Jan Petter Rasmussen (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til justisministeren:

«I den senere tid har vi opplevd et stadig økende antall ran, og da spesielt i Oslo-området.

Hvordan mener statsråden at denne utviklingen kan stoppes, og hva vil statsråden foreta seg i denne sammenheng?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Det ble i 1998 registrert en markert økning i antall ran. For landet som helhet økte det totale antall ran fra 1255 anmeldelser i 1997 til 1529 i 1998. Dette representerer en økning på 244 anmeldelser, eller 21,8 pst. Tendensen fortsetter i 1999. Første halvår 1999 viser en økning fra 726 anmeldelser første halvår i fjor til 828 første halvår i år. Dette gir en økning på 102 anmeldelser, eller 14 pst.

En nærmere gjennomgang av anmeldelsene viser at det i særlig grad er ran mot forretninger, bensinstasjoner og kiosker som øker. Litt i overkant av halvparten av ranene skjer i Oslo. De øvrige er fordelt utover landet.

Siste halvår 1998 og første halvår 1999 har vært et spesielt år med henblikk på ran fra verditransporter. På under ett år er det begått seks slike ran. Ranene har skjedd i Drammen, Oslo, Romerike og Trondheim politidistrikter. De synes svært godt planlagt. Det er benyttet automatvåpen, og utbyttet har i alle tilfellene vært betydelig.

I løpet av våren og sommeren 1999 har det vært en serie ran mot postkontor i det sentrale østlandsområdet og Oslo. Til sammenligning var det fire ran mot postkontor i 1997, mens det var åtte i 1998. Medio august i år er det registrert i alt 18 ran mot postkontor. Det har siden 1992 vært en stadig nedgang i antall ran mot postkontor. Dette har blitt sett i sammenheng med Postens stadig forbedrede sikkerhetsrutiner. Den betydelige økningen i antall ran mot denne typen objekt representerer en ny og bekymringsfull utvikling.

Bekjempelse av ranskriminalitet er et prioritert område for politiet. Her påhviler det den enkelte politimester et klart ansvar.

Etter initiativ fra Riksadvokaten er det besluttet å prioritere etterforskningen av de uoppklarte ranene mot verditransporter. Justisdepartementet anser det viktig at disse ranene, som er svært profesjonelt utført, og hvor det er borttatt meget store verdier, blir oppklart. Etterforskningen skal skje ved samarbeid mellom de ulike politidistriktene hvor ranene er begått. Det er fra Justisdepartementets side bevilget ekstra midler og ressurser til dette arbeidet.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Justisdepartementet har i fellesskap drøftet tiltak med sikte på å forebygge ran. I Oslo ble det i 1998 gjennomført en prøveordning hvor forretninger som har iverksatt tiltak egnet for å forebygge ran – som bruk av fysiske sikringstiltak og opplæring av personalet – samt lagt planer for ettervern, kan bli sertifisert som «sikret mot ran». I januar i år tok Justisdepartementet initiativ til å få innført en slik sertifiseringsordning på landsbasis.

På bakgrunn av ransutviklingen ble det i mars i år besluttet å gjeninnføre tidligere ordning med kontaktutvalg for forebygging av ran. Utvalget har som primæroppgave å fungere som en ressursgruppe og et forum i det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Justisdepartementet leder utvalget og holder sekretær. Utvalget er ellers sammensatt av personer fra ulike bransjeforeninger og fagforeninger tilknyttet næringer som erfaringsmessig er utsatt for ran.

Justisdepartementet har også bevilget midler til et eget forskningsprosjekt vedrørende ran, ved Politihøgskolens forskningsavdeling. Hensikten med dette arbeidet er å kartlegge hvem som begår ran, og i hvilken grad disse lar seg påvirke av ulike sikringstiltak.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker justisministeren for svaret, som understreker alvoret i situasjonen. Vi får jo bekreftet mange av de tallene som forteller at det har vært en foruroligende utvikling, som vi er lite begeistret for.

Tiltak overfor de kriminelle og ikke minst overfor dem som driver organisert kriminalitet, skal vi ikke gå så mye inn på i dag. Tidligere i år hadde vi til behandling en sak som gikk på gjengangere, og tiltakene i den forbindelse tror jeg vi er veldig enige om. Men jeg har et lite spørsmål i forhold til de unge ranerne som er i ferd med å gå inn på en kriminell løpebane: Hvilke tiltak tenker statsråden seg i den forbindelse?

Så har vi det andre som er meget alvorlig. Det er klart at i dag er det mange ansatte i kiosker, forretninger, banker, postkontor osv. som på en måte lever farlig, i og med at sikkerhetstiltakene ikke er gode nok. Hva kan vi gjøre for å bedre sikkerhetstiltakene ytterligere, og kan Arbeidstilsynet eventuelt spille en rolle i den sammenhengen?

Odd Einar Dørum: Jeg hadde så mye på hjertet i det første svaret at jeg vil si noe mer i tilknytning til det før jeg svarer på det andre. Det er ikke lenge siden det var et møte etter initiativ fra Riksadvokaten hvor jeg var til stede sammen med Oslo politidistrikt og Kripos, hvor vi diskuterte de spørsmålene som er tatt opp i Oslo og østlandsområdet. Der framkom det helt klart nettopp det som jeg sa, at man ser på de store ranene mot Securitas, men at det også vil bli gjort forsøk på å se om det er noe annet og mer som kan gjøres i forhold til post- og bankran. Dette har høy prioritet.

Det er også riktig at noen av ranene som er oppklart, gjelder unge mennesker. Da får vi spørsmålet om hvordan man forebygger den type kriminalitet, og svaret er å ta dem raskt. Det andre svaret er å ha et tett samarbeid med skole og barnevernsmyndigheter og observere det man ser der, for det ser man fort. Derfor er det bl.a. i Oslo igangsatt et eget prosjekt i samarbeid mellom Oslo-politiet, Oslo-byrådet og Justisdepartementet, for å gå inn og forebygge gjengkriminalitet og tilløp til dette. Det har ført til at Justisdepartementet ganske utradisjonelt er med på å bevilge stillinger til barnevernskonsulenter. Vi vil også ta et møte med organisasjonene i yrkeslivet og næringslivet for å drøfte med dem hva slags tiltak de kan sette i verk. Jeg synes representanten pekte på svært viktige områder, og vi satser på dem alle.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker igjen for svaret.

Muligens på grunn av den begrensede tiden til å svare kom ikke statsråden inn på det som jeg nevnte i forhold til økte sikkerhetstiltak på de utsatte plassene. Da spurte jeg om Arbeidstilsynet kunne spille en rolle der. Vi vet at dette vil koste, og vi pålegger arbeidsgiveren, det offentlige og de private arbeidsgivere tiltak som koster. Kan Arbeidstilsynet spille en rolle der?

Så vil jeg rette blikket litt mot vårt naboland Sverige. Det er jo populært i flere forbindelser. Mens vi har hatt en ransbølge i Norge, har Sverige hatt en stikk motsatt utvikling. Antall ran av postkontor og banker i Sverige ligger i dag på samme nivå som på midten av 1970-tallet. I 1998 hadde de 103 postran/bankran, og i år har tallet fortsatt å synke. En sier på svensk side at bedre sikkerhetstiltak og sprengte ligaer er hovedårsaken til at dette nå har skjedd. Er det ting i Sverige som vi kunne ta med oss? Kan statsråden tenke seg å undersøke det og gjøre noe i den forbindelse?

Odd Einar Dørum: Vi lærer gjerne alt bra av andre for å bekjempe kriminalitet, men jeg tror vi skal erkjenne at i Norge har det også vært bølger. Det var en nedgang, og så svinger det opp igjen. Jeg tror det er viktig at vi gjør det politiet gjør for å bekjempe den organiserte delen av det, reagere spesielt mot unge overgripere, forebygge det der man kan se det, i samarbeid med skole og barnevernsmyndigheter og så ta opp dialogen med næringsorganisasjonene.

Da er vi inne på beskyttelsestiltak og opplæring. Jeg er enig med representanten i at det er et særdeles viktig område. Det er summen av tiltakene som skal til. Jeg har det syn at vi skal kunne komme dette til livs, men for øyeblikket er det en beklagelig utvikling som det brukes mye tid og krefter på å bekjempe og bryte. Jeg er enig med representanten i at vi må se på et spekter av tiltak for å bryte dette, og det må være sammenhengen som er avgjørende. Jeg skal gjerne undersøke om vi har noe å lære av andre, fordi det er ingen ting som skal stoppe en i å bekjempe en negativ utvikling.

Så får det også være slik at det kan være forskjeller i kriminalitetsbilder mellom to naboland, men jeg understreket i svaret mitt at representanten og jeg har den samme forståelse. Det må til en bred tilnærming med mobilisering av mange fra politi til næringsorganisasjoner, og man må også se på de ansattes situasjon.