Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at lengste taletid for hovedtalerne fra hver partigruppe samt medlemmer av Regjeringen settes til 10 minutter og for øvrige talere 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmene av Regjeringen.

– Det anses vedtatt.

Marit Nybakk (A): Arbeiderpartiet kan slutte seg til Regjeringens forhandlingsopplegg foran den nye runden i Verdens Handelsorganisasjon. Jeg vil for øvrig også vise til den debatten vi hadde i Stortinget 17. juni i år, og registrerer at de områdene som ble drøftet der, er med i utenriksministerens siste redegjørelse, som understreker hensynet til verdiskaping i norsk næringsliv og betydningen av å sikre utviklinglandenes situasjon og å videreutvikle handelssystemet på en måte som tar hensyn til kvalitative aspekter, så som miljø, arbeidervern og kulturelt mangfold. Arbeiderpartiet er enig i disse hovedmålene.

Globaliseringen av økonomien skaper et behov for nye kjøreregler mellom land og regioner, for å få til like betingelser. Det er spesielt viktig å hindre at bedrifter etablerer seg enkelte steder på grunn av lavt kostnadsnivå og dårlige arbeidsforhold. Vi må med andre ord sikre «fair trade» og ikke bare «free trade». Derfor må verdenshandelen ikke favorisere land som skaffer seg konkurransefortrinn ved brudd på faglige rettigheter og sosiale standarder eller ved rovdrift på ressurser og miljø. Men vi trenger økt samkvem mellom land. Historien har vist oss at isolasjon er veien til fattigdom.

Den nye globale økonomien forsterkes av den teknologiske utviklingen. Kunnskap er derfor – sammen med handel og velfungerende offentlig sektor – veien til økonomisk framgang. Teknologisk betyr globaliseringen også at varer og tjenester kan produseres – jeg hadde nær sagt – hvor som helst, med ressurser fra hvor som helst, lokalisert hvor som helst, til en kvalitet vi finner hvor som helst, for å selges hvor som helst.

Arbeiderpartiets utgangspunkt er at en globalisert verdenshandel må baseres på en regulering som sikrer et felles sett av internasjonale kjøreregler. Internasjonalt forpliktende avtaler er bedre enn internasjonalt anarki. Vi foretrekker også multilaterale handelsavtaler framfor bilaterale, som ofte har vært avtaler mellom tidligere kolonimakter og deres kolonier. Disse har med respekt å melde neppe vært særlig gunstige for verken kvalitative aspekter eller det å sikre miljø og naturressurser i utviklingsland.

Vi støtter Regjeringens opplegg for å få til en bred og omfattende forhandlingsrunde. Når man fra norsk side har framsatt forslag på områdene landbruk, tjenester, markedsadgang for industriprodukter, inklusiv fisk og fiskeprodukter, fiskerisubsidier, miljø, konkurranse og finansiering av faglig bistand til utviklingsland, kan vi si oss enig i det.

Jeg har noen utdypende kommentarer på enkelte punkter:

• Vi må ha en overordnet nasjonal strategi for å sikre norske interesser når det gjelder norsk eksport, bl.a. av fiskeprodukter, som i dag stoppes av regionale samarbeidsstrukturer i flere verdensdeler. Når det gjelder EU, vet vi at EØS-avtalen ikke sikrer like rettigheter for nettopp norsk fiskeindustri. Dette kan WTO endre på. Norsk fiskerinæring er en viktig faktor i distriktspolitikken og for å sikre levende lokalsamfunn.

• Vi må ha en balanse mellom offensive og defensive krav. Derfor må det legges vekt på landbrukets multifunksjonelle rolle, dvs. at landbruket i tillegg til matproduksjon også skal bidra til å sikre bosetting, kulturlandskap og distriktspolitikk. Dette er i tråd med de kvalitative kravene. Det betinger et nasjonalt handlingsrom for utformingen av landbrukspolitikken. Samtidig ligger det helt klare forpliktelser i artikkel 20 i Verdens Handelsorganisasjons landbruksavtale om en langsiktig målsetting om gradvise reduksjoner i støtte og vernetiltak. Jeg har for øvrig merket meg at utenriksministeren i sin redegjørelse understreker: «Partene må i forhandlingene forventes å gå lenger enn de eksisterende forpliktelsene.»

• Det er viktig med en utjamning mellom i-land og u-land. U-landene må sikres særskilte tiltak, både i form av kompetanseutvikling, investeringsbistand og tollfrihet for sine produkter.

Den aller største globale utfordringen framover er å løfte de minst utviklede land ut av fattigdommen ved en sosial og økonomisk utvikling. Ved inngangen til det neste tusenåret er det uakseptabelt at så mange mennesker fremdeles mangler elementære goder som utdanning, helse og drikkevann, og at 2/3 av disse er kvinner. Dette er vårt ansvar, men det er også ansvaret til lederskapet i enkelte av disse landene.

Det er bred enighet om at sosial og økonomisk utvikling i de aller fattigste landene forutsetter verdiskaping i form av lønnsom og effektiv produksjon innen håndverk, industri og landbruk i tillegg til et godt styresett og bedrede institusjonelle forhold. Regjeringen har lagt fram en strategi for næringsutvikling i sør, som skal legges fram for Stortinget forhåpentligvis til våren. Her er bl.a. Mosambik, Sri Lanka og Uganda blinket ut som pilotland. Fra før har vi oppnådd relativt store effekter av såkalte mikrokreditter, en investeringsordning for håndverk og småindustri, som særlig kommer kvinner og familiebedrifter til gode.

Men da må vi også sørge for at det internasjonale samfunnet åpner sine markeder for de produktene som kommer fra investeringer som vi faktisk har bidratt til. Og når jeg snakker om produkter fra MUL-land, snakker jeg om et bredt spekter. Det dreier seg altså ikke bare om landbruksprodukter. Og for ordens skyld: Botswana er ikke et MUL-land.

Jeg er glad for at Regjeringen slutter seg til EUs forslag om å gi tollfri markedsadgang for så godt som alle produkter fra de aller fattigste landene. Dette har vi understreket helt siden forrige redegjørelse i mai. Internasjonalt vil dette kunne innebære en videreutvikling av dagens preferanseordninger, noe som vil kunne gi de fattigste utviklingslandene bedre markedsadgang til viktige markeder.

Jeg er også glad for at man fra norsk side har tatt initiativet til en opprioritering av det faglige bistandsarbeidet i WTO, og at vi støtter planene om et uavhengig juridisk senter som kan gi de fattigste landene bistand til å håndtere handelstvister i WTO.

Det er vanskelig å snakke om politiske kjøreregler i internasjonal handel uten å ta med så vesentlige spørsmål som investeringer og kapitalbevegelse. Dette er faktisk også nødvendig for å sikre like vilkår mellom ulike land og for å hindre sosial dumping og miljøødeleggelser og regulere de store konsernenes etablering på tvers av landegrensene. Her må det gjøres unntak for naturressurser og vesentlige deler av offentlig sektor, bl.a. innen kultur og velferd.

For arbeiderbevegelsen er vektlegging av faglige rettigheter og arbeidstakerstandarder et ufravikelig krav. Frihandel må også innebære at varer er produsert i frihet. Frihandel er viktig, men arbeidsstandarder må være utgangspunktet – ellers får vi ikke «fair trade». Norge har helt siden 1996 arbeidet for at WTO bør opprette en egen arbeidsgruppe for å drøfte spørsmålene rundt arbeidsstandarder, for å sikre at WTO-sekretariatet er forpliktet til å arbeide videre med saksfeltet også etter ministermøtet.

Jeg er enig med Regjeringen i at vi denne gangen må komme lenger enn i Singapore, der det ble slått fast at WTO-medlemmene forplikter seg til å respektere grunnleggende arbeidsstandarder. USA har foreslått en arbeidsgruppe, mens EU foreslår at handel, globalisering og arbeidsspørsmål bør drøftes i et felles forum mellom ILO og WTO. Det viktigste er at faglige rettigheter er en del av WTOs virksomhet.

Utenriksministeren snakker om å samarbeide med «likesinnede land». USA er kanskje ikke den rette samarbeidspartneren i forhold til u-land i arbeidstakerspørsmål. Hadde det vært en tanke å søke å finne løsninger i forkant, f.eks. med land som Sør-Afrika og India? Effekten av å stå sammen med «likesinnede» kan lett bli oppfattet som proteksjonisme. Jeg reiser dette spørsmålet og ber utenriksministeren kommentere det. For øvrig er den dialogen nordiske land har hatt med u-land i dette spørsmålet, veldig viktig.

Regjeringen går inn for å styrke WTOs regelverk for å gi innsyn i offentlige investeringer, bl.a. for å styrke kontrollen med hvem som får anbud og kontrakter i offentlig sektor. Det er viktig at dette ikke fører til at store konserner får kontroll med offentlige anskaffelser på lands statsbudsjetter.

Til slutt vil jeg ønske Kina velkommen i WTO og for øvrig vise til Grete Knudsens innlegg i debatten i juni:

«Stilt overfor etiske og menneskerettslige spørsmål i globaliseringens perspektiv er det to nøkkelstrategier som vil ha effekt:

• utvikling av et felles forpliktende internasjonalt regelverk …

• utvikling av kvalitetskrav og etiske normer innenfra hos hver enkelt aktør» – bedrifter, regjeringer og organisasjoner

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri Frost Sterri (H): Høyre kan være enig i det meste av det Marit Nybakk nå sa på vegne av Arbeiderpartiet. På ett punkt må vi allikevel stille henne et spørsmål. Hun både åpnet og avsluttet innlegget med å stresse punktet om faglige rettigheter som en del av forhandlingsmandatet i WTO-runden. Jeg må rett og slett spørre Marit Nybakk hvorfor Arbeiderpartiet står så hardt på for å ta opp det som er et av de aller mest kontroversielle og politisk konfliktfylte tema, samtidig som også Arbeiderpartiet vet at eventuelle handelstiltak – altså sanksjoner – vil være av de minst effektive virkemidlene for å få hevet nettopp arbeidsstandardene. Arbeiderpartiet må også vite at alle utviklingslandene, med andre ord to tredjedeler av Handelsorganisasjonen, er uenig i dette, og de frykter at det er en del av den vestlige proteksjonismen som gir seg utslag. Arbeiderpartiet må jo også vite at et samlet næringsliv i Europa er uenig i dette. Det betyr ikke at Høyre ikke mener at dette er viktige spørsmål – tvert imot, det er vi helt enig med Arbeiderpartiet i. Spørsmålet er allikevel hvorfor ikke også Arbeiderpartiet står fast på at dette er et hovedansvar for ILO, slik også WTOs første ministermøte i Singapore slo fast i 1996. Eller er det slik – for jeg merket meg at Marit Nybakk nå trakk frem det alternative forslaget som går på å nedsette en arbeidsgruppe mellom ILO og WTO – at også Arbeiderpartiet nå innser at det kan bære helt galt av sted å presse dette inn i WTO-mandatet?

Marit Nybakk (A): Jeg er ikke sikker på om u-landenes barn står så veldig hardt på for at vi ikke skal stresse sosiale standarder og arbeidstakerrettigheter. Av hensyn til arbeidstakerinteressene ikke minst i utviklingsland er det viktig at vi står på her. Men jeg vil gjerne legge til at vi må ha dialog med utviklingslandene, og det var også derfor jeg i mitt innlegg var opptatt av at vi kanskje skulle ha kontakt med enkelte land som er toneangivende i den såkalte 77-landsgruppen, som ikke er 77 lenger.

For øvrig vil jeg gjerne understreke nok en gang det jeg sa om at «free trade» også må være «fair trade», og at kanskje næringslivet burde være de første til å innse det og erkjenne det. Særlig er norsk næringsliv ikke tjent med at flernasjonale konserner etablerer seg og driver handel i områder hvor de kan drive med sosial dumping, med barnearbeid og til dels slavearbeid. Derfor er det viktig at vi får et internasjonalt nettverk knyttet nettopp til WTO som sikrer faglige rettigheter. Hvis jeg har blitt misforstått, vil jeg gjerne understreke så sterkt jeg kan at vi mener at dette er en sak som WTO bør jobbe med, ikke i samarbeid mellom ILO og WTO, men det bør være en permanent oppgave for WTO, enten i form av en arbeidsgruppe, som vi jo har tatt til orde for lenge, eller om man går inn på en annen ordning. Men uansett må det knyttes til WTOs sekretariat, for vi vil ha en situasjon hvor man forhandler i ganske lang tid framover, og det er her spørsmålet om arbeidstakerrettigheter og sosiale standarder i internasjonal handel og investeringer hører hjemme.

Johan J. Jakobsen (Sp): En del oppslag i henholdsvis Dagsavisen og Nationen har skapt en viss usikkerhet om Arbeiderpartiets holdning til den såkalte MUL-importen – importen fra de aller fattigste utviklingsland. Et av oppslagene må oppfattes slik at Arbeiderpartiet nå ønsker å fjerne den såkalte sikkerhetsmekanismen som Arbeiderpartiet tidligere har støttet. Et oppslag i Nationen den 18. november kan imidlertid tyde på at dette spørsmålet i det minste er et åpent spørsmål. Så jeg vil gi Marit Nybakk denne anledningen til å presisere hva som er Arbeiderpartiets holdning til dette spørsmålet og klargjøre om Arbeiderpartiet er på vei bort fra den tidligere holdningen man har hatt til dette.

Marit Nybakk (A): La meg først få lov til å understreke nok en gang at utvikling av u-land for å få dem ut av fattigdommen forutsetter økonomisk vekst, næringsutvikling og landbruksutvikling. Det regner jeg med at Jakobsen og jeg er enige om.

Når det gjelder det som omtales som MUL – og som jeg registrerte at Nationen kalte «MUL-tull» – består de av 26 av verdens aller fattigste land, hvor bl.a. mangel på vann, utdanning og helse er toneangivende. For ordens skyld minner jeg om at Botswana, Namibia og Zimbabwe ikke sorterer under MUL-landene. Kjøttimporten fra Botswana har altså ikke noe med dette å gjøre.

Vi har altså gått inn for en næringsutvikling i sør og må også sikre markedsadgang for produkter fra MUL-land. Arbeiderpartiet slutter seg i sin helhet til utenriksministerens redegjørelse på dette punktet. Det betyr at vi slutter opp om EUs forslag om tollfrihet for tilnærmet alle produkter fra de minst utviklede land. Det må ikke blandes sammen med det som Jakobsen kaller sikkerhetsmekanismer for kvantum av produkter i Norge, for det er en helt annen diskusjon og har ingenting i WTO å gjøre.

Øystein Djupedal (SV): Den siste replikkvekslingen som her foregikk, var uhyre interessant. For det er helt åpenbart at hvis man skal klare å løfte de fattigste landene ut av fattigdommen, så er frihandel for dem som kalles MUL-land, noe av det viktigste.

Det er riktig at Botswana og Namibia ikke er en del av det som Jakobsen tok opp, men samtidig har vi en betydelig import av storfekjøtt fra disse to landene, der det i dag fins en sikkerhetsmekanisme som slår inn etter et visst antall tonn. Det kunne vært interessant å høre om Marit Nybakk og Arbeiderpartiet mener at det er på tide at den kvoten øker, slik at også Namibia og Botswana – der storfekjøtteksport er en av de betydeligste eksportinntektene til landet – gis anledning til en større grad av tollfri import av kjøtt til Norge og også til andre land.

For øvrig er det ikke vanskelig å være enig i store deler av det Nybakk sier i sitt innlegg, og en grunn til det er at Marit Nybakk i veldig liten grad problematiserer det som er problematisk i WTO. Man kan få inntrykk av at dette nærmest skal gå på skinner, og at Norge har den samme interessen som alle andre land, og det er ikke riktig.

La meg bare ta ett felt for å være konkret, slik at Marit Nybakk skal få anledning til å svare, og det er spørsmålet om investering. Det er ingen som er i tvil om, eller som vil være uenig i, at mange land har bruk for investeringer. Det er altså ikke investeringer i seg selv som er problemet. Det at den vestlige verden investerer mer penger, ikke minst i de aller fattigste land, vil for dem helt uten tvil framstå som positivt. Det som var problematisk i den forrige avtalen, som ikke gikk gjennom i OECD-regi, var jo nettopp den tvisteløsningsmekanismen som lå der – at man hadde et sikkerhetsnett for investor, men ikke for det land eller de landene man investerte i. Det var også problematisk at investeringsbegrepet var så veldig vidt, at det også gjaldt offentlig sektor, natur, kultur og hva det ellers måtte være. Da hadde det vært interessant å høre Marit Nybakks syn på følgende: Investering er én ting, men mener Marit Nybakk at den skissen som lå i MAI-avtalen, som tidligere ble forkastet, fortsatt skal være forkastet, og at vi nå snakker om en investeringsavtale av en helt annen karakter, som gir en balanse mellom nasjonalstat og investor?

Marit Nybakk (A): Først til spørsmålet om kvoter for storfekjøtt utenfor MUL-området. Det er vel strengt tatt ikke tema nå, men det er ikke gjort noen endringer her, verken fra vår side eller fra andres side så vidt jeg vet. For øvrig kan det jo være litt interessant å vite at man ikke er i nærheten av å oppfylle den kvoten når det gjelder import av nettopp kjøtt fra Botswana, Namibia og Zimbabwe.

Når det gjelder investeringer, er det slik at det ikke nå er snakk om en ny MAI-avtale. Og slik jeg vurderer en investeringsavtale, er det behov for internasjonale kjøreregler for å regulere investeringer og kapitalforflytninger. Jeg tror faktisk at hvis vi skal hindre sosial dumping, hvis vi skal få tilnærmet like betingelser mellom de ulike land, inkludert u-land, så må vi legge inn investeringer som en del av WTO-forhandlingene og WTO-avtalen. Det betyr på ingen måte at vi går inn for en ny MAI-avtale.

Jeg sa vel også i mitt innlegg at det er viktig at vi, ikke minst av hensyn til u-landene, beskytter vesentlige naturressurser, men også deler av offentlig sektor knyttet til bl.a. velferd og kultur. Og jeg er enig i at det her må være en balanse mellom stat og investor. Jeg er helt sikker på at hvis vi ikke går til det skritt å legge investeringer inn i WTO, så vil de ca. 200 bilaterale avtalene mellom i-land og tidligere kolonier fortsette, noe i hvert fall ikke u-landene tjener på.

For øvrig kan det være interessant å vite at ca. 20 u-land har bedt om bilaterale avtaler med Norge hvis man ikke får til investeringsavtaler som en del av WTO-forhandlingene.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Fremskrittspartiet er tilhenger av en friest mulig økonomi både nasjonalt og internasjonalt. En liberalistisk økonomi på det nasjonale plan innebærer en begrensning av statens makt og en tilsvarende sikring av individets uavhengighet og frihet, samtidig som ressursene blir satt inn der de gir størst økonomisk avkastning til beste for samfunnet som helhet.

En liberalistisk økonomi på det internasjonale plan bidrar til å styrke de mindre lands posisjon og gjør det vanskeligere for store land å benytte sin større økonomiske og politiske tyngde til å fremme sine handelsinteresser.

En liberalistisk verdenshandel er det beste hjelpemiddel når det gjelder å skape vekst i u-land. Ved at disse land kan utnytte sine naturressurser og sin billige arbeidskraft i produksjon av varer og tjenester og være sikret at disse ikke stenges inne av proteksjonistiske hindringer, vil u-land på en naturlig måte kunne oppnå økonomisk vekst basert på egne ferdigheter.

På denne bakgrunn har Fremskrittspartiet sett GATT og WTO som positive bidrag til frihet og velstand. Men også Fremskrittspartiet er enig i at næringslivet, både nasjonalt og internasjonalt, må overholde generelle rammebetingelser eller kjøreregler – et ord som ble brukt her – fastsatt ved lover eller internasjonale traktater. For Fremskrittspartiet er det vesentlig at slike reguleringer er generelle, slik at de gir minst mulig adgang til å nedlegge konkrete forbud og gi individuelle dispensasjoner basert på forvaltningsmessig skjønn. Vi ønsker med andre ord nasjonal og internasjonal styring som er mest mulig forutsigbar og regelbundet.

Basert på dette generelle liberalistiske syn har Fremskrittspartiet, som sagt, alltid sett positivt på GATT og WTO. Disse traktater har nettopp tatt sikte på friest mulig handel og har bekjempet diskriminering gjennom å ta inn bestevilkårsklausulen og kravet til nasjonal behandling.

Jeg har merket meg at utenriksministeren i sin redegjørelse ser det som et hovedmål å videreutvikle handelssystemet, slik at det tar bedre hensyn til utviklingslandenes situasjon og til hva han med et nytt valørord kaller «kvalitative aspekter ved handelen». Disse er knyttet til miljø, matsikkerhet, helse, forbruker- og distriktshensyn samt ivaretakelse av kulturelt mangfold. Utenriksministeren burde ha drøftet nærmere hvordan slike «kvalitative aspekter», som han her nevnte, kan komme i sterk konflikt med frihandelen og u-landenes interesser. I så måte synes jeg ikke utenriksministerens redegjørelse la grunnlag for en god debatt i denne forsamling, men det var vel heller ikke meningen. En utenriksministers redegjørelse bør vel helst forhindre at det blir debatt.

Det sier seg selv at dersom det enkelte land insisterer på mest mulig selvforsyning av mat, vil dette begrense handelen og hindre at land som har gode forutsetninger for å drive landbruk, får eksportert sine produkter. Dette er spesielt skadelig for fattige land som først og fremst er konkurransedyktige når det gjelder landbruksprodukter.

Også strenge miljøkrav kan benyttes mer eller mindre som et middel til å hindre import fra fattigere land som kan produsere billig på grunn av bl.a. billig arbeidskraft. Det samme gjelder kravet til helse. Rike land har anledning til å stille langt større krav til helse enn fattige land som er nødt til å prioritere annerledes. Distriktspolitiske hensyn kan føre til begrensninger i importen og til subsidiering, slik at innenlandsk produksjon blir billigere enn importvarer. Distriktspolitiske hensyn kan føre til at land som er rike, f.eks. på grunn av oljeinntekter, kan subsidiere ned prisen på varer og tjenester i sine distrikter, slik at land som ikke har råd til å betale ut slik produksjonsstøtte, ikke får solgt sine produkter – noe som fører til at arbeidsledigheten der stiger. Også ivaretakelse av kulturelt mangfold er jo et luksusproblem og vil lett føre til subsidier som vil hindre import fra land som ikke har råd til dette. I det hele tatt synes jeg at denne debatten som det legges opp til fra norsk side, er en slags kulturimperialisme med svært alvorlige følger for de fattige land. Man skal liksom påtvinge dem en slags blanding av norsk sosialdemokrati på sitt beste deklaratoriske plan og norsk landbrukspolitikk og bygdekooperasjonens idealer, og selvfølgelig da norsk fagbevegelse. Dette skal utviklingslandene tvinges inn i, og resultatet blir jo selvfølgelig at de blir mindre konkurransedyktige. De har ikke gjennomgått en slik historisk utvikling og har selvfølgelig ikke forutsetninger for å prioritere på denne måten. Dette skal altså vi tvinge dem inn i, og bak disse kravene står interessegrupper i våre land som er ute etter å beskytte sine interesser og privilegier. For å betale seg ut av dette driver man en slags u-hjelp som i stor utstrekning er å slå om seg i blinde, fordi man her oppe i nord har veldig små forutsetninger for å sette inn penger slik at de gir rimelig god avkastning i kulturer og land som ligger oss så fjernt.

Når det gjelder Norges situasjon, er fisk og olje av vital betydning. Olje er frihandelsvare og heldigvis for Norge. Når det gjelder fisk, er vi derimot meget interessert i lavere toll på bearbeidede produkter, ikke minst i EU. Vi bør derfor i forhandlingene gå sterkt inn for lavere toll på foredlet fisk, selv om vi møter motstand i EU. En slik holdning fra Norges side vil imidlertid miste troverdighet dersom vi opprettholder vår proteksjonistiske landbrukspolitikk ved hjelp av distriktspolitiske tiltak, produksjonssubsidier og høye tollsatser. Jeg vil bare presisere at jeg tror Norges fremtid som nasjon er langt mer knyttet til havet og fisk og fiskeforedling enn til landbruk. Landbruk er i lengden en tapt sak.

Det tales for tiden om at Norge i årene som kommer vil være avhengig av å importere fremmedkulturell arbeidskraft for å makte fremtidige oppgaver, bl.a. i helsesektoren. Vi skal ha et slags fremmedkulturelt proletariat her i landet for å ta seg av de gamle. Det ville være langt bedre å frigjøre subsidierte arbeidsplasser i landbruket enn å importere fremmedkulturelle for å ta seg av våre lavlønnsyrker. Samtidig ville vi spare norske skattebetalere for enorme beløp, og vi ville kunne gi fattige land en håndsrekning. Norsk landbruk på sin side ville da bli tvunget til å konsentrere seg om områder hvor det er konkurransedyktig på grunn av kvalitet. Hittil har det vært en hovedoppgave for norsk landbruk å begrense eksporten, for hvis de eksporterer, har de jo tapt penger. Det er fullstendig bakvendt. Heretter burde det være en oppgave å øke eksporten, men uten subsidier. Men det krever en total omstilling i tenkemåten.

Jeg ser at jeg har litt tid til overs, og da vil jeg bare komme med en bemerkning til det som ble sagt om å øke importkvoten når det gjelder kjøtt. Jeg vil bare si at jeg har undersøkt dette. Den kvoten som det faktisk er åpning for, blir ikke brukt, den blir ikke benyttet. Jeg har også spurt om hva det kan komme av. Jeg har fått til svar at det har lyktes norsk landbruk å la afrikansk kjøtt komme i slikt vanry at norske forbrukere ikke er villig til å kjøpe det. Hvis noen har en annen forklaring, er jeg interessert i å høre det. Men det kvantum som er tillatt importert fra et salgskontor i London, blir ikke kjøpt opp i Norge. Det tror jeg faktisk skyldes at landbruket har latt dette kjøttet komme i miskreditt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Einar Steensnæs (KrF): Det er alltid interessant å lytte til liberalisten Fridtjof Frank Gundersen, og særlig lytter jeg med interesse når han også fremstår på talerstolen som de fattige lands varmeste beskytter. Han peker på et reelt problem, nemlig at de fattige land, som strever for å få orden på sin økonomi – hvor handel er en viktig del av disse bestrebelsene – ikke er i stand til uten videre å få implementert regelverk som går på miljø, som går på arbeidsstandarder eller et krav om å avvikle barnearbeid. Samtidig ser vi at den globaliserte verdenshandelen med en sterk liberalisering, en verdenshandel som har økt i volum mange ganger i løpet av kort tid, ikke vil være bærekraftig dersom en ikke supplerer vanlige handelsregler og det som går på økonomiske forhold, med betingelser som tar hensyn til miljø, hensyn til arbeidsstandarder og viktige forhold som gjelder barns rettigheter. Her er vi oppe i et dilemma som Fridtjof Frank Gundersen i sitt innlegg hoppet elegant over. Jeg vil gjerne utfordre ham med følgende spørsmål: Er det slik å forstå at Fremskrittspartiet, eller representanten Fridtjof Frank Gundersen – for å holde meg til ham, for det er det tryggeste har jeg observert noen ganger –er positivt innstilt til å implementere både miljøregelverk og hensynet til arbeidsstandarder i det generelle regelverket innenfor WTO, men ønsker et unntak for de landene han nå talte så varmt for?

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Faren er jo at vi opptrer som en slags læremester overfor disse u-landene. Vi har økonomisk overskudd til å tenke på miljø, vi tenker på barn, og vi tenker på forskjellige slags hensyn, forbrukerhensyn og den slags, som vi legger stor vekt på. Representanten kom inn på dette med faglige rettigheter til og med. Det er vi opptatt av i vår lille problemverden, og nå skal vi også være læremestrer når det gjelder u-land, som er opptatt av mer eksistensielle problemer. Det var den konflikten jeg pekte på, og at det er veldig lett å bruke disse argumentene som vikarierende argumenter når man i virkeligheten ønsker beskyttelse og proteksjonisme. Det å komme til bunns i dette når det står sterke pressgrupper med millioner av kroner til disposisjon for å markedsføre sin vranglære og sin dobbeltkommunikasjon, er det som er problemet. Man har så veldig lett for å lulle seg inn i denne selvgodheten – at sånn er det virkelig. Men dette gjennomskues selvfølgelig av u-landene, som skjønner at i mange tilfeller er dette et skalkeskjul for at vi vil beskytte oss selv, vil ha det bra, vil ikke arbeide overtid osv. Så her ligger problemet. Jeg vil heller si at det som ble antydet av hr. Steensnæs om at man skulle stille mindre krav til u-land på en rekke områder enn til oss selv, synes jeg er svært bra.

Erik Solheim (SV): Det er alltid en glede å lytte til Fridtjof Frank Gundersen, og en av årsakene til det er at han normalt presenterer den rene lære – frittenkende og ubesudlet, men prinsipiell. Nå hender det jo også at man opplever at partier og grupper som står meg atskillig nærmere enn Fridtjof Frank Gundersen, presenterer den ubesudlede teori. Så kommer alltid det ubehagelige spørsmålet når man så skal ta denne teorien ned og anvende den på virkeligheten: Stemmer den fremdeles? For Gundersen har åpenbart rett i at markedsøkonomi har vist seg å være en betingelse for vesentlig utvikling, det er i land med markedsøkonomi man ser en vesentlig økonomisk framgang i dag. Han har også rett i at en friere verdenshandel er gunstig sett fra den tredje verdens synsvinkel.

Men så er det han tar det ene skrittet hvor det går over i ren teori som ikke lar seg anvende på virkeligheten, og det er når han av det trekker den slutningen at en slags ubegrenset liberalisme er gunstig. Da må vi jo anvende denne teorien på de land som virkelig har hatt en økonomisk framgang de senere år. Og da kan det ikke være tvil om at det er den østasiatiske utviklingsmodellen som har vist seg å være den suverent beste av de utviklingsmodeller som i dag eksisterer i verden når det gjelder å bringe land ut av fattigdommen.

Sør-Korea var like rik som Ghana for 30-40 år siden. I dag er Sør-Korea 13 ganger rikere enn Ghana pr. innbygger. Det Sør-Korea gjorde, var å bruke statens ressurser til å bygge opp en skipsbyggingsindustri som i dag er konkurransedyktig på verdensmarkedet, men som aldri kunne vært det i startfasen, og det var å beskytte sitt eget hjemmemarked for å bygge opp en bilindustri, som så etter hvert er blitt konkurransedyktig på verdensmarkedet, men som aldri kunne ha vært det uten statens hjelp.

Da blir mitt spørsmål til Fridtjof Frank Gundersen: Skal vi nå frata afrikanske og alle andre land, eller for den del Taiwan, muligheten til å gjøre det samme som Sør-Korea? Taiwan er jo det landet som hele Fremskrittspartiets stortingsgruppe reiser på pilegrimstur til omtrent årlig, etter katalogen over hvor stortingsrepresentanter reiser, å dømme. Taiwan har gjort det samme som Sør-Korea: brukt staten som virkemiddel for å bli konkurransedyktig i en internasjonal økonomi. Hvorfor skal vi nekte alle andre å gjøre dette som har vist seg så vellykket?

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg synes det fører litt for langt å føre en diskusjon om i hvilken utstrekning konkurranse i den enkelte nasjonale stat fører til økonomisk vekst og velferd. Jeg vil bare si at Syd-Korea og asiatiske land ellers som har stor økonomisk fremgang, aldri ville ha hatt en slik fremgang uten en sterk liberalisering av verdenshandelen. Hvis de ikke hadde fått solgt sine biler til Europa og Amerika, hvis de altså hadde blitt blokkert av en proteksjonistisk politikk i verdenshandelen, ville de aldri ha kunnet utvikle seg.

Når det gjelder akkurat hvilken politikk man skal føre på det nasjonale plan, synes jeg det er litt vanskelig å komme inn på i en replikkveksling, men jeg tror nok de fleste lands erfaringer, iallfall slik som de kommer til uttrykk i Det internasjonale pengefondet og OECD, er at en liberalistisk økonomi med rammebetingelser og kjøreregler som i størst mulig grad er forutsigbare og ufravikelige, er en økonomisk fordel.

Kjell Engebretsen (A): Fridtjof Frank Gundersen er usedvanlig klar – eller hans budskap er i hvert fall klart. WTOs rolle og funksjon er vi enige om, og den ser vi innholdet i og betydningen av, men de faglige rettighetene tar Gundersen i denne sammenheng litt avstand fra. Gundersen er jo et glødende menneske for den frie konkurranse og den balanserte konkurranse, og de faglige rettighetene er en del av dette på verdensbasis. Sosial dumping vil være en konkurranseforskyvning som heller ikke Gundersen kan synes er hensiktsmessig eller god, verken på kort eller lang sikt.

Så er det riktig at i de fattigste land har ikke arbeiderne tradisjon og kultur for å snakke med sine arbeidsgivere om arbeidsforholdene. De har ingen kultur for å snakke med arbeidsgiverne i det hele tatt. Dette vil ta tid, og vi står ikke overfor noe som skal skje som en revolusjon; det vil ikke skje over natten. Men det er et spørsmål om ikke også representanten Gundersen ser det fornuftige i at de faglige rettighetene er en del av det totale arbeidet for verdenshandel og verdensproduksjon, og at dette må inn i WTOs mandat for i et normalt tempo og på sikt å få det som en del av det hele. Selv om folk i de fattigste land i dag ikke står på barrikadene for sine faglige rettigheter – naturligvis gjør de ikke det, de har andre problemer de må løse først – vil det være rimelig og fornuftig at den del av verden som har overskudd og erfaring, bistår i dette arbeidet. Og her tror jeg at investorene og produsentene selv burde ta et tak. Jeg tror det ville være gunstig, og jeg tror det ville være fornuftig.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Ja, replikanten brukte et veldig vakkert ord, han sa «bistå». Vi skal altså bistå arbeiderne i de fattige land med å utarbeide faglige rettigheter etter mønster fra Vest-Europa og i noen grad USA, selv om de har en annen religion, og selv om det ikke er en del av deres kultur. Og de har altså ikke funnet ut dette selv.

Det er greit at vi bistår, vi har jo alltid sendt misjonærer ned til disse landene, men at det skal stilles som vilkår for at de skal få eksportert sine varer, er noe annet. Det er tvang, det er en kulturimperialisme som bidrar til å holde dem nede i fattigdommen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Einar Steensnæs (KrF): I sin redegjørelse for Stortinget den 16. november trakk utenriksministeren opp to hovedmål for de kommende forhandlingsrundene på WTOs ministerkonferanse i Seattle:

• 1. å tilrettelegge for fortsatt vekst i verdiskaping i norsk næringsliv

• 2. å videreutvikle det globale handelssystemet slik at det kan ta bedre hensyn til utviklingslandenes situasjon

I det siste punktet ble dessuten hensynet til kvalitative aspekter ved handelen, som miljø, matsikkerhet, helse, forbruker- og distriktshensyn samt kulturelt mangfold, tatt med. Dette punktet tror jeg for min del gjerne kunne ha stått som et eget punkt på egne bein, fordi det kan ligge innebygd en interessekonflikt mellom ulike hensyn som ikke lar seg forene i en og samme strategi, og da blir det gjerne spørsmål om fleksibilitet og vilje til kompromisser for å komme fram til enighet. WTO-forhandlingene synes å være rikelig forsynt med slike kryssende hensyn og interessekonflikter, og jeg vil ta for meg noen av disse.

Arbeidet med å forhandle fram en omforent dagsorden for den nye forhandlingsrunden vil være krevende. Alle land vil i utgangspunktet naturlig nok posisjonere seg for et best mulig resultat med utgangspunkt i nasjonale interesser. Det skjedde i Uruguay-runden, som skulle vare i fire år, men tok sju, det kan nok lett skje igjen i denne runden, som er forutsatt å bli avsluttet i 2002. Men allerede nå har det skjedd en økende polarisering mellom landene, slik også utenriksministeren redegjorde for – noen ganger USA på den ene siden, med økende støtte av bl.a. ulike landbruksprodukt-eksporterende land, og på den andre siden EU, sammen med bl.a. Japan og Norge. I andre tilfeller er det forsøkt fremstilt slik at det er utviklingslandene i den ene gruppen mot i-landene i den andre. Det stemmer jo heller ikke, for grupperingene skifter alt etter tema og interessekonfliktens art.

Det er klart at mange av konfliktene skyldes nettopp landenes klare egeninteresser. USA ønsker en kort liste av forhandlingstema knyttet til ytterligere frihandel for industrivarer, reduksjoner i jordbrukssubsidiene og en mer globalisert verdenshandel, mens EU krever en bredere dagsorden for å sikre felles konkurranseregler i en mer globalisert verdenshandel, og har fokusert på miljø, matsikkerhet og forbrukerhensyn. USA derimot presser på for å åpne nye markeder for sin betydelige produksjon av genmodifiserte jordbruksprodukter og hormonbehandlet storfe.

USA og EU står likevel sammen når det gjelder å få innført minimumsstandarder på arbeidsmiljø og sikkerhet, og vil sette en stopper for barnearbeid. Dette vekker naturlig nok en mistanke hos de fattige landene om at de rike landene på denne måten både vil forsøke å holde utviklingslandene borte fra markedene og på en fiffig måte presse opp arbeidslønnene i de fattige landene, hvor nettopp de lave arbeidskostnadene er det viktigste konkurransefortrinnet. Det var dette representanten Fridtjof Frank Gundersen tok opp.

Slik utenriksministeren gjorde rede for, forsøker Norge å avbalansere ulike hensyn. Norge støtter null-toll for import fra de fattigste landene, slik det fremkommer i det norske preferansesystemet for de fattige GSP-landene. Vi har også tatt initiativ til å gi større tyngde til det faglige bistandsarbeidet i WTO, og støtter planene om etablering av et uavhengig juridisk senter som kan gi de fattigste utviklingslandene nødvendig hjelp til å ivareta disse landenes interesser når det oppstår tvister i WTO. Det blir derfor altfor enkelt å hevde, slik det blir påstått fra enkelte interessegrupper, at Norge og utviklingslandene står mot hverandre i de kommende WTO-forhandlingene. Det vil være til dels betydelige interessekonflikter mellom ulike land med ulike behov når det gjelder implementering av nytt regelverk for verdenshandelen. Det kan også føre oss inn i en interessekonflikt med u-landene på avgrensede områder. For Norge må det imidlertid være viktig å balansere hensynet til bedre kjøreregler for en mer liberalisert verdenshandel opp mot hensynet til miljøet, en bærekraftig utvikling og nødvendig hensyntaking til utviklingslandenes særskilte behov. Jeg er særlig godt fornøyd med at dette ble sterkt understreket i utenriksministerens redegjørelse.

Forum for Utvikling og Miljø har etablert sin egen arbeidsgruppe om WTO. De uttrykker frykt for at Norge i stor grad vil komme til å ta mer hensyn til egne eksportinteresser enn til miljø og sosial velferd. Etter å ha hørt utenriksministerens redegjørelse burde det ikke være grunnlag for at et slikt inntrykk skal feste seg. Men selvsagt er det en vanskelig balansegang. Det må være både legitimt ut fra egne behov, men også viktig for en rettferdig konkurranse mellom land som deltar i det multilaterale handelssamarbeidet, at regelverket er entydig, sterkt og implementert på flest mulige områder. For Norge er dette avgjørende for at vår lille økonomi ikke skal bli valset over av andre, mer mektige handelsnasjoner. Like viktig må stabile, forutsigbare regler for verdenshandelen være for utviklingslandene. Men samtidig må det skapes forståelse for at utviklingslandene må få en forbedret adgang til de store markedene i de industrialiserte landene. Reduserte tollsatser på landbruksprodukter, klær og tekstiler er nødvendig dersom handelen skal kunne bidra til økt økonomisk vekst i disse landene. Her vil vi selvfølgelig bli stilt overfor betydelige dilemmaer i forhold til behovet for å beskytte egen produksjon som har stor strategisk betydning som ledd i et bærekraftig landbruk og for sysselsettingen i næringssvake områder, for å nevne noe. Men her må Norge følge opp de forventninger som utviklingslandene har til oss ut fra de politiske prioriteringene og erklæringene som vi har gitt om solidaritet med de fattigste landene, der hjelp til handel vil være det mest effektive bidraget til økonomisk vekst som vi kan gi dem. Bare da kan vi få forståelse for at det må introduseres regler som også u-landene må bli bundet av, og som beskytter miljøet, sikrer viktige arbeidsstandarder og gir barna mulighet til fritid og skolegang etter Barnekonvensjonens bestemmelser. De sikkerhetsmekanismene som vil bli brakt inn i det nye regelverket, burde være tilstrekkelige til å sikre at våre egne vitale målsettinger ikke blir skadelidende gjennom denne videreutviklingen av handelssystemet. Dette er forhold som Kristelig Folkeparti legger avgjørende vekt på i de kommende forhandlingsrundene og i de samtalene og drøftingene som skal skje på ministerkonferansen i Seattle.

For øvrig er det ikke vanskelig å forstå u-landenes frustrasjon over manglende implementering av vedtak fra Uruguay-runden, som ville ha gitt disse landene viktige fordeler. Det må derfor være en prioritert oppgave å rydde opp i dette parallelt med at en går inn i nye runder i WTO.

Etter min mening har utenriksministeren på en utmerket måte summert opp de utfordringer som ministerkonferansen skal drøfte på sitt møte i Seattle. Han har også gjort rede for de norske prioriteringene ut fra de to hovedmålsetningene som er formulert, og som jeg tidligere har referert til. Kristelig Folkeparti støtter hovedsynspunktene som er blitt gjort rede for. «Mye står på spill,» sa utenriksministeren i redegjørelsen. Dersom alle land står steilt på sine primærstandpunkter, vil en åpenbart ikke kunne lykkes. Det vil i så fall være et alvorlig tilbakeslag. Det vil etter min mening heller ikke utviklingslandene være tjent med. Også dette bør være del av et norsk perspektiv på utfordringene foran forhandlingene i Seattle og i de etterfølgende rundene.

Siri Frost Sterri (H): Utenriksministerens redegjørelse for de forestående WTO-forhandlingene virker avklarende på en del punkter, men fortsatt tilslørende på andre. Allikevel har realismen til en viss grad seget innover Regjeringen. Den honnør skal den ha.

Min første bemerkning gjelder WTO-forhandlingenes såkalt innebygde dagsorden. At Regjeringen nå åpent erkjenner at denne dagsordenen finnes, er viktig. Opphevelse av eksportsubsidier og andre støtteordninger til landbruket er helt sentrale momenter i den sammenheng. Artikkel 20 i WTOs landbruksavtale slår fast at vi har en forpliktelse til gradvis å redusere støtte- og vernetiltakene, samtidig som det skal tas hensyn til ikke-handelsmessige forhold. Det er, som utenriksministeren også slo fast, liten tvil om at partene i denne forhandlingsrunden må forventes å gå lenger enn de eksisterende forpliktelser. Det er også liten tvil om at dette kan bli vanskelig, som utenriksministeren så beskjedent uttrykte det.

Høyre kan imidlertid ikke se at Regjeringen har tatt konsekvensene av denne erkjennelsen. Dersom man mislykkes i å enes om et forhandlingsmandat, vil WTOs såkalt innebygde dagsorden tre i kraft. Dette vil få store konsekvenser for norsk landbruk.

Et spørsmål til utenriksministeren vil derfor være: Hva har Norge konkret bidratt med når det gjelder å sikre en bred forhandlingsrunde i WTO? Det synes innlysende fra et taktisk ståsted at dersom man insisterer på defensive særinteresser, vil man i mindre grad få gjennomslag for andre mer offensive interesser. Høyre stiller spørsmål ved om Regjeringen så langt har håndtert dette på en tilfredsstillende og for Norge helhetlig og balansert måte.

Det er åpenbart hvorfor Norge bør gå inn for en bred runde. Vi har, som utenriksministeren sa, offensive interesser innen bl.a. eksport av fisk, verkstedindustri, skipsfart, teknologi og klær og tekstiler. Å insistere så sterkt på defensive interesser er ensbetydende med å samle glødende kull på sitt eget hode, for å bruke et billedlig språk. Norge må vise betydelig positiv forhandlingsvilje for å få forståelse og gjennomslag for at vi på den ene siden krever tollvern for landbruket og på den andre siden krever markedsadgang for fiskeprodukter. Om den «nasjonale logikk» virker grei på dette punktet, er det ikke sikkert at omverdenen ser det på samme måte.

Høyre vil i den forbindelse minne Regjeringen om at det nå er på høy tid å utrede og forberede konsekvenser for norsk landbruk ved videreføring av WTOs såkalt innebygde dagsorden, som uansett vil være viktig i den kommende forhandlingsrunden.

Høyre registrerer også at utenriksministeren følger opp prinsipperklæringen fra Voksenåsen om sosiale og miljøpolitiske hensyn og helse- og forbrukerhensyn. Vi vil imidlertid advare mot å gjøre miljøhensyn til en hovedstrategi i WTO-forhandlingene, noe som kan marginalisere oss ytterligere. Kanskje bør vi stille et selvransakende spørsmål om Norge virkelig er en stor pådriver på dette området.

For øvrig registrerer vi at Regjeringen har moderert sin egen oppfatning av hva det skal satses på. Lars Sponheim skrev i Aftenposten den 16. november i år at WTO ikke først og fremst skal være en organisasjon som «søker løsninger på miljøproblemer». Det er ikke vanskelig å slutte seg til dette. Miljøstandarder hører vel egentlig hjemme i flere fora, f.eks. FN.

Det betyr ikke at Høyre ikke ser at det finnes sammenhenger mellom handel og miljø som med fordel kan utredes nærmere. Spørsmålet er bare om WTO er rette forum for dette. Vi kjenner jo til at tilsvarende forsøk innen GATT knapt kan kalles vellykket. GATT tok fatt i miljøproblematikken allerede i 1971, men komiteen for miljøsaker var ikke i gang før utpå 1990-tallet. Dens arbeid ble videre forhindret av den store avstanden til bl.a. miljøvernforkjempere.

Spørsmålet om utjevning av forskjeller mellom industrialiserte land og MUL-land er også omtalt i redegjørelsen. Høyre registrerer at Regjeringen har tatt til følge oppfordringen om å se nærmere på EUs posisjon når det gjelder tollfri markedsadgang for produkter fra MUL-landene. Her er det imidlertid nødvendig å stille spørsmål ved hvordan man på den ene siden kan foreslå tollfri markedsadgang og på den andre siden ikke binde tollsatsene. Kan utenriksministeren utdype dette nærmere?

Høyre vil for sin del oppfordre Regjeringen til å gå ett skritt videre i denne saken, og gå inn for det forslag som ligger på bordet i WTO fra generaldirektørens side, om å binde nulltoll for MUL-landene. Man skulle tro at dette ville være i tråd med Regjeringens, eller i alle fall deler av Regjeringens, politiske ambisjoner på bistandsområdet.

Spørsmålet om arbeidsstandarder er viet plass i utenriksministerens redegjørelse. Vi ser ingen grunn til å gjøre dette til et særskilt tema i WTO-forhandlingene, og anbefaler derfor at Regjeringen støtter EUs forslag om et felles forum mellom WTO og ILO.

Når det gjelder spørsmålet om en egen arbeidsgruppe innen bioteknologi, støtter vi Regjeringens forslag om ikke å ta dette opp i WTO-sammenheng.

Utenriksministeren sier at Regjeringen er «innforstått» med at investeringer kan inngå som et tema i forhandlingene. Men Høyre etterlyser en mer offensiv holdning her. At Stortinget sist gang spørsmålet var oppe, sterkt bidrog til å gjøre Regjeringen «innforstått» med dette, er så sin sak. Men saken er viktigere enn som så. Det er et presserende behov for et omfattende avtaleverk innenfor investeringsområdet. Høyre har tidligere vist til at det i dag finnes over 1 800 avtaler på forskjellige bilaterale og multilaterale nivåer som regulerer investeringer. Denne jungel av avtaler gjør det vanskelig å regulere dette så viktige området for verdenshandelen.

Vi vet alle at investeringer påvirker den globale handelen og vår hverdag. Nettopp derfor bør vi arbeide for at det kan utvikles et omfattende regelverk på dette området, også med tanke på situasjonen for utviklingslandene.

Høyre deler den sentrale forutsetning at Norge er et lite land med en åpen økonomi. Av den grunn er et multilateralt handelsregelverk av stor betydning for Norge. Vi erkjenner også at Norge i de forestående forhandlingene har en rekke offensive interesser av vesentlig betydning for norsk næringsliv. Derfor kan det være av avgjørende betydning at Regjeringen har en balansert og samlet strategi for våre interesser, og ikke bare et defensivt forsvar for nasjonale særegenheter.

Utfordringen til sentrumsregjeringen må derfor være å fjerne all tvil om dens evne og vilje til å ivareta vitale norske næringslivs- og andre interesser når Seattle-møtet går inn i forhandlinger om mandat. Vi må ikke få en situasjon der de tre regjeringspartiene forsøker – for å bruke ordene til en annen person i dette hus – å «snu pyramidene» i forkant av eller under forhandlingene fordi man rett og slett kommer i internt klammeri med hverandre. Dette ville også være å gjøre landbruket en bjørnetjeneste.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A): Representanten Frost Sterri fortsetter å understreke, som hun gjorde i en replikk til undertegnede tidligere, at hun ikke ser noen grunn til å gjøre spørsmålet om arbeidstakerrettigheter og sosiale standarder – for den saks skyld heller ikke miljø – til en sak i WTO. Hun henviser bl.a. til EU, og da finner jeg grunn til å fortelle at EU-kommissær Pascal Lamy sa omtrent følgende i en tale i Strasbourg 6. oktober, nemlig at WTO har behov for å utvikle sine områder til sosiale hensyn, slik som miljø, kultur, helse og spørsmål knyttet til matvarer, forbrukere etc., på samme måte som konkurranse og investeringer. Han legger til at disse områdene ikke lenger kan ses isolert fra handelsspørsmål. Det betyr at EU erkjenner at skal man ha en real konkurranse i verden, skal man sikre seg mot at verdenshandelen ikke favoriserer land som skaffer seg konkurransefortrinn ved brudd på faglige rettigheter eller sosiale standarder eller ved rovdrift på ressurser og miljø, må man legge dette inn som en del av forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon, knyttet til både handel og investeringer.

Betyr det at Høyre i Norge faktisk stiller seg helt utenfor denne diskusjonen? Og er det virkelig slik at representanten Frost Sterri heller ikke ser at norsk næringsliv har alt å tjene på at vi har minstestandarder og grunnleggende arbeidstakerrettigheter også i land som vi konkurrerer med?

Siri Frost Sterri (H): For å gripe fatt i det poenget Marit Nybakk tok opp om EU, så er det en vesensforskjell på forslaget om at arbeidsstandarder skal være et forhandlingstema i WTO, og det forslaget som EU har spilt inn, nemlig å nedsette en felles arbeidsgruppe mellom WTO og ILO. Det er viktig å få med, og jeg forutsetter at faktisk også Arbeiderpartiet mener det samme, at det er ILO som har et hovedansvar på dette området. Og forskjellen er at hvis man nedsetter en arbeidsgruppe under WTO, er det klart at den ikke bare vil være – jeg holdt på si – en diskusjonsklubb, en klubb hvor man drøfter dette. På et eller annet tidspunkt må jo resultater fra en slik arbeidsgruppe bringes inn i forhandlingene. Hvis dette derimot kan foregå i et samarbeid i en arbeidsgruppe disse organisasjonene imellom, vil man forhåpentligvis også komme et skritt videre.

Jeg tror det er viktig å huske på, og det omfatter også spørsmålet om miljøstandarder, at det ikke er WTO som skal definere standarder på de ulike områdene. På miljøområdet er det FN som gjør det, så her tror jeg ikke vi er uenige om betydningen av at ulike spørsmål også bringes inn i WTO. Man må bare passe på at det er de riktige arbeidsoppgavene som bringes inn i de riktige organisasjonene, ellers tror jeg at man medvirker til at hele denne drøftingen omkring forhandlingsmandat for den neste WTO-runden i seg selv kan bryte sammen rett og slett fordi det her blir for mye som skal puttes inn, og det blir så stor uenighet. Når man i tillegg vil legge inn oppgaver under WTO-runden som det er andre verdensorganisasjoner som har ansvaret for, da bør man benytte disse.

Marit Nybakk (A): Vi snakker vel ikke her om hvem som skal definere miljøstandarder eller for den saks skyld arbeidstakerrettigheter og sosiale standarder. Vi snakker om hvorvidt miljøhensyn, miljøstandarder, arbeidstakerrettigheter, forbud mot barnearbeid, hensyn til naturressurser osv. skal legges inn som en del av WTOs forhandlingsrunde for å sikre en real konkurranse og hindre at de store selskapene etablerer seg i land og i områder der de kan drive med sosial dumping og barnearbeid og tære på naturressursene, slik vi har sett det i deler av kloden vår.

Jeg forstår det slik at Siri Frost Sterri nå mener at kanskje miljøet likevel skal være med.

Når det gjelder arbeidstakerrettigheter, vil jeg spørre om Høyre i Stortinget ikke vil stille seg bak Regjeringen når den går inn for at arbeidstakerstandarder skal knyttes til WTOs sekretariat – for det er jo det som er poenget. Så kan vi diskutere om det er det amerikanske forslaget eller en variant av EUs forslag som vi her skal legge oss på. Regjeringen åpner for begge deler. Men utgangspunktet – og hovedspørsmålet – må være at WTOs sekretariat og WTO som organisasjon jobber permanent videre med arbeidstakerspørsmål, sosial dumping osv.

Siri Frost Sterri (H): Jeg noterer med interesse at Arbeiderpartiet er – jeg hadde nær sagt – på god glid i denne saken, og ikke noe er bedre enn det. Det var også hensikten med den replikken jeg hadde til Marit Nybakks innlegg tidligere i dag. For vår del mener vi nemlig at Regjeringen bør støtte EUs forslag om at dette skal skje i fellesskap mellom WTO og ILO. Og ut fra det siste Marit Nybakk nå sa, erkjenner også hun at her bør Regjeringen ikke stå veldig hardt på at dette skal bli en del av mandatet for den neste forhandlingsrunden i WTO. Det tror jeg er klokt, for man kan risikere at det hele da vil bryte sammen. Og som sagt, det er viktig å ha det klart for seg at bryter dette sammen, blir man ikke enig om et mandat for forhandlingene, vil dette likevel bety at den innebygde dagsordenen vil fortsette. Og det betyr jo vesentlig større konsentrasjon om landbruk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Johan J. Jakobsen (Sp): Med en utadrettet økonomi er Norge avhengig av et internasjonalt regelbasert handelssystem. Og selv om det kan være grunn til å rette et kritisk lys mot deler av WTO-prosessen, er det ikke aktuelt for Norge å stå på siden av den niende runden i GATT-/WTO-forhandlingene som starter i Seattle denne måneden.

Som ett av 135 land er det også innlysende at Norges innflytelse i WTO-forhandlingene er noe begrenset, og at det derfor er viktig å knytte allianser med andre land og grupper av land for å kunne påvirke resultatet av de kommende forhandlinger.

Målsettingen for arbeidet i WTO generelt, og for den nye forhandlingsrunden spesielt, må være at det internasjonale handelssystemet settes inn i en sammenheng hvor tilretteleggingen for vekst og verdiskaping avveies mot utviklingslandenes situasjon og kvalitative sider ved handelen knyttet til miljø, matvaresikkerhet, sysselsetting, helse, forbruker- og distriktshensyn og det kulturelle mangfold.

Innenfor et internasjonalt regelverk må nasjonalstaten gis adgang til å utvikle og opprettholde nasjonale løsninger som en anser for å være nødvendig av samfunnsmessige hensyn. Senterpartiet ønsker ikke et regelverk som innebærer at nær sagt alle nasjonale lover og reguleringer som har med sosiale, helsemessige, miljømessige, kulturelle og geografiske forhold å gjøre, blir definert som WTOs kompetanseområde – på bekostning av nasjonalstaten. Senterpartiet er derfor tilfreds med at Regjeringen går inn for at de kommende forhandlingene settes inn i en slik bred sammenheng. «Globaliseringen må gis et menneskelig ansikt», for å sitere USAs president Bill Clinton på toppmøtet i Istanbul nylig.

I Voksenåserklæringen sa sentrumspartiene at en vil «arbeide for å videreutvikle og forbedre WTO-avtalen, slik at den i større grad tar sosiale-,» … «miljøpolitiske- og helse- og forbrukerhensyn». Forpostfektningene i forkant av den forestående forhandlingsrunden viser at dette er både en ambisiøs og krevende strategi.

En viktig utfordring for Norge er at de fleste utviklingsland er motstandere av en regelutvikling som bedre kan ivareta hensynet til bl.a. miljø, arbeiderstandarder og menneskerettigheter. Men selv om en må ha forståelse for at enkelte utviklingsland oppfatter et skjerpet regelverk på disse områdene som en såkalt grønn proteksjonisme som kan svekke de fattige lands konkurranseevne, er det viktig at Norge har et langsiktig perspektiv hvor bl.a. sentrale miljøprinsipper som «føre var» og «forurenser betaler» gradvis kan bli akseptert som grunnleggende prinsipper også for WTO.

Forhandlingene om de såkalt immaterielle rettighetene vil også omfatte patenter. Også patentering av biologiske oppfinnelser er et kontroversielt område hvor interessene spriker. Her må Norge søke allianser med land som går mot patent på liv.

I den WTO-redegjørelsen som ble gitt i mai i år, gav Regjeringen uttrykk for at en ville søke å unngå at investeringer blir et forhandlingstema i de forestående forhandlingsrunder i WTO. Det er fortsatt uklart om investeringer vil inngå i forhandlingene. Som utenriksministeren gav uttrykk for i den redegjørelse som ligger til grunn for denne debatten, er Regjeringen innforstått med at investeringer kan inngå som tema i forhandlingene. I så fall vil det dreie seg om en annen tilnærming – og det er viktig – til dette spørsmålet enn det som var forutsatt i MAI-forhandlingene.

Det kan i den forbindelse være nyttig å minne om at det allerede finnes en rekke investeringsavtaler som involverer Norge både bilateralt og multilateralt. Dersom investeringer blir et tema i forhandlingene, er det viktig at Norge bidrar til en forsvarlig og balansert avtaletekst som kan gi et effektivt vern mot investorer som driver utnytting av utviklingsland, og som inneholder bestemmelser om miljø, arbeidsstandarder, sosiale standarder og lignende.

Norge stiller i likhet med de fleste andre WTO-land med et bredt spekter av interesser og verdier som vi ønsker å ivareta i forbindelse med forhandlingene.

Norge har både offensive og defensive interesser å ivareta. I debatten om WTO-forhandlingene har det vært fokusert på de to primærnæringene, fiske og landbruk, som representanter for henholdsvis de «offensive» og de «defensive» interessene. Det må selvsagt være mulig å ivareta både offensive og defensive interesser i forbindelse med WTO-forhandlingene uten å sette disse næringene opp mot hverandre. Norge er for øvrig ikke det eneste land som har valgt en slik forhandlingsstrategi.

Det er viktig å få slått fast at handel med matvarer må underlegges et annet regelverk enn andre varer og tjenester. Det er nok å minne om de skandaler som har rystet handelen med landbruksvarer de senere år. Dessuten: Hvert land må ha rett og plikt til å produsere basismat for egen befolkning og til å legge føre var-prinsippet til grunn for å ivareta hensynet til miljø og matkvalitet. Selv om artikkel 20 i WTOs landbruksavtale fra 1994 skisserer som en langsiktig målsetting betydelige gradvise reduksjoner av jordbruksstøtte og importvern, sies det også klart i samme artikkel at det skal tas hensyn til «spørsmål som ikke er forbundet med handel», såkalt «non-trade concerns».

Regjeringen ønsker

«å sikre nasjonalt handlingsrom for utformingen av landbrukspolitikken, med de virkemidlene som anses nødvendige for fortsatt aktiv landbruksproduksjon i hele landet».

Dette er sitat fra redegjørelsen. Derfor legges det også vekt på ikke-handelsmessige forhold – landbrukets «multifunksjonelle» eller mangesidige karakter. Dette er en videreføring av Brundtland-regjeringens strategi fra forrige forhandlingsrunde. I en egen «stemmeforklaring» understreket den daværende regjering den gang

«den betydningen vi tillegger de ikke-handelsmessige eller ikke-økonomiske faktorene. Dette er viktige elementer i vår jordbrukspolitikk og omfatter ikke bare matvaresikkerhet, men også elementer som miljø, distriktspolitikk og sosiale hensyn. I den videre sammenheng er de av vital betydning for oss».

Jeg går ut fra at Arbeiderpartiet fortsatt står for denne grunnholdningen.

Situasjonen for utviklingslandene, og i første rekke de fattigste u-landene, vil bli et viktig tema under den kommende WTO-runden. Redegjørelsen varsler at Norge er beredt til å bidra til at de fattigste utviklingslandene får bedret sin markedsadgang på viktige markeder. Senterpartiet deler denne oppfatningen. Dette er for øvrig et spørsmål som kommer opp til debatt i forbindelse med behandlingen av den utviklingspolitiske redegjørelsen den 2. desember.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A): Arbeiderpartiet støtter fullt ut Regjeringens forhandlingsopplegg og posisjoner. Gjør Senterpartiet det?

Johan J. Jakobsen (Sp): Den regjering som skal føre forhandlinger i forbindelse med WTO, er en regjering hvor Senterpartiet er med. Derfor er svaret ja.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg oppfatter siste taler som en representant for de såkalte primærnæringene – det var visst en som var aktiv, og en annen var passiv. Jeg synes han gikk veldig lett over at det er et motsetningsforhold forhandlingsmessig mellom disse to næringer. Det er ganske åpenbart, som jeg nevnte i mitt innlegg, at i fremtiden er de største næringene for Norge fisk og skalldyr, og disse kan foredles til store verdier, hvilket råvarene jo ikke har. Det er derfor vesentlig for oss å få i stand handelsregler som gjør det mulig for oss å dra full nytte av råvarene, slik at ikke ferdigvarene blir stengt ute ved hjelp av høy toll.

På den annen side ønsker vi å beskytte vårt landbruk med høyest mulig toll med den påstand at landbruk er så spesielt, mens fisk ikke er så spesielt. Det er ikke så lett å begrunne det. Johan J. Jakobsen forsøkte å begrunne det ved å henvise til noen skandaler som har vært i Europa når det gjaldt landbruksvarer. Men jeg synes det må være et problem i forhandlingene her og ellers i argumentasjonen å argumentere for at landbruk er noe spesielt, så der må vi beskytte oss mest mulig, mens når det gjelder fisk, vil vi ha tollfri eksport av ferdigvarer. Jeg synes det må være vanskelig å kombinere disse synspunktene hvis man setter det minste krav til konsekvens.

Johan J. Jakobsen (Sp): Vi er nok inne på et tema nå hvor Senterpartiet og Fremskrittspartiet er temmelig uenige, og det er greit å få dokumentert det i et replikkordskifte om et spørsmål som er særdeles viktig, nemlig hvordan vi bl.a. skal utvikle verdenshandelen på disse områdene.

Jeg sa i mitt innlegg at Norge har valgt en offensiv forhandlingslinje, en offensiv forhandlingsstrategi, når det gjelder fisk, mens en har valgt en defensiv linje når det gjelder landbruk. Og Norge er ikke alene om å gjøre det. Det er flere land som har slike strategier, så dette er ikke så særegent for Senterpartiet som Fridtjof Frank Gundersen egentlig nå gav uttrykk for.

Vi ser fullt ut det behovet vi har for å legge til rette for økt eksport, og vi deler den oppfatning at sett i et lengre tidsperspektiv, ligger det i eksportverdier langt større muligheter innenfor fisk og skalldyr enn når det gjelder landbruket. Men det er et flertall i denne sal som mener at landbruket i Norge har en del ytterligere oppgaver utover det å produsere mat. Det er et synspunkt som har bred dekning, og det var i den forbindelse jeg viste til Gro Harlem Brundtland-regjeringens såkalte stemmeforklaring fra forrige runde, hvor det nettopp ble understreket at det faktisk var av vital betydning for Norge å kunne ivareta et landbruk som kan bidra til bosetting og en sikker matproduksjon.

Jeg beklager å måtte si det, men jeg synes det er litt trist hvis det er slik at Fremskrittspartiet overhodet ikke ser noen verdi i det å ha et levende landbruk som kan bidra til å holde bosettingen oppe og til aktivitet rundt omkring i hele landet.

Øystein Djupedal (SV): Man skal ikke ha åpnet mange nummer av avisen Nationen for å se at det er en betydelig spenning i Regjeringen knyttet til mange av de spørsmål som i dag debatteres. Det er klart at Johan J. Jakobsen sier at man står bak Regjeringens mandat – alt annet ville jo vært oppsiktsvekkende – men hvis man ser Nationen på en vanlig ukedag, er den fylt opp av innlegg om det som med den beste vilje må oppfattes som meget skarp kritikk av Regjeringens posisjon og selvfølgelig hva som eventuelt kan skje i WTO. Jeg skal ikke raljere over det, for det er helt legitimt å ha ulike syn på det, og mye av den skepsisen som deler av Senterpartiet har til deler av det som foregår i WTO, deler vi i SV. For det som nå skjer, er at man feier mange av de mest kontroversielle spørsmål under teppet, og sier at man eventuelt vil komme tilbake til det, og snakker i store overskrifter. Og sånn vil gjerne slike debatter være.

Det som jeg kunne ha tenkt meg å utfordre representanten Jakobsen på, siden han så trygt står bak Regjeringens forhandlingsmandat, er at WTO jo forutsetter enstemmighet. Det betyr at man har muligheten på et tidspunkt når man mener et eller annet blir for ille, til å sette ned foten – si hit, men ikke lenger. Hvis man ser på det som kanskje blir det mest kontroversielle i WTO, så kan det grupperes i to hovedgrupper. Det ene er det som vi har legitim nasjonal interesse av, og det andre er interesser som i all hovedsak vil berøre andre land enn vårt eget. Landbruk, som Johan J. Jakobsen brukte mye tid på, er den type spørsmål som en har en legitim nasjonal interesse av å beskytte, samtidig som man har en legitim interesse av at fisk skal ha mest mulig markedsadgang på alle andre markeder.

Det fins også andre spørsmål som ikke i så stor grad berører oss. Det kan f.eks. gjelde spørsmål om offentlige innkjøp, der EØS-avtalen allerede gjør at vi ikke i samme grad berøres som mange u-land som hvis man fikk en hel liberalisering av offentlige innkjøp, ikke lenger ville ha muligheten til den samme beskyttelse som vi selv har nytt godt av i alle år, fram til EØS-avtalen var en realitet.

Derfor er mitt spørsmål til representanten Jakobsen: På hvilke områder er det Jakobsen ser for seg at Regjeringen eventuelt sier hit, men ikke lenger, dette er for oss og for nasjonen så viktig, eller dette er for u-land så viktig, at vi ikke vil gå videre?

Johan J. Jakobsen (Sp): Som vanlig var ikke representanten Djupedal noe særlig konkret da han omtalte den såkalte uenigheten som han mener daglig kommer til uttrykk bl.a. i avisen Nationen. Jeg skal gjerne komme tilbake til det, men da må forutsetningen være at presisjonsnivået er noe høyere enn det Øystein Djupedal nå gav uttrykk for.

Det er klart at det er mange spørsmål innenfor WTO-saken som det kan være grunn til å sette et kritisk lys på. Det sa jeg også i klartekst i mitt innlegg. Jeg sa at selv om det er grunn til å sette et kritisk lys på deler av WTO-konseptet, er Norge med sin utadvendte økonomi helt avhengig av at vi har et internasjonalt regelverk for handel, og da må vi som et av de 135 land som deltar i disse forhandlingene, prøve å gjøre det beste ut av situasjonen og ivareta nasjonale og globale interesser så godt det overhodet lar seg gjøre.

Så vil Øystein Djupedal ha svar på på hvilke områder det kan være aktuelt for Norge å sette ned foten, som han sa. Jeg har deltatt i forhandlinger gjennom snart 30 år her i huset – handlet hest i snart 30 år, som Thorbjørn Jagland sa i en annen forbindelse – og jeg må si at det er en veldig dårlig forhandlingsstrategi å signalisere på forhånd at på det og det området akter vi å sette ned foten. Det er en dårlig forhandlingsstrategi, men jeg skal gjøre ett unntak. Hvis det skulle være ett område hvor jeg føler at det er naturlig at Regjeringen inntar en meget restriktiv holdning, så er det på det området som har å gjøre med patentering av biologisk materiale, det som også har et annet navn, nemlig patent på liv. Det er et område der jeg forutsetter og forventer at Regjeringen har en høy profil og en restriktiv holdning i forhandlingene.

Presidenten: Replikkordskifte er dermed omme.

Erik Solheim (SV): Et av de forholdene i Stortinget som alle får flest kommentarer til når vi er ute blant folk, er at det er så få til stede i stortingssalen. Det jeg har opplevd i dag, er noe nytt som jeg ikke har opplevd før, nemlig at det er fullere i departementsavdelingen enn det er i stortingssalen. Jeg tok en opptelling for et øyeblikk siden – da var det 22 byråkrater og 19 stortingsrepresentanter til stede. Flytter vi Regjeringens medlemmer over til departementskurven, blir flertallet derfra enda større. Og jeg tror faktisk det avspeiler noe reelt, nemlig hvor vidtfavnende dette er. Nær sagt samtlige departementer må være til stede fordi nær sagt samtlige departementer har saker som vil komme på WTOs bord, og vi går inn i noe som kommer til å være veldig viktig. Selvfølgelig har Norge begrenset innflytelse, og selvfølgelig er det ikke mulig for Stortinget å lage et detaljert forhandlingsmandat for en regjering som er nødt til fortløpende å vurdere hva som skjer, og hvilke innspill som kommer fra andre land, men like fullt: Med alle disse forbeholdene er det veldig vanskelig å tenke seg noe som kommer til å ha særlig større innflytelse på Norge og den internasjonale utvikling de nærmeste årene, enn det løpet som nå starter i Seattle.

Det skal utvikles videre spilleregler for en helt ny verden. Det er en åpen verden i en helt ny forstand, hvor nyheter, varer, finansielle tjenester er globale på en måte de aldri var før. Det er en verden med bare én supermakt, og det er en verden med bare én økonomi, hvor prisen for de få landene som enten frivillig eller ufrivillig står utenfor denne verdensøkonomien, er så kolossalt negative at ingen kan ønske seg noe lignende. Det er heller ingen grunn til å møte denne globalisering med den frykt og svartmaling som en del gjør. La oss ikke glemme at forventet levealder for det mennesket som ble født i Asia i år, er 20 år høyere enn forventet levealder for det mennesket som ble født i Asia i 1960. Når vi får denne globale økonomien, snakker vi om en kolossal forbedring av menneskelig levestandard overalt på kloden. Men det er ikke nok å si det. Det er også sant at 1 milliard mennesker står utenfor denne globale levestandardsøkningen, og det er også sant at forskjellene på kloden øker i et faretruende tempo, og at det kan gi grunnlag for nye konflikter. Med andre ord: Vi må møte globaliseringen åpent og med forsøk på å lage spilleregler, men samtidig fokusere på de vanskelighetene som er.

Norge er et lite land. De interessene vi ønsker å forvalte – enten det er våre egne nasjonale eller det er interesser på vegne av den fattige verden – er best tjent med et organisert regelverk, fordi det å organisere verden bedre setter rammer også for de mektigste. Og det er ikke slik at om vi ikke hadde Verdens Handelsorganisasjon, ville så å si sosialistiske eller venstreorienterte eller norske eller sosialdemokratiske idealer uten videre regjere verden. Det ville vært mer makt for de mektigste, det vil i hovedsak si USA. Men det er også slik at innen WTO er makten til de flernasjonale selskapene og deres lobbymuligheter og makten til et land som USA formidabel, og det er viktig å gjøre hva vi kan for å være med på å danne en motmakt i en WTO-forhandlingssammenheng.

SV ønsker at Norge skal ivareta interessene til de fattigste. Da er det viktig å huske at «u-land» ikke lenger er et begrep med noen reell mening. Begrepet «den tredje verden» er heller ikke et begrep med mening, og grunnen til det er at forskjellene innbyrdes mellom disse landene, også internt i de landene vi rubriserer som u-land, er så kolossale at vi ikke kan putte dem i én sekk. Men dersom noen spør hva som har vært den mest vellykkede utviklingsmodell de siste ti årene – og da er jeg tilbake til replikkvekslingen med Fridtjof Frank Gundersen tidligere i dag – kan det ikke herske noen tvil om at det er én utviklingsmodell som har brakt mer økonomisk framgang for flere mennesker enn noen annen: Det er det vi grovt sett kan kalle den østasiatiske utviklingsmodellen. Derfor er det nå etter mitt skjønn veldig viktig at man ikke lager et regelverk gjennom WTO som hindrer nye land i å praktisere de tingene som har gitt slik formidabel framgang i land som Korea, Taiwan, Kina, Thailand og en rekke andre land i Øst-Asia. Det som har gitt framgang i disse landene, er nettopp kombinasjonen av en åpen, utadrettet markedsbasert økonomi, men med en sterk og effektiv stat som også har en del virkemidler for å favorisere sitt eget næringsliv i den avgjørende startfasen. For én ting er å konkurrere når man har utviklet konkurransedyktige bedrifter, noe annet er den første fasen hvor disse faktisk skal utvikles. Det er i den fasen de aller fattigste landene er i dag, hvor små tiltak lett kan bli slått ut allerede i startfasen av mektige interesser andre steder.

For ikke lenge siden var det en debatt i Sør-Korea som jeg synes setter det hele i perspektiv. Det var en formidabel nasjonal bekymring når andelen sørkoreanske biler på det sørkoreanske bilmarkedet holdt på å bli redusert fra 97 til 95 pst. Det forårsaket betydelig debatt i koreanske medier, med den faren man da så for at Korea kunne bli utkonkurrert på sitt eget marked. Og alle forstår jo at når koreanske biler har mer enn 95 pst. av det koreanske bilmarkedet, skyldes det at den koreanske staten har hatt virkemidler for å sikre dette markedet i oppbyggingsfasen for sin egen industri.

Og der er jeg ved de viktigste anbefalingene SV ønsker å gi til Regjeringen foran denne forhandlingsrunden: Det må arbeides aktivt for å ivareta de fattige landenes interesser i den forstand at ikke de landene som i dag er helt uutviklet, blir forhindret fra å følge i de utviklingssporene som nå har vist seg å gi stor utvikling. Jeg sier ikke at ett land kan kopiere et annet, slik er det aldri. Men det er noe som har vist seg å fungere. Det må man ikke hindre nye land i å gjøre.

Noen eksempler på dette: Når det gjelder offentlige innkjøp, er det riktig og positivt når Regjeringen anbefaler å gå inn for åpenhet om slike, fordi bl.a. mange fattige land er veldig korrupte, og offentlige innkjøp i virkeligheten er svoger- eller barnebasert, slik de var f.eks. i Indonesia under Suharto. Men det er ikke riktig dersom man lager et regime for offentlige innkjøp som gjør at land i den tredje verden mister muligheten til å favorisere sine egne bedrifter ved offentlige innkjøp. I svært mange av de såkalt fattige landene spiller jo staten en mye større rolle i økonomien enn den gjør i vår rike og utviklede del av verden. Selv om deres økonomi er veldig liten, vil det få svært skadelige konsekvenser hvis de mister muligheten til å gjøre innkjøpene til staten lokalt.

Det samme gjelder investeringsavtaler. Det som nå foreligger, er mye mindre omfattende enn det som lå i MAI, og det er mange trekk som ikke er så negative som det de var der. Det er også viktig å sikre et internasjonalt regime som gjør at selskaper og land våger å investere i land som Russland eller de afrikanske. Men man må ikke lage et internasjonalt investeringsregime som gjør at fattige og svake stater står uten virkemidler når det gjelder kontrollen med de flernasjonale selskapene. Det er nettopp det man maktet i Øst-Asia. Staten var der så sterk at når man fikk utenlandske investeringer, som man jo fikk i dramatisk skala, så hadde man en stat som kunne lede disse i retning av nasjonale prioriteringer og utvikle sitt eget næringsliv. Husk på at Kina alene siste år mottok 230 milliarder norske kroner i utenlandske investeringer. Men selv om Kina er et land som har mange svakheter, har de en stat som kan bidra til å lede dette i en riktig retning.

Så synes jeg det er positivt, hvis jeg oppfattet Marit Nybakk og Arbeiderpartiet riktig, at man anbefaler at Norge nå ikke stiller seg sammen med enkelte vestlige land og heller ikke nødvendigvis bare sammen med vestlig fagbevegelse i arbeidet for å lage sosiale standarder i utviklingsland. Et land som India har mange hundre millioner mennesker som kommer til å befinne seg under enhver grense for sosiale standarder, uansett hvor lavt den måtte bli satt gjennom et internasjonalt regelverk. Det betyr at vi er nødt til å gå i en dialog med et land som India, og jeg vil anbefale – som jeg også oppfattet var Marit Nybakks opplegg – å ta kontakt med et slikt land på et så tidlig tidspunkt som mulig, for å finne fram til et regime som gjør at man kan bidra til å utvikle de aller fattigste i India, Pakistan eller Bangladesh, og ikke skape en konfrontasjon med land som India, Pakistan og Bangladesh, fordi vi vil aldri klare å avvikle barnearbeid gjennom sanksjoner og boikott – bare gjennom utvikling. Det eksisterer ikke barnearbeid på Taiwan eller i Korea i dag etter at landene er blitt så sterkt utviklet.

Så har SV fremmet noen forslag, og jeg vil be om utenriksministerens synspunkter på disse. Johan J. Jakobsen var veldig klar på at selv om økt internasjonal handel bidrar til økonomisk framgang mange steder, har den store miljøkostnader. Vi har ikke funnet noen bæredyktig måte å gjøre hele verden like rik som oss på, og det er fare knyttet til patentdirektiv og immaterielle rettigheter. Johan J. Jakobsen var veldig klar i retning av at Regjeringen vil kjempe aktivt og hardt mot at patent på liv skal inntas i det nye WTO-systemet. Jeg vil be om at utenriksministeren bekrefter at man vil stå like sterkt på det som han la opp til.

Så vil jeg til slutt si at for SV er det selvsagt aldeles avgjørende at Norge så langt det overhodet lar seg gjøre, allierer seg med de aller fattigste, de minst utviklede landene, og støtter deres krav. Jeg vil også be om utenriksministerens kommentar til det.

Til slutt vi jeg ta opp de forslag som SV har fremmet under denne debatten.

Presidenten: Representanten Erik Solheim har tatt opp de forslagene han har referert til.

Det blir replikkordskifte.

Siri Frost Sterri (H): Jeg lyttet med stor interesse til Erik Solheims innlegg, og jeg var langt på vei enig i mye av det han sa. Blant annet understreket han at vi er best tjent med et organisert regelverk. Men han understreket selvfølgelig at det her er viktig at de vestlige land ikke utvikler ordninger på bekostning av de fattigste landene. Når han også kommenterte spørsmålet om hvorvidt investeringer bør bli med som en del av forhandlingsmandatet, så skjønner jeg ham ikke. Han argumenterer jo nærmest for at dette kanskje nå kan være en god idé. Jeg regner med at Erik Solheim uten videre vil være enig med meg i at kanskje hovedfeilen når det gjelder det som skjedde med MAI-forhandlingene, var at det skjedde i regi av OECD. Det er åpenbart at WTO må være et langt riktigere forum nettopp også for å sikre at u-landene får medvirke til å utvikle et regelverk som kan skape kjøreregler også på dette området. Erik Solheim sa at det var mange positive trekk ved det som nå verserte. Da skjønner jeg ikke at han samtidig fremmer forslag om at investeringer ikke skal være med som en del av forhandlingsmandatet. Eller er det slik at Erik Solheim fremmer noen forslag som han er for, og andre forslag er han pålagt av gruppa si å fremme, mens han egentlig argumenterer imot dem?

Erik Solheim (SV): Jeg vil takke Siri Frost Sterri, for hvis jeg kan gi den meldingen til SV at jeg ydmykt påtar meg alle de pålegg som partiet legger på mine skuldre, vil det vekke stor begeistring i rekkene. Hvis jeg da i tillegg kan få bekreftet fra Siri Frost Sterri at det er slik at når partiet pålegger meg noe, gjør jeg det alltid, så er jeg takknemlig for det.

Øystein Djupedal er jo den som har engasjert seg mest i dette fra SVs side, og vi sier åpent at det som nå foreligger, er langt bedre enn MAI-avtalen. Det er det ingen som helst tvil om på en rekke punkter, men det er ikke det samme som at vi mener at investeringer nå bør gå inn i dette. Og grunnen til det er den store skjevheten når det gjelder makt, som ligger i mange av de spørsmålene som er knyttet til akkurat dette. Man lager spilleregler som tilsynelatende er nøytrale, men som i realiteten gir stor makt til den ene og ikke til den andre parten. Det dreier seg bl.a. om muligheten for sanksjoner. Hvis de to partene er på den ene siden en nasjonalstat som ønsker kontroll og styrer investeringene i sitt land i en riktig retning, og på den annen side f.eks. et flernasjonalt selskap som ønsker å investere der, så vil de sanksjonsregimene som opparbeides, bare gi muligheter til den ene parten, ikke til den andre. Det er den viktigste skepsisen vi hele tiden må ha in mente når det gjelder WTO, nemlig at ja, det er veldig viktig å få et internasjonalt regelverk, for et internasjonalt regelverk beskytter de svake mer enn anarki.

Men nei, i WTO er det heller ingen balanse når det gjelder makt. Guinea-Bissaus makt er ikke den samme som USAs, for å ta det helt banale. Antakelig er selv ikke summen av hele Afrikas makt den samme som USAs makt. Og det er å ta hensyn til dette, å gå inn og forsøke å bidra litt fra norsk side til å utligne den veldige maktforskjellen, som er et av våre hovedanliggender.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Harald Hove (V): Først vil jeg slå fast det nærmest konvensjonelle utgangspunktet som vel alle har hatt, nemlig at det å sikre bedre regler med hensyn til handel mellom nasjoner, det å sikre likebehandling gjennom internasjonale regler, er positivt, ikke minst for Norge som har en svært stor del av sin økonomi knyttet til internasjonal handel. Jeg vil videre på Venstres vegne gi uttrykk for at vi gir støtte til utenriksministerens redegjørelse og de posisjoner som der inntas.

Det er imidlertid sjelden at noe bare er positivt, at det ikke samtidig vil være knyttet problemer og mulige ulemper til en og samme situasjon. Det er derfor viktig med en informert debatt der ulike miljøer og interessegrupper får gode muligheter til informert deltakelse i debatten. Det er også av stor betydning for oss som skal treffe avgjørelser og gi vurderinger i forhold til forhandlingene. Og ikke minst vil det gi grunnlag for å hindre misforståelser og feiloppfatninger om hva forhandlingene går ut på. Fra Venstres side er vi derfor glad for at utenriksministeren i redegjørelsen flere ganger viser til at Norge vil være aktiv med hensyn til å støtte større åpenhet i tilknytning til forhandlingene.

Venstre har i flere sammenhenger vist til behovet for større offentlighet knyttet til internasjonale spørsmål og til utenriksforhold, senest i formiddagens debatt knyttet til grunnlovfesting av offentlighetsprinsippet, hvor det nettopp var et poeng for Venstre å fremheve at det å grunnlovfeste offentlighetsprinsippet også vil gi en tyngde og en markering av dette i forhold til å fremheve offentlighet også i internasjonale forhandlingssituasjoner. Jeg viser også til at det i Ytringsfrihetskommisjonens innstilling legges vesentlig vekt på nettopp det forhold at en rekke spørsmål er trukket opp fra en nasjonal arena og til en internasjonal arena, noe som skaper store problemer for en informert debatt dersom dette samtidig fører til at store deler av den informasjonen som er knyttet til spørsmålene, unntas fra offentlighet.

I forlengelsen av det er det også grunn til å understreke at det ligger et demokratiproblem i det forhold at en rekke spørsmål flyttes fra nasjonalstaten og over på den internasjonale arena. Det er derfor viktig at Regjeringen legger vekt på å informere aktivt under forhandlingene, og også tar opp de konflikter som vil kunne være mellom ulike norske interesser og mellom norske interesser og andre interesser som vi også måtte være opptatt av å støtte og gi tilslutning til, og at man også er opptatt av det i forhold til å informere Stortinget. Samtidig må man erkjenne at i en forhandlingssituasjon vil det alltid kunne være interessekonflikter i selve forhandlingene, og at det ikke alltid vil kunne være full åpenhet omkring alle posisjoner. Det er noe av det spenningsfeltet man vil stå i.

Videre er det et poeng å fremheve at for at økt internasjonal handel og friere handel skal sikre utviklingen i utviklingslandene og ikke skape nye maktgrupper, slik at den fremgangen som nasjonen vil ha, ikke blir forbeholdt en mindre gruppe, er det viktig at det hånd i hånd med økt frihandel også skjer en utvikling av demokratiene i de fattigste landene. Det vil være en viktig faktor i det å sikre at utviklingen av et land kommer flest mulig til gode.

I forlengelsen av dette kan det også være et poeng å erkjenne at i tilknytning til forhandlingene i en WTO-omgang vil det kunne være større internasjonale konsern, multinasjonale selskaper, som vil kunne ha en betydelig innflytelse og pressaktivitet i forhold til forhandlingssituasjonen.

Så over til noen av de mer innholdsmessige sidene i tilknytning til forhandlingene. Det er først et poeng å fremheve at det å trekke inn miljøspørsmål er viktig. En rekke viktige miljøpolitiske forutsetninger må være på plass for at liberalisering skal føre til en økologisk bærekraftig utvikling. Et viktig mål fremover er derfor at WTO tar hensyn til de forpliktelsene som er nedfelt i internasjonale miljøavtaler, og til sentrale miljøprinsipper som føre var og at forurenseren skal betale.

WTO kan ikke løse verdens miljøproblemer. Vi må basere oss på effektive internasjonale miljøavtaler. Det er imidlertid viktig å få klargjort forholdet mellom WTO-regelverket og bruk av handelstiltak i miljøavtaler. Handelssystemet må gi nødvendig fleksibilitet og forutsigbarhet for bruk av handelstiltak i miljøvernavtaler. I den sammenheng er det også grunn til å fremheve det som er sagt i redegjørelsen om miljømerking. Jeg har derfor litt vansker med helt å se det poenget som Siri Frost Sterri gjorde et nummer av, nemlig at det er en motsetning, mellom på den ene siden å si at miljøspørsmål er viktig i forhold til WTO-forhandlingene, og på den andre siden i og for seg å ha et klart forhold til at miljøspørsmål i seg selv ikke vil kunne løses gjennom WTO og gjennom det avtaleverket som det primært skulle ivareta.

I likhet med Johan J. Jakobsen vil jeg også fremheve spørsmålet om patent på liv, og jeg velger da å sitere fra utenriksministerens redegjørelse:

«Vi legger vekt på at mandatet for TRIPS-forhandlingene ikke skal begrense den eksisterende adgangen til å unnta fra patentering dyr, planter og måter for fremstilling av dem. Videre ønsker vi å arbeide for bedre overensstemmelse mellom TRIPS-avtalen og målsettingene i konvensjonen om biologisk mangfold.»

Dette er et spørsmål som er viktig for Venstre, og vi er derfor godt fornøyd med det som står i redegjørelsen. Men vi vil også fremheve at dette er et sentralt spørsmål som må følges opp under forhandlingene, og at det vel på dette punkt er samsvar mellom den norske posisjonen og det som i hvert fall for de fleste utviklingsland er viktige interesser. Likeledes vil jeg også peke på det som utenriksministeren fremhevet knyttet til spørsmålet om biologisk mangfold.

Det er viktig for Norge at tjenester i størst mulig grad blir omfattet av WTO-forhandlingene. Utviklingen er vel at det på mange måter skjer en sammensmelting av tjenester og varer, slik at en handel med varer alene ikke lenger er så aktuelt som tidligere. Det vil ofte være spørsmål om å kunne selge en tjeneste i tilknytning til at man selger en vare.

Også når det gjelder investeringer, er det naturlig å legge opp til at disse skal være en del av WTO-forhandlingene, og jeg vil kanskje særlig fremheve at det er viktig å sikre trygghet ikke bare for investor, men også for det land som det foretas investeringer i. Begge bør være en del av dette.

Når det gjelder mer direkte norske interesser, er det også viktig å fremheve situasjonen knyttet til henholdsvis fisk og landbruk, hvor våre posisjoner nok kan oppfattes å stå i et visst innbyrdes motsetningsforhold. Vi ønsker størst mulig frihandel når det gjelder bearbeidede fiskeprodukter, mens vi ut fra hensynet til norsk landbruk har interesse av betydelige unntak i forhold til frihandel med landbruksvarer. Jeg viser også her til utenriksministerens redegjørelse og gir tilslutning til det som er sagt der.

Likeledes må vi også være opptatt av at spørsmål knyttet til faglige rettigheter hos andre, sosiale spørsmål som f.eks. barnearbeid, kommer inn i forhold til WTO-forhandlingene og frihandel, uten at jeg ser noen grunn til å gå særlig detaljert inn på hvordan det i så fall skal håndteres.

Det er også viktig at vi er opptatt av utviklingslandenes interesser. Men som Erik Solheim bl.a. påpekte, finnes det ikke én interesse for utviklingsland.

Til slutt vil jeg fremheve det som er et klart poeng i redegjørelsen: Dess mer internasjonal handel blir knyttet opp mot regelverk, dess viktigere blir det også å ha evnen til å bruke dette regelverket og å ivareta sine interesser i henhold til det. Det som nærmest har karakter av å utvikle fri rettshjelp for svake nasjoner, er et viktig poeng å forfølge.

Lodve Solholm hadde her overteke presidentplassen.

Utenriksminister Knut Vollebæk: La meg først si at jeg er glad for den brede støtten Regjeringen så langt i debatten har fått for sitt forhandlingsopplegg.

Det er mindre enn én uke igjen til innledningen av WTOs ministerkonferanse i Seattle. Vi står foran det som kan bli de vanskeligste forhandlingene i GATTs og WTOs historie. I Genève synes forberedelsesprosessen nå å være fastlåst, noe jeg kommer tilbake til.

En rekke av spørsmålene på dagsordenen er omstridte og engasjerer media, organisasjoner og menigmann, noe vi også har merket i dag. Forhandlingene dreier seg ikke bare om liberalisering av handel. De tar også tak i flere av de globale utfordringene vi i dag står overfor, og som påvirkes av internasjonal handel.

Jeg vil innledningsvis få understreke hvilken vekt vi fra Regjeringens side legger på de kommende WTO-forhandlingene. Norsk økonomi er avhengig av et sterkt og regelbasert multilateralt handelssystem. Flere av dagens talere har understreket det. Systemet må sikre at verdenshandelen ikke styres av vilkårlighet og den sterkestes rett. Et velfungerende handelssystem er særlig til fordel for små land. Derfor er en styrking av regelverket på flere områder i Norges interesse.

Norge har siden starten på forberedelsesprosessen understreket at en bred forhandlingsrunde er en viktig forutsetning for å sikre et balansert forhandlingsresultat. En bred forhandlingsrunde er også viktig for å ivareta bredden i de norske interessene. Jeg kan forsikre representanten Frost Sterri om at vi har identifisert et vidt spekter av offensive næringsinteresser. I tillegg har vi klare interesser knyttet til en utvikling av regelverket som sikrer ivaretakelse av kvalitative aspekter ved handelen, som helse, miljø og forbrukerhensyn.

Det er etter min oppfatning gjennom en bred runde at alle WTOs 135 medlemsland og 31 søkerland vil kunne sikre sine nasjonale interesser. Beslutninger ved enstemmighet er slett ingen enkel prosess i dette forumet. Det betyr i praksis at ingen – selv ikke USA, EU eller Japan – kan få fullt gjennomslag på alle områder.

WTO er blitt gjenstand for økende oppmerksomhet i opinionen, både internasjonalt og i Norge. Denne utviklingen medfører større krav til handelssystemets åpenhet. Det er positivt. Dette er primært et ansvar for det enkelte medlemsland. WTO som organisasjon må imidlertid også bidra i samme retning.

I Seattle vil organisasjonen stå overfor sentrale utfordringer som medlemslandene må håndtere. Det dreier seg bl.a. om å integrere utviklingslandene bedre i verdenshandelen, særlig de fattigste av dem. Her finnes det ingen hurtigløsninger. Det er snakk om en gradvis prosess, der man gjennom overgangsordninger, bedre markedsadgang og faglig bistand bidrar til å muliggjøre disse landenes aktive deltakelse i internasjonal handel.

Det nylige gjennombruddet i de amerikansk-kinesiske forhandlingene om betingelsene for kinesisk medlemskap i WTO er velkomne nyheter. I 13 år har Kina forhandlet om medlemskap. Nå kan det synes som om dette er i sikte. Vi må imidlertid ikke glemme at en rekke andre WTO-medlemmer, herunder Norge, fortsatt må sluttføre sine bilaterale forhandlinger med Kina om medlemskapsbetingelsene. I tillegg må de nødvendige tiltredelsesprosedyrene gjennomføres. Dette betyr at Kina tidligst kan bli medlem av WTO til sommeren neste år. Som søkerland vil Kina uansett delta i den kommende forhandlingsrunden.

Også Russland har hatt fremgang i sine tiltredelsesforhandlinger, men tidspunktet for Russlands tiltredelse ligger lenger frem i tid. Både den kommende runden og WTO-systemet som helhet vil med søkerlandenes deltakelse bli mer global og omfattende.

Siden forrige ukes redegjørelse har det ikke skjedd gjennombrudd på noen av de store og viktige problemområdene. Som jeg nevnte innledningsvis, er situasjonen i Genève hele fastlåst. Man har gitt opp å sluttføre det utkastet til ministererklæring som var forutsatt å danne grunnlaget for drøftelsene i Seattle. Det vil derfor trolig ikke foreligge et omforent arbeidsdokument når ministerkonferansen starter. Avstanden mellom sentrale aktører er fortsatt altfor stor, særlig på landbruksområdet og når det gjelder utviklingslandenes krav om bedre gjennomføring av eksisterende avtaler. Dette gir grunn til bekymring.

Vi står overfor lange og vanskelige drøftelser før vi får på plass et omforent mandat for de kommende landbruksforhandlingene. Så langt har forslagene til mandat inneholdt elementer som går langt ut over landbruksavtalens artikkel 20. Sammen med nærstående land har vi fremmet alternative tekster som er i overensstemmelse med artikkel 20.

For utviklingslandene er gjennomføringen av eksisterende avtaler og regelverk et hovedpunkt. De krever å få rettet opp det de opplever som skjevheter i en rekke bestemmelser fra Uruguay-runden. For mange utviklingsland er det å få en tilfredsstillende ivaretakelse av dette i erklæringen et nøkkelspørsmål.

Et annet spørsmål som en del av talerne har vært inne på, er spørsmålet om nulltoll. Representanten Frost Sterri viste til EUs forslag, som jeg også i min redegjørelse sa at vi fra norsk side støtter. Det betyr imidlertid ingen endring i forhold til den norske GSP-ordningen. Det er derfor vi har ønsket å gå noe lenger og se på det forslaget fra generaldirektøren som nå ligger inne i ministererklæringen, om å binde nulltoll. Dette har vi sagt selvsagt må avveies mot hensynet til norske produsentinteresser. En forutsetning for vår videre vurdering av dette er da at man også får visse sikkerhetsmekanismer, men vi er der villig til å gå lenger enn EU.

Hensynet til miljø synes å kunne godtas som et såkalt horisontalt prinsipp, dvs. at det skal søkes ivaretatt på alle forhandlingsområder. Siden det synes å bli godtatt av de andre aktørene, går jeg ut fra at også representanten Frost Sterri kan godta det. Markedsadgang for industriprodukter, inkludert fisk og fiskevarer samt tjenestesektoren, er også med i alle utkast til mandat. Blir denne teksten stående, vil den reflektere norske interesser på en tilfredsstillende måte.

På en rekke andre områder som konkurransepolitikk, elektronisk handel, forenkling av handelsprosedyrer, offentlige innkjøp, antidumping osv. ligger det tekster på bordet som vi støtter fra norsk side. Det er imidlertid fortsatt langt fra sikkert at det blir fattet noen beslutning om en runde som vil omfatte disse områdene.

Prosessen i Genève bekrefter at hensynet til grunnleggende arbeidsstandarder er et kontroversielt tema. Her vil det ventelig bli harde drøftelser i Seattle. Vi vil fra norsk side støtte USAs initiativ om en arbeidsgruppe i WTO, subsidiært EUs forslag om et felles ILO/WTO-forum, dersom det viser seg at dette forslaget får bred støtte. Vi har, for å svare på representanten Nybakks spørsmål, hatt en rekke drøftelser både med andre i-land og med utviklingsland, herunder Sør-Afrika og India, for å få forståelse for vårt syn og for å skape et kompromiss. Til nå har dette ikke vært mulig. Med den motstanden dette spørsmålet møter, er det klart at dette blir et svært vanskelig tema på ministerkonferansen.

Vi står overfor en rekke uløste problemer når ministerkonferansen om få dager åpner i Seattle. Det vil kreve fleksibilitet fra alle WTOs 135 medlemsland å få vedtatt en erklæring som på en tilfredsstillende måte svarer på de utfordringene det multilaterale handelssystemet i dag står overfor.

Representanten Solheim har på vegne av Sosialistisk Venstreparti lagt frem fem forslag. Jeg tror ikke jeg har tid til å gå inn på alle forslagene nå, men hvis jeg får lov til å komme tilbake, kan jeg gå gjennom dem i detalj. Men jeg kan forsikre representanten og Stortinget om at vi arbeider aktivt med alle disse spørsmålene.

Når det gjelder spørsmålet om patent på liv, som representanten spesielt tok opp, er jeg glad for representanten Hoves henvisning til min redegjørelse. Det er riktig som det der blir fremhevet, at vi ønsker at «TRIPS-forhandlingene ikke skal begrense den eksisterende adgangen til å unnta fra patentering dyr, planter og måter for fremstilling av dem».

Når det gjelder spørsmålet om biologisk mangfold, er det vårt syn at det under konvensjonen om biologisk mangfold allerede pågår forhandlinger om å regulere handelen med genmodifiserte organismer. Fra vår side har vi et sterkt ønske om at disse forhandlingene skal lede til et positivt resultat, og vi har, som jeg også nevnte i redegjørelsen, tatt til orde for at disse spørsmålene ikke skal tas opp innenfor rammen av WTO.

Et annet viktig spørsmål som flere har vært inne på, er investeringer. Det er her viktig å understreke at det ikke dreier seg om den samme type investeringer som man hadde i MAI-forhandlingene. Det er bare snakk om direkte investeringer, og som representanten Djupedal har vært inne på når det gjelder tvisteløsningsmekanismer, dreier det seg her om tvisteløsningsmekanismer bare mellom stater, ikke mellom investor og stater.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A): La meg starte med å si meg enig med utenriksministeren på to punkter. Det ene er at dette ikke blir enkelt. Det andre er full støtte til utenriksministerens opplegg når det gjelder nullimport, herunder at han kan tenke seg å gå lenger enn EUs forslag, altså det som er generaldirektøren i WTOs forslag.

Så har vi flere ganger her i dag tatt opp dette med behovet for internasjonale kjøreregler i en globalisert økonomi, også for å sikre sosiale minstestandarder, arbeidstakerrettigheter, hindre sosial dumping osv. Dette har utenriksministeren respondert på, og han har også vært veldig klar i sin redegjørelse. Dette dreier seg ikke bare om å fremme myke verdier og høyere livskvalitet, men også om reell konkurranse slik at man ikke får etableringer på bakgrunn av sosial dumping.

Det er prisverdig at Norge og Norden har hatt de kontakter med framtredende utviklingsland som de har hatt. Jeg vil gjenta det jeg sa i innlegget mitt – som ble støttet av representanten Erik Solheim, og som utenriksministeren så vidt var inne på – at det ikke er så enkelt i forhold til utviklingslandene. Man kan forstå deres redsel for at vi bruker dette som proteksjonisme. Det er da ikke så lett å stå sammen med USA og EU alene. Man kan forsøke å finne løsninger i forkant, mer systematisk som en del av det opplegget som f.eks. Norge har inn i WTO-runden, med andre land. Nå nevnte utenriksministeren også India. Det finnes toneangivende land som man kan forsøke å finne minsteløsninger for i utgangspunktet, for så å jobbe seg videre inn mot en arbeidsgruppe i WTO-systemet.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Representanten Nybakk og jeg er helt enige i sak, og jeg tror for så vidt også vi er enige i metode. Problemet er bare at vi ikke har fått den positive tilbakemeldingen på den metoden som representanten Nybakk og jeg har prøvd å forfølge.

Jeg er enig med representanten Nybakk i at det er vanskelig at vi knyttes så nært opp til USA. Grunnen til alliansen med USA er selvsagt at vi var prinsipielt enige med USA, men fordi at vi har følt at den alliansen var litt vanskelig, har vi drøftet disse spørsmålene med Canada, og vi har drøftet dem med en rekke EU-land, for å finne frem til kompromisser eller ståsteder som vi kan arbeide videre ut fra. Vi har også hatt kontakt med en rekke utviklingsland. Dette er ikke noe vi begynner med nå, vi har holdt på i lang tid. Representanten Nybakk vil være kjent med at denne saken har vært drøftet i denne sal flere ganger, og den har også vært drøftet utenfor denne sal. Så dette er noe vi har arbeidet med i lang tid.

India og Sør-Afrika har vært to land som vi har prøvd å arbeide sammen med, men hittil har ingen utviklingsland – må jeg dessverre innrømme – støttet opp om vårt forsøk på en bedre dialog om arbeidsstandarder i WTO, og en rekke industrialiserte land er også imot dette. Det er derfor vi vel kanskje ser at EUs kompromissforslag om en arbeidsgruppe mellom ILO og WTO kan være en mulig vei å gå. Vi vil fortsette å arbeide med dette innenfor ILO, hvor det jo er en sak og man er enig om dette, men vi har ment, som representanten Nybakk mener, at også WTO bør engasjere seg i dette. Det er mulig at det forslaget som nå ligger fra EUs side, kan være et kompromiss, selv om det også er usikkert foreløpig.

Siri Frost Sterri (H): I redegjørelsen til utenriksministeren heter det helt mot slutten:

«Vår hovedmålsetting er imidlertid å arbeide aktivt for en omfattende forhandlingsrunde som ivaretar hele spekteret av norske interesser, både offensive og defensive.»

Det var utgangspunktet for at jeg i mitt innlegg tidligere i dag etterlyste konkret hva Regjeringen har bidratt med så langt. Da holder det ikke å svare som utenriksministeren gjør: Jo da, de har gjort svært mye, for de har identifisert en rekke offensive områder for Norge. Ja, det regner jeg jo med, det skulle bare mangle. Men det var ikke det spørsmålet gikk på. På hvilken måte har Norge bidratt konstruktivt i Genève i alle disse forberedelsene som nå gjøres til Seattle-møtet? På hvilken måte har man bidratt med innspill og støttet andre forslag og tekster på områder som også kan være av interesse for Norge?

Det inntrykket som jeg i hvert fall sitter igjen med så langt, gjennom å forholde meg til media, er at det området Norge virkelig har markert seg på, er landbruksområdet, hvor det kan synes som om Norge er mer isolert enn noensinne, fordi de fleste andre land, også land som utenriksministeren hevder at Norge spiller på lag med, nemlig EU og Sveits, for lengst er i gang med omstillinger av landbruket og ikke har de utfordringene som vi virkelig står overfor. Det var egentlig spørsmålet, og der vil jeg også konkretisere: Hva har Norge nå bidratt aktivt med i forhold til å få investeringer med i forhandlingsmandatet? Jeg vil minne om at det faktisk var et ganske stort flertall som ønsket at Regjeringen aktivt skulle medvirke her.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Representanten Solheim refererte tidligere til diplomatlosjen og alle byråkratene der, og med for så vidt ikke så få deltakere i presselosjen heller, skal jeg være forsiktig med hva jeg sier om media. Med all respekt for de herværende medierepresentanter: Jeg går ut fra at representanten Frost Sterri ikke bare holder seg til media når hun skal gjøre seg kjent med det som Norge gjør i forhandlinger internasjonalt.

Vi praktiserer noe som heter meroffentlighet, og jeg skal med glede overlevere representanten Frost Sterri kopier fra våre arkiver av de instrukser som delegasjonen i Genève har fått, og de rapporter vi har fått om delegasjonens aktivitet. Jeg tror at det med den tiden jeg har til rådighet, blir vanskelig å gå igjennom alle de innspill vi har kommet med, men jeg kan forsikre representanten om at det skjer på en rekke områder hvor vi har offensive interesser, i tillegg til at vi selvsagt ivaretar våre defensive interesser.

Det er ikke riktig som representanten Frost Sterri sier, at vi er mer isolerte enn tidligere. Jeg kan forsikre om at vi senest i går la frem forslag til tekster sammen med Sveits, Korea og Japan. Også EU har vi arbeidet nært sammen med hele tiden på disse områdene, spesielt de defensive. I tillegg har vi lagt frem tekster som går på fisk og fiskeprodukter, og vi har også deltatt når det gjelder investeringer. I utgangspunktet har ikke investeringer vært en sak som har vært drøftet, fordi USA har vært tilbakeholdent, sammen med en del andre land, og vi har hatt såpass mange andre saker å drøfte. Men når nå investeringene er kommet på dagsordenen, har vi drøftet dette ut fra de holdninger til kvalitative aspekter som vi har understreket, samtidig som vi selvsagt har vist til f.eks. utviklingslandenes behov også på dette området.

Grete Knudsen (A): Jeg vil gå tilbake til det problemområde som representanten Marit Nybakk tok opp i sitt innlegg – det samme gjorde Erik Solheim – og som hun også tok opp i replikkvekslingen, nemlig dette med å jobbe systematisk med en strategi vis-à-vis ikke likesinnede land når det gjelder arbeidsstandarder.

Vi vet selvfølgelig at dette er vanskelig; det er vanskelig å ta opp forhold med India og Bangladesh og andre. Men samtidig er de jo klar over sine store problemer med barnearbeid, og de er klar over at de har arbeidsfolk som er i en vanskelig situasjon med hensyn til faglige rettigheter. Her er det jo nettopp et område der Norge, i og med at en er uavhengig av blokkene, kunne gå aktivt inn og få en dialog med ikke likesinnede land på deres egne premisser.

Jeg er enig med utenriksministeren i at selvsagt er det positivt at USA har en politikk på området og også EU har det, og at det kan ende opp med et kompromiss, som kan være litt av det ene og litt av det andre med hensyn til ILO og WTO. Men samtidig burde Norge ha en systematisk strategi overfor ikke-likesinnede u-land for det videre systematiske arbeidet på dette området.

Og helt til slutt vil jeg spørre om han kan konkretisere hva som er gjort fra Norges side når det gjelder investeringer, slik at vi ikke ender opp med at den sterkestes rett fortsatt gjelder.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Representanten Grete Knudsen og jeg har hatt flere drøftelser i denne salen om arbeidsstandarder. Og som jeg har vist til tidligere: Da representanten Grete Knudsen hadde ansvaret for dette i sin tid, hadde hun også problemer med å få gjennomslag for norske synspunkter. Vi vet fra ministerkonferansen i Singapore at man kom mye kortere enn det man fra norsk side ønsket, selv om man da selvsagt hadde – som jeg går ut fra – denne strategien og også kontaktene med likesinnede land eller også land man kunne drøfte dette med. Man sa da at WTOs medlemmer forplikter seg til å respektere grunnleggende arbeidsstandarder, og lenger kom man ikke.

Det vi håper, er selvsagt at vi denne gangen skal komme lenger, og derfor har vi drøftet dette, som jeg sa, med en rekke, for ikke å si de aller fleste av utviklingslandene. Dette er også noe vi har tatt opp i forbindelse med vår generelle utviklingshjelp, fordi – som representanten Grete Knudsen var inne på, og for så vidt også andre – arbeidsstandarder kan være et problem for utviklingslandene.

Så til spørsmålet om investeringer. Det har vært viktig for oss å arbeide for at investeringsdebatten nå blir annerledes enn i forbindelse med MAI-avtalen. Vi har sett at det er viktig at man begrenser dette til direkte investeringer, det er det som det også eventuelt er mulig å få bredest støtte for. Det er også viktig å understreke at man i dag står overfor forslag – som vi også støtter – der det er snakk om stat til stat-avtaler og ikke at man går inn for tvisteløsningsordninger mellom en investor på den ene siden og en stat på den andre siden. Etter vårt syn vil denne type forslag som nå ligger på bordet, kunne ivareta de andre medlemslandenes interesser.

Øystein Djupedal (SV): Det er vanskelig å være uenig i utenriksministerens synspunkt, og det er kanskje godt, for jeg tviler ikke et øyeblikk på at vi har en utenriksminister og en regjering som ønsker det beste. Men når det gjelder arbeidsstandarder, som også er diskutert, er det et pro et contra-spørsmål. Det er helt åpenbart i vår interesse at vi får arbeidsstandarder i internasjonal handel. På den annen side er det like åpenbart at det vil bli oppfattet som proteksjonisme fra dem som skal pålegges standarder som er milevis unna det som ellers måtte finnes.

Jeg håper at det skal være mulig å komme lenger i en sånn retning som utenriksministeren antydet. Jeg tror det er viktig. Men det som nok er aller viktigst, er å sørge for at man i hvert fall ikke får avtaler i WTO som undergraver andre avtaler som er inngått, ikke minst ILOs konvensjoner.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er av en litt mer overordnet karakter. Det har vært kritikk mot WTO som har gått på manglende åpenhet, på at de mange ulike grasrotorganisasjonene ikke har hatt innsyn og heller ikke mulighet til å delta overhodet i de beslutningsprosessene som har foregått. Det har altså vært et lukket system, der veldig lite har kommet ut. Det har også vært et ønske fra svært mange, ikke minst mange u-land, om at de prosessene som har foregått i WTO, kontinuerlig må evalueres, sånn at man får se hvordan effekten rent faktisk har vært. Det er også et ønske fra mange folkelige organisasjoner i Norge at vi på nasjonal basis skal evaluere de forrige rundene, i det som den gangen het GATT.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er da følgende: Han har selvfølgelig med seg i kofferten, vil jeg tro, en norsk tradisjonell posisjon om større grad av åpenhet, men hvordan vil Utenriksdepartementet og utenriksministeren selv sørge for at det blir større grad av åpenhet, at de folkelige organisasjonene får større grad av innblikk? Og ikke minst, og kanskje det viktigste: Vil han ta initiativ til at tidligere forhandlingsrunder blir evaluert fra norsk side, og også at det evalueres bredere i Seattle?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Her er det snakk om åpenhet på minst to felter. Når det gjelder norsk åpenhet, har vi etter min mening gjort hva vi kan for å trekke inn organisasjoner og være åpne. Det vil vi fortsette med. Vi har frivillige organisasjoner med i delegasjonen til Seattle, vi vil ha møter med dem under konferansen i Seattle, i tillegg til at jeg skal ha et orienteringsmøte førstkommende fredag hvor vi vil gjennomgå norske synspunkter. Jeg må få lov til å minne om at foreløpig er vi jo bare i forberedelsesfasen. Vi arbeider med og håper å få et mandat for forhandlingene. Vi er kommet veldig kort i norske posisjoner så langt.

Når det gjelder evalueringen, har jeg lyst til å nevne at OECD, UNCTAD, Verdensbanken og en del andre organisasjoner har foretatt og foretar nyttig analysearbeid når det gjelder virkningene av internasjonal handel og handelsregelverket. I forberedelsene til Seattle drøfter man nå i WTO gjennomføringen av WTO-avtalen og virkningen overfor utviklingslandene. Det vi ønsker å gjøre, er å oppmuntre til at OECD, UNCTAD og Verdensbanken fortsetter sitt arbeid og foretar ytterligere evalueringer og analyser. Jeg tror det er veldig viktig.

I en mer verdensomspennende sammenheng vil det også være naturlig for oss å se på konsekvensene for Norge, men det vil vel aller mest være av interesse når vi nå kommer i forhandlinger og skal se på hvilke posisjoner som vi må holde fast ved, og hvilke som vi kan oppgi.

Erik Solheim (SV): Det er av og til en tendens til når vi diskuterer i Norge, at vi diskuterer som om vi styrer hele prosessen, f.eks. i WTO. Med all respekt for utenriksministeren og det norske forhandlingsteamet, det er vel ikke hele sannheten om det som kommer til å foregå framover. Men jeg er veldig glad for det positive signal som nå ble gitt om at alt vil bli gjort for å være så åpne som overhodet mulig. Det gjelder ikke bare på norsk side overfor norske frivillige organisasjoner, det gjelder også at Norge gjør hva man kan for at internasjonale frivillige organisasjoner får den rollen i forhold til WTO som de har i mange andre forhandlingsprosesser. Så langt har det vært en kolossal forskjell mellom f.eks. hvordan de frivillige organisasjonene har blitt involvert når det gjelder Rio-prosessen, Kyoto-avtalen og de ulike miljøprosessene, og hva som har vært forholdet når det gjelder WTO. Så hvis utenriksministeren kan forsikre at Norge også vil bidra til en slik internasjonal åpenhet og slåss for det, tror jeg det er noe av det viktige Norge kan gjøre.

Det er aldeles umulig for Stortinget å vedta noe slags detaljert forhandlingsmandat for Regjeringen, men Regjeringen vil jo måtte komme tilbake til Stortinget hyppig, enten det blir til den utvidede utenrikskomite eller på annen måte, når man kommer til forskjellige situasjoner i forhandlingene.

Hvis jeg til slutt skal utfordre utenriksministeren på det som jeg tror er det aller vanskeligste, så er det dette: Hva prioriterer Norge? Hva er det vi syns er det aller viktigste? For vel kan Norge slutte seg til forskjellige lands posisjoner i mange spørsmål som kommer opp, men etter hvert vil det bli spørsmål om hva vi anser for så viktig at vi bruker vår tid, våre ressurser, vår lobbykapasitet, vår diplomatiske kløkt på faktisk å få det igjennom. Og et land med fire millioner innbyggere som sprer seg over alle de spørsmål som har vært nevnt her i dag, kommer til å få veldig liten innflytelse. Så spørsmålet om hva vi anser for det aller viktigste og hva vi vil bruke mest tid og krefter på, vil melde seg, og da føler jeg at Stortinget i dag har gitt et signal om at det ikke bare skal være norske egeninteresser, men i svært stor grad å stille seg bak grunnleggende såkalte u-landskrav.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg er glad for at representanten Solheim er klar over at Norge ikke styrer WTO, og det håper jeg også de andre representantene er klar over.

Når det gjelder de frivillige organisasjonenes rolle i Seattle – meg bekjent vil det være ca. 1 200 organisasjoner tilstede – vil vi fra norsk side, som jeg sa, arbeide for at våre organisasjoner inkluderes i størst mulig grad, og vi vil selvsagt også gi uttrykk for at vi mener at frivillige organisasjoner på generell basis skal kunne inkluderes i størst mulig grad.

Når det gjelder spørsmålet om hva Norge prioriterer, håper jeg at representanten Erik Solheim er enig med meg i at Regjeringen har lagt frem noen generelle synspunkter på hva som er prioritert. Jeg er også enig i at vi har fått klare signaler tilbake, som så langt jeg kan bedømme i stor grad er i overensstemmelse med det Regjeringen har gitt uttrykk for. Men vi er jo ikke kommet så langt at dette virkelig er blitt vanskelige spørsmål for Norge ennå. Det som har vært viktig for oss nå, og som jeg har redegjort for, er at vi får en bred forhandlingsrunde. Vi har vært opptatt av at vi skal få med flest mulig av de ulike elementene som vi har drøftet her i dag, ikke fordi Norge skal spre seg, men nettopp fordi dette skal være et verdensomspennende handelsregime, og vi må ivareta de ulike landenes interesser, ikke minst utviklingslandenes, som kanskje trenger støtte fra oss i å legge et visst grunnlag når det gjelder omfanget av mandatet. Så skal vi, som representanten Solheim også var inne på, komme tilbake til Stortinget når vi etter hvert skal definere norske posisjoner når vi begynner å forhandle på hvert enkelt område. Men så langt er vi jo på ingen måte kommet. Det vi håper, er at vi får et mandat.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Grete Knudsen (A): Norge har alltid kjempet for at det skal finnes internasjonale kjøreregler som regulerer nasjonenes handlinger. Alternativet er at alle gjør som de vil, aller helst de store, og ingen får det som de vil. Jeg er derfor uenig med dem som arbeider aktivt mot Verdens Handelsorganisasjon, ikke minst fordi Norge som et lite land har erfaring med hva det betyr å ha avtaler som gjelder for de små land på samme måte som for de store. Når nye områder nå står for tur i en enda mer globalisert økonomi, må vi imidlertid alltid ha de mindre og minst utviklede lands interesser for øyet, nettopp fordi vi mer enn de fleste har økt vår egen velferd nettopp gjennom en utstrakt handel med andre land.

I vår tid er land og folk mer avhengige av hverandre enn før. Produksjon, handel og økonomi er i dag en vev av forbindelser som gjør at ikke noe land kan opptre uten hensyn til sine omgivelser. Moderne teknologi, kapitalbevegelser og investeringer på tvers av landegrenser og kontinenter forsterker denne utviklingen og øker behovet for felles kjøreregler også innen området investeringer og på hele tjenestesiden – som ikke minst også gjelder for Norges skipsfart.

Som kjent støtter Arbeiderpartiet også Regjeringens brede tilnærming til forhandlingene, på samme måte som det opplegget EU legger til grunn. Men for oss er det ikke likegyldig hvordan kjørereglene utformes. Miljø har fra norsk side gjennom år stått høyt på dagsordenen. Det må det fortsatt gjøre også i WTO, fordi miljøhensyn må integreres i alle forhold omkring næringslivet. Og det må også få konsekvenser for oss selv. Vi må samtidig være villige til å gå gjennom våre egne ordninger, f.eks. innen landbruket, for å sikre at de støtteordningene vi ønsker skal fortsette, holder vann også når det gjelder den miljømessige siden. Vi er enig i det opplegget Regjeringen har anbefalt overfor Stortinget, og er på samme måte som Regjeringen også innforstått med at en i forhandlinger må forventes å gå lenger enn de eksisterende forpliktelsene, av hensyn til andre land enn oss selv, til vår egen eksport og ikke minst til miljøet. Det kan bety tøffe omstillinger for oss selv, og det vil være uriktig om vi ikke medgir dette.

Det er gledelig at det kan synes som om debatten om arbeidstakerrettigheter og forbud mot barnearbeid er kommet inn i en noe mer konstruktiv fase enn det vi hadde ved Singapore-møtet. Både USA og EU har jo bestemt seg for å innføre minimumsstandarder for arbeidstid og arbeidsmiljø og forbud mot barnearbeid. Men jeg vil vise til den replikkvekslingen vi hadde i sted, og håper at Regjeringen kan være med på å legge en helt annen dialog vis-à-vis de ikke likesinnede landene til grunn i det videre arbeidet, nettopp fordi man som medlem av WTO har en likeverdighet inne i utgangspunktet. Det er sørgelig å oppleve at så mange av u-landene opplever at Norge er på den samme kanalen som USA og også EU, fordi Norge alltid har vært genuint opptatt av likeverdighet mellom medlemslandene, og derfor må sørge for en dialog på u-landenes egne premisser. Det er den langsomme veien, men jeg tror det er den riktige veien.

Til sist vil jeg uttrykke glede ved at Kina nå etter mange år endelig ser ut til snart å bli WTO-medlem. Vi vet det vil kreve store omstillinger for dem, men samtidig vil også mange få glede av økt handel med dette spennende landet. Jeg håper også at Regjeringen vil følge opp de initiativ Landsorganisasjonen har tatt overfor den kinesiske landsorganisasjonen til prosjekter for å sikre kjøreregler på vegne av arbeidsfolk med hensyn til faglige rettigheter og demokratisering i bedriftene.

Steinar Bastesen (TF): Utenriksministerens redegjørelse for Stortinget var en grei framstilling og vitnet om åpenhet. Jeg vil med en gang si at jeg ikke er imot WTO-forhandlinger og WTO-avtalen. Det er klart at for et land som vårt, som har en så liten, utadvendt og eksportrettet økonomi, er det opplagt at vi må ha greie kjøreregler for hvordan handelen skal skje.

Jeg registrerer at Regjeringen legger opp til en offensiv politikk når det gjelder å få fiskerinæringen plassert på kartet i WTO-forhandlingene. Det er jeg glad for. Det er viktig at de interessene blir ivaretatt, for etter oljen er fiskerinæringen Norges største eksportnæring. Det må vi aldri legge fra oss. Det er klart at det ikke bare dreier seg om videreforedlede produkter, som representanten Hove tidligere nevnte, det dreier seg om all eksport av fiskeprodukter.

Vi leste i Fiskeribladet for kort tid siden at en representant for Vestlandske salslag vil koble fiskerinæringen og avståing av kvoter for å få innpass for landbruksprodukter. Det synes jeg er en framstilling av å skyte langt over målet – det er en uholdbar kobling. Det er klart at vi snakker om to vidt forskjellige næringer, det går ikke an å ha noen kobling mellom de to næringene når man skal forhandle.

Jeg registrerer også i utenriksministerens redegjørelse at det er snakk om en ny investeringsavtale, en MAI-light, for å si det med litt engelsk sleng. Det dreier seg om direkte investeringer på ikke-diskriminerende grunnlag. Det sies også at man skal ta vare på naturressursene, og det skal sikres via MAI-avtalen. Jeg spekulerer på hvordan det skal kunne ivaretas hvis man åpner for at det skal være anledning til å investere i Norge, som er en nasjon som er totalt avhengig av naturressurser – de er hele grunnen til at vi bor her oppe – når det åpnes for investeringer på ikke-diskriminerende grunnlag. Jeg vil henlede oppmerksomheten på oppdrettsgiganten Hydro, som nå skal selge ut sin andel av oppdrett. For Hydros ledelse er det ønskelig at det skal på utenlandske hender. Det er oppdrettskonsesjonene som selges, det er lokalitetene på kysten som selges, det er kysten som er til salgs i realiteten. Det samme gjelder når man snakker om investeringer i fiskerinæringen. Hvis det gis adgang til å investere i fiskeflåten, i rederiene over børs, er det i realiteten fiskeressursene som er til salgs.

Hvordan skal man forhindre det? Det er vel ikke annen måte å forhindre det på enn ikke å godta slike investeringer. Dette må jo også være et tankekors for de partiene som går inn for opphevelse av deltakerloven, som er det eneste bolverket vi har mot fri tilpasning og at hvem som helst som kan kjøpe seg inn i næringen. Jeg må si jeg er veldig bekymret hvis det skulle bli en avtale som går inn for at det skal gå an å kjøpe seg opp på ikke-diskriminerende grunnlag.

Jeg må si noen få ord om patent på genmanipulert materiale. Jeg vil også henlede oppmerksomheten på Dokument nr. 8-forslaget mitt som jeg fremmet i 1997 om opprettelse av et genøkologisk institutt i Tromsø, som man trengte penger til. Og når det gjelder direktivet om patent på liv, er det for meg skremmende. Tenke seg til at man kanskje skal bli arrestert for at man setter poteter som ikke er godkjent av dem som har patent på genmaterialet – poteten som har berget Norge i krisetider! Vi kan risikere å bli dratt inn for WTO-domstolen for at vi ikke har godkjente poteter å sette i jorda. Da er det vel genpolitiet som kommer og stopper oss.

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg vil aller først vise til utenriksministerens redegjørelse og innlegg, som gir det samlede bildet av Regjeringens opplegg foran ministermøtet i WTO. Regjeringen går inn for en omfattende forhandlingsrunde som ivaretar hele spekteret av norske interesser, både offensive og defensive. Som i forrige forhandlingsrunde ser landbruksforhandlingene ut til å bli et nøkkelområde også denne gangen, og jeg vil derfor gi noen kommentarer fra mitt ståsted som landbruksminister.

Regjeringen vil gå inn i forhandlingene i tråd med forpliktelsene i artikkel 20 i landbruksavtalen i WTO. Jeg er glad for den tilslutning som har blitt gitt her i salen til Regjeringens opplegg for landbruksforhandlingene ved behandling av proposisjoner om jordbruksoppgjørene, i debatten etter utenriksministerens forrige redegjørelse og nå her i dag. Regjeringens målsetting er å sikre et nasjonalt handlingsrom for utforming av landbrukspolitikken med de virkemidler som anses nødvendige for fortsatt aktiv landbruksproduksjon i hele landet.

Når det gjelder de såkalte ikke-handelsmessige hensyn, som er nedfelt i artikkel 20, har Norge lagt spesielt vekt på landbrukets mangesidige rolle, som er knyttet til matsikkerhet, distriktsbosetting, kulturlandskap og andre miljøforhold. Jeg viser her til den vekt Norge la på disse forhold også i Uruguay-runden.

Matsikkerhet for alle innbyggere nå og i framtiden er et viktig mål for Regjeringen. For å nå dette målet er både et aktivt og et sterkt landbruk i Norge og et forutsigbart og stabilt handelssystem viktig. Nasjonal matproduksjon må være fundamentet i en langsiktig forsyningssikkerhet.

Landbruket forvalter naturressurser som jord og skog i distriktene og er en stedbunden næring. Dette gir landbruket en sentral plass i Regjeringens samlede innsats for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien er et betydelig innslag i norsk næringsliv. Den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien sysselsetter nærmere 33 000 personer i over 1 200 bedrifter, og den verdiskaping og sysselsetting denne industrien står for, er av stor betydning for distriktspolitikken, selv om deler av denne industrien er lokalisert i sentrale strøk. Det er en avgjørende gjensidig avhengighet mellom primærproduksjonen og næringsmiddelindustrien.

Miljøgoder fra jordbruket omfatter en rekke ulike samfunnsverdier som kulturlandskap, kulturminner, biologisk mangfold og god plante- og dyrehelse. Det er avgjørende å legge vekt på helheten i forvaltningen av disse miljøgodene. Disse miljøgodene skapes gjennom et aktivt jordbruk.

Kulturarven knyttet til landbruket er en viktig del av identiteten til det norske folk. Det er en nær kopling mellom en aktiv jordbruksproduksjon og ivaretakelsen av kulturhistoriske verdier knyttet til jordbruket.

Jordbrukets mangesidige samfunnsoppgaver innebærer at jordbruket i tillegg til å produsere mat og andre varer og tjenester også bidrar til å produsere disse viktige fellesgodene. Produksjon av fellesgodene er i stor grad koplet til at det foregår aktiv jordbruksdrift i hele landet. Jordbrukets bidrag til de enkelte samfunnsgodene kan ikke vurderes hver for seg, og Regjeringen vil derfor legge vekt på totaleffekten.

Jeg viser også til representanten Bjarne Håkon Hanssens understreking av landbruket som aktivt virkemiddel for å nå mål på andre politikkområder i debatten etter forrige redegjørelse fra utenriksministeren.

Jeg vil understreke betydningen av at vi kan komme fram til et akseptabelt utgangspunkt for de kommende forhandlingene på landbruksområdet i WTO, slik at behovet for nasjonalt handlingsrom for utforming av landbrukspolitikken kan ivaretas. Et slikt handlingsrom er avgjørende for å ivareta disse viktige hensynene jeg nå har omtalt. For å sikre dette handlingsrommet er det nødvendig med et bredt sett med virkemidler som inkluderer produksjonsrettet støtte. Fra norsk side er importvernet en viktig og nødvendig del av landbrukspolitikken.

Som landbruksminister registrerer jeg selvsagt at utøverne i landbruksnæringen er svært opptatt av disse spørsmålene vi diskuterer i dag, som er av avgjørende betydning for rammevilkårene for denne næringen framover. Rammevilkår som gir inntektsmuligheter, er avgjørende for rekrutteringen til næringen. At ungdom tør satse på jordbruk, er avgjørende for å sikre at vi skal kunne ha en aktiv jordbruksdrift i hele landet.

Regjeringen vil arbeide aktivt for å ivareta norske interesser i de kommende forhandlingene på landbruksområdet som på andre områder. Dette er selvsagt utgangspunktet for alle landene i disse forhandlingene.

Jeg vil understreke, som utenriksministeren har gjort rede for, at Norge ikke står alene i vektleggingen av landbrukets mangesidige rolle. Det har i forberedelsene til ministermøtet vært et nært samarbeid i Genève i den uformelle gruppen av land som kaller seg «multifunksjonalitetens venner». Denne gruppen består av EU, Japan, Sør-Korea, Sveits og Norge. Disse landene har i mandatforhandlingene fremmet felles forslag. En rekke land legger stor vekt på landbrukets mange oppgaver, de såkalte ikke-handelsmessige hensyn og at balansen i det omforente mandatet for nye forhandlinger som er nedfelt i artikkel 20 i dagens landbruksavtale, videreføres. De såkalte Cairns-landene har, som utenriksministeren har redegjort for, fremmet forslag som går utover dette omforente mandatet.

Det er avgjørende for et lite land som Norge at vi kan ha tunge allierte i disse forhandlingene. EU og Japan er begge betydelige økonomiske aktører internasjonalt. Hensynet til kultur, tradisjon og sysselsetting på landsbygda, kulturlandskap og andre miljøforhold er sentrale for alle «multifunksjonalitetslandene», som understreker at det må være mulig også framover at ulike typer av landbruk og landbruksproduksjon kan eksistere rundt om i verden. Japan og Sør-Korea legger avgjørende vekt på matsikkerhet og betydningen av nasjonal matproduksjon, mens EU er en betydelig eksportør i landbrukssektoren. Behovet for å videreføre et bredt sett av virkemidler for å ivareta landbrukets mange oppgaver understrekes av alle disse landene.

Som utenriksministeren sa i sin redegjørelse, vil Regjeringen fortsatt holde nær kontakt med likesinnede land også på dette området. Under mitt besøk i Japan og Korea fikk jeg svært tydelig demonstrert hvilken vekt disse landene legger på landbrukets mangesidige rolle, særlig på matsikkerhet, inkludert trygg mat. Denne vektleggingen ble ytterligere bekreftet i møter som jeg hadde også med landbrukskomiteene i parlamentene, hvor det ble understreket en tverrpolitisk enighet om disse spørsmålene. Både Japan og Korea er, som Norge, netto-importører av jordbruksvarer.

Jeg viser til utenriksministerens redegjørelse og det som er sagt der om forholdet til utviklingsland. Utviklingslandene er ikke en ensartet gruppe land, heller ikke på landbruksområdet. De er imidlertid svært opptatt av å sikre gjennomføringen av allerede inngåtte avtaler. Utviklingslandene er videre opptatt av å sikre at de opprettholder fleksibilitet til å utforme sin nasjonale politikk, og at industrilandene bidrar med handelsrelatert og annen bistand. Når det gjelder kravet om forbedret adgang til industrilandenes markeder, viser jeg her til utenriksministerens redegjørelse for hva som er Regjeringens standpunkt på dette området.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Arbeiderpartiet har gitt, og gir også i dag, Regjeringen tilslutning til den forhandlingsstrategien som man har valgt i forhold til landbruket og de kommende WTO-forhandlingene. Det innebærer bl.a. fokus på dette med produksjon av kollektive goder.

Samtidig er det også veldig viktig at vi er klar over og presise på at artikkel 20 gir en klar retningsbeskrivelse, nemlig at vi står overfor betydelige, gradvise reduksjoner i støtte- og vernetiltak også overfor landbruket. Og som utenriksministeren oppsummerte i sin redegjørelse: partene må i forhandlingene forventes å gå lenger enn de eksisterende forpliktelsene. Jo tidligere vi tar dette innover oss, desto mindre er faren for at landbruksnæringen plutselig en dag står overfor brå endringer og store, kraftige omstillinger. Og næringen er selv veldig opptatt av dette når de etterlyser langsiktige, forutsigbare rammebetingelser.

Mitt spørsmål til landbruksministeren blir ut fra det: Ser landbruksministeren, med det han nå vet, behov for at vi allerede nå starter en omlegging av deler av norsk landbrukspolitikk, som følge av det vi med rette kan forvente vil bli et resultat av den kommende WTO-runden?

Statsråd Kåre Gjønnes: Aller først vil jeg si at jeg er glad for representanten Hanssens bekreftelse på støtte til strategien og opplegget fra Regjeringens side når det gjelder landbruket i forhold til forhandlingene.

Jeg vil gjerne understreke forståelsen av artikkel 20, som sier at den langsiktige målsetting er å oppnå betydelige, gradvise reduksjoner i støtte- og vernetiltak. Det er en gradvis reduksjon på sikt. Det er litt usikkert hvor en havner i denne forhandlingsrunden, og det vil være en del av den prosessen som en må forholde seg til i Regjeringen etter hvert som forhandlingene skrider fram.

Når det gjelder det å bygge opp et landbruk som er robust nok til å møte nettopp denne situasjonen, som er utfordrende, tar Regjeringen sikte på å komme tilbake til det i forbindelse med den meldingen som vi vil fremme for Stortinget før jul. Dette kan skje på flere områder: I forhold til det med tilpasning av pris, men samtidig innenfor de mål som Stortinget har satt om at vi skal ha et landbruk i hele landet, og det vi har sagt om at en skal ha en inntekt som gjør at en kan skaffe rekruttering. Jeg tror at enhver er klar over de utfordringene som et samlet storting står overfor med hensyn til å nå målene for norsk landbruk innenfor det handlingsrom som vi vil ha internasjonalt, men også innenfor det handlingsrommet som vi måtte ha nasjonalt.

Ivar Kristiansen (H): Statsråd Gjønnes holdt et kraftfullt innlegg på vegne av norsk landbruksnæring for å ivareta det norske landbruks interesser i disse WTO-forhandlingene. Han viste interessant nok til sin reise i Det fjerne østen – til Japan og Korea – og hadde helt rett i at vi godt kan sammenligne oss med disse landene når det gjelder det forhold at de er store nettoimportører av landbruksprodukter. Men det er også den eneste sammenligning som hører hjemme i denne debatten. Det landbruksministeren suverent glemte å minne om, hvis man sammenligner Norge og disse to nasjonene, er at styrkeforholdet er et helt annet; Norge er verdens største eksportør av sjømat. Og det er det utgangspunktet som man glemmer i denne debatten.

Landbruksministerens innlegg anskueliggjør etter min oppfatning at det blir mindre og mindre tydelig hva som er Regjeringens mål og utgangspunkt for disse forhandlingene som vi er inne i. Jeg er nødt til å stille følgende spørsmål: Ser ikke landbruksministeren at konflikten mellom de norske krav til unntak for landbrukssektoren kan gå på bekostning av fiskerinæringens eksportinteresser? Og ser ikke landbruksministeren at vi med åpne øyne bidrar til å redusere norsk fiskerinærings mulighet til å få de samme rammevilkår som andre eksportnæringer?

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Kåre Gjønnes: Først vil jeg presisere at Regjeringens oppgave er å ivareta norske interesser, og deriblant norske landbruksinteresser. Men vi har også en nasjonal interesse i å kunne opprettholde et landbruk med en landbruksproduksjon av mat og fellesinteressene i tillegg.

Så vises det til at Norge er spesielt med hensyn til å ha både defensive og offensive interesser, og da kan vi ikke avvise at Japan er et land vi kan sammenligne oss med, for er det et land vi kan sammenligne oss med, så må det være Japan som også har eksportinteresser i relativt stor grad, og som er en økonomisk stormakt i verdenssammenheng. Jeg vil tro at de aller fleste landene nå vil være opptatt av å ivareta sine samlede interesser i inngangsfasen til forhandlingene. Jeg ville finne det, tror jeg, ganske urimelig om en regjering i dag skulle si at Norge er villig til å oppgi sine interesser, og defensive interesser på landbrukssiden, for eventuelt å prioritere andre områder. Det er mulig at Høyre allerede i dag er villig til å gi det signalet. Det ville jo være interessant.

Fra Regjeringens side har vi sagt at her er det mulig både å ivareta sine offensive interesser og sine defensive interesser. Jeg synes derfor det er urimelig å sette fram en slik påstand i forhold til Regjeringens opplegg på dette området. Vi er innstilt på å kjempe for fiskeriinteressene, og vi er også innstilt på å kjempe for landbruksinteressene i denne sammenheng.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg skal i dette innlegget i hovedsak konsentrere meg om de landbrukspolitiske utfordringene som er knyttet til den kommende WTO-forhandlingsrunden.

Hovedpoenget i mitt innlegg vil være følgende: Sist utenriksministeren gav en redegjørelse om de kommende WTO-forhandlingene i Stortinget, gav jeg i debatten på vegne av Arbeiderpartiet uttrykk for at vi støttet Regjeringens forhandlingsposisjoner på dette punkt. Det samme vil være innfallsvinkelen i mitt innlegg også denne gang.

Som utenriksministeren påpekte, er landbrukssektoren et område vi er forpliktet til å forhandle om. Gjennom Uruguay-runden fikk vi en egen jordbruksavtale. Artikkel 20 i denne avtalen trekker opp en klar målsetting om å oppnå betydelige, gradvise reduksjoner i støtte- og vernetiltak. Samtidig gjøres det klart at det i de videre forhandlingene skal tas hensyn til bl.a. erfaringer som er gjort med gjennomføringen av den eksisterende avtalen, og til såkalte ikke-handelsmessige forhold.

Regjeringen viser til at den i stor grad bygger på den forhandlingsstrategi som Harlem Brundtland-regjeringen stod for i forrige forhandlingsrunde. Det innebærer at det fra norsk side vil bli lagt stor vekt på landbrukets mangesidige oppgaver, landbrukets produksjon av kollektive goder – det som i dag får betegnelsen «landbrukets multifunksjonelle rolle». Arbeiderpartiet gir altså sin tilslutning til denne forhandlingsstrategien. Norsk landbruk spiller i dag en avgjørende rolle i norsk distriktspolitikk.

Det må være et mål at de kommende WTO-forhandlingene skal gi et handlingsrom for utforming av en nasjonal landbruks- og distriktspolitikk. Et bredt flertall i Stortinget har ved en rekke anledninger uttalt at de ønsker et norsk landbruk spredt over hele landet, at landbruket skal brukes som et virkemiddel utover den åpenbare oppgaven det er å produsere mat. Landbruket skal sikre bosetting og levende bygdesamfunn. Landbruket skal bidra til å holde kulturlandskapet i hevd. Ikke minst med bakgrunn i dette er det naturlig for Norge å satse på et småskala, bærekraftig og distriktsvennlig landbruk.

Skal vi fortsatt kunne realisere denne politikken, vil vi være avhengig av et sterkt importvern, og vi må fortsatt ha anledning til å gi støtte til vårt landbruk. Og i sum handler dette i stor grad om god matberedskap. De beste jordbruksarealene i Norge befinner seg av klimatiske grunner i enkelte deler av landet. Landbrukspolitikken legger grunnlaget for at alle deler av landet kan produsere mat i krisesituasjoner.

Men samtidig må vi huske på den klare målsettingen om en gradvis reduksjon i landbruksoverføringene som ligger i artikkel 20 i WTOs landbruksavtale. Og Arbeiderpartiet er enig i den vurdering utenriksministeren kommer med i redegjørelsen når han konkluderer med følgende: «Partene må i forhandlingene forventes å gå lenger enn de eksisterende forpliktelsene.»

Vi kan med sikkerhet forvente at de kommende WTO-forhandlingene vil føre til endringer i norsk landbrukspolitikk. Ikke minst er det grunn til å være bekymret for vår adgang til å kunne markedsregulere gjennom subsidiert eksport. Og norsk landbruk har allerede store overproduksjonsproblemer. En ytterligere innstramming av muligheten til eksport vil forverre denne situasjonen.

I sin redegjørelse klargjør også utenriksministeren Regjeringens holdning til spørsmålet om markedsadgang fra de fattigste landene, de såkalte MUL-landene. Arbeiderpartiet er enig i at man fra norsk side iallfall støtter EUs nulltollforslag slik det foreligger, som altså innebærer en ordning med sikkerhetsmekanismer og ingen binding av nulltoll. Vi støtter også utenriksministerens presisering her i dag om å kunne akseptere nulltollbinding, men da gitt tilstrekkelig sikkerhetsmekanisme.

Ivar Kristiansen (H): I dagens handelsregime må vi være klar over at eksport av tjenester allerede utgjør en fjerdedel av den samlede norske eksport. Det gjelder tjenester fra offshore-sektoren, fra shipping-sektoren, fra tele- og IT-sektoren. I denne sammenheng er det svært viktig at vi også innenfor begrepene «tjenester» og «investeringer» får på plass et forhandlingsregime som er i stand til å ivareta norske interesser.

For øvrig stilte Erik Solheim et relevant spørsmål tidligere i debatten. Han har jo stilt noen spørsmål i det siste, men dette var iallfall svært interessant. Det går på: Hva er det Regjeringen prioriterer i disse forhandlingene? Jeg synes at dette spørsmålet har kommet mindre og mindre frem etter hvert som debatten har gått.

I mars i år skrev daværende statssekretær Haga i Nationen at våre betydelige interesser knyttet til landbruket må veie tungt i arbeidet med å utvikle norske forhandlingsposisjoner. Når noen interesser i en slik sammenheng skal veie tungt, betyr det ofte at andre norske interesser som fisk og industri veier mindre tungt. Regjeringen er i så fall på kollisjonskurs med hva en enstemmig næringskomite sa ved behandlingen av perspektivmeldingen for fiskerinæringen tidligere i år, der man bad om at økt frihandel med fiskeprodukter måtte bli prioritert i den kommende WTO-runden. Komiteen gav da enstemmig uttrykk for at det «bør leggjast særleg vekt på å avvikle eller innskrenke bruken av antidumpingbestemmelsene i WTO-avtalen og redusere ikkje tariffære handelshindringar til eit minimum».

Et forpliktende multilateralt regelverk som legges til grunn for et friest mulig handelssamkvem på flest mulig områder, der tvister avgjøres av internasjonale organer, er åpenbart i Norges interesse. Konkret betyr det at Norge er tjent med at den kommende forhandlingsrunden blir bredest mulig.

Så stilte jeg et spørsmål til landbruksministeren. Istedenfor å svare på spørsmålet om konfliktforholdet mellom landbruk og fisk, fikk jeg et spørsmål tilbake om hva som er Høyres utgangspunkt når det gjelder landbruk. Det skal jeg komme tilbake til hvis tiden tillater det.

Etter å ha hørt på flere innlegg i debatten, er nå spørsmålet mitt: Hvor er det blitt av fiskeriministeren? Hvor er fiskeriministeren og talsmenn for fiskerinæringen i denne debatten? Jeg har ikke sett noen av dem hittil. Det er helt åpenbart at man ikke kan legge et teppe over dette konfliktforholdet.

Det skulle være unødvendig å minne Regjeringen om at vi i dag har et produksjonsnivå på kjøtt i Norge på 250 000 tonn årlig. Det samlede nivået på produksjon av laks og ørret er på det dobbelte. Når det gjelder norsk fiskeproduksjon, produserer og eksporterer vi i dag verdier for rundt 30 milliarder kr årlig. Det er forventet at dette nivået vil nå opp til ca. 40 milliarder kr pr. år når vi har nådd 2004. Forsiktige antydninger sier at når denne eksisterende WTO-runden ender ut i år 2015, vil den årlige eksportverdien av norsk fisk være på et nivå på rundt 100 milliarder kr. SINTEF har sågar sagt at man, hvis alt går som det kan og bør gå i den næringen som skal overta verdiskapingen i Norge og smøre statskassen, kan ha en årlig eksportverdi på rundt 250 milliarder kr. Hvis man taper dette perspektivet, gjør man en fundamental feil. Vi snakker om eksport av norsk fisk som, når denne forhandlingsperioden er over, har passert 1 000 milliarder kr i eksportverdi, kontra å la debatten få lov til å bli dominert av hvordan vi skal beskytte oss overfor import av landbruksvarer fra tredjeland.

Denne debatten har blitt full av paradokser. Jeg synes det er rimelig at man fra Regjeringens side ikke fører en politikk som gjør at man utspiller seg helt, og at særstandpunktene skal få lov til å dominere i de kommende forhandlingene. Vi er dessverre ingen stormakt på dette området. Vi er først og fremst nødt til å finne ut hva vi skal prioritere, og i en nasjon som så til de grader er totalt avhengig av å selge sine varer og sine tjenester i et internasjonalt marked, er vi fremfor alt nødt til å prioritere nå.

Morten Lund (Sp): Det er betydelig uro knyttet til de forestående WTO-forhandlingene. 1 114 organisasjoner fra mange land har skrevet et felles brev og uttrykt sin bekymring over virkningene av dagens avtaleverk og over det som muligens vil bli vedtatt. 27 av disse organisasjonene er norske. Det er svært positivt at Forum for Utvikling og Miljø, som representerer mange av organisasjonene, er invitert til å delta i den offisielle norske delegasjonen på ministerrådsmøtet i WTO i Seattle.

Det er ikke merkelig at det er slik uro. Den forrige runden som startet med GATT og endte med WTO, gjorde vedtak med vidtrekkende følger, som på mange områder gikk lenger enn ventet da forhandlingene startet. Samtidig virker mange andre utviklingstrender i samme retning, og gir handels- og kapitalinteressene mer og mer forkjørsrett i forhold til f.eks. miljøinteresser og hensynet til helse og ernæring for de fattigste. Jeg synes det derfor er helt på sin plass at Stortinget ber Regjeringen medvirke til at WTO lager en konsekvensutredning av de allerede inngåtte avtaler, slik SV har lagt fram forslag om. Det er viktig at en så mektig organisasjon kan dokumentere at organisasjonens positive formål er i fokus, og det er formål som også er listet opp i Voksenåserklæringen. En slik dokumentasjon bør etter min mening foreligge før det avgjøres om nye tema skal tas inn i avtaleverket. Jeg mener det i en slik vurdering må legges avgjørende vekt på om avtalen har bidratt til bedre tilgang på og helst billigere mat for de fattigste i India, eller om det er det motsatte som har skjedd.

Akkurat det forholdet – om de fattigste i de fattigste land får det verre eller bedre – synes jeg er den viktigste prøvesteinen for WTO. La meg minne om en av svært mange andre som har ment det samme før. 2. april 1996 skrev Aslak Bonde i Aftenposten:

«Om hundre år er det ikke sikkert at historikerne vil fremstille Berlinmurens fall som den største begivenhet på 1980-tallet. Kanskje vil de fokusere oppmerksomheten om Ronald Reagan og USAs initiativ i GATT-forhandlingene for å få full frihandel med matvarer. Var det starten på en prosess der menneskene – i naiv tro på fremskrittet og vitenskapen – ødela sitt eget livsgrunnlag?»

Et så viktig spørsmål – om vi forbedrer eller forverrer vårt livsgrunnlag ved hjelp av WTO – kan ikke stå ubesvart.

Det har i denne debatten og i den offentlige debatt for øvrig vært forsøk på å dele opp våre forhandlingskrav i offensive forhandlingskrav og defensive særinteresser. Det forundrer meg mye at det å ta ansvar for 50 pst. av vår matforsyning – å ikke øke vår importavhengighet på bekostning av land som har matmangel og lite å kjøpe mat for – skal framstilles som «defensivt». Norge trenger en fortsatt stor handlefrihet for å føre en politikk som setter oss i stand til å opprettholde den matproduksjonen vi har, under vårt klima og i det terrenget vår matproduksjon må foregå. Det er uforståelig for meg at det er «defensivt» å ta et slikt nasjonalt ansvar når den samme næringsvirksomheten ivaretar vitale samfunnsmål knyttet til bosetting, bevaring av artsmangfold, bevaring av kulturtradisjoner, bedre tilgang til rekreasjon og naturopplevelser og – ikke minst – trygg tilgang på sunn mat produsert på en bærekraftig måte. Jeg synes ikke det er «defensivt» å kreve frihet til å gi beskyttelse på et område der vi trenger det, og der andre land bør kunne kreve det samme – altså rett og plikt til å dekke en viss andel av befolkningens kaloribehov.

La meg kort få minne om hvorfor det på noen andre områder ikke har vært behov for en slik støtte og beskyttelse som vårt landbruk trenger i dag. Ved å kreve og oppnå enerett til fiskeressurser i et havområde som er optimalt fra naturens side, har vår fiskerinæring økonomiske fordeler – kall det gjerne privilegier – av veldige dimensjoner. Jeg synes ikke det i en slik situasjon er naturlig å be om lettelser i tollstengsler for fiskeprodukter hvis de må betales med reduserte muligheter til å opprettholde en basisproduksjon i landbruket. Jeg er stolt av fiskerne våre og den næringen de er basis for, og det er en helt nødvendig beskyttelse vi har fått til. Jeg tror vi har store muligheter framover, såfremt vi ikke forhandler bort vår rett til å beskytte våre marine ressurser. Da ser jeg bl.a. på investeringsavtalen, som kan representere en trussel i forhold til å beholde nettopp disse særrettighetene.

På samme viset har våre strenge lovreguleringer stengt utlendinger ute fra oljevirksomheten. Mange virksomheter innenfor denne næringen har vokst seg sterke og tåler nå fri konkurranse. Vårt kraftregime, som gav billig strøm, var lenge en beskyttende paraply for virksomheter som i dag er industrilokomotiv, og som uten en slik utviklingsparaply aldri ville ha sett dagens lys. Jeg er stolt over at vi har skapt et fordelaktig utviklingsklima for mange viktige næringer de siste generasjoner. Disse næringer må ikke glemme den fordel de har hatt lenge, men som landbruket fortsatt trenger.

Rita Tveiten (A): WTO-forhandlingane og resultatet av desse vil ha stor innverknad på norske forhold. Me har eit langstrakt land, med eit etter måten ekstremt klima, iallfall i delar av landet. Difor vil det vera behov for å leggja andre mål til grunn enn berre produksjonsresultat. g miljøomsyn, sosiale tilhøve og busetnad må telja med.

I så måte er det nødvendig m.a. å gi innhald i omgrepet «multifunksjonelt landbruk». Eigenleg kan me òg snakka om ei «multifunksjonell fiskerinæring», ettersom denne næringa er med på å oppfylla den sentrale målsetjinga at det skal vera grunnlag for at det kan bu folk i heile landet.

Mitt ærend i kveldens debatt er nettopp fiskerinæringa. I den samanhengen må eg seia at eg er verkeleg uroa over den signaleffekten det gir at fiskeriministeren ikkje har prioritert å vera med på kveldsmøtet.

Norsk fiskerinæring har vore og er ei internasjonal næring. På ti år er eksportverdien av norsk fisk dobla. Eksporten av fisk utgjer no om lag 9,1 pst. av total norsk eksport – 28 milliardar kr i 1998. Samtidig er næringa tilnærma subsidiefri. Det er grunn til å tru at denne næringa kan få endå større verdi i åra som kjem, om me syter for å forvalta denne ressursen på ein berekraftig måte.

Noreg er av dei land som har særleg interesse av at WTO-regelverket sikrar best mogleg marknadstilgang, like konkurranseforhold og rammevilkår som kan føreseiast. Norsk sjømat vert eksportert til 150 land og til stadig fleire land som ikkje er dekte av dei regionale avtalane våre, EFTA-konvensjonen og EØS-avtalen. Det er dei einskilde landa sine plikter i WTO som kjem til å regulera handelsvilkåra for norsk fisk.

Fiskeindustrien sine behov er særleg knytte til generelt betre marknadstilgang gjennom reduserte tariffære og ikkje-tariffære handelshindringar, ei forbetring av antidumpingavtalen og forenkling av handelsprosedyrar og tollprosedyrar som kan medverka til at handelen går meir smidig og uhindra mellom landa. Dei internasjonale rammevilkåra vil vera heilt avgjerande for vekst og vidare ekspansjon for norsk fisk i ein tøff internasjonal matvaremarknad.

Det er fleire tilhøve som talar for at Noreg gir marknadstilgang for fisk og fiskeprodukt ein sentral posisjon i dei norske forhandlingane. Ein studie viser at 1 000 tonn laks til foredlingsindustrien gir arbeid til 30 personar. I 1998 vart det eksportert om lag 195 000 tonn heil og fryst laks. I lys av at dette er ei distriktsnæring, er det lett å sjå at marknadstilgang er avgjerande for busetnaden i mange område på kysten. Det er grunn til å peika på at i tillegg til at dette er ein eigen industri, er det mange som lever av å kombinera jordbruk, fiske og anna næring. Manglande marknadstilgang er det som kan hindra norsk fiskerinærings vidare vekst, ein vekst som kan og bør vera med og hjelpa oss til å finansiera den velferdsstaten som me er så stolte av.

Det er grunn til å minna om at fisk er eit av dei mest verna vareområda i verdshandelen, og handelen med fisk og fiskeprodukt er underlagd ei rekkje handelshindringar. Noreg for sin del har fri import av fisk.

Det er eit generelt problem at foredla produkt møter dei største handelshindringane. I sin tur er det dette som kan hindra Noreg i å gå frå å vera ein råvareleverandør til å verta leverandør av meir foredla produkt. Konsekvensen av ikkje å foredla er at me må sjå langt etter alle dei arbeidsplassane som me burde hatt på basis av råstoffet vårt. Det vil vera til uboteleg skade for Noreg.

Nett det at Noreg er ein så stor fiskeeksportør, gjer at det er grobotn for etablering av handelshindringar i dei ulike landa som me handlar med. Hadde Noreg vore ein liten eksportør, hadde me ikkje vorte møtte med dumpingklager i tide og utide. Det er ein tankekross at vår oppdrettsnæring i løpet av dei siste 10 åra har vorte så konkurransedyktig og effektiv at ho vert tvinga av konkurrentane til å avgrensa effektiviteten gjennom reguleringar, fôrkvotar og minsteprisar.

Forhandlingsrunden i WTO gjev oss ein unik sjanse til å betra vilkåra for marknadstilgang for fisk. Det er avgjerande at norske styresmakter stiller nok ressursar til rådvelde til at forhandlingane innan fisk vert tekne hand om på ein forsvarleg måte. Det må også leggjast til rette for å skapa alliansar med land som har same interesse for marknadstilgang for fisk som Noreg har. Det er sterkt ynskjeleg at Noreg prioriterer ei levedyktig og verdiskapande næring som fiskerinæringa, som samstundes har multifunksjonelle aspekt. Det vil vera ein katastrofe om norske styresmakter unnlèt å gje denne næringa høgste prioritet i forhandlingane frametter.

Øystein Djupedal (SV): Utenriksministeren holdt en ryddig og grei redegjørelse, og jeg synes også debatten her har vært ryddig og grei. Men det er jo delvis slik at motsetningene er større både i WTO og i denne sal enn det som kommer fram, for mange av de spørsmål som her debatteres, ufarliggjøres fordi man er så tidlig i prosessen at man ikke vet hvilke posisjoner som til syvende og sist vil være det som vil være, skal vi si, motstanden. Det ser vi egentlig også godt knyttet til norske posisjoner, der motsetningen mellom landbruk og fisk er åpenbar fra veldig mange talere her fra talerstolen. La meg prøve å problematisere et par av de tingene som oppfattes som kontroversielle, som har vært ufarliggjort så langt i debatten.

Men aller først: Det er klart at Norge som en liten nasjon er tjent med å ha en åpen økonomi. Det betyr at vi i all hovedsak vil være tjent med en WTO-avtale, men vi er ikke tjent med en hvilken som helst WTO-avtale, for man må legge kjøreregler som også Norge – men ikke bare Norge, også særlig u-land – har interesse av. Det betyr også at de perspektiver som går på miljø, menneskerettigheter og ikke minst også standarder i arbeidslivet, er avgjørende hvis man skal kunne få en åpen økonomi til å fungere. Det er jo noe av det aller viktigste med WTO-avtalen etter mitt skjønn, at man ikke bruker WTO-avtalen for å torpedere andre inngåtte internasjonale avtaler. Det kan gjelde særlig på miljøområdet, men det kan også gjelde innenfor det som går på standarder i arbeidslivet.

La meg ta et par av de spørsmål som åpenbart er kontroversielle, og som er langt mer kontroversielle enn det som fremkommer så langt her i salen. Investeringer, som har vært diskutert mye, er kontroversielle, ikke på grunn av at det er investeringer, men fordi man ønsker å lage et internasjonalt rammeverk rundt det. Det som var stridsspørsmålet i den forrige runden, gjaldt bl.a. om det var mulig å ha nasjonale unntak – om hver enkelt nasjon kunne si at dette er for oss et så viktig område at det skal ikke inngå i den såkalte MAI-avtalen. Norge hadde en hel rekke med den typen unntak, i likhet med alle andre land, for det er altså enkelte sektorer som for enkelte land er viktigere enn andre. Hvis man kan innføre den typen unntaksliste i en slik investeringsavtale, har man heller ingen investeringsavtale, og det betyr altså at det neppe vil være mulig å gå veldig langt i en slik retning. Det det også betyr, er at man må ha visse løsningsmekanismer som oppfattes som balanserte. Så langt har det ikke fremkommet at de er det, men det betyr jo ikke igjen at investeringer er galt. Det det betyr, er at man må få et rammeverk rundt det som ikke så til de grader favoriserer de sterke markedsaktørene. Uansett er jeg glad for at utenriksministeren nå sier at MAI-avtalen og det som lå i den, er skrinlagt. Jeg håper det medfører riktighet, og at også andre nasjoner oppfatter at det er situasjonen.

Et annet kontroversielt spørsmål er spørsmålet om offentlig innkjøp. Det er klart at det er for mange nasjoner en veldig viktig bit av nasjonaløkonomien, en langt viktigere bit enn det er i Norge. I Norge er andelen «roughly» 20 pst. av BNP. I mange land kan den være helt opp i 50-70 pst. av BNP. Det betyr at åpenhet rundt den typen avtaler er viktig, men ikke nødvendigvis at det er fri markedsadgang for store norske selskap f.eks. til å gå inn i u-land. Det må altså finnes muligheter til en nasjonal beskyttelse, og det ligger, så langt jeg kjenner det, ikke i det forslaget til mandat som ligger her.

Alle spørsmål om miljø er selvfølgelig kontroversielle, og en grunn til det er at i WTOs hovedidé ligger det en globalisert handel som i seg selv medfører mer transport. Transport i seg selv er et av de største miljøproblemene vi har. Det er klart at når produkter blir billigere, som er hele poenget med WTO-avtalen, fører det uvilkårlig til mer transport. Men ikke bare det er et betydelig miljøproblem. Det som også ligger der og som har vært sagt om patent på liv og den typen spørsmål, er avgjørende viktig, og jeg er også glad for at utenriksministeren var så veldig klar på norske posisjoner knyttet til det. Men det ligger altså større miljøfarer i dette, og ikke minst i det som er knyttet til genmodifiserte produkter, der den norske posisjon heldigvis er veldig god, men der en har sterke aktører, ikke minst USA, som jo har et helt annet utgangspunkt. Poenget er at dette er konfliktstoff som vil kunne manifestere seg i Seattle, og som allerede har gjort det, og som er langt mer dyptpløyende og dyptgående enn det som så langt har kommet fram i debatten.

Også forholdet til MUL – de fattigste land i verden – er bare i denne sal et betydelig problem, der enkelte ønsker at de skal få fri adgang til det norske markedet for landbruksprodukter, mens de som har røtter i bondenæringen, gjerne ser at det skal finnes mekanismer som gjør at man ikke skaper ubalanse i det norske markedet. Men det er jo den typen tiltak vi fra norsk side helt åpenbart burde treffe for å gi en håndsrekning til dem som er helt nederst ved bordet.

La meg bare avslutte: Det som også går på åpenhet, er et problem, og jeg er glad for det som utenriksministeren sa der. Men dessverre, det er de færreste land som har den posisjonen.

Gunnar Halvorsen (A): WTO – tre bokstaver som overraskende mange ikke kjenner til hva står for. Jeg har til og med snakket med ganske mange samfunnsengasjerte mennesker som ikke er kjent med disse tre bokstavene, og langt mindre hvilken betydning organisasjonen kan komme til å få for verdens borgere i framtiden. Dette er jo en slags verdensomfattende EØS-avtale.

En av grunnene til at jeg blander meg inn i denne debatten, er en samtale eller en diskusjon som jeg var med på for mange år siden. Diskusjonen den gangen gjaldt: Hvordan kunne den annen verdenskrig starte? Ett av argumentene som en eldre kar framførte med stor kraft og erfaring, og som jeg i ettertid har tenkt mye på, var hans påstand at 1920-årenes depresjon og arbeidsledighet førte til at mange land begynte å beskytte sine egne næringer. Det førte igjen til at handelen stoppet opp, og de enkelte land tjente kanskje en kort tid på det. Men etter hvert som handelen stoppet opp, rammet arbeidsledigheten svært mange land, og utover i 1930-årene forsterket dette seg ytterligere. Arbeidsledighet og misnøye skapte ropet om en sterk leder.

Jeg er ikke historiker, men det var kanskje begrensningen i handel mellom land som var en av grunnene til den annen verdenskrig. Proteksjonisme er altså etter min vurdering en meget farlig tanke. Alle er tjent med en åpen og fri handel. Det fortrinn som ett land har, blir utnyttet, og det fortrinn som et annet land har, blir utnyttet best i deres land. Det gjelder ikke minst for de små landene. En slik åpen handel trenger klare kjøreregler og en organisasjon som overvåker og som dømmer land som driver proteksjonisme og utøver subsidiering på en eller annen ulovlig måte. Det er derfor feil det noen hevder, at WTO er en organisasjon for frihandel. Nei, WTO er regler, kontroll, lover og lik konkurranse. Det blir en tre-fire års debatt om innholdet i lover og regler. Etter min vurdering må reglene legge vekt på miljø og arbeidstakernes rettigheter, slik at en unngår sosial dumping, i tillegg til økt levestandard, full sysselsetting, bærekraftig utvikling og hensyn til utviklingslandene.

La meg så si noe om landbruk, som er et viktig tema i denne debatten. Det som er klart, er at svært mange land ønsker frihandel med matvarer, og mange av disse landene er viktige land, som USA. Men det som moralsk sett er viktigst, er at nesten alle utviklingslandene ønsker en friere verdenshandel med matvarer. Det er ikke mulig å få til uten at tollsatsene blir redusert eller fjernet. At Norges delegasjon til forhandlingene om mandatteksten vil opptre på en konstruktiv og fleksibel måte, tjener Regjeringen til ære.

Det som for mange kan virke som et paradoks, er at EU blir Norges viktigste partner i kampen for at ikke-handelsmessige forhold kan beholdes i landbruket. Det er viktig at det blir adgang til å opprettholde tilskudd til et multifunksjonelt landbruk – altså distriktsbosetting, miljø, matvareberedskap og levende kulturlandskap. Det er viktig å sikre nasjonalt handlingsrom for landbrukspolitikken. Jeg støtter Regjeringens opplegg og tror det er viktig å få forhandlinger på et så bredt grunnlag som mulig. Snevre forhandlinger rundt få temaer skaper ofte mange tapere og et dårlig resultat.

Statsråd Lars Sponheim: Den teknologiske utvikling og en allmenn aksept av det markedsøkonomiske system har gjort at vi har fått en stadig mer globalisert verdensøkonomi. Bedrifter, arbeidsplasser, miljø og velferden vår påvirkes stadig mer av faktorer utenfor landet vårt. Bedrifter knyttes sammen i verdikjeder over landegrensene, og denne utviklingen gir oss et styringsproblem, hvor nasjonalstater lett kan bli spilt ut mot hverandre selv om de deler en rekke grunnleggende verdier.

Skal vi sikre en bærekraftig utvikling som tar mer hensyn til miljøet og gir trygghet og rettferdighet for den enkelte, kan vi ikke overlate utviklingen til markedet alene.

I fjor utgjorde utenrikshandelen 80 pst. av Norges bruttonasjonalprodukt. For Norge, som er et lite land med en relativt stor andel av verdenshandelen, er et internasjonalt regelverk spesielt viktig. Og det er avgjørende at disse spillereglene blir så gode og forpliktende som mulig.

Handelspolitikken spiller en viktig freds- og tillitsskapende rolle for nasjonene ved at den bidrar til å bygge ned politiske konflikter mellom land og etablerer omforente spillegler, slik at handelskonflikter kan løses på en sivilisert og regelbasert måte. Og i så måte slutter jeg meg i stor grad til det representanten Gunnar Halvorsen gav uttrykk for i det forrige innlegget.

Verdens Handelsorganisasjon, WTO, innehar en nøkkelrolle når det gjelder å etablere globale spilleregler. Utvidelsen av WTO vil bidra til å trekke utenforlandene mer inn i det globale handelssystemet. Dette vil igjen bidra til økt velstand i søkerlandene og dermed redusere fattigdom og spenninger. Ikke minst vil det ha betydning for verdens handelssystem at land som Kina og Russland blir medlemmer.

Det har fra enkelte hold forut for ministermøtet vært rettet sterk kritikk mot WTO med beskyldninger om at handelsregelverket er både udemokratisk, u-landsfiendtlig og motarbeider miljøet. Jeg tror mye av kritikken skyldes at mange har oppfattet det som at arbeidet i WTO foregår i det skjulte og er vanskelig tilgjengelig for allmennheten. Det er derfor viktig at Norge, både nasjonalt og internasjonalt, arbeider for at de kommende forhandlingene skjer i størst mulig åpenhet. Det er et viktig bidrag til å skape en større tiltro til WTO.

Når de nye forhandlingene i WTO starter, vil Norge stille med et bredt spekter av interesser og verdier som skal ivaretas. Innenfor de fleste næringssektorer ønsker vi å bedre markedsadgangen for norske produkter ved at norske bedrifter får samme konkurransevilkår som bedrifter fra større og mektigere land. Samtidig må vi sikre at viktige hensyn, som miljø, helse og distriktsutvikling, ikke svekkes, men heller styrkes i en globalisert økonomi. Landbruket har også en viktig rolle i norsk næringsliv som går utover det å produsere mat, og som derfor trenger nødvendig beskyttelse. Det må også tas spesielt hensyn til utviklingslandene. Som de fleste andre WTO-land har vi dermed en utfordring i å balansere disse ulike interessene mot hverandre. Dette er både legitimt og normalt. Det krever at norske myndigheter og næringsliv går sterkt ut og forsvarer våre interesser, enten de er defensive eller offensive.

La meg kort få nevne noen områder hvor norsk næringsliv har betydelige interesser. Omtrent en fjerdedel av norsk eksport består av tjenester. Det er derfor viktig at det forhandles om alle tjenestesektorer. Vi går inn for videre liberalisering av internasjonale skipsfartstjenester og relaterte offshoretjenester, tele- og IT-relaterte tjenester samt miljøtjenester. Utenriksskipsfarten står med 50 milliarder kr for halvparten av vår tjenesteeksport. Derfor er det avgjørende at vi sikrer åpne og forutsigbare markedsbetingelser for vår handelsflåte.

For å sikre norske bedrifter bedre rammebetingelser på internasjonale markeder er det viktig med en utvikling i retning av reduserte tollbarrierer. Dette vil bidra til verdiskaping i Norge, sikre eksisterende arbeidsplasser og skape nye. Som verdens største eksportør av sjømat til en verdi av nærmere 30 milliarder kr vil en reduksjon av tollen på disse produktene ha stor betydning for norsk økonomi. Særlig vil det være om å gjøre å få redusert tollen på bearbeidede fiskeprodukter til noen av våre mest sentrale markeder. Bedret markedsadgang på fisk vil være avgjørende for ikke minst mange små og mellomstore bedrifter, som utgjør en sentral del av det økonomiske grunnlaget for Distrikts-Norge. Fisk og fiskeprodukter er utsatt for handelsrestriksjoner i svært mange land. Derfor kreves det en aktiv innsats fra norsk side for å bedre markedsadgangen for disse produkter.

Norge har også klare interesser i lavere toll overfor en rekke andre produkter, som maskiner, kjemikalier, tekovarer og IT-produkter. Jeg er opptatt av at vi kommer betydelig lenger i kommende runde med hensyn til å bedre markedsadgangen for varer.

Globaliseringen har medført at konkurransepolitikken i stadig større grad har fått en internasjonal dimensjon. Nedbyggingen av handelshindre gjør det mer fristende for både bedrifter og stater å inngå konkurransebegrensende avtaler. Disse kan ha en negativ innvirkning på handel og markedsadgang. Det er i norsk næringslivs interesse at de kommende forhandlinger skal omfatte utviklingen av rammebetingelser på det konkurransepolitiske området.

Norge skal være en pådriver for at neste forhandlingsrunde i WTO blir en grønn runde. Det er viktig at handelsregelverket tar hensyn til sentrale prinsipper som føre var og forurenseren betaler. Vi vil legge avgjørende vekt på å videreutvikle og forbedre WTO-avtalen, slik at den i større grad tar sosiale, helse-, forbruker- og miljøpolitiske hensyn. Det er også av sentral betydning å tilgodese de fattige u-landenes særlige behov. Handelssystemet må suppleres med tiltak som ivaretar slike hensyn for å kunne løse miljø- og fattigdomsproblemene i verden. Lykkes vi med dette, vil det gi et godt fundament for at handelen skal bidra til velferd globalt og dermed til stabile rammebetingelser for næringslivet vårt.

WTO skal ikke være en organisasjon som skal løse miljøproblemer. De må løses nasjonalt og gjennom internasjonalt samarbeid, som f.eks. ved internasjonale miljøavtaler. Likevel må vi sikre at de respektive regelverk ikke kommer i konflikt med hverandre. De må gjensidig støtte hverandre, være legalt konsistente og søke å bidra til en bærekraftig utvikling.

I en globalisert økonomi vil eksport og økte investeringer være viktige drivkrefter for økonomisk utvikling. En av utfordringene for den kommende WTO-runden er at den må være akseptabel for utviklingslandene. Det er avgjørende for systemets troverdighet at utviklingslandene og særlig de minst utviklede landene sikres en reelt bedre markedsadgang for sine produkter. I tillegg trenger de fattigste landene mer teknisk bistand for reelt å kunne nyte godt av regelverket.

Med en liten og åpen økonomi er Norge tjent med at internasjonal handel styres av et sterkt multilateralt regelverk basert på ikke-diskriminering. Vi trenger et multilateralt handelsregelverk hvor store og små, fattige og rike lands interesser balanseres. Med 135 medlemsland og en solid kompetanse står ingen annen organisasjon enn WTO bedre rustet for denne oppgaven. WTOs styrke sett fra de små lands side, er dessuten at organisasjonen alltid tar sine beslutninger med enstemmighet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rita Tveiten (A): Eg må fyrst få rosa næringsministeren for at han fekk utruleg mange punkt med i sitt ti minuttars innlegg. Der var han stort sett innom alle dei ulike omsyna som ein må vega mot kvarandre i forhandlingane, og det er heilt tydeleg at desse forhandlingane kjem til å ta forferdeleg lang tid dersom me skal koma i mål med alt.

Det som kanskje manglar, er eit signal om kva som på ein måte vil telja mest dersom det skulle begynna å røyna på. Det er ikkje sikkert at alle dei gode ynska som me har, gir full utteljing for oss. I den samanhengen vil eg litt tilbake til fiskerinæringa, som eg er glad for at næringsministeren var opptatt av i sitt innlegg. Han snakka om at Noreg er særleg avhengig av internasjonale spelereglar, og han snakka om at me treng same konkurransevilkår som andre land. Då er mitt spørsmål heilt konkret: I kva rekkjefylgje vil næringsministeren plassera fiskerinæringa dersom det skulle begynna å røyna på?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg vil først gi min tilslutning til replikantens oppfatning av at det er kompliserte sammenhenger. Det gjør at det ikke er så lett å ha forenklede innganger i en så vanskelig og sammensatt forhandlingsrunde som den vi skal gå inn i nå. Derfor har vi fra Regjeringens side lagt så avgjørende vekt på de fordeler som er knyttet til at vi har en bred forhandlingsrunde, fordi det gir et atskillig større og bredere register å spille på der hvor ulike interesser kan veies mot hverandre.

Det har vært en tendens i debatten i dag til å gjøre et poeng av å sette Norges defensive landbruksinteresser opp mot våre offensive fiskeriinteresser. Det kan iallfall ikke være i norsk interesse å gjøre dette til et utgangspunkt, hvor vi har et helt register av interesser og ulike saksfelt å spille mot. For det må være i vår åpenbare interesse at vi klarer både å ta vare på det som så mange slutter seg til, nødvendigheten av å gi rammebetingelser som gjør det mulig å ha en norsk landbrukspolitikk, som er en forutsetning for å ha et norsk landbruk, samtidig som vi klarer å oppnå nye muligheter for fiskerinæringene våre.

Det har også vært gjort til et poeng at fiskeriministeren ikke er til stede i denne debatten. Det ville selvsagt fiskeriministeren vært hvis han ikke nå hadde vært i Brussel for å koordinere våre holdninger med EU nettopp foran WTO-forhandlingene. Så det har en god begrunnelse, som jeg tror er veldig bra for norske fiskeriinteresser, og som gjør at vi også skal klare få gode resultater for en fiskerinæring som vi vet vi skal leve mer og mer av i framtiden, når olje- og gassinntektene vil avta.

Kjell Engebretsen (A): Næringsministeren hadde en grei gjennomgang av WTOs rolle og de utfordringer man står overfor nå. Næringsministeren sa at konkurransevridningen skal man naturligvis forsøke å svekke i de forhandlingene som kommer og den utviklingen som skal skje framover, og han var inne på miljøspørsmålene. Han var i det hele tatt innom en lang rekke av de sentrale og viktige spørsmålene. I løpet av ti minutter kan selv ikke en statsråd rekke alt, men jeg går ut fra at det ikke var noen dypere mening i at statsråden ikke nevnte dette med de faglige rettighetene. Jeg fikk iallfall ikke forståelsen av at det ble tillagt noe særlig vekt i statsrådens innlegg. Det er jo slik at den internasjonale handelen og alt som følger med den, påvirker det meste av et samfunns liv, nasjonalt og internasjonalt. Det har en betydning og innvirkning på svært, svært mange områder. Dette med de faglige rettighetene, de ansattes liv og hvilket tilbud de skal ha, hvilke rettigheter de skal ha i sin produksjon, vil være av betydning, også for konkurransen naturligvis. Men jeg vil spørre næringsministeren om hvilken betydning han og Regjeringen tillegger denne delen av de forhandlinger man står framfor.

Statsråd Lars Sponheim: Det er i og for seg et spørsmål som utenriksministeren på en utmerket måte har vært inne på tidligere i dag. Det er ingen tvil om at når Norge deltar i kompliserte forhandlinger som dette, tar vi med oss norske verdier og norske interesser over et bredt spekter. Dette med å ta vare på faglige og sosiale rettigheter er helt avgjørende i en slik sammenheng, og det vil selvsagt også Norge bringe fram i ulike sammenhenger når forhandlingene skrider fram. Det tror jeg representanten skal føle seg trygg på.

Det er jo også slik at det er knyttet næringspolitiske interesser til at disse hensynene kommer inn i et internasjonalt handelsregime som dette, fordi norske bedrifter ikke vil være interessert i å bidra til å få konkurrenter spredt rundt omkring i verden som ved hjelp av uakseptable arbeidsvilkår gjør at det ikke er mulig å frambringe produkter til verdensmarkedet som har i seg kostnader som representerer akseptable faglige og sosiale vilkår. Dette er synspunkter og grunnverdier som Regjeringen selvsagt vil ta med seg i forhandlingene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Modulf Aukan (KrF): Utanriksministeren har på ein oversiktleg og grei måte oppsummert utgangspunktet til WTO-forhandlingane som startar i Seattle.

Eg vil bruka litt tid på å peika på dei utfordringane som er knytte til matproduksjon, og den tryggleiken det også etter denne runden vil vera i Noreg for at vi kan produsera og omsetja trygge landbruksrelaterte matvarer.

Ei av dei store utfordringane, der m.a. EU og Noreg har felles interesser, er på området genmat. Debatten som no m.a. går i USA om verknadene på lang sikt på menneske og dyr, er i ferd med å verta den amerikanske bondens mareritt.

Helse- og miljøorganisasjonar er svært skeptiske til langtidsverknadene av tukling med genmaterialet på soya og mais m.a. Ein artikkel i Aftenposten av 7. oktober i år syner at 35 pst. av mais og 50 pst. av soya som vert produsert i USA, er såkalla genmanipulert. Så det naturlege spørsmålet blir da: Kor lenge vil vi ha valet å kjøpa naturleg framstilt korn og fôrkorn? Målet med dei forhandlingsrundane vi no går inn i, må vera at WTO tek innover seg det ansvaret det er at det er trygge matvarer og fôremne som vert formidla over landegrensene.

Føre var-prinsippet står sterkt i Noreg. Skal ein prøva å vera konsekvent på dette området, kjem ein ikkje utanom husdyrsjukdommar som kan smitta menneske. Eg tenkjer då på kugalskap.

Igjen tilbake til Aftenposten, denne gongen frå 30. august: Storbritannia har sidan 1985 hatt til saman 176 000 tilfelle av denne skumle sjukdommen. Kraftige tiltak som nedslakting har ført til at epidemien på dei britiske øyene no er på retur. Men det motsette er tilfellet på fastlandet i Europa. Etter den avisa som eg nemnde, er det konstatert 1 000 tilfelle i år, fordelt på fleire land i EU.

Dette gjev fleire utslag, framleis etter Aftenposten. I USA og Canada er det innført forbod mot å gje blod for folk som har opphalde seg over ein lengre periode på dei britiske øyane. Til saman utgjer dette 550 000 blodgjevarar som er svartelista. Liknande forbod vert vurderte i Japan og i Australia.

Slike faktiske opplysningar må eg seia gjer inntrykk. Derfor er eg heilt einig i det statsråd Vollebæk seier om at det er mykje som står på spel framfor desse forhandlingane.

Mitt håp er at land som Sør-Korea, Japan, Sveits og Noreg kan få innverknad på dagsordenen. Det vil gje eit utgangspunkt som tek i vare det vi er bekymra for på dette området: trygg mat, miljø og distriktsomsyn.

Synnøve Konglevoll (A): Den aller største miljøtrusselen vi står overfor, er at forskjellene mellom de rike og de fattige øker og øker. Skal vi møte de enorme miljøproblemene som jorda faktisk står overfor, må vi jobbe aktivt for å bidra til utvikling i de fattige landene.

Derfor er det flott at utenriksministeren i sin redegjørelse for Stortinget sa at et av Regjeringas to hovedmål for de kommende forhandlingene er å videreutvikle handelssystemet, slik at det tar bedre hensyn til utviklingslandenes situasjon.

Han sa det faktisk enda sterkere litt seinere i redegjørelsen:

«Overordnede målsettinger for arbeidet i WTO og den nye forhandlingsrunden er økt levestandard, full sysselsetting, bærekraftig utvikling, beskyttelse av miljøet og hensynet til utviklingslandene.»

Jeg vil gjerne understreke akkurat det: Målet for Norge er å jobbe for at WTO bidrar til utvikling i u-landene.

Men Verdens Handelsorganisasjon er ikke noe urteteselskap, og det er det heller ingen her i salen som tror. WTO er heller ingen organisasjon der medlemslandene først og fremst har som målsetting å være snille med hverandre. WTO er en handelsorganisasjon. Målsettinga er å komme frem til noen kjøreregler for handel, og det er selvfølgelig bra. Men når man drar for å forhandle i WTO, har i alle fall de fleste landene som fremste målsetting å finne ut: Hva kan vi få til for oss? Det er selvfølgelig ikke noe galt i det heller, og sjølsagt må det være slik at Regjeringa på vegne av Norge skal fremme norske interesser knytta til landbruk, fisk, norsk eierskap osv. Så sier jo utenriksministeren også at det første av to hovedmål er å legge til rette for norsk næringsliv. Det andre hovedmålet er å videreutvikle handelssystemet, slik at det tar bedre hensyn til u-landenes situasjon.

Poenget mitt skulle forhåpentligvis være ganske klart: Vi må regne med at i enkelte spørsmål vil våre nasjonale interesser være i konflikt med nettopp u-landenes interesser. Det kan også komme til å skje at det som vi mener vil være bra tiltak, f.eks. å stille miljøkrav, er tiltak som u-land enten går imot eller er skeptiske til.

Når jeg bruker miljøkrav som eksempel, er ikke det tilfeldig. Utenriksministeren sier jo sjøl i sin redegjørelse:

«De fleste utviklingslandene, og noen industriland, frykter at miljøhensyn brukes som skalkeskjul for innføring av grønn proteksjonisme.»

Til og med her, hvor målet, miljøstandarder, er edelt, er det altså en konflikt mellom det Norge står for, og det u-landene står for. Det er en konflikt med målet om å ta hensyn til u-landene. Det må i alle fall kunne kalles et paradoks, og det tydeliggjør at vi står foran en kompleks utfordring. Min oppfordring til utenriksministeren er derfor at Norge aktivt jobber for at WTO kontinuerlig vurderer hvilke konsekvenser det vi forhandler oss frem til, har for miljø og utvikling.

Jeg har mitt daglige virke i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, og det kan være naturlig å sammenlikne dette med den følgeforskningen som vi har hatt parallelt med en del utdanningsreformer. Til grunn når det gjelder miljøet, må det ligge at vi gjennom Verdens Handelsorganisasjon ikke må svekke krav som er forankret i internasjonale miljøavtaler. Dersom det i en slik evaluering, dersom det i en slik konsekvensutredning, viser seg at vi ikke kommer nærmere målene i den internasjonale miljøpolitikken slik den er slått fast i internasjonale miljøavtaler, og dersom det viser seg at vi ikke kommer nærmere målet om bekjempelse av fattigdom som er satt i FN, bør det være naturlig å justere kursen i WTO-forhandlingene.

Jeg håper Regjeringa griper den muligheten disse forhandlingene gir til å ta på seg ansvaret som brobygger mellom i-land og u-land. Norge er et lite land med en åpen økonomi, men vi er også et land med tradisjoner for å spille en aktiv rolle internasjonalt.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for Stortingets møte er nå omme. Presidenten vil foreslå at forhandlingene fortsetter inntil dagens kart er ferdigbehandlet – og anser det som bifalt.

Marit Tingelstad (Sp): På samme måte som nasjonalstatene styres med et sett av lover, må nasjonalstatene seg imellom ha et regelverk for å regulere handelssystemet. Det er etter Senterpartiets syn viktig at mektige stater blir temmet gjennom et internasjonalt regelverk. Ut fra denne synsvinkel er Senterpartiet positivt til et WTO-regelverk der det tas hensyn til alle staters spesielle behov, og hvor ikke bare de store kan ture fram som de vil.

Jeg viser til utenriksministerens redegjørelse hvor det understrekes at hensynet til utviklingslandenes situasjon og til kvalitative aspekter ved handelen, slik som miljø, matsikkerhet, helse, forbruker- og distriktshensyn samt kulturelt mangfold, må vektlegges. Dette er i god tråd med Senterpartiets landsmøtes uttalelse, der det bl.a. heter:

«De nye WTO-forhandlingene vil få stor betydning for hvert enkelt lands mulighet til å styre sin egen samfunnsutvikling. Derfor må WTO-forhandlingene ende opp med internasjonale kjøreregler som ivaretar hensynet til miljø, forbrukerinteresser, helse, folkestyre og rettferdig global fordeling, framfor økt økonomisk liberalisering. Det må etableres kjøreregler for handelen på områder der det i dag er fri flyt.»

Det er viktig å understreke at ikke alle regler er gode regler. Det er flere eksempler på regler innenfor WTO-retten som etter Senterpartiets syn er dårlige. Jeg vil trekke fram ett av disse regelsettene, nemlig de reglene som gir rett til patent på biologisk materiale. Og i den forbindelse har jeg merket meg at også utenriksministeren i sin redegjørelse var opptatt av problematikken omkring genmodifiserte organismer, som av mange vurderes som et av de største potensielle konfliktområdene i WTO.

Etter TRIPS-avtalen i WTO plikter alle medlemsstater å gi patent på mikrobiologisk materiale. Det er altså ikke noe forbud mot å gi patent på dyr og planter, slik at patent på genmodifiserte dyr og planter kan gis. I denne valgfriheten ligger det en vesentlig fordel for selskaper som er interessert i å få patent på dyr og planter. Disse selskapene kan sette som vilkår for å eksportere produkter til et u-land at selskapet får patent på genmodifiserte planter og dyr. Klarer så disse selskapene å selge produktene sine til bøndene, spesielt i u-land, vil selskapene ha så stor makt over innsatsvarene til bonden at bonden i praksis må regnes som leilending. Innsatsvarene kan bare nyttes i samsvar med det patentet og den kontrakten selskapet har med bonden. At dette kan bli kostnadsdrivende for bonden, kan det ikke være særlig tvil om. Som et eksempel kan nevnes at det amerikanske selskapet Monsanta har gått til sak mot over hundre bønder som har brutt forutsetningene for bruken av produktene til dette selskapet. Denne maktforskyvningen til fordel for patentinnehaverne må underlegges en grundig gransking for om mulig å komme fram til ordninger som kan fjerne flere av de ulempene nasjonalstater og forbrukere har i dette regimet.

Slik jeg tolker redegjørelsen fra utenriksministeren, har jeg tillit til at Regjeringen har en offensiv holdning også på dette området.

Jeg vil også trekke fram at flere av de patentene som har blitt gitt, er framkommet ved at selskapet har hentet biologisk grunnmateriale i områder med stort biologisk mangfold, f.eks. regnskogene. Genene til dette biologiske materialet blir så endret slik at en får fram en nyvinning som kan gi rett til patent. Det er ikke vanlig at selskapet betaler for bruken av dette biologiske materialet. Denne praksisen har derfor blitt kalt for biorøveri.

Ut fra prinsipper som er nedfelt i flere FN-resolusjoner om at naturressurser tilhører nasjonalstaten, burde i det minste WTO-avtalene få regler som sikrer en form for betaling for denne bruken av biologisk materiale.

Senterpartiet vil ta initiativ til at forslag om innføring av slike regler blir fremmet.

Randi Karlstrøm (KrF): Jeg har fulgt denne debatten med interesse, og jeg vil støtte dem som sier at dette er et av de virkelig store spørsmål som vil påvirke de lange linjer i norsk politikk, og jeg støtter hovedlinjene i Regjeringens opplegg, sett ut fra Norges interesse.

Likevel: WTO baserer seg på en idé om vekst som utvikling, om ressursenes uendelige mengder, og det vet vi ikke er tilfellet. Vi vet også at de vellykkede i-landene står for ¾ av all forurensning i verden. I en tid der alle med respekt for seg sjøl som politiker snakker om den tredje vei, starter vi en ny runde i WTO som er gammel medisin til nye problemer. Denne representanten synes dette er et paradoks som burde vises større interesse.

Jeg er også opptatt av den folkelige deltakelsen i den nye WTO-runden. Den demokratiske og folkelige deltakelsen i WTO avhenger av innholdet, farten og takten i forhandlingene. Sjøl i Norge kan man sette et kritisk lys på den folkelige deltakelsen og innsynet, og da kan vi bare tenke oss hvilke enorme kapasitetsproblemer de fleste fattige land må ha for å kunne delta i forhandlingene og kjøre demokratiske prosesser i eget land. Jeg tror at vi skulle hatt en omfattende evaluering av Uruguay-runden før vi startet på en ny. Vi må vite om vi har nådd våre mål fra forrige forhandlingsrunde. Blant annet ville det vært interessant å vite om Afrika virkelig tapte så mye som forrige avtale faktisk antok i 1994. Kanskje har det gått verre enn vi fryktet.

Å snakke om behovet for internasjonale regler er visstnok trylleord her i dag. Jeg synes dette mest blir en klisjé i den sammenheng, da spørsmålet i større grad er hvem som har makt til å presse gjennom regler, og hvem som har ressurser og kapasitet til å utnytte de reglene som dannes. U-landene er dessuten så liberalisert for å oppfylle Verdensbanken og IMFs krav at det som er av større betydning for resultatet av Uruguay-runden og den nye runden i WTO, er faktisk hvor stor sjølråderett og demokratisk orden ikke minst u-landene har ved egne grenser. Dette er en av den største betydning for at WTO-avtalen skal kunne gi utvikling, skal kunne gi rettferdighet og goder, også i u-landene.

Vektleggingen av u-landenes interesser synes meg også å hvile på en for ensidig forestilling om u-landenes interesser. Det ulike bytteforholdet i økonomien, som det heter i økonomisk teori, gjør at sjøl om u-landene satser på eksport for å få sin økonomi på rett lei, slik vi krever, så vil de alltid komme dårligere ut fordi prissettingen i verdenshandelen ikke er, ikke har vært og ikke kommer til å bli rettferdig. I verdenshandelen er det makta som rår – og ikke solidaritet. Det er USA som bestemmer hvor mange norske epler vi får lov til å selge til nordmenn.

Ut fra debatten vil denne representanten stille seg kritisk til den ensidige vektlegging av MUL-landenes og Norges eksportinteresser som utviklingsstrategi. I altfor mange land har f.eks. den store gruppen u-landsbønder svært lite å tjene på utvidelsen av eksport til i-land og rike land. Tvert imot kan økte eksportmuligheter skape ytterligere press på de begrensede jordressurser og rettigheter som fins i verden, og skape strid om arealene mellom en rik over- og mellomklasse i u-landene og den fattige delen av befolkningen. I mange områder av verden skjer det brudd på menneskerettighetene ved at en rik overklasse presser til seg stadig mer jordressurser og rettigheter for å nytte det til nettopp eksportproduksjon.

Matvaresikkerhetsspørsmålet må trekkes inn i regelverket som en viktig del av det nasjonalstatene mer suverent må kunne beskytte. Reduksjonen av verdens kornlagre og sultens faktiske utbredelse ved tusenårsskiftet bør øke fokuseringen på matvaresikkerheten og disse spørsmålene.

Etter mitt syn er det ingen ulykke for verdens fattige om den niende runden i WTO ikke kommer i gang før om noen år. Det kan derimot være av det gode at det brukes mer tid på å evaluere den forrige runden, og at man sikrer økt folkelig deltakelse og innsyn i de ulike lands prosesser. Jeg tror at ikke minst u-landene vil tjene på at vi bruker mer tid.

Unn Aarrestad (Sp): Me skal nå ha ein ny forhandlingsrunde om felles køyrereglar innan internasjonal handel.

Argumenta for å gå til slike forhandlingar må vera ei nedbygging av handelshindringane, og at det skal koma alle til gode, både næringslivet, forbrukarane og samfunnet. Men me må òg utnytta dei sjansane som me har ved å stå utanfor EU, ved å byggja vekslande alliansar i forhandlingane. Å vera den snillaste guten i klassen er i alle fall ikkje ei prioritert oppgåve.

Det ein dessverre har sett for mykje gjennom dei fem-seks åra WTO-avtalane har verka, er at det er næringslivet i i-landa som har hausta det meste av fordelane med liberaliseringa. Her er det òg viktig å sikra at MUL-importen skapar verdiar som kjem dei fattige i dei ulike MUL-landa til gode. Ingen må i alle fall få mistenkja grossistane på Aker Brygge for å ta fortenesta. Samtidig må importen kunna skje på ein slik måte at eventuelle skadeverknader for norsk landbruk vert avgrensa i størst mogleg grad.

Senterpartiet er for at næringslivet skal få operera innanfor eit regime som kan gi gode høve til forteneste. Samstundes er det også i tråd med Senterpartiet sitt syn når Regjeringa går inn for å trekkja inn miljø, matvaretryggleik, helse og forbrukaromsyn. Det trengst, fordi forbrukarane har lidt fleire tap dei åra WTO-avtalane har eksistert.

Det kan vera nok å nemna saka mellom EU og USA, der EU nekta å importera frå USA kjøt som var hormonbehandla. Dette importforbodet viste seg nemleg å vera i strid med WTO-retten. Tvisteløysingsorganet i WTO sa at føre var-prinsippet ikkje galdt i dette tilfellet. Når det endeleg òg truleg vert slik at desse produkta heller ikkje kan merkjast som hormonbehandla, er resultatet at næringslivet har vunne. Det er samfunnet – og ikkje minst forbrukaren – som har tapt. Det vert forbode for samfunnet å halda seg med vernereglar. Forbrukarane får heller ikkje høve til sjølve å velja bort hormonbehandla produkt når det er manglande opplysningar i produktmerkinga. Det er ikkje slik me vil ha det, eller kan ha det.

I den komande forhandlingsrunden må reglane omformast slik at der føre var-prinsippet ikkje kan nyttast, må eksportøren i særlege tilfelle føra bevis for at produktet ikkje er helsefarleg. Ein må i alle høve få reglar som gjer det klårt at produktet må merkjast med kva for prosessar det har gjennomgått under produksjonen. Desse momenta må med i forhandlingane.

Den store auken ein ser i oppkjøp og samanslåingar innanfor alle greiner av næringslivet, er ikkje til fordel for korkje nasjonalstatar eller forbrukarar. Dei fleirnasjonale konserna har alt, både medverknad og sjansar til forteneste, som har gjort mange statar avmektige, særleg i den fattige delen av verda.

Elles bør mat produserast lokalt, både av omsyn til balansen i naturen og til matkvaliteten for forbrukarane. Fattige land bør bruka matjorda til eige forbruk. Kugalskap i England, salmonella i Tyskland og dioksin i Belgia er døme på at den industrialiserte matproduksjonen er sårbar og vanskeleg å sjå verknadene av på førehand. Den globale matmarknaden vert i aukande grad prega av genmanipulerte organismar, mens verknadene på helse eller økologiske system er lite kjende.

For Senterpartiet er det eit mål å få ein internasjonal handel som òg tek omsyn til miljø, helse og levekår. Den internasjonale handelen må ikkje vera meir detaljert enn at han gir stort rom for statane til å utforma nasjonale reglar tilpassa dei behova kvar enkelt av dei har. Slik kan ein oppnå å få desentralisert makt, kapital og busetnad.

Utenriksminister Knut Vollebæk: La meg bare kort si at jeg og de øvrige medlemmer av Regjeringen som er til stede i dag, selvsagt nøye har merket oss de synspunkter som er kommet frem, i tillegg til den generelle tilslutning som vi mener å ha for Regjeringens overordnede opplegg, og vi skal ta med oss det i det videre arbeidet fremover mot og selvsagt under Seattle-drøftelsene, og så vil vi rapportere tilbake til Stortinget i etterkant av det som da måtte ha skjedd i Seattle.

Det er flere som har pekt på det man mener må være en konflikt mellom våre offensive og defensive interesser. Representanten Ivar Kristiansen bl.a. gikk nøye inn på forholdet mellom landbruksinteressene og fiskeriinteressene. Jeg tror det er viktig å gjenta at vi i den nåværende situasjon er i ferd med å utarbeide et mandat og ikke de norske forhandlingsposisjonene på de ulike områdene. Og når vi skal utarbeide et mandat, er det viktig at det blir bredest mulig, nettopp for å ivareta ikke bare våre egne interesser, men også andre lands interesser, og da kanskje ikke minst utviklingslandenes, noe som også har vært understreket her. Det betyr ikke at vi gir fra oss noe som helst.

La meg til slutt kommentere representanten Solheims forslag på vegne av Sosialistisk Venstreparti. Forslag nr. 1, som dreier seg om å igangsette et grundig og systematisk evalueringsarbeid av tidligere inngåtte avtaler innen WTO, har jeg for så vidt allerede kommentert i og med at vi støtter opp om de omfattende evalueringer som foretas internasjonalt. Jeg skal selvsagt også gjerne være med og gi uttrykk for i forbindelse med Seattle-drøftelsene at det er viktig at vi, når vi nå arbeider med nye mandater, ser på det som har vært gjort tidligere, og konsekvensene av det.

Når det gjelder forslaget om bedret markedsadgang for MUL-land, vil jeg vise til både det jeg sa i dag, og det jeg har sagt tidligere i redegjørelsen. Vi støtter EUs forslag, som vil ha positive virkninger, men vi ønsker også å gå lenger og viser til det forslaget som er inntatt i utkastet til ministererklæring om mulighetene for å binde nulltoll for produkter fra MUL-landene under forutsetning av at det knyttes visse sikkerhetsmekanismer til det.

Når det gjelder forslag nr. 3, hvor man ber Regjeringen om å arbeide for at investeringer ikke skal bli forhandlingstema i den nye WTO-runden, har jeg lyst til å minne representanten Solheim om det han selv sa, at det er ikke Norge som styrer alt. Jeg tror det er viktigere at Norge her engasjerer seg nettopp ut fra det vi har sagt om de kvalitative aspektene ved investeringer. Vi er innforstått med at det kan bli et tema, men hvis dette skal bli et tema, er det avgjørende for oss at det tas nødvendige hensyn til miljø og helse, kulturinteresser, arbeidsstandarder, nasjonal kontroll med naturressurser og utviklingslandenes behov. Et eventuelt avtaleverk må på en balansert måte ivareta plikter og rettigheter til alle relevante aktører.

Til representanten Bastesen, som ikke er til stede, vil jeg si at dette dreier seg ikke om noen MAI light, som han kalte det, dette er en helt annen investeringsavtale. Jeg tror det er viktig at Norge nettopp ut fra sitt syn engasjerer seg i å få med de aspektene som jeg nettopp nevnte, hvis det skulle bli et tema. Men det er som sagt uavklart.

Jeg har videre når det gjelder forslag nr. 4, vist til at vi legger vekt på at mandatet for TRIPS-forhandlingene ikke skal begrense den eksisterende adgangen til å unnta fra patentering dyr og planter og måter for fremstilling av dem.

Så til forslag nr. 5: Under konvensjonen om biologisk mangfold pågår det allerede forhandlinger om å regulere handelen med genmodifiserte organismer. Fra norsk side har vi et sterkt ønske om at disse forhandlingene skal lede til et positivt resultat. Vi har, som også nevnt tidligere, tatt til orde for at disse spørsmålene ikke skal tas opp innenfor rammen av WTO, og jeg håper at representanten Solheim i lys av dette er innforstått med at Regjeringen ivaretar de hensyn som han også har gitt uttrykk for i sine forslag.

Erik Solheim (SV): Jeg vil få takke utenriksministeren for responsen på våre forslag, som jo i all hovedsak er positiv. Vi er litt i tvil når det gjelder forslag nr. 2, som handler om MUL, men gitt at vi jo kommer til å ha rik anledning til å komme tilbake til alle disse sakene gjennom forhandlingsprosessen, vil jeg be om at forslagene i denne omgang gjøres om til oversendelsesforslag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

(Votering, se nedenfor.)