Trond Giske (A) (ordfører for saken): Jeg skal bare kort si at den saken som vi har her, etter finanskomiteens syn er en ren budsjettsak. Både forslaget om å utvide Husbankens låneramme og forslaget om økte bevilgninger til utleieboliger i dette Dokument nr. 8-forslaget fra Karin Andersen, er saker som hører hjemme i statsbudsjettet og er behandlet der. Ett av forslagene fra Karin Andersen var sågar foreslått fra Regjeringens side. Derfor viser flertallet i komiteen til merknadene og forslagene i budsjettinnstillingen. Vi synes saken hører hjemme der, og foreslår forslaget avvist.

Karin Andersen (SV): Jeg syns saksordførerens innlegg i denne saken sier alt om hvor lite stortingsflertallet egentlig forstår om hvor vanskelig boligmarkedet er for unge mennesker og for dem som ikke har så god råd. Dette er en ren budsjettsak, sier Giske. Ja, pengebevilgningene i den er nok det. Men dette dreier seg om en stor strukturdebatt, om hvordan vi skal organisere det norske samfunnet, hvordan vi skal organisere og finansiere kanskje det som er viktigst i hverdagslivet for de fleste av oss, nemlig det at vi har tak over hodet og hvor mye det skal koste. Bolig er en nødvendighet, og det er ikke noe marginalt problem, slik som det ser ut til at Regjeringa og også flertallet mener.

Jeg har lyst til å vise til et brev som kommunalkomiteen fikk i vår da vi behandlet stortingsmeldinga om boliger for unge og vanskeligstilte, der Regjeringa skriver at foreløpige rapporter fra de store byene viser at behovet for tilskudd er mye høyere enn bevilgningene.

De viser også til at et nedre golv for behov basert på disse nøkterne kommunale anslagene er 2 000 boliger ekstra i året. Etter departementets vurdering, før de lokale planene foreligger, kan det dreie seg om et behov varierende frå 2 000 til 5 000 ekstra boliger i året i en femårsperiode hvis behovet framover er konstant. Og det vet vi at det ikke er, for bl.a. fra 1. januar 2000 fjernes de siste husleiereguleringene, riktignok slik at prisen ikke øker så fort, men over noen år fases svært mange andre billige utleieboliger ut av markedet. Så dette er ikke noe marginalt problem. Prisen går opp på både leie og eie. Og vi snakker om det som betyr aller mest for folks private økonomi. Det er disse prisene som tar størst andel av lønningene til folk, det gjelder både husleie og renter og avdrag. At man prøver å marginalisere at leieprisene går opp fordi rentene nå har gått ned, syns jeg er en ganske risikabel argumentasjon.

Nå vet vi at renten både i Husbanken og Lånekassen er markedsstyrt. Når prisene er så høye og hvis rentene plutselig skulle sprette opp igjen, vet vi at folk får helt uoverstigelige problemer i privatøkonomien sin. De som befinner seg i leiemarkedet, er ofte ungdom og ubemidlede, og mange av dem betaler allerede i dag en helt urimelig høy leie i markedet. Det som kan løse opp i dette, er et økt tilbud av allmennyttige utleieboliger basert på selvkost, og det er det dette forslaget dreier seg om.

Situasjonen for de fleste unge i dag er at de har et stort studielån etter å ha studert, og når de i tillegg til det skal finansiere en bolig, er det svært mange banker som velger å si nei til lån. Resultatet er at de må ut på et allerede presset leiemarked, og at de aldri greier å bygge seg opp egenkapital som gjør at de kan komme inn på eiemarkedet.

Jeg ser at Regjeringa i et svarbrev til komiteen henviser til etableringslånordningen. Det hadde vært noe hvis den ordningen var stor nok, og hvis det ikke var slik at det nesten er som å få kamelen gjennom nåløyet å få et slikt lån. Det er en svært liten gruppe som kan få del i etableringslånordningen, for enten tjener man for lite eller så tjener man for mye. Man skal være god om man treffer akkurat det inntektsnivået og det utgiftsnivået som gjør at man har mulighet til å få et slikt lån.

Og så til kanskje det viktigste: Det er en stor mangel på utleieboliger i Norge generelt, og det har det vært i mange år. Det tror jeg faktisk er en virkelighet som må beskrives mange ganger før vi egentlig skjønner hvordan det er. I Norge er vi et annerledesland på vondt når det gjelder utleieboliger. Vi har altfor få, og det bidrar til at prisen blir svært høy når det er mange som etterspør en utleiebolig, og det er det i dag. Det er mange som etterspør en utleiebolig fordi de ikke får tilgang på lån, det er mange som etterspør det fordi de har svært lav inntekt, og det er mange som etterspør det rett og slett fordi de velger denne boformen. Det er det mange som gjør, og jeg tror den andelen vil øke. Det dette forslaget dreier seg om, er i utgangspunktet å få etablert boliger for dem som har små inntekter, eller som er unge og trenger en valgfrihet i den fasen – en valgfrihet som ikke setter dem i en gjeldsslavesituasjon for resten av livet.

Det er gjort mange undersøkelser på andelen av leiemarkedet i Norge i forhold til landene rundt oss. Det skal jeg ikke ta opp igjen, for det står i forslaget. Men det foreligger også ganske mange rapporter, bl.a. levekårsundersøkelsen fra 1997, som dokumenterer at antall leieboliger i Norge faktisk går ned. Og de går veldig ned med konjunkturer, økte lønninger og inntekter ellers, for det er slik at en svært stor del av leieboligene i Norge er utleieareal som er inne i folks privathus. Dette leier man altså ut for å kunne finansiere sine egne lån, og når man får god råd og har nedbetalte lån, slutter man med det.

Det betyr at vi ikke har noe kontroll med hvor mange leiligheter vi har på utleiemarkedet, og svært få av dem er subsidiert. I tillegg viser også mange undersøkelser at ungdoms inntekter har gått ned de siste årene i forhold til resten av befolkningen, og at de ikke på samme måte som andre har fått del i inntektsveksten. Undersøkelser som ble lagt fram sist uke, viser også at ungdom i mindre grad i dag enn for ti år siden er i stand til å kjøpe seg bolig og komme inn i boligmarkedet. Det er ganske spesielt, fordi ellers øker jo velstanden ganske formidabelt i dette samfunnet. Og vi vet altså hva som trengs. Det er to ting: Det er billige tomter, og det er økte tilskudd. Billige tomter er både staten og kommunene nødt til å ta ansvar for. Man kan ikke fortsette å selge alt man har av tomter som er egnet for boligbygging, til høystbydende. Både kommuner og stat må ta ansvar for at disse tomtene blir øremerket til rimelig boligbygging, og at man regulerer dem på en slik måte at det ikke blir segregerte områder, men blir en blandet boligmasse der som retter seg mot flere grupper. Det er fullt mulig.

Når det gjelder penger, er det det dette forslaget dreier seg om. Det dreier seg om å bevilge nok penger, slik at det blir mulig for kommunene enten å bygge eller å kjøpe utleieboliger og tilby dem til en pris som gjør at ungdom og folk med dårlig råd ikke behøver å ende som gjeldsslaver for evig tid.

Frykten for at vi skal få en altfor stor utleieboligsektor, som departementet har skrevet i brevet til komiteen, og som det ser ut som komiteen er enig i, må jeg si jeg syns er vesentlig overdrevet, når man vet hvor lite dette utleieboligmarkedet i Norge er. Vi skal bygge fryktelig mye i veldig mange år før det begynner å bli for mange, så jeg syns at man kanskje kunne ha spart seg å være så bekymret for det. Hvis man viser til naboland og ser hvor mye de har bygd, og at f.eks. noen svenske kommuner nå har problemer med for stor boligmasse i det de kaller «allmännyttan», så har jeg ikke regnet ut hvor mange ekstra boliger vi måtte bygge hvert eneste år og i hvor mange år vi skulle drive på for å komme i en tilsvarende situasjon, men det er altså fullstendig skivebom i forhold til volumet på det forslaget som er fremmet her.

Jeg fremmer forslaget som vi har i innstillingen, og jeg appellerer til stortingsflertallet om å ta dette temaet med noe større alvor enn det jeg syns de har gjort hittil. Dette dreier seg altså om det viktigste for folk, nemlig muligheten til å skaffe seg et hjem. Det er utgangspunktet for å kunne beholde og ha en jobb, det er utgangspunktet for å kunne ta utdanning, det er utgangspunktet for å kunne motta helsetjenester og at det skal være noe nytte i det, det er utgangspunktet for ethvert menneskes privatliv – og ikke minst må det være i Stortingets interesse at vi gir folk et annet valg enn det å ende opp som gjeldsslaver for resten av livet.

Presidenten: Karin Andersen har tatt opp det forslag hun refererte til.

Ingrid Fiskaa (SV): Forskjellane mellom folk aukar i Noreg som i dei fleste andre land. Dei aller rikaste blir rikare, mens mange folk taper under denne utviklinga. Dette er bakgrunnen for forslaget frå SV.

Bustadpolitikken er både eit godt eksempel på dei aukande forskjellane og ei årsak til forskjellane. Det er provoserande å gå gjennom Oslos gater for tida, og uvant for ein innflyttar. Her ligg det altså uteliggarar – talet er oppe i 6 000 berre i Oslo – side om side med nybygde kontorlokale. I ein by med desperat bustadnød, som òg gjev seg utslag i husokkupasjonar og ein fortvilt situasjon for mange studentar, blir prangande kontor- og businesslokale prioritert aller først.

Bustadpolitikken er òg ei årsak til problema. Det finst for få rimelege utleigebustader, og for få utleigebustader i det heile. Ungdom, studentar og dei som er i ferd med å etablera seg, er prisgitt ein privat bustadmarknad med skyhøge prisar, framfor alt i dei store byane.

SV vil at det skal byggast mange fleire utleigebustader i offentleg regi. Ved å få fleire bustader og ved at leiga på desse blir halden på eit rimeleg nivå, vil dette òg regulera leiga på den private marknaden. SV føreslår å talfesta talet på nybygg i løpet av året til 3 000. Dette er til og med under det talet som Regjeringa sjølv meiner er nødvendig, nemleg 5 000. Og då er det underleg at ingen andre parti kan vera med og støtta dette forslaget.

Forslaget om å auka bustøtta, eller å auka kostnadsramma for studentar, vil ikkje vera så effektivt som nybygging, fordi leiga i ein pressa marknad då berre vil bli sett endå høgare.

Det er greitt å sitta her inne og seia at dette blir for vanskeleg, og dette kan vi ikkje talfesta osv., men det er ikkje fullt så greitt å vera student og prøva å overleva på studielån som berre rekk til å betala husleiga – eller å våga seg inn i arbeidslivet som nyutdanna, med låg løn, og samtidig prøva å etablera seg, helst i ein kjernefamilie sjølvsagt, sånn som Regjeringa liker. Har du først vore så dristig å ta opp studielån, og ikkje vore så lur at du har utdanna deg til dataingeniør eller blitt heiltidspolitikar, så slit du når du skal overtyda banken om å få eit lån til eit koseleg lite rekkjehus. Då er det ut på den frie marknaden, der du får lov til å bu deg i hel. Jau, tusen takk!

Ein sosial bustadpolitikk handlar om rettferd, fordi det vil vera med på å dempa skadeverknadene av ein politikk for aukande forskjellar. Det handlar om fridom for enkeltmennesket, fridom til å kunna flytta heimanfrå før du er 30 år, fridom frå å bu i pappesker i mange år i strekk, fridom frå å bli gjeldsslave. Ein rettferdig bustadpolitikk handlar om ikkje å skapa taparar av ungdom som ikkje har rike foreldre, og ikkje setta oss tilbake til den tida me hadde før velferdsstaten blei kjempa fram.

Høgresida sin retorikk om fridom for enkeltmennesket blir redusert til nettopp retorikk – retorikk utan innhald, når noko så grunnleggande som ein plass å bu skal vera unnateke frå folk sin valfridom.

Trond Giske (A): Jeg ble ganske provosert av Karin Andersens utsagn om at komiteens behandling av saken viser «hvor lite» vi forstår av den vanskelige situasjonen på utleiemarkedet og for ungdom som trenger boliger. Jeg tror finanskomiteen ser på de fleste sakene man behandler i forbindelse med budsjettet, som ganske viktige, og jeg tror vi også, i hvert fall mitt parti, ser situasjonen for unge folk på boligmarkedet som svært viktig. Derfor fikk vi i kompromisset med regjeringspartiene også til en økning av bevilgningen til utleieboliger. Men det kan ikke være sånn at hver eneste sak som kommer opp i statsbudsjettet, i tillegg skal tas opp som Dokument nr. 8-forslag, og at vi skal ha en egen debatt om hver eneste detalj i statsbudsjettet, selv om det er en så viktige detalj som utleieboliger. Man har hatt full anledning til å debattere dette i to dager i finansdebatten, og den anledningen brukte Karin Andersen. Hun kunne sågar også ha brukt et treminuttersinnlegg hvis hun hadde ønsket det. Det er full anledning til å ta denne debatten i forbindelse med angjeldende fagbudsjett, det er full anledning til å ta opp denne saken i debatten om utjevningsmeldingen, og man kunne også, hvis man hadde ønsket å fokusere saken, tatt den opp i en egen interpellasjon.

Selvsagt har alle full mulighet til å ta opp slike saker i Dokument nr. 8-forslag, og særlig kan det være nødvendig hvis man har dårlig kommunikasjon med sitt eget partis medlem i finanskomiteen, hvis man føler at man ikke har fått satt saken ordentlig på kartet i finansinnstillingen, men jeg vil ikke anbefale en slik framgangsmåte. Det hører hjemme i en helhet når vi har et budsjettforslag.

Det er ikke slik at f.eks. Arbeiderpartiet prinsipielt er imot å bevilge så mye penger til utleieboliger som Karin Andersen vil, men vi ser budsjettet i en helhet, og da ble det ikke plass, for vi har mange andre viktige saker i det budsjettet. Derfor hørte også denne debatten hjemme i finansdebatten. Hvis man vil ha en prinsipiell diskusjon om boligpolitikk, vil jeg anbefale at man heller tar det opp i en interpellasjon. Hvis det skulle komme et Dokument nr. 8-forslag i alle de sakene som 165 stortingsrepresentanter er opptatt av i statsbudsjettet, tror jeg vi kom til å sitte her langt inn i juleuka.

Lars Gunnar Lie (KrF) (leiar for komiteen): Først vil eg avvisa påstanden frå Karin Andersen om at Regjeringa ikkje er oppteken av bustadsituasjonen for unge og vanskelegstilte. Det er nok å visa til budsjettet som er lagt fram, og den avtalen vi har inngått med Arbeidarpartiet.

Når det gjeld framgangsmåten, skal eg i denne omgangen nøya meg med å visa til Trond Giske sitt innlegg. Eg er heilt samd med han i det. Og Karin Andersen sa også sjølv i sitt innlegg at dette dreier seg om pengar. Ja, det gjer det, og derfor heng det saman, det høyrer saman i budsjettet, og det vart handsama som ein del av budsjettet; det viser innstillinga frå finanskomiteen.

Det er klart det er viktige problemstillingar som her er tekne opp, det har eg ikkje noko problem med å vedgå, men dei må debatterast i dei samanhengane som det er naturleg å debattera dei. Og Karin Andersen viste også sjølv til den stortingsmeldinga som vart handsama i fjor vår, at det var den rette måten å handsama dette på. Problemet ligg nok kanskje først og fremst i framgangsmåten og det at dette er så sterkt knytt opp til direkte løyvingar, til budsjettet. Dersom det er ein generell debatt ein ønskjer, er det høve til å ta den i andre samanhengar.

Aud Gaundal (A): For det første er jeg helt enig i representanten Giskes vurdering i forhold til saksbehandlinga av dette området. Jeg er også helt enig i at debatten må tas når fagbudsjettet diskuteres. Vi i kommunalkomiteen skal jo avgi vår budsjettinnstilling senere i dag, og jeg finner det på en måte uriktig å ta opp debatten så bredt og grundig som representanten Karin Andersen har gjort. Likevel vil jeg si at innlegget til representanten på en måte er en reprise av behandlingen av St.meld. nr 49 for 1997-98, Om boligetablering for unge og vanskeligstilte. Her var Arbeiderpartiet og SV stort sett enige. Og når fagkomiteen i dag avgir sin innstilling, tror jeg også en vil se at det vil være et bredt sammensatt flertall som tar boligsituasjonen litt mer offensivt enn det vi har gjort.

Vi vil også få anledning til å diskutere dette problemet i forbindelse med utjamningsmeldinga, som representanten Giske sa. To tredjedeler av sosialklientene våre har ifølge den meldinga ikke tilfredsstillende boforhold. Vi vet også at BYGGFORSK har sagt at om lag 6 200 personer er bostedsløse. Det er en ikke akseptabel situasjon for mange på boligmarkedet, så det tror jeg vi skal prøve å få gjort noe med. Men som sagt finner jeg det vanskelig å ta hele den debatten nå, det skal vi gjøre når vi skal diskutere vårt fagbudsjett, og likeens når vi skal behandle utjamningsmeldinga.

Karin Andersen (SV): Jeg får kanskje takke for disse litt belærende ord fra mine medrepresentanter. Dette er en detalj blir det sagt, og det er en reprise. Ja, denne reprisen skal vi få lov å leve med til det blir gjort noe vesentlig med dette området, for dette området er så viktig at det fortjener langt større oppmerksomhet enn det får i dag. Det er grunnen til at jeg tar det opp. Jeg beklager hvis noen syns at denne detaljen tar opp Stortingets tid, men det dreier seg faktisk om at folk skal ha et sted å bo. Og jeg gjentar at jeg føler at man ikke bryr seg tilstrekkelig om dette, og at man ikke har nok inni hjertet sitt til at man gjør det som er tilstrekkelig.

Å bygge boliger tar tid. Det er ikke gjort på 14 dager å slå opp hus til folk. Vi vet at det er mange som sliter med dette. I tillegg vet vi at det er flere tusen bostedsløse, og det har vi visst i flere år. Vinteren er ingen ny foreteelse i Norge, den kommer hvert år, og det har den gjort bestandig. Likevel fortsetter vi med å si at dette skal vi ta til neste år, så skal vi sette ned et utvalg, så skal vi snakke om det, så skal vi prioritere det, og vi er ikke imot det som prinsipp, men dessverre var det andre ting som var viktigere denne gangen også.

Vi skal diskutere dette også når kommunalkomiteen skal diskutere sitt budsjett. Jeg tar til etterretning at flere mener at dette ikke er den rette måten å ta opp en slik debatt på. Jeg vet også, fordi jeg var deltaker i debatten i vår om stortingsmeldingen om boligetablering for unge og vanskeligstilte, at vi har diskutert det en gang i år, men resultatet av den behandlingen var lite tilfredsstillende, sjøl om jeg ser at det er en bevegelse i positiv retning hos et flertall i Stortinget. Men det går for sakte, og det går ut over noen som det ikke bør få lov til å gå ut over.

Det viktige, som jeg får gjenta, er at her mangler Norge en stor bit av boligmarkedet, som andre land har, og som er en buffer for unge og vanskeligstilte og folk med ikke altfor store inntekter som gjør at de kan ha et valg i livet sitt, at de ikke blir presset inn i et leiemarked som er fullt av hushaier som flår alle pengene av dem, slik at de aldri klarer å spare seg opp penger så de kan få kjøpt seg en leilighet. Dette er et viktig samfunnsanliggende, for dette dreier seg om hvordan vi bygger opp de viktige strukturene i samfunnet. Og her har vi altså sviktet i flere år. Den sosiale boligbyggingen i Norge er redusert med 70 pst. de siste fem årene, og når man samtidig i tillegg har fjernet alle de gamle reguleringene – og det var nødvendig, for de kunne vi ikke opprettholde – går det galt for mange. Og da ber jeg om at stortingsflertallet bærer over med mitt engasjement i denne saken. Det kommer stortingsflertallet til å måtte leve med til vi får en helt annen satsing på dette området.

Trond Giske (A): Jeg beklager hvis min forklaring av finanskomiteens prinsipielle tilnærming til denne saken virket belærende, men jeg må si at den tilnærmingen Karin Andersen har til denne saken, også virker forholdsvis belærende. Det er ganske belærende å stå her og si at grunnen til at man har tatt opp denne saken på en slik måte, gjennom et Dokument nr. 8-forslag, er at dette er en sak som forårsaker et brennende engasjement som kommer fra hjertet. Grunnen til at finanskomiteen har avvist forslaget, er jo ikke at vi ikke har det hjertet som Karin Andersen etterlyser. Jeg tror det er et brennende engasjement – i hvert fall kan jeg si det når det gjelder mitt parti – for å få til flere utleieboliger. Jeg skulle gjerne ha bevilget mer til det. Det er et like brennende engasjement for å få til en bedre kommuneøkonomi – jeg skulle gjerne sett at vi hadde fått til mer der – det er et brennende engasjement for å få mer til utdanning, det er et brennende engasjement for å få mer til syke og eldre. Men hvis vi etter at statsbudsjettet var behandlet, skulle ta opp et Dokument nr. 8-forslag på hver eneste sak som vi hadde et brennende engasjement for, for å bevise at vi har dette brennende engasjementet, og ikke sette det inn i den helheten som statsbudsjettet er, ville vi få ganske uholdbare arbeidsforhold. Jeg er mer provosert nå enn jeg var etter det første innlegget fra Karin Andersen, for det virker som om det her er en konkurranse om ha det sterkeste brennende engasjementet, og at den som foreslår flest Dokument nr. 8-forslag, har vunnet.

Børge Brende (H): Ungdommens boligsituasjon er en av de viktigste sakene vi må jobbe med i årene fremover, og det er en vesentlig sak å få satt på kartet. Det er også viktig at renten er lav, det er viktig at vi har lav arbeidsledighet i Norge, det er viktig at vi holder orden på økonomien, det er viktig at vi har en god studiefinansiering, og det er viktig at vi oppfyller løftene i forhold til å øke stipendandelen for ungdom som ønsker å ta utdanning. Regjeringen har ikke vært i nærheten av å oppfylle dette i forhold til Voksenåserklæringen. Det er også viktig å sørge for tomtetilgang rundt omkring i kommunene, slik at det faktisk er mulig å bygge hus. Spesielt er dette et stort problem i pressområdene på Østlandet og i en del av våre større byer. Dette har også vært en viktig del av debatten som har ført frem til den finansinnstillingen som ble vedtatt i forrige uke.

Det som i utgangspunktet fikk meg til å ta ordet, var at representanten Karin Andersen mente at de andre fra finanskomiteen som tok ordet til hennes Dokument nr. 8-forslag, hadde en belærende tone og kom med belærende ord. Jeg syns faktisk det er unødvendig å gå til karakteristikker av medrepresentanter på den måten. Man jobber selvsagt for det man tror er de riktige løsningene for å få til en bedre boligsituasjon bl.a. for unge. Jeg reagerer derfor ganske kraftig når Karin Andersen sier at resten av Stortinget må «bære over med mitt engasjement i denne saken» inntil saken er løst, og at hun fremstiller det som om det bare er hun som har hjertelag, at hun nærmest har en særrettighet i forhold til å bry seg om boligsituasjonen for unge mennesker. Er det én ting jeg brenner for, så er det selvsagt at ungdom skal få seg et skikkelig sted å bo. Det har vi fulgt opp i Høyres alternative budsjett. Vi har lagt opp til et budsjett som fører til lavere rente, og vi har lagt opp til en ansvarlig økonomisk utvikling som skal gi norske ungdommer et skikkelig tilbud. Det kan ikke være sånn at SV nærmest stiller andre representanters sosiale sinnelag i tvil. Det syns jeg er en debatteknikk og en debattstil som man skal holde seg for god til, og jeg hadde faktisk ventet en litt mer seriøs tone fra Karin Andersen.

Presidenten: Karin Andersen har hatt ordet to ganger. Hun får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV): De provokasjonene som er blitt framført i denne debatten, tror jeg er bra. Det betyr at det er flere som nå ønsker å ta et sterkere initiativ i denne saken. Hvis det kan drive noen til å få igjennom det de påstår at de vil, så skal SV og jeg være glad for det.

Dette er ingen konkurranse om et brennende engasjement. Man er engasjert fordi man mener at dette er viktig, og fordi man ikke ser resultater av det påståtte engasjementet hos dem som faktisk sitter ved forhandlingsbordet, og har mulighet til å flytte penger. Det må altså resultere i noe mer enn det det har gjort til i dag, for dette går for sakte, og det rammer på en svært uheldig måte. Når det skjer noe, er det ikke grunn til å fortsette med å fremme Dokument nr.8-forslag om saken, men først må det altså skje noe.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Før Stortinget går til votering, vil presidenten referere følgende:

Den innkalte vararepresentant fra Akershus fylke, Borghild Tenden, foreslås innvalgt i Lagtinget for den tid hun møter for representanten Terje Johansen. – Det anses vedtatt.

Følgende innkalte vararepresentanter har tatt sete:

For Akershus fylke: Rikke Lind og Borghild Tenden