Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsminister Kjell Magne Bondevik og følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Gudmund Restad

• statsråd Eldbjørg Løwer

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

De representantene som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Thorbjørn Jagland.

Thorbjørn Jagland (A): Norge har nok en gang opplevd en alvorlig ulykke til sjøs. Vi er glad for den medfølelse og omtanke som statsministeren har vist på vegne av oss alle. Når en slik dramatisk og tragisk ulykke skjer, minner det oss om at vi må sette sikkerheten til sjøs på dagsordenen igjen og igjen.

Det var derfor viktig at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene i høstens budsjettforhandlinger ble enige om en ekstrabevilgning til fyr og farleier, ettersom det i det framlagte budsjettet ikke engang var lagt opp til en prisjustering. Men etterslepet er stort, og det er behov for en oppfølging. Jeg vil spørre statsministeren om hva Regjeringen vil gjøre.

Like viktig er det å få klarlagt hva som skjedde med båten. Dette er en båttype som er mye brukt langs kysten. Det er derfor viktig å få hevet båten, slik at man kan finne ut mest mulig om hva som skjedde, og om båtens egenskaper. Hva vil Regjeringen gjøre med det?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, vi har dessverre igjen opplevd en tragisk ulykke på sjøen, som vi har hatt flere av tidligere, også i moderne historie.

Fra Regjeringens side så vi det slik at først måtte en konsentrere seg om å gjøre redningsarbeidet så effektivt som mulig, også det videre letearbeidet etter fortsatt savnede. Så – og det vil sannsynligvis skje i denne uken – vil det bli nedsatt en undersøkelseskommisjon som skal gå gjennom alle forhold og finne ut av hva som måtte være årsaken til denne ulykken, så langt som det er mulig å bringe disse forhold på det rene.

På grunn av det urene farvann vi har langs kysten vår, er det riktig at vi har et stort behov for merking, både i form av fyrlykter og annet. Vi har i dag over 4 000 fyrlykter og over 15 000 andre merker, men fortsatt er det et behov, bl.a. i farvannet hvor denne ulykken skjedde. Dette vil Regjeringen fortsette arbeidet med en systematisk gjennomgang av, få kartlagt og følge opp med bevilgninger. Det er riktig, som Jagland gav uttrykk for, at det i budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene er lagt inn noe økning av bevilgningen til dette formål også for år 2000.

Når det gjelder båten, er det ikke blitt tatt stilling til det spørsmålet ennå. Hva som skal skje, eventuelt en heving av den, tror jeg det er riktig at en har noe mer tid på å vurdere, men Regjeringen er innstilt på å gjøre alt som er praktisk mulig for å bringe alle omstendigheter rundt ulykken på det rene.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg er glad for det statsministeren nå sier, at man vil fortsette kartleggingen og følge opp med bevilgninger. Det er også i samsvar med det som en enstemmig stortingskomite formulerte for et år siden på bakgrunn av det departementet hadde skrevet i budsjettet, der man advarte mot forfallet når det gjelder fyr, fyrlykter og lanterner og også merkesystemet langs kysten. Kan jeg da forstå det slik at Regjeringen vil følge opp den ekstrabevilgningen som kom i høst, i revidert budsjett til våren?

Jeg er også glad for at statsministeren nå sier at spørsmålet om heving av båten blir vurdert. Jeg tror at det er viktig for å få klarlagt hvorfor båten ikke holdt.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er naturlig at en også får en økt takt i merkingen, det gjelder både fyrlykter og annen form for merking på de delene av kysten hvor slikt gjenstår, og jeg syns det er naturlig at vi kan komme tilbake til det spørsmålet i revidert nasjonalbudsjett og i en enda mer langsiktig plan på et annet tidspunkt.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Grete Knudsen.

Grete Knudsen (A): Det er betryggende at Regjeringen vil sikre at alle sider ved den tragiske ulykken blir kartlagt, både av hensyn til de omkomne og på grunn av at vi er et samfunn som er meget avhengig av havet.

Katamaraner og hurtigbåter blir nå konstruert – ikke minst her i Norge har vi jo drevet frem denne teknologien – og er i fart både i Norge og i andre land. Vi ser at denne typen bare har økt. Ut fra det vil det være avgjørende at skroget blir hevet, for da vil vi også få vite hvorfor en båt som man trodde ikke kunne synke, har gjort det, og samtidig vil man kunne få vite hvorfor livbåtene ikke ble utløst da ulykken skjedde.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg merker meg det som representanten Grete Knudsen her sier. Jeg tror likevel det er riktig å avvente uttalelser og rapport fra den undersøkelseskommisjonen som nå skal nedsettes, og at vi derfor selvsagt må være forsiktig med å trekke konklusjoner før vi får rapporten på bordet. Men det spørsmålet som Jagland og Grete Knudsen nå har satt fingeren på, vil selvsagt være viktig i den videre vurdering og oppfølging.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har også et spørsmål til statsministeren.

Det er jo slik at ulykker ofte setter søkelyset også på andre forhold i samfunnet, bl.a. beredskapen og muligheten for det norske helsevesen, særlig sykehusene, til å tilby den nødvendige tjeneste.

I Dagsavisen for i dag er det en artikkel hvor det vises til en artikkel i noe som heter Krankenhaus Aktuell i Tyskland. Det er et tidsskrift for den tyske sykehusforeningen DKG, som består av 2 269 tyske sykehus. Her fremgår det at man bruker Norge som skrekkeksempel på dårlig sykehusvesen og tilbud til befolkningen. Synes statsministeren det nå er på tide med et krafttak, f.eks. ved å tilleggsbevilge de nødvendige beløp på 1999-budsjettet slik at vi får topp moderne utstyr ved våre sykehus, da det ikke påvirker innenlandsøkonomien, annet enn å bedre sykehustilbudet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nå har jeg for det første ikke hatt anledning til å vurdere gehalten i disse uttalelsene i et tysk medium. Det gjenstår mye når det gjelder norsk helsevesen og norsk sykehusdrift. Mye skal og må forbedres. En må likevel peke på at det nå i den senere tid er tatt krafttak, og at betydelige opptrappingsplaner som skal bedre situasjonen, er under gjennomføring. Det gjelder som kjent spesielt psykiatri, kreftomsorg og for det tredje, med relevans til det Carl I. Hagen spurte om, utstyrsanskaffelse til norske sykehus. De tre opptrappingsplanene er noe av det kraftigste løft vi noen gang har hatt i norsk helsevesen.

Når det så gjelder driften av våre sykehus, hvor vi også i den senere tid har fått avdekket mangler, har helseministeren i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund tatt initiativ til en gjennomgang av sykehusenes økonomi. Stortinget skal få seg forelagt denne i tilknytning til revidert nasjonalbudsjett og kommuneøkonomiproposisjonen til våren. Det ble i den sammenheng, etter hva jeg vet, avholdt et møte med Kommunenes Sentralforbund i går. Det skal være et møte med alle fylkene i dag, og det skal også være et møte med de fylker som eier regionsykehus, om en uke.

Sykehusene har hatt stor aktivitetsvekst etter at den innsatsstyrte finansieringsordningen ble innført i 1997. Antall innleggelser av pasienter er økt med 5 pst. fra 1996 til 1998. Prognosene for 1999 tyder på at veksten fortsetter. Bruddene på ventelistegarantien har sunket vesentlig i samme periode.

Når det gjelder 1999, kan jeg vise til at Regjeringen allerede har foreslått for Stortinget en økning av de vedtatte bevilgninger til sykehusene på til sammen 433 mill. kr for å dekke opp økt aktivitet ved innleggelser og poliklinisk behandling, og jeg regner med at Stortinget vil vurdere 1999-situsjonen i forbindelse med den proposisjonen.

Carl I. Hagen (Frp): Retorisk er statsministeren i mange sammenhenger flink til å påpeke at Norge er et av verdens rikeste land, sannsynligvis Europas rikeste land. Vi har nå ca. 275 000 som står i sykehuskø, vi har 12 000 brudd på ventelistegarantien, som egentlig ikke er noen garanti, og samtidig leser det norske folk om betydelige milliardbeløp i ekstraordinære inntekter. Det har lenge vært klart – det er ikke nødvendig med alle de møtene statsministeren snakker om – at vi har stor kapasitetsmangel ved norske sykehus. Vi har et etterslep på over 2 milliarder kr når det gjelder moderne utstyr som ville bedre kapasiteten, effektiviteten og diagnosesikkerheten for pasienter. Kan statsministeren fortelle det norske folk hvorfor ikke noen av disse ekstrainntektene kan brukes til å kjøpe utstyr i utlandet, slik at alle norske sykehus får topp moderne utstyr av tilstrekkelig kvalitet og kvantitet, når det ikke påvirker (presidenten klubber) innenriksøkonomien? Hvorfor kan ikke noen av de ekstraordinære inntektene brukes (presidenten klubber igjen) til ekstraordinære utstyrsinnkjøp for sykehusene?

Presidenten: Presidenten ber om at taletiden blir respektert.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder utstyr spesielt, har Stortinget sluttet seg til en kraftig opptrappingsplan for anskaffelse av utstyr til norske sykehus – uansett hvor mye Carl I. Hagen rister på hodet er det et faktum, det har Stortinget gjort. Dette er en av de største innsatsøkningene i norsk helsevesen på lang tid. Den vil Regjeringen følge opp. Stortinget har også gjennom de ulike budsjetter som er vedtatt siden denne planen ble introdusert, fulgt dette opp.

Nå sier representanten Hagen at det ikke er nødvendig med de møtene statsministeren refererer til. Jo, jeg tror det kan være svært nyttig å ha en direkte kontakt på den måten, både med dem som driver sykehusene til daglig, og med eierne. Dette er et spørsmål om både økonomi og organisering. En bør bl.a. også drøfte den rapport som SINTEF nettopp la fram, og som viste at antall behandlinger ved våre sykehus dessverre ikke har økt på samme måten som bevilgningene har gjort. Det kan også tyde på at det kan være organisatoriske grep man må gjøre for ytterligere å redusere de køene vi dessverre fortsatt har ved våre sykehus.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – John I. Alvheim.

John I. Alvheim (Frp): Endringene av regelverket for den innsatsbaserte finansieringen for år 2000 betyr faktisk langt på vei en tilbakegang til rammefinansiering. Endringene i regelverket med kutt i enhetsprisene vil naturlig nok spare staten for penger, men gå ut over pasientbehandlingen. Jeg personlig er meget bekymret for at hvis en ikke gjør noe ekstraordinært nå, går vi mot en helsepolitisk krise i 2000, noe som vel ingen av oss ønsker.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Når man nå har endret regelverket for å spare staten for utgifter – det må koste å redusere køene – er motivet for denne endringen at Regjeringen ikke vil bruke mer penger på helse i vårt eget land?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Svaret på det spørsmålet er selvsagt nei. Regjeringen vil bruke, har brukt og kommer til å bruke mer penger på helsevesenet i vårt land. Også den innsatsstyrte finansieringen har økt med ca. 1,8 milliarder kr. Jeg regner med at det vil bli ytterligere økning i tiden framover, fordi denne ordningen er ganske vellykket. Og det er vi glad for. Den bidrar til å redusere køene.

Dermed skal en ikke underslå alvoret. Vi har store problemer, og vi har fortsatt køer. Men jeg syns ikke en, når en påpeker det, skal unnlate å få fram fakta, nemlig at vi aldri har behandlet så mange pasienter som i dag, at den innsatsstyrte finansieringen bidrar til at køene blir kortere, at de fortsatt er for lange og at vi derfor skal fortsette opptrappingen. Og nettopp utformingen av ISF-ordningen er av de temaer en skal stå i kontinuerlig kontakt med sykehusene om. Hensikten er ikke å redusere innsatsen i helsevesenet, tvert om.

Presidenten: Gunhild Øyangen – til oppfølgingsspørsmål.

Gunhild Øyangen (A): Gjennom budsjettforliket ble situasjonen for sykehusene noe bedret, men det har i ettertid kommet fram at regionsykehusene mener de mangler en halv milliard kroner for neste år. Det er en ganske alvorlig situasjon, da Stortinget ble forespeilet en aktivitetsvekst på om lag 2 pst.

Nå er jeg glad for å høre at helseministeren etter påtrykk vil ha møter med KS og med fylkeskommunene, fordi det er stor uenighet om prising av tjenestene. Vil Regjeringen nå sørge for at det i forkant av budsjettene blir tatt kontakt slik at en får en omforent forståelse av prisingen av tjenestene og Stortinget dermed slipper å behandle uklare spørsmål omkring en så viktig sektor i vårt samfunn som pasientbehandling?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen legger stor vekt på å ha kontakt både med sykehusenes ledelse og eiere. Det har en for så vidt også hatt tidligere. Det eliminerer ikke enhver uenighet om forståelsen av dette systemet og om pengebehovet, men jeg er enig med representanten Øyangen i at det er en fordel dess større klarhet en kan komme fram til i det tallmaterialet Stortinget baserer seg på.

Regjeringen slipper ikke saken når det gjelder år 2000, i og med det inngåtte budsjettforliket med Arbeiderpartiet. Som jeg har redegjort for i svaret til Carl I. Hagen, er Regjeringen inne i en aktiv dialog med sykehusenes ledelse og eiere – og ikke minst med regionsykehusene, som nå er satt spesielt i fokus – for å få en gjennomgang og for å søke å få en enighet om tallmaterialet. Vi vil komme tilbake til Stortinget i revidert nasjonalbudsjett og i kommuneøkonomiproposisjonen med en eventuell oppfølging av dette.

Presidenten: Sonja Irene Sjøli – siste oppfølgingsspørsmål.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg har et spørsmål til statsministeren om regionsykehusenes økonomi.

Det er jo regionsykehusene som behandler de mest kompliserte sykdommene, og som har de mest kostbare behandlingene. De får det samme for behandlingene som de andre sykehusene, men de får altså ikke gjennom denne innsatsstyrte finansieringen dekket sine reelle kostnader. Det er selvfølgelig et problem, og det har vi sett nå i de siste dagene, når regionsykehusene opererer med store underskudd i sine budsjetter.

Høyre har nå et forslag i forbindelse med budsjettet om å gå inn og se på dette med differensierte priser, slik at de mest kostbare operasjonene eller behandlingene får en annen pris enn de enklere. Jeg vil spørre statsministeren om han kunne tenke seg å se på dette forslaget fra Høyre om å differensiere enhetsprisene.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg regner med at helseministeren, og i annen omgang selvsagt Regjeringen, i den dialogen vi nå har med regionsykehusene og eierne, også vil vurdere et slikt spørsmål som det representanten Sjøli peker på. Vi er glad for ethvert konstruktivt innspill som måtte komme for å forbedre situasjonen, og vi skal notere oss det med tanke på den gjennomgangen som skal foretas.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jan Petersen (H): Også mitt spørsmål går til statsministeren. Det dreier seg om de forhandlingene som nå er påbegynt i Seattle om en friere verdenshandel. Her er det en god del å hente for Norge, ikke minst når det gjelder å utløse enda mer av det potensialet som er i Kyst-Norge. Det gjelder både våre tradisjonelle fiskerier og oppdrettsnæringene. Det er mye å hente ved en friere verdenshandel på det området.

Nå er det imidlertid slik at Norge har plassert seg i en meget tilbakeholden gruppe når det gjelder et av de mest sentrale punktene, nemlig landbruksforhandlingene – en gruppe som endog betegnes som «firerbanden», og som fremla et forslag til mandat som gjør at man påbegynte forhandlingene uten noe fast grunnlag for forhandlingene før man kom i gang.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Er det virkelig klokt å plassere seg i en slik helt spesiell gruppe i ytterkant av forhandlingene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Før jeg går inn på det mer materielle innholdet når det gjelder WTO og landbruk, vil jeg klart reservere meg mot den fremstilling og den språkbruk som Høyres leder her benytter seg av. At Norge skulle tilhøre en slags «firerbande», og at de øvrige land i den grupperingen også skulle akseptere en slik betegnelse, vil jeg nokså klart ta avstand fra.

Dette er til dels store og meget seriøse land, som også ser seriøst på landbrukets stilling både i eget land og i verden totalt sett. Jeg vil også klart reservere meg mot den fremstilling noen har forsøkt å gi, at det var disse landenes holdning i Genève som gjorde at en ikke kom lenger før en møttes i Seattle enn det som er tilfellet. Det har bl.a. vår utenriksminister klart tilbakevist.

Når det gjelder WTO og landbruket, er det ingen grunn til å legge skjul på at det er et problematisk område. Norge har en del offensive interesser i WTO-runden i Seattle, f.eks. på fiskerisektoren, og det er viktig. Som en kystnasjon skal vi ivareta dem. Vi har også defensive interesser å ivareta, f.eks. når det gjelder landbruket. Så dersom vi er opptatt av at vi skal opprettholde en betydelig matproduksjon her i Norge, og ha en matvareberedskap, kan vi heller ikke se bort fra disse mer defensive interessene. Og det er i balansen mellom dem at Regjeringen har lagt sin strategi. Den har utenriksministeren redegjort ganske detaljert for her i Stortinget for bare få dager tilbake, og det var, så vidt jeg kunne registrere, bred tilslutning i Stortinget fra alle – i hvert fall fra de fleste partiene – til den strategien. Det vi nå reiser til Seattle med, bygger på Stortingets behandling av utenriksministerens redegjørelse.

Norge er innforstått med at det vil kunne komme reduksjoner i støtte og vern også på landbrukssektoren, men er opptatt av at vi har sikkerhetsmekanismer gode nok til at vi kan ivareta sentrale norske landbrukspolitiske målsettinger, som det også er bred enighet om i Stortinget.

Jan Petersen (H): Statsministerens innledende merknader holder nok dessverre ikke, for det er ikke jeg som har funnet på begrepet «firerbanden». Det er slik det blir fremstilt i pressen. Og det er et problem når den betegnelsen settes på den grupperingen Norge har lagt seg i. Da har man satt seg i en stilling som man senere vil få et problem med å håndtere. Jeg tror statsministeren bør bekymre seg atskillig mer over at pressen har brukt den type betegnelse. Jeg bringer bare dette videre til statsministeren.

Det andre er, noe jeg ikke skal gjøre et poeng av, men jeg vil minne om at det ikke minst var WTOs generalsekretær som reagerte på det mandatforslaget som kom. Jeg skjønner godt at utenriksministeren sa det han sa, men Norge har fortsatt et problem på det området.

I Dagens Næringsliv i dag sier FNs generalsekretær at «handel er bedre enn bistand», i en artikkel som bygger opp under ønsket om å få til vellykkede forhandlinger. Er statsministeren enig med FNs generalsekretær i hans utsagn?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første er det slik at Norge i stor grad når det gjelder landbrukets rolle, også i forbindelse med WTO-forhandlingene, har ganske sammenfallende interesser og prinsipielle syn med land som Japan, Korea, Sveits og Island og samlingen av land innenfor EU. At pressen bruker en del begrep, får så være. Jeg syns nok det får et litt annet preg når det bringes opp på Stortingets talerstol.

Både handel og bistand er etter mitt syn viktig. Det ene skal ikke settes opp mot det andre. Det er klart at på lang sikt er det for utviklingslandene avgjørende viktig å komme sterkere inn på de rike lands markeder. Det har faktisk Norge lagt stor vekt på i det forhandlingsmandatet vår delegasjon reiser til Seattle med. Det redegjorde utenriksministeren ganske detaljert for i Stortinget. Jeg skjønte at det var det bred tilslutning til i Stortinget. Det skal ikke brukes som et argument for at vi ikke også skal ha bistand på et høyt nivå. Det er også nødvendig for å avhjelpe situasjonen i mange utviklingsland.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Siri Frost Sterri.

Siri Frost Sterri (H): For Norges del er troverdighet i WTO-forhandlingene særdeles viktig. Vi har en åpen økonomi, og vi er tjent med at WTO-forhandlingene lykkes på en rekke områder. Særlig gjelder dette fisk, som også statsministeren nevnte. Jeg vil minne om at vi i 1998 eksporterte for 28 milliarder kr på den sektoren. Derfor trenger Norge utvidet markedsadgang for fiskeprodukter, og det er nødvendig at bruken av antidumpingmidler reduseres og reguleres.

Samtidig ser vi at Norges forsøk på å vinne frem med interne støttetiltak for landbruket ikke lykkes. Vi har fra Høyres side tidligere satt spørsmålstegn ved denne strategien fra Regjeringens side. Jeg synes statsministeren er særdeles uklar. La meg derfor spørre helt konkret: Er Regjeringen beredt til å gjøre innrømmelser når det gjelder landbruket, for bl.a. å oppnå bedre markedsadgang for fisk?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg tror nok jeg nå ved starten av WTO-forhandlingene i Seattle skal være litt forsiktig – det skal kanskje også andre være – med å trekke konklusjoner med hensyn til hva som skal bli resultatet om kanskje to, tre eller fire år av noen meget kompliserte forhandlinger vi står foran.

For det andre vil jeg også advare mot at en setter den ene primærnæringen opp mot den andre. Fiskeri er svært viktig, og det er også en svært viktig eksportnæring for Norge. Men landbruk er selvsagt også viktig, både med tanke på matvareberedskap og med tanke på distriktspolitikk. Utenriksministeren redegjorde som sagt bare for få dager tilbake ganske detaljert i Stortinget for hvordan vi skal søke å finne en balansert løsning som ivaretar disse til dels kryssende hensyn. Det var det bred tilslutning til i Stortinget, og jeg ser ingen grunn til å rokke ved det som Stortinget i så måte gav sin tilslutning til. Å starte forhandlingene med å si at en skal innrømme noe nå og der for å oppnå noe på et annet punkt, tror jeg ikke tiden er inne for.

Presidenten: Dag Danielsen – til oppfølgingsspørsmål.

Dag Danielsen (Frp): Jeg setter pris på at statsministeren tar kryssende hensyn og i så måte inntar en sentrumsposisjon – det er jo en sentrumsregjering. Men her er vel plasseringen litt uheldig. Her kommer man sammen med de landene som kjører mest ekstremt på landbruksinteresser.

Det som har skjedd internasjonalt i de senere årene, er at u-landene understreker at det er markedsadgang og handel som er det viktige for dem, og dette gjelder særlig jordbruksprodukter. Vi har et konkret eksempel, nemlig handel med kjøtt fra bl.a. Botswana og Namibia, kjøtt som har en slik standard at det er klarert matvaresikkerhetsmessig osv., hvor Regjeringen prøver å innføre et auksjonsprinsipp, som i realiteten innebærer at veldig mye av dette kjøttet vil bli stengt ute fra markedet fordi det blir en tilleggsavgift.

Mitt konkrete spørsmål er om Regjeringen vil forlate standpunktet med auksjonsprinsippet, som hindrer kjøtt fra Botswana og Namibia i å komme på markedet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder utviklingslandenes interesse for eksport av landbruksprodukter, bl.a. til Norge, har for så vidt Norge allerede i dag relativt gunstige ordninger gjennom GSP-ordningen og den importadgang vi har spesielt for land som er minst utviklet, den såkalte MUL-ordningen.

Som utenriksministeren redegjorde for i Stortinget, er Regjeringen innstilt på å gå lenger når det gjelder slike ordninger, også internasjonalt bindende ordninger, kombinert med tilstrekkelige sikkerhetsmekanismer mot at det skal oppstå en ubalanse i det norske marked. Dette forstod jeg også at det fra dem som kommenterte det i Stortinget i forrige uke, var relativt bred tilslutning til.

Vi holder fast ved at vi vil føre en u-landsvennlig politikk, også når det gjelder internasjonal handel.

Når det gjelder auksjonsprinsippet, har vi registrert at det i merknader fra komiteen i Stortinget er bedt om at denne ordningen ikke trer i kraft fra nyttår, slik opprinnelig forutsatt. Det tar selvsagt Regjeringen til etterretning, og så skal vi komme tilbake til en nærmere gjennomgang av auksjonsprinsippet.

Presidenten: Harald T. Nesvik – siste oppfølgingsspørsmål.

Harald T. Nesvik (Frp): Norsk fiskerinæring er den desidert viktigste eksportnæringen for Norge hvis vi ser bort fra olje og gass. Det satses store midler for å finne alternative måter å øke markedsandelen på – vi har bl.a. oppdrett av skjell og torsk, og man vil også gå videre med det som har med laks å gjøre.

Vil statsministeren garantere at WTO-forhandlingene fra Norges side blir lagt opp på en slik måte at fiskerinæringen ikke blir rammet av den norske stats evne og vilje til å beskytte norsk landbruk i så stor grad som man har lagt opp til pr. i dag?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som jeg har redegjort for, vil en ytterligere god eksportadgang for fiskerinæringen, som i dag etter olje og gass er vår viktigste eksportnæring, være svært viktig for Norge i de omfattende og langvarige og uhyre kompliserte WTO-forhandlingene vi nå står overfor.

Regjeringen er selvsagt ikke innstilt på å ofre fiskerinæringen på andre næringers alter. Men jeg vil også måtte si at vi heller ikke kan ofre andre næringer som er viktige med tanke på matvareberedskap og bosetting utover i landet vårt, bl.a. i det fylket som spørreren og statsministeren selv kommer fra. Jeg vil nok måtte advare mot å sette den ene næringen opp mot den andre. Vi har lagt et forhandlingsløp fra norsk side hvor en forsøker å kombinere våre offensive interesser med våre mer defensive interesser. Dette har fått bred tilslutning i Stortinget, og det er den linjen vi følger.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til statsministeren.

Som kjent har Stortingets næringskomite vært på et lite arrangement hos Aker RGI og hr. Røkke, og Kristelig Folkepartis næringspolitiske talskvinne, Anita Apelthun Sæle, kommer ut med følgende høysang:

« – Han var så ærlig. Han sa rett ut at han bor i London fordi han ikke ønsker å betale mer skatt enn han trenger. Han har ikke slaktet noen bedrifter. Han er en

(Kristin Halvorsen)

nordmann som er opptatt av å skape arbeidsplasser. Det er ingen forbrytelse å være rik».

Deler statsminister Kjell Magne Bondevik denne beskrivelsen av Kjell Inge Røkke?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nå var jeg ikke på denne mye omtalte middagen, så hva som foregikk der og hvordan konversasjonen utviklet seg, skal jeg ikke ta stilling til, og heller ikke om det som avisene skrev etterpå, var dekkende for alt det de ulike representantene sa om dette møtet, bl.a. representanten Apelthun Sæle. Jeg tror nok hun vil ha visse reservasjoner – etter hva jeg har forstått – mot fargeleggingen av dette referatet.

Jeg tror jeg må forholde meg til denne saken på en annen måte, nemlig at vi trenger industriledere i Norge som er opptatt av både å bevare og å skape nye arbeidsplasser. Og det er ikke minst viktig innenfor næringer hvor Røkke har store eierandeler. Når det gjelder Aker RGI spesielt, har nærings- og handelsministeren bestemt at Kjell Inge Røkkes oppkjøp i bedriften skal underlegges nærmere prøving etter ervervsloven, som jo har en del kriterier å styre etter. Det betyr bl.a. også at den saken vil gå til høring til berørte instanser.

Jeg vil avstå fra å gi generelle karakteristikker, enten det nå måtte være av Røkke eller andre norske industriledere. Som statsminister og regjering må vi forholde oss til hva vi kan gjøre, og hvilke styringsredskaper vi har, for å sikre en sunn norsk industriutvikling.

Kristin Halvorsen (SV): Det er vel ikke så rart om man kommer på den tanken at det er nødvendig å stille Kristelig Folkeparti det spørsmål om man har den nødvendige kritiske distansen under behandling av de nå kontroversielle, alvorlige sakene som dreier seg om oppkjøp av Aker RGI og lån gitt av norske banker som finansierer oppkjøpet, etter de uttalelsene som Apelthun Sæle kom med.

Denne saken reiser mange spørsmål, men jeg kan konsentrere meg om ett i denne omgang. Den norske Bank, med et stort innslag av statlig eierskap, har lånt 2,7 milliarder kr til Røkke som finansiering av dette oppkjøpet. Nå er det satt mange spørsmålstegn ved hvordan dette lånet har skjedd, og det er fremmet krav overfor DnB om en gransking. Det er i denne omgang avvist av DnB.

Mener statsministeren at det hadde vært klokt av Den norske Bank å foreta en gransking av hvordan innvilgelsen av dette lånet har skjedd?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Først til hovedspørsmålet, om Regjeringen har den nødvendige kritiske distansen til det som skjer i Aker RGI. Ja, det har vi. Og nettopp næringsministerens intervensjon ved bruk av prøving etter ervervsloven er et uttrykk for at dette vil Næringsdepartementet og dermed Regjeringen rette et kritisk søkelys mot. Bruk av ervervsloven til prøving er ikke en daglig foreteelse, det er et relativt sterkt virkemiddel. Og det viser at dette har vi en kritisk distanse til. Selv om staten har en betydelig eierandel i Den norske Bank, følger vi likevel – både denne og tidligere regjeringer – den politikk at vi ikke legger oss opp i bankens daglige avgjørelser, ei heller når det gjelder lån av en betydelig størrelse. Jeg synes det derfor heller ikke er riktig av meg å uttale meg om hvorvidt banken som sådan burde eller ikke burde sette i gang en gransking av dette spesielle lånet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Rolf Reikvam.

Rolf Reikvam (SV): Jeg har lyst til å rette mitt oppfølgingsspørsmål til finansministeren.

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at det er oppfølgingsspørsmål til forrige spørsmål til statsministeren.

Rolf Reikvam (SV): Ja, det er oppfølgingsspørsmål til det samme spørsmålet, men det går til finansministeren. Det må vel være tillatt?

Presidenten: Det er OK.

Rolf Reikvam (SV): Det går på selve behandlingen av konsesjonssøknaden som nå ligger i departementet. Den ligger vel i Næringsdepartementet, men jeg har likevel lyst til å rette et spørsmål til finansministeren. Jeg går ut fra at det er et ganske sterkt press både fra banker og fra Røkke for å få fortgang i denne behandlingen. Vi vet at den typen behandling tar rimelig lang tid, og mitt spørsmål til finansministeren blir: Kan vi være sikre på at departementet tar den nødvendige tid og behandler denne søknaden på en skikkelig og grundig måte, og ikke lar seg presse av de sterke interessene som måtte stå bak for å få fortgang i dette? Det er åpenbart mange som er ute etter den pengebingen som Aker har – banken skal ha sin del, Røkke skal ha sin andel – og presset er sikkert stort. Kan vi regne med at dette blir behandlet på en skikkelig, grundig måte, og at departementet ikke lar seg presse av konsesjonssøkeren?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg skjønner ikke riktig hvorfor dette oppfølgingsspørsmålet skulle rettes til finansministeren og ikke til statsministeren, for statsministeren kunne, som jeg, ha svart det selvfølgelige, at man vil ta den nødvendige tid for å behandle konsesjonssøknader – i denne sak som i alle andre saker.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Haakon Blankenborg (A): Eg har eit spørsmål til statsministeren om samarbeidet med EU. Denne regjeringa har vorte utsett for den sterkt misvisande karakteristikken å vere ei nei-regjering, men det har jo alle regjeringar etter 1994 vore. Dei har bygd på det same grunnlaget – folkeavstemminga, EØS og tosidige samarbeidsavtaler med EU, der ein måtte finne det nødvendig.

Eg har også eit inntrykk av at alle i Stortinget og i Regjeringa meiner at ei utviding av EU til Sentral-Europa er eit viktig bidrag til europeisk stabilitet. Statsministeren understreka dette da han var i Tyskland nettopp. Han understreka at ei utviding av EU til Sentral-Europa er eit viktig bidrag til den europeiske utviklinga, og at Noreg vil medverke til at desse nye medlemslanda får ein så lett overgang som mogleg inn i EU. Og eg spør da: Kva har statsministeren tenkt at Noreg konkret skal medverke med for å utvide EU?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder begrepsbruken først: Regjeringen bygger på folkeavstemningsresultatet fra 1994, og jeg minner om at det var et nei til norsk medlemskap. Det var ikke et nei til et samarbeid med EU som sådan, eller med EU-land, men det skal skje på et folkerettslig og ikke et overnasjonalt grunnlag. Derfor har jeg svært god samvittighet for at Norge arbeider aktivt for et slikt samarbeid med EU og med EU-land på dette grunnlag og på folkeavstemningens grunn.

Når det gjelder andre lands forhold til EU, respekterer vi disse lands selvbestemmelsesrett, på samme måten som de respekterer Norges. Vi tar derfor utgangspunkt i og legger til grunn at flere tidligere kommunistland, land i Øst- og Sentral-Europa, søker om medlemskap i EU. Derfor syns vi det er viktig å bidra til at denne prosessen kan skje på en slik måte at det skaper et helhetlig Europa uten nye skillelinjer. Vi kan selvsagt ikke direkte påvirke disse lands forhandlinger med EU, men når de ønsker medlemskap, kan vi bl.a. ved politisk og økonomisk støtte til slike land bidra til at de settes i stand til å få den tilknytningsformen som de selv ønsker. Men dette er disse lands eget valg. Norge treffer sitt valg.

Haakon Blankenborg (A): Eg meinte ikkje at det var nokon grunn for statsministeren til å ha dårleg samvit for det arbeidet som han gjer for å auke samarbeidet med EU. Tvert imot er det som skjer, viktig. Eg meinte det eigentleg som ei støtte til Regjeringa når eg understreka det som statsministeren sa i si tale på Konrad Adenauer-stiftelsen, at Noreg vil vere ein partnar i utvidingsprosessen og vere med og lette overgangen for nye medlemer. Eg set også pris på at statsministeren går vidare her og seier at bidraget kan vere i form av økonomisk støtte eller på andre måtar.

Meiner statsministeren at dette kan vere norske tiltak, eller ser han for seg at Noreg skal inngå i forhandlingar, konsultasjonar, med EU for å finne kor Noreg best kan medverke for at utvidinga kan kome i stand?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: En viktig grunn til at andre lands tilknytning og eventuelle medlemskap i EU interesserer oss, er selvsagt også at når nye land kommer inn i EU som medlemmer, blir de også en del av EØS-området, hvor Norge er med. Så dette har faktisk en ganske direkte virkning for Norge. Derfor har det interesse for oss både å være fortløpende orientert om utvidelsesprosessen, noe vi sørger for å bli, og å bidra til at denne prosessen kan skje så smertefritt som mulig. Det kan selvsagt skje gjennom direkte norske tiltak. Vi har støtteprogrammer for noen østeuropeiske land, bl.a. de baltiske, som nå søker om medlemskap. Men jeg tror vi kan gi et større bidrag gjennom regionale ordninger i Europa, der også Norge er aktiv. Dette er også i norsk interesse, fordi disse landene, hvis de blir medlem av EU, blir en del av EØS-området.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (A): Jeg tror alle forstår at vi skal legge folkeavstemningen til grunn, og jeg skal la EU-debatten ligge. Det er likevel et paradoks for noen at vi har en regjering som er erklært motstander av norsk medlemskap, men som er tilhenger av at andre land skal melde seg inn i Den europeiske union. Statsministerens tale i Berlin må oppfattes som mer enn en aksept for at andre land har en selvbestemmelsesrett til å avgjøre om de vil bli medlemmer, for statsministeren sa at Norge gjerne vil være partner i denne prosessen, og at Norge vil lette disse landenes muligheter til å bli medlemmer i en overgangsfase. Og da gjør man noe mer enn å akseptere at andre land kan bli medlemmer, man vil bidra til det ved å gå inn og støtte dem. Jeg synes vi fortsatt ikke har fått helt klart svar på hvordan denne støtten skal gis. Skal den gis i form av økonomisk støtte direkte, slik man i dag gir gjennom EFTA-fondet til Spania og Portugal, eller skal det f.eks. åpnes for mer handel?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Dette er ikke noe paradoks i det hele tatt. Som jeg nettopp repliserte til representanten Blankenborg, vil østeuropeiske lands eventuelle EU-medlemskap få direkte virkning for Norge på grunn av EØS-avtalen. Derfor har vi også en egeninteresse av at dette kan skje så smertefritt og så godt som mulig, som et ledd i en europeisk integrasjon, på basis av disse lands egen beslutning om å ville søke medlemskap. Mer oppsiktsvekkende er ikke dette.

Når det gjelder hvilken form for støtte vi kan gi for at dette skal skje så smertefritt som mulig, kan det, som jeg allerede har sagt, dels skje bilateralt. Vi har også uttrykt at vi gjerne ser at den støtteordningen som Norge til nå har bidratt i for søreuropeiske områder, også kan vris over mot eventuelle østeuropeiske land, som senere blir medlemmer av EU.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Jeg er glad for at statsministeren understreker at vi har en nei-regjering, men det er kanskje nødvendig å begynne å praktisere dette nei-et snart. En prøvestein på dette vil være når vi skal behandle f.eks. matsminkedirektiv, patent på liv eller barnematdirektivene.

Ser statsministeren det slik at det er mulig å praktisere nei-et på en slik måte at man kan nedlegge et veto? Og ser statsministeren behovet for å få synliggjort konkret fordelen med å stå utenfor EU, og at ikke Regjeringa med sin politikk bidrar til at vi blir mer tilpasset enn et EU-medlemsland?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: De fleste direktiver fra EU som har vært EØS-relevante, har vært relativt uproblematiske for Norge, og de har Regjeringen kunnet akseptere bl.a. i forståelse med Stortingets EØS-organ. Det er noen direktiver som nå er aktuelle, som er svært problematiske. Det er nok å nevne det bioteknologiske, bl.a. patentspørsmålet, og matsminke- og barnematdirektiver. Regjeringen har klart gitt uttrykk for at her er det bestemmelser som vi ser negativt på, og som vi ikke ønsker skal bli gjort gjeldende i Norge. På hvilken måte det skal skje, må vi komme tilbake til etter at vi har vært gjennom en prosedyre, bl.a. innhenting av faglige uttalelser omkring dette. Det kan tenkes ulike måter å forholde seg til EU på omkring dette spørsmålet, med det som sikte at vi skal unngå uønskede bestemmelser og virkninger i Norge. Valg av virkemiddel kan ikke være det viktigste, men at vi opprettholder en sunn matpolitikk på dette området i Norge.

Presidenten: Inge Lønning – siste oppfølgingsspørsmål.

Inge Lønning (H): Statsministeren begrunnet sin uforbeholdne oppslutning om ønsket om å utvide EU med nye medlemsland med at Norge dermed får flere å samarbeide med innenfor rammen av EØS-avtalen. Det må jo være et paradoks i dette, for på Norges side er vi bare i selskap med Island og Liechtenstein. Med all respekt for disse landene er ikke den samlede kjøttvekt all verden.

Ser ikke statsministeren et paradoks i at tyngdeforholdet innenfor dette avtaleverket hele tiden forskyves til Norges ugunst?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det viktigste for Norge når det gjelder EØS-avtalen, er at den virker godt og etter hensikten. Det gjør den. Den har bidratt til at norske bedrifter konkurrerer på lik linje med bedrifter fra EU-land innenfor et samlet indre marked. Det er det avgjørende. Alle ser at det er ulik størrelse på de to pilarene innenfor EØS-avtalen, og at den vektforskyvningen kan bli enda sterkere hvis og når flere land blir medlem av EU. Men som sagt, det avgjørende for Norge er at EØS-avtalen fungerer godt og etter hensikten på de områder den dekker, og det gjør den. At den tidligere leder av Europabevegelsen gjerne ser at dette skal brukes som et argument for at Norge igjen skal søke om medlemskap, er ikke overraskende, men helt forståelig. For meg er det avgjørende at EØS-avtalen, som er den tilknytningsformen vi har valgt, fungerer godt.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Siv Jensen (Frp): Jeg har et spørsmål til finansministeren.

Etter det rørende budsjettekteskapet vi nå har vært vitne til mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, har en av konsekvensene vært at de svært høye og til dels særnorske avgiftene på bil har blitt videreført eller økt. En av dem er bensinavgiften. Hovedårsaken til den høye bensinprisen i Norge er i stor utstrekning nettopp bensinavgiftens størrelse. Hver gang oljeprisen nå stiger, vil bensinprisen bare bli høyere. Samtidig som oljeprisen øker, blir også statens inntekter større.

Fremskrittspartiet har flere ganger tatt til orde for å få utredet et fleksibelt bensinavgiftssystem, hvor avgiften fluktuerer motsatt av oljeprisutviklingen. I et replikkordskifte i finansdebatten sa Arbeiderpartiets parlamentariske leder til Carl. I. Hagen at også Arbeiderpartiet kunne vurdere et system for å hindre de altfor store fluktuasjonene. (Presidenten klubber.)

Presidenten: Taletiden er omme.

Siv Jensen (Frp): Hva mener statsråden om dette?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg skjønte nok hva spørsmålet var, nemlig om også finansministeren kunne tenke seg å vurdere en fleksibel bensinavgift.

Jeg registrerte at Jagland i sitt svar i replikkrunden i finansdebatten ikke avviste tanken og sa at man kunne jo vurdere en slik ordning, men jeg syntes nok ikke at man kunne spore særlig entusiasme i svaret. Jeg er derfor ikke sikker på, når man har fått tenkt seg nøyere om, at man også i Arbeiderpartiet mener at det vil være en god løsning, slik jeg har forstått at Fremskrittspartiet mener.

For min del vil jeg i hvert fall ikke nå signalisere at man skal begynne å lage fleksible avgifter verken på bensin eller annet, avhengig av markedssituasjonen.

Siv Jensen (Frp): Betyr det at finansministeren synes at nivået på dagens bensinavgifter er tilfredsstillende? Eller mener finansministeren at det kan være behov for å sette disse avgiftene ned, også fordi bilen vil være det viktigste transportmiddelet i all overskuelig fremtid? Den er et viktig transportmiddel for å opprettholde bosetting i distriktene. Den er et viktig transportmiddel for barnefamiliene. Den er et viktig transportmiddel for en rekke eldre mennesker i landet. Det betyr i realiteten at jo høyere bensinavgiften er, jo dyrere vil det være for hver enkelt av oss å kjøpe bensin.

Er finansministeren såre tilfreds med nivået på bensinavgiften? Eller vil Regjeringen ta et initiativ for på en eller annen måte å kunne få dette nivået ned?

Statsråd Gudmund Restad: Hvis finansministeren var av den oppfatning at avgiftsnivået f.eks. på bensin var helt feil, ville han selvfølgelig måtte ta et initiativ til å foreslå endringer. Det har ikke finansministeren gjort i forbindelse med dette budsjettet, og det må da tolkes i den retning at jeg mener at det avgiftsnivået vi har, må kunne forsvares.

Det er dessuten ikke slik at bensinen er spesielt dyr nå i forhold til i «gamle dager». Hvis man ser på prisutviklingen, er ikke 9-10 kr pr. liter for bensin, som vi har i dag, avskrekkende i forhold til f.eks. 1-1,50 kr, som vi hadde tidlig på 1960-tallet.

Presidenten: Da går vi til nytt hovedspørsmål.

Børge Brende (H): Jeg har også et spørsmål til finansministeren.

I hundrevis av idrettslag, korps og andre frivillige lag og organisasjoner gjør lederne og instruktørene på fritiden en formidabel jobb for mange unge mennesker. Derfor må man klype seg i armen når man ser at Finansdepartementet foreslår regler som innebærer at reise til og fra trening i utgangspunktet nå defineres som arbeidsreise og ikke lenger som yrkesreise. Dermed blir hele kilometergodtgjørelsen plutselig skattepliktig inntekt. Dette føyer seg inn i rekken av meget tvilsomme forslag fra Finansdepartementet i den senere tid. Om det ikke er idrettsledere man skal ta, er det parkering hos arbeidsgiver eller hjemme-pc betalt av arbeidsgiver.

Kan finansministeren her og nå forsikre Stortinget om at han ikke har tenkt å gjennomføre disse reglene?

Statsråd Gudmund Restad: Dette temaet ble også tatt opp i en replikk til statsministeren i finansdebatten, og han gav vel ganske klart uttrykk for hva Regjeringen mener når det gjelder å «plage» idrettslagene.

Den aktuelle saken er svært skjevt framstilt i avisene. Man får av det som står i avisene, nærmest inntrykk av at det er et slags skattemessig anslag mot idretten. Det er ikke det som ligger i kortene.

Bakgrunnen for at dette i det hele tatt har kommet fram i mediene, er at Finansdepartementet tidligere i år sendte ut på høring et forslag om en forskrift angående yrkesreiser og arbeidsreiser. Årsaken til at departementet nå foreslår forskriftsendring her, er at det har vist seg problematisk å klassifisere slike reiser, det har altså vært vanskelig å avgjøre om reisen mellom hjem og arbeidssted skal karakteriseres som arbeidsreise eller yrkesreise. Derfor har det vært et problem å fastslå hvilken beskatning man eventuelt skal ilegge en dekning fra arbeidsgiver for slike reiser. Så hele bakgrunnen for forslaget er generell og har overhodet ikke vært rettet spesielt mot idrettsorganisasjonene. At dette ikke først og fremst er rettet mot idrettsorganisasjonene, viser det faktum at idrettsorganisasjonene heller ikke har vært høringsinstans. Dette er noe som er konstruert opp av mediene, spesielt av Aftenposten, har jeg lagt merke til. Jeg kan på samme måte som statsministeren forsikre om at det ikke er Regjeringens politikk å stikke kjepper i hjulene for idrettsorganisasjonene. Vi vil ikke legge opp til at man skattemessig skal legge økte byrder på dem som utfører en meget verdifull arbeidsinnsats for idretten, en arbeidsinnsats som svært ofte er ubetalt.

Børge Brende (H): Jeg takker for svaret.

Finansministeren sier at det ikke var meningen at en omlegging av kilometergodtgjørelsen skulle ramme bl.a. idrettsledere. Men poenget er at følgen av de endringene som departementet foreslår, at man skal omdefinere yrkesreise til arbeidsreise, vil føre til at f.eks. en idrettsleder som har 27 000 kr i kilometergodtgjørelse for å kjøre hjemmefra til idrettsplass eller treningsområde – hvor han gjør en kjempeinnsats – og hjem igjen, vil kunne få en skatteskjerpelse på 13 000-14 000 kr. I seg selv synes jeg det burde ha avstedkommet at finansministeren straks de oppslagene kom, bare hadde lagt ballen død. Men jeg registrerer nå at idrettsledere i henhold til finansministeren ikke skal bli omfattet av denne skatteskjerpelsen.

Når det gjelder skatt på hjemme-pc og fri parkering hos arbeidsgiver, lurer jeg på om finansministeren også har tenkt å frafalle det? Da vil jo gleden stige ytterligere!

Statsråd Gudmund Restad: De to siste temaene har jeg også nylig hatt spørsmål om i spørretimen, og jeg vil henvise til de svarene jeg gav der. Jeg synes det piskes opp en unødig frykt og stemning her for hva Finansdepartementet kan finne på av plager for folk flest.

Presidenten: Da går vi til siste hovedspørsmål.

Bjørn Tore Godal (A): Jeg har et spørsmål til forsvarsministeren, hvis statsministeren ikke insisterer på å ta det. Han er også berørt.

Arbeidet med å styrke EUs evne til krisehåndtering og fredsbevarende aksjoner har åpenbart stor betydning, også for Norge. Særlig vil det være problematisk hvis vi kobles fra de løpende rådslagninger i Vest-Europa om viktige sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål. Det framgår av pressen at både statsministeren og utenriksministeren har tatt til orde for konsultasjoner etter en særskilt ordning med EU – etter statsministerbesøket i Tyskland konkretisert som et mulig fellesorgan mellom EU og vesteuropeiske NATO-land som ikke er med i EU.

Dette kan være vel og bra og et nyttig bidrag, men det er langt fra nok. Det er på en måte NATO nå, minus USA og Canada. Vi deltar nå for alle praktiske formål fullt ut i Vestunionens rådslagninger. Betyr dette at Regjeringen har lagt til side ønsket om å delta på daglig basis, både i den foreslåtte sikkerhetspolitiske komite i EU og i den foreslåtte militærkomite?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Jeg kan forsikre om at de av Regjeringens medlemmer som har mulighet til å påvirke EUs beslutninger i denne prosessen, gjør det. Det gjør også jeg som forsvarsminister i de sammenhenger jeg har anledning til det. Vi har redegjort i Stortinget for hvilke ambisjoner vi har i forhold til å kunne få innflytelse i den nye forsvars- og sikkerhetspolitiske strukturen i EU. Det går på å kunne påvirke mest mulig så tidlig som mulig både i diskusjoner generelt og i diskusjoner som fører fram til beslutninger, men vi får selvfølgelig ikke være til stede i de fora hvor EU tar sine beslutninger.

Jeg reiser nå like etter denne spørretimen til Brussel og skal være med i forsvarsministermøtet i NATO. Der vil jeg igjen legge fram Norges ambisjoner og se hvor langt vi kan klare å komme.

Bjørn Tore Godal (A): Jeg tviler ikke på at Regjeringen her gjør det som er mulig, men jeg tror en offentlig oftere bør gi inntrykk av hva som er ambisjonsnivået. Det er nemlig ikke spesielt vanskelig å få til konsultasjonsordninger med EU. Jeg har vært med på mange konsultasjoner med EU.

Det det dreier seg om her, er å delta i det daglige arbeidet med løpende sikkerhetspolitiske og militære spørsmål. I det forhandlingsopplegget Regjeringen har lagt fram, er det meg bekjent slik at en ber om å få delta i EUs interne organer på disse områdene med tale- og forslagsrett. Men jeg tror det er nødvendig å spesifisere at dette er noe helt annet og mer omfattende enn å møtes til rådslagninger på politisk nivå av og til, for det tror jeg ikke er spesielt vanskelig å få til. EU har mange slike ordninger med utenforliggende organisasjoner og utenforliggende grupperinger av land.

Så jeg ber om at forsvarsministeren sørger for at denne ambisjonen også kommer klarere til uttrykk i de signaler som sendes.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Vi har i dag rettigheter i Vestunionen som er så klare som dem representanten Godal nå fremfører. Det er de samme rettigheter som vi har i Vestunionen i dag, som det er vår ambisjon å oppnå også i EU. Vi fremfører dette så klart og så tydelig som mulig når vi har anledning. Hva prosessen i EU fører fram til på Helsingfors-møtet, er selvfølgelig noe annet. Men vi har altså høye ambisjoner, nettopp for å prøve å oppnå høyest mulig mål.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er da omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.