Utenriksminister Knut Vollebæk: WTOs ministerkonferanse i Seattle endte den 3. desember uten at man var kommet frem til enighet. Dette betyr at det ennå ikke foreligger noe omforent mandat for en ny forhandlingsrunde i WTO. Det ble imidlertid oppnådd fremgang på flere viktige områder.

Både norske og utenlandske media rettet stor oppmerksomhet mot ministerkonferansen. Demonstranter som ble møtt med tåregass, innføring av begrenset unntakstilstand, et mangfold av arrangementer i regi av frivillige organisasjoner og ministre som måtte smugles inn og ut av konferansesenteret, var blant oppslagene som preget nyhetsbildet.

Hvorfor brøt så forhandlingene sammen? Det er ikke noe enkelt svar på dette spørsmålet. Én viktig årsak var at sentrale aktører som USA og EU denne gangen var splittet i synet på omfanget av en ny forhandlingsrunde. Med unntak av landbruk har USA og EU tidligere stort sett hatt felles syn på utviklingen av regelverket i GATT og WTO. De amerikanske holdningene i Seattle reflekterte imidlertid nå den innenrikspolitiske situasjonen i USA. Det førte til at man på amerikansk side var opptatt av å finne løsninger på enkeltområder som stod sentralt i den interne debatten. Viljen til å bidra til en samlet løsning var liten.

En annen viktig årsak var utviklingslandenes økende motstand mot ikke å få delta fullt ut i utviklingen av det multilaterale handelssystemet. Enkelte av temaene var også svært kontroversielle. Dette gjaldt ikke minst arbeidsstandarder.

Et tredje forhold var at drøftelsene som fant sted i Genève forut for ministerkonferansen, ikke resulterte i et utkast til ministererklæring. Verdifull forhandlingstid gikk dermed tapt i Seattle. I tillegg kom til dels svak møteledelse og ikke minst mangelfull organisering.

Et fjerde forhold var arbeidsformen som ble benyttet. Forhandlingene foregikk i stor grad i uformelle møter med begrenset deltakelse. Norge var blant de ca. 30 landene som deltok i de avsluttende drøftelsene. Vel 100 av WTOs medlemsland, herunder et stort antall utviklingsland, ble bare delvis trukket med i reelle drøftelser.

Oppfølgingen etter Seattle faller i to deler: Videreføring av arbeidet med en ny runde og behovet for å justere arbeidsformene i WTO.

La meg ta substansspørsmålene først. Da konferansen i Seattle ble avbrutt, hadde man drøftet landbruk, markedsadgang for ikke-landbruksprodukter og viktige deler av WTOs øvrige regelverk. Man hadde også drøftet utviklingslandenes krav om bedre gjennomføring og endring av dagens avtaler. På alle områdene var det oppnådd betydelige fremskritt, spesielt når det gjelder implementering og landbruk.

Et sentralt mål for forhandlingene om landbruksmandatet var å unngå at teksten ble oppfattet som å gå for langt i den ene eller andre retning i forhold til artikkel 20 i landbruksavtalen. Da forhandlingene ble avbrutt, forelå det et utkast til mandat som innebar en betydelig tilnærming mellom partene. De eksportorienterte landene, med den såkalte Cairns-gruppen og USA i spissen, måtte fire på sitt hovedkrav om at handel med landbruksvarer på sikt skulle likestilles med all annen internasjonal handel.

Land som vektlegger landbrukets multifunksjonelle rolle, med Norge, EU, Sveits, Japan og Korea i spissen, måtte på sin side godta at dette begrepet ikke ville bli inkludert i mandatteksten. Man falt derfor tilbake på ordlyden i dagens landbruksavtale, som omtaler ikke-handelsmessige faktorer. Hvilke virkemidler som skal tillates for å ivareta disse faktorene innenfor WTO-systemet, vil bli et spørsmål som må avgjøres i forhandlingene. Det samme gjelder bl.a. spørsmålet om hvor langt reformprosessen skal gå i neste forhandlingsrunde.

Det uformelle utkastet ble basert på artikkel 20 i landbruksavtalen. Samtidig legger det føringer for forhandlingene om markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidiering. Da drøftelsene ble avbrutt, var det bare Korea og EU som hadde tatt spesifikke forbehold om henholdsvis markedsadgang for ris og gradvis eliminering av eksportsubsidier. I tillegg hadde vi på norsk side markert et forbehold knyttet til formuleringene om betydelige, gradvise reduksjoner i den interne landbruksstøtten.

I lys av den nøkkelrollen landbruk fortsatt vil spille i arbeidet med å legge grunnlaget for en bred forhandlingsrunde, vil utkastet fra Seattle trolig bli brakt inn i prosessen igjen på et senere tidspunkt. Norge vil i denne sammenheng også vurdere situasjonen ut fra hvordan våre meningsfeller på dette området velger å agere. Spesielt gjelder dette EU, Sveits, Japan og Korea.

Det er imidlertid helt på det rene at forhandlingene om landbruk som forutsettes igangsatt over nyttår i henhold til den såkalte innebygde dagsordenen, utelukkende skal baseres på artikkel 20 i landbruksavtalen. Vi går på norsk side aktivt inn for at miljøhensyn skal bli ett av de overordnede prinsippene for forhandlingene, og at dette bl.a. må følges opp ved bruk av miljøanalyser. Det synes imidlertid vanskelig å få inn miljø som eget forhandlingstema.

Norge har betydelige offensive interesser på tjenesteområder som skipsfart, andre maritime tjenester, tele- og IT-tjenester. Tjenesteforhandlingene er et av de minst kontroversielle temaene i WTO. Forslaget til mandat for tjenesteforhandlingene synes å være i tråd med norske offensive interesser.

Når det gjelder avtalen om beskyttelse av handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter – TRIPS – er det ikke fremkommet nye problemstillinger i forhold til det jeg tidligere har redegjort for. Avtalen forutsetter at dagens regler om patent på bioteknologiske oppfinnelser skal gjennomgås på nytt. Vårt syn er fortsatt at vi ikke ønsker noen ytterligere begrensninger i adgangen til å unnta slike oppfinnelser fra patentering.

Drøftelsene ledet til et tilfredsstillende tekstutkast når det gjelder markedsadgang for ikke-landbruksvarer. Japan, Sør-Korea, EU mfl. fremmet et forslag som skulle ivareta Japans og Sør-Koreas ønske om en egen arbeidsgruppe for fisk og skogprodukter. Arbeidsgruppen er tenkt å drøfte miljøhensyn og ressursforvaltning i tilknytning til markedsadgang for fisk og skog. I Seattle arbeidet Norge aktivt sammen med andre viktige fiskerinasjoner for å forhindre etablering av separate fiskeriforhandlinger. Etablering og videreutvikling av regelverk som skal sikre bærekraftig utnytting av fiskeriressursene, er fullt ut i tråd med norske holdninger. Vi mener imidlertid at de grunnleggende prinsippene for ressursforvaltning bør diskuteres i internasjonale og regionale fora som FAO og OECD, hvor spørsmål knyttet til bærekraftig ressursforvaltning allerede er forankret. Norge vil derfor arbeide for at fisk blir forhandlet på linje med andre ikke-landbruksvarer, og der tollmessige og ikke-tollmessige spørsmål vil stå sentralt.

Utkastet til tekst om revisjon av antidumpingregelverket er positivt ut fra norske interesser. Det vil åpne for at det kan stilles strengere krav til iverksettelse av slike tiltak. Både dette forslaget og forslaget om generell gjennomgang av subsidieavtalen møter sterk motbør fra USA. Blant andre Island, New Zealand, Australia, USA og Norge har fremlagt et forslag om en særskilt gjennomgang av fiskerisubsidiene. Forslaget synes å få bred oppslutning. Siktemålet er å avvikle subsidier som bidrar til overkapasitet i fisket, og som virker handelsvridende.

Når det gjelder investeringer, konkurranseregler og innsyn i offentlige anskaffelser, må man forvente fortsatt motstand fra mange utviklingsland mot å inkludere disse som nye forhandlingstema. Det ligger snarere an til at man i første omgang vil fortsette diskusjonen i egne arbeidsgrupper frem mot neste ordinære ministerkonferanse. Først på det tidspunktet vil man eventuelt ta stilling til spørsmålet om forhandlinger på disse områdene.

Et av de vanskeligste punktene i forberedelsene av en ny forhandlingsrunde er drøftelsen om iverksettelse og etterlevelse av allerede inngåtte avtaler. Dette er noe mange utviklingsland er spesielt opptatt av, og det er gjort vesentlige fremskritt på dette området. Når det gjelder spørsmålet om nulltoll for produkter fra de fattigste landene, har drøftelsene så langt ikke ført til en avklaring.

Norge er blant de landene som har søkt å fremme en dialog i WTO om grunnleggende arbeidsstandarder. Forslaget har møtt sterk motstand. Ethvert forslag om å diskutere dette temaet i WTO oppfattes av utviklingslandene som fordekt proteksjonisme. President Clinton kom i en annen forbindelse i Seattle med uttalelser om at det på sikt kan være behov for et sanksjonsregime for å fremme disse rettighetene. Uttalelsen virket klart uheldig på mulighetene for å vinne aksept i WTO for etablering av en egen arbeidsgruppe om arbeidsstandarder. Det er ingen tvil om at det vil bli ytterst krevende å fremme en dialog i WTO om disse spørsmålene.

Medlemslandenes holdning til forslagene om etablering av en egen arbeidsgruppe om bioteknologi er så langt ikke endelig avklart. Det ligger i dag ikke an til at det startes forhandlinger i WTO om handel med genmodifiserte organismer. På norsk side arbeider vi aktivt for å unngå at spørsmålet om en arbeidsgruppe for bioteknologi settes på dagsordenen. Dette arbeidet vil vi følge opp.

Vi vil fortsette å arbeide aktivt for en omfattende ny forhandlingsrunde. Arbeidet i Genève og spesielt i Seattle har ført til en tilnærming som vi må bygge videre på. Ifølge møtelederen i Seattle ville prosessen bli frosset slik at den betydelige fremgangen som var gjort på mange områder, ikke skulle gå tapt, men legges til grunn for videre arbeid på et senere tidspunkt. Arbeidstekstene har imidlertid ingen formell status. Det er heller ikke klart nøyaktig hvilke tekster som kan sies å foreligge.

Det råder stor usikkerhet om hvordan den videre prosessen bør gripes an. Dette vil man nå drøfte i Genève. WTOs generaldirektør fikk i oppdrag å finne tid og sted for å sammenkalle ministrene igjen. Det er høyst uvisst når et slikt møte vil finne sted. Presidentvalget i USA vil her kunne spille inn.

Under Uruguay-runden ble det besluttet at det fra kommende årsskifte skal innledes forhandlinger om landbruk, tjenester og enkelte aspekter ved TRIPS-avtalen. Mandatet for disse forhandlingene fremgår av artikkel 20 i WTOs landbruksavtale, tjenesteavtalens artikkel XIX og TRIPS-avtalens artikkel 23 punkt 4. Det er imidlertid lite sannsynlig at det vil bli innledet reelle forhandlinger på noen av disse områdene før en beslutning om et mer omfattende forhandlingsmandat foreligger, eller det eventuelt er klart at det ikke er mulig å enes om et slikt mandat.

Konferansen i Seattle demonstrerte svakhetene ved den arbeidsformen som ble brukt. Vi må dra lærdom av det som skjedde. Medlemslandene må gå grundig igjennom WTOs arbeidsformer. Tekstforhandlingene må foregå på en annen måte. Informasjon må gjøres bedre tilgjengelig for alle WTOs medlemsland.

Representanter for både industrialiserte land, utviklingsland og overgangsøkonomier var involvert i de begrensede drøftelsene, og alle verdensdeler var representert. Likevel viste møtene i Seattle at den arbeidsformen som det der ble lagt opp til, ikke kan rettferdiggjøres. Landene deltok bare i egen kapasitet og ivaretok kun egne interesser. De var ikke med som representanter for sin religion eller gruppe, og rapporterte ikke tilbake til noen.

På den annen side er det vanskelig for 135 land å bli enige om kompliserte og sensitive tekster i plenumsdrøftelser. Vi er derfor avhengige av drøftelser i mer begrensede fora. Basis må imidlertid være at alle land blir hørt, og at beslutninger fortsatt tas ved konsensus. For det første er det viktig at vi ser nærmere på hvordan sammensetningen av de begrensede uformelle gruppene foretas. Deltakerkretsen må være representativ for de ulike synspunktene som gjør seg gjeldene blant medlemslandene. Det andre vi må sikre, er at det foreligger tilfredsstillende rutiner for systematisk og hurtig tilbakemelding til de øvrige medlemslandene. Dette vil vi følge opp i Genève.

Allerede i Seattle ble det fra norsk side fremmet et forslag om større åpenhet i WTO. Vi gikk inn for at WTOs hovedråd innen et gitt tidspunkt bør fremme forslag til forbedringer når det gjelder både intern og ekstern åpenhet. På det eksterne området vil vi bl.a. se nærmere på mulighetene for å oppnå enighet om større grad av dokumentåpenhet i WTO.

Vi er også i ferd med å vurdere andre mulige tiltak for å bidra til større åpenhet i WTO som organisasjon. Blant tiltakene er avholdelse av et nasjonalt seminar for frivillige organisasjoner på bredt grunnlag for å diskutere videre oppfølging i lys av erfaringene fra Seattle. I tillegg vurderer vi å invitere representanter for myndigheter og berørte organisasjoner i et utvalg land med ulike syn og interesser for å drøfte sentrale problemområder som åpenhet, medvirkning og sosiale spørsmål. Begge disse arrangementene vil vi søke å avholde i Norge i første halvdel av neste år.

Det er av vesentlig betydning at de store handelsaktørene, som USA og EU, snarest kommer frem til et omforenet syn på den videre utviklingen av WTO. Dette gjelder både spørsmål om omfanget av en ny forhandlingsrunde og hvordan organisasjonens arbeidsformer skal justeres. Vi vil i tiden fremover videreutvikle våre bilaterale kontakter med sentrale aktører. Dette vil være særlig viktig i forhold til EU-kommisjonen og medlemslandene i EU, men også i forhold til USA og toneangivende utviklingsland.

Fortsatt alliansebygging er viktig. På landbruksområdet vil vi i tillegg til EU holde fortsatt nær kontakt med Island, Sveits, Japan og Korea. På fiskerisiden vil vi videreutvikle våre kontakter med viktige fiskerinasjoner som Island, USA, Canada, Australia, New Zealand, Chile og Thailand. Disse vil være alliansepartnere for å sikre at fisk og skog blir forhandlet på linje med andre ikke-landbruksvarer.

Dette er ikke første gang at en ministerkonferanse i GATT/WTO ikke har ledet frem til forventet resultat. Det er likevel svært uheldig at det ikke ble oppnådd enighet i Seattle. Vi må unngå at dette undergraver det multilaterale handelssystemet. Regjeringen er opptatt av at drøftelsene i WTO må videreføres så snart som mulig. Konferansen i Seattle viste imidlertid at neste ministerkonferanse først bør innkalles etter at man har oppnådd bred enighet om viktige elementer i utkastet til ministererklæring.

Siktemålet vårt er fremdeles det samme: å oppnå enighet om en bredest mulig forhandlingsrunde. Grunnlaget for Regjeringens videre arbeid med de substansielle spørsmålene ligger fast, slik det er kommet til uttrykk i mine to tidligere redegjørelser 25. mai og 16. november i år, og i de påfølgende debattene i Stortinget.

Presidenten: Det vil nå bli åpnet for en kommentarrunde, hvor én fra hvert parti får anledning til å holde et innlegg på inntil 5 minutter.

Haakon Blankenborg (A): Eg ser på utgreiinga frå utanriksministeren som ei rein oppdatering i høve til det som har hendt og ikkje hendt i Seattle. Eg har ingen grunn til å tvile på den framstillinga som utanriksministeren gav når det gjeld årsaker til at ein ikkje nådde fram, og skildringa hans av det som hende i Seattle.

Sakleg sett er det ikkje noko nytt å framføre frå Arbeidarpartiet si side når det gjeld grunnlaget for forhandlingane, slik som dette vart presentert frå våre talarar i debatten for ei tid sidan, framført av m.a. Marit Nybakk, Bjarne Håkon Hanssen og Rita Tveiten. Det som kom fram på dei ulike områda der, er framleis vårt standpunkt, på same måten som Regjeringa legg til grunn dei same hovudlinene som ein la til grunn den gongen. Eg ser ikkje at det som har hendt i mellomtida, endrar noko på dette. Og det er viktig, som utanriksministeren også var inne på, at ein søkjer å få til avtaler slik at ein har ein effektiv internasjonal organisasjon for handel og også for investeringar på det grunnlaget som gjekk fram av debatten sist vi hadde dette oppe.

Det er – på same måten som det vart gitt uttrykk for då – viktig at ein unngår at dei store fell tilbake til rein eigenrådigheit eller unilateralisme. Den største utfordringa i det internasjonale samfunnet i dag er at dei store begynner å opptre på eiga hand, og derfor er det viktig at ein får til internasjonale organisasjonar som har regelverk som også bind dei store – naturlegvis også dei små, men dei vil alltid måtte danse etter dei store si pipe dersom ein ikkje har internasjonale avtaler. Dette grunnleggjande prinsippet er sakleg sett det same som sist, og dilemmaet er også det same som sist: denne balansen, som det fint heiter, mellom offensive og defensive interesser, som gjeld for alle land. Det er eit spørsmål om å klare den balansegangen, og eg ser ingen grunn til at vi skal gå meir i detalj på dette no. Regjeringa har handlefridom innafor dei rammene som vart diskuterte sist. Dermed er det ingen ting nytt å framføre i forhold til den førre utgreiinga.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Noe av det mest betenkelige ved sammenbruddet av den konferansen er jo at det bygger seg opp større og større økonomiske motsetninger mellom USA og EU. Det er ingen fordel for Norge.

Jeg synes kanskje at utenriksministeren ofret landbruket liten oppmerksomhet. Det er jo en av hovedinteressene for Norge og i den norske debatten når det gjelder WTO. Man skulle holde kontakt med EU, ble det sagt. Jeg går ut fra at det skyldes at vi på dette området har felles interesser med EU. Det gjelder vel kanskje først og fremst at vi akter å opprettholde en intern subsidiering som er høyest mulig, og muligens også at vi er interessert i høyest mulig tollbeskyttelse. Så mitt spørsmål er: Er vi like interessert som EU i subsidiert eksport som fører til helt unormale forhold på verdensmarkedet, og som gjør at utviklingslandenes eksportmuligheter blir undergravet, og at også deres egen hjemlige produksjon blir undergravet på grunn av de lave prisene på verdensmarkedet? Og hva var egentlig hensikten med å fremheve dette med landbrukets multifunksjonelle rolle? Var det en begrunnelse for den særegne beskyttelsen av norsk landbruk?

Et annet spørsmål er: I hvilken utstrekning støttet vi USA når det gjelder arbeidsstandarder og motstanden mot barnearbeid? Det er jo en kjent sak at utviklingslandenes fremste konkurranseaktivum er billig arbeidskraft, og utviklingslandene har jo selv satt seg imot innførsel av slike standarder. Støtter vi utviklingslandene i deres bestrebelser på å opprettholde sine konkurransemuligheter på dette området, eller vil vi støtte et arbeid for å innføre standarder som vil gjøre deres eksport dyrere og mindre konkurransedyktig?

Jeg har ellers en følelse av at vi er kommet på kollisjonskurs med u-landene både når det gjelder landbruket og når det gjelder disse arbeidsstandardene, hvis det jeg har lest i pressen, er riktig. Man kan jo også føye til at de norske bestrebelsene på å holde en såkalt stabil oljepris i virkeligheten ikke er noe annet enn et forsøk på å øke oljeprisen mest mulig, noe som vil gå ut over utviklingslandene, som da ikke får råd til å importere denne oljen.

Det er jo ikke noe unaturlig at stater argumenterer, forsøker å finne en hederlig argumentasjon, for å fremme sine egne interesser. Men jeg synes ikke vi skal ha noen illusjon om at Norge er noe bedre enn andre land i så måte.

Einar Steensnæs (KrF): I likhet med komiteens leder vil heller ikke jeg komme inn på de enkelte konkrete delene av Regjeringens forhandlingsmandat. Jeg har notert meg at Regjeringens hovedlinjer når det gjelder forhandlingsopplegget om en bredest mulig basis for forhandlingene, ligger fast.

Det det derimot kan være grunn til å ha oppmerksomhet mot, er den analyse og redegjørelse som utenriksministeren her gir når det gjelder årsaken til at forhandlingene brøt sammen. Her er det åpenbart at det kan gjøres et betydelig bedre forarbeid for å forbedre WTOs institusjoner, dra lærdom av hva som gikk feil og forbedre det som utenriksministeren kalte både den interne og den eksterne åpenhet. Det er åpenbart at her er det sider ved WTOs arbeidsform og måte å fremme sine forslag på og kommunikasjon med dem som er engasjert av det viktige arbeid som skjer i forhandlingene i WTOs organisasjon, som kan forbedres betydelig. Jeg skal ikke si noe mer enn dette, men jeg tror mye av utfordringene for denne organisasjonen er å få orden på en prosess som både sikrer substansielt at en kommer til enighet om regelverket, og sikrer at disse forhandlingene kommer inn i rammer hvor det blir god kommunikasjon både mellom dem som forhandler, og med dem som følger denne prosessen og blir berørt av de forhold som organisasjonen arbeider med, og som følger dette utenfor forhandlingsrommet.

Jeg har notert meg at Regjeringen vil arbeide aktivt for en omfattende ny forhandlingsrunde, og at en vil legge betydelig vekt på å få denne nye runden etablert så fort som mulig. Det er klart at det er svært uheldig både for Norges interesser, med vår åpne og omfattende utenrikshandel, og for den globale verdenshandelen som sådan at det ikke ble oppnådd enighet i Seattle. Jeg håper derfor at en skal lykkes bedre i neste forsøk, og at forarbeidene foran den nye forhandlingsrunden da blir betydelig forbedret.

Siri Frost Sterri (H): Som også utenriksministeren var inne på, har forhandlingsrunden i Seattle vist at det må et omfattende, systematisk internasjonalt samarbeid til for å gjøre WTO til en effektiv organisasjon. Sammenbruddet i forhandlingene viser at det er omfattende interesser som dominerer dagsordenen.

I dag er det imidlertid også viktig å minne om at det ikke er første gang åpningsforhandlinger ender på et ventespor, som også Vollebæk var inne på. Tilsvarende skjedde ved Uruguay-runden i GATT i 1988 og i ministermøtet i Brussel i 1990.

Tenkepauser av den type WTO-forhandlingene nå har gått inn i, er nødvendig for å sikre en balansert prosess frem mot enighet. I denne pausen er det av vesentlig betydning at Norge ikke forholder seg passiv til utvikingen. Høyre vil derfor oppfordre Regjeringen til å benytte denne tiden til å foreta en nøye og grundig avveining av den norske forhandlingsstrategien med tanke på å trekke lærdom av de erfaringer som er gjort.

Den viktigste lærdommen er, så vidt Høyre kan se, at Norge ikke må stille seg på utsiden av forhandlingene med altfor steile krav innen landbrukssektoren. Høyre ser med bekymring på at det råder en oppfatning av Norge som en «snublestein» i landbruksforhandlingene, slik det ble beskrevet i Financial Times den 4. desember i år. Det var for så vidt beskrivende for Norges posisjon i Europa at det var EUs åpning for en mer fleksibel holdning til bruk av støtteordninger for landbruket som gjorde at Norge ble stående alene. Dette er ikke i Norges interesse. Det må derfor etter Høyres syn arbeides systematisk og målrettet for å skape et annet inntrykk av vår politikk og vår strategi på det området.

Høyre har forståelse for den skuffelse som uttrykkes i fiskerinæringen i kjølvannet av Seattle-forhandlingene. Det ville være svært skadelig for norske interesser dersom den neste runden følger den innebygde dagsordenen. Vi vil ikke få gjennomslag for våre offensive interesser innen eksport av fisk, og vi vil få store problemer med å beskytte vårt eget landbruk gjennom pris- og produksjonsstøtte. Derfor er det igjen viktig for Norge ikke å forholde seg passiv, men bruke tenkepausen til å reflektere over den valgte strategien.

Norges primære mål må være å oppnå en bred forhandlingsrunde der vi kan få uttelling for våre offensive interesser. Utenriksministeren nevnte mot slutten av sin redegjørelse at Norge vil arbeide aktivt for en ny forhandlingsrunde. Ja, vi forutsetter faktisk det fra Høyres side, noe annet ville være skadelig for landet. Men også vi ser for øvrig denne redegjørelsen som en ren oppdatering av det som har skjedd, og jeg regner med at Regjeringen er vel kjent med våre standpunkter fra de tidligere rundene vi har hatt om de forestående WTO-forhandlingene.

Johan J. Jakobsen (Sp): Sammenbruddet i WTO-forhandlingene i Seattle skyldes ikke bare dårlige forberedelser, den innenrikspolitiske situasjonen i USA og rot fra konferanseledelsens side, årsaken må også søkes i det faktum at en her har å gjøre med svært vanskelige internasjonale forhandlinger med til dels sterkt motstridende interesser. WTO-forhandlingene berører nemlig vitale nasjonale interesser for mange av de 135 medlemsland, og enkelte av temaene er, som utenriksministeren sa, svært kontroversielle.

Demonstrasjonene og bråket omkring forhandlingene i Seattle viser også at en i motsetning til tidligere har å gjøre med en mer bevisstgjort og kritisk internasjonal opposisjon og opinion, som forhandlerne tvinges til å ta større hensyn til ved neste korsvei.

Utenriksministerens redegjørelse viser at Regjeringen legger til grunn en strategi for WTO-forhandlingene hvor det internasjonale handelssystemet ses i sammenheng med at vekst og verdiskaping avveies mot utviklingslandenes situasjon og de mer kvalitative sider ved handelen knyttet til miljø, sysselsetting, matvaresikkerhet, helse, forbrukerhensyn og det kulturelle mangfoldet. At enkelte utviklingsland oppfatter et skjerpet regelverk som såkalt grønn proteksjonisme som kan svekke de fattige lands konkurranseevne, må imidlertid ikke føre til at en mister av syne de mer langsiktige prinsipper knyttet til bl.a. arbeidsstandarder og miljø. Og det kan være grunn til å merke seg at redegjørelsen slår fast at Norge aktivt vil gå inn for at miljøhensyn skal bli et av de overordnede prinsipper for forhandlingene.

Generelt krever utviklingslandene særbehandling innenfor WTO-regelverket som bl.a. inkluderer bedret markedsadgang. Som utenriksministeren var inne på, er spørsmålet om nulltoll for import fra MUL-land ikke avklart gjennom de forhandlinger som er ført. Når det gjelder den såkalte MUL-importen, har Regjeringen i den nylig framlagte landbruksmeldingen uttalt at en fra norsk side kan slutte seg til forslag som innebærer full tollfrihet på produkter fra MUL-land, under forutsetning av bred oppslutning fra industriland og sikkerhetsmekanismer som kan ivareta viktige nasjonale hensyn.

Redegjørelsen klargjør at de videre forhandlinger om landbruk skal føres med utgangspunkt i artikkel 20 i landbruksavtalen inntil en eventuelt har oppnådd enighet om en mer omfattende runde. Artikkel 20 forutsetter at det skal forhandles om ytterligere reduksjon i landbruksstøtten, samtidig som det skal tas hensyn til bl.a. de erfaringer som er gjort ved gjennomføringen av den eksisterende avtale, og de ikke-økonomiske forhold.

Norges målsetting når det gjelder landbruk i WTO-sammenheng, er nedfelt i St.meld. nr. 19, som Regjeringen la fram sist fredag, hvor det heter:

«Det er Regjeringens målsetting at resultatet av neste forhandlingsrunde i WTO skal gi Norge et nasjonalt handlingsrom for utforming av landbrukspolitikken med de virkemidler som anses nødvendige for å nå målsettingene som er knyttet til en fortsatt aktiv landbruksproduksjon over hele landet.»

Det er viktig at handelen med matvarer underlegges et annet regelverk enn andre varer og tjenester, og mot denne bakgrunn er det positivt at den såkalte Cairns-gruppen, med USA i spissen, har firt på sitt opprinnelige hovedkrav om at handel med landbruksvarer på sikt skulle likestilles med all annen internasjonal handel.

Endelig er det grunn til å berømme Regjeringen for at den konkret har tatt initiativ til større åpenhet i WTO, og at en vil se nærmere på mulighetene for å oppnå enighet om større grad av dokumentåpenhet i WTO. Det er også, som utenriksministeren var inne på, behov for større åpenhet i WTO som organisasjon. En slik åpenhet vil også bidra til at en folkelig opinion får større innsikt i hva WTO egentlig driver med, og fra et demokratisk synspunkt vil det utvilsomt være et stort framskritt.

Erik Solheim (SV): Jeg tror det er for tidlig å oppsummere, om det midlertidige sammenbruddet i Seattle er en fordel eller en ulempe. Det er åpenbart en foreløpig fordel på den måten at det skaper mye mer internasjonal, bred debatt om de viktige temaene som ligger i WTO. Det er en fordel fordi det demonstrerte u-landenes økte makt i verden, at USA alene ikke kan diktere noe så viktig som WTO, og det er en fordel fordi det demonstrerte styrken i det sivile samfunn, de frivillige organisasjonene. På den annen side er det åpenbart nødvendig å møte den tiltagende og etter mitt skjønn positive globaliseringen med internasjonale spilleregler og med en bedre organisert verden, og det kan vi bare oppnå gjennom WTO. Med andre ord: Prosessen i WTO må ikke få lov til å stoppe opp, men må gå i retning av å legge spilleregler for verdenshandelen.

Når det ble dette foreløpige sammenbruddet, skyldtes det interessemotsetninger mellom land og i de enkelte land. Og Seattle var i bunn og grunn paradoksenes by – la meg helt kort nevne: På den ene siden er det altså den amerikanske presidenten som med størst tyngde framfører det vi kan kalle internasjonale fagforeningskrav. USA går inn for total frihandel når det gjelder elektroniske tjenester og Internett, på den annen side vil ikke USA ha noen reaksjoner mot sitt antidumpingregime. Når det gjelder demonstrantene, var noen av dem for å nedlegge WTO, mens andre var for å inkludere arbeidsstandarder i WTO og endog sanksjoner mot brudd på reglene for arbeidsstandarder, noe som jo ville fordret en dramatisk styrking av WTOs byråkrati, apparat og regelverk dersom det skulle latt seg gjennomføre. Noen av demonstrantene var for u-landenes krav, andre demonstranter var for å lukke den vestlige verdens landbruk mot import fra u-land. Og en del av demonstrantene var åpenbart for alle disse tingene samtidig.

Hvis man ser på den norske forhandlingsposisjonen, skilte ikke den seg så veldig ut heller, for den gikk ut på maksimal frihandel for fiskeriprodukter og minimal frihandel for landbruksprodukter, ut fra det åpenbart internasjonalt lett forståelige argument at det er et helt grunnleggende skille mellom mat produsert til lands og mat produsert til vanns.

Kort sagt: Det er enorme interessemotsetninger mellom land og internt i landene, og det var det som avspeilte seg i Seattle. Men det er bare én videre vei å gå, og det er i retning av å få til internasjonale spilleregler i globaliseringens epoke, men mer basert på u-lands og fattiges interesser.

Hva nå? Det er ting Norge kan gjøre i framtiden.

Jeg er veldig glad for den positive holdning utenriksministeren har tatt til større åpenhet. En av grunnene til at SV har insistert på denne redegjørelsen, og kommer til å insistere på at det blir vedvarende og hyppige redegjørelser om WTO-prosessen i åpne stortingsmøter framover, er at vi ikke kan gå inn for åpenhet i WTO uten å ha maksimal åpenhet i vårt eget land rundt dette. De seminarene som er påtenkt, er positive skritt i en slik retning. Men det må også arbeides ikke bare for å inkludere det sivile samfunn i WTO-prosessen i det enkelte land, men også i selve prosessen. Det er omstridt, men både i Kyoto-prosessen og Rio-prosessen når det gjelder miljø, og i en rekke av de andre FN-prosessene har det sivile samfunn i form av frivillige organisasjoner en etablert status i selve forhandlingsopplegget. Det må det også gå an å arbeide for i WTO, og jeg ber om utenriksministerens kommentar til det.

I den debatten vi hadde i forkant her i Stortinget, kom Arbeiderpartiets Marit Nybakk med det innspillet – og det ble fulgt opp av andre – at Norge burde gå inn for en bilateral dialog mellom oss selv og enkelte utviklingsland for å finne løsning på det med arbeidsstandarder. Nå har thailenderen Supachai Panitchpakdi, som skal overta som WTOs generaldirektør om tre år, kommet med det innspillet at man bør ta arbeidsstandarder ut av WTO og legge det inn under FN i en egen arbeidsgruppe. Jeg vil gjerne be om utenriksministerens kommentar til dette, hvorvidt det er en farbar vei å gå å la miljø og arbeidsstandarder gå inn på en slik måte, og da i en reell dialog mellom land i den tredje verden og rike industriland.

Jeg vil også be utenriksministeren om å kommentere mulighetene for at ikke alle land trenger å behandles likt i WTO-systemet. For et av de åpenbare problemene er at en del ting som slår positivt ut for det overveldende flertallet av verdens land, er dramatisk problematiske for de aller fattigste. Det må være mulig å lage regelverk som gir unntak for de aller fattigste på en del områder hvor de trenger tid til å bygge opp nasjonal industri og nasjonalt landbruk først, før det kan bli konkurransedyktig internasjonalt.

Til slutt vil jeg gi honnør til utenriksministeren for positive norske standpunkter når det gjelder genmodifisert materiale, og be om at Norge fortsatt arbeider intenst med arbeidet for at Kina blir opptatt i WTO så raskt som overhodet mulig.

Harald Hove (V): Jeg vil først på vegne av Venstre gi uttrykk for glede over at utenriksministeren holdt denne redegjørelsen, fordi – som Erik Solheim var inne på – det er med på å skape åpenhet om WTO-drøftelsene og den prosessen som der foregår.

Ellers vil jeg også for min del vise til det innlegget jeg holdt i den forrige debatten i tilknytning til en WTO-redegjørelse. Som også Haakon Blankenborg gav uttrykk for, det er i prinsippet ikke så mye nytt å fremføre i forhold til det som man gav uttrykk for i tilknytning til den debatten.

Det er enkelte, også i Norge, som har uttrykt glede over sammenbruddet i WTO-forhandlingene. Det ser Venstre ingen grunn til å gjøre. I den grad man skal snakke om at det er noen som har tapt, var det ikke de tunge markedsaktørene i den globale økonomien som tapte, men det var politikken – det å sette gjerdestolper som styrer utviklingen i forhold til markedskreftene – som tapte. Det er derfor all grunn til å arbeide aktivt videre med sikte på å få til en avtale, og da en avtale på et så bredt grunnlag som mulig.

Når det gjelder prosessen, vil jeg på Venstres vegne gi uttrykk for tilslutning og glede over de synspunktene som utenriksministeren der gav uttrykk for. I mitt innlegg i vår forrige runde la jeg vesentlig vekt på å støtte opp under åpenhet i prosessen og de synspunkter som utenriksministeren i den forrige redegjørelsen gav uttrykk for når det gjaldt det spørsmålet. Jeg er derfor glad for utenriksministerens oppfølging av dette, både under forhandlingene i Seattle og ved det forholdet at det understrekes at dette er viktig i den videre prosessen.

Det sies i redegjørelsen at man for så vidt har vanskeligheter med å få til miljø som et eget forhandlingstema. Det er all grunn til å understreke at miljøspørsmål er viktig i forhold til handel, og derfor også viktig i forhold til WTOs regelverk. Men det er ikke gitt at det at man taper og får det opp som et eget tema, i seg selv trenger å være noen ulempe. Det viktige er at dette inkluderes og følges opp i tilknytning til spørsmål i bred sammenheng.

Derfor vil jeg avslutningsvis på vegne av Venstre gi uttrykk for tilslutning til et aktivt arbeid i oppfølgingen av situasjonen slik den nå foreligger, og fremfor alt oppfordre til stor grad av åpenhet i tilknytning til de prosesser som skal finne sted.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg er glad for kommentarene om at man ser på denne redegjørelsen som et ledd i Regjeringens ønske om åpenhet, og vi skal følge opp det.

Jeg har også følelsen av at det kan være grunnlag for slike redegjørelser for å oppklare noen misforståelser. Representantene Fridtjof Frank Gundersen og Siri Frost Sterri refererte til landbruk, at det var viktig at Norge ikke ble stående alene, og at vi ikke skulle være en snublesten. Jeg kan forsikre Stortinget om at Norge verken står alene eller er noen snublesten. Vi spilte en aktiv rolle i denne sammenheng, og jeg kan ikke se at det er noe grunnlag for å si at vi skilte oss ut fra EU f.eks. i denne sammenheng. Vi ivaretok våre interesser, men vi ivaretok dem på en slik måte at det ble oppfattet, slik jeg forstår det, som konstruktivt.

I den sammenheng har jeg også lyst til å nevne at man fra WTOs side har bedt vår ambassadør i Genève, ambassadør Kåre Bryn, om å spille en aktiv og ledende rolle i det videre oppfølgingsarbeidet. Og jeg går ut fra at det også for Høyre er et tegn på at vi har tillit i det internasjonale samfunnet, når man bruker oss nettopp som en brobygger i WTO i Genève etter en så vanskelig konferanse som den vi nå nettopp hadde.

Jeg tror også at man snakker litt enkelt om utviklingslandene her. Jeg satt ved siden av handelsministeren fra Bangladesh, som jeg kan forsikre om nesten var på gråten da sammenbruddet var et faktum, og ikke på noen måte så på seg selv som noen seierherre i det som da hadde skjedd. Han spurte bl.a.: Hva skal jeg komme tilbake med nå, hva skal jeg si til mine folk, hva er det jeg har vært med på, hva er det som har skjedd? Utgangspunktet var nettopp at de hadde store forventninger om at dette skulle bli en utviklingslandenes forhandlingsrunde, og det som nå skjedde, gjorde at de satt tilbake med ingenting. I den sammenheng vil jeg også si at vi fra norsk side på ingen måte ble oppfattet som vanskelige eller kontroversielle overfor utviklingslandene. Som man har vært inne på her tidligere, gikk vi inn for at vi under visse betingelser kunne støtte EUs forslag om nulltoll, og vi kunne også endog ut fra de samme betingelsene gå noe lenger og se på generaldirektørens forslag, som jo bl.a. de fattigste landene selv var opptatt av.

Når det gjelder arbeidsstandarder, vil jeg nok mene at det ble svært dårlig håndtert, og at det kanskje dreide seg om amerikansk innenrikspolitikk mer enn noe annet. Under det mest avgjørende møtet tok vi fra norsk side et initiativ nettopp til å få til en dialog mellom de industrialiserte landene og utviklingslandene for å forhindre at det her ble et totalt sammenbrudd. Dette er noe av det vi ønsker å følge opp i form av en internasjonal dialog, som vi ønsker å starte opp gjennom et seminar, hvor vi ikke bare vil ha land til stede, men samtidig også arbeidsgiver- og arbeidstakersiden.

Det er ingen tvil om at det videre arbeidet i WTO er viktig for oss alle sammen, og jeg tror ikke minst at det er viktig for de små landene. Som andre har vært inne på her, vil de store landene antakeligvis kunne få sitt eget regime og få gjennomslag for det. Derfor er det naturlig at Norge følger opp det vi har gjort så langt videre i Genève gjennom aktivt å sørge for at vi så snart som mulig kommer i gang igjen med en bred forhandlingsrunde. Men det er visse arbeider som må gjøres forut for det, bl.a. må man få en avklaring når det gjelder arbeidsformen, slik at ikke store grupper blir ekskludert fra dette arbeidet, og også må vi sikre oss en større åpenhet både innad i organisasjonen og overfor offentligheten.

Presidenten: Da er sak nr. 1 ferdigbehandlet.