Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 55 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten Mikalsen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, har en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Helene Falch Fladmark (V): Denne stortingsmeldingen omhandler prinsipper for fremtidig dimensjonering av utdanning og håndtering av utfordringer for høyere utdanning som følge av kompetansereformen, internasjonalisering og økt konkurranse innenlands og utenlands.

Jeg er glad for at det er tilslutning til Regjeringens politikk på dette området: i første rekke den oppfatning at dimensjonering i mindre grad må skje på bakgrunn av årlige svingninger i studenttall, og i større grad være basert på langsiktige vurderinger. Meldingen er et skritt i riktig retning mot mer langsiktige og strategiske vurderinger av studiekapasiteten ved de enkelte institusjoner. Målet er at institusjonene får et størst mulig handlingsrom til selv å justere studietilbudet innenfor en nasjonal vurdering av langsiktig kompetansebehov.

Komiteen erkjenner at de mer grunnleggende og langsiktige vurderingene av dimensjonering og andre problemstillinger knyttet til høyere utdanning bør komme etter at Mjøs-utvalget har lagt fram sin innstilling. Dette kan også gjelde tiltak og problemstillinger som drøftes i denne meldingen.

Etter Venstres mening er det viktig at dette utvalget har tilstrekkelig frihet til å gå gjennom hele utdannings- og forskningssystemet uten å være bundet til tidligere politikk. Universiteter er blant de viktigste institusjonene i demokratiet, i og med sin kulturbærende tradisjon og rolle som akademisk motmakt. Men både høyskoler og universiteter har også en svært viktig rolle i å utdanne personer næringslivet og samfunnet har behov for. Økt internasjonalisering fører til økt konkurranse om studenter og forskere. Norske institusjoner må settes i stand til å møte alle disse utfordringene. Jeg er derfor tilfreds med at komiteen gir sin tilslutning til at institusjonene skal ha økt frihet, og at det er flertall for større fleksibilitet ved institusjonene.

Samtidig er det viktig at disse institusjonene har gode rammebetingelser – også når studenttallet går ned. Dette har Regjeringen tatt høyde for i forslag til budsjettering – både prinsippet om nettobudsjettering, omstillingsmidler og synliggjøring av forskningens andel av driftsmidlene vil gi institusjonene selv økt mulighet til å foreta langsiktige strategiske prioriteringer. Dette er også problemstillinger komiteen vil komme tilbake til både i behandlingen av forskningsmeldingen og i oppfølgingen av Mjøs-utvalgets innstilling.

Når det gjelder de enkelte fagområder, vil jeg understreke at det særlig er innenfor teknologi og realfag og innenfor helse- og sosialsektoren at det er behov for nasjonal styring og strategisk satsing.

Selv om de siste årenes tiltak har virket til at flere velger realfag i videregående opplæring, er det viktig fortsatt å styrke realfagene og forståelsen for teknologi i grunnskole og videregående opplæring. I et teknologibasert samfunn burde det være en selvfølge at forståelse av teknologi er en helt naturlig del av allmenndannelsen. Det er fremdeles et stykke igjen dit, og alternative opplæringsarenaer som vitensentre, eller såkalte science-sentre, kan gi viktige bidrag til interesse og kunnskap om teknologi og realfag utover det skolen får til.

For å følge opp planer for helse og sosialomsorg som Stortinget har vedtatt de seneste årene, trengs det ikke bare penger, men også menneskelige ressurser. Landet trenger helsepersonell på mange ulike fagområder. Det er viktig å utnytte muligheten til desentralisert utdanning i den sammenheng.

Flertallet ser også behov for å øke kapasiteten på medisinutdanningen her i landet. Komiteen mener det er en målsetting å avvikle ordningen med kjøp av studieplasser i utlandet. Det må være vårt ansvar å ha nok studieplasser innenfor dette viktige fagfeltet innenlands.

Det er også viktig at vi har en god legedekning over hele landet. Et flertall i komiteen ber derfor om at nye studieplasser i tillegg til de som nå opprettes ved Universitetet i Oslo, kommer ved de andre universitetene.

Når det gjelder et annet viktig yrke, nemlig læreryrket, vil komiteen komme tilbake til dimensjonering av lærerutdanningen og rekruttering av lærere i behandling av St. meld. nr. 12 for 1999-2000.

Tomas Norvoll (A): Det har vært en ganske stor omlegging av den høyere utdanningen her i Norge de siste årene. Vi har hatt en eksplosjon i antall studenter, vi har hatt en sammenslåing av høyskolene, hvor vi har fått det nye nettet med statlige høyskoler, Norgesnettet, og vi har fått et stadig større behov for en omstilling på institusjonene våre.

Den største endringen som har skjedd, er selvfølgelig at antallet studenter har eksplodert fullstendig. Men det som har vært et problem, er at det nærmest har skjedd mer eller mindre tilfeldig. Det har veldig ofte blitt opprettet studieplasser nærmest på bakgrunn av budsjettkompromisser her i huset. Da har man prøvd å finne de universiteter eller de høyskoler som kunne ta flest studenter for en billigst mulig penge, og det har ført til at vi har fått en dimensjonering av høyere utdanning som ikke nødvendigvis er den helt perfekte. Vi har problemer med å utdanne nok innenfor en del profesjoner som lærere, sykepleiere osv., mens vi sannsynligvis utdanner for mange statsvitere, sosiologer o.l. Det er et felles ansvar som jeg tror vi her i Stortinget må ta på oss, på grunn av at vi ikke bestandig har vært like presise når vi har dimensjonert høyere utdanning. Det er flere grunner til at vi har hatt den kraftige økningen. Men hovedgrunnen – og kanskje grunnen til at det faktisk har vært en suksess det vi har vært nødt til å gjøre – er for det første at det skulle være et tiltak for å bøte på arbeidsledigheten som vi hadde på begynnelsen av 1990-tallet, men også fordi vi har sett at det har vært et dramatisk behov for generell kompetanseheving i samfunnet innenfor så godt som alle næringer.

Nå ser vi at søkningen til og presset på institusjonene, universitetene og høyskolene er i ferd med å stabilisere seg. Det skyldes selvfølgelig at vi nå har lav ledighet, og at det ikke er nødvendig at folk lenger tar høyere utdanning i stedet for å gå på ledighetstrygd. Vi har også hatt et ganske stort etterslep ved at veldig mange voksne som ikke hadde høyere utdanning, har tatt høyere utdanning i en periode da de ellers ville ha gått ledige. Så det behovet er noe svekket. Vi har fått Reform 94, som har ført til at en større andel av ungdomskullene tar yrkesfaglig utdanning, altså utdanning gjennom å ta fagbrev, og vi har, i hvert fall nå, hatt en periode med synkende ungdomskull, som gjør at jeg ikke tror at antall søkere og antall studenter vil endre seg dramatisk i årene som kommer. Men det betyr at vi får en større utfordring enn før når det gjelder dimensjoneringspolitikk. Utfordringen er da å finne en balanse mellom de behovene som samfunnet har for arbeidskraft, regionale utfordringer og studentenes valg. Det var på den bakgrunn at Stortinget bad om å få en dimensjoneringsmelding, som vi fikk for en stund tilbake. Den første som kom, ble jo sendt tilbake til departementet, bl.a. med den begrunnelse at vi savnet departementets og Regjeringens egne grep for å møte utfordringene framover.

Jeg er klar over at Mjøs-utvalget er under arbeid og skal avgi sin innstilling i år. Det er klart at de må gå inn på høyere utdanning i sin helhet, og innstillingen vil til slutt sannsynligvis munne ut i en stortingsmelding. Men det er viktig at vi ikke fraskriver oss muligheten til å gjøre grep allerede nå, for endringene skjer så raskt, både i samfunnet og innenfor høyskolene og universitetene, at vi er nødt til å tørre å ta en del grep, selv om vi venter på innstillingen fra Mjøs-utvalget.

Vi ser at det er mange regioner i Norge som opplever fraflytting og sentralisering. Det største problemet er at det er de som har høyere utdanning, høyere kompetanse, som pakker kofferten og reiser inn til de største byene. Jeg tror den viktigste årsaken til det er at de søker inn mot større og mer spennende miljøer, hvor det er spennende arbeidsplasser og mulighet til å få utviklet kompetansen videre sammen med andre som er på samme nivå.

Selvsagt har høyskolenettet vårt en oppgave med å skaffe kompetent arbeidskraft til samfunnet gjennom å utdanne sykepleiere, lærere, vernepleiere osv. Men det er også viktig at de kan ha en rolle som motorer i samfunnsutviklingen og i den regionale utviklingen. Universitetene spiller helt åpenbart en slik rolle i dag ved at de trekker til seg personer med kompetanse. De tilbyr selv spennende jobber, og vi har lang erfaring med å se at det danner seg nye bedrifter i kjølvannet av den innsatsen som gjøres ved universitetene.

Det er viktig at høyskolene også får muligheten til å spille en slik rolle. Det er viktig at det foregår denne type utvikling på mer en fire steder i landet. Derfor er det gledelig at man nå ser at man begynner å få en del høyskolemiljøer som er så sterke at de faktisk er i ferd med å begynne å spille en slik rolle. Men da er det vårt ansvar å tørre å gi de institusjonene, de miljøene, ansvar og mulighet til å utvikle seg videre. Og det gjør vi best gjennom å legge nasjonale oppgaver til regionene. Vi må også sikre at institusjonene får mulighet til å spesialisere seg og rendyrke og spisse de områdene som de skal være de fremste på.

Vi ser at studentbegrepet nå er i endring. Det er stadig flere som tar utdanning på deltid ved siden av jobb eller annen aktivitet. Det er fryktelig vanskelig nærmest å skulle tolke seg fram til hvor mange studenter det er på høyskolene og universitetene, hvordan gjennomstrømningen er, og hvordan vekttallsproduksjonen er på grunn av at vi ikke vet hvilke ambisjoner folk har, og hvor mye tid de faktisk har tenkt å bruke til studier, hvor mange vekttall de faktisk har som målsetting å ta i løpet av et år. Det er viktig at vi får et system for å beregne antall studenter, et system som er mer enn bare å telle hoder som er til stede ved studiestart.

Vi ser at etter- og videreutdanningen kommer mer og mer nå. Det vil bli langt flere som etterspør utdanning hvor utdanningen faktisk skal betales av sågar andre enn dem selv og staten, men der arbeidsgiveren vil være med på å gi en del av det økonomiske til utdanningen. Vi får mer og mer behov for spesielt tilrettelagt utdanning, på grunn av at folk ønsker å gjøre dette samtidig som de gjør noe annet, og at de dermed har behov for at studiene ikke er så firkantet som de kanskje har vært til nå. Vi er nødt til å få en sterkere desentralisering av utdanningstilbudene. Vi er nødt til å greie å få flere tilbud ut i regionene, slik at vi kan gi et tilbud også til dem som ikke har muligheten til å flytte inn til studiesentrene og til de største byene for å ta utdanning.

Derfor er jeg veldig glad for at vi i KUFs budsjett, som vi behandlet i forrige uke, gikk inn for å øke satsingen på desentralisert høyere utdanning med 20 mill. kr. Dette må følges opp videre. Og jeg vil understreke at da snakker vi ikke om å bygge opp nye høyskoler og nye institusjoner. Da snakker vi om et fleksibelt system hvor man skal gå inn og gi de tilbudene som etterspørres ute.

Samtidig med dette er det viktig at man stiller høyskolene og universitetene fritt til å jobbe mer fleksibelt. Det er vel grunn til å si at gjennom årene har ikke departementet vært den beste medspilleren for høyskolene og universitetene, og særskilt for høyskolene, som ønsker å få til noe nytt og endre tilbudet sitt og ønsker å bli mer fleksible og kreative i måten de gir utdanningen på. Det må nok bli sånn framover at institusjonene må få større muligheter til å skalte og valte litt – relativt fritt – innenfor den kompetansen som de faktisk har.

I innstillingen går komiteen inn på en del spesielle grupper og behovene der. Jeg skal nevne bare to av dem og understreke et par ting.

Den ene er sykepleierne, hvor det store problemet har vært mangel på praksisplasser og kvaliteten på en del av den praksisen som er i utdanningen. Her har det gått veldig sent med å få innført den nye rammeplanen, og det har ført til at det er vanskelig å skaffe nye og gode praksisplasser. Nå understreker komiteen at den nye rammeplanen skal innføres til neste studieår. Vi har også fått bekreftet av statsråden og departementet at det vil skje. Det er lovlig sent, men uansett er det på tide at vi kommer i gang, slik at man kan få hevet denne utdanningen også.

Den andre gruppen jeg skal nevne, er legene. Det er ikke tvil om at det har vært en form for legekrise i Norge. Det har storting og departement møtt med at man har økt kraftig utdanningskapasiteten her i Norge og også gjennom kjøp av plasser ute. Men det er først nå vi vil begynne å se effekten av det, for det er nå de første økte kullene begynner å komme ut i arbeidsmarkedet. Den sannsynligvis mest fornuftige måten å møte krisen i helsevesenet på er å oversvømme markedet med leger, slik at man nærmest fratar Lægeforeningen og legene som sådanne det pressmidlet de har i dag til egentlig å styre hele Helse-Norge og til å kunne kreve nesten hva de vil i lønn for å behandle en stakkar.

I fjor gikk Stortinget inn for at man skulle få medisinerutdanning også på Sentralsykehuset i Akershus. Det har vært en del debatt rundt dette. Den saken er bestemt, den saken blir gjennomført. Det har vært masse reaksjoner fra de andre miljøene rundt i landet. Vi tror at den eneste fornuftige måten å møte det på, er å ta et grep og sikre at vi får en økning av kapasiteten og en styrking ved de andre tre miljøene, altså Tromsø, Bergen og Trondheim. Det slås fast i innstillingen gjennom et forslag til romertallsvedtak, som vil bli vedtatt senere i dag, at vi skal ha en styrking av de tre miljøene. Dette er helt nødvendig, og jeg forutsetter at det skjer raskt, slik at vi ikke har en situasjon hvor disse tre miljøene føler at de nå blir satt tilbake for det som skjer rundt Oslo.

Det er ikke tvil om at det har vært nyttig å ha denne meldingen til behandling. Det gir en god oversikt over situasjonen innenfor norsk høyere utdanning, og det gir muligheten til å legge en del viktige lange linjer for dimensjoneringen. Men det er klart at her endrer ting seg så raskt at jeg tviler på om komiteen i dag sitter med de endelige løsningene. Ting skjer veldig raskt. Det betyr – det er jeg overbevist om – at vi kommer til å ha ganske mange diskusjoner også i de årlige budsjettdebattene om hva slags områder innenfor høyere utdanning det er viktig å øke og redusere på. Så én ting kan jeg garantere: Dette er ikke siste gang vi har denne type debatt. Vi får holde øynene åpne framover og følge med alle sammen, slik at vi kan bidra til å få en mer fornuftig dimensjonering av høyere utdanning og greier å få et system som faktisk følger med i de endringene som skjer i samfunnet.

Ursula Evje (Frp): Det later til at det vi gjorde da jeg var ung, nemlig å lage hjerter i barken på trær og skrive «Den + Den = Sant», også er gjeldende når det gjelder dimensjoneringspolitikk for høyere utdanning. For her er det tydelig at næringspolitikk og utdanningspolitikk ikke bare er sant, men det er distriktspolitikk.

Fornuftig dimensjonering – ja, er det mulig? Har ikke erfaringer vist gjennom alle de årene man har drevet med det, at denne båten er vanskelig å få til å flyte på vannet på en skikkelig måte? Forskning utført i Tromsø har påvist en «laksen-effekt», at et større antall studenter fra et område som studerer ved f.eks. Tromsø, søker jobb i dette distriktet senere, altså at man har et større lokalt utbytte av denne utdanningen. Det er i seg selv et interessant fenomen, men forsvarer etter min oppfatning ikke flertallets ønske om å bygge sterke regionale utdannings- og forskningssentre utover de etablerte universitetsmiljøene. Etter Fremskrittspartiets mening er høyere utdanning og forskning som et distriktspolitisk virkemiddel et svært lite formålstjenlig skritt. Det betyr at man vil tvinge en lang rekke mennesker til å studere der de ikke ønsker det. Gjør de ikke som dette hus og departementet bestemmer, får de heller ingen utdanning. Dette er etter vår mening en direkte feilpolitikk.

Dimensjoneringspolitikken, som vi egentlig diskuterer, er – og særlig sammen med Norgesnettrådet – et så vidt sterkt politisk styringsverktøy at det å bruke slike midler i tide og utide etter Fremskrittspartiets mening vil føre oss inn i en håpløs labyrint av byråkrati, økende administrasjon og – som en følge av dette – mindre god kvalitativ høyere utdanning for dem som trenger det.

Norge er en liten nasjon. Vi er bare 4,5 millioner innbyggere. Vi har i dag seks universiteter, vi har nesten 30 statlige høyskoler, vi har vitenskapelige høyskoler, høyskoler for kultur, musikk, teater, ballett, design – you name it, vi har det! Vi har i tillegg til dette flere private utdanningsinstitusjoner, og alle disse lærestedene er spredt utover det ganske land etter et prinsipp om sikring av bosetting og sikring av interessante arbeidsplasser. Færre institusjoner av høy kvalitet og et utstrakt selvstyre, mulighet til å gi tilbud om utdanning der dagens behov finnes og studentenes valg blir prioritert, er en for oss vesentlig bedre politikk.

Etter- og videreutdanning står sterkt i dette bildet, og er et tilbud som kan gis desentralisert. Men det betinger sterke og levedyktige institusjoner, det betinger at de har muligheter for å sende lærerkrefter ut i distriktene når behovet er der osv. Det som er viktig, er finansieringen av disse tiltakene. Fremskrittspartiet har hevdet over tid at pengene til utdanning bør følge eleven eller studenten. Prinsippet vil kanskje bety at noen læresteder blir borte, men det vil igjen bety kvalitetsheving andre steder. Konkurranse har ofte den effekten at kvalitet stimuleres.

Fremskrittspartiet er videre opptatt av at det å utdanne seg i utlandet er positivt i seg selv og gir landet rask tilgang på forskning og ny teknologi. Å målrette gebyr- og tilleggsstipend for å stimulere eller straffe studenter som søker utdannelse i utlandet, er etter vår mening en uting.

Gammelt tankegods som har spilt fallitt, må legges til side. Å løpe etter sin egen hale er energikrevende, og ikke spesielt fremtidsrettet. Fremskrittspartiet ønsker å stimulere til studier i utlandet, og fremmer forslag om en bedring av gebyrstipendet til 80 pst. Vi vil videre si at det kan gjennomføres en endring av finansieringsmodellen, og at hver institusjon har et ansvarlig driftsstyre og blir kontrollert av f.eks. vekttallsproduksjon. Dette gjør at man ikke behøver å telle hoder.

Jeg vil med dette ta opp de forslagene Fremskrittspartiet har fremmet alene og sammen med andre.

Presidenten: Ursula Evje har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Arne Lyngstad (KrF): Dagens debatt blir fort en foreløpig vurdering av behov for og dimensjonering av høyere utdanning. Vi får en ny runde når Mjøs-utvalget legger fram sin utredning i løpet av våren neste år. Men meldingen går allerede nå inn på prinsippene for dimensjonering av høyere utdanning.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å balansere prinsippet om fritt utdanningsvalg for den enkelte student og samfunnets behov. Den enkeltes studievalg er svært viktig både for motivasjon og arbeidsinnsats. Derfor må rekruttering til utsatte studier eller nye fag først og fremst skje ved informasjon. Men det må være lov å innrette studietilbudene slik at ressursene blir mest mulig utnyttet. For Kristelig Folkeparti er det viktig å kunne gi tilbud om studier, men ikke nødvendigvis på alle steder. Det må være en arbeidsdeling mellom institusjonene og regionene.

Når det gjelder etablering av studier som samfunnet har spesielt behov for, bør det fortsatt være sentralstyring. Utover det bør prinsippet om størst mulig selvstyre for institusjonene gjelde.

Kunnskap vil være viktig for næringsutvikling og nyskaping. Utdannings-Norge må derfor se sitt ansvar for regional utvikling, både når det gjelder fastsetting av studietilbud og utvikling av faglig innhold. Spesielt må høgskolene være villige til å ha en slik regional rolle.

Kvalitet i undervisningen er viktig, men vel så viktig er en forskningsmessig forankring for undervisningen. Kristelig Folkeparti ønsker å stimulere til forskning ved å få til et sterkere samarbeid mellom høgskoler og regionale forskningsstiftelser, og ved at høgskolene selv legger opp til forskningsarbeid. Gjennom Norgesnettet bør det være mulig å få til en arbeidsdeling som også kan gi faglig fordypning, og gi regionale miljøer nasjonale oppgaver.

Kristelig Folkeparti er glad for at komiteinnstillingen bærer preg av bred oppslutning om prinsippene for dimensjonering, slik Regjeringen har skissert dem. For oss i Kristelig Folkeparti har det i komitearbeidet vært viktig å løfte fram betydningen av internasjonale utvekslingsprogrammer og ønsket om internasjonalisering av høyere utdanning. Også i dimensjoneringen av høyere utdanning må vi søke å ta høyde for muligheten for studier i utlandet, f.eks. innen legeutdanningen.

Det som har opptatt komiteen mest, er vurderingen av behovet for større utdanningskapasitet innen enkelte fagområder. For Kristelig Folkeparti er det viktig å slå fast at det fortsatt er ønskelig å få flere studieplasser innen medisin og ergoterapi. Skal vi få nok personale til å oppfylle kreftplanen, må også kapasiteten for radiografer og stråleterapeuter økes. Innen sykepleie synes praksisdelen å være mest vanskelig. Her har et eget utvalg, Mekki-utvalget, vurdert ulike tiltak for å styrke praksisopplæringen. Kristelig Folkeparti mener Regjeringen snarest bør følge opp dette utvalgsarbeidet med konkrete løsninger som kan bidra til å bedre situasjonen med hensyn til praksisplasser, og sikre faglig god veiledning av sykepleierstudenter i praksis. Det skal innføres en ny rammeplan for sykepleierutdanningen fra studieåret 2000-2001, og da må det tilføres ressurser til å gjennomføre utvidet praksis, slik tilfellet var ved innføringen av ny lærerutdanning høsten 1998.

For øvrig vil jeg vise til komiteens innstilling.

Inge Lønning (H): En samlet komite sier i innstillingen:

«Komiteen ser denne meldingen som et skritt i retning mot en mer langsiktig og strategisk tilnærming til vurdering av studiekapasiteten ved de enkelte institusjonene, og vil understreke at dette er en utvikling som må fortsette.»

Dette må man se på bakgrunn av det faktum at det ikke har vært det langsiktige og strategiske som har særpreget planleggingen av norsk høyere utdanning gjennom de siste 10–15 år. Når vi har et tredje juridisk fakultet, skyldes det dominoeffekten av en flertallsbeslutning i denne sal om å legge siviløkonomutdanningen til Bodø, og det førte til at man måtte kompensere ved å opprette et nytt studium i Tromsø. Det finnes mange lignende eksempler. Dermed ingenting sagt om riktigheten av de enkelte beslutningene, men det finnes mange lignende eksempler på at det ikke har vært en helhetlig planlegging som har styrt de enkeltvedtak som er gjort.

Da jeg kom inn som medlem av Det Norske Universitetsråd på midten av 1980-tallet, var den alminnelige bekymring at man ville få altfor få studenter i det norske universitets- og høyskolesystemet i årene fremover. Fra 1988 og utover opplevde vi en ny folkevandring av ganske dramatisk art, som i løpet av kort tid gjorde at studenttallet ved de norske universitetene ble doblet. Det viser både at det er meget vanskelig å stille opp sikre prognoser for studieatferd, og det viser – det må det vel være riktig å innrømme i etterkant – at vi har hatt en tendens til også å bruke universitetsstudiene, særlig de såkalte allmennfakultetene, som et trekkspill, som vi har utvidet og trukket sammen alt etter som arbeidsmarkedet gjorde det nødvendig. Det kan godt tenkes at det heller ikke er noen dårlig samfunnsøkonomi. Men det er i hvert fall ikke en aktiv og offensiv form for planlagt bruk av kapasiteten ved de høyere utdanningsinstitusjonene. Derfor er det grunn til å ønske seg en mer langsiktig og strategisk tilnærming til hele feltet.

Vi er inne i en fase hvor det er enighet om at det er behov for fleksibilitet. Det er behov for evne til omstilling, raskere omstilling enn vi har vært vant til. I den sammenheng har flertallet gitt en uttalelse om økt bruk av midlertidig ansettelse. Høyre og SV har en egen merknad, hvor vi understreker at dette ikke bør gjelde heltids lærerstillinger ved institusjonene. Derimot er det riktig å satse på økt bruk av II-stillinger som helt klart øker fleksibiliteten, og det kan være riktig i større grad å bruke time- og hjelpelærere som kjøpes inn for timebetaling.

Når vi advarer mot å bruke tidsbegrenset ansettelse i fulltidsstillinger, er det fordi rekrutteringssituasjonen allerede er i ferd med å bli meget vanskelig ved mange fag, og det vil ikke gjøre det lettere å rekruttere folk hvis man skaper usikkerhet om stillingsstatus.

Til sist noen ord om forholdet mellom utenlandsk utdannelse og norsk utdannelse. I merknadene fra flertallet, Arbeiderpartiet og de tre regjeringspartiene, henvises det når det gjelder oppfølgingen av løftet om to fullstipendierte hjemreiser for utenlandsstudenter, til behandlingen av statsbudsjettet for år 2000. Det tror jeg ikke noen av leserne får noen særlig glede av om de går tilbake og studerer de samme partienes innstilling til budsjettet, for der får de heller ikke noe forpliktende svar. Der er ikke noen vilje fra flertallets side til å følge opp det løftet som ble gitt da man for flere år siden behandlet meldingen om utenlandsstudentene. Høyre og Fremskrittspartiet har markert i en særmerknad på side 5 i innstillingen sin skepsis mot departementets antydning om at man vil fortsette å bruke oppkjøp av studieplasser ute for å løse kapasitetsproblemene hjemme. Komiteen har flere ganger tidligere sagt at det å kjøpe opp studieplasser er en lite hensiktsmessig måte å løse problemer på.

Helt til sist: Høyre og Fremskrittspartiet har et eget forslag når det gjelder kapasiteten innen medisin, og det er under henvisning til at det har skjedd store endringer når det gjelder norske studenters atferd utenlands på dette området, og vi ønsker at vi skal ha en totaloversikt før man tar standpunkt til hvor stor utbygging som skal skje ved fakultetene her hjemme.

Marit Tingelstad (Sp): I dag tar nærmere 60 pst. av dagens ungdom høyere utdanning. Det er en formidabel vekst i forhold til de prognosene som ble skissert på slutten av 1980-tallet. Den gangen opererte myndighetene med tallet 105 000 som et rimelig måltall. Men så kom konjunktursvingningene med stor arbeidsledighet, der ulike utdanningstiltak ble et viktig redskap for å bøte på skadevirkningen av ledigheten. Det var fornuftig isolert sett, men vi skal ikke underslå at det nok ble en del ad hoc-løsninger.

Senterpartiet mener det er viktig at mange flere har skaffet seg studiekompetanse og valgt å ta høyere utdanning. Dette legger et godt grunnlag for Norge som kompetansenasjon. Likevel må en ikke glemme at det trengs kompetanse også i de praktiske hverdagsyrkene, hvis jeg kan kalle det det, men det hører jo ikke med til denne saken i dag.

Det er store forskjeller på studietilbøyeligheten i landet, og innlandsfylkene ligger langt under landsgjennomsnittet. Dette er tema som må tas alvorlig, både av sentrale og regionale politikere. Det må drives bedre rådgiving, og det må legges bedre til rette for attraktive studietilbud, ikke minst ved innlandshøyskolene. Når regionale politiske myndigheter slutter opp om nye studietilbud, skapes det forventninger til beslutningstakerne, med ditto skuffelser når ikke tilbudet kommer. Jeg viser til innlandsoffensiven, som gjelder Oppland og Hedmark, hvor høyere utdanning skal være en del av motoren for vekst og utvikling. Også fylkene Buskerud, Vestfold og Østfold ligger under landsgjennomsnittet hva gjelder studieplasser i forhold til folketallet. Senterpartiet mener dette må vektlegges når nye studieplasser planlegges. Desentraliserte studietilbud er et mål for å nå folk der de bor. Jeg stiller likevel et spørsmål om det er det mest hensiktsmessige i alle situasjoner. Jeg vil her trekke fram Høgskolen i Buskerud, som har betydelig kompetanse innen pedagogikk, men mangler allmennlærerutdanning. I samme fylke er det stort behov for flere fagutdannede lærere. I dag tilbys desentralisert lærerutdanning fra Høgskolen i Telemark, som selv ikke klarer å fylle opp sine plasser. En må spørre hva som gir det beste resultatet også sett i norgesnettperspektiv. Er det desentraliserte opplegg eller oppretting av allmennlærerutdanning ved fylkets egen høgskole?

Et sentralt spørsmål er også om det er rimelig samsvar mellom de behov samfunnet har for kompetanse, og den utdanningen som studentene velger. Svaret er nei, og det er grunnen til at dimensjoneringsmeldingen er kommet. Samtidig viser jeg til Mjøs-utvalget, som har som oppdrag å gjennomgå alle sider ved høyere utdanning. Jeg vil i den sammenheng gi honnør til saksordføreren for den prosessen hun har fått til i arbeidet med denne innstillingen, hvor komiteen etter min oppfatning har klart å unngå å tråkke i Mjøs-utvalgets bed.

Det har til stadighet kommet kritikk mot at høyere utdanningsinstitusjoner er for statiske og lite fleksible i forhold til å ta nye utfordringer i tråd med samfunnets behov. Kritikken bør nok også rettes mot storting og departement, for det er tross alt disse fora som lager rammevilkårene. Det er nødvendig at institusjonene får friere tøyler og selv viser vilje til større fleksibilitet, ikke minst i forhold til å være sentrale tilbydere til etter- og videreutdanningsreformen som nå er på trappene. Her blir det større konkurranse, og her må institusjonene være seg sitt ansvar bevisst. Jeg viser for øvrig til innstillingens omtale av dette.

Så noen få kommentarer til enkelte fagområder. Mangelen på realister som vil bli lærere, gir uheldige konsekvenser for både grunnopplæring og videregående opplæring. Jeg mener det må vurderes ulike stimuleringstiltak for å bedre tilgangen på både realister og ingeniørstudenter. Dette er en forutsetning for å nå målet om et nyskapende Norge. Jeg vil også fremheve at design, både produkt- og industridesign, må prioriteres.

Satsing på IKT og multimedier i høyere utdanning er nødvendig. Her vil jeg trekke fram Høgskolen i Gjøvik, som har studieplaner for et sivilingeniørstudium klare, men mangler en del midler for å kunne starte opp. Jeg vil understreke at det er svært viktig å få høyere grads studier også til denne regionen.

Senterpartiet er glad for understrekingen av at utdanning innenfor de vedtatte helseplaner må følges opp. Her må departementet gi plass til studietilbud der det ligger til rette for det.

I dagens utgave at Oppland Arbeiderblad er det et oppslag om radiografmangelen:

«Takket være iherdig innsats fra Opplands-benken går nå Stortingets sosialkomite inn for å opprette den radiografutdannelsen allerede fra neste skoleår, og det kan på sikt bedre situasjonen ved GFS. Når den nye stråleenheten er på plass, trenges det nemlig enda flere radiografer.»

Det er klart jeg skulle ønske at kirke-, utdannings- og forskningskomiteen hadde hatt like konkrete utsagn, men det valgte vi altså ikke å ha i forbindelse med denne prinsippmeldingen.

Rolf Reikvam (SV): Dette er blitt en bra melding. Meldingen er klar på at det er samfunnets behov for kompetanse og den enkeltes ønske som skal styre kapasiteten. Meldingen har på en bra måte balansert disse interessene. Det betyr at for andre utdanninger enn profesjonsutdanningen er det etterspørselen som i stor grad skal styre kapasiteten, og med det utgangspunktet får det store konsekvenser for vår videre politikk, så i den grad vi ønsker å påvirke og styre utviklingen mot bestemte utdanninger, er det etterspørselssiden vi i stor grad må prøve å påvirke i tiden fremover.

Meldingen er klar på at vi skal ha en kapasitet som gjør at minst halvparten av de aktuelle årskullene kan få plass. Vi ser at i de nærmeste årene vil årskullene gå noe ned – ikke mye, men de vil gå noe ned. Det er litt viktig at vi i denne fasen ikke bygger ned kapasiteten. Jeg tror det er viktig at vi tar vare på den kapasiteten vi har, selv om vi får en viss nedgang i de aktuelle årskullene. Og det er riktig, slik som meldingen legger opp til, at den enkelte institusjon må tilpasse sine tilbud, og det må ikke bli en nedbygging for å tilpasse seg.

Meldingen har også et bra utdanningspolitisk syn på den måten at den ikke er så konsentrert om teknologifagene, men har også med et ganske bra perspektiv i forhold til det som har med næringsutvikling å gjøre. Det betyr at en legger vekt på humanistiske fag, samfunnsfag osv., og ikke kun teknologifag, når en ser dette i en næringspolitisk sammenheng.

Meldingen legger opp til større selvstyre i institusjonene, og dette er i samsvar med det Stortinget tidligere har gitt uttrykk for.

En har også prøvd å trekke inn kompetansereformen, og har vel greid det delvis. Det er jo vanskelig å se hvilken etterspørsel som vil komme i forbindelse med denne reformen, men jeg føler at det er gjort et ærlig forsøk. Det viktige er det signalet som nå går til utdanningsinstitusjonene, om at det er de som skal utvikle tilbud slik at kompetansereformen blir det den skal være.

Jeg skal trekke inn tre områder der meldingen etter min oppfatning er noe vag. Det er for det første det som går på den skeive rekrutteringen, sosialt og geografisk. Det er helt åpenbart at vi har en skeiv rekruttering sosialt til høyere utdanning i dag. Det sies også i meldingen, men jeg føler at det er en beskrivelse, og ikke en analyse av hva vi bør gjøre med dette. Jeg skulle nok gjerne ha sett litt på hva som er årsaken til dette og hvorfor vi ikke er kommet lenger enn det vi er, for dette er jo en ulykke – iallfall er det uheldig for dem som går glipp av høyere utdanning, og det er også uheldig for samfunnet, som går glipp av den kompetansen som en kunne ha fått ut av den delen av befolkningen som ikke søker høyere utdanning. Så jeg skulle nok ønske at en hadde foretatt en viss analyse av hva årsaken er, og sett litt på om studiefinansieringen er med på å forårsake den skeive rekrutteringen, og også sett på endringer i arbeidsmarkedet, hvilke grupper det er som faller først ut i forhold til høyere utdanning. Noen analyser rundt det hadde vært interessant.

Jeg føler også at meldingen i liten grad drøfter hvorledes høyere utdanning skal sikres rekruttering, og da tenker jeg først og fremst på lærerkrefter i årene fremover. Vi åpner i noe større grad for bruk av midlertidig tilsetting, og meldingen tar opp dette med II-stillinger osv., men jeg skulle nok også ønsket at man hadde gått enda lenger ned i materien, for jeg tror vi står foran store utfordringer i årene fremover for å skaffe nok lærerkrefter og nok forskere til de høyere utdanningsinstitusjonene våre. Dessuten føler jeg også at selve modellen for fremskrivning ikke er god nok, og at det å drive fremskrivning er vanskelig. Men jeg er ikke sikker på at modellarbeidet har vært godt nok, og er heller ikke sikker på at de dataene som inngår i modellen, er gode nok. Det burde nok vært gjort mer både med selve modellen og med datamateriellet, men meldingen sier jo også at det skal det jobbes videre med. Jeg tror det er viktig å få bedre modeller for å kunne si litt om fremtidig etterspørsel og fremtidig tilbud av høyere utdanning.

Så til slutt: I løpet av de neste 20 årene må det skaffes 800 000 nye arbeidsplasser. Vi har sagt ganske mange ganger at det er arbeidsplasser som produserer varer og tjenester med et høyt kunnskapsinnhold, og det er viktig at vi da legger opp en høyere utdanning som har dette perspektivet i seg.

Presidenten: I henhold til beslutning tidligere i dag skal Stortinget ta pause i forhandlingene mellom kl. 13.45 og kl. 16. Presidenten vil foreslå, av hensyn til replikkordskiftet etter statsrådens innlegg, at møtet heves nå, og at første taler på kveldsmøtet blir statsråd Jon Lilletun. – Det anses vedtatt.