Presidenten: Presidenten vil foreslå at lengste taletid for hovedtalerne fra hver partigruppe samt medlemmer av Regjeringen settes til 10 minutter, for øvrige talere 5 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lars Gunnar Lie (KrF) (leiar i komiteen og ordførar for saka): Ny saldering av statsbudsjettet medrekna folketrygda har i år fått litt større merksemd enn det som har vore vanleg dei seinare åra. Eg ser på det som positivt, for det er viktig òg frå Stortinget si side å ha merksemd på korleis budsjettstyringa har vore gjennom året. Ved sida av å svara på skriftlege spørsmål frå medlemer av komiteen har finansministeren òg vore i komiteen, der han gjorde greie for dei endringane som har kome til.

Budsjettet er eit heilt naudsynt styringsverktøy, både på einskilde område som eit einskilt prosjekt og departement, og i den makroøkonomiske styringa. Det er viktig at budsjetteringa er realistisk, både i framlegget frå Regjeringa, i det budsjettet som vert vedteke, og i dei eventuelle endringane som vert gjorde gjennom budsjettåret. Eg meiner det har vore tilfellet ved gjennomføringa av 1999-budsjettet. Kvifor vil eg hevda det? Jau, fordi dei endringane som er gjorde, er forsvarlege og har ikkje svekt tilliten til den økonomiske styringa i landet vårt. Alle forstår at når ekstraordinære ting hender, må ein òg inn med ekstraordinære tiltak, slik ein m.a. måtte på grunn av krigen i Kosovo og kostnadene med den.

Når det gjeld ein stor del av auken i det oljekorrigerte underskotet, skuldast det vesentlege endringar i dei påreknelege skatte- og renteinntektene, og i tillegg at det vart selt færre bankaksjar enn rekna med då budsjettet vart vedteke i fjor haust. Endringar gjorde fordi vurderingane av kva ein kan venta i skatte-, avgifts- og renteinntekter er annleis enn rekna med frå først av, kan etter mi meining ikkje brukast som argument for at økonomistyringa ikkje har vore god nok.

Av auken i det oljekorrigerte underskotet på ca. 12,5 milliardar kr er netto auka utgifter ca. 5,1 milliardar kr. Lat meg med ein gong leggja til at også det er mykje, og det er langt frå ønskjeleg med slike overskridingar, sjølv om det er ekstraordinært. Eg meiner stram styring av budsjetta er naudsynt.

Dei største postane i utgiftsauken som til saman utgjer desse vel 5 milliardar kr, har m.a. samanheng med den tragiske situasjonen vi har hatt og har i det tidlegare Jugoslavia, med krigen i Kosovo, meirutgiftene til ferdigstillinga av Rikshospitalet og meirkostnadene i samband med innsatsstyrt finansiering i sjukehussektoren, noko som er positivt, fordi det mest skuldast auka handsaming av pasientar.

Når det gjeld helsesektoren, vil eg syna til at komiteen har vist helsetenesta i fylkeskommunane særleg merksemd. I innstillinga er det merknader med synspunkt både frå fleirtalet og mindretalet i komiteen. Dersom eg skal våga meg på noko samandrag av det som der vert sagt, må det vera at ein samla komite tek situasjonen som er oppstått, på alvor. Vidare reknar eg med at den tilbakemeldinga som Sosial- og helsedepartementet har varsla, vil gje betre grunnlag for å kunna avgjera dei rammevilkåra som sjukehusa bør ha for å kunna utnytta ressursane best mogleg.

I innstillinga er det teke inn omtale av to orienteringar til Stortinget. Den eine gjeld brev frå nærings- og handelsminister Lars Sponheim til Stortinget 14. desember om sal av staten sine aksjar i Sydvaranger ASA. Dette brevet følgjer som vedlegg til innstillinga. Fleirtalet i komiteen har også merknader til sal av aksjane i Arcus AS, og meiner det ligg inne i den fullmakta Regjeringa har til å selja statsaksjar.

Den andre orienteringa gjeld sak under Olje- og energidepartementet, der komiteen har teke omsyn til dei endringane som vart gjorde i Stortinget i samband med handsaminga av Innst. S. nr. 66 for 1999-2000. Etter å ha fått informasjon frå statsråd Marit Arnstad vedtok ikkje Stortinget den føreslegne auken i kap. 5608 post 81, slik det var gjort framlegg om i innstillinga. Dette har finanskomiteen no teke omsyn til i innstillinga til ny saldering, som vi i dag handsamar.

Tiltrua til norsk økonomi har gjennom 1999, etter mitt syn, vorte styrkt. Dette skuldast fleire tilhøve. Eg vil peika på følgjande punkt:

• 1. Eit relativt stramt budsjett.

• 2. Årslønsveksten ligg an til å verta vesentleg lågare i 1999 enn i 1998, og lønsoverheng inn i 2000 er moderat.

• 3. Valutakursen er attende til om lag same nivå som før valuta-uroa tok til i fjor, og Noregs Bank har sett renta ned med 2,5 prosent-einingar sidan årsskiftet.

• 4. Den gjennomsnittlege arbeidsløysa ser ut til å verta om lag uendra frå 1998 til 1999.

Eg vil til sist peika på at vi i samband med budsjetthandsamingane framover må ha eit kritisk søkjelys på den reelle underliggjande veksten i budsjettet.

Her har vi også frå Stortinget si side ei viktig oppgåve, fordi det kanskje er her i huset vi er sterkast utsette for press til å auka løyvingane til alle god føremål. Eg meiner vi, om ikkje for lang tid fram, må sjå på dei regelstyrte utgiftspostane i budsjettet.

Med dette vil eg tilrå innstillinga frå finanskomiteen.

Hill-Marta Solberg (A): Budsjettreformen fra 1997 innebar at den tidligere salderingen, som man før den tid hadde på høsten, falt bort, slik at helheten i budsjettopplegget skulle bli ivaretatt allerede fra begynnelsen av budsjettbehandlingen på høsten. Stortingets forretningsorden ble endret med nye bestemmelser om at det ved behandlingen av finansinnstillingen med bindende virkning skulle gjøres et samlet rammevedtak for stats- og trygdebudsjettet, bestående av både utgiftsramme og inntektsramme.

Om nysalderingen het det den gang i innstillingen om budsjettreformen følgende i punkt 3.2.1:

Utvalget mener at det ikke er aktuelt å avvikle ordningen med nysaldering av inneværende års budsjett i desember. Blant annet tilsier ønsket om best mulig anslag på regnskap hensynet til retningslinjene for petroleumsfondet og hensynet til en siste samordning av bevilgningsendringer under ulike departementer at nysalderingen opprettholdes som en praktisk ordning.»

Nysalderingen for 1999, som vi nå behandler, viser at oljeavhengigheten i løpet av budsjettåret har økt fra 5,5 milliarder kr til nærmere 18 milliarder kr. Selv om man tar hensyn til anslagsendringer, er det ingen tvil om at det gjenstår en betydelig sprekk på årets budsjett. Som komiteens leder nylig var inne på, utgjør nettosprekken i overkant av 5 milliarder kr.

Det er da naturlig og riktig at Stortinget spør seg om budsjettstyringen i løpet av året har vært god nok. Når Regjeringen i den nysalderingen som behandles i dag, også fremmer nye tiltak, må vi spørre oss om nysalderingen er det Stortinget mente den skulle være, nemlig en budsjettrunde for praktisk samordning av bevilgningsendringer. Min vurdering er at slik det ser ut nå, er også nysalderingen i ferd med å bli en politisk runde på budsjettet, men dog uten at det ses i en helhet.

Formålet med budsjettreformen var å samle et flertall bak et helhetlig budsjettopplegg. Finanskomiteens innstilling, slik som den nå foreligger, til nysalderingen, viser at denne sentrale målsettingen neppe kan sies å oppfylles gjennom den måten den økonomiske politikken styres på fra Regjeringens side. For de partiene som vedtok budsjettet for 1999 sammen med regjeringspartiene, altså Høyre og Fremskrittspartiet, er i innstillingen i dag sterkt kritiske til den måten dette har vært fulgt opp på, og tar ikke et helhetlig ansvar for utviklingen på budsjettet i årets løp. Poenget med budsjettreformen var at det skulle utarbeides et helhetlig flertallsopplegg, og det er grunn til å spørre seg om budsjettreformen i virkeligheten nå bare tilsynelatende stiller strengere krav til denne helheten.

Regjeringen har som uttalt mål å kunne samarbeide til ulike sider, også i den økonomiske politikken. Det har vi jo sett eksempler på. Sist høst og høsten før det fant de støtte for sitt budsjettopplegg hos Fremskrittspartiet og Høyre, mens det for neste år er en budsjettavtale med Arbeiderpartiet. Enigheten mellom Høyre, Fremskrittspartiet og sentrumspartiene i fjor høst svekket budsjettet med om lag 1 milliard kroner. Regjeringen gjennomførte behandlingen av revidert nasjonalbudsjett uten avtale med noen partier i Stortinget, noe som også førte til at utgiftene økte ganske kraftig – og uvanlig kraftig til å være et revidert nasjonalbudsjett. Og da nysalderingen ble lagt fram, var utgiftsveksten ytterligere økt. Helheten i det opplegget som gjennomføres, blir derfor helt annerledes enn det det har vært etablert enighet om av det flertallet som vedtok budsjettet for 1999. Og jeg mener det er grunn til å spørre seg om dette går på tvers av de forutsetningene bak Stortingets budsjettreform. Jeg mener finanskomiteens innstilling gir grunn til å stille det spørsmålet.

Som allerede nevnt, har Regjeringen ved nysalderingen for 1999 lagt fram flere forslag til tiltak som er saker som i sin alminnelighet absolutt burde vært fremmet i forbindelse med den ordinære budsjettrunden for 2000. Dette innebærer at nysalderingen for 1999 brukes til nye tiltak for 2000, som man i virkeligheten ikke klarte å få på plass i budsjettet for 2000. Det er etter min oppfatning en måte å bruke nysalderingen på som ikke er i tråd med det som var intensjonene da reformen ble behandlet, og da man sa at nysalderingen skulle være for praktiske formål. Så det grunnleggende spørsmålet å stille, er jo om det er i ferd med å utvikle seg en praksis med budsjettstyring i løpet av året som i virkeligheten kan bidra til å undergrave det som for Stortinget har vært de gode intensjonene bak budsjettreformen. Stortinget har selv sagt at reformen skal evalueres. Det skal skje våren 2001, og etter Arbeiderpartiets vurdering er et viktig tema ved evalueringen nettopp hvordan nysalderingen nå fungerer.

La meg til slutt bare understreke at jeg så absolutt deler komitelederens syn på viktigheten av at Stortinget i stadig større grad også følger opp budsjettstyringen og regnskapsdelen av budsjettet, og ikke bare ensidig konsentrerer seg med tyngde om budsjettbehandlingen om høsten.

Siv Jensen (Frp): Først til representanten Solberg, som brukte en liten del av sitt innlegg på å kritisere Høyres og Fremskrittspartiets manglende oppfølging av budsjettavtalen fra i høst.

Fremskrittspartiet har stått bak den subsidiære avtalen hele veien, selv om det var deler av den vi ikke nødvendigvis syns var like bra. Forskjellen mellom vår subsidiære enighet og Arbeiderpartiets omfavnelse av Regjeringen denne gangen, er betydelig. En vesentlig forskjell er at det budsjettet som ble vedtatt høsten 1998, la grunnlaget for rentenedgang og for en helt annen styring av norsk økonomi. Men det var ikke lenge etter at budsjettet for 2000 ble vedtatt, at sentralbanksjefen faktisk klargjorde tydelig at avgiftsøkningene i det vedtatte budsjettet antakelig var så store at de kunne true fremtidige rentenedsettelser. Så jeg tror kanskje ikke at Arbeiderpartiet skal gå så altfor høyt på banen når det gjelder god økonomikontroll og -styring.

Så til nysalderingen. Det er jo litt spesielt når man under en budsjettbehandling om høsten driver med dramatiske øvelser for å finstille en budsjettbalanse og i dypeste alvor foretar kutt som dreier seg om små promiller av statsbudsjettet. Og så kommer man til nysalderingen og kan konstatere at oljeavhengigheten i løpet av budsjettåret er økt helt opp til 18 milliarder kr! Det er ikke mulig etter mitt skjønn å finjustere norsk økonomi helt ned på promillenivå.

Regjeringen undergraver i og for seg statsbudsjettet som styringsdokument ved først å finsikte promillene i et budsjett, for deretter å konstatere med rimelig stoisk ro at budsjettet er sprukket med flerfoldige milliarder kroner, og så si at dette har ikke Regjeringen hatt noe særlig kontroll over; man kunne jo ikke forskuttere Kosovo. Det er jeg enig i. Og så kommer det frem at man kunne jo heller ikke forskuttere overskridelser på Rikshospitalet. Det er jeg også enig i. Men så er det blitt brukt som et argument fra finansministerens side at det har kommet betydelige ekstraomkostninger tilknyttet den innsatsstyrte finansieringen av sykehusene. Det har man kunnet vite om! Ikke bare fordi man måtte vite at det ville være en vekst fordi man økte prosentsatsen, men dette ble også påpekt behørig, ikke bare av Fremskrittspartiet, men også av Høyre, i forbindelse med revidert budsjett, da det var mye spetakkel knyttet til ordningen med innsatsstyrt finansiering fordi fylkeskommunene mente at de ikke fikk det oppgjøret de rettmessig hadde krav på. Så allerede på det tidspunktet var det kjent at det kom til å koste mer penger i forbindelse med den innsatsbaserte finansieringen. Det var også en av grunnene til at det i sin tid var vesentlig for oss å få gjort dette om til en overslagsbevilgning, nettopp fordi det vil være umulig å kunne forskuttere hva prislappen blir til slutt.

Så er det et annet besynderlig forhold: Høsten 1998 la finansministeren i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet betydelig vekt, både i denne salen og i en rekke intervjuer, på at budsjettet da var et meget godt utgangspunkt for at rentene i Norge ville gå ned. Det ble gjentatt og gjentatt. Så man kan da stille spørsmål om hvorfor Regjeringen har operert med så høye anslag på renteinntektene til staten. For hvis det var slik at Regjeringen i utgangspunktet forutsatte at rentenivået i Norge ville gå ned, hvorfor justerte man ikke det samme anslaget på de renteinntektene man forventet å motta? Det spørsmålet stilte jeg opp til flere ganger til finansministeren i fjor høst, men fikk i og for seg aldri noe svar på denne «mis-matchen» mellom rentenivå for nasjonen og renteinntekter for staten. Og så viser det seg jo at man har hatt galt anslag på renteinntekter til staten – det var altfor høyt i forhold til det som ble realiteten! Da er det fristende å stille seg spørsmålet om hvorvidt dette var bevisst feilbudsjettering. Man klarte ikke å finne inndekning på det daværende tidspunkt, og valgte å skyve problemet foran seg fordi man på en måte visste at det ville Stortinget ordne opp i når man bare kom til nysalderingen.

Det er i så fall ikke det eneste momentet. For det er dessverre blitt sånn at nysaldering ikke bare dreier seg om å rette opp anslagsforskjeller eller andre endrede forutsetninger. Det er også en del ny politikk. Nye forslag kommer helt på tampen av året, som Regjeringen i dypeste alvor forventer at Stortinget skal slutte seg til. Det syns ikke jeg er i samsvar med de forutsetninger som ligger til grunn for en nysaldering, og det er heller ikke i samsvar med de forutsetninger som finansministeren selv mener skal ligge til grunn for en nysaldering. Derfor overrasker det meg at det allikevel kommer forslag fra Regjeringen, som er ny politikk, som er helt utenfor de forutsetninger som ble lagt i budsjettet høsten før, som man altså regner med skal gå rett igjennom.

Det er uansett slik at det på noen områder vil være naturlig for Fremskrittspartiet å stemme imot, også på områder hvor vi kan være enige i begrunnelsen, men hvor vi ikke finner det forsvarlig fordi det ikke er som et ledd i en nysaldering.

Jeg tar med dette opp de mindretallsforslagene Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Presidenten: Siv Jensen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Per-Kristian Foss (H): Denne anledningen bør benyttes – iallfall vil jeg gjøre det – til et par refleksjoner om hvordan den nye budsjettreformen i Stortinget har fungert. Den skal offisielt evalueres etter en stund. Men la dette være et bidrag fra min side.

Situasjonen i dag er at når budsjettet skal vedtas på høsten, kreves det bindende budsjettrammer og det er plikt til å finne flertallsløsninger. Dette setter Stortinget under et press. Men det er samtidig også en forsikring om at det er helheten man behandler, og ikke noe som bryter med helheten. Dette har så langt fungert positivt, synes jeg, men det er selvfølgelig ingen garanti for god budsjettstyring gjennom året. I denne innstillingen kritiserer Høyre Regjeringen for dårlig budsjettstyring. Vi erkjenner at det er utgifter som kan komme overraskende, men i utgangspunktet skal disse utgiftene dekkes inn, slik at utgiftsveksten holdes på om lag det nivået den ble vedtatt.

Tilbake til budsjettreformen: Allikevel har jeg lyst til å rope et lite varsku, for det er to tendenser jeg synes undergraver budsjettreformens intensjoner, nemlig at Stortinget skal settes under sterk disiplin på høsten for å inndekke ethvert økningsforslag for å få balanse og enighet, mens Regjeringen fra 1. januar kan øke utgiftene ved å komme med nye forslag uten inndekning. Med andre ord: Vi kan vedta ett budsjett, mens sluttresultatet, når budsjettet skal gjøres opp som et foreløpig regnskap, altså nå i desember, kan være et annet budsjett, ikke bare som følge av at verden har forandret seg, men også som følge av at den politiske vilje til å finne inndekning for sine forslag er blitt svekket. Dette forrykker maktforholdet mellom storting og regjering på en måte som gjør at hvis dette utvikler seg til å bli en praksis under skiftende flertallsløsninger, er det grunn til å vurdere om budsjettreformens intensjoner egentlig er oppfylt.

Det andre jeg vil rope et varsku om, er tendensen jeg ser til i stor grad å bruke nysalderingen av inneværende års budsjett til å fylle på 2000-budsjettet. Hvordan kan dette skje? Jo, ved at man fyller på poster der bevilgningene er overførbare, slik at det som kan fremstå som en økning for å dekke et behov i desember 1999, egentlig er en økning i budsjettrammene i det allerede vedtatte budsjettet for 2000.

Vi i komiteen har tidligere stilt spørsmål til finansministeren om dette når det gjelder konkrete poster, og har fått opplyst at praksis selvfølgelig er slik at om Regjeringen ønsker økninger i inneværende års budsjett, altså i 1999, skal det dekkes opp i dette kalenderåret, altså fra i dag, hvor bevilgningen formodentlig gis, og frem til 31. desember dette år. Vi har stilt et spørsmål om det er tilfellet. Jeg avventer med spenning finansministerens redegjørelse, for spørsmålet ble ikke besvart under komiteens arbeid med saken rett før avgivelsen av innstillingen.

Man kan alltid diskutere hvor viktig styringsredskaper er. Men jeg vil faktisk si at det er like viktig å holde god budsjettstyring gjennom året som å få vedtatt et brukbart tilpasset og stramt budsjett. Regjeringen har bestått prøve nr. 1. Budsjettvedtaket ble bra, med en underliggende utgiftsvekst faktisk på under 1 pst. Den lå på linje med det som da var prognosene for veksten i Fastlands-Norges BNP. Det betyr altså at det offentlige ikke vil ta en større del av den totale samfunnskaken, heller ikke en mindre del, men holde seg på om lag uendret nivå. Det var til å leve med for flertallet. Dette er ikke tilfellet når vi gjør opp regnskapet. Da ligger den underliggende utgiftsvekst på over det dobbelte av hva Regjeringen selv mente var korrekt, riktig og avpasset forholdene i fjor høst. Det er altså en økning i underliggende utgiftsvekst fra ¾ pst. til 2 pst.

Nå kan vi si at det har jo gått bra med økonomien allikevel. Ja, det har det, og det skyldes andre forhold. Men i den grad budsjettet i det hele tatt bidrar til å påvirke presset i økonomien og til å få rentenivået ned, som jo alle var enige om var altfor høyt da budsjettet ble vedtatt i fjor, har dette budsjettet, som nå faktisk har kommet ut av året, gitt et dårligere bidrag til å få ned renten enn om budsjettet hadde vært holdt og gjennomført etter den opprinnelige modell.

Jeg legger til at dette ikke er noe nytt. Her bør Arbeiderpartiet kanskje trå litt varsomt, for ser man på den historiske statistikken hentet fra Arbeiderpartiets egen brevveksling med finansministeren, viser den egentlig at det sterkeste avviket mellom vedtatt budsjett og regnskapet finner man det året Jens Stoltenberg var finansminister. Da sprakk det mer enn det har gjort i de etterfølgende par år. Det er en dårlig unnskyldning for den sittende regjering, men det er kanskje en liten formaning til det største opposisjonspartiet om å gå litt stille i dørene.

Hvis vi skal løfte blikket og se inn i neste år, vil jeg si at det er styringsredskapet, den underliggende utgiftsveksten, som på lang sikt er det mest interessante – og jeg holder meg her også til det lederen av finanskomiteen, Lars Gunnar Lie, ved flere anledninger har uttalt – for balanse i budsjettet kan man alltids få til ved å blåse opp budsjettposter, inntektsposter, skatteanslag, avgiftsanslag osv., og de kan fremstå som tilsynelatende i balanse, mens det er den underliggende utgiftsveksten som sier noe om samfunnsforholdene på noe sikt. Og man kan alltids argumentere med at den underliggende utgiftsveksten blir høyere i løpet av et år, men det interessante med sikte på år 2000 er at det budsjettet som er vedtatt, faktisk er høyere enn i de to foregående år. For å si det sånn: Nå har man tatt det hele ut ved vedtakelsen. Ifølge Regjeringens egne tall ligger det an til at den underliggende reelle veksten i statsbudsjettets utgifter fra 1999 til år 2000 nå blir 2,5 pst. Man skal meget langt tilbake – jeg har ikke tilgjengelig statistikk – for å finne tilsvarende tall.

Det er to måter å tolke det på: Enten har man nå dekket alt som er av reelle ting. Det tror jeg ikke er til å stole på, for jeg vet, bl.a. ut fra Regjeringens egne opplysninger, at utgiftene til å holde styrker i Kosovo er budsjettert bare for et halvt år, og intet tyder på at de er overflødige etter første halvår 2000 – dessverre. Andre forhold taler også i tilsvarende retning. Jeg vil tro at vi neste år vil kunne komme til å oppleve at budsjettet sprekker på toppen av denne allerede meget høye underliggende utgiftsvekst. For å si det sånn: Hvis det skal gis en formaning på bakgrunn av erfaringer med 1999-budsjettet – og dette rettes både som en bønn og en advarsel til de partier som nå utgjør flertallet ved vedtakelsen av neste års budsjett, Arbeiderpartiet og regjeringspartiene – bør det nå være slutt med å komme med påplussinger utover året uten å anvise inndekning. For da vil den underliggende utgiftsvekst øke så kraftig at det kan bli alvor av det, slik enkelte økonomer har pekt på, tendenser til at inflasjonen i Norge øker, avstanden til Europa øker og tendenser til at rentenedgang erstattes av stillstand, enkelte snakker sågar om renteøkninger. Dette har man muligheter for delvis å styre gjennom budsjettet, og den muligheten må nå benyttes for å sikre tilstrekkelig budsjettstyring utover i neste år.

Jørgen Holte (Sp): Innstillinga til nysalderinga syner forslag til endringar på statsbudsjettet for 1999, og dei ulike endringane bygger på meirforbruk og mindreforbruk i høve til vedtatt budsjett, endring av overslaga på inntektssida og reelle auka utgifter som det ikkje var råd å vite omfanget av då budsjettet blei vedtatt.

Innstillinga syner reduserte inntekter som samla utgjer om lag 7,6 milliardar kr, utanom inntekter frå petroleumsverksemda og lån. Av dette er 4,2 milliardar kr reduserte renteinntekter og 3,4 milliardar kr netto reduserte andre inntekter.

Utgiftene medrekna det som det er fremja forslag om i St.prp. nr. 30, er auka med netto 3,6 milliardar kr. Til tilleggsløyvingar og utgifter til lønsoppgjer og trygdeoppgjer i budsjetterminen har det gått med om lag 5,2 milliardar kr av ymseposten, slik at det der no står att 50 mill. kr. Ved reduserte inntekter på 7,6 milliardar kr og auka utgifter på 3,6 milliardar kr aukar det oljekorrigerte underskotet i budsjettet frå 5,4 milliardar kr til 16,6 milliardar, etter proposisjonen. Etter at stortingsproposisjonen blei lagd fram, er det seinare fremja forslag frå Regjeringa om løyving av 15 mill. kr i samband med «Sleipner»-ulukka. Vidare har Stortinget ved handsaminga av ulike innstillingar, slik leiaren i finanskomiteen, saksordførar Lars Gunnar Lie, gjorde greie for i innlegget sitt, auka utgiftene med 486 mill. kr. Dette utgjer eit samla meirforbruk på 501 mill. kr i forhold til proposisjonen.

Det nysalderte budsjettet for 1999 vil såleis ha eit oljekorrigert underskot på om lag 17,2 milliardar kr, som blir dekt inn gjennom overføringar frå Statens petroleumsfond.

Den reelle underliggande utgiftsveksten er ut frå dette auka til 2 pst., frå 1,5 pst., som ein gjekk ut frå i Gul bok, og frå 0,75 pst. i forhold til vedtatt budsjett i fjor. Med utgangspunkt i overslag på rekneskapen for 1999 blir den finanspolitiske innstramminga på om lag 0,5 pst. i motsetning til i forslaget til budsjett for 1999 på 1 pst.

Tyngda av dei auka utgiftene skriv seg frå at det er behov for auka løyvingar til internasjonale fredsstyrkar i Kosovo og meirforbruk i samband med innsatsstyrt finansiering av sjukehusa. At landet blir trekt inn i fredsbevarande operasjonar i andre land, er det vanskeleg å planlegge omfanget av. At det får konsekvensar også for vårt land sitt budsjett med omsyn til behov og meirforbruk, er ikkje vanskeleg å skjøne, og etter mi vurdering må det aksepterast.

Med det stramme budsjettet vi hadde for 1999, er det forsvarleg å finne inndekning for dette meirforbruket gjennom Statens petroleumsfond.

Tras i dei endringane som nysalderinga legg opp til, er det rett å seie at gjennomføringa av den økonomiske politikken i 1999 har ført til ei positiv utvikling for norsk økonomi. Finanspolitikken sitt bidrag til ei meir balansert utvikling og styrkt tillit til norsk økonomi har ført til at gjennomsnittleg arbeidsløyse ser ut til å bli om lag uendra frå 1998 til 1999. Årslønsveksten ser ut til å bli vesentleg lægre i 1999 enn i 1998, samtidig som lønsoverhenget inn i år 2000 kan legge til rette for at veksten totalt neste år kan kome på line med veksten hjå våre handelspartnarar.

Valutakursen er tilbake på same nivå som før valutauroa i fjor, og Noregs Bank si rente er sett ned med 2,5 pst. sidan årsskiftet. Det er derfor grunn til å gi Regjeringa honnør for den tillit som er skapt i samband med gjennomføringa av finanspolitikken, trass i at vi legg bak oss eit år med svært mange uventa hendingar for både utgiftssida og inntektssida i budsjettet. Det er også grunn til å gi honnør til dei partia i Stortinget som når det gjelder budsjettet for både 1999 og år 2000, har sett verdien i å søkje mot posisjon, for slik å få innverknad på sluttresultatet og såleis få synleggjort meir av sin politikk.

På dette grunnlaget vil eg på vegner av Senterpartiet tilrå innstillinga slik den ligg føre.

Øystein Djupedal (SV): Jeg la merke til at representanten Holte i sitt innlegg gav Regjeringen honnør for gjennomføringen av finanspolitikken, og at han også skrøt av sine samarbeidspartnere her i Stortinget. Nå skal en vel kanskje være forsiktig med polemikk like før en juleferie, men det er i hvert fall helt åpenbart at alt det som står i nysalderingen, viser at det er oljen, og oljen alene, som gjør at dette går opp såpass godt som det gjør, og at Regjeringen overhodet ikke har noen ære for det. Tvert imot viser dette at Regjeringen overhodet ikke har hatt styring med norsk økonomi gjennom fjoråret.

Det er spesielt to forhold jeg ønsker å peke på i den innstillingen som ligger foran oss. Det ene er punktet som går på fullmakt til privatisering, som også var en del av Bondevik-regjeringens kabinettsspørsmål til Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 1998. Det har vist seg at det ikke har vært mulig å gjennomføre den uspesifiserte privatisering som var tatt med der, og det viser med all mulig tydelighet at den typen spørsmål ikke bør behandles i et budsjettforlik.

En velger altså å gi en fullmakt til Regjeringen om å skaffe 500 mill. kr i uspesifisert privatisering, og Regjeringen kommer tilbake her og viser hvordan dette er forsøkt ivaretatt. Det er klart at et statlig langsiktig eierskap ikke kan håndteres på en slik måte. Det betyr at hvis man ønsker, som mange her i salen gjør, å privatisere virksomhet, må det gjøres ved at en tar prosjekt for prosjekt, selskap for selskap, og behandler dem som sådanne med de budsjettkonsekvensene det får når salget er gjennomført. De som kanskje smertelig har erfart det nå, er våre svenske venner i en sak vi behandlet tidligere i Stortinget i dag, der de har budsjettert med inntekter fra salg av et fusjonert selskap av Telenor og Telia. Svenskene står nå med en betydelig manko i sine regnskaper. Heldigvis har ikke tilsvarende skjedd i Norge, men de 500 mill. kr. som ligger i budsjettet her, viser at den form for budsjetthåndtering ikke er klok, og den er heller ikke forenlig med et langsiktig, ordentlig eierskap, som staten selvfølgelig skal forvalte.

Det andre forholdet som det er nødvendig å påpeke i dagens stilling, og som mange andre har vært inne på, er den budsjettsprekk som fremkommer i innstillingen. Hvis vi tar med oljen, som er holdt utenfor de fleste makroøkonomiske beregninger, er altså sprekken på 23,3 milliarder kr, og det er ganske betydelig.

Så er de fleste enige om at vi skal holde oljen utenfor. Da har vi brukt ca. 13 milliarder mer i oljepenger enn det Regjeringen og budsjettpartiene ble enige om i fjor høst. Det er et ganske stort beløp, særlig med tanke på at vi i fjor ble sterkt formanet om at det her ikke måtte brukes flere oljekroner, for det ville føre til ulage i norsk økonomi.

For å ta det litt kronologisk: I fjor var retorikken i stortingssalen hard med hensyn til at dette måtte strammes inn med 9 milliarder kr, at vi måtte bruke 4,5 milliarder og ikke noe mer av oljepengene. Så skjedde det gjennom budsjettforliket at en brukte ca. 1 milliard mer, og en havnet på ca. 5,5 milliarder, og resultatet ser vi i dag. Resultatet er at det er brukt 18 milliarder!

Så sier finansministeren at dette kan forklares ut fra en rekke forhold, ikke minst med anslagsendringene, at salg av DnB-aksjer ikke er blitt foretatt, vi har fått innsatsstyrt finansiering, Kosovo mv. Alt dette har medført betydelig større kostnader. Ja, alt det er greit, men hvis man tenker på den retorikken som var i fjor om hvor viktig nullpunktet, den absolutte balanse, var i forhold til hvordan utviklingen i norsk økonomi skulle være, så er det mange her som bør utvise en betydelig større grad av ydmykhet i forhold til de store størrelsene vi her snakker om.

I fjor var det altså slik at renten kom til å gå opp hvis vi brukte mer av oljepengene enn det Regjeringen anbefalte. Vi kom til å få ulage i inflasjonen, og vi kom til å få ulage i norsk økonomi. Heldigvis har det ikke gått slik, heldigvis gikk renten ned 2,5 prosentpoeng i fjor, og fremdeles er inflasjonen under kontroll. Norsk økonomi kan i beste fall ikke sies å være i ulage, den er en av de mest solide økonomier i hele verden, ja kanskje den mest solide av alle. Grunnene til det er mange, men årsaken ligger altså ikke her i stortingssalen. Primært er grunnen den at vi har en råvare som heter olje, som etter hvert utover høsten ble priset veldig høyt, og som gjør at tilliten til norsk økonomi er stor. Det som også har skjedd, er at eurorenten har gått opp i samme periode, slik at renteforskjellen målt mellom norsk og europeisk rente faktisk har blitt mindre, på grunn av både norsk rentesenkning og at eurorenten har gått opp.

Mitt poeng har hele tiden vært at en skal utvise en betydelig større grad av ydmykhet i forhold til slike tall. Absolutter i økonomien er det vanskelig å være helt klar på, og det betyr at de samme øvelsene som vi holdt på med i fjor høst, og som vi delvis har sett i høst, vil vi helt sikkert se igjen også i fremtiden. Samtidig vil man også når regnskapet skal gjøres opp, se at avviket vil være stort. Det forbauser meg at de som hele tiden er opptatt av dynamikken i økonomien, de som er opptatt av elastisitet, og av at økonomi ikke dreier seg om absolutte størrelser, er de som klarest og med størst tyngde går ut og sier at akkurat slik og slik blir det, og så blir det ikke slik. Dette har kanskje vært en voksenopplæring for mange, og det bør i hvert fall være det i forbindelse med kommende budsjettbehandlinger.

SV anbefalte i fjor at vi kunne bruke ca. 4,5 milliarder flere oljekroner enn det flertallet anbefalte. Vi ønsket altså da ut fra vårt alternative budsjett å bruke ca. 11,5 milliarder kr. av oljepengene. Nå er resultatet blitt at vi bruker ca. 18 milliarder, noe som da etter alle definisjoner bør være meget uansvarlig. SV hadde aldri funnet på å være så uansvarlig. I tillegg har vi ønsket at kostnadene skal dekkes over statsbudsjettet, og at en ikke skal drive den type – jeg holdt på å si –budsjettering gjennom året som en her har vært opptatt av, ikke minst Per-Kristian Foss. Vi mener at budsjettet skal være et styringsverktøy, og det betyr at de prioriteringene man gjør i statsbudsjettet, skal ha følger også for resten av året. Det er det vi nå har sett med den mindretallsregjeringen vi har, at uansett hvordan man nå ønsker å kamuflere sprekken, skyldes det at man ikke har gjort prioriteringer gjennom året.

Vi hadde ønsket en klarere satsing på utdanning i fjorårets statsbudsjett. Det resultatet her viser, er at hvis stortingsflertallet hadde ønsket det, hadde det vært riktig å satse mer på utdanning i fjorårets statsbudsjett, som det hadde vært riktig i år, for økonomien i Norge er mer enn solid nok til å tåle den slags kostnad, som dypest sett ikke er en kostnad, men en investering i fremtidig inntekt.

Det hadde vært deilig hvis vi kunne ha sluppet absolutter i fremtidige budsjettdebatter, og at man også kunne husket den debatten vi i dag har hatt, slik at den vil få konsekvenser for framtida. Ingen her i salen ønsker at norsk økonomi skal være i ulage, ingen ønsker at renta skal gå opp, ingen ønsker at inflasjonen skal stige. Men det betyr altså at det ikke finnes noen – sannsynligvis ikke i noen partier her, og i hvert fall ikke i Finansdepartementet – som besitter den absolutte kunnskap om hvordan dette skal være. Og det betyr at når f.eks. SV mener at det å satse på kunnskap er viktig, kan ikke det lenger møtes med argument som at det er uansvarlig, fordi det rett og slett ikke er slik økonomien fungerer. Det betyr igjen at de som på en måte skal definere hva som er ansvarlig og uansvarlig i økonomisk politikk, i dag har fått en liten voksenopplæring.

Det er positivt at det har gått som det har gått i norsk økonomi gjennom året. Det skyldes kanskje – i hvert fall har merforbruket over statsbudsjettet vært en medvirkende årsak – at arbeidsledigheten ikke har steget. I fjor vinter var de fleste prognosemakerne enige om at arbeidsledigheten kom til å stige. Finansdepartementet var uenig med prognosemakerne, og det skal de kanskje ha honnør for. Eller kanskje skyldes det at de allerede på det tidspunkt visste at de tenkte å bruke mer penger gjennom året, for på den måten å holde aktiviteten oppe.

Det har i hvert fall vært aktivitet, noe som har gjort at arbeidsledigheten ikke har steget, og det er selvfølgelig det aller mest positive. At det har vært mulig å få renta ned, og at arbeidsledigheten samtidig ikke har steget, er positivt. At dette ikke nødvendigvis er motstridende størrelser, kan man også ta lærdom av.

Så er det mange som har vært inne på budsjettreformen. Den skal også evalueres – ikke av dette storting, men av det neste storting. Hvis jeg ikke husker helt feil i farten, var denne stortingsperioden en prøveperiode. Budsjettreformen har i all hovedsak fungert positivt, og det betyr at også SV ønsker at budsjettreformen skal videreføres. Men det man bør trekke lærdom av, er hvordan man skal styre budsjettet gjennom året. Dette er noe vi må komme tilbake til. Men det som er åpenbart, er at det budsjettet vi nå har bak oss, ikke har vært styrt. Det har nærmest vært styrt etter innfallsmetoden, rent bortsett fra når det gjelder Kosovo kanskje, som ikke kan kalles et innfall.

Vi har følt det naturlig og riktig å knytte en del kommentarer til dette budsjettet fordi det har vært et så betydelig avvik i forhold til det som ble vedtatt. Og det som kan være lærdommen, har jeg nå prøvd å trekke opp sett fra SVs ståsted. Vi har ment og mener fremdeles at det er riktig med stram budsjettstyring, og vi mener også det er riktig med større rom i norsk økonomi når det gjelder å satse på den offentlige sektor. Det er jo det som er den andre langsiktige konsekvensen av budsjettet, nemlig at offentlig sektors andel av den totale økonomien går ned, mens den private andelen går opp. Da kommer vi i slike paradoksale situasjoner som at vi har kommunal fattigdom, men statlig og privat rikdom, og det er en utvikling SV ønsker å snu.

Terje Johansen (V): Når det gjelder selve saken, slutter jeg meg til det representantene Lie og Holte her har gitt uttrykk for.

Grunnen til at jeg nå griper ordet, er at jeg i forbindelse med den voksenopplæring som representanten Djupedal nå har bedrevet, gjerne vil få lov til å komme med en annen versjon av den erfaring som han tydeligvis trekker av dette. Han sier kort og godt at dersom vi hadde brukt så mye penger i år som SV hadde lagt opp til i sitt budsjett, ville ikke resultatet ha blitt særlig dårligere enn det det har blitt. Da tenker han på rente, arbeidsledighet, sysselsetting osv.

Det tror jeg er en fundamental feilvurdering. Og siden Djupedal snakker om at Regjeringen bør vise mer «ydmykhet», tillater jeg meg å si at det er én faktor i dette som representanten Djupedal ser helt bort fra, og det er den psykologi som ligger i f.eks. renteutviklingen. Det er helt åpenbart at dersom Regjeringen hadde lagt inn f.eks. 12,1 eller 5,1 milliarder kr mer i forbruk enn det den har gjort, ville vi ha fått en vesentlig annerledes utvikling enn den vi har fått.

Grunnen til at vi ikke får det, er at det ikke er snakk om økonomiske realiteter i denne sammenheng; det er kun hva opposisjonen kaller budsjettet, det er hva media videreutvikler det til, og det er hva analytikerne sier på grunnlag av indikatorene. Så jeg ville være uhyre forsiktig med å trekke den konklusjon som representanten Djupedal gjør. Men jeg regner med at han er alene om å trekke den konklusjonen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Djupedal (SV): Representanten Johansen inviterte til et svar, og det skal han få.

Norsk økonomi er så bunnsolid at det har vært mulig med en utvikling gjennom året på tross av at budsjettet har sprukket så mye som det har.

Det er også riktig at det sendes ut psykologiske signaler gjennom Stortingets behandling. Men markedet er ikke så lettlurt at man bare tar psykologi for psykologi. Man går bak og ser om det finnes et realpolitisk fundament i dette. Og det realpolitiske fundamentet i norsk økonomi er bunnsolid. Alle internasjonale ratingbyråer vurderer norsk økonomi som solid på tross av at det her finnes et merforbruk av oljepenger på ca. 13 milliarder kr. Grunnen til det er at vi i all hovedsak har basert vår økonomi på én råvare, en råvare som nå er meget høyt priset. Den er nesten «all time high». Det betyr at det fosser penger inn i statskassen. Norsk økonomi er oversiktlig. Om ikke alle deler av norsk økonomi er like bunnsolid, er totaliteten bunnsolid. Det betyr at når SV anviser å bruke noe mer oljepenger – i fjor 4,5 milliarder kr, i år ca. 1,7 milliarder kr – er det meget forsvarlig. Det er meget forsvarlig å bruke penger for å investere i barna våre og investere i kompetanseoppbygging. Det forbauser meg at representanter for Regjeringen har et så snevert syn på økonomi, et så snevert syn på absolutter.

Representanten Johansen tillater seg å si at han antar SV er det eneste parti i denne sal som mener at dette er forsvarlig. Dette kan ikke forstås på noen annen måte enn at representanten Johansen mener at det fins absolutter – dette er grensen, der er det uansvarlige, og der det ansvarlige. Men den saken vi nå behandler, viser jo med all mulig tydelighet at slik er det ikke. Og det forbauser meg også at en mann som har så lang tid i norsk næringsliv bak seg, kan tillate seg å være så lettvint i forhold til så viktige størrelser, for dette er jo noe man lærer på de aller mest elementære økonomikurs, nemlig at samfunnsøkonomi og bedriftsøkonomi er to helt forskjellige størrelser.

Presidenten: Ønsker Terje Johansen å svare?

Terje Johansen (V): Nei takk!

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Gudmund Restad: Hovedsiktemålet med den økonomiske politikken for 1999 har vært å få til en balansert utvikling i norsk økonomi, der pris- og kostnadsveksten raskt kommer ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. Hvis ikke, reduseres muligheten for å opprettholde et høyt nivå på sysselsettingen og unngå en vesentlig økning i arbeidsledigheten. En nedkjøling av økonomien har vært nødvendig for å legge et grunnlag for moderate inntektsoppgjør og lavere rente.

Gjennomføringen av den økonomiske politikken i år har bidratt til en positiv utvikling i norsk økonomi. Årslønnsveksten ligger an til å bli vesentlig lavere i 1999 enn i 1998. Samtidig er lønnsoverhenget inn i 2000 moderat, slik at forholdene ligger til rette for at lønnsveksten neste år kommer på linje med utviklingen hos våre handelspartnere. Valutakursen er tilbake på noenlunde samme nivå som før valutauroen i fjor. Norges Banks administrerte renter er satt ned med 2½ prosentenhet siden årsskiftet. Gjennomsnittlig AKU-ledighet ser ut til å bli om lag uendret fra 1998 til 1999, på 3,2 pst.

Det er likevel en fare for at pris- og kostnadsveksten i årene framover kan bli for høy. Blant annet er det fortsatt mangel på arbeidskraft i store deler av arbeidsmarkedet. Dette stiller store krav til partene i arbeidslivet, som må gjennomføre moderate inntektsoppgjør.

Statsbudsjettet er et helt nødvendig styringsverktøy, både på enkeltområder og i den makroøkonomiske styringen, selv om anslag, forutsetninger og vedtak kan bli endret underveis. Det er viktig at budsjetteringen bygger på realistiske forutsetninger basert på den informasjonen som foreligger, både i det opprinnelige budsjettforslaget, i det vedtatte budsjettet og ved eventuelle endringer som vedtas gjennom budsjettåret. Dette er lagt til grunn for gjennomføringen av 1999-budsjettet.

Det har de siste par ukene vært fokusert på underskuddet på årets budsjett. I mediene har det forekommet en rekke oppslag om en budsjettsprekk på 13 milliarder kr. Oppslagene gir ikke et riktig bilde av årsakene til økningen i det oljekorrigerte budsjettunderskuddet. La meg derfor kort gjennomgå fakta.

Det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet for 1999 er økt fra 5,5 milliarder kr i Gul bok 1999 til 18 milliarder kr i Regjeringens forslag til nysaldert budsjett. Av denne økningen på 12,5 milliarder kr skyldes imidlertid 7,4 milliarder kr anslagsendringer og utsettelse av salg av bankaksjer. De 7,4 milliarder kr i anslagsendringer m.v. fordeler seg som følger:

• reduserte skatteinntekter 2,3 milliarder kr

• reduserte netto renteinntekter 1,7 milliarder kr

• økt bruk av overførte bevilgninger fra 1998 m.v. 0,4 milliarder kr

• salg av bankaksjer utsettes til 2000 3 milliarder kr

Etter fem år med finanspolitisk innstramming var det vanskelig å finne rom for utgiftsøkninger til viktige områder gjennom utgiftsreduksjoner alene. Regjeringen fant det derfor i budsjettforslaget for 1999 nødvendig å foreslå en reell økning i innbetalte skatter og avgifter på om lag 4 milliarder kr for å oppnå ønsket stramhet. Skatte- og avgiftsøkningen fikk imidlertid ikke tilslutning i Stortinget. I forliket ble noen av de foreslåtte skatteøkningene erstattet med andre inntektsøkninger og noen med reduserte utgifter. Stramheten i budsjettopplegget ble imidlertid redusert med om lag 1 milliard kr.

Etter en samlet vurdering av situasjonen i norsk økonomi, og i lys av problemene knyttet til å gjennomføre store endringer og betydelige utgiftsreduksjoner midt i et budsjettår, fant Regjeringen det i revidert nasjonalbudsjett 1999 forsvarlig med en viss svekkelse av budsjettbalansen, tilsvarende merutgiftene i forbindelse med Kosovo-krisen. Videre gav budsjettbehandlingen i Stortinget i vår en ytterligere svekkelse i budsjettbalansen på 0,5 milliarder kr utover de 1,7 milliarder kr som fulgte av Regjeringens egne forslag i St.prp. nr. 67 for 1998-99, som ble fremmet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 1999.

I andre halvår har det vært nødvendig å fremme forslag om tilleggsbevilgninger som samlet overstiger den gjenstående reserven for tilfeldige utgifter. Størrelsen på en del av disse tilleggsbevilgningene har først endelig blitt klar i høst. Blant annet gjelder dette de nødvendige bevilgningene i forbindelse med krisen i Kosovo, innsatsstyrt finansiering av sykehus og økte utgifter i forbindelse med flytting av Rikshospitalet.

Forslag fremmet av Regjeringen har samlet gitt en netto budsjettsvekkelse på 3,7 milliarder kr. I tillegg kommer svekkelsene ved budsjettbehandlingen i Stortinget i fjor høst og i vår på i alt 1,5 milliarder kr. Fra Gul bok til Regjeringens forslag til nysalderingen er de samlete vedtak om bevilgningsendringer som ikke skyldes anslagsendringer og tekniske forhold, dermed på 5,2 milliarder kr. Behandlingen av nysalderingen i Stortinget og nyere opplysninger på enkelte områder har i tillegg medført ytterligere bevilgningsendringer, som svekker budsjettet for 1999 med om lag 500 mill. kr.

Når bevilgningsendringene gjennom året er blitt så store, skyldes det i hovedsak tre forhold. Det har for det første sammenheng med betydelige merutgifter i forbindelse med krisen i Kosovo og Forsvarets internasjonale operasjoner i det tidligere Jugoslavia. Samlet sett utgjør tilleggsbevilgningene til disse formålene 3,5 milliarder kr. De fredsbevarende operasjonene i Bosnia og Makedonia er da medregnet. For det andre har ferdigstillelse av – og forsinkelser ved flyttingen til – det nye Rikshospitalet medført et behov på om lag 1 milliard kr i tilleggsbevilgninger, og for det tredje har økning i aktivitet ved sykehusene også medført økte utgifter, på om lag 1 milliard kr.

Reserven for å dekke tilleggsbevilgninger gjennom året som var avsatt da budsjettet ble vedtatt høsten 1998, den såkalte ymseposten, var knapp, men tilstrekkelig til å dekke lønnsoppgjøret, pensjonistoppgjøret og andre inntektsoppgjør samt de fleste oppståtte behov for tilleggsbevilgninger. Unntaket er de tre nevnte, store postene, som det var svært vanskelig å forutse høsten 1998.

En viktig forutsetning for budsjettbehandlingen i Stortinget bør være at prioriteringene i budsjettet fastlegges i budsjettbehandlingen på høsten. Omfanget av tilleggsbevilgninger i løpet av budsjettåret bør derfor i størst mulig grad begrenses, slik at prioriteringer i budsjettbehandlingen om høsten blir mest mulig reell. Dette tilsier at reserven for tilleggsbevilgninger heller ikke bør være for stor. Som jeg har gjort rede for, har vi i 1999 fått ekstraordinært høye uforutsette tilleggsbevilgninger på enkelte områder. Samlet sett overskrider disse den reserven for tilleggsbevilgninger som vi normalt vil behøve i et budsjettår.

Det oljekorrigerte budsjettunderskuddet er én av flere budsjettindikatorer. I de senere årene er det i budsjettdokumentene i tillegg lagt stor vekt på endringene i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet og den reelle underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter som viktige mål på finanspolitikken.

I Gul bok for 1999 ble endringene i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte underskuddet – eller den finanspolitiske innstrammingen – anslått til opp mot 1 pst. av BNP for Fastlands-Norge. Den reelle underliggende utgiftsveksten ble anslått til 1 pst. Nå, ved nysalderingen, anslås den finanspolitiske innstrammingen redusert til om lag 0,5 pst. av BNP for Fastlands-Norge, mens den reelle, underliggende utgiftsveksten anslås til vel 2 pst.

I forhold til de opprinnelige statsbudsjettforslagene fant det sted en tilsvarende glidning i statsbudsjettets utgifter i 1998, mens det var en enda større glidning i 1997. Utviklingen i disse årene er imidlertid ikke et argument for å tillate høyere utgiftsvekst enn budsjettert i neste års statsbudsjett, snarere tvert imot.

Endringene på statsbudsjettet for 1999 som har skjedd etter at stats- og nasjonalbudsjettet for 2000 ble lagt fram, påvirker også endringstall fra 1999 til 2000 og dermed de finanspolitiske indikatorene. Isolert sett bidrar endringene i 1999 til at finanspolitikken neste år blir om lag ¼ prosentenhet strammere enn anslått i nasjonalbudsjettet, målt ved endringer i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet. Den reelle underliggende utgiftsveksten anslås isolert sett å bli drøyt ½ prosentenhet lavere. Disse endringene i indikatorene for 2000, som skyldes økte utgifter i inneværende år, gir imidlertid ikke grunnlag for å revurdere budsjettopplegget for neste år.

Hovedsiktemålet for finanspolitikken har vært og er å få til en balansert utvikling i norsk økonomi. Tross budsjettsvekkelsen, som jeg har redegjort for, har gjennomføringen av statsbudsjettet for 1999 bidratt til en positiv utvikling for vår økonomi som vi alle bør ha god grunn til å glede oss over. I fjor var det mange dystre spådommer om såkalt krasjlanding for norsk økonomi og om en sterk økende arbeidsledighet. Slik gikk det ikke – pessimistene tok feil. Det er derfor betryggende å kunne konstatere at vi går inn i et nytt millenium med en sterk norsk økonomi.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg går ut fra at finansministeren har merket seg at i debatten i dag har et stort flertall på Stortinget lagt stor vekt på viktigheten av en budsjettstyring, viktigheten av at Stortinget tettere følger opp budsjettstyringen, og at Stortinget også bryr seg om regnskapsdelen av budsjettet i større grad enn det som kanskje har vært det vanlige.

Da vi tidligere denne høsten etter forhandlinger hadde fått en budsjettavtale mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene på plass, var det mange som la merke til at finansministeren feiret det med bløtkake og gav uttrykk for at det var en stor dag for en finansminister når budsjettavtalen var på plass uten at man brukte en ekstra oljekrone.

I lys av den begrunnelsen finansminister Restad brukte for å spise bløtkake i høst, antar jeg at det neppe var noen spesiell feststemning i Finansdepartementet da nysalderingen for 1999 ble klar, for da gikk det jo betydelig ut over oljekronene, for å si det sånn.

Tidligere i debatten har jeg lagt betydelig vekt på at den måten budsjettstyringen og ikke minst nysalderingen nå fungerer på, kan bidra til å undergrave den budsjettreformen som Stortinget har vedtatt, og som faktisk finansminister Restad også var fadder for.

Jeg har også lagt vekt på at Regjeringen bruker nysalderingen som anledning til å fremme nye tiltak. Der er det mange eksempler, og jeg kan nevne to: Det er 12 mill. kr til et spesielt veiformål på Fræna, og det er tilskudd til flyplasser på 132 mill. kr. To eksempler – som det altså er flere av – på helt konkrete nye tiltak som man bruker nysalderingen til.

La meg si at det godt kan være gode, viktige og riktige formål, men det er helt åpenbart saker som etter mitt skjønn hører hjemme i en ordinær budsjettbehandling, der de kunne bli vurdert som en del av helheten. I Finansdepartement gjelder det åpenbart også andre regler for inndekking enn i forhold til nysaldering.

Mitt spørsmål er: Er finansministeren enig i at dette er eksempler på saker som burde vært en del av den ordinære budsjettrunden i høst?

Statsråd Gudmund Restad: Som jeg sa ved mitt besøk i finanskomiteen for noen dager siden, synes jeg det er positivt at finanskomiteen, og dermed Stortinget, nå er mer opptatt av nysalderingen, altså av gjennomføringen av budsjettet. Min erfaring etter mange år i finanskomiteen er at man har vært for lite opptatt av det, særlig sett i forhold til hvor mye arbeid man legger i det å få laget et budsjett. Og det synes jeg – og det er ærlig ment – det er positivt at Stortinget er opptatt av.

Det er selvfølgelig slik at Stortinget også har sitt ansvar. Regjeringen tar i høyeste grad sitt ansvar for den budsjettsprekken vi nå har sett i år, som for øvrig ikke er noe særsyn. Det er, som bl.a. Per-Kristian Foss pekte på, eksempler på at det har vært verre relativt kort tilbake i tid. Senest i 1997 var glidningene betydelig større enn både det vi ser i 1999 og det vi så i 1998.

Men det er riktig å minne om et par fakta. Dette skal ikke tas som noen kritikk, eller som at jeg verger meg mot de angrep som jeg nå føler rettes mot finansministeren og Regjeringen, men det er faktisk Stortinget som er bevilgende myndighet. Hvis Stortinget mener at Regjeringen gjør noe som er uforsvarlig, så må Stortinget kunne gjøre noe annet. Det er også slik at når det gjelder 1999-budsjettet, har riktignok Regjeringen foreslått økninger, og jeg synes nok det var god grunn til det bl.a. på grunn av Kosovo-krisen og store overskridelser på Rikshospitalet, osv., men Stortinget har også bidratt noe. Allerede i fjor høst ble det 1 milliard kr i svekkelse, og i vår ved revidert ble det ytterligere ½ milliard kr i svekkelse. Og nå når vi snakker om nysaldering, om den brukes til å legge inn nye midler som egentlig skulle vært neste år, har jeg registrert at Stortinget har bidratt med ytterligere ½ milliard kr i høst, bl.a. vel 250 mill. kr til sykehussektoren og vel 100 mill. kr til Forsvaret. Jeg synes derfor vi får dele litt på det ansvaret. Men jeg er enig i at det er viktig å holde øye med at budsjettet gjennomføres mest mulig i tråd med det som er vedtatt budsjett.

Per-Kristian Foss (H): Nei, det ansvaret er jeg ikke med på å dele, og årsaken til det er at her finnes det en sammenheng – jeg trodde iallfall det var slik. Det har tradisjonelt vært slik i vår konstitusjon at Regjeringen må ha et grunnlag i Stortinget, og når dette grunnlaget i Stortinget ikke selv medvirker til inndekning av forslag som de selv frembringer, da er dette ikke opposisjonens ansvar. Høyre tar iallfall ikke en del av det ansvaret. Når vi har bidratt til påplussinger, har vi også bidratt til kutt. Men det har aldri, nesten, vært flertall for disse kuttene på tilsvarende måte, fordi regjeringspartiene sterkt inspirert av finansministeren hadde som argument at nå har vi kuttet og strammet inn i så mange år at nå går det ikke lenger. Og når finansministeren holder formaningstale til Stortinget om at det ikke er mer kutt å finne, kunne man tro man befant seg i en omvendt verden. Slik har det aldri vært før. Det er ikke finansministerens rolle å formane Stortinget til ikke å finne kutt. Det går galt når finansministeren ikke vet hva hans rolle er.

Jeg er imidlertid enig med finansministeren når han for neste år sier – og jeg håper det er et løfte om bot og bedring, bøter kan dessverre ikke utskrives, men bedring kan man selv stå for – at vi ikke må ta overskridelsene i 1997, 1998 og 1999 som et signal om at det vil være forsvarlig med høyere utgiftsvekst i år 2000, og så la han til: «snarere tvert imot». Men det er allerede høyere utgiftsvekst i 2000-budsjettet. Den ligger vel på 2 ½ pst. ved vedtakelsen, og så høyt har den knapt ligget ved slutten av året noen gang tidligere – så dette er virkelig et løfte om bedring.

Jeg er enig med dem som har sagt at det er en tendens til å bruke nysalderingen til å fylle på budsjettet. Derfor vil jeg nå gjenta spørsmålet, som jeg ikke har fått svar på tidligere, fra finansministeren: Vil bevilgningene under kap. 191 post 70 på 32,6 mill. kr for 1999 bli brukt i 1999?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg beklager sterkt hvis det jeg sa, ble oppfattet som en formaning til Stortinget. Det var overhodet ikke meningen å formane Stortinget, det er ikke min jobb. Men jeg pekte på det faktum at Stortinget er bevilgende myndighet, og at Regjeringen faktisk ikke kan bruke en krone uten at Stortinget har velsignet det. Det var det enkle budskapet. Og så var det det faktum at selv om Regjeringen har foreslått betydelige utgiftsøkninger – og jeg mener det var med god grunn – så har det blitt ytterligere utgiftsøkninger i Stortinget ved et samarbeid her. Jeg sier ikke at Regjeringen ikke tar sin del av ansvaret for det, men jeg pekte på det som et faktum.

Høyre vil da altså ikke dele ansvaret for at man nå får en sprekk; Per-Kristian Foss mener at Høyre har alltid anvist kutt. Men det er nå et faktum at vi forhandlet om et budsjett i fjor høst, og da lyktes vi ikke fullt ut å erstatte bortfall av inntektene på 4 milliarder kr med kutt eller andre inntekter, og det støttet jo Høyre og Fremskrittspartiet, en svekkelse på 1 milliard kr. Riktignok var det subsidiært, men jeg går ut fra at de allikevel vil vedkjenne seg det budsjettet de støttet i fjor høst.

Så kan jeg ikke gi noe nærmere svar nå enn det jeg gav i finanskomiteen når det gjelder denne posten på kap. 191. Som jeg sa da – og det mener jeg fortsatt –forutsetter jeg at når fagstatsrådene foreslår påplussinger såpass sent i året, er det fordi det vil bli behov for penger i resten av året, for det ligger innenfor kravet om realistisk budsjettering. Og jeg har ikke noen grunn til å betvile at utenriksministeren mener at det er et behov for disse pengene siden det er foreslått en slik utgiftsøkning. Så er jo riktignok posten overførbar, og dermed kan pengene brukes neste år hvis det skulle vise seg ikke å bli behov for dem i år, men jeg regner med, som sagt, at når dette foreslås, er det fordi man mener det er et behov i år.

Øystein Djupedal (SV): Jeg skal ikke gjenta det jeg brukte mitt hovedinnlegg på å si.

Det som det kunne være interessant å få høre finansministerens vurdering av, er hvorfor tingene har gått så godt som de faktisk har gjort. Hvis man skulle ta alvorlig det som skjedde her i fjor høst, skulle ikke utviklingen av norsk økonomi ha gått sånn. Busjettforlikspartiene i fjor og også Arbeiderpartiet var veldig nøye på å understreke at her måtte det dekkes inn krone for krone. Nå skjedde riktignok ikke det. Finansministeren selv bekreftet jo at bare gjennom budsjettforliket i fjor høst var det brukt 1 milliard mer enn anbefalt fra departementet, og vi ser nå at det gjennom året har vært brukt atskillig flere milliarder enn det budsjettforliket la til grunn. Og da er spørsmålet: Hvorfor har renten likevel gått ned 2 ½ prosentpoeng? Hvorfor har inflasjonen vært i sjakk i hele fjoråret? Hvorfor har arbeidsledigheten tross alt ikke økt, som vi kanskje kunne anta når man velger den typen dramatiske nedskjæringer i det offentlige forbruket? Og da må det jo finnes noen svar. Enten er teorien feil, og det tror jeg ikke egentlig – jeg tror det er en viss sammenheng her, selv om den ikke er så absolutt – eller så skyldes det andre forhold, som f.eks. råvareprisen på olje. Det er all mulig grunn til å tro at det er enkeltårsaken til at norsk økonomi tross alt vurderes som så solid som den faktisk er. Og hvis det er riktig, betyr jo det at fjorårets budsjett har gjort oss enda mer oljeavhengig enn noensinne, og det vil jo i så fall være stikk i strid med alle de signaler Finansdepartementet og Regjeringen kom med, og for øvrig ønsker, nemlig at Norge skal bli en mindre oljeavhengig nasjon, ikke en mer oljeavhengig nasjon. Eller kanskje det finnes alternative svar som finansministeren har på sitt papir? Det vil i hvert fall være interessant for Stortinget å høre hva Finansdepartementets vurdering er av dette – når alt burde ha gått til helvete, men heldigvis ikke gikk sånn.

Statsråd Gudmund Restad: La meg gi Øystein Djupedal rett så langt på vei at det ikke er en helt eksakt vitenskap man står overfor, og derfor er jeg nok enig i at det ikke er slik at det akkurat her er det som er det eneste saliggjørende, og at alt annet blir katastrofe. Det har jeg da heller for øvrig aldri sagt for min del, om andre har gjort det, har jeg ikke registrert.

Men det er langt fra det å bestemme seg for at dette er det man anser som forsvarlig, og til det som jeg har en følelse av er SVs tankegang, nemlig at drar du den, så drar du den, det er ikke så farlig med noen milliarder i tillegg, det går nok bra. Jeg registrerte at Øystein Djupedal i sitt innlegg mente at det hadde nok gått like godt om man f.eks. hadde brukt 4,5 milliarder kr mer til bl.a. skoleformål, slik SV foreslo i fjor. Det ville jo ikke ha medført at Kosovo-krisen ikke kom med sine behov, det ville ikke ha medført at Rikshospitalet ble billigere, man måtte ha brukt den ekstra milliarden osv., så disse 4,5 milliarder kr ville i så fall ha kommet på toppen av den sprekken vi allerede har sett, og som Djupedal har kritisert relativt sterkt. Så jeg tror ikke det er veien å gå.

Jeg merket meg at Djupedal – hvis han er riktig gjengitt i avisene – etter mitt besøk i finanskomiteen fastslo som et faktum at hvis vi ikke hadde hatt denne sprekken, ville rentene ha vært lavere enn vi ser i dag. Av det må man da kanskje kunne utlede at siden Djupedal og SV mente at man skulle ha brukt så mye mer – helt frivillig og villet – i inneværende års budsjett, var ikke SV så opptatt av at rentene skulle gå ned, ikke engang så langt ned som vi nå har fått dem – 2,5 prosentpoeng hittil i år.

Det er mulig at det er en riktig politikk fra SVs side, men for Regjeringens del var det viktig å bidra til et budsjett som kunne få rentene ned fra et altfor høyt nivå, slik som vi hadde det i fjor høst.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg vil bare først få si at jeg ikke klarte å oppdage at finansministeren i realiteten svarte på det som var mitt konkrete spørsmål i den forrige replikken, nemlig hvorfor de konkrete typer nye tiltak som er fremmet i nysalderingen, ikke var en del av den helhetlige budsjettbehandlingen, der man også tok mål av seg til å ha en total og samlet inndekning.

Men det som førte til at jeg bad om en replikk til, var egentlig noe annet som finansministeren sa, nemlig at han gjorde oppmerksom på at Stortinget er bevilgende myndighet. Ja, det er vi oss selvfølgelig meget bevisst. Da satt jeg igjen med den undring: Er det slik at finansministeren ikke har tatt poenget i hvorfor nysalderingen er viet så stor oppmerksomhet som den er i høst? Det er jo nettopp fordi vi vet at Stortinget er bevilgende myndighet, men at Stortinget når vi får saker forelagt slik som vi gjør i nysalderingen, ikke får anledning til å behandle en rekke ting i en helhetlig budsjettsammenheng, slik som egentlig budsjettsystemet i Stortinget har lagt opp til. Den helhetlige vurderingen av hvordan penger skal brukes, får ikke Stortinget anledning til når en rekke nye tiltak kommer inn i nysalderingen.

Det som kanskje er i ferd med å skje, er etter min oppfatning at den gamle salderingen som ble fjernet i budsjettreformen, er flyttet til året etter, men da med den virkning at denne salderingen helt og fullt styres fra Regjeringens side. Man kommer til Stortinget med sakene når pengene i realiteten er brukt, og da sier det seg selv hva den bevilgende myndighet har å gjøre. Da har den bevilgende myndighet stort sett å bevilge pengene. Og det gjelder selvfølgelig for det meste av det som ligger inne i nysalderingen.

Jeg finner grunn til å understreke dette, da jeg faktisk er i tvil om finansministeren hadde tatt dette poenget, som jeg mener er den viktigste begrunnelsen i hvert fall fra mitt synspunkt for hvorfor vi vier denne nysalderingen så stor oppmerksomhet som vi faktisk gjør.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Gudmund Restad: Som jeg forsøkte å si i mitt første svar, har jeg nok forstått poenget. Ikke bare det, men jeg synes det er veldig positivt at finanskomiteen nå vier gjennomføringen av budsjettet langt større oppmerksomhet enn det vi har vært vant til, og det synes jeg Stortinget skal fortsette med.

Men jeg kan ikke være enig i at det er kommet en rekke nye forslag. Det finnes et par eksempler på ting der det kan diskuteres hvorvidt det er hensiktsmessig å legge det inn i nysalderingen, om det burde ha vært tatt i 2000-budsjettet eller senere år, eller om det kanskje hadde vært mulig å forutse det allerede i fjor høst, slik at det kunne ha vært lagt inn i budsjettet opprinnelig. Det siste var i hvert fall ikke tilfellet for de sakene som nå er tatt opp her.

Men jeg er fortsatt litt forundret, når man er så sterkt opptatt av dette, og med rette, og jeg forstår ikke at Arbeiderpartiet har vært bremseklossen her, for de sørger for at det blir en ytterlige svekkelse i forbindelse med nysalderingen utover det Regjeringen faktisk har foreslått, på 501 mill. kr, og en utgiftsøkning når det gjelder sykehussektoren på 254 mill. kr og når det gjelder Forsvaret, på 107 mill. kr. Det føles for meg som om det kanskje kan fremstilles som noe som egentlig hørte 2000-budsjettet til, og at det kan ha vært gjort fordi man syntes at det 2000-budsjettet som nå er vedtatt, ble for dårlig. Jeg vet ikke hvilke vurderinger som er lagt til grunn her i Stortinget, jeg bare konstaterer som et faktum at Stortinget da bidrar til en ytterligere utgiftsvekst og en ytterligere svekkelse av budsjettet utover det som Regjeringen har lagt opp til.

Per-Kristian Foss (H): Jeg regner med at finansministeren legger seg på sinne at det er et stortingsflertall som kritiserer Regjeringen for å bruke nysalderingen på en måte som i realiteten er en politisk omkamp og påfylling på etterfølgende års budsjett.

Jeg tiltrer det som er sagt av den foregående taler, representanten for Arbeiderpartiet, Hill-Marta Solberg, for å tydeliggjøre at dette ikke er et mindretall, men et flertall. Så svarer finansministeren med å spørre hva Stortinget mener. Man skulle tro at det var tette skott mellom Regjeringen og stortingspartiene. Jeg kan opplyse finansministeren om at forslaget om å øke bevilgningene til sykehusene er et resultat av forslag fra regjeringspartiene. De begrunner dette med tidligere underbudsjettering, og at Finansdepartementets vurderinger ikke holder stikk når det gjelder behovet for sykehusene. Når det gjelder Forsvaret, kan jeg opplyse at det er et resultat av at Regjeringen ikke har fulgt budsjettavtalen fra i fjor om å kompensere for de 300 mill. kr som ble tatt av investeringsposten til Forsvaret. Og når man i Regjeringen ikke holder budsjettavtaler, må Stortinget sørge for å holde budsjettavtalene. Jeg beklager at vi er nødt til å gjøre dette ved salderingen av budsjettet, men det er et resultat av at Regjeringen ikke følger opp egne avtaler og ikke holder kontakt med egne stortingspartier, som gjør at de også føler seg nødsaget til faktisk å foreslå påplussinger.

Jeg synes det er kritikkverdig, grensende til sterkt kritikkverdig, når finansministeren ikke engang kan sette seg bedre inn i et budsjettdokument han selv fremmer, enn å henvise til at han stoler på utenriksministeren. Det ble stilt konkret spørsmål under komiteens behandling om hva midlene under kap. 191 post 70 skulle brukes til, og det fremgår som et spørsmål i innstillingen på side 11. Og jeg gjør oppmerksom på at denne proposisjonen ikke er fremmet av utenriksministeren, men av finansministeren, og da vil jeg at finansministeren skal svare og ikke henvise til en representant for Regjeringen som ikke er til stede i salen.

Statsråd Gudmund Restad: Ja, jeg har selvfølgelig klart for meg at den kritikken som rettes mot den behandlingen vi har gjort, ikke er fra et mindretall, men fra et flertall. Det er ikke vanskelig å summere opp og vite at det er et flertall – Høyre og Arbeiderpartiet alene utgjør jo et flertall i Stortinget.

Så beklager jeg at jeg ikke har satt meg inn i slike detaljer som disse 32,6 mill. kr på et av Utenriksdepartementets budsjettkapitler. Det er jo slik at de fleste fagdepartementene har fremmet sine egne tilleggsproposisjoner, og de er på ordinær måte behandlet her, så det som kommer i min proposisjon, er det som det ikke blir funnet rimelig å legge fram i en egen proposisjon. Jeg har ikke andre forklaringer på det enn det som står i St.prp. nr. 30, og hvis det ikke er tilstrekkelig, skal jeg love å sørge for at utenriksministerens forklaring på hva disse pengene skulle brukes til i høst, blir brakt til veie.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lars Gunnar Lie (KrF): Eg bad om ordet for å gjera merksam på at det er ein del trykkfeil i tabell 5 på side 29 i innstillinga.

For det første skal det i kolonne 1 stå: «Saldert budsjett 1999» og ikkje «1991», slik det står i innstillinga.

I kolonne 3 er ikkje dei endringane som har si årsak i vedtak i Stortinget i tilknyting til budsjetthandsaminga for Olje- og energidepartementet på minus 125 mill. kr, komne med. Det vil seia at det i linje «A Statsbudsjettets inntekter i alt» i kolonne 3 skal stå «-125», og i linje «A.2 Inntekter utanom petroleumsverksemda» skal det også stå «-125».

Under «B Statsbudsjettets utgifter i alt» skal det stå «376 »mill. kr.

Tabellen må rettast opp i samsvar med dette.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.