Leif Lund (A): Fridtjof Frank Gundersen og Siv Jensen har fremmet forslag om lovregulering av streikebryteri. Saken har vært behandlet i kommunalkomiteen, og flertallet i komiteen avviser forslaget. Flertallet i komiteen viser til innstillingen om streikebryterproblemet som Arbeidsrettsrådet avgav i 1965, og der de på grunnlag av gjennomgang av rettspraksis trakk opp prinsipper for arbeidsplikten under en arbeidskonflikt. Rettspraksis har etter 1965 i stor grad bygd på disse prinsipper.

I Norge har vi tradisjon for at partene selv ordner opp i slike ting som Fremskrittspartiet nå vil lovregulere. At Fremskrittspartiet vil svekke streikeretten, er ikke noe nytt, og at de dermed også vil svekke arbeidstakernes organisasjoner, er heller ikke noe nytt. Samtidig er det noe underlig at Fremskrittspartiet, som oftest hevder at de er mot nye lover og regler i Norge, stadig fremmer forslag om flere lover og regler.

Flertallet i komiteen har også pekt på at det er nedsatt et partssammensatt utvalg, Utvalget for tarifforhandlingssystemet, som skal foreta en analyse av hele forhandlingssystemet og rammeverket for forhandlinger og konfliktløsninger. Dersom partene oppfatter at streikebryterspørsmålet er problematisk, må man kunne anta at spørsmålet vil bli diskutert i utvalget. Flertallet i komiteen mener at det iallfall ikke vil være riktig å lage en lovbestemmelse før utvalget har vurdert saken.

Torbjørn Andersen (A): Det foreliggende forslag fra Fremskrittspartiet om en lovregulering av streikebryteri er ikke ment å skulle innskrenke streikeretten, slik representanten Leif Lund sa i sitt innlegg. Forslagets intensjon er utelukkende ment å skulle gi en mer eksakt avgrensning, en rettslig avgrensning av når det belastende begrepet «streikebryteri» kan anvendes, samtidig som man får en nærmere avklaring på de uorganisertes rettigheter under en streik. Det er slik at det er ca. 800 000 uorganiserte, og de bør ha en ganske høy grad av rettigheter.

Streikebryterbegrepet har i dag ingen eksakt definisjon, da begrepet ikke er definert i norsk lovgivning. Streikebryteri er rent juridisk sett slett ikke ulovlig, men bruken av begrepet innebærer først og fremst en etisk og moralsk fordømming, og det anses følgelig som et av arbeidslivets kraftigste skjellsord, som altså er direkte ærekrenkende dersom det fremsettes feilaktig. I norsk injurielovgivning er det regnet som ganske sikker rett at det er en ærekrenkelse å bli kalt streikebryter på et feilaktig grunnlag. Så beskyldninger om streikebryteri er altså noe man ikke bør slenge om seg med i utide. Likevel sitter beskyldningene om streikebryteri ofte løst i en opphisset streikesituasjon, senest den vi hadde i mai i år, og det hersker ofte en høy grad av forvirring om hva som er å betrakte som streikebryteri, og hva som ikke er streikebryteri, så behovet for en mer eksakt definisjon av dette betente begrepet er etter mitt syn så absolutt til stede. Jeg synes derfor det er beklagelig at viljen til å avklare dette nærmere i lovgivningen ikke er til stede her i Stortinget i dag.

En streikebryter er i dag etter gjeldende norsk rettsoppfatning en arbeidstaker som direkte tar over arbeidet til en som er i en lovlig streik. Det er altså ifølge norsk rettsoppfatning streikebryteri å direkte utføre arbeidsoppgavene til dem som er i streik. Og dette er jo greit, for de fleste er av den klare oppfatning at det ikke er å oppfatte som streikebryteri når uorganiserte eller ikke-streikende er i sitt vanlige arbeid så lenge de ikke direkte erstatter det arbeidet som streikende ellers ville ha utført på den samme arbeidsplassen. Det kan heller ikke anses som streikebryteri når eiere, familie eller funksjonær utfører arbeidet, selv om dette i noen grad erstatter arbeidet til de streikende.

Men det skaper ofte høy konfliktgrad når uorganiserte eller andre tvinges til full arbeidsnedleggelse av de streikende, og det oppstår ofte full forvirring om reglene rundt dette og om hvem som har rett til å bestemme full blokade av en virksomhet. Vi ser ofte at streikende prøver å utvide begrepet «streikebryteri» for å øke effekten av en streikeblokade, og erfaringen viser at det oppstår mye krangel og fiendskap både under og ikke minst etter en streik på grunn av alle disse uklarhetene. Mange blir i en slik situasjon bent fram forbannet når de blir nektet å jobbe av arbeidskamerater under henvisning til at de er eventuelle streikebrytere. Det er derfor etter mitt skjønn et klart behov for en lovbestemmelse som fastslår hovedprinsippene for først og fremst i hvilken grad ikke-organiserte kan fortsette arbeidet under en streik uten å bli kalt streikebrytere.

Jeg tar opp forslaget fra stortingsrepresentantene Fridtjof Frank Gundersen og Siv Jensen.

Presidenten: Torbjørn Andersen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Flere har ikke bedt om ordet.