Presidenten: Presidenten vil meddele at innstillingen til sak nr. 2 ikke har ligget ute i den reglementsbestemte tid, dvs. 48 timer. Med hjemmel i forretningsordenens § 32 vil presidenten foreslå at Stortinget likevel behandler saken nå. – Ingen innvendinger er fremkommet, og det anses vedtatt.

Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (ordførar for saka): Utvida ferie var i år tema ved lønsforhandlingane. Resultatet i LO/NHO-området vart ei utviding av ferien med to dagar i 2001 og ytterlegare to dagar i 2002. Regjeringa la til grunn at ei slik utviding ville gjelda òg tilsette i offentleg sektor.

Statsminister Jens Stoltenberg varsla i brev av 26. mai 2000 Kommunenes Sentralforbund om ei tilleggsløyving til dei meirutgiftene kommunesektoren kom til å få til avsetjing av feriepengar. Meirutgiftene vart stipulerte til om lag 1 milliard kr. Av det same brevet går det fram at Regjeringa òg ville vurdera utfallet av forhandlingane med lærarane og innverknaden på økonomien i kommunesektoren.

St.prp. nr. 88 for 1999-2000 er Regjeringa si oppfølging av dette brevet og omhandlar altså midlar til feriepengar som må avsetjast året før ferien, samt kompensasjon for ny arbeidsavtale for lærarane, til saman 1 474,125 mill. kr, fordelte med 1 006 mill. kr til kommunane og 468,125 mill. kr til fylkeskommunane.

Lønsoppgjeret i år var ekstraordinært. Komiteen er einig med Regjeringa i at det skal kompenserast både for utvida ferie og for eit heilt spesielt læraroppgjer. I kommunesektoren er det frustrasjon over eit oppgjer som er initiert frå tidlegare og noverande regjering og Stortinget, og der det lenge var usikkert kva som vart dekt inn. Brev til komiteen frå Stavanger og Sandnes illustrerer det dilemmaet desse kommunane opplever. Stavanger påviser meirutgifter på 11 795 mill. kr utover kompensasjonen i St.prp. nr. 88. Det tilsvarande talet for Sandnes er 7 314 mill. kr.

Forslaget i proposisjonen er inndekking for to lønstrinn frå 1. august samt feriepengeavsetjing. Senterpartiet var ope for ei vurdering også av dei andre elementa i læraroppgjeret, m.a. dei to lønstrinna som vart gjevne frå 15. juli. Vi merka oss likevel at kommunane sin eigen interesseorganisasjon, Kommunenes Sentralforbund, ikkje kravde inndekking for desse. Vi legg dermed til grunn den felles forståinga som det ser ut til å vera mellom departementet og KS, om at det ikkje er tradisjon for kompensasjon for ordinære auka lønskostnader.

KS har teke utgangspunkt i rekneskapen i kommunane og meiner kostnadene er 88 mill. kr meir enn det Regjeringa legg opp til. I brev frå statsråden til komiteen er det sagt at det «hefter usikkerhet» ved både Kommunal- og regionaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund sine måtar å laga overslag på. Eit fleirtal i komiteen, alle med unntak av medlemmene frå Arbeidarpartiet, legg vekt på at det er Stortinget som gjennom rekrutteringsmeldinga har initiert dei særskilde lærarløns- forhandlingane. Fleirtalet tilrår ut frå det at det blir tilført 88 mill. kr meir. Eg vil i tillegg streka under at Senterpartiet si grunngjeving òg er den stramme økonomiske situasjonen i kommunesektoren.

Senterpartiet finn det oppsiktsvekkjande at Regjeringa i det heile ikkje føreslår kompensasjon til dei private skulane og folkehøgskulane. Lærarane i desse skuleslaga har i sine avtalar høve til å krevja løns- og arbeidsforhold tilsvarande dei som ekstraordinært er forhandla fram i det offentlege i år. Eg er svært fornøgd med at ein samla komite i dag står bak tilrådinga om at alle private skular og alle folkehøgskular skal få kompensasjon i samsvar med den tilskotssatsen som elles gjeld. Det har vore ei spesiell utfordring å få nødvendig medverknad frå departementet til dei utrekningane som det her var behov for. Alt i spørsmål den 20. oktober frå saksordføraren fekk departementet eit signal om at eg kom til å gå nærmare inn i kompensasjon også til desse skuleslaga. Eg føler eit behov for å understreka at eg føreset at statsråden sine til dels mangelfulle svar i denne saka er ei eingongshending, og at ho for ettertida legg opp arbeidet sitt slik at Stortinget får så rette utrekningar som råd er, og òg i tide. Det er nemleg stor forskjell på det fyrste svaret som kom til komiteen, 4 mill. kr til dei private skulane, og det endelege talet på 15 mill. kr.

Resultatet av komiteen si behandling er eit handslag til skuleslag som etter mitt syn utgjer eit særs verdfullt supplement til den offentlege skulen. Når privatskulane no blir kompenserte med 22 mill. kr til saman, kan det f.eks. bety meir enn 4 mill. kr til Steinerskulane, om lag 700 000 kr til Kristelig Gymnasium i Oslo, 200 000 kr til Danielsen i Bergen eller om lag 550 000 kr til Tryggheim vidaregåande skole på Jæren.

Folkeshøgskulane er eit skuleslag som på ein spesiell måte har gitt ei rekkje ungdommar i dette landet ein ny start og ei læring for livet, noko meir enn svært mange andre skular gir. Folkehøgskulane får 5,5 mill. kr. Det inneber for fleire fylke at beløpet kan bli opp til 400 000 kr, alt etter kor mange skular fylket har.

Eg kunne sagt meir om Regjeringa si handtering av den delen som gjeld privatskulane og folkehøgskulane. Det ligg nær å sjå det saman med dei negative endringane som ligg i Regjeringa sitt budsjettforslag for desse skuleslaga. Lat meg heller velja å understreka glede både over budsjettavtalen på dette punktet for 2001 og over komiteinnstillinga i dag. Innstillinga inneber til saman 115,5 mill. kr til skulesektoren utover Regjeringa sitt forslag. Av dette går 88 mill. kr til kommunesektoren, 22 mill. kr til dei private skulane og 5,5 mill. kr til folkehøgskulane.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Odd Eriksen (A): Noen korte betraktninger fra Arbeiderpartiets side til denne innstillingen.

For Arbeiderpartiet er det viktig å understreke at Regjeringens forslag om tilleggsbevilgning til kommuner og fylkeskommuner er knyttet til merkostnadene forbundet med utvidet ferie og ny arbeidstidsavtale for lærerne. Det er ikke lagt inn kompensasjon for det generelle oppgjøret. Det er heller ikke vanlig – og det er første gang på ti år – at en regjering på denne måten foreslår å dekke kommunesektorens ekstrautgifter.

Jeg merket meg saksordførers argumentasjon for budsjettinnstillingen og Senterpartiets holdninger til disse ekstrabevilgningene, hvor også kommunesektorens vanskelige økonomiske situasjon var vektlagt. La meg understreke at den vanskelige økonomiske situasjonen i kommunesektoren ikke har oppstått etter at Arbeiderpartiet overtok ansvaret for Kommunal- og regionaldepartementet. Det er altså en vanskelig økonomisk situasjon som er oppstått til tross for at Senterpartiet har styrt Kommunal- og regionaldepartementet i to og et halvt år.

Bakgrunnen for tilleggsbevilgningene ligger i brevet av 26. mai fra statsministeren til KS. I brevet varsler Regjeringen at det ville bli gitt en tilleggsbevilgning til kommunesektoren for 2000 som følge av økte lønnskostnader knyttet til utvidelse av ferien og lønnsøkning for lærerne. Regjeringen skal ha all ros for det initiativ den tok for å løse opp en særdeles vanskelig forhandlingssituasjon og på den måten bidrog til at lønnsoppgjøret for offentlig sektor kom godt i havn.

For Arbeiderpartiet er det viktig at vi har systemer som kan gi grunnlag for beregninger og kostnader i tilfeller som dette. Selv om systemene ikke er perfekte, vil de likevel gi forutsigbarhet og noe å forholde seg til for dem som berøres av denne type kostnader. Arbeiderpartiet er enig med Regjeringen i at man skal bruke tall fra det sentrale tjenestemannsregisteret for skoleverket som grunnlag for bevilgningsforslaget

Jeg tar dermed opp Arbeiderpartiets forslag i innstillingen.

Når det gjelder tilsvarende kompensasjon til private skoler og folkehøgskoler, vil jeg bare vise til den nylig inngåtte budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. Arbeiderpartiet mener – uavhengig av hva vi mener om private skoler – at det ved å gi kompensasjon til private skoler og folkehøgskoler i 2001, må legges til grunn samme forutsetning som for 2000, og vi støtter dermed komiteens innstilling også på dette punkt.

Presidenten: Odd Eriksen har tatt opp Arbeiderpartiets forslag.

Lodve Solholm (Frp): Det er litt morosamt å legge merke til den skuggeboksinga som budsjettkameratane no gjer i denne saka om skuld eller ikkje skuld. Eg ser fram til måndag og tysdag, då vi skal ha finansdebatten. Det kan jo utspelast ein del interessante scener i denne salen då, noko som kanskje kan vere interessant for ein del TV-stasjonar som ønskjer å auke sjåartala sine.

Eg vil i utgangspunktet berre seie at eg støttar saksordføraren si utgreiing i denne saka. Eg støttar også saksordføraren sin kritikk for manglande svar frå Regjeringa, og at dei måtte bruke ekstra lang tid for at vi i det heile skulle kunne få denne saka gjennom. Eg veit ikkje om eg skal vere så frimodig å seie at det kanskje var det manglande svaret frå Regjeringa si side som gjorde at presidenten måtte be Stortinget om løyve til å omgå Stortingets forretningsorden fordi saka ikkje hadde lege ute til offentleg ettersyn i den reglementsmessige tida som ligg i forretningsordenen.

Etter Framstegspartiets meining er det Regjeringa som har ansvaret for at det høge lønnsoppgjeret kom, eit oppgjer som er årsaka – det les vi jo i avisene – til at dei aller fleste kommunane i dag har eit underskot på drifta i 2000. Kommunane og KS seier at det ligg innanfor dette med lønnsoppgjeret i offentleg sektor, ikkje minst for lærarane. Ein av grunnane til at Stortinget, etter Framstegspartiets meining, bør gå inn og dekke dette, er at Arbeidarpartiet – og Arbeidarpartiet er faktisk tunga på vekt- skåla i denne saka – m.a. ikkje har vilja overlate forhandlingsretten for lærarane til kommunesektoren, slik som ein del andre parti har ønskt. Då ville jo kommunesektoren gjennom KS, som då er forhandlingsorganisasjonen deira, måtta ta på seg ansvaret for dette lønnsoppgjeret. No blir det sentrale forhandlingar mellom staten og organisasjonen, og oppgjeret blir trædd nedover hovudet på kommunane utan at kommunane har moglegheit til å medverke.

Framstegspartiet sa allereie tidleg i lønnsforhandlingane i vår at Regjeringa burde bruke skattelette som eit verkemiddel i lønnskampen for på den måten å dempe lønns- og prisstiginga og dermed presset på renta. Dette sa Regjeringa nei til, den ville ikkje vere med på det. Derfor var også Framstegspartiet tidleg ute og sa at dette måtte kompenserast frå staten si side, og då Regjeringa kom med det, støtta vi også at det skulle gå den vegen.

Så litt om dette med private skular og folkehøgskular. Det er jo ei kjend sak at Arbeidarpartiet aldri har støtta private skular, ei heller folkehøgskular. Arbeidarpartiet har aldri sett på private skular og folkehøgskular som eit fullverdig skuletilbod for ein del ungdommar og ungar i dagens Noreg. Dei har berre sett at dette måtte vere eit eller anna som skulle øydelegge for den såkalla vanlege grunnskulen. Ein del av oss i andre parti har nemleg sett på folkehøgskulen som eit fullverdig og godt eigna skuletilbod for ein god del ungdommar i Noreg, og at private skular i enkelte område også er eit godt tilbod, både på grunnskulenivå og på vidaregåande skulenivå. Derfor var det ikkje så uventa at Regjeringa la fram eit forslag som ikkje omfatta kompensasjon til private skular og folkehøgskular. Litt meir morosamt var det at Arbeidarpartiet no hengte seg på fleirtalet når det gjaldt å kompensere for dette. Det var vel slik at dei kanskje ikkje torde noko anna.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Saksordførar har gjort nøye greie for innhaldet i saka, og eg vil berre føya til at dei siste åras gode lønsoppgjer, som gjer at rekningsbunken er lettare å meistra for den enkelte lønsmottakar, faktisk slår nesten beina under kommuneøkonomien. Sjølv om kommunane har fått meir å rutta med til neste år, 4 milliardar kr meir, er lønsveksten så stor at den et opp all vekst og vel så det. Det er tungt å vera kommunepolitikar, det vert faktisk mindre til politikk og nye tiltak, og meir går til lønsbudsjettet.

I år fekk lærarane eit velfortent lyft. Det kunne tatt knekken på kommunesektoren dersom det ikkje hadde vorte kompensert. No vert det kompensert. Kristeleg Folkeparti vil, saman med fleirtalet, også løyva 88 mill. kr meir enn det departementet har rekna ut. Departementet seier sjølv at det «hefter usikkerhet» ved utrekningane. Kristeleg Folkeparti har inntrykk av at makrotala ofte ikkje stemmer med mikrotala i enkelte kommunar. Med den vanskelege økonomien kommunane har, legg Kristeleg Folkeparti seg på Kommunenes Sentralforbund sine tal, og dermed 88 mill. kr meir.

Denne saka har også ei prinsipiell side. Av for meg uforståelege grunnar hadde regjeringa Stoltenberg ikkje gjeve kompensasjon til private skular eller til folkehøgskular. Private skular gjev norske elevar undervisning for 85 pst. av det det kostar i den offentlege skulen. I tillegg held dei private skulane kapitalkostnadene. Det skulla berre mangla at ikkje også desse skulane skulle få kompensert meirutgiftene til lærarløn. Det dreier seg etter kvart om relativt mykje pengar, 5,5 mill kr til folkehøgskulane og heile 22 mill. kr til dei private skulane. Det gler ein KrF-ar langt inn i sjela å kunna gje denne julegåva til våre friskular og folkehøgskular. At Danielsen skule i Bergen får heile 200 000 kr meir, viser kor viktig dette er.

Kristeleg Folkeparti er glad for at dei private skulane no har fått ei rimeleg behandling. Dei elevane som går der, skal iallfall ha tilnærma samme gode frå staten som andre barn får. Det er med ei viss glede at Kristeleg Folkeparti konstaterer at også Arbeidarpartiet løyver meir pengar til private skular etter budsjettavtalen. Vi håper det også innber at den ideologiske forståinga er til stades.

Erna Solberg (H): I kommunevalgkampen i fjor var skolen og utdanningsspørsmål, som det har vært i ganske mange valgkamper over mange år, et av de viktigste satsingsområdene for Høyre. For en gangs skyld, som et sjeldent avbrekk, hadde Høyre også før dette uttalt noe som gikk på lønnsspørsmål for lærerne, nemlig at vi i forbindelse med at vi så et markant behov for økt rekruttering, også hadde behov for å gjøre noe på lærerlønnssiden – å gi dem en lønnsmessig oppjustering for å sikre rekrutteringen til disse yrkene, hvor mange faktisk har de lengste utdanningene vi har i dette landet, altså de mest utdanningskrevende yrkene, f.eks. lærere i videregående skole. Da sa også Høyre at vi tok ansvar for det, og at eventuelle endringer som også måtte skje, som etter vår mening innebar at vi måtte ha en mer fleksibel lønnspolitikk også i skolen, større mulighet til lokale forhandlinger, og når staten initierte dette, måtte vi også ta ansvar. Det er vi med på å gjøre i dag gjennom å gi en kompensasjon til kommunene for de ekstraordinære lønnsforhandlingene som har vært. Når det er staten som foretar forhandlingene, og flertallet av partier på Stortinget fortsatt velger at staten skal foreta disse forhandlingene, vil det ha som konsekvens at alle slike ekstraløft også blir et ansvar for statlige myndigheter i større grad enn kommunale, fordi kommunene selv ikke har innflytelse over det resultatet som kommer ut av forhandlingssystemet.

Nå er det jo slik at det er alltid vanskelig å vite hvordan utslagene blir for kompensasjonsordninger i kommunene. Dette avhenger for den enkelte kommune både av alderssammensetningen på lærerne som jobber der, og av hvor stor faglig utdanning de har. Jo mindre kompetanse de har, jo bedre kommer de ofte ut av slike kompensasjonsordninger, og jo større kompetanse de har, jo dårligere kommer de ut av slike kompensasjonsordninger. Det er da et valg og et spørsmål hvordan man skal formidle pengene, om man f.eks. skal bruke inntektssystemet eller gå på andre ordninger.

I denne saken har man altså for år 2000 en liten tvist, og jeg sier at det er en liten tvist mellom Kommunens Sentralforbund og departementet om tallene for kompensasjon for inneværende år. Kommunenes Sentralforbund har sagt at de er enig med departementet når det gjelder kompensasjonen for år 2001. Man står igjen med et restbeløp på 88 mill. kr. Det er en tvist som det er veldig vanskelig for oss utenforstående å gå inn i og si hvem som har rett. Når vi har valgt å legge til grunn Kommunenes Sentralforbunds tall – som ILS sier er basert på regnskapstallene, mens departementet sier at deres tall er basert på lønnsstatistikken – har vi gjort det fordi vi mener at når vi har initiert dette lønnsoppgjøret, og Høyre tar på seg ansvaret for at lærerne får et lønnshopp slik at vi kanskje også får bedre rekruttering, har vi også en forpliktelse til iallfall ikke å gå inn i en detaljdiskusjon om hvor mye kroner og ører det er. Det er heller ikke slik at kommunene har så mye penger i dag at det å få 88 mill. kr vil virke som en overflod. Jeg har lyst til å understreke at det er vanskelig for oss å være overdommere om hvilke tall som her er de riktige, ikke minst når departementet og Kommunenes Sentralforbund er blitt enige om hva som er de riktige tallene for år 2001, og man sitter da med en liten rest for det som skal dekke fem måneder av år 2000. Så for vårt vedkommende har det i hvert fall vært helt greit at vi er med på å gi en ekstrabevilgning på 88 mill. kr, som da inkluderer læreroppgjøret, men også 20 mill. kr ekstra for kompensasjon for kostnadene med utvidet ferie.

Vi synes det arbeidet saksordføreren har gjort for å bringe på det rene at de private skolene også får en kompensasjon i denne sammenhengen, har vært viktig, for ellers hadde man fått et varig etterslep, som er vanskelig å ta igjen. Man har nå helt klart sagt at ved slike store endringer og lønnshopp må vi på et tidligere tidspunkt få justert opp driftssatsene også for de private skolene. I så måte vet vi at private skoler er avhengige av foreldrebetaling for resten av driften sin, og det betyr at for de som ønsker et religiøst eller pedagogisk alternativ, vil foreldrebetalingen innenfor disse utdanningssystemene være lavere fordi vi da har bidratt til å utjevne forskjellene mellom det å ha barn i en privat skole og det å ha barn i en offentlig skole i forhold til de ekstrakostnadene som dette oppgjøret medfører.

Vi er fornøyd med den innstillingen som foreligger. Men jeg har lyst til å understreke at vi ikke har sagt at departementets tall nødvendigvis er feil, men vi har en følelse av at vi ikke har klart å få godtgjort hva som er de store forskjellene, og vi har på den måten følt at det har vært behov for å yte romslighet i den situasjonen vi er i nå.

Helge Bjørnsen (SV): Denne saken handler om to sentrale spørsmål. Rent praktisk handler den om å dekke utgiftene til årets lønnsoppgjør som staten selv har framforhandlet eller lagt sterke føringer for. Staten har, som vi har hørt, ikke for vane å dekke kommunesektorens mervekst i lønnsoppgjør utover statsbudsjettets prognoserte vekst. Det er i utgangspunktet et godt prinsipp avledet av at partene i forhandlinger er selvstendige og ansvarlige. Om dette fungerer spesielt hensiktsmessig, er et annet spørsmål. Regjeringen Bondeviks håndtering av dette spørsmålet i 1998 har gitt kommunene et kraftig banesår.

Det er Stortinget som vedtar en prognosert pris- og lønnsvekst, og det er dette som framstår som kommunenes handlingsrom i lønnsoppgjøret. Allerede her ligger sterke føringer. Til dette føyer det seg at staten forhandler før kommunene for lønnsgrupper som kan og skal sammenliknes i forbindelse med lønnspolitikken i kommunene. Staten på sin side har en omvendt holdning til sine overskridelser. På dette området er Stortinget meget rausere med sine tilleggsbevilgninger. Kommunene har ikke det samme frie inntektsposialet når det gjelder å hente dekning for sine merutgifter, og må bygge ned tjenester i kvantitet og kvalitet. Stortinget er utrolig konsekvent i sin underdekning av de fordringer og forventninger vi legger til kommunen som tjenesteyter. Ingen privatbedrift ville noensinne påta seg ansvaret for oppgaver på de premisser Stortinget gir kommunene. Det er dette Stortinget gjerne kaller å ville effektivisere, og som jeg kaller å rasere, eller – mer folkelig – kaldkvele. Og en kan altså spørre seg om kommunen som part i lønnsoppgjørene er å betrakte som en fri part.

Det andre spørsmålet handler om utgiftsberegninger. I denne saken som i nesten alle andre saker som handler om å dekke inn kommunenes merutgifter, er det sprik mellom statens beregninger og Kommunenes Sentralforbunds beregninger. Det hadde vært godt om en med klokkertro kunne feste lit til departementets utregninger, men historien forbyr oss det. Jeg velger i denne saken å feste lit til Kommunenes Sentralforbunds beregninger. Det er ikke fordi Kommunenes Sentralforbund som regel treffer bedre i sine forhandlingsberegninger enn departementene, for vi må kanskje innse at det er utviklet en kultur hvor partene posisjonerer seg mot hverandre, men det er ugjendrivelig slik at det er to parter her, hvor den ene er fattig og den andre er rik, og er det da logisk at den rike skal skånes på den fattiges bekostning?

For framtiden er det av avgjørende betydning at departement og Kommunenes Sentralforbund sørger for å bli enige før slike saker legges fram til behandling i Stortinget, og at det legges inn rutiner for evaluering av vedtak, slik at en systematisk kan rette opp eventuelle utilsiktede utslag av vedtak Stortinget gjør.

Et paradoksalt utslag i denne saken er at mens de private skolene både er sikret kompensasjon for i år og senere år gjennom budsjettforliket med sentrum, er kommunene ikke sikret dekning for sine utgifter for senere år hvis Kommunenes Sentralforbunds beregninger viser seg å være riktige. SV vil følge opp saken og komme tilbake til Stortinget hvis det viser seg at så er tilfellet.

SV er vanligvis kritisk til privatskoler, i alle fall mange privatskoler. Men vi synes ikke at det å underdekke og på en måte kaldkvele – som jeg kalte det i sted – privatskolene er den riktige måten å ta diskusjonen for eller mot privatskoler på. Det må vi gjøre på prinsipielt grunnlag, og det må være kjøreregler som er forutsigbare for de private skolene som for de offentlige, som for kommunene generelt. Det er det synspunktet vi legger til grunn for også å være med og støtte opp om denne tilleggsbevilgningen til privatskolene.

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg ønsker først å tilbakevise påstanden fra representanten Solholm om at Arbeiderpartiet skulle være prinsipiell motstander av alle former for privatskoler og folkehøgskoler. Jeg har gått på folkehøgskole selv, og den har til og med vært eid av LO. Så den prinsipielle motstanden er selvfølgelig ikke til stede.

Årets lønnsoppgjør for lærere er av lærerorganisasjonene karakterisert som et historisk godt oppgjør. Foruten et stort lønnsløft for lærerne har partene også skrevet under – som Stortinget er veldig godt kjent med – en intensjonserklæring som over en treårsperiode skal gi nye og fleksible arbeidstidsordninger tilpasset dagens og morgendagens skole. Disse grepene må ses i lys av Regjeringas satsing på å styrke fellesskolen, slik at ambisiøse kvalitetsmål på det offentlige opplæringstilbudet kan nås.

For Regjeringa har det vært viktig å unngå at årets lønnsoppgjør for lærerne går ut over annen nødvendig ressursinnsats i skolen, dette fordi resultatet av dette lønnsoppgjøret er av ekstraordinær karakter. Uten et opplegg for kompensasjon til kommunesektoren ville økte lønnsutgifter til lærerne fort ha gått ut over innkjøp av nytt undervisningsutstyr eller andre nødvendige tiltak for å sikre høy kvalitet på det offentlige opplæringstilbudet i grunnskolen og i videregående skole. Det er bakgrunnen for at Regjeringa har foreslått å kompensere kommunene med en tilleggsbevilgning på nesten 1,5 milliarder kr for utvidet ferie i 2001 og to ekstra lønnstrinn til lærerne i 2000. Jeg er glad for at komiteen i all hovedsak slutter seg til Regjeringas forslag om kompensasjon, selv om den velger å legge på noen flere kroner.

Samtidig vil jeg minne om at vi ikke har noen tradisjon for at staten generelt skal kompensere kommunesektoren for økte lønnsutgifter. Det er derfor første gang siden 1990 at det legges opp til en slik kompensasjon – daværende regjering gikk inn med 80 mill. kr.

Jeg har registrert, som komiteen, at Kommunenes Sentralforbund opererer med noe høyere anslag for hvilke økte lønnsutgifter kommunesektoren får som følge av lønnsoppgjøret, enn det Regjeringa har lagt til grunn. Uansett beregningsmåte hefter det usikkerhet til anslagene. Grunnlaget for departementets beregninger er tall fra det sentrale tjenestemannsregisteret for skoleverket, STS, pr. 1. september 1999. STS skal gi et totalt bilde av antall ansatte i skoleverket. De beregninger som er foretatt av merkostnadene ved to ekstra lønnstrinn, gir etter vår mening et så godt anslag over de totale kostnadene som det på dette tidspunkt er mulig å gi. Jeg tar selvfølgelig allikevel til etterretning at et flertall i komiteen legger til grunn KS" anslag over merutgifter til lønnskostnadene i sine konklusjoner.

I proposisjonen som Regjeringa har lagt fram for Stortinget, og som debatteres her i dag, er det skissert et opplegg for å kompensere kommunesektoren som følge av økte lærerlønninger og to ekstra feriedager, dette for å styrke fellesskolen og gi grunnlaget for å styrke kvalitetsarbeidet i grunnskolen og i videregående skole. Proposisjonen omhandler utelukkende virksomhet i kommunal sektor, men jeg har merket meg at et flertall i komiteen – og nå hele komiteen – tar til orde for at også privatskoler og alle folkehøgskoler får kompensasjon i samsvar med den tilskuddssatsen som ellers gjelder. Dette tar jeg selvfølgelig til etterretning.

Så har jeg bare lyst til å si noen ord om de kommentarer som har kommet om brevvekslingen mellom departementet og komiteen i denne saken. Jeg vil med en gang si at det ikke har vært noe forsøk fra departementet på ikke å medvirke til at de riktige tallene skulle komme på bordet så fort som mulig. Men jeg må også si at dette er ikke helt enkelt å beregne, fordi dette har vi ingen tradisjon for, og det er mange folkehøgskoler og også forholdsvis mange private skoler når man skal lage den type beregninger. Det er også et faktum at når det gjelder disse beregningene, måtte vi ha flere departementer inn i saken, og det gjør at ting tar litt lengre tid. Det er også slik at vi i våre beregninger i utgangspunktet, som komiteen er kjent med, la til grunn de ferskeste tallene, nemlig fra 1998, og så bad komiteen om å få beregningene ut fra 1997. Da var det andre tall, og da tok det selvfølgelig også noe lengre tid. Men vi ønsker å medvirke og forsøker å bidra så godt vi kan, innenfor de tidsfrister som er satt. Det ønsker vi selvfølgelig å fortsette med i denne typen saker – og selvfølgelig også i alle andre saker.

Inge Lønning (H): Jeg la med interesse merke til at statsråden forsikret at Arbeiderpartiet ikke er prinsipielt imot private skoler, og særlig ikke bestemte private skoler, hvorav hun selv hadde frekventert den ene. Hun kunne jo også som eksempel ha nevnt at statsministeren tilbrakte barndommen sin på en Steinerskole, så vidt jeg vet. Så det er åpenbart enkelte privatskoler som Arbeiderpartiet ikke er imot. Til gjengjeld har vi en utdanningsminister som ikke forsømmer noen anledning til å markere at han anser private skoler som en uting, og at han vil bruke alle tilgjengelige virkemidler for å forsøke å få slutt på uvesenet.

Det jeg kanskje savnet i statsrådens innlegg, var en begrunnelse for hvorfor Regjeringen gikk til Stortinget med et forslag som konsekvent ville ha diskriminert alle private skoler ved at de ikke skulle få den kompensasjonen som det offentlige systemet får. Det kunne være interessant å få vite hvorvidt det lå en tanke bak, eller om det var en ren forglemmelse fra Regjeringens side.

Denne saken har en lang forhistorie. Stortinget drøftet spørsmålet om lønnsoppgjøret for lærerne gjentatte ganger. Utgangspunktet var den meldingen om lærerrekruttering som ble lagt frem av regjeringen Bondevik, og som ble gjenstand for betydelig debatt her i Stortinget. Den gang argumenterte både representanter for de daværende regjeringspartiene og Arbeiderpartiet på prinsipielt grunnlag mot at Stortinget i det hele tatt skulle mene noe som helst om lønnsoppgjøret for lærerne. Man argumenterte formalistisk for den tankegang at dette er et alminnelig forhandlingsspørsmål som Stortinget ikke har noe med å gjøre i det hele tatt.

Jeg konstaterer at man gradvis forandret oppfatning, og etter mitt skjønn med gode grunner. Men så sent som da Stortinget behandlet rekrutteringsmeldingen, sa Arbeiderpartiets hovedtalsmann, Rune E. Kristiansen, at det var en uting at statsråd Lilletun hadde forsøkt å trekke inn i drøftelsene spørsmålet om arbeidstidsavtale og lærernes eventuelle vilje til på sin side å medvirke til å begrunne et ekstraordinært lønnsløft for lærerne. Også på det punkt konstaterer jeg at man har snudd 180 grader rundt, og at den nåværende utdanningsminister og Arbeiderpartiet hele tiden minner lærerne om at de har vært med på å inngå en lønnsavtale som også innebærer at man skal bestrebe seg på å få til en effektiviseringsgevinst.

Jeg tror ikke det lønnsoppgjøret lærerne fikk i år, noensinne hadde kommet i stand hvis det skulle ha skjedd innenfor det ordinære forhandlingssystem, og jeg tror ikke lærerorganisasjonene ville ha hatt tilnærmelsesvis styrke til å bære frem dette. Det er et eksempel på at det noen ganger er en oppgave for nasjonalforsamlingen og de politiske partier å ta opp spørsmål som berører skolens kvalitet, skolens fremtid, og da er rekrutteringen av motiverte og velutdannede lærere den viktigste av alle faktorer. Alle andre ting som gjelder en god skole, kan være viktige, men denne ene faktoren er uten sammenligning den viktigste. Det var grunnen til at Stortinget måtte ta et klart standpunkt til nødvendigheten av et ekstraordinært lønnsoppgjør for lærerne.

Jeg konstaterer av komiteinnstillingen at man også har fulgt opp dette i praksis ved at staten tar konsekvensene av at det er den som er lærernes forhandlingsmotpart, i hvert fall inntil videre, og at det da også er rimelig at kommunene som arbeidsgivere får den kompensasjon som skal til for å kunne følge opp og gjennomføre dette lønnsoppgjøret. Det tror jeg er ryddig, og jeg tror det er en nødvendighet når vi nå engang har denne eiendomme-lige arbeidsdeling at det er staten som fører forhandlinger, mens det er kommunene som er arbeidsgivere. Men la meg også bemerke at jeg håper erfaringene med dette vil føre alle parter i retning av den konklusjon at det er naturlig at det for fremtiden også er kommunene som overtar forhandlingsansvaret.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.