Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• utenriksminister Thorbjørn Jagland

• statsråd Grete Knudsen

• statsråd Ellen Horn

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Jan Petersen.

Jan Petersen (H): Mitt spørsmål går til utenriksministeren, og det gjelder utvidelsen av antallet faste medlemmer i Sikkerhetsrådet.

Det er jo godt forankret i Stortinget at Norge bør gå inn for en utvidelse, og det er godt forankret at Japan og Tyskland kan bli nye medlemmer. For øvrig har standpunktet vært at det skal plukkes ut en representant for hver av tre viktige regioner, men Norge har ikke tatt standpunkt til hvilket land som i så fall skal representere f.eks. Asia.

Nå ser jeg at Regjeringen allikevel har tatt det standpunktet at India skal representere Asia, og mitt spørsmål er: Hvorfor har ikke Regjeringen søkt å forankre det standpunktet i Stortinget?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg tror man da først må si hva man mener med «forankret i Stortinget». Da Norge gikk inn for Japan og Tyskland, som daværende statsminister Gro Harlem Brundtland gjorde, overfor FNs generalforsamling, var det overhodet ikke diskutert med Stortinget, slik jeg har fått opplyst. Vi har gravd i absolutt alle arkiver og ikke funnet noe spor av det. Så slik sett kan man si at dette tilligger Regjeringen. Men det foreligger en innstilling om Japan og Tyskland i etterhånd og de tre regionene. I debatten ble det fra flere, bl.a. fra saksordføreren, fra Erik Solheim og fra Haakon Blankenborg, tatt opp spørsmål om Indias plass. Utenriksminister Vollebæk svarte den gangen:

«Jeg er ikke uenig med representanten Solheim».

Og han la til:

«… og jeg tar med meg både hans og representanten Blankenborgs oppfordring om å se positivt på en plass for India i Sikkerhetsrådet.»

På det grunnlag har Regjeringen signalisert til India at vi ser positivt på Indias plass som en global kandidat. Dette landet representerer en sjettedel av jordens befolkning. Det er det største demokratiet i verden, og jeg tror det neppe er mulig å komme utenom India hvis Sikkerhetsrådet skal utvides. Men jeg må legge til: Dette er en pågående prosess, som for øvrig står ganske stille, og vi må hele tiden være forberedt på å være i en dialog om disse spørsmålene med andre land.

Jan Petersen (H): Jeg synes at dette var en meget svak forankring i Stortinget, ikke minst fordi det nettopp har vært behandlet en sak om dette spørsmålet. Hva som så sies av enkeltrepresentanter i debatten, er et annet spørsmål. Dette standpunktet bryter også med den linje som bl.a. USA har lagt seg på.

Mitt tilleggsspørsmål er følgende: Vil utenriksministeren behandle de to øvrige regionene på samme måten som man nå har behandlet Asia, nemlig at Norge også der bestemmer seg for en kandidat?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Det er en misforståelse at Norge har plukket ut en kandidat fra den ene regionen, Asia. Jeg sa at vi anser India for å være en global kandidat på linje med Japan og Tyskland. Så kommer det tre regioner i tillegg, slik Stortinget også har sagt, og som det har ligget i kortene hele tiden.

For øvrig er jeg forundret over uttrykket «enkeltrepresentanter» når det faktisk var saksordføreren for saken som tok opp dette, og lederen for den største fraksjonen i utenrikskomiteen, Haakon Blankenborg. Og daværende utenriksminister Vollebæk svarte at han så positivt på det som ble sagt, og at han ikke var uenig i det.

Jeg føler at det er ganske viktig at norsk utenrikspolitikk har konsistens, og at den kan vare utover regjeringsskiftene. Og det Vollebæk den gang sa, er selvfølgelig lagt merke til av andre enn de som sitter i denne salen, bl.a. av det diplomatiske korps. Vi er blitt spurt om det Vollebæk den gang sa, også er den nye regjeringens linje, og det har vi svart positivt på at det er det faktisk.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Kjell Magne Bondevik.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Det er absolutt gode grunner for at India bør bli et nytt medlem av Sikkerhetsrådet når det blir utvidet. Men dette spørsmålet har også en relevans i forhold til en pågående konflikt mellom India og Pakistan når det gjelder Kashmir. Som kjent har India ennå ikke fulgt opp en mangeårig resolusjon fra FN om bl.a. avholdelse av folkeavstemning for å søke en løsning på den pågående Kashmir-konflikten.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er derfor om dette spørsmålet er tatt opp med India, og også om en vurderer spørsmålet om en støtte til Indias medlemskap i Sikkerhetsrådet i lys av dette, slik at ikke det blir en uforbeholden støtte, men at en også kan bruke prosessen i forbindelse med en utvidelse av Sikkerhetsrådet til om mulig å fremme en løsning på den ulykksalige Kashmir-konflikten.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg vet ikke om daværende utenriksminister Vollebæk, som satt i daværende statsminister Bondeviks regjering, vurderte dette spørsmålet, slik Bondevik nå ber om at vi skal gjøre. Faktum er at vi har tatt utgangspunkt i at dette er verdens største demokrati, representerer en sjettedel av jordens befolkning og kommer fra den tredje verden. Vi anser det for å være vanskelig å komme utenom dette store landet hvis Sikkerhetsrådet skal utvides.

Så kan man trekke inn mange andre spørsmål som vi har dialog med India om. Det skal vi fortsette å ha, men jeg tror ikke man skal blande for mange kort i forbindelse med Sikkerhetsrådets reform. Det er vanskelig nok som det er, å få utvidet Sikkerhetsrådet. Det er stor motstand mot det. Vi har ansett det for å være nødvendig å få større representasjon fra den tredje verden, og da er det vanskelig å komme utenom jordens absolutt største demokrati, som også kan bli det største landet når det gjelder folketall, om noen få år.

Presidenten: Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg merker meg at utenriksministeren refererer til forrige utenriksminister, Vollebæk, at han så positivt på Indias kandidatur. Det er vel slik at man ofte kan si at man ser positivt på et eller flere kandidaturer uten at man derigjennom endelig har slått fast at det er det kandidaturet man vil støtte. Jeg synes det er stor forskjell fra den forrige regjeringen, som så positivt på det, til at statsministeren nå på besøk i India slår fast at Norge vil støtte kandidaturet til India.

Jeg vil gjerne spørre utenriksministeren om han er enig i at det er en distinkt forskjell på disse to tingene.

Så vil jeg spørre: Hvis det viser seg at det f.eks. er et flertall i Stortinget – nå har det vært kritiske merknader fra Høyres leder og fra Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, og jeg kan slutte meg til de to – som eventuelt ikke vil støtte Indias kandidatur, er da utenriksministeren enig i at det er flertallet i Stortinget som bestemmer dette, og ikke Regjeringen alene?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Hvis det viser seg at det er et flertall i Stortinget for å gå imot at verdens største demokrati og snart det største landet i folketall skal holdes utenfor Sikkerhetsrådet i forbindelse med en reform, en utvidelse av Sikkerhetsrådet, får vi drøfte det der og da. Jeg tviler på om et slikt flertall vil etablere seg når det kommer til stykket. Da ville man i så fall komme på kant med svært mye, ikke bare i norsk utenrikspolitikk, men også med veldig mye utenfor våre egne grenser. Så la oss drøfte det der og da.

For øvrig vil jeg legge til: Det er en prosess. Vi er i dialog med mange andre land, ikke minst de nordiske landene, som det er sterk tradisjon for å koordinere seg med, når det gjelder FN-spørsmål. Vi må hele tiden forholde oss til den prosessen og se hvilke standpunkter vi har. Det er ikke fastlagt et mønster på forhånd her.

Noen går inn for en stor utvidelse av Sikkerhetsrådet, andre ikke for noen. Vi har lagt oss midt imellom. Det vi nå har sagt, rimer godt med det som er sagt her i Stortinget.

Presidenten: Presidenten vil understreke at det ikke er anledning til å ta telefoner i stortingssalen. Dette retter seg spesielt til Bjørn Hernæs, som nå sitter med en telefon.

– Bjørn Hernæs, det er ikke anledning til å sitte med telefon i salen!

Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Morten Lund (Sp): Jeg har et spørsmål til næringsministeren.

Det halvstatlige investeringsfondet på 5 milliarder kr er kommet et skritt nærmere. Regjeringen foreslår et statlig investeringsselskap som skal plassere statens penger i et antall regionale fond sammen med private, et selskap som skal være uavhengig av Nærings- og handelsdepartementet. Regjeringen har ved flere anledninger sagt at nye statlige arbeidsplasser ikke skal opprettes i Oslo-området. Senest da regionalmeldingen ble presentert ble dette sagt, men det står også i langtidsprogrammet.

Hovedselskapet, altså det rent statlige, kommer til å bli svært viktig. Der kommer strategien for denne investeringsvirksomheten til å bli lagt, der blir det bestemt hvor mye som skal investeres i de ulike fondene, og sannsynligvis i hvilke byer de skal plasseres. Det vil også bli bestemt hvem som skal sitte som styremedlemmer i de ulike regionale fond.

Kan statsråden love at hovedbasen for det statlige investeringsselskapet ikke skal ligge i det sentrale østlandsområdet?

Statsråd Grete Knudsen: Forrige fredag la Regjeringen frem stortingsmeldingen for Stortinget, så den ligger nå i Stortinget til behandling.

Regjeringen har ikke gått inn i lokaliseringsdiskusjonen, fordi det har vært meget viktigere å sørge for å få nok investorer til dette fondet som er villige til å gå inn på de forretningsområdene, som faktisk Stortingets flertall har lagt til grunn, som dreier seg om bioteknologi, det marine området, IKT, miljø og energi. Det som har vært vår hensikt, er at de fondene som eventuelt blir fylt opp i forhold til forretningsideen, de vil komme på de stedene som virksomhetene er. Men vi må ta én ting av gangen. Det aller viktigste nå er å få tak i de investorene som skal være med sammen med staten.

Morten Lund (Sp): Mitt spørsmål dreide seg om det rent statlige investeringsselskapet som skal forvalte 2,5 milliarder kr, og som skal få med private investorer. Det må selvfølgelig komme i gang før man får de private med.

Vi har en sterk sentralisering, og det trengs en ny tankegang for å stoppe den. Da er det noen arbeidsplasser som er viktigere enn andre med hensyn til hvor de ligger, og jeg mener at hvor dette Grete Knudsen-fondet blir plassert, vil gi et kraftig signal. Det er viktig at plasseringen ikke blir slik at den forsterker sentraliseringen og de distriktsopprørene som vi har. Jeg mener at plasseringen av fondet er så viktig at Stortinget faktisk må avklare den. Jeg mener også at det av andre årsaker enn sentraliseringen er sunt å spre fondsforvalterne i dette landet.

Den forrige regjeringen arbeidet for at Trondheim skulle styrkes som finanssenter. Ikke minst fins det der et godt og sterkt miljø for innovasjon og kommersialisering, og SIVA er en landsdekkende innovasjonsaktør som har lyktes godt.

Vil statsråden legge vekt på det jeg her nevner, ved valg av lokalisering?

Statsråd Grete Knudsen: Det som er det aller viktigste nå, det er at vi får med oss private investorer i forhold til forretningsideene som Stortingets flertall har lagt opp til, inkludert også Senterpartiets Morten Lund. Så det første og viktigste ansvaret for den statlige delens virksomhet vil være å fremskaffe pengene. Det er det aller, aller viktigste! Så må man i neste omgang se hvor det kommer fondsinvestorer nok og virksomhet nok til at de forskjellige fondene eventuelt vil plassere seg, for som Regjeringen har lagt opp til, vil det antakelig bli flere fond. Det vil ikke bare være ett fond. Og hvis det er investeringsvilje fra Trondheim, Bergen, Stavanger, Tromsø – fra alle dem som har vært aktive og utviklet denne modellen –vil også de ulike fondene kunne bli plassert der. Men å bestemme seg på forhånd, lenge før man har fått inn de pengene, synes å være fullstendig galt.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg har et spørsmål til utenriksministeren.

Jeg har registrert at utenriksministeren har fått kraftig motbør fra kretser innenfor Arbeiderpartiet og fagbevegelsen for sin Midtøsten-politikk. Etter min mening er mye av denne kritikken dypt urettferdig. Hvis en skulle følge den, ville det bl.a. ødelegge mye av Norges rolle i fredsarbeidet.

Så mitt spørsmål er i korthet følgende: Vil utenriksministeren holde fast på sin linje i Midtøsten-politikken?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg tror ikke det er riktig å si at vi har fått «kraftig motbør». Det har vært visse synspunkter fra enkelte kretser som fra et presseorgan har blitt betydelig overdrevet til det formålet, synes jeg.

For øvrig vil jeg si at jeg og denne regjering kommer til å holde fast ved den linje som vi har, og det er å bistå partene til å komme tilbake til forhandlingsbordet, og å bistå de palestinske myndighetene nå til å overkomme den økonomiske krise. Vi leder den komiteen på internasjonal basis som arbeider med dette. Jeg reiser i morgen til New York for å sluttføre arbeidet i den komiteen som FNs generalsekretær og USAs president oppnevnte for å se på årsakene til volden, og jeg vil komme med anbefalinger om hvordan man skal dempe volden og komme over i en forhandlingsfase igjen. Vi tror at våre anbefalinger kan bety noe for begge parter. Vi har arbeidet på det grunnlaget, og vi fortsetter å arbeide på det grunnlaget.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Jeg takker for svaret. Hvorvidt det ikke er «kraftig motbør» det som bl.a. er kom- met fram i Dagsavisen, er vel et forsøk på å redusere kritikken. Hvis en leser ord og uttrykk som her er brukt, har jeg litt vanskelig for å forstå at dette ikke kvalifiserer til et såpass beskjedent uttrykk som «kraftig motbør». Men det er ikke det viktigste her. Det viktige er, og det er jeg tilfreds med, at utenriksministeren på tross av denne kraftige kritikken fastholder sin linje i Midtøsten-politikken, og det vil han ha vår støtte for her i Stortinget.

Problemene er flere, bl.a. at palestinernes leder, Yasir Arafat, ikke offentlig har villet ta avstand fra all voldsbruk. Det har provosert israelerne. Og problemet på den annen side er selvsagt bl.a. at Israel har hatt overreaksjoner mot den voldsbruk som har funnet sted fra palestinernes side. Ellers trengs det etter mitt syn også en regional tilnærming til denne konflikten, hvor en også må trekke inn forholdene til de omkringliggende land.

Jeg tror jeg avslutter med dette. Jeg har egentlig ikke behov for noe tilleggsspørsmål, for jeg var godt tilfreds med utenriksministerens svar og håper han føler at det er en støtte.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg kan bare svare det at Norge i FN har stemt for at Israels svar på intifadaen har vært overdreven maktbruk, men vi har også stått på linje med andre viktige aktører i dette som peker på de problemene som voldsbruken på palestinsk side fører til. Det har vært terroraksjoner mot den israelske befolkningen, og det har ført til en stemning på den siden også som gjør at det er vanskelig å ta opp igjen fredsforhandlingene.

For øvrig vil jeg også legge betydelig vekt på de israelske bosettingene og de sikkerhetsproblemene som det skaper, og de negative holdningene som dette nå skaper på palestinsk side. Så det er mange fasetter av denne konflikten. Jeg tror at når Mitchell-rapporten kommer på bordet – vi skal sluttføre arbeidet med den i New York i morgen og fredag – så vil det bli en balansert framstilling, og vi håper at det kan danne grunnlag for å komme over i en bedre fase.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Kristin Halvorsen.

Kristin Halvorsen (SV): Om Kjell Magne Bondevik er fornøyd med at norsk utenrikspolitikk når det gjelder Midtøsten, står fast så er ikke vi fornøyd med at norsk Midtøsten-politikk står fast når alt annet forandrer seg i forverret retning.

Det er rett og slett slik at det etter siste valg i Israel har oppstått en forverret situasjon. Sharon er valgt på en krigserklæring mot palestinerne. Norge var blant de siste som sa klart fra om at det er forskjell på en makt som okkuperer et land, og de som blir okkupert. Vi syntes det var pinlig at da Israel rykket inn i Gaza og Powell, den amerikanske utenriksministeren, tok avstand fra dette, EU kom på banen og Israel trakk seg ut, først da syntes Norge at det var på sin plass å protestere, når alle de andre hadde protestert. Er det ikke rett og slett på tide at Norge skjerper tonen overfor Israel?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Den framstillingen som gis her, er direkte gal. Vi var før amerikanerne. Vi var før EU. Jeg ringte utenriksminister Shimon Peres og sa fra om den norske holdningen til deres innmarsj i A-områdene i Gaza, og sa at man burde trekke seg ut, fordi det var områder som Israel hadde overgitt til palestinske myndigheter. Dette skjedde før Colin Powell kom på banen. Det skjedde før jeg visste at han ville komme på banen, og det skjedde før også EU kom ut med sin erklæring. Så dette er direkte galt. Men jeg har sett at noen har framstilt det slik som Kristin Halvorsen nå gjør, og hun bygger på den framstillingen. Men det er galt. Holdningen min stod i Dagbladet morgenen etter dette skjedde, og den stod på trykk i Dagbladet før Colin Powell hadde kommet med sin uttalelse – faktisk mange timer før.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til utenriksministeren som gjelder den måte Norge ivaretar sine forpliktelser på Svalbard på etter Svalbardtraktaten.

Ifølge avismeldinger er det en gryende, muligens voksende, uenighet med hensyn til Norges syn på verneinteressene og Russlands synspunkter når det gjelder å utøve sine rettigheter til næringsvirksomhet – altså den klassiske konflikten: verneinteresser mot næringsvirksomhet. Det jeg gjerne vil spørre utenriksministeren om, er om han kan forsikre Stortinget om at Norge, hvis vi skal ha en veldig tøff holdning overfor Russland, sikrer seg støtte fra Svalbardtraktatens andre signatarmakter, slik at vi ikke risikerer at vi går så høyt på banen at vi også kan støte fra oss andre viktige land i en slik eventuell konflikt – som kan komme.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg håper ingen norsk regjering – nåværende eller framtidig – vil gjøre det som Hagen nå anbefaler, nemlig å drive spill blant Svalbardtraktatens andre signatarmakter. Svalbardtraktaten slår utvetydig fast at Norge har full suverenitet på Svalbard, at vi har rett til å utøve vår myndighet der, forutsatt at vi ikke forfordeler eller diskriminerer noen som har signert traktaten. Vi er selvfølgelig ikke i noen konsultasjoner med andre land om hvordan vi skal forholde oss til det som er norsk myndighetsutøvelse, som vi har rett til å utøve på vegne av Norge i forhold til signatarmaktene. Det ville etter min oppfatning være å bringe oss inn i en situasjon vi ikke bør komme inn i, der nettopp land vil kunne betvile norsk suverenitet over Svalbard.

Når det gjelder miljøvernbestemmelsene, er de i samsvar med Svalbardtraktaten. Vi vil selvfølgelig ta tilbørlig hensyn til dem som er til stede på Svalbard, men innenfor de rammer som denne miljøvernloven gir. Det er helt på det rene at miljøet må være øverst på dagsordenen når det gjelder Svalbard. Men samtidig må vi sikre at de landene som ønsker å være der, som har vært der, og har lange tradisjoner for å være der, kan drive næringsvirksomhet.

Kortene må ikke blandes, slik Carl I. Hagen nå forsøker på – at vi på Svalbard så å si skulle inngå allianser med andre land i forhold til én signatarmakt. Det vil jeg sterkt advare mot.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg er ikke enig i den framstillingen av mitt spørsmål som utenriksministeren nå gir. Opp gjennom årene har det vært flere saker når det gjelder den rettighet til suverenitetshevdelse som Norge har etter Svalbardtraktaten. Det jeg vil forsikre meg om at Regjeringen har til hensikt å følge, er at man ikke skal bidra til at det blir en voksende konflikt i forbindelse med Norges suverenitetshevdelse og utøvelse av de myndigheter som vi er tillagt etter traktaten, og at man har det formål med å hevde suvereniteten at det ikke skal kunne vokse fram noen store konflikter. Det har vært nok konflikter allerede rundt Svalbard. Jeg går ut fra at utenriksministeren er enig i at formålet er at vi utøver suvereniteten i henhold til traktaten, til full tilfredsstillelse for de andre signatarmaktene.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Det er en måte å skape forvirring om norsk svalbardpolitikk på, og det er den som Carl I. Hagen nå anbefaler oss. Jeg kjenner ikke til noe tilfelle der vi har konsultert en gruppe blant land som har signert denne traktaten. Jeg kjenner til at vi i forbindelse med bergverksdriften i 1925 konsulterte alle land som er signatarmakter, og de godkjente den. Men jeg kjenner ikke til at vi har konsultert noen land, eller en gruppe land, i forhold til dette. Det ville være å bringe oss inn i en situasjon som vi ikke bør bringes inn i.

Det er én måte å sikre at det ikke blir forvirring og problemer rundt Svalbard på. Det er at Norge har en fast linje, en forutsigbar linje, og at en ikke diskriminerer noen i forhold til det som er norsk lovgivning. Men vi må holde fast ved at det er norsk suverenitet som gjelder helt og holdent på Svalbard.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille utenriksministeren et spørsmål:

Er det slik at utenriksministeren gjerne ønsker debatt om utenrikspolitiske spørsmål? Jeg må si det har forundret meg ved flere korsveier at utenriksministeren når det kommer fram kritikk – særlig når det gjelder diskusjonen om Norges holdning til situasjonen i Midtøsten og det som mange oppfatter å være en for servil holdning i forhold til Israels overgrep – gjør så godt han kan for å underkjenne hvor mange det er som reiser slik kritikk, og sier at vi som diskuterer utenrikspolitikk i Norge, egentlig driver en innenrikspolitisk debatt, av helt andre hensyn enn det som er situasjonen i Midtøsten. Dette toppet seg sist ved at Jagland mente at folk som kritiserte Norges rolle i Midtøsten, satt hjemme og kokte!

Er dette en måte å oppmuntre til en skolert debatt om norsk utenrikspolitikk på?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg er litt forundret over hva som har skjedd her i salen i dag.

Først tar man opp en formell debatt om retten for det absolutt største land i verden til å sitte i FNs sikkerhetsråd, dersom det skulle bli utvidet, nemlig India – kanskje med henblikk på å sikre noen marginale stemmer ved valget, hva vet jeg. Så begynner man å reise tvil om norsk Svalbard-politikk, som er forutsigbar, som er fast. Og så kommer man med en direkte gal opplysning om hva vi har gjort i Midtøsten, og hva vi står for der – det var jo det forrige spørsmålet, fra Kristian Halvorsen. Jeg er litt forundret over det.

For øvrig ønsker jeg debatt om norsk Midtøsten-politikk. Jeg forstår veldig godt de holdningene som er i deler av det norske folk, og som er i Arbeiderpartiet. Jeg skrev i en artikkel i Dagsavisen søndag at det at man nå retter sine øyne mot Israel, er naturlig, fordi de har det største maktapparatet, og palestinerne mangler sin frihet. Det er i tråd med arbeiderbevegelsens solidaritetsinstinkt å ta parti mot den som har det største maktapparatet, når man ser hva som foregår. Men det betyr ikke at man skal beskrive norsk utenrikspolitikk på en helt feilaktig måte, som jeg føler foregår i mange kretser nå. Det er en helt feilaktig fremstilling å si at vi ikke har tatt avstand fra Israels voldsbruk. Men vi har, som det internasjonale samfunn for øvrig – i hvert fall de vi må koordinere oss med, som i hovedsak er EU, Russland og USA – også pekt på at det er to parter, og at det foregår vold også fra den andre parten, som fører til at situasjonen blir nesten håpløs for dem i Israel som ønsker å gjenoppta fredsforhandlingene. Det må man også peke på. Man må ha et balansert bilde i denne konflikten.

Kristin Halvorsen (SV): Det er ikke slik at SVs leder deltar i noe slags forfølgelsesraid på utenriksministeren på ulike utenrikspolitiske felt, og ønsker å misforstå. Jeg tror neppe det er klokt – riktignok av utenriksministe- ren – å kalle enkelte velgergrupper, særlig i Oslo-området, for «marginale stemmer» og koble det til spørsmålet rundt en eventuell indisk deltakelse i Sikkerhetsrådet.

Men det er ganske slitsomt å delta i en utenrikspolitisk debatt hvis den holdningen som utenriksministeren har hver gang det kommer fram kritikk, er at den er feilaktig – hver gang kritikken blir ganske sterk når det gjelder hvilken rolle Norge skal ha når Oslo-prosessen er død, når det ikke lenger er mulig å være en nøytral brobygger mellom to parter, og når det faktisk er sånn at det trengs et vestlig land som sier at det er forskjell på en okkupant og en som blir okkupert. At man utfordrer utenriksministeren på det, må da være en legitim, høyst nødvendig og svært viktig politisk debatt for Det norske storting – og ellers – å ta.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Når det gjelder India, synes jeg at man må løfte dette spørsmålet opp fra et slikt nivå som hva man eventuelt kan tjene på i en valgkamp her i Norge. Det dreier seg om verdens største demokrati, og det representerer 1/6 av jordas befolkning. Da må man se på det, istedenfor å ha et helt annet perspektiv når man skal drøfte det. Det var det jeg pekte på.

For øvrig har norsk utenrikspolitikk og Midtøsten-politikk tatt utgangspunkt i det som Kristin Halvorsen sier. Det er tre viktige pilarer i norsk Midtøsten-politikk: Det er delingsplanen av 1947, som slår fast opprettelsen av staten Israel, og som gav palestinerne rett til en egen stat. Det er resolusjonene i Sikkerhetsrådet – 242 og 338 – som slår fast at de okkuperte områdene det er snakk om, er okkuperte, og at Israel er en okkupant, og som for øvrig også slår fast, indirekte, at palestinerne har en rett til en palestinsk stat. Og det tredje er Oslo-avtalen, som slår fast at de to partene skal forhandle om dette spørsmålet. Det er på det grunnlaget vi har ført norsk Midtøsten-politikk.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Lisbet Rugtvedt.

Lisbet Rugtvedt (SV): Jeg vil gjerne følge opp kritikken av Midtøsten-politikken.

Mange føler altså behov for klarere reaksjoner mot Israel, og Dagsavisen skriver i dag at EU varsler at Israels opptreden kan få konsekvenser for handelen med Israel. Noen generell boikott av Israels varer ønsker ikke SV å gå inn på, men å la være å importere varer fra israelske bosettinger i palestinske områder virker fornuftig, slik SV ser det.

Er utenriksministeren enig i at vi bør innføre restriksjoner mot import av varer fra israelske bosettinger i palestinske områder?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Det må jeg svare nei på. Jeg tror ikke en slik boikott vil være mulig å gjennomføre uten at man i så fall måtte boikotte israelske varer mer i sin alminnelighet.

Hvis SV går inn på det, må jeg minne om at det, etter det jeg trodde i hvert fall, har vært bred enighet i Stortinget, iallfall mellom Arbeiderpartiet og SV og flere andre partier, om at ensidige boikotter fra ett land ikke er særlig hensiktsmessig. Det er jo det USA har drevet med, og som vi har kritisert USA veldig sterkt for. Jeg trodde SV stod for at boikottaksjoner skulle forankres i FNs sikkerhetsråd. Nå går man ikke bare til å skulle boikotte et bestemt land, men deler av et lands handel. Jeg tror man da slår inn på en linje som det ikke er mulig å håndtere, og som også står i motstrid til det som er formulert av politikk på dette området gjennom mange, mange år. Vi var glade for at Colin Powell kom og sa at man nå måtte redusere de ensidige boikottene fra USAs side. Og så skal man da gå den motsatte vei fra norsk side!

Presidenten: Kjell Magne Bondevik – til oppfølgingsspørsmål.

Kjell Magne Bondevik (KrF): Når det gjelder akkurat den siste runden om Midtøsten, har jeg tidligere gitt uttrykk for at Regjeringen i hovedsak har vår støtte, så det skal jeg ikke forfølge.

Det som gjorde at jeg bad om ordet, var at jeg reagerte ganske sterkt på måten utenriksministeren karakteriserte tidligere spørsmål i denne spontanspørretimen på, at dette var spørsmål om en forestående norsk valgkamp og velgergrupper i Norge. Etter mitt syn er spørsmålet om Indias plass i Sikkerhetsrådet og forholdet til Kashmir-konflikten og også Midtøsten-konflikten i seg selv så viktige utenrikspolitiske spørsmål at det må kunne reises i en spontanspørretime uten å møte en slik holdning fra utenriksministeren.

Derfor er mitt spørsmål: Mener ikke utenriksministeren at spørsmålet om Indias plass i Sikkerhetsrådet og forholdet til Kashmir-konflikten og også Midtøsten-konflikten i seg selv er så viktige utenrikspolitiske saker at de må kunne drøftes uten å møte den holdning at dette har med en forestående norsk valgkamp å gjøre?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg bare konstaterer at det er trukket inn i valgkampen på en svært uheldig måte, som vil innebære at man fjerner seg fra det som er perspektivet i denne saken, nemlig at det dreier seg om verdens største demokrati. Norge har i lang tid tatt til orde for at de fattige landene skal bli bedre representert i Sikkerhetsrådet. Når det kommer til det spørsmålet at man faktisk får den muligheten, reiser man en stor debatt, til tross for at tidligere utenriksminister Knut Vollebæk sa seg enig ved å uttrykke: Jeg er ikke uenig, og jeg ser positivt på at man reiser det spørsmålet. Da blir det et spørsmål om en mangel på kontinuitet som jeg vil påpeke her, og som det må finnes en grunn til.

For øvrig mener jeg at det er feilaktig å påstå at Norge reagerte etter USA og EU når det gjelder Israels maktbruk i Gaza for kort tid siden. Det er direkte feil å fortsette å påstå det, og det må det være mulig for en norsk utenriksminister også å påpeke. Jeg synes at debatten må føres ut fra de faktiske forhold, og ikke ut fra hva som det påstås at vi gjør.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Odd Einar Dørum (V): Mitt spørsmål går til kulturministeren.

Det er kjent at både den sittende regjering og også veldig mange i Norge er veldig opptatt av når vi går inn i IT-tidsalderen, at vi skal ha kritisk kompetanse og en kulturbasert kompetanse. Jeg er av dem som mener at den norske konversasjonsleksikontradisjonen har bygd opp det i en årrekke og gitt oss noe unikt kunnskapsmessig og kulturpolitisk.

Vi har nå på mange måter fått klare meldinger om at databasen til Store Norske leksikon er i fare. Det er fra dem som driver med det, før de eventuelt skulle gjøre noe som er til skade for denne basen, tatt kontakt overfor den sittende regjering for å finne praktiske løsninger. Ser kulturministeren nå praktiske løsninger som gjør at vi kan beholde denne unike databasen som grunnlag for norsk kultur, men også som grunnlag for å drive – skal vi si – kritisk kompetanseopplæring på nettet? For det er jo slik at når sannheten er et tastetrykk unna, må det også være databaser som er et tastetrykk unna, som holder god kvalitet, og som vi kan stole på 100 pst.

Statsråd Ellen Horn: Fra statens side er det en klar intensjon å finne fram til en løsning når det gjelder den nasjonale kunnskapsbasen. Vi har hatt drøftelser, og vi har i dag innkalt Kunnskapsforlaget til drøftelser om hvordan forhandlingene omkring fremtiden til den nasjonale kunnskapsbasen skal kunne se ut. Det er en rekke spørsmål som må avklares. For oss er det ikke forlaget i seg selv som skal reddes, men denne unike nasjonale kunnskapsbasen, som vil være av stor betydning også for folks forhold til teknologi og for Norge som kulturnasjon.

Odd Einar Dørum (V): Jeg takker statsråden for at hun gir uttrykk for en aktiv og positiv holdning.

Jeg tror det er svært avgjørende at man finner en praktisk løsning, fordi jeg opplever i møte med mye av det som vi kan kalle for det moderne IT-landskapet, at folk faktisk får en kunnskap som er så fragmentarisk at de ikke skjønner hva de ser. I land utenfor vårt eget, f.eks. andre nordiske land, satser man i dag mange penger – titalls millioner – på å bygge opp en slik database som vi nå har hatt i nesten 100 år.

Jeg vil bare med dette på det sterkeste oppfordre statsråden til at det blir funnet en løsning, og at vi sørger for at denne unike skatten nettopp i IT-tidsalderen blir i behold, slik at den generasjonen som nå bruker tastetrykkene, også får nok kompetanse med seg på veien til at man på Internett klarer å skjelne mellom søppel og det som er av høy kvalitet. Jeg oppfatter statsråden slik at det vil hun. Dette er da et sterkt oppmuntrende tilrop til henne om å holde trykket.

Statsråd Ellen Horn: Informasjonssektoren er i stor endring, og gammelt innhold etterspørres i mange nye sammenhenger. Det er en rekke spørsmål som må avklares for å sikre denne unike kunnskapen, som vil være av stor betydning for Norge som kulturnasjon.

Regjeringen er veldig opptatt av å finne en løsning. Vi må avklare en rekke forhold både når det gjelder andre aktører, og når det gjelder den kommersielle delen av dette. Dette skal vi komme tilbake til, og vi setter stort trykk på å finne fram til en løsning, eventuelt gå inn på en prøveordning over to–tre år for å se hvordan basen vil kunne nyttiggjøres av skolebarn, biblioteker osv.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Randi Karlstrøm (KrF): Jeg har et spørsmål til næringsministeren. Under Bondevik-regjeringen tok seks departementer et felles initiativ for å fremme entreprenørskap og næringskompetanse hos barn og unge. Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunaldepartementet, Miljøverndepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Næringsdepartementet tok dette tverrfaglige initiativet, og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet skulle være en samordner. Mange næringsorganisasjoner var veldig glade for at dette initiativet ble tatt. Det er nå kommet mange signaler fra miljøet om at de savner Regjeringens engasjement. Hva vil næringsministeren gjøre med dette?

Statsråd Grete Knudsen: Fra Nærings- og handelsdepartementets side har en fulgt opp dette initiativet. Vi har hatt en rekke samråd og møter – og internasjonale møter om entreprenørskap, også når det gjelder den yngre garde.

Vi har også lagt opp til å få vedtatt direktivet som gjelder entreprenørskap, og vi har hatt et godt samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, som har vært med i de praktiske forberedelsene når vi har gjennomført de helt konkrete debattene og arbeidet sammen med dem som er i konkret virke.

Randi Karlstrøm (KrF): For å få dette til å bli en ordinær virksomhet i skolehverdagen er finansieringen et kjernespørsmål. Jeg har erfaring fra det fra den jobben jeg hadde tidligere også. Varige ordninger må til for å få dette på plass. Vil Næringsdepartementet ta et tyngre ansvar for dette?

Statsråd Grete Knudsen: Det har vi faktisk gjort. Det er vi som konkret har fulgt dette opp i praksis, og jeg føler på en måte at jeg må få frem hva det helt konkret dreier seg om, for å vite på hvilke områder dette ikke måtte være fulgt opp.

Når det gjelder Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets holdning, er den nettopp at entreprenørskap skal være en integrert del av skolehverdagen – det skal ikke være noe som skal komme utenpå.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til nærings- og handelsministeren.

For nesten to år siden etablerte Bondevik-regjeringen et program for «Et enklere Norge», som skulle innlemmes i den nye regjeringens program om en fornyelse av offentlig sektor. En forutsetning var at det skulle komme rapporter hvert halvår om fremdriften i dette. Nå har ikke det skjedd. NHO har i en rapport konstatert at en del av disse prosjektene har stoppet opp, blitt forsinket eller ikke gjennomført, og vi har fortsatt 649 skjemaer og registreringsplikter som selvstendige næringsdrivende skal forholde seg til. Når kan våre gründere og industrialister i dette landet regne med å se konkrete resultater av Regjeringens arbeid, noe som virkelig betyr noe når det gjelder å redusere og forenkle skjemaveldet i Norge?

Statsråd Grete Knudsen: Når det gjelder den NHO-rapporten som representanten Hedstrøm viser til, viste den samtidig at det var en god del av tiltakene som faktisk var gjennomført. Videre har Regjeringen lagt opp til et mye bredere fornyelsesarbeid, som «Et enklere Norge» inngår som en del av.

For svært kort tid siden avgav Næringslovutvalget en innstilling når det gjelder å se konsekvenser både av lover og forskrifter, og det har nå skissert en ordning som det mener vil være langt bedre for å sikre en enklere saksgang. Rapporten deres vil på vanlig måte bli sendt på høring. Så Regjeringen har en bred tilnærming, samtidig som vi søker å følge opp de tiltakene som kom fra den forrige regjeringen.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det er riktig som statsråden sier, at det er ni prosjekter som har fulgt fremdriftsplanen eller som har blitt gjennomført av de 46 prosjektene som NHO har gått inn i. Men dette har vært enklere prosjekter og prosjekter som ikke har betydd svært mye, slik at det norske næringsliv er i ferd med å miste troen på at det vil skje noe i praksis som kan underlette deres hverdag.

Den tidligere nærings- og handelsminister gav et løfte om å redusere skjemaveldet med 25 pst. i løpet av to år. Kan statsråden gi noen signaler om det samme, slik at næringslivet kan få troen tilbake på at dette ikke bare blir prek, men at man gjennomfører noe som betyr noe i praksis for norsk næringsliv?

Statsråd Grete Knudsen: Nå ble det gjort en undersøkelse av hvor meget tidligere statsråd Sponheim i praksis maktet å forenkle, og han nådde nok på langt nær det målet som han selv hadde satt seg på dette området. Jeg husker ikke nøyaktig, men det var i hvert fall langt under de 25 pst. som var satt opp. Jeg tror det er fornuftig ikke å gi noen garantier, men å ha en offensiv holdning til hva som skal gjøres.

Blant annet det med døgnåpen forvaltning, som man nå arbeider med, vil gjøre sitt til at næringslivet kan gå inn og få informasjon hele døgnet på områder de er tjent med. Hele byggesaksområdet, som er et tilbakevendende område, vil også bli forenklet ved at man kan bruke en døgnåpen forvaltning. Og ikke minst har man dette med forskrifter som følger av lover, som nå da Næringslovutvalget har lagt frem et forslag om.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Lars Sponheim.

Lars Sponheim (V): Det er bra at Regjeringen har satt i gang en bred og omfattende forenkling når det gjelder systemer og avbyråkratisering på mange områder, men det er også viktig å få en forenkling som oppleves som en enklere hverdag på områder hvor bedrifter og borgere sliter, og det handler «Et enklere Norge» om. Derfor er det urovekkende at det som er gjennomført av disse prosjektene, slik NHO-rapporten viser, i all hovedsak ble gjennomført før regjeringsskiftet. I rapporten sier man at en stor del av prosjektene er sterkt forsinket eller skrinlagt, og det handler om den enkelte hverdagen for disse bedriftene.

En ambisjon om 25 pst. reduksjon av skjemaveldet vil bli nådd hvis det store prosjektet med Skattedirektoratet og Finansdepartementet og Næringsdepartementet gjennomføres, hvor næringsoppgavene kan leveres elektronisk. Da kommer det store raset når det gjelder skjemaforenkling. Den ambisjonen synes jeg min etterfølger også bør ha. For det er en konsekvens av dette prosjektet som nå pågår.

Statsråd Grete Knudsen: Det er jeg helt enig i, og det er også under oppfølging. I tillegg har vi i prosjektet som den tidligere regjeringen satte i gang og fulgte opp etter Jagland-regjeringen, nemlig næringsvennlige kommuner, også vist til at det er andre problemer i hverdagen som man må løse lokalt, der hvor både næringslivet og den kommuneansatte møtes.

Det er mange områder vi må gå inn på, på bred front, men det store grepet i tillegg til dette med det elektroniske, som representanten Sponheim nevner, er jo å se på forskrifter som følger av lovene, å kunne gå inn og se på konsekvensene av de lovene som dette huset faktisk vedtar.

Presidenten: Da er vi kommet til siste hovedspørsmål.

Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til nærings- og handelsministeren.

Vi holder på å bygge nye fregatter, og vi bygger også et nytt kystvaktfartøy, som har en bredde som tilsier at man må langt av gårde før det kan tas i dokk. Næringsministeren er kjent med at det i lang tid har vært arbeidet for å få en vedlikeholdsbase i Harstad-området. Og mitt spørsmål blir da: Når kan man forvente at Regjeringen tar stilling til hvorvidt det skal etableres en vedlikeholds- og servicebase for de nye fregattene i Harstad-området?

Statsråd Grete Knudsen: Representanten Bastesen nevnte en vedlikeholdsbase, en tørrdokk, i Harstad, men understreket at dette dreier seg om et forsvarsmessig vedlikehold av fregatter og kystvaktfartøy. I tillegg til dette har både LO, NHO og de lokale instansene i Nord-Norge sagt at dette skal være en tørrdokk som også skal drive på ren kommersiell basis. Det vil altså si at det vil være en stor andel som skal bygges for private midler og drives med private midler. Ut fra at dette er en todeling, har Forsvarsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet invitert de involverte grupperingene til møte i departementet den 2. mai, ikke bare for å få klarlagt hva staten skal bidra med i forbindelse med det forsvars- og beredskapsmessige, men også hvordan den private delen skal finansieres.

Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsråden for svaret.

Det var ikke noe svar på spørsmålet mitt, som gjaldt når det var forventet at man tok et standpunkt. Det har vært jobbet med denne saken i et par år i alle fall. Og det er greit nok å skyve det over på de private, men tross alt må statens andel og ikke minst SNDs andel av lånekapitalen klargjøres.

Jeg forstår godt ut fra statsrådens dialekt at det er en viss beslutningsvegring når det gjelder denne saken. Hun hadde vel helst sett at det var i hennes hjemområde det hadde blitt jobbet mest, men nå er spørsmålet: Når kan man forvente at Regjeringen tar et standpunkt i denne saken? Selv om det skal være et møte 2. mai, er spørsmålet altså om når dette vil skje.

Statsråd Grete Knudsen: Nå er ikke jeg forsvarsminister, og det er jo forsvarsministeren som håndterer de beredskapsmessige forholdene. Når det gjelder SND, er det automatikk i forhold til hva man går inn i og kan være med og bidra til på den private siden.

Det er viktig at vi ikke nå fortsetter å gå rundt grøten. Vi må få klarhet i hva den private delen skal delta i, og så får man diskutere samfunnets del samtidig. Man kan ikke skyve alt dette over på samfunnet alene. Det er en umulighet, for samfunnet skal ikke bygge private tørrdokker. Det skal gjøres av de private.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.