Inge Lønning (H): Jeg har følgende spørsmål
til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
«Gjennom presseoppslag er det fremkommet
at kirke-, utdannings- og forskningsministeren forteller berørte
institusjoner innenfor høyskolesektoren at den enstemmige tilrådingen
fra Mjøs-utvalget vil føre til at det vil ta 5-10 år
før nye institusjoner kan gis universitetsstatus, mens statsråden
er rede til å utstede lisenser umiddelbart.
Hva bygger disse fortellingene på?»
Statsråd Trond Giske: Statlige forskningsmidler må konsentreres
og kanaliseres til miljøer med forutsetninger for kvalitet
for å gi grunnlag for internasjonalt konkurransedyktige
forskningsmiljøer. Uten en slik konsentrasjon vil den kvalitetshevingen
i norsk forskning som er forutsatt i forskningsmeldingen, bli vanskelig å realisere.
Vi sier derfor i den stortingsmeldingen som vi la fram for ikke
lenge siden, at vi ikke har rom i Norge for flere breddeuniversiteter
utover de fire vi har i dag, og at det er viktig å styrke
deres rolle som grunnforskningsinstitusjoner.
Både Mjøs-utvalgets innstilling
og St.meld. nr. 27 for 2000-2001 forutsetter at dagens høgskoler
kan få universitetsstatus dersom de har fått
godkjent opprettelse av doktorgradsutdanning. Forskjellen ligger
i hvor mange doktorgradsprogrammer det skal kreves før
de kan få universitetsbetegnelsen. Mjøs-utvalget
foreslo at det skulle være fire fagområder for
doktorgrad, mens meldingen legger til grunn at ett område
er nok. Det innebærer at også vitenskapelige høgskoler
kan få rett til å hete universitet på grunnlag
av doktorgrad innenfor sitt fagfelt.
Representanten Lønning ber om begrunnelse
for min uttalelse om at det kan ta flere år før
høgskoler kan bli universitet dersom Mjøs-utvalgets
kriterier legges til grunn.
Det er tre statlige høgskoler som
i dag har adgang til å tildele doktorgrad, men de har bare
doktorgradsutdanning på ett eller to fagområder.
Det tar tid å bygge det faglige fundament for forskerutdanning,
og det koster penger å finansiere doktorgradsprogrammer.
Regjeringen foreslår også at det skal gjøres
behovsvurdering før nye doktorgradsløp godkjennes.
Selve godkjenningen skal bygge på en sakkyndig vurdering
som nødvendigvis må ta tid. Dette er bakgrunnen
for mitt anslag om at det kan ta fem til ti år før
nye institusjoner kan få universitetsbetegnelse i Norge
dersom Mjøs-utvalgets modell velges.
Mjøs-utvalgets kriterier kan også bidra
til en for ensidig fokusering på doktorgradsprogrammer
på bekostning av annen fagutvikling. Det vil være
uheldig i en fase der høgskolene har viktige oppgaver når
det gjelder å forbedre yrkesrettede studieløp, å sikre
studiekvalitet for alle studentgrupper og å ha faglig fokus
på forskning og utvikling som gagner yrkesutøvelse
og regional innovasjon. Sånn sett mener jeg at den modellen
som Regjeringen har foreslått, i sterkere grad ivaretar
en helhetlig utviklingsstrategi for disse institusjonene.
Inge Lønning (H): Jeg takker statsråden for svaret, som
riktignok bare delvis var et svar på spørsmålet.
Grunnen til at jeg har reist spørsmålet,
er at det har kommet til dels ganske stort oppslåtte nyheter
i pressen, senest i Stavanger Aftenblad for en uke siden, som gjengir
uttalelser statsråden har latt falle, som etter mitt skjønn
gir en nokså skjev og misvisende presentasjon av hva Universitets-
og høyskoleutvalget faktisk har foreslått. Det
Universitets- og høyskoleutvalget har konstatert, er det
samme som statsråden sier, nemlig at det ikke er aktuelt
med mer enn fire breddeuniversiteter. På det punkt er man
altså enig.
Men det som er hovedpoenget ved Mjøs-utvalgets
forslag, er jo at man vil skille ad de faglige og de politiske vurderinger
ved å opprette et frittstående organ som utelukkende
skal foreta faglige evalueringer. Og det er på dette punkt
det forekommer meg at statsrådens presentasjon av den enstemmige
tilrådingen er misvisende, fordi den tar ikke med selve
poenget i Mjøs-utvalgets forslag. Den reduserer det hele
til et kalenderspørsmål: hvem som raskest kan
tilby universitetsstatus.
Mener statsråden virkelig at tilrådingen
fra et enstemmig, bredt sammensatt utvalg kan tilsidesettes på en
så lettvint måte?
Statsråd Trond Giske: Jeg registrerer at representanten Lønning
i sitt oppfølgingsspørsmål snakker om noe
helt annet enn han gjorde i sitt primærspørsmål,
der det var snakk om hvor lang tid det vil ta før nye institusjoner
får universitetsstatus dersom tilrådingen fra
Mjøs-utvalget følges. Det at man oppretter en
uavhengig akkrediteringsinstitusjon eller uavhengig vurdering av bredden
og kvaliteten ved en institusjon før man gir rett til universitetsbetegnelsen,
vil i hvert fall ikke føre til at tiden blir noe kortere,
det har lite med det å gjøre. Tvert imot vil det
være en tidkrevende prosess, i tillegg til at institusjonen
da selvsagt først må utvikle de fire doktorgradsprogrammene
som Mjøs-utvalget krever. Når man da i tillegg
vet at Høyre i sin vurdering av Mjøs-utvalget i
et eget arbeidsutvalg som Høyre har nedsatt, sier at man skal
ha svært strenge kriterier for å bruke universitetsbetegnelsen
også dersom man velger Mjøs-utvalgets modell,
tror jeg jeg har mine ord i behold, at dette kommer til å ta
ganske mange år.
Inge Lønning (H): Jeg konstaterer at statsråden ikke er
villig til å gå inn på spørsmålet
om hans egen måte å presentere henholdsvis Mjøs-utvalgets
forslag og statsrådens eget forslag på, er en
saklig og dekkende presentasjon eller ikke. Det synes jeg er beklagelig,
fordi Mjøs-utvalget her har utført et grundig
arbeid. Det er et bredt sammensatt utvalg utdanningspolitisk og
faglig, og denne tilrådingen er faktisk et av de få punktene
hvor utvalget er absolutt enstemmig i sin tilråding. Og
en av begrunnelsene er at vi, bl.a. ved tildelingen av doktorgrad til
høyskolene, har uheldige erfaringer med hva som skjer dersom
en statsråd faller for fristelsen til å kortslutte
den faglige og den politiske prosess. Det skjedde under statsråd
Giskes forgjenger, og det førte til at Universitetsrådets
styre skrev et brev hvor man sa opp ethvert fremtidig samarbeid
med statsråden.
Ser ikke statsråd Giske at dette taler
for at alle parter er tjent med at de faglige og de politiske beslutningene holdes
noenlunde ryddig fra hverandre?
Statsråd Trond Giske: Jeg er fullt ut med på at vi kan
ta en diskusjon om hvilke prosedyrer som skal lede fram til den
kvalitetsvurderingen som skal ligge til grunn for en eventuell universitetsbetegnelse,
for vi sier også i vår stortingsmelding at det
må ligge en kvalitetsvurdering til grunn. Men nettopp fordi
det ikke i min posisjon som utdanningsminister kommer til å bli
aktuelt å tildele noen politiske doktorgradsprogrammer,
vil dette nødvendigvis ta lang tid. Man skal utvikle det
faglige grunnlaget, man skal utvikle doktorgradsprogrammet, og man skal
ha en kvalitetsvurdering. Og med Høyres krav om strenge
kriterier også innenfor en Mjøs-modell, vil det nødvendigvis
ta mange år. Jeg frykter at det i for sterk grad vil føre
til at det innefor de institusjonene ensidig fokuseres på doktorgradsprogrammene
og ytterligere grunnforskningsmidler, føre til en spredning
av grunnforskningsmidlene, og føre til at man ikke får
den helhetlige strategien man bør ha.
Jeg aksepterer fullt ut at Høyre har
en skeptisk holdning til at Stavanger, Kristiansand og Bodø skal
få benytte universitetsbetegnelsen og ønsker strammere
kriterier for den betegnelsen enn det Regjeringen går inn
for. Det er et ryddig standpunkt, men at det ikke har noen annen effekt
enn at det kommer til å ta mange, mange år før
det skjer, kan jeg ikke se at jeg ikke har grunnlag for å si.