Sonja Irene Sjøli (H): Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til helseministeren:
«Helsevesenet vil, ifølge
Bergensavisen 23. april 2001, ikke bruke 200 000
kroner på en ryggoperasjon i Sverige som kan bringe en
30 år gammel mann tilbake i arbeid. I Norge får
vedkommende tilbud om rehabilitering og omskolering over 2 år.
For at han skal komme til dette tilbudet, dekker det offentlige
drosjeregninger for 160 000 kroner i året.
Vil statsråden sikre at norske ryggpasienter
som kan ha nytte av det, får tilbud om behandling, om nødvendig ved
svenske sykehus hvor ekspertisen på dette området er
større?»
Statsråd Tore Tønne: Jeg ber om forståelse for at jeg ikke
kommenterer den konkrete saken det refereres til, men forholder
meg til det spørsmålet representanten Sjøli har
stilt.
Utgangspunktet er at norske ryggpasienter skal
få tilbud om god behandling i Norge. I den utstrekning
det ikke skjer, f.eks. på grunn av manglende kapasitet
eller kompetanse, er det viktig å gjøre noe med
det.
Det er grunnlag for å hevde at omsorgen
for ryggpasienter i Norge har vært for lavt prioritert.
Det ble derfor i budsjettet for 1999 vedtatt å etablere
et nasjonalt ryggnettverk for å styrke den faglige kompetansen
i landet. Det arbeides nå også med å få etablert
en landsfunksjon for kompliserte rygglidelser ved Regionsykehuset
i Trondheim.
Målet er som nevnt at norske ryggpasienter
skal få god behandling i Norge. Når det ikke alltid
kan skje, er det viktig å sikre at de alternativt kan få den
behandling de trenger i utlandet.
Det er i dag etablert en ordning for å sikre
dette. Forutsetningen er at det foreligger en henvisning til slik
behandling fra spesialist på regionsykehusnivå.
Søknaden stiles til Rikstrygdeverket som vurderer og konkluderer. Ved
eventuelt avslag har søker anledning til å få saken vurdert
av en egen klagenemnd for utenlandsbehandling.
Ryggoperasjoner kan ofte være omfattende
og kompliserte. Det er betydelig medisinsk uenighet om hvilke pasienter
som vil ha nytte av slike operasjoner. Det er tilfellet også i
andre land. Erfaringer viser også at langt fra alle operasjoner
gir de ønskede resultater.
Nå er det lett å forstå at
ryggpasienter som får avslag på operasjon, ikke
uten videre vil slå seg til ro med den medisinske vurderingen.
Jeg har derfor tatt initiativ til at pasienter som søker
Rikstrygdeverket om operasjoner i Sverige og som får avslag,
skal få en annenhånds vurdering – en
såkalt second opinion – ved Sahlgrenska universitetssjukhus
i Göteborg. Dette er et velrenommert universitetssykehus
med høy kompetanse på behandling av og forskning
på ryggsykdommer.
Med dette initiativet håper jeg å gi
et konstruktivt bidrag til å fremskaffe ny viten om hvilke
pasienter som vil ha virkelig nytte av disse omfattende inngrepene.
Jeg tar også sikte på at avtalen om second opinion
ved Sahlgrenska skal inneholde en oppfølging av pasientene
etter ett til to år, slik at de på denne måten
kan få bedre kunnskap om hvilke pasienter som virkelig
vil ha nytte av operasjonene. Initiativet medfører at vi
også vil få belyst hvilke pasienter som vil ha
mest nytte av annen form for behandling.
Medisinsk sett er dette et komplisert og utfordrende område.
Det er derfor svært viktig å velge ut pasienter
til operasjon etter så gode kriterier som mulig. Jeg mener
at det opplegget vi nå har med mulighet til undersøkelse
og behandling i Sverige, sammen med en styrking av kapasitet og
kompetanse ved norske sykehus, vil sikre at norske ryggpasienter
får den type tilbud som representanten Sjøli ber
om.
Sonja Irene Sjøli (H): Jeg takker helseministeren for det positive
svaret. Det er gledelig at det nå blir tatt et initiativ
til at vi kan få en såkalt second opinion ved
svenske sykehus, som har større og bredere kompetanse
på dette området. Det synes jeg var svært
positivt. Det er også gledelig at man vil få en
oppfølging ett til to år etter at en sånn
behandling har vært gjennomført i Sverige.
Det er jo som helseministeren var inne på,
en del faglig uenighet på dette området. Her i
Norge er det stort sett nevrologer som vurderer, mens det i andre
land er ortopeder. Det kunne være interessant å høre
om helseministeren mener det kunne vært mulig å arrangere
en konsensuskonferanse, rett og slett for å få på bordet
hva som er ulikhetene i de faglige vurderingene mellom det norske
fagmiljøet og det internasjonale fagmiljøet når
det gjelder rygg- og nakkeskader.
Statsråd Tore Tønne: Uten at jeg her og nå skal ta stilling
til spørsmålet om innkalling til en slik konsensuskonferanse,
vil jeg i hvert fall si at det er satt søkelys på et
problemområde innenfor de norske fagmedisinske miljøer
som vi erkjenner har vært underprioritert tidligere. Jeg
har tro på at vi både gjennom det nettverk som
er etablert, og arbeidet med etablering av landsfunksjonen ved Regionsykehuset
i Trondheim, og ikke minst gjennom det samarbeid som nå etableres
med det medisinske fagmiljøet i Sverige, vil få en
oppmerksomhet omkring de faglige problemstillinger som her reises,
som ikke har vært der tidligere, og som selvfølgelig
vil være til beste for ryggpasientene i Norge. Om det skulle
vise seg ønskelig å arrangere en spesiell konferanse
på området, skal ikke helseministeren være
noen bremsekloss i så henseende, men jeg tar med meg forslaget
og vil gå videre med det i kommunikasjon med fagmiljøene.
Sonja Irene Sjøli (H): Vi har jo fra andre kompliserte, vanskelige
spørsmål i helsetjenesten, og kanskje spesielt
der hvor det har vært en faglig uenighet, sett at nettopp
en slik konsensuskonferanse kan frembringe ny kunnskap og få en
debatt også i det faglige miljøet.
Avslutningsvis har jeg lyst til å si
at jeg er fornøyd med det opplegget som helseministeren
nå har tatt initiativ til i forhold til Sahlgrenska. Da
har iallfall dette spørsmålet ført til
noe positivt for ryggpasientene i Norge, og til at vi kan komme
et skritt videre for å bedre dette tilbudet som, slik helseministeren
selv var inne på, har vært underprioritert.