Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Fremskrittspartiet 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter, Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter og en av de uavhengige representantene 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Morten Lund (Sp) (komiteens leder): Jeg er glad for å kunne si at dette var en veldig positiv redegjørelse fra fiskeriministeren. Det er viktig at vi føler at det som kalles ulovligheter innenfor fiskeriene våre, tas på alvor, og at det jobbes med det. Det er viktig for vår forvaltning av fiskeriressursene at vi vet helt sikkert hva som foregår, og for ressurskontrollen, som vi står for, at vi vet at det ikke fiskes for mye eller for små fisk. Og det som har skjedd, har skapt topp interesse omkring dette. Selv om det verken for denne debatten eller for redegjørelsen er så stor interesse her i salen, så har det vært topp interesse. Og det må til.

Så har jeg sagt til statsråden at jeg synes det kunne være på sin plass med litt ros fra ham til dem som fikk snøballen til å rulle. Det er ikke så mange måneder siden det var store oppslag. Vi har hatt enda større oppslag om andre ting, men det har vist seg at det nok var mer hold i de påstandene som kom fram i denne saken. Statsråden sier at ikke alle anklagene har blitt dokumentert, og det er jeg enig i, men vi har hatt tilfeller der det har vært langt mer av akkurat det, men der det har vist seg at det har vært mindre hold i det. Denne gangen var det mer hold i det. Det er ikke lenger tvil om alvoret i denne saken. Statsråden sier at det kan være inntil 20 pst. kvoteomgåelser, men at vi er usikre på hvor mye det er.

Redegjørelsen var grundig. Den sier at det er krevende å skape og beholde ryddige forhold innenfor næringen, men at det som trengs, skal bli gjort. Og jeg synes det er mye som er gjort på kort tid. Det trengtes en oppstramming helt fra departementet og til sjarken. Jeg mener at statsråden er tydelig. Han har vært mange steder. Han har bl.a. sørget for at de straffemulighetene som lovverket vårt gir, blir brukt i en del tilfeller, og da vil flere skjerpe seg. Så trengs det samarbeid, det trengs aksept for de innskjerpingene som skjer, og det trengs oppslutning om det som blir gjort. Likevel er det det at ledelsen og statsråden fokuserer på dette, er rundt og snakker om det, og fortsetter med det, som er viktig.

Jeg mener å kunne si at det vil være positive holdninger i Stortinget der det trengs vedtak om bevilgninger for å følge opp dette programmet og for å få presisert og vedtatt strafferegler som trengs. Jeg har også inntrykk av at når det gjelder aktørene innenfor fiskeriene, vil de rydde opp når de skjønner at det blir krevd av alle sammen at reglene skal følges.

Det å skape nye etiske holdninger er krevende, men jeg tror på at det ikke er så forferdelig mange år vi har hatt disse problemene. Et viktig punkt er å skape enklere regler for de som er i båten, og for de som er på kaikanten. Jeg vet at fiskernes organisasjoner har kommet et godt stykke i vei med å foreslå og bidra til slike regler, og da tror jeg også at vi i fellesskap blir enige om slike.

Vi har i redegjørelsen fått dokumentert at EØS-avtalen har låst mange kontrollører fast til kontorstolen, og at det derfor trengs mange nye stillinger, som vi får forslag om fra Regjeringen med det første.

Ellers vil jeg understreke dette med at Kystvakten får ressurser nok innenfor det nye forsvaret som vi skal ha, og som nå er til debatt i Stortinget. Det er også viktig når Kystvakten griper inn, at reaksjonene på ulovligheter blir strenge – og strengere enn de har vært. Det viser seg at advarsler nok kan være i mildeste laget. Så håper jeg også at politiet kan avsette ressurser slik at vi får rask påtale, og at de sakene som skal fram for rettsapparatet, kommer dit. Det er et felles problem når det gjelder miljøkriminalitet, at politiet ikke har ressurser å avsette til de temaene.

Rita Tveiten (A): Det er ei alvorleg sak me diskuterer i Stortinget i dag. Det handlar om fiskefusk i ulike delar av fiskerinæringa. Men innleiingsvis vil eg seia heilt klart frå om at eg har veldig stor respekt for dei norske fiskarane. Eg trivst godt i lag med dei norske fiskarane, så eg ynskjer ikkje å framstilla situasjonen som om det berre er dei som er fæle, og me som veit alt det rette. Her må ein utan vidare leggja til grunn at me må ha eit samarbeid for at me skal komma på rett kjøl.

Fiskeriministeren si utgreiing om lovbrot og kontroll i fiskerinæringa er eit alvorleg signal om at det trass i alt er noko som er urovekkjande og feil, og at det faktisk må gjerast noko. Dette er alvorleg av mange grunnar. Noreg har rettar og tilgang til nokre av verdas største og mest produktive kyst- og havområde. Kontinentalsokkelområda, dei kystnære havområda og kysten gjev spesielt gode moglegheiter for langsiktig og berekraftig hausting og dyrking av fornybare ressursar av mange forskjellige slag. Dette gjev eit godt grunnlag for ei lønnsam, livskraftig og berekraftig næringsverksemd langs heile kysten.

Eg vil understreka at det er snakk om fornybare marine ressursar, men at det ikkje er uuttømmelege ressursar. Eg trur òg at me skal minna kvarandre om at det faktisk er fleire norske fiskeartar som har vorte bortimot totalt nedfiska tidlegare, og me må gjera alt for å unngå at det skal skje igjen.

Ei berekraftig ressursforvaltning er ein logisk og sjølvsagd føresetnad for at me skal kunna forvalta desse verdiane i eit langsiktig perspektiv. Noreg har ei historie som fiskerinasjon å ta vare på, og fiske har vore ein heilt sentral og nødvendig føresetnad for livsgrunnlaget så lenge det har budd folk i dette landet. Det er òg verdt å merka seg at høvet til å forvalta desse ressursane forpliktar. Etter kvart som meir og meir av fiskeria vert konsesjonsbasert, aukar ansvaret for dei få som får hausta på vegner av oss alle. Og det er heilt klart at brot på spelereglane er både miljø- og økonomisk kriminalitet.

Noreg har eit godt renommé som ein god forvaltar av fiskeressursane. Dette er eit renommé som er av stor verdi for marknadsføringa av og tilliten til våre fiskeprodukt. Me signaliserer at me skal ta vare på dette, og at me skal ha kontroll med det me driv på med. Det er ikkje for ingenting at Stortinget i samband med perspektivmeldinga for norsk fiskerinæring lista opp at eitt av måla er at me skal vera verdas fremste fiskerinasjon når det gjeld fiskeriforvaltning. Me må òg ha for auga at det at me kan skilta med ein slik ambisjon, og at me verkeleg gjennomfører den, er eit veldig godt forhandlingskort i samband med kvotefordeling. Eg vil òg trekkja fram at skal forskarane våre kunna gje tilrådingar, er me nøydde til å ha alle elementa med i utrekningsmodellane, og då er det ikkje godt nok at det går føre seg eit omfattande svart fiske. Det bør uroa fiskerinæringa og dei som har sitt daglege virke der, at ikkje dette vert sett i høgsetet.

Regjeringa har signalisert at me gjennom marknadsorintering og auka verdiskaping skal gje næringa grunnlag for arbeidsplassar, busetjing og utvikling langs kysten. Dette har òg vorte fremja i den nyleg framlagde langtidsmeldinga til Stortinget.

Fiskerinæringa er ei av dei mest distriktsorienterte næringane me har, og ho dannar grunnlaget for mykje av busetjinga og aktiviteten langs kysten vår. Dessutan er det slik at denne industrien er ein monaleg bidragsytar til vår nasjonale verdiskaping, og det er ei næring med store utviklingsmoglegheiter i framtida. Kortsiktig økonomisk vinning for enkelte aktørar må ikkje få øydeleggja for ei så viktig næring. Difor må det slåast kraftig ned når ein veit at det verkeleg er grunnlag for det.

Det er viktig at problema vert møtte med fleire tiltak over eit breitt felt, noko fiskeriministeren fortenestefullt har gripe fatt i i si utgreiing. Eg vil spesielt fokusera på nokre viktig grep som vert føreslått.

Effektivisering av sjølve kontrollapparatet vil kunna gje gode gevinstar i form av meir kontroll for pengane. Difor synest det å styrkja koordineringa mellom Fiskeridirektoratet, Kystvakta og salslaga som eit godt tiltak. Her kan ein hindra dobbeltarbeid og betre utnytta kvarandres ulike kompetanse innan næringa. Likeins må tilgjengeleg teknologi både takast i bruk og utnyttast på beste måte. Samordning og informasjonsutveksling er her viktige grep som gjev betre oversikt og dermed kontrollmoglegheiter. Det er viktig at me lærer av andre, at me systematiserer dei data me rår over, og at me praktiserer maksimal openheit når det gjeld fangstdata. Lovverket og reglane må òg styrkjast, slik at dei vert tilpassa situasjonen me har i dag, med ein fiskeflåte som har større fangstkapasitet enn kvotane tilseier. Reglane må vera oversiktlege, relevante og ikkje meir kompliserte enn høgst nødvendig. Eg er einig med fiskeriministeren når han i utgreiinga seier at riktige reglar ikkje er ein fasttømra tilstand, men snarare ein prosess som omfattar aktørane i næringa. Det er derfor prisverdig at fiskeriministeren har invitert næringsorganisasjonane og den enkelte næringsutøvar til å koma med forslag til regelendringar. Aktørane bør her kjenna si besøkstid.

Eg meiner ein bør vurdera å leggja eit større ansvar på den enkelte skipper på den enkelte båt. Det bør vurderast om ein skal ha eit eige miljø- eller ressurssertifikat i tillegg til dei vanlege navigasjonssertifikata. På den måten vil det vera slik at ein òg kan mista sertifikatet dersom ikkje yrket vert utøvt på ein tilrådeleg måte.

Det vil ikkje vera til å unngå at ein òg treng fleire stillingar for at kontrollen skal koma på eit akseptabelt nivå. Statsråden seier at han vil foreslå for Stortinget ei styrking av Fiskeridirektoratet, slik at direktoratet kan få 30 nye inspektørstillingar for landings- og dokumentkontroll. Det er vidare behov for at Fiskeridirektoratet styrkjer bemanninga i høve til satellittsporing, anna innhenting av informasjon og analysebearbeiding med ni stillingar sentralt i Fiskeridirektoratet og ti stillingar på regionkontora. Kystvakta vil òg få tilført ekstra ressursar.

Eg kjenner meg heilt trygg på at dette er heilt nødvendige disponeringar. Det er tekniske løysingar som styrkjer kontrollen og dermed vil auka risikoen for å verta tatt dersom ein bryt lova. Dessverre er me nøydde til å styrkja denne kontrollen. Vi må likevel minna kvarandre om at dersom den enkelte aktør ikkje sjølv forstår eller vil retta seg etter det som er til felles beste, som òg vil vera den enkelte sitt beste, kjem me aldri det ulovlege til livs. Det heile dreiar seg om haldningar, respekt og kunnskap. Det dreiar seg om respekt for at det er mange menneske som vert berørte når heile næringas truverde står på dagsordenen. Kunnskap om at det er eins eige livsgrunnlag som vert sett på spel når ein bryt lova og overfiskar, må fremjast.

Eg har til liks med statsråden stor tru på fiskerinæringa og aktørane der, ein skal ikkje skjera alle over ein kam. Det er som eg tidlegare var inne på, veldig mange flotte utøvarar i dette yrket. Det er viktig at me står saman, myndigheitene og aktørane i næringa. Dei grepa som må gjerast for å gjenreisa tilliten, må me stå i lag om. Noreg har vore og skal vera ein respektert og truverdig leverandør av god, trygg og spennande mat på alle marknader kor me handlar. Ved felles innsats om dette sikrar me ein lang tradisjon for marin produksjon, samtidig som me legg grunnlaget for store moglegheiter for framtida.

Eg vil òg signalisera at når statsråden kjem tilbake til Stortinget i budsjettsamanheng med nødvendige påplussingar for å styrkja kontrollen på dette, vil me sjølvsagt støtta heilhjarta opp om det.

Presidenten: Neste taler er Jon Lilletun. Hr. Lilletun har en taletid på inntil 10 minutter.

Jon Lilletun (KrF): Ved ein inkurie har vårt sekretariat gjeve feil beskjed til Presidentskapet. Representanten Lilletun vil be om å få 5 minutt og at representanten Randi Karlstrøm vert oppført med 5 minutt.

Presidenten: Dette er Kristelig Folkepartis taletid, og presidenten vil selvsagt la representanten bli bønnhørt. Dermed er taletiden satt til 5 minutter for hr. Lilletun.

Jon Lilletun (KrF): Takk for det.

Noreg har ansvaret for nokre av verdas største og mest produktive kyst- og havområde, seier fiskeriministeren i starten av utgreiinga si. Dette er sjølvsagt rett og gjev Noreg enorme moglegheiter, men òg store forpliktingar. Vi er som nasjon heilt avhengige av internasjonal tillit i forhold til korleis vi forvaltar desse havområda. Derfor er avsløringa av eit omfattande juks i fiskerinæringa så alvorleg for oss og så nødvendig å rydde opp i. Eg vil gje ros til fiskeriministeren både for ein brei gjennomgang av situasjonen og for breidda og innhaldet i dei tiltaka han har sett og vil setje i verk.

Korleis kan ein slik situasjon oppstå? Det er nok mange svar på det. Eg vil likevel seie meg einig med ministeren i det han sa i slutten av utgreiinga si, at haldningar og etikk er noko av det viktigaste vi kan fokusere på for å snu den negative utviklinga. Ja, eg vil faktisk gå eit steg lenger enn fiskeriministeren. Eg vil stryke «kanskje» i forhold til det viktigaste ved tiltaka, og seie at det er det aller viktigaste. Bodordet om at du skal ikkje stele, er toppaktuelt her. Dette er ei form for tjuveri frå fellesskapet, ei form for skattesnyteri, og til liks med anna skattesnyteri går dette også ut over dei andre som ikkje deltek i tjuveriet. Dette kan faktisk få så fatale konsekvensar at det utryddar ein bestand i sin heilskap, med dei konsekvensar det har for våre etterkommarar, nasjonalt og internasjonalt.

Enkelte grunnar til at ein tek seg til rette, kan vere forståelege, men ikkje akseptable. Vi må ha eit regelverk som fiskaren både kan forstå meininga med og klokskapen i. Derfor vil eg gje ros til den dialogen som har vorte gjennomført, der aktørane har fått lov til å kome med forslag og ein har hatt møte for å diskutere dette. Eg er tilhengjar av enkle, tydelege reglar, men dei skal òg praktiserast, slik som ministeren har lagt opp til.

Eit anna forhold som mange i næringa irriterer seg over, og forståeleg nok gjer det, er forvaltinga av sel og kval, og den internasjonale debatten rundt dette.

Når ein ser kor stort talet på desse dyreslaga er, og kor stort kvantum fisk dei tek, er det ikkje tvil om at det vil følast urimeleg for ein fiskar å få sterke avgrensingar, mens ein ikkje i tilstrekkeleg grad beskattar desse dyreartane. Difor er det òg viktig at vi erkjenner det og har ei berekraftig forvalting i forhold til det.

Kristeleg Folkeparti vil gje si tilslutning til tiltaka som er sette i verk, og vil òg gje si tilslutning til å gå vidare med den dialogen med næringa som har vore, og likeins til dei tiltaka som det er annonsert i utgreiinga at ein vil setje inn, bl.a. ei styrkt bemanning. Vi er budde på å stø løyvingsforslag i forhold til det, både i revidert nasjonalbudsjett og i statsbudsjettet.

Alle ein snakkar med langs kysten, kan fortelje om svekt kontroll, og då er ei forklaring opplagt EØS. Utan at vi hadde hatt det landingskontrollsettet, ville vi heller ikkje kunne levert. Difor er det nødvendig. Men samstundes er det klart at når kontrollen er fråverande, vil det òg vere meir freistande med juks. Difor vil vi gje vår tilslutning til dette. Men eg vil seie at det er òg nødvendig at ein så langt råd er, ser på omorganiseringsmoglegheiter, der ein flyttar folk frå kontora ut til aktiv verksemd i forhold til fiskefeltet og landingsstaden. Så alt i alt: Det er stor tilslutning til utgreiinga og tiltaka.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Ivar Kristiansen (H): Nå er det jo ingenting i denne debatten som egentlig skulle tilsi at juks innenfor fiskerinæringen er noe som er av nyere dato. Det som vel er et faktum, er at denne delen av virksomheten som er illegal, på mange måter nå også får stor oppmerksomhet innenfor en næring som også har karakter av former for uoverensstemmelser som vi finner innenfor enhver annen næring i dette landet.

Det blir jo litt på siden når man skal bortforklare tingenes tilstand med å henvise til vårt EØS-engasjement osv. Jeg tror vi i denne debatten står oss best på å ikke frikjenne noen innad i næringen for å lete etter utenforliggende årsaker, når vi ser hvordan dette har tatt overhånd i form av et omfang som Fiskeridirektoratet nå har anslått til opp mot 20 pst. av bokført fangst. Da snakker vi om et nivå som etter hvert er blitt så stort at det er klart at da Høyre forlangte å få fiskeriministeren inn til Stortinget for å få en redegjørelse om saken, så fortjente dette spørsmålet den oppmerksomhet det har fått.

Hvis vi nå skulle være på et nivå på opp til 20 pst. av bokført fangst som går utenom de sedler der dette skal nedskrives og bokføres, så snakker vi i forhold til førstehåndsverdi om beløp på opp mot 2 milliarder kr. Og vi vet at da kan vi gange det tallet med to eller tre før produktene når det internasjonale marked.

En ting er at dette er økonomisk kriminalitet. Men det som er like ille, er at dette får en vignett når det gjelder den miljømessige og ressursmessige konsekvens av omfanget som er like alvorlig. Og det er et omfang som har vært økende – det illustreres helt tydelig i statsrådens redegjørelse – samtidig som vi ser at ressurskvoten er blitt mer og mer redusert. Det er en del av den situasjonen vi har med overkapasitet innenfor næringen, og hvor rett og slett sannsynligvis noen blir overfristet – der lønnsomheten med lovlige instrumenter i hånden er for liten – til å ta ulovligheter i bruk.

Jeg synes den redegjørelsen vi fikk fra fiskeriministeren var meget oppløftende. Det var en meget konkret handlingsplan som kan være til mønster for alle andre departementer når vi snakker om å gjennomføre politikk på kort sikt.

Det er helt klart at når utgangspunktet har vært at vi har et kontrollnivå nede på under 1 pst., altså på ½ pst. av samtlige landinger, da tilsier situasjonen at vi er nødt til å foreta noen raske grep rundt situasjonen. Og da er ett svar mer kontroll som må gå sammen med streng straff. Det betyr at kontrollen må være effektiv nok til å være preventiv. Og når vi vet at kontroll- og ressurstiltakene er ytterst kompliserte i en næringsgren som er meget sammensatt, betyr det selvfølgelig at det må være kontroll mange steder samtidig. Det er en lang, lang kjede av tiltak som må komme på plass, men jeg føler dog at departementet har tatt sikte på å få på plass alle ledd i kjeden. En ting er at dette berører utkasting av småfisk. Men det som må være hovedpoenget nå, er å få på plass noen trafikkregler innenfor denne sektoren i samråd med aktørene i næringen. For det er ikke tvil om at de som har påpekt at vi har et regelsystem i dag som unødvendig og utilsiktet skaper lovbrytere innenfor næringen, må være en del av det engasjementet vi skal ta fatt på videre, der vi må gjøre det vi kan for å forhindre at noen utilsiktet blir påført et regelbrudd, og at vi unødvendig skaper lovbrytere. Og jeg går ut fra at statsråden i sin videre oppfølging tar sikte på at vi får en forenkling av systemet, slik at ikke det som egentlig bare er en liten sidegren her, får den aller største oppmerksomheten.

Samtidig har jeg bare lyst til å tilføye at det er sannsynligvis bare et lite mindretall av aktørene innenfor fiskerinæringen som står for det såkalte fiskejukset. Men også der må det være nødvendig med økt kontroll for ikke å komme i en situasjon hvor vi skal mistenkeliggjøre en hel stor og viktig næring.

Aller viktigst er de tiltakene som man tar sikte på å gjennomføre av hensyn til Norges status i internasjonal sammenheng. Det må ikke hefte noe ved Norges status når vi skal ta andre nasjoner, andre sammenslutninger, i jakkeslaget for å gi dem inn og rettlede dem i vår retning, vår holdning og vår politikk når vi snakker om miljøpolitikk, ressurspolitikk eller bestandskontroll. Skal vi tillate oss å rette en pekefinger overfor andre, må vår egen sti være ren. Kanskje det er den viktigste delen av hele den oppfølgingen som vi skal ta fatt i, at vi må ha vår egen rygg fri når vi skal ta fatt i andre nasjoner, som sannsynligvis går mye lenger enn hva vi gjør her til lands i å true en ressursbestand som på flere viktige sektorer allerede er nede på et minimum.

Avslutningsvis vil jeg gjenta at vi må ha en straff overfor lovbrytere på denne sektoren som skal være streng. Dette handler i ytterste konsekvens om miljøkriminalitet. Men det må ikke være slik at vi skal innføre andre rettsstatlige prinsipper innenfor fiskerinæringen enn dem vi har på andre områder. Jeg vil også advare mot at den delen av debatten får for stor oppmerksomhet og samtidig dreier siktemålet og spotlightet bort fra det som går på rent fiskejuks. Dette med straff er etter min oppfatning en annen debatt, som vi er nødt til å ta. Nå haster det med å få tiltakene på plass, og jeg føler at den redegjørelsen vi fikk av fiskeriministeren, har gitt et kraftig bidrag for å få satt på plass et regelsystem som egner seg vel for oppfølging.

Øystein Hedstrøm (Frp): Med bakgrunn i en betydelig økning i tallet på anmeldelser av fiskejuks har fiskeriministeren redegjort for iverksatte tiltak og tiltak som skal gjennomføres for å få ryddet opp i dette. De fleste av disse forslagene vil få Fremskrittspartiets støtte.

Både fiskeri- og landbruksnæringen preges av detaljreguleringer, med lover og regler ofte mer enn 50 år gamle, tilpasset enn annen tid. Politikere og byråkrater har fremskaffet et finmasket nett, bestående av hundrevis av lover og forskrifter. Svært mange av disse lovene og forskriftene oppfattes som urimelige, og mange har problemer med å holde seg oppdaterte til enhver tid.

Fiskeriene har lenge vært en prøveklut for alskens reguleringer. De har vært en prøveklut for sosialisme, der det private initiativ skulle erstattes med statlige reguleringer. All statlig regulering og overvåking er selvfølgelig ikke unødvendig, men vi har mange eksempler på at reguleringene har virket slik at de kommer i sterk konflikt med markedene og med det næringsutøverne føler for sin egen virksomhet. Den store mengden reguleringer er blitt for mye av det gode, er lite hensiktsmessig og er ikke i tråd med mange menneskers rettsoppfatning. Min oppfordring til fiskeriministeren: Når reguleringer skal gjennomføres, spør først om de er nødvendige, om de er rimelige, og spør om de kan gjennomføres slik at de får den virkningen som er tilsiktet.

Fiskeriministeren har gjentatte ganger tatt til orde for å redusere overkapasiteten i fiskeflåten. Også FNs matvareorganisasjon, «Food and Agriculture Organization», har pekt på at hvis man i fremtiden skal beskytte utsatte fiskestammer mot overbeskatning og dermed fiskejuks, så må kapasiteten ned. I et oppslag i Aftenposten en tid tilbake sa fiskeridirektør Peter Gullestad at overkapasiteten i den norske fiskeflåten var nærmere 50 pst., og han konkluderte med at dette var hovedårsaken til det omfattende fiskejukset. Overkapasiteten skyldes bl.a. enorme subsidier som tidligere er blitt sprøytet inn i fiskerinæringen. De norske kvotene kunne ha vært tatt opp med to tredjedeler av den eksisterende fiskeflåte. Den store overkapasiteten har også sammenheng med at teknologien utvikler seg raskt og reduserer behovet for antall fartøy. Fremskrittspartiet er enig med fiskeridirektøren i dette.

Ved siden av et rigorøst og lite hensiktsmessig regelverk er det overkapasiteten som det først og fremst må gjøres noe med. Det jukses mest i de fiskerier hvor det er overkapasitet, og hvor kvotene er knappe – og det er de fleste. Politikken blir derfor viktig når det gjelder å få redusert overkapasiteten og dermed fiskejukset. Hva vil Regjeringen foreta seg her som virkelig monner? Det er det som blir titusenkronersspørsmålet. For å komme overkapasiteten til livs er det innført en enhetskvoteordning for havfiskeflåten, men det er ikke nok. Det er synlig for alle og enhver med kjennskap til fiskerinæringen.

Da Stortinget behandlet ordningen med enhetskvote for ca. to år siden, ønsket Fremskrittspartiet å innføre tilsvarende omfattende ordninger for kystflåten. Hvis man hadde villet gjøre noe som virkelig monner, med kapasitetstilpasninger for å redusere overkapasiteten i fisket, hadde man fulgt Fremskrittspartiets forslag. Det ville ha vært et viktig bidrag for kystflåten.

Videre mener vi at et system med omsettelige kvoter burde vurderes. Næringsutøverne vil da oppmuntres til en tilpasning som gir størst mulig nettofortjeneste av den begrensede mengde fisk som det er tillatt å fiske hvert år. Får vi et system med omsettelige kvoter, får vi også et marked som vil avdekke hvor mange det er plass til i næringen hvis både aktører og samfunnet skal gis en tilfredsstillende avkastning.

Leif Helge Kongshaug (V): Fiske og landbruk er spesielle næringer i den forstand at de til enhver tid må være i økologisk balanse. I landbruket har vi det siste året fått stadige påminnelser om det gjennom spredning av kugalskap og munn- og klovsyke. I fiskeriene har vi fått slike varsler med jevne mellomrom ved at noen få «feite» år med overbeskatning av fiskebestandene har ført til mange etterfølgende magre år før bestandene har tatt seg opp igjen.

Skal fiskeriene bli den verdiskapende framtidsnæringen de har potensial til, trenger vi derfor en aktiv og god fiskeripolitikk for å sikre bærekraftig ressursutnytting. Et sentralt poeng er å tilpasse fangstkapasiteten bedre til ressursgrunnlaget, noe endringene i lovverket om spesielle kvoteordninger som Odelstinget nylig behandlet, er med på å legge til rette for, sett i sammenheng med allerede etablerte ordninger.

Det må foretas en forenkling av regelverket, spesielt gjelder dette regler om bifangst. Kompliserte regler, refordelingsopplegg osv. har bidratt til å svekke fiskernes rettsoppfatning på dette feltet. De kompliserte reglene kan delvis ha sin opprinnelse i ønsket om rettferdighet mellom ulike fiskefartøyer og brukergrupper. Et enklere regelverk kan ha som konsekvens at noen kommer dårligere ut enn andre. Jeg vil oppfordre statsråden om å gi arbeidet med å gjennomgå regelverket og gjøre det mer praktiserbart, får høyeste prioritet, i tett samarbeid med næringsutøverne og salgslagene.

Videre må det være selvsagt at det regelverket som finnes, skal følges. Det er det denne debatten handler om i etterkant av de mange avsløringene og ryktene om juks og ulovligheter i fiskerinæringen. Venstre ser det som helt nødvendig å rydde opp i de ulovlighetene som er avslørt. Det har stor betydning, ikke bare for næringen selv, men også for Norges renommé både som fiskerinasjon og som en troverdig miljønasjon. Selv om det etter mitt syn handler om de få som ødelegger for de mange, er hele næringen nødt til å engasjere seg for å få slutt på jukset.

Fiskeriministeren gav i sin redegjørelse en grei oversikt over de tiltakene hans departement planlegger for å motvirke ulovligheter. Jeg har lyst til å understreke at her som ellers i samfunnet er det enkle oftest det beste. Noe av det mest effektive vi kan gjøre, tror jeg rett og slett er å få Kontrollverket ut der fisken landes – ut fra kontorene og ut på kaiene.

Jeg har ikke tro på å bygge opp noen ny stor organisasjon for å håndtere problemene. Det må være langt mer hensiktsmessig å utnytte det desentraliserte apparatet som finnes, ikke minst i samarbeid med salgslagene. Jeg vil også sterkt oppfordre til å gi slipp på den troen en har på at mer sentralstyrt byråkrati er veien å gå for å løse offentlige oppgaver. Nærhet til brukeren og mer tid til utadrettet tjenesteproduksjon må være veien å gå også på dette området. Her snakker en om effektivisering. Sammen med en forsøksordning med innmeldingsplikt for innlevering av fangst for fartøyer over en viss størrelse, tror jeg dette vil være et hurtigvirkende og godt tiltak for å bedre tilstanden i næringen.

Pliktig innmelding av fangst innen en minimumsfrist for levering gjør det mulig for kontrollmyndighetene å velge å være til stede under en leveranse for å påse at alt går rett for seg. En slik innmeldingsplikt vil også virke forebyggende. Forutsetningen må være at brudd på innmeldingsplikten og/eller avdekking av ulovligheter i forbindelse med kontroller fører til så kraftige og umiddelbare reaksjoner at ordningen virker avskrekkende.

Når det gjelder innmeldingssystemet, innehar salgslagene stor kompetanse. Det vil være lite rasjonelt fra myndighetenes side ikke å benytte seg av den kunnskapen. Derfor oppfordres det til et konstruktivt samarbeid med salgslagene på dette området. Med 400 000 leveranser pr. år, de fleste fra den minste flåten, er det imidlertid viktig at en starter med de største fartøygruppene som ikke har innmeldingsplikt i dag.

Kontrollkapasiteten vil, nærmest uansett ressurstilførsel, være begrenset. Full kontroll vil kreve døgnkontinuerlig tilstedeværelse, og forslag om nattestenging av mottaksanlegg synes jeg er et dårlig forslag. Fiskerinæringen krever at en har stor fleksibilitet med hensyn til å behandle denne viktige fangsten.

Til slutt vil jeg gi ros til statsråden for å ha gjort et godt arbeid i denne saken så langt, og jeg forventer oppfølging på de ulike områdene.

Statsråd Otto Gregussen: I min redegjørelse har jeg søkt å gi et helhetlig bilde av den innsats som i dag settes inn for å få kontroll med uttaket av fisk og fangst fra havet, hva vi vet om omfanget av ulovligheter i form av kvoteomgåelser, og hvordan jeg vil komme dette uvesenet til livs så langt som mulig.

Jeg var inne på at Norge som en betydelig fiskerinasjon, med fiske i enorme havområder og med mange landinger fordelt over en langstrakt kyst, står overfor vedvarende utfordringer når det gjelder å få til en effektiv ressurskontroll. Selv om vi etter en internasjonal målestokk ligger i toppsjiktet i forhold til innsatsen innenfor kontrollen med hva som tas opp av havet, tilsier altså den kunnskap vi har om ulovlighetene, at ytterligere krafttak må settes inn.

Det lar seg ikke gjøre å ha sikre fakta om hvilke regler som brytes, eller hvor stort omfang kvoteomgåelsene faktisk har. Det vi vet, tilsier imidlertid at vi står overfor en bekymringsfull situasjon, hvor betydelige mengder fisk ikke kommer med i ressursregnskapet eller kanaliseres gjennom ordnede omsetningsforhold. Dette vil dermed kunne undergrave en vesentlig forutsetning for en bærekraftig ressursforvaltning. Vi står i fare for å få en fiskerinæring preget av mistillit og manglende yrkesstolthet. Vi står overfor alvorlige former for miljøkriminalitet og økonomisk kriminalitet.

Jeg er overbevist om at det store flertallet av aktørene i fiskerinæringen er seriøse og ønsker å bidra positivt i fiskeriforvaltningen og yrkesfellesskapet. Noen vil imidlertid alltid se seg tjent med å bryte lover og regler. Forskjellige driftsformer på hav og på land tilsier at formene for og nivået på ulovlighetene varierer. Det er imidlertid viktig for meg at alle innenfor fiskerinæringen tar et ansvar for å støtte opp under en bærekraftig forvaltning.

Uten at den enkelte har forståelse for hvorfor det er viktig med et kontrollert og ordnet ressursuttak – og handler deretter – vil vi ikke få bukt med ulovlighetene. Som sagt er det vanskelig å si noe eksakt om omfanget av ulovlighetene. Fiskeridirektoratet har imidlertid foretatt visse beregninger som indikerer kvoteomgåelser av betydelig verdimessig omfang – et omfang som vi ikke kan leve med, og som vi må gjøre noe aktivt, utover de vanlige reaksjonsformene, for å få bukt med.

Hovedfokuseringen må være på tiltakene for å få bukt med ulovlighetene. Jeg skal her ikke gå for mye i detalj siden Stortinget har fått denne informasjonen gjennom selve redegjørelsen, men det er noen forhold som jeg likevel vil trekke fram:

Kontrollinnsatsen må styrkes, og jeg har gjort rede for i hvilket omfang. Det er også svært viktig å få mest mulig ut av de samlede kontrollressursene, og det vil bli lagt vekt på samarbeid og effektivitet mellom de forskjellige kontrollinstansene.

Straffereaksjoner og administrative reaksjoner ved overtredelse må skjerpes. Vi har innført administrative reaksjoner både overfor hav- og landsiden, tiltak som naturlig nok har skapt reaksjoner når tiltakene har medført midlertidig opphør av driften med de konsekvenser som dette får for alle som på en direkte eller indirekte måte blir berørt. Disse reaksjonsformene vil jeg videreføre, og jeg har tro på at de skal bidra til den holdningsendring som det er behov for blant en del av aktørene i næringen.

Regjeringen fremmer dessuten i denne uken et forslag for Stortinget om bl.a. strengere strafferammer i saltvannsfiskeloven og råfiskloven. Dette understreker alvoret i den typen ulovligheter vi her snakker om. Det er selvsagt beklagelig at det skal være nødvendig med strengere strafferammer, men dette er altså en konsekvens av den virkelighet vi må forholde oss til.

Politi- og påtalemyndighet må dessuten gi økt prioritet til saker knyttet til brudd på fiskerilovgivningen. Det er viktig både for myndighetene og næringsutøverne at det blir truffet avgjørelser i sakene innen rimelig tid etter at forholdet er avdekket.

Regelverket skal være utformet slik at det sikrer en bærekraftig forvaltning, samtidig som det skal være så enkelt som mulig, slik at fisket kan foregå på en rasjonell og god måte.

Jeg skal ikke underkjenne at vi har et komplisert regelverk. Dette var da også bakgrunnen for at jeg inviterte til seminar om forenkling av regelverket. Som en oppfølging av seminaret vil Fiskeridirektoratet og representanter for næringsorganisasjonene utforme konkrete forslag til forbedringer av regelverket. Jeg vil for øvrig påpeke at det å vurdere forenklinger og forbedringer av regelverket er en kontinuerlig prosess som pågår både blant næringsorganisasjonene og i forvaltningen.

Men uansett hvilke regler vi måtte finne fram til, så er det et faktum at noen vil utfordre regelverket. Og her er vi igjen over på holdninger og etikk i næringen. Vi kommer ikke utenom at den enkelte næringsutøver må ta sitt ansvar for en bærekraftig forvaltning. Og da er forståelse for hvorfor vi må ha regler som regulerer næringen, nødvendig. Opplysningsvirksomhet og holdningsskapende arbeid er nøkkelord.

Jeg vil avslutningsvis understreke min respekt for næringens stolte utøvere. Summen av små og store lovbrudd er imidlertid av et slikt omfang at vi må ta et fellesløft for å komme ulovlighetene til livs. Gjennom et samarbeid mellom myndighetene og næringsorganisasjonene har jeg tro på at vi skal kunne arbeide konstruktivt og målrettet, slik at tilliten til næringen gjenopprettes.

Jeg vil i denne forbindelse gjerne si at jeg synes det er naturlig at vi roser dem som har hatt mot til å sette dette på dagsordenen. Dette har vært nødvendig, og det skal følges videre opp. Vi skal komme dette til livs. Vi skal gjenopprette tilliten.

Steinar Bastesen (TF): Vi behandler i dag en viktig sak for norsk fiskerinæring.

Fiskeriministerens redegjørelse i denne saken vil jeg karakterisere som en dødsdom over forvaltningen som gjelder i dag, og spesielt over egen forvaltning og for så vidt lovgivning.

Fiskerne og Norges Fiskarlag har vært spesielt klar over disse tingene som har utviklet seg. Norges Fiskarlag tok initiativet til en konferanse den 10. og 11. februar 2000. Daværende fiskeriminister Lars Peder Brekk deltok på den konferansen. Jeg skal ta meg den frihet å sitere litt fra det han sa, som jeg for så vidt er helt enig i:

«Det må bli rett å gjøre det riktige. I stor grad er dette et spørsmål om moral. Det må vi våge å snakke om. For noen er det slik at de av moralske grunner uansett vil følge en regel. For andre er det slik at de vil være mer tilbøyelige til å etterleve noen regler mer enn andre regler. Hvordan man sikrer høyest mulig frivillig etterlevelse, er imidlertid et komplekst spørsmål. Mye går på prosess – den som har fått være med på å utforme et regelverk, vil være mer tilbøyelig til å handle slik reglene foreskriver. Mye går også på hvordan man ser på innholdet i det som blir bestemt. Et sterkt eksempel på dette, kom i et brev til departementet for ikke så lenge siden. Her stod det blant annet:

«Vi står overfor en forvaltningsavgjørelse som savner så vel saklig begrunnelse som demokratisk legitimitet. Det er med andre ord et rent maktovergrep.»

Og videre:

«Vi kan ikke anbefale () å etterleve reguleringer som er direkte ødeleggende. Stilt overfor et reguleringsopplegg som mangler legitimitet, vil … (avsenderen) … prioritere å bistå de () som måtte bli skadelidende på grunn av inngrep fra kontroll- og reguleringsmyndigheten.»»

Jeg etterlyser fra fiskeriministeren hva som er gjort med det arbeidet som ble igangsatt i departementet – som lå der da han overtok. Etter min mening og etter det jeg kjenner til, ble alt kastet over bord.

Vi har en fiskerilovgivning i dag som mangler legitimitet i fiskeribefolkningen. Vi har fullmaktslover som gir en anledning til både å være lovgivende, utøvende og dømmende myndighet i en og samme operasjon. Det overlates til forvaltningens frie skjønn på stedet å avgjøre hva som er galt, og hva som er rett. Hvis en fisker tar om bord en sekk med fisk og bedømmer den til å veie 1 200 kg, og Kystvakten kommer og sier at den bare er på 800 kg, så er det 20 pst. i differanse, og dermed er det grunnlag for å bringe mannen på land, arrestere ham, kaste ham i glattcelle om nødvendig – hvis man finner det for godt.

Det er klart at folk ikke aksepterer en slik lovgivning. De aksepterer ikke å bli behandlet som forbrytere verre enn narkotikahandlere. Det er helt opplagt at dette er feil. Da går det ikke i boks. Garn settes i havet for å få sei, men garnene flyr full av torsk – eller omvendt. Linen settes i havet for å få hyse, og den flyr full av torsk. Man er forbryter når man drar bruket, men man er lovlydig når man setter bruket.

Jeg må litt tilbake til hvordan det fungerer med denne lovgivningen. Når en fisker prøver å få saken sin inn for domstolen, møter han det problemet at Stortinget har gitt departementet fullmakt til å være både lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. Når dommeren da skal dømme i saken, er han forhindret fra eller uvillig til det, for hvis han skal dømme til fordel for fiskeren, må han i realiteten dømme Stortinget. Og det er en umulighet.

Ingen i fiskerinæringen er interessert i verken å utrydde den ene eller den andre bestanden. Den debatten som har pågått, har i realiteten gjort hele fiskerinæringen til lovbrytere. Det er langt fra tilfellet. Jeg vil si at de aller fleste gjør sitt ytterste for å etterfølge de vanskelige lovene og reglene, som forandrer seg – jeg hadde nær sagt fra dag til dag. Så det er ikke der problemet ligger. Men det er klart et spørsmål om moral og etikk.

Når representanten Hedstrøm og for så vidt representanten Kristiansen som representerer de to høyrepartiene, snakker om at det er kapasitetsreduksjon som skal til, forstår de ikke hva problemet gjelder. Vi har sett dette i ringnotflåten, og vi har det i trålflåten. Man kan ha to ringnotsnurpere som koster 10 mill. kr hver, og så bygger man en som kanskje koster 120 mill. kr. Det må vel være opplagt at en båt til 120 mill. kr krever mer ressurser enn to til 20 mill. kr – det må mer fisk opp av havet for å betale de rentene og avdragene.

Terje Knudsen (Frp): Fiskeriministeren slår i sin redegjørelse fast at når det oppstår store hull i vår forvaltning, kan systemet bryte sammen.

De marine ressursene er fornybare, men ikke utømmelige. Det er det viktig å presisere. En uregistrert beskatning av bestandene svekker det vitenskapelige grunnlaget for bestandsvurderingene, som igjen påvirker kvotefastsettelsene. Dette kan ingen være tjent med. Alle er enig i at fiskeriene og havbruksnæringen kan komme til å bli vår viktigste og største eksportartikkel når uttak av gass og olje ventes å avta i årene som kommer. Men da må vi ikke sette oss selv i en slik stilling at vårt renommé som sjømatprodusent og ansvarlig medspiller i den internasjonale forvaltningen av havene, svekkes.

Jeg er enig i de fem hovedgrep Regjeringen ser for seg i bekjempelsen av det såkalte fiskefusket. Ett av de nevnte grep er at straffereaksjonene må skjerpes, som flere talere har vært inne på før meg. Likevel skal det sies at forenkling av regelverket og intensivert kontroll er en riktig vei å gå. Det er betryggende å få bekreftet at overvåkning og kontroll med fisket er Kystvaktens viktigste og høyest prioriterte oppgave. Det er også positivt at Regjeringen vil styrke Fiskeridirektoratets stab med 49 personer, og at personelløkningen øremerkes kontrollfunksjonen.

Dette kan trenges når man iakttar den idérikdommen som utfoldes i omgåelsen av regelverket. Ulovlighetene går på ulovlig redskap, fiske i stengte områder, at fisk endrer navn, vekt eller lengde, at fisker og kjøper registrerer feil kvantum, at vekter er manipulert, og at hele fangster er unndratt organisert omsetning. Det er ganske oppsiktsvekkende at kvotejukset kan være i en størrelsesorden opp mot 20 pst. av bokført fangst.

Det er viktig å få til en effektiv samhandling mellom Fiskeridirektoratet, Kystvakten og salgslagene, og at disse etablerer en felles datainnsamling og analyseenhet som bistår dagens enheter i kontrollarbeidet. Det er helt avgjørende at straffereaksjoner og administrative reaksjoner skjerpes. Politi og påtalemyndighet må gis økt prioritet i denne type saker, og saksbehandlingstiden må ned. Ikke minst er det viktig at brudd på fiskerilovgivningen gir et ensartet reaksjonsmønster. Med så mye brudd som opp mot 20 pst. av bokført fangst, må midlertidig eller permanent rett for et fartøy til å drive fiske i mye større grad enn i dag trekkes tilbake. Det samme må gjelde for fiskekjøperne. Kun to fartøy og én bedrift er pr. dags dato suspendert. Det synes lite i forhold til det omfattende fiskefusket som er avslørt. Likeledes bør utilbørlig juks i økende grad føre til politianmeldelse.

Men straffereaksjoner er ikke et mål i seg selv. Det er å håpe at det bare skal virke avskrekkende, for det vi trenger, er en stor og sunn næring som grunnlag for vekst i eksportnæringen.

Olav Gunnar Ballo (SV): Fiskefusket er ikke noe nytt. Kunnskapen om det har vært til stede i årevis, men det er viktig at det settes i fokus nå. Og fiskeriministerens redegjørelse er et signal om at Regjeringen nå akter å ta problemet alvorlig.

Når jeg sier at det ikke er et nytt fenomen, vil jeg trekke fram at det allerede i august 1997 forelå en fiskerikandidatoppgave skrevet av Torstein Leon Hansen ved Norges fiskerihøgskole ved Universitetet i Tromsø, hvor nettopp fusket innenfor fiskerinæringen ble trukket fram. Jeg husker meget vel at dette bl.a. ble et tema i valgkampen i Finnmark i 1997, og at den daværende regjeringen Jagland – med fiskeriminister Schjøtt-Pedersen – tilbakeviste dette. Man har altså fornektet dette på et tidspunkt da det foreslå rapporter om det og man kunne ha satt i gang tiltak. Man viklet seg den gang inn i en nokså håpløs diskusjon om kvaliteten på selve dokumentet i forhold til et doktorgradsarbeid, i stedet for å gå bak det som her forelå, og se på realitetene i det. Samtidig som det er bra at man endelig våkner når det gjelder å gripe fatt i det omfattende fusket som har foregått i en årrekke, er det grunn til å stille spørsmål med hensyn til våkenheten hos vekslende fiskeriministre og vekslende regjeringer omkring det fusket som har vært rapportert, i hvert fall for fire år siden og kanskje enda lenger tilbake.

Vi må sikre en bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene. Kvotene må være langsiktige. Det er press fra næringen om å tøye grensene for økte kvoter. Og når det i tillegg opereres med skjulte fangsttall, enten gjennom svart omskriving av fiskeslag eller ulovlig utkasting, er det naturligvis helt uakseptabelt, og det er en trussel mot fiskeriforvaltningen.

Ulovlig utkasting og svart omsetning er kriminelt. Men det er også noen bifangstregler som det er vanskelig å leve etter. Disse bør kanskje revideres ut fra hensynet til at det er svært vanskelig å følge dem. Har man regler for bifangst som er praktisk ugjennomførlige, bidrar det til å uthule respekten for lovverket. Langsiktighet i forvaltningen er viktig, bærekraftighet må ligge til grunn. Har man ikke sikret en bærekraftighet i utviklingen, går det ut over så vel de som driver lovlig som de som driver ulovlig. Det er selvfølgelig spesielt problematisk at de som driver innenfor reglene, så strengt rammes av andres ulovligheter. Derfor er det selvfølgelig viktig å få kontroll med næringen som helhet.

Fiskeriministerens redegjørelse – og forslag til tiltak for øvrig – kan synes rimelig positiv. Det er imidlertid ett minus ved den, og det er at Kystvakten skal opprettholdes på det nivået vi har i dag. Etter SVs syn bør Kystvakten få styrket midlene betydelig, som vi også har foreslått tidligere, bl.a. i form av 30 nye inspektørstillinger, det bør være meldingsplikt for fangster og lignende tiltak. Straffereaksjonen kan være at folk som blir tatt for alvorlig ressurskriminalitet, kan bli kastet ut av næringen.

Så må jeg avslutningsvis si at samtidig som man får en redegjørelse om det som nå er avdekket, og fiskeriministeren beskriver tiltak fremover, er det grunn til å reise spørsmål ved at man så lenge har hatt så klare signaler. Jeg kan huske at Reidar Johansen, som satt for SV fra Finnmark i to perioder før meg, flere ganger reiste spørsmål om fiskefusk og henviste til daværende data. Det ble avvist, også av daværende fiskeriminister Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen. Jeg vil i den forbindelse spørre fiskeriministeren hva som er grunnen til at man ut fra tidligere data ikke har tatt dette alvorlig før nå.

Randi Karlstrøm (KrF): I stor grad vil jeg si at de tiltakene som ministeren har foreslått, er greie nok – så langt. Det skal bli spennende å se på oppfølgingen som kommer i revidert nasjonalbudsjett og i statsbudsjettet.

Men jeg savner oppfølging av kravet som er kommet fra næringen, om én inspektør pr. tråler. Trålerne står for 80 pst. av uttaket av torsk, og skal vi ha kontroll med og oversikt over hva som skjer med denne viktige ressursen, må disse inspektørene på plass.

Jeg savner også en dypere forklaring på hva som er årsaken til fiskefusket, og hva som er årsaken til fiskerikrisen. Vi ser nå at en krise i torskefiskeriene er et faktum. Vi må regne med at i 2004 har vi alvorlige problemer.

Det jeg mener det bør fokuseres mer på i det videre arbeidet, er beskatningsmønsteret. Det må komme mer i fokus. De siste ti års fiskeripolitikk må under lupen. De siste års fiskeripolitikk har i stor grad spilt fallitt. Vi har ikke lyktes, og vi kan ikke bare skylde på fiskefusk og umoral. Det blir en feil debatt. Jeg vil henstille om at man, når man diskuterer dette, ser nøye på hva som er årsaken til fiskerikrisen, om det er fiskefusk eller om det er statens egen beskatningsmodell som ikke har lyktes, for man står faktisk her i fare for å rette baker for smed.

Vi må også se på de fiskeripolitiske motorene som er satt ut av spill de siste ti årene. Hvis noen mener at man har lyktes med fiskeripolitikken de siste ti årene ved at 5 000 sjarkfiskere har fått yrkesforbud mot torskefiske, må de få mene det, men jeg mener at vi i stor grad har mislyktes i å forvalte ressursene når det gjelder å skape verdier i Kyst-Norge.

I dag blir sjarkfisket på Finnmarkskysten stoppet for å spare ressursene. Jeg må si jeg reagerer voldsomt på det som har skjedd akkurat i dag, nettopp på bakgrunn av debatten vi har i Stortinget. Sjarkfiskerne fisker på kvoten for båter under 28 meter, også der det er autoline, og trålerne får for stor kvote. Det er min påstand, og det er den reelle årsaken til at sjarkfiskerne stenges ute i dag, ikke at det er de som betaler oppbyggingen av torskestammen.

I gruppen under 28 meter taper de små igjen, og det skjer fordi ministeren akkurat nå stenger ute den flåten. Det grepet som fiskeriministeren gjør, er et nytt grep som er demoraliserende for fiskerinæringen. 3 000 sjarker blir jagd hjem.

Det store spillet om å forvalte dette på en skikkelig måte må vi diskutere videre. Vi kan ikke lenger spille rulett med kvotefastsettinga, vi må følge forskernes forslag. Vi må også sikre at de utøverne som i den tida vi bygger opp ressursene, ikke har inntekter, også overlever det. Det er ikke de små som skal betale dette. Og diskusjonen går på totalkvoter og fordeling mellom de forskjellige gruppene.

Jeg håper i det videre arbeidet at vi kommer over i den viktige diskusjonen, for jeg føler etter i mange år å ha snakket med de som er i næringa, at det er en frustrasjon og en avmakt, og ofte får en høre utsagnet: Hvis jeg ikke kan drive på lovlig vis, så slutter jeg. Det er en avmakt overfor systemet, men også en avmakt overfor den måten det praktiseres på – og den avmakten er stor. Det må vi gjøre noe med.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Einar Johansen (A): Fiskeriministeren har lagt et godt dokument på bordet når det gjelder å få bukt med de problemene som beskrives i det samme dokumentet. Jeg vil likevel starte med å si at de aller fleste fiskerne er lovlydige yrkesutøvere, men som i alle andre næringer finnes det noen sorte får. Og det er de som ødelegger for det store flertallet.

Det er mange måter å drive kontroll på. Det kan skje på sjøen, det kan skje på kaia, det kan skje ved grensekontroll, og det kan skje under transport, slik at man kan kontrollere at det som står i fraktbrevene, stemmer med det som virkelig er i lasten. Det er også slik at det er mange måter å reagere på når det er noen som begår ulovligheter. Det kan skje ved inndragninger, ved utelukkelse fra fiske osv., og det kan skje ved beslag av redskap, slik man kjenner til fra andre forhold. Men det må ikke bli slik at fiskeren blir rettsløs. Andre har vært inne på det samme. Man må ikke bli så ivrig at man med bred penn også rammer de som kanskje helt uforskyldt kommer borti et eller annet forhold.

Det er viktig at man har kjøreregler. Jeg tror at man kan sammenligne med vegtrafikkloven. Forholdene på veiene ville vært langt verre hvis man ikke hadde hatt fartsgrenser og slike ting, og sjansen for å bli tatt er det som antakelig gjør at man oppfører seg ordentlig på veiene. Slik vil det også bli på sjøen hvis det blir slik at sjansen for å bli tatt er stor, og hvis det blir slik at når man først gjør noe, så svir det.

Det blir ofte hevdet at man skal ta de største synderne. For så vidt er jeg enig i det, men min erfaring tilsier at det kanskje er det vanskeligste. For når man samtidig hevder at de reglene man skal kjøre etter, de spillereglene som er trukket opp fra direktorat og departement, er vanskelige, tror jeg det er slik at hvis man i stor grad unngår reglene, er det ikke fordi reglene er vanskelige, men det er fordi man har satt seg inn i dem og vet hvordan man skal unngå regelverket og komme seg unna på det viset. Og for å klare det, må man også kunne reglene.

Det med bifangstbestemmelser har andre vært innom. Det er klart at det er uhyre vanskelig enkelte ganger å klare å holde seg innenfor et slikt regelverk når en ikke er sikker på hva en får når en setter bruk i havet. Derfor tror jeg det er viktig å styrke regionkontorene som ligger ute i feltene der det er størst fiskeriaktivitet og der ressursene finnes. Et større byråkrati som vil havne i Bergen, er egentlig ikke med på å gjøre forholdene bedre, og jeg tror heller ikke det er det man tenker. Men det er viktig at kontrollen blir nærmest mulig aktørene, og at det styres fra dem som er midt oppe i det, dvs. regionkontorene.

Fiskeriministeren har tatt et godt tak i problemene, og jeg regner med at han får de nødvendige midlene til å gjennomføre det. For at norsk fiskerinæring skal ha et godt rykte, er det viktig å ta de som fusker, men det er også viktig å få fram at norsk fiskerinæring er mye bedre enn sitt rykte.

Statsråd Otto Gregussen: Det var i grunnen representanten Ballo som fikk meg til å gripe ordet, da han spurte hvorfor man ikke har reagert før så lenge man har visst at det har vært fiskerijuks – hvis man skal bruke det begrepet. Jeg vil være veldig reservert når det gjelder å si at man ikke har reagert, for man har reagert. Man har hele tiden hatt fiskerikontroll, og man har hele tiden avdekket nye forhold. Og den kontrollen som tross alt har vært, har altså vært god nok til å avdekke et økende omfang. Når man avdekker et slikt omfang, er tiden inne til ny handling, fordi man har fått ny kunnskap. Jeg har over lang tid hørt de samme ryktene og har på en måte ment at kontrollapparatet likevel har vært rimelig dimensjonert i forhold til omfanget. Nå vet vi at det ikke er slik, og da skal vi reagere.

Så vil jeg gjerne si et par ting til det som Steinar Bastesen tar opp, som går på at man nærmest er lovlydig når man setter redskap, og ikke lovlydig når man tar dem opp. Det blir jo ikke helt presist. Det er faktisk slik at det er lov å ta feil når det gjelder hva naturen gir en når en setter redskap. Men det som ikke er lov, er å prøve å skjule at det en får opp av havet, er noe annet enn det som er det reelle. Da blir det ikke lenger lovlydighet. Det er til og med slik at man har oppnådd anledning til at man skal få beholde inntil 20 pst. av dette for å være sikker på å få dette på land.

Så vil jeg til Randi Karlstrøm også si at det er en svært alvorlig situasjon vi er i når vi har kommet til at det fra helgen ikke lenger vil være kvotemessig grunnlag for å fortsette årets torskefiske. Men det er ikke fordi man har foretatt noen omdisponeringer, det er faktisk fordi vi har hatt et ekstremt godt fiske. Vi har hatt godt vær, og vi har svært god tilgjengelighet. Det er ikke slik at alle båtene med deltakelsesrett i dette fisket nå er avskåret. Det er svært mange som har tatt sine kvoter, med svært god tilgjengelighet og til svært god pris. Og jeg vil gjerne si at i fjor gjennomførte vi et 100 pst. likt opplegg, med et volum som varte til jul. Og alle var fornøyde. Men at vi er nødt til å ta dette grepet nå – fordi vi skal ha et ansvarlig forhold til de kvotene som er satt – står jeg for. Så vil jeg også si at de tallene som Karlstrøm opererer med når det gjelder trålernes andel, dekker i hvert fall ikke de norske. De tar ca. 30–35 pst. av kvoten, avhengig av totalkvotens størrelse.

Leif Helge Kongshaug (V): Det er flere talere som har vært inne på at vi trenger et effektivt kontrollregime og sterke sanksjonsmuligheter. Det er også flere som har vært inne på at uansett dreier dette seg om holdninger og etikk for å kunne snu utviklingen. Jeg er også enig med dem som har slike synspunkter.

Holdninger og etikk er den enkelte næringsutøvers ansvar, og min påstand er at de aller fleste av yrkesutøverne har den rette grunnholdningen, og de føler seg ubekvemme når fiskejuks oppdages. Men her som på mange andre områder er det de få som ødelegger for de mange.

Grunnen til at jeg tok ordet, er at jeg ønsket å utfordre statsråden på ett område, og det er at det til tider oppstår rykte om nattleveranser for å unngå kontroll. I tilfelle der det kan synes som om nattleveranser foregår for å skjule omgåelse av regelverket, bør det foreligge en hjemmel som gjør at det er mulig å sette forbud mot slike leveranser i perioder og på spesielle steder. Fra Venstres side ønsker vi en slik hjemmel i lov om saltvannsfiske velkommen. Jeg vil også i den forbindelse påpeke at behovet kanskje er mindre for nattstenging hvis vi får innført et forbedret innmeldingssystem for fangst. Men mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan ser statsråden på og ønsker statsråden at det innføres hjemmel som gjør det mulig å sette forbud mot leveranser i perioder og på spesielle plasser når det synes å være grunnlag for det?

Randi Karlstrøm (KrF): Når det gjelder å redusere det totale kvantum som skal tas ut, er ikke jeg motstander av det, men jeg er nok litt kritisk til måten dette er gjort på, for slik som jeg forstår det, har ikke trålerflåten fått stopp i uttaket av sin del.

Det som er realiteten, er at den minste flåten, båter under 28 m, som har forberedt seg på å gjøre fiske etter påske og utover i mai, plutselig blir utestengt. Det er en tilfeldighetsforvaltning som jeg skjønner veldig godt at fiskerne reagerer med avmakt på, når det i tillegg er andre grupper som får fortsette å fiske. Jeg kan ikke forstå at dette er rett måte å gjøre det på. Jeg tror fiskeriministeren har alle med seg når det gjelder å redusere det totale kvantumet, men det burde vært gjort da man fastsatte kvotene, slik at reduksjonen rammet alle som var inne i den forvaltningsmodellen.

Et annet poeng som jeg også vil fremføre, er at for å få en bedre forvaltning av fiskeriressursene, burde vi også gjøre forsøk med desentralisert forvaltning og å finne nye forvaltningsmodeller. Jeg er veldig åpen for at vi gjør forsøk. Og fra Finnmarks side kan jeg jo si at vi har flere i Sametinget som også ønsker at det blir gjort slike forsøk.

Statsråd Otto Gregussen: Når det gjelder spørsmålet fra representanten Kongshaug om dette med nattleveranser, har jeg i likhet med ham hørt at det har vært en diskusjon om dette kan være en hensiktsmessig måte å komme noe av ulovlighetene til livs på. Jeg tror nok at det i enkelte situasjoner kan være interessant å gjøre det, f.eks. hvis dette oppstår som et generelt problem over tid. Men da har vi allerede hjemmel til å gjøre det hvis vi vil. Saken er at denne typen problemstilling er svært sporadisk. Det er på en måte en fangst eller et eller annet opplegg man hører om i ettertid, at det går et rykte om at det var slik. Skal man ta slike ting, må man ha en relativt massiv innsats, og da vil det på en nærmest utilbørlig måte, tror jeg, gå ut over det som er den nødvendige fleksibilitet som lovlydige næringsutøvere må ha i utøvelsen av sitt yrke.

Når det gjelder dette som har skjedd med torskefisket, som representanten Karlstrøm var inne på, er det ikke slik at vi har foretatt noen reduksjon av kvotene. Den kvoten som var fastsatt til denne gruppen, og som alle var enig i, den er nå tatt. Det er riktig at trålerflåten ikke har fått stopp i dette fisket, fordi de har fordelt sitt kvantum på antall båter, og de har da anledning til å disponere dette utover året slik de måtte ønske det. For kystfiskeflåten har man helt siden denne formen for fiskerireguleringer ble innført, praktisert at man deler ut et større kvantum enn hva som faktisk er til disposisjon, fordi man har erfaring for at en rekke båter ikke tar sine kvoter. I den grad det har vært kritikk mot dette systemet tidligere, har det vært at man har vært for lite modig når det gjelder å foreta vurderinger og dele ut et større kvantum. Det har medført at kvantum som kunne vært tatt om vinteren, i et forsiktig opplegg, blir refordelt på høsten, og så føler alle disse som hadde ment at de kunne tatt dette om vinteren, at dette blir urettferdig.

Året i år har vært spesielt. Det går ikke an å klage på at været har vært for godt, men det er nok slik at godt vær og god tilgjengelighet har gjort at vi i år har hatt et eksepsjonelt godt fiske etter torsk, særlig for de minste fartøyene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.