Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at lengste taletid på innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og fra regjeringsmedlemmer settes til 10 minutter og for øvrige talere til 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

– Det anses vedtatt.

Einar Steensnæs (KrF) (komiteens leder): Mange av de utviklingspolitiske målene som utviklingsministeren trakk opp i sin redegjørelse, kan vi heldigvis enes om. Det er en styrke for det norske bidraget til utvikling av verdens fattigste land at vi har en slik enighet. Utviklingsministeren la fire bunnplanker for utviklingspolitikken:

• samarbeid om bistanden

• godt styresett

• stille krav om kvalitet til oss selv og til utviklingslandene

• foreta nødvendige prioriteringer

Jeg synes at dette er gode, solide grunnplanker for å legge grunnlaget for et godt bistandsarbeid. Hilde Frafjord Johnson vil i et senere innlegg komme mer detaljert inn på noen av disse temaene. Men vi må også debattere forskjellene, for de finnes også.

Utviklingsministeren gav seg selv en betydelig utfordring når hun i sin redegjørelse viste til Verdensbankens president, som sterkt beklager nedgangen i de rike landenes bistand i 1990-årene. Fattige land som reformerte sitt styresett og sine økonomier i tråd med Verdensbankens og giverlandenes anbefalinger, ble belønnet med mindre, ikke mer bistand. Det er ikke vanskelig å skjønne frustrasjonene i mottakerlandene, for det gir et helt feil signal. Utviklingsministeren sa seg enig i denne utfordringen, og det er jo et bra utgangspunkt. Men nå trengs det altså noe mer, nemlig handling.

Fra det anerkjente fagtidsskriftet «Development Today» går det fram at Norge er blant de land som reduserte sin bistand mest i det foregående året – en reduksjon på 9,6 pst. Vi ble forbipassert både av Sverige og Nederland og ligger nå på fjerdeplass med 0,80 pst. av BNI til bistand. Det er forholdsvis oppsiktsvekkende. Så lavt har vi ikke ligget på svært mange år. Vi hadde lenge tetplassen, så falt vi ned på andreplass, og nå inntar vi altså fjerdeplass. Noe av forklaringen er selvfølgelig den betydelige norske veksten i BNI gjennom økte oljepriser. Selv om sentrumsregjeringen la fram et budsjett som etter for-utsetningene skulle holde det samme nivået, nemlig 0,89 pst., holdt ikke dette likevel.

Jeg er for min del enig i at vi bør fokusere enda mer på kvaliteten på norsk bistand, slik også utviklingsministeren gav uttrykk for. Det har også vært mange andre talere fra flere partier som har gitt uttrykk for det samme. Etter hvert får en kanskje inntrykk av at det liksom ikke er helt stuerent å ta opp volumdebatten når det gjelder bistand. La oss heller snakke om kvalitet, innretning og struktur, heter det gjerne. Ja, dette er en viktig debatt. Jeg slutter meg til det, men vi må også ta på alvor at vi ikke klarer å holde tritt slik at det mål som er satt for andelen av hjelp til verdens fattigste land, kan bli nådd.

Nå var det sentrumsregjeringen som la grunnlaget for budsjettet 2000. Jeg er altså ikke ute etter å dele ut ensidig kritikk verken til Regjeringen eller til utviklingsministeren for dette forholdet. Her har vi både et selvstendig og et felles ansvar for den situasjonen som har oppstått. Men både sentrumspartiene og Arbeiderpartiet har tatt på seg en forpliktelse til å bringe bistanden opp på 1 pst. av BNI. Det er nå klart at dette blir en kjempeutfordring, for det går altså i feil retning. Vi øker vår egen velstand, men reduserer andelen av BNI i form av bistand til de fattigste landene i stedet for å øke den, slik vi lovet. Jeg vil derfor gjerne utfordre utviklingsministeren til å svare på hvilken strategi hun nå ser for seg for å ta igjen det etterslepet vi har pådratt oss. Vi har faktisk noen virkemidler som vi kan ta i bruk, om vi vil.

Fattigdommen holder halvparten av menneskeheten i lenker. Vårt eget petroleumsfond vokser seg derimot stadig sterkere. Ved utgangen av 2001 vil det være på nærmere 600 milliarder kr. Som ledd i budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene sist vinter ble vi enige om å utrede et utviklingsfond med øremerkede midler fra petroleumsfondet til fattigdomsbekjempelse eller til bestemte formål for utviklingslandene. Dette må komme i tillegg til de ordinære midlene som bevilges, og kan brukes til å skape større forutsigbarhet og hjelpe fram den økningen som vi har satt oss som et felles mål.

Jeg sa i budsjettdebatten i fjor at jeg håpet at dette fondet kunne etableres ved fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett i år. Jeg må innrømme at utviklingsministeren kvitterte dette ut på en svært defensiv måte i sin redegjørelse ved bare kort å nevne at «Regjeringen er også i gang med å vurdere muligheten for å etablere et utviklingsfond». Jeg forventet noe mer enn dette, og jeg vil gjerne også her spørre statsråden om ikke utviklingsfondet nå vil bli presentert fra Regjeringens side som en realitet allerede i statsbudsjettet til høsten, etter de retningslinjer som vi var enige om i budsjettavtalen. Jeg minner om at bistandsmidler i liten grad presser norsk økonomi. Vi vet at petroleumsfondet fylles raskere opp enn et revidert nasjonalbudsjett har klart å fange opp. Det burde derfor være mulig å bruke 1 pst. av fondet for å sette av til et formål som både bekrefter global solidaritet, ikke berører andre gode formål i statsbudsjettet og også etter mitt syn har en beroligende virkning på den offentlige økonomien for øvrig. Ved suksessive påfyllinger, slik vi nå har klart med forskningsfondet, kan avkastningen av dette fondet bli en verdifull hjelp for utviklingsministeren og stortingsflertallet til å nå de vedtatte målsettingene. Jeg håper at statsråden nå kan gi et mer konkret svar enn det hun gav i redegjørelsen.

Finansieringen av ulike næringslivstiltak er lagt om. NORADs næringslivsfinansiering er lagt ned og erstattet med NORFUNDs portefølje. Jeg skal gjerne innrømme at denne omleggingen var noe av det vanskeligste å ta stilling til ved budsjettbehandlingen i fjor. Utenrikskomiteen hadde sågar en egen høring med både statsråden og NORFUNDs direktør til stede. Blant annet ble spørsmålet om en nedre grense for størrelsen av næringslivsprosjektene tatt opp. Vi lot oss overbevise om at omleggingen var et riktig grep for en mer effektiv håndtering av næringslivsprosjekter i norske samarbeidsland. Jeg registrerer at NORFUNDs internasjonale samarbeid, ifølge utviklingsministeren, har gjort det mulig med «en bred og aktiv deltakelse i forvaltningen av lokale investeringsfond». Dette er jo både positivt og gledelig.

Samtidig melder det seg stadig en viss usikkerhet om hvordan nyordningen slår ut, ettersom det fremdeles kommer henvendelser til utenrikskomiteens medlemmer fra næringslivsrepresentanter som ønsker å gjøre en positiv innsats i bistandslandene, men som hevder at de blir avvist eller henvist til andre instanser når de presenterer småskalaprosjekter som er godt og grundig begrunnet. Det siste er selvfølgelig helt umulig for oss på Stortinget å måle, men det er noe i kommunikasjonen mellom næringslivet og NORFUND som skurrer, og som må kunne forbedres. Det må selvsagt settes krav både til egenkapital, sikkerhet og innretning av de ulike prosjektene, men også småskalaprosjekter kan vise seg nyttige og effektive som hjelp i bistandssammenheng. Jeg håper derfor det vil være mulig å finne måter å veilede og kommunisere på som fremdeles kan gi nødvendig stimulans til å få fram gode prosjekter – også de mindre – og som skaper færre frustrasjoner i systemet enn i dag.

Jeg har mottatt flere reaksjoner fra ulike hold når det gjelder ambassadør Ingunn Klepsviks henvendelse til nicaraguanske myndigheter i brevs form, sammen med medunderskrivere fra Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Nederland og Sveits. Etter sigende har Norge truet med å holde tilbake noe av de 100 mill. kr som i dag går til bistand til Nicaragua – på grunn av endringer i landets familiepolitikk.

Jeg vil gjerne be utviklingsministeren kommentere disse påstandene. Vi er jo enige om at det bør settes krav til oppfølging av grunnleggende menneskerettigheter i de land som mottar norsk bistand. Samtidig bør vi være svært varsomme med å blande norsk bistand inn i mottakerlandenes innenrikspolitiske forhold og prioriteringer. Ifølge nicaraguanske kilder har Norge her utsatt landet for et uakseptabelt økonomisk press, knyttet til forhold som oppfattes som innblanding i indre anliggender. Jeg håper utviklingsministeren kan avklare dette.

Så vil jeg også anmode utviklingsministeren om å svare på hva som nå blir gjort for å følge opp de funksjonshemmedes utviklingsprosjekter som en prioritert gruppe i bistanden, særlig det som gjelder egenandelen, slik vi var enige om i budsjettet.

Til slutt: En forutsetning for et godt styresett er en opposisjon som får lov til å gjøre jobben sin, velfungerende partier og kompetente og oppegående medier. Den foregående regjeringen lanserte derfor et initiativ for demokratiutvikling og tok kontakt med de politiske partiene og norske medieaktører for å kunne utnytte dem som partnere i arbeidet. Dette arbeidet ble ikke sluttført. Statsråden sa i sin redegjørelse at hun ønsket å trekke de politiske partiene på Stortinget med i utviklingssamarbeidet, og det er bra! Det ble nylig lansert en modell i Nederland for et slikt samarbeid med partiene. Det er bakgrunnen for det forslaget som Kristelig Folkeparti i dag fremmer, og som vi for vår del håper kan samle et flertall i Stortinget i dag. Jeg tar derfor opp dette forslaget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Einar Steensnæs har tatt opp det forslaget han refererte til.

Marit Nybakk (A): Representanten Steensnæs startet med å gi uttrykk for den brede oppslutningen bistandspolitikk har i denne salen. Jeg vil understreke det, også at vi har et selvstendig og felles ansvar for å videreføre den.

Jeg er imidlertid noe forundret over at han nå etterlyser handling. Dette med bistand er litt merkelig. Den norske utviklingsministeren rangerer altså blant verdens mektigste kvinner, og hun er ikke den første utviklingsministeren som har gjort det. Det står i kontrast til den oppmerksomhet man på politisk hold gir til bistandspolitikk, men det understreker vel at det er handling.

Så er jeg mildest talt overrasket over det Steensnæs tar opp i forbindelse med Nicaragua. Mener Steensnæs nå at vi ikke skal stille politiske krav til såkalt indre anliggender, og vil det også gjelde for et land som Zimbabwe?

Så har Kristelig Folkeparti og Steensnæs fremmet et forslag – som nå er tatt opp – om å opprette et institutt for demokratiutvikling for å støtte politiske partiers bidrag til bistand. Utviklingsministeren sa i sin redegjørelse at man ønsker «å trekke de politiske partiene på Stortinget mer med i utviklingsarbeidet», og her har også – så vidt jeg kan huske – utviklingsministeren og den nåværende regjeringen klart å bryte en barriere som sentrumsregjeringen ikke greide. Det vil jo være ulike modeller som må utredes før Regjeringen kan komme tilbake til et mer konkret forslag om hvordan de politiske partiene skal trekkes inn. Vil det ikke da være galt å ta et helt konkret standpunkt i denne salen nå? Dette tror jeg ikke vi er uenige om, så jeg vil allerede i denne replikken signalisere at jeg vil be om at dette forslaget eventuelt gjøres om til et oversendelsesforslag. Vi er ikke uenige om hvordan vi skal håndtere dette, i alle fall blir vi enige.

Einar Steensnæs (KrF): Jeg er glad for støtten til forslaget som er lagt fram, og jeg ser også med interesse fram til utviklingsministerens innlegg. Det vi er interessert i, er at noe skjer. Og dette er et viktig forslag.

Ja, jeg etterlyser handling fra utviklingsministeren – jeg tillater meg det! Særlig når hun rangeres som en av verdens mektigste kvinner, vil jeg anbefale utviklingsministeren å bruke denne makten til å komme opp med tiltak som kan gjøre at vi kommer à jour med den målsetting som både Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har vært enige om. Vi klarer det ikke uten videre i de årlige budsjettene – vi vet hvilket slit det er, vi har selv vært i regjering og vært inne i den fighten. Jeg synes utviklingsministeren fortjener all ros for det budsjettet som er for inneværende år, hvor hun faktisk klarte å få til en betydelig økning. Det har jeg sagt før, og jeg gjentar det gjerne. Men det viste seg altså at det ikke er nok. Det er en sammenheng mellom vår oljerikdom og de problemer som utviklingslandene strever med, fordi de er nettoimportører av den oljen som vi tjener gode penger på. Derfor bør det også være en sammenheng mellom det vi setter av til petroleumsfondet, og det som vi gir av det samme fondet til verdens fattigste.

Så vil jeg meget sterkt advare mot å sammenlikne situasjonen i Zimbabwe og Nicaragua og de to tilfellene hvor norsk utviklingshjelp har vært berørt. Situasjonen i Zimbabwe gikk på helt grunnleggende menneskerettigheter og godt styresett. Der fikk Regjeringen vår fulle støtte til å stramme inn og stoppe utviklingshjelpen. Situasjonen i Nicaragua går etter mitt syn på forhold som det kan være ulike politiske meninger om, men den har på ingen måte karakter av brudd med grunnleggende menneskerettigheter, slik som i Zimbabwe. Så her, hvis jeg skal tillate meg et vestlandsk uttrykk, bør man absolutt skille snørr og bart.

Marit Nybakk (A): Jeg glad for det Steensnæs sa om politiske partier og det forslaget som ligger på bordet, og regner med at vi kommer tilbake til det.

Jeg føler nok et behov for igjen å understreke at den norske utviklingsministeren, på samme måte som den forrige utviklingsministeren og den før det, virkelig utviser og har utvist handling i det internasjonale samfunnet, både i ulike FN-organisasjoner og i andre internasjonale organisasjoner. Norge får virkelig ros uansett hvor vi kommer i verden. De fleste av oss som av og til er ute, registrerer hvordan vi får ros for nettopp den handlekraften som Norge utviser når det gjelder bistand.

Så gjelder det Nicaragua, dvs. det gjelder ikke så mye Nicaragua som det gjelder prinsipper. Hvis det er slik at ikke alle brudd på menneskerettighetene teller for Kristelig Folkeparti når det gjelder bistand til enkelte land, synes jeg det er riktig å få vite det fra denne talerstolen. Jeg vil også vite helt konkret hva det er Kristelig Folkeparti nå reagerer på i forhold til det Norge har tatt initiativ til når det gjelder Nicaragua. Hvilken del av familiepolitikken er det Kristelig Folkeparti er uenig i når det gjelder det norske initiativet? Og igjen: Er det slik at det er ulike former for brudd på menneskerettigheter? Teller ikke alle likt, hvis vi skal reagere i forhold til å holde bistand tilbake eller være mer tilbakeholdne i forhold til hovedsamarbeidsland og i andre former for samarbeid?

Einar Steensnæs (KrF): Tilbake til dette med handlekraften: Det dreier seg om det forhold at når først Arbeiderpartiet og sentrumspartiene kunne bli enige om at dette var interessant, har jeg på en måte vanskelig for å forstå hva slags utredning som gjenstår fram til budsjettframleggelsen som er så komplisert at dette ikke kan bli presentert under revidert nasjonalbudsjett. Etter mitt syn handler det faktisk bare om vilje til å gjennomføre dette. Jeg kan verken se de sosialøkonomiske, samfunnsøkonomiske eller formelle problemer knyttet til dette, og er forbauset over at en så handlekraftig utviklingsminister trenger sommerferien for å konkludere.

Når det så gjelder Nicaragua, handler det ikke så mye om min mening om hva som ligger i familiepolitikken. Her er Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti på kollisjonskurs innenrikspolitisk, og det lever vi godt med. Det kan være at vi har ulike syn også i forhold til nicaraguansk familiepolitikk, at Kristelig Folkeparti ikke uten videre stiller seg bak det. Det er ikke det dette handler om. Det er bare et spørsmål om hva som på en måte er terskelen for at en skal signalisere at en trekker tilbake midler som en har gitt tilsagn om. Vi har helt klart vært enige i Stortinget om at fundamentale grunnleggende menneskerettigheter er en del av de forutsetninger som må legges til grunn. Det samme er godt styresett, korrupsjonsbekjempelse osv. Her dreier det seg om, så langt jeg har forstått pressen og mine kilder, et innenrikspolitisk forhold som gjelder familiepolitikk. Jeg vil ikke gå god for den familiepolitikken som føres på noen måte, men min anmodning var å få utviklingsministerens vurdering av ambassadørens brevunderskriving, om det er i samsvar med de retningslinjer som gjelder for norsk utviklingspolitikk, og om grenseoppgangen mot å blande seg inn i indre anliggender her er tatt vare på på en forsvarlig måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Marit Nybakk (A): La meg starte med det statsråden i sin redegjørelse definerte som verdenssamfunnets omforente utviklingsmålsetting: I år 2015 skal andelen av fattige i verden være halvert.

For så å erkjenne at de globale rammebetingelsene for utvikling har endret seg dramatisk på noen få tiår. Verden er blitt mindre, bl.a. på grunn av samhandel og kontakt på tvers av landegrensene.

Med globaliserte markeder og frie kapitalbevegelser vil økonomisk utstabilitet ett sted få konsekvenser andre steder. Fattigdom og forurensning truer livsgrunnlaget. Krig, konflikter og terrorisme preger millioner av menneskers liv, og antall flyktninger øker, ikke minst gjelder det Afrika. Internasjonal kriminalitet og mafiavirksomhet utfordrer nasjonale rettssamfunn. Medierevolusjonen muliggjør endring av trender, kultur og livsstil over hele verden.

Det betyr at produkter kan produseres hvor som helst, med ressurser fra hvor som helst, av en bedrift lokalisert hvor som helst, til en kvalitet vi finner hvor som helst, for så å bli solgt nær sagt hvor som helst.

Vår utfordring nå er kjøreregler i det internasjonale handelsregimet og i forhold til å styre internasjonal kapital. I Utenriksdepartementet er arbeidet påbegynt med en stortingsmelding om slike kjøreregler.

Som utviklingsministeren la vekt på i sin redegjørelse, er det i vår politikk vis-à-vis utviklingsland viktig å se på bistand, handel, gjeldslette og investeringer i sammenheng, som en del av en samlet utviklingsstrategi for det enkelte land. Innenfor det internasjonale handelsregimet er det etter min oppfatning viktig at en del av kjørereglene også består av kompensasjonsordninger for de fattigste landene og for utdanning og kompetanseoverføring.

I år lever ca. en fjerdedel av jordas befolkning i den ytterste fattigdom. Fattigdommen feminiseres. Vi har hørt dette før. Likevel, to tredjedeler av verdens fattige er kvinner.

Fattigdomsreduksjon og -bekjempelse forutsetter utvikling av landbruk, næringsliv, småindustri, håndverk, men også av offentlig sektor, velferd, utdanning og helse. Å få bukt med fattigdommen er også avhengig av såkalt «good governance». Som utviklingsministeren understreket i redegjørelsen: «Bistand har liten positiv effekt i land med et dårlig styresett.»

I våre prioriterte samarbeidsland – eller hovedsamarbeidsland, som etter hvert nå gjeninnføres som begrep – skal vi forvente at de ansvarlige myndigheter har en klar målsetting om rettferdig fordeling, demokrati, bekjempelse av korrupsjon, ansvarlig ressursforvaltning og likestilling. Og jeg vil vise til replikkordskiftet etter forrige taler.

Zimbabwe ble i fjor avviklet som prioritert samarbeidsland. Mediebildet tyder dessverre ikke på at situasjonen har forandret seg – tvert imot. Dagsavisens reportasje forrige søndag om han som bl.a. heter Hitler til fornavn, med etternavn Hunzvi, lederen for de såkalte krigsveteranene og Robert Mugabes kronprins, viste at Zimbabwe nå er et brutalt diktatur, der målet, slik reportasjen viste, er en gang for alle å ta for oss de frivillige organisasjonene som finansierer Bevegelsen for demokratisk endring.

I sin redegjørelse sa statsråd Sydnes at barns oppvekstvilkår og barns rettigheter hører til våre prioriterte innsatsområder. Hun understreket at verdens fattigste land ikke engang makter den minimumsinvesteringen som er nødvendig for å sikre barns elementære rettigheter. Det betyr at barn i fattige land frarøves retten til å velge sin framtid, mister retten til utvikling. Det bør kanskje legges til at jentene er om mulig enda verre stilt enn guttene i en slik sammenheng.

Innenfor en strategi for å sikre barns oppvekstvilkår ligger sikring av grunnutdanning for alle. Dette er samtidig helt nødvendig for å skape samfunn som både er levedyktige og bærekraftige.

Jeg har nylig vært i Pakistan. Den nye regjeringen der – med en kvinnelig utdanningsminister – har nettopp lagt fram et ambisiøst program for elementær grunnutdanning for alle, inkludert lovfesting av utdanning for alle barn. Planen innebærer også muligheten for deltidsundervisning for barnearbeidere. Dem er det som kjent mange av i Pakistan. Det strides om hvor mange barn som ikke får skolegang. Regjeringen sier 7 millioner, den lokale ILO-komiteen og det lokale UNICEF-personalet mener at tallet er rundt 20 millioner, og det viser hvilken utfordring verdenssamfunnet står overfor når det gjelder å sikre utdanning og andre elementære goder for barn.

Hva er det Pakistan egentlig erkjenner? Jo, at de aldri kommer ut av fattigdom, ut av massearbeidsledighet med bare en liten elite som er velutdannet og har teknologisk kompetanse. De erkjenner nødvendigheten av at flere må få ta del i kunnskapsutviklingen. Gradvis erkjenner også elitene i sør at folket må utdannes i bredden skal de komme seg videre. Her ligger kanskje vårt håp når det gjelder utdanning for verdens barn.

Norge har økt antall utdanningsprosjekter i bistanden betraktelig etter at vi behandlet meldingen om nord-sør i juni 1996. Dessverre har altfor få av disse hatt et kvinneperspektiv.

Opplysning og skolegang for jenter og kvinner er imidlertid helt avgjørende for kvinners utvikling og deltakelse. Vi prioriterer f.eks. kampen mot kjønnslemlestelse i Afrika, og har satt inn relativt store ressurser til å forebygge og bekjempe denne formen for mishandling av småjenter. Vi er helt avhengig av folkeopplysning og kunnskap. Det samme kan sies om hiv/aids. Generelt er utvikling i mange land i sør ikke mulig uten at kvinnene får en annen status og sikres helse og utdanning.

De enkelte aktører i bistandsarbeidet vårt må ses innenfor en helhetlig norsk bistands- og utviklingsstrategi. Jeg vil også vise til budsjettdebatten sist høst. Vi må se på hvilke mål vi stiller oss, og deretter finne ut hvilke aktører som best kan sette ut i livet de enkelte prosjekter og programmer.

I budsjettet for inneværende år økte vi vår bistand gjennom UNDP og andre FN-organisasjoner, noe det var bred enighet om – og har vært siden juni 1996 i forbindelse med Innst. S. nr. 229 for 1995-96. Og en fjerdedel av hele bistandsbudsjettet går til prosjekter i regi av de frivillige organisasjonene. Det viser hvilken bredde vi har når det gjelder ulike aktører. Nå er det naturligvis ikke slik at noen aktører skal ha en viss andel av bistandsmidlene. Vi må kanalisere midler til prioriterte tiltak gjennom de aktørene som best kan sikre oss resultater.

Jeg hilser velkommen Regjeringens beslutning om å foreslå å avskaffe toll og kvoter på alle produkter unntatt våpen fra de minst utviklede land.

Dette er viktige tiltak, men de må følges opp med å bedre betingelsene for eksportrettet produksjon i nettopp MUL-land. Både vår støtte til næringsutvikling i MUL-land og investeringer i offentlig sektor og annen infrastruktur er en forutsetning for å sikre en økt verdiskaping i verdens aller fattigste land. Her er både norsk næringsliv, organisasjoner og offentlige etater viktige aktører i bistandspolitikken.

Vi bør også kunne se på avbindingspolitikken med litt kritiske øyne. I Innst. S. nr. 28 for 1999-2000 la flertallet vekt på at avbinding av norsk bistand må ses i nær sammenheng med andre lands avbinding og i nær dialog med berørte parter. Vi la til at det å presse fram det laveste anbudet kan svekke både kvaliteten på bistanden og de myke verdiene i bistandspolitikken. Avbinding fører til økt konkurranse, noe som ikke styrker u-landenes bedrifter i utgangspunktet. Når det nå er oppnådd enighet i OECDs utviklingskomite, kan vi gå et skritt videre med avbinding, bl.a. med miljø og arbeidstakerrettigheter som utgangspunkt også i en avbindingsstrategi.

Til slutt: Vi har en nordisk dimensjon også i vår bistandspolitikk, som vi har i vår utenrikspolitikk, basert på de verdiene vårt eget samfunn er tuftet på – demokrati, likestilling og velferdsstat, kombinert med et fungerende arbeidsliv og en stor grad av folkelig deltakelse. Med det som utgangspunkt skal vi gjøre det statsråd Sydnes understreket i sin redegjørelse, bygge partnerskap mellom nord og sør med flere samarbeidspartnere og allierte fra sør. Slik har det jo ikke alltid vært i forholdet mellom industriland og utviklingsland.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri Frost Sterri (H): Jeg lyttet med stor interesse til Arbeiderpartiets utviklingspolitiske talskvinne, som holdt Arbeiderpartiets hovedinnlegg i denne debatten i dag. Jeg må si at jeg er ganske forbauset og overrasket over at hun ikke med ett ord omtalte den nød, den fattigdom som befinner seg rett utenfor våre norske stuedører. Er dette et uttrykk for Arbeiderpartiets prioriteringer i utviklingspolitikken? Det kan ikke være sånn at forholdet til våre naboland – som Russland og andre SUS-land, og det finnes andre land i Europa med svært skjøre demokratier – at dette bare er utenrikspolitiske spørsmål, det må også være slik at vi må ta ansvar for våre naboområder.

Jeg fikk jo det inntrykk da utviklingsministeren holdt sin redegjørelse, at vi er i ferd med å nærme oss hverandre i viktige utviklingspolitiske spørsmål. Derfor er jeg overrasket over at ikke Marit Nybakk også trekker fram bistand i våre nærområder som prioritert innenfor Arbeiderpartiets utviklingspolitiske spørsmål.

Marit Nybakk (A): Jeg deler representanten Frost Sterris oppfatning at vi har mange uløste problemer og utfordringer i våre nærområder, og at nærområdepolitikken vår er veldig viktig.

I – jeg tror det var – UNDPs forrige rapport gikk det fram at i postsovjetiske områder er det nå 150 millioner mennesker som lever under fattigdomsgrensen. Det som kjennetegner disse menneskene – i motsetning til i landene i sør – er at dette er mennesker som er velutdannet og har et høyt kulturelt nivå, de har hatt en velferdsstat, og de har en menneskelig ressurs som gjør at man rett og slett ikke kan omtale disse landene som utviklingsland. Det blir f.eks. helt feil å si at Russland er et utviklingsland. Russland er heller ikke et sosialdemokratisk eller kapitalistisk samfunn, som vi kjenner det her i vest. Russland er annerledes, og vi må forholde oss til det.

Min oppfatning av forholdet til Russland og andre postsovjetiske områder er for det første at de relasjonene vi skal ha, må være på likeverdig basis. Vi må behandle både Russland og andre postsovjetiske stater med respekt. Samtidig er jeg den første til å erkjenne at det også er behov for målrettet bistand, og det har da også Arbeiderpartiet tatt konsekvensene av hele veien i denne salen og i Regjeringen. Og jeg vil minne om at det faktisk var Høyre, sammen med sentrum, som i en budsjettavtale gikk inn for å skjære ned på bevilgningene til Russland. Men jeg tror det er viktig at vi satser parallelt på næringslivsutvikling, på handel ikke minst, på å bygge opp institusjoner og et fungerende offentlig apparat, samtidig som vi gir bistand til områder der vi vet at disse tingene kan utfylle hverandre.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Einar Steensnæs (KrF): Det var i grunnen ikke så mye i Marit Nybakks innlegg som jeg var uenig i – tvert imot, jeg tror jeg var enig i hvert bidige ord.

Men det er selvfølgelig noe man alltid savner, og siden Siri Frost Sterri på en engasjert måte etterlyste hva hun mente var det viktigste i norsk bistand, så kunne kanskje jeg ta opp et annet forhold som jeg heller ikke denne gangen brukte tid på i mitt innlegg, nemlig forholdet til de frivillige organisasjonene. Det brukte utviklingsministeren noen ord på i sin redegjørelse, hvor hun bl.a. understreket at det er «viktig for de frivillige organisasjonene å ha forutsigbare rammebetingelser».

Det har ikke de frivillige organisasjonene hatt det siste året. Tvert imot har det vært et problem at i den store auksjonen for å få penger nok til ulik verdifull norsk innsats innenfor FN-systemet har det, så langt jeg har kunnet registrere i regnskapet, blitt gitt reduserte bevilgninger til de frivillige organisasjonene. Hvis det var ledd i en bevisst politikk, var det grunn til å være bekymret. Men når utviklingsministeren samtidig understreker den verdifulle innsatsen som disse organisasjonene gjør, er det litt vanskelig å finne sammenheng i det.

Jeg vet at Marit Nybakk har vært engasjert i disse spørsmålene, og jeg vil gjerne utfordre henne til å si gjerne noe vakkert, i hvert fall noe med politisk substans, om hvilken rolle hun og Arbeiderpartiet mener de frivillige organisasjonene skal ha innenfor bistandsarbeidet, og om hun er fornøyd med de rammevilkår som de frivillige organisasjonene har hatt i den senere tid, som har ført til at de faktisk har måttet legge ned vaksineprogrammer når Norge finansierer nye slike tiltak.

Presidenten: Nå er også presidenten spent.

Marit Nybakk (A): Jeg skal da forsøke å si noe om både mitt og Arbeiderpartiets forhold til og syn på frivillige organisasjoner.

La meg først understreke at jeg mener de frivillige organisasjonene gjør en kjempeinnsats, både de norske frivillige organisasjonene og også de lokale frivillige organisasjonene som vi bruker ute. Det at ca. en fjerdedel av norsk bistand kanaliseres gjennom frivillige organisasjoner, mener jeg viser at vi ikke bare setter pris på de frivillige organisasjonene, men at vi også stoler på at det arbeidet de gjør, er nyttig, gir resultater og fører til utvikling.

Det sivile samfunn består av både frivillige bistandsorganisasjoner og fagforeninger; politiske partier er også nå brakt inn på banen. Jeg tror at norsk utviklingsstrategi må trekke på ulike aktører, men at disse aktørene må spille sammen i en felles utviklingsstrategi, som for øvrig også inkluderer norsk næringsliv. Men som politisk utgangspunkt er det slik at vi setter oss mål for bistanden – dette mener jeg at jeg også sa i innledningen min – og så må vi finne ut hvilke aktører som passer best til de ulike prosjektene og programmene. Jeg tror ikke det skal være slik at enkelte frivillige organisasjoner skal ha en viss såkalt andel av utviklingsbudsjettet. Det har også sammenheng med at dette kan variere noe over tid. Det finnes også mindre norske frivillige organisasjoner som nå gjør en veldig god jobb enkelte steder, og de kan kanskje ha prosjekter som gjør at de bør få mer av utviklingsbudsjettet. Men totalt sett er det rent faktisk slik at vi er det landet som bruker flest frivillige organisasjoner, og som gir størst andel av vår bistand gjennom frivillige organisasjoner.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Siri Frost Sterri (H): Etter utviklingsministerens redegjørelse den 24. april sendte Høyre ut en pressemelding med følgende overskrift: «Høyre får gjennomslag i utviklingspolitikken.» Statsrådens redegjørelse inneholdt mange riktige analyser og varslet også om tiltak som på flere punkter er i tråd med hva Høyre lenge har etterspurt.

Mest overrasket, men allikevel tilfreds, var vi vel over at Regjeringen bare en uke etter at Høyre i en interpellasjon etterlyste hva den ville gjøre for å bidra til økt markedsadgang for utviklingslandene, valgte å følge EU og fjerne alle tollbegrensninger på alle varer fra de fattigste utviklingslandene. Statsrådens svar til meg ga oss ingen signaler om det; svaret dreiet seg faktisk svært lite om viktigheten av handel for å bidra til vekst og utvikling i utviklingslandene. Men nå har heldigvis Regjeringen endret syn: Handel skal bli en integrert del av Regjeringens samlede politikk overfor utviklingslandene, slik jeg etterlyste i interpellasjonen.

Jeg registrerer at statsråden mener Norge går lenger enn EU i å åpne for varer fra utviklingslandene. Det er bra. Men som EUs kommissær for utvikling og bistand, Poul Nielson, uttalte da han var i Norge i forrige måned:

«Det er bra at noen åpner grensene for utviklingslandene. Men det er langt bedre hvis et helt kontinent bestemmer seg for å gjøre det.»

Høyre er allikevel tilfreds med at Regjeringen skal gjennomføre ordningen for alle produkter fra 1. juli neste år. Og Høyre er beredt til å gå videre. Vi vil bygge ned og på sikt avvikle tollsatsene på industrivarer og landbruksvarer fra flere utviklingsland enn de 48 fattigste, slik også vårt landsmøte nå i helgen bekreftet.

For å introdusere reformene i utviklingspolitikken som Regjeringen har tenkt å gjennomføre, sa utviklingsministeren:

«… bistandsdebatten må ikke bli en debatt som ensidig dreier seg om volum og prosenter. Det politiske ordskiftet rundt norsk bistand er for ofte blitt redusert til et spørsmål om hvor stor andel av bruttonasjonalinntekten vi ser oss i stand til å bruke på bistanden.

Vi må bli flinkere til å debattere kvalitet og effektivitet.»

Igjen: Jeg kunne ikke vært mer enig! Det er jo nettopp dette Høyre har etterlyst, nemlig fokusering på hvordan norsk bistand virker. Skaper den utvikling? Når vi målsettingene vi setter oss? Det er viktig at vi nå greier å holde dette fokuset. Mer penger gjør ikke nødvendigvis bistanden bedre. Fokusering på kvalitet og effektivitet, derimot, gir oss analyser som vi i neste omgang kan bruke til å hjelpe flere på en bedre måte.

I innstillingen til bistandsmeldingen som ble behandlet i 1996, tok Høyre til orde for å konsentrere norsk bistand om færre land og regioner. Vi tok til orde for å avvikle stat til stat-bistand til land i Mellom-Amerika, og at det heller ikke skulle opprettes noen regionalbevilgning til dette området. Vår begrunnelse var at det var behov for en mer konsentrert og effektiv bistand. Vi har også etterlyst en klarere prioritering av bistand til land som viser politisk vilje til selv å gjennomføre reformer, og dermed også vilje til å redusere eller avvikle samarbeidet med land som ikke selv foretar prioriteringer som kommer den fattige delen av befolkningen til gode, og som ikke bidrar til en positiv utvikling.

Når Regjeringen nå varsler at den vil redusere antall land som Norge kan ha et langsiktig og omfattende samarbeid med, er det med bakgrunn i tilsvarende hensyn. Vi imøteser derfor gjennomgangen av hvilke og hvor mange land Norge bør samarbeide med. En slik gjennomgang burde etter Høyres mening ha kommet for lenge siden.

Norge har ligget i front når det gjelder fattigdomsbekjempelse. Men vi har antakelig ikke lagt nok vekt på hva som skal til for på varig basis å bringe flere mennesker ut av fattigdom. Det må vi nå bøte på ved å legge om bistanden vår.

Rapportene som forskerne Paul Collier og David Dollar har utarbeidet på oppdrag av Utenriksdepartementet, bør være et viktig verktøy for Regjeringens arbeid, i tillegg til Verdensbank-rapportene «Assessing Aid» og «Reforming Aid», som også Høyre har vist til ved tidligere budsjettbehandlinger. Blant annet foreslår Verdensbank-rapportene å redusere støtten til land som Norge har gitt store bidrag til over lang tid, som Tanzania, Zambia, Mosambik og Nicaragua. Samtidig må bistanden kunne trappes opp andre steder.

Det er et viktig fremskritt for utviklingspolitikken at det er skapt bred konsensus internasjonalt om viktige kriterier som demokratisering, fordeling, menneskerettigheter og ansvarlig ressursforvaltning. Høyre imøteser med forventning en forbedret rutine for resultatrapportering til Stortinget som i langt større grad er samordnet med de internasjonale utviklingsmålene.

«Godt styresett» har blitt et viktig begrep i vurderingen av hvilke land som bør prioriteres som mottaker av norsk bistand. I utvalget av kriterier for godt styresett mener Høyre det er viktig også å tilføye økonomiske kriterier, som f.eks. å tilrettelegge for investeringer og privat næringsliv og bidra til å skape likeverdige rammebetingelser.

Her er det imidlertid svært viktig at industrilandene bidrar. Målet er å integrere utviklingslandene i den globale markedsøkonomien og å koordinere innsatsen overfor utviklingslandene bedre, både i FN og i andre fora. EU-landene legger stor vekt på større grad av arbeidsdeling seg imellom. Det kunne vært interessant å ha fått utviklingsministerens synspunkter på hvordan Norge i større grad kan koordinere norsk politikk med EU-landenes på det utviklingspolitiske området.

De frivillige organisasjonenes rolle i utviklingspolitikken er betydelig og må tas vare på. Her ligger det betydelig kompetanse, erfaring og ikke minst et engasjement som er blitt en viktig del av vår bistandstradisjon. Organisasjonene kan også utnytte kanaler og måter å jobbe på som det er vanskeligere for statlige aktører å bruke.

Men det betyr ikke at det ikke er behov for reformer og gjennomgang av virksomheten også her. Dersom det er mulig å få mer ut av hver bistandskrone, bør de mulighetene utnyttes. Høyre tror en bedre koordinering med norske utviklingspolitiske føringer er riktig, men det må ikke fjerne mulighetene for organisasjonene til også å gå egne veier. Når det er sagt, vil det å utvikle tiltak som styrker det sivile samfunn, være en viktig del av en helhetlig bistandspolitikk, særlig for land med skjøre demokratier.

Det finnes flere slike skjøre demokratier – også i vårt eget nærområde. Dessuten står fattigdomsproblemene mange steder ikke tilbake for det vi ser i Afrika, Asia og Latin-Amerika. I Russland, i SUS-landene og andre land i Europa har andelen av befolkningen som lever i ekstrem fattigdom, økt på 1990-tallet, ifølge Regjeringens eget langtidsprogram. Her ligger det utfordringer – ikke bare for norsk utenrikspolitikk, men også for norsk utviklingspolitikk og for frivillige organisasjoner.

Tidligere sjeføkonom i Verdensbanken Joseph Stiglitz har uttalt at i dag lever nesten annenhver russer i fattigdom. Han feller en hard dom over IMF og Verdensbankens politikk overfor Russland. Han peker på at rask privatisering har fungert noen steder, men i Russland har vi sett en utvikling hvor offentlige monopoler er blitt erstattet med private. Frigjorte midler er blitt investert helt andre steder enn i det russiske samfunn.

Høyre har lenge vært opptatt av at Norge kunne hatt en rolle i å bygge opp et sivilt samfunn, en satsing mot det å bygge opp frivillige, humanitære organisasjoner i Russland. Vi har fått lite gehør for en slik målsetting i det politiske miljø, men møter større forståelse i frivillige organisasjoner. Hvis vi skal gjøre noe som monner, må vi sette oss klare mål og bygge opp sterkere relasjoner med det som måtte finnes av humanitære organisasjoner i Russland. Foreløpig er vel Røde Kors den viktigste aktøren. Norge har forutsetningene for å kunne gjøre en slik innsats, vi har erfaring, kompetanse og engasjement. Men den politiske viljen uteblir.

Utviklingsministeren slo Høyre i hartkorn med Fremskrittspartiet i sin redegjørelse. Det er greit at bistand er politikk, men i dette tilfellet er det redusert til retoriske triks. Utviklingsministeren vet utmerket godt at Høyre og Fremskrittspartiet står milelangt fra hverandre på dette området – det sa også reaksjonene hun fikk på redegjørelsen sin alt om: Carl I. Hagen valgte å gå til frontalangrep på Regjeringen, mens Høyre uttalte at vi er i ferd med å få gjennomslag for viktige krav i utviklingspolitikken.

Og selv om det burde være overflødig, ser jeg meg nødt til å minne om at Fremskrittspartiet la frem forslag om å avvikle den statlige u-hjelpen og redusere bistandsbudsjettet med 7,2 milliarder kr. Dette er en politikk Høyre på ingen måte kan støtte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Engebretsen (A): Representanten Frost Sterri gjorde et poeng av at en uke etter en interpellasjon fra Høyre her i salen var saken klar når det gjaldt import fra MUL-landene, og gav derigjennom et inntrykk av at dette var det Høyre som drev fram gjennom denne interpellasjonen. Her i salen vet vi hvordan disse tingene egentlig fungerer, og at denne interpellasjonen kom fordi man visste at ting da var i ferd med å falle på plass.

Import fra MUL-landene er vi enige om. Det som er litt ugreit mellom Høyre og kanskje de fleste andre partiene, er at Høyre reduserer sin bistandsdeltakelse med ca. 20 pst. Det betyr et par tusen millioner kroner som Høyre ikke er med på. Man sier at dette vil man ta igjen gjennom import fra MUL-landene. Det som er vår bekymring, er at vel sies det ja til import fra MUL-landene, men det er samtidig nødvendig å fortsette å bygge opp de sivile strukturene og utdanning, helse osv. i disse landene, ellers havner vi i den situasjonen at eksporten derfra ikke vil være stabil, og eksportinntektene vil ikke komme folket i de fattige landene til gode, men vil kunne havne i enkeltes lommer. Og dessuten, hvis ikke disse landene har en god styringsform og en god sivil struktur, vil det også være slik at muligheten for og faren for at disse landene utvikles til rene transittland for varer som skal eksporteres på meget gunstige betingelser, også er tilstede.

Får jeg spørre representanten Frost Sterri om Høyres oppfatning er at disse milliardene som de bevilger mindre til bistand, vil bli dekket opp gjennom en økt eksport fra disse MUL-landene allerede fra dag én.

Siri Frost Sterri (H): La meg aller først si at selvfølgelig tror ikke Høyre at den interpellasjonen jeg reiste på vegne av vårt parti en uke før utviklingsministeren holdt sin redegjørelse og bekjentgjorde Regjeringens standpunkter i forhold til å avvikle tollsatsene for de fleste vareslag fra MUL-landene, var avgjørende. Det tror vi slett ikke. Men også representanten Engebretsen vet utmerket godt at dette ikke er første gang Høyre reiser dette spørsmålet i Stortinget. Dette har vi nå jobbet med gjennom flere budsjettinnstillinger, så bare ved å gå tilbake til budsjettinnstillingen sist høst vil han der finne at Høyre fokuserte meget sterkt på dette.

Jeg vil heller ikke underkjenne, tvert imot har jeg gitt statsråden ros for dette initiativet, som får klar støtte fra Høyres side. Jeg har nå signalisert at vi også ønsker å gå videre, for det er helt opplagt at det er viktig, samtidig som vi fra norsk side må gå inn med investeringer. Vi må bistå for å bygge opp et lokalt næringsliv i de fattige landene og selvfølgelig også åpne våre markeder så de får solgt varene sine.

Jeg tror ikke representanten Engebretsen er så naiv som han kunne synes å være med det spørsmålet han stilte til slutt, om dette på en måte skulle dekke gapet mellom det Arbeiderpartiet ønsker å bevilge i utviklingsbistand, og det Høyre har landet på. Jeg tror ikke det, for dette er selvfølgelig ikke så enkelt. Men jeg har lyst til å minne om at Høyre også er utålmodig og faktisk ønsker å bevilge mer til nærområdene, som et ledd i den utviklingspolitiske bistanden, og som hr. Engebretsen også bør ta med i det regnestykket han nå presenterte.

Lisbet Rugtvedt (SV): La meg først få rose Høyres engasjement for de fattige i våre nærområder. Det er bra at vi blir minnet om behovet for å gi en håndsrekning til bl.a. Russland. Men hvorfor i all verden skal dette måtte gå på bekostning av støtten til Afrika? For meg er det også vanskelig å forstå hvordan man kan ha mage til å slåss for kutt i bistanden til verdens aller fattigste og gå inn for massive skattelettelser for noen av verdens aller rikeste.

Men det gir en strime av håp når jeg ser hvilke krasse utfall folk som en skulle tro stod Høyre nærmere enn meg, hadde mot Høyres prioteringer i årets statsbudsjett. Næringslivets Ukeavis sa det slik den 3. november 2000:

«Vi fatter ikke poenget med å ta fra de svakeste og fattigste i verden et par milliarder. Høyre kan da arbeide for at vi skal fjerne toll og andre handlingshindringer som u-landene vil nyte godt av uten å skulle kompensere med kutt i bistanden. Overfor verdens fattige er det grovt å ville gi med den ene handa og ta med den andre.»

Kan representanten Frost Sterri forklare poenget med Høyres kuttforslag? Er det et prinsipp for Høyre at vi skal ha lavere bistandsbudsjett, uansett hvilken økonomisk situasjon Norge er i?

Siri Frost Sterri (H): Høyre har høye ambisjoner på flere viktige politiske områder, som ikke minst kom frem på landsmøtet som Høyre avviklet i helgen.

La meg si til hele problemstillingen når det gjelder Høyres utviklingspolitikk: Vi er ikke først og fremst opptatt av prinsippene som går på at pengene skal utgjøre 1 pst. av BNI, uansett om de er vel anvendt eller ikke. Vi ser jo at dette, med den smule debatt vi har hatt så langt i dag, og med de meldinger vi har fått om at nivået på bistanden vår i fjor gikk ned – ikke nødvendigvis som et resultat av at det ikke ble bevilget tilstrekkelig med midler, men på grunn av andre utenforliggende forhold – er håpløst som et kriterium for hvorvidt vi er snille og gode og ønsker å ta det ansvar som det også må påhvile oss som nasjon å ta for fattige i andre deler av verden.

Men jeg syns det er underlig at vår bistandspolitikk skal dreie seg om alle andre områder i verden enn vårt eget kontinent. Jeg syns at vi også som nasjon har et ansvar for å bistå våre fattige naboer, ikke minst i Nordvest-Russland. Derfor har vi valgt å engasjere oss sterkt for å påvirke et flertall i Stortinget til å inkludere våre naboer i vår utviklingspolitiske bistand slik at dette ikke nødvendigvis går på bekostning av Afrika. Det vi har sagt, er at vi ønsker en bedre kvalitet på vår bistand, vi ønsker å få mer ut av hver bistandskrone. Vi sier at da må vi ha konsentrasjon, og vi må først og fremst hjelpe der hvor vi har best forutsetninger for å hjelpe.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Carl I. Hagen (Frp): I våre moderne demokratier bygd på markedsøkonomi er rikdom og utvikling først og fremst et resultat av menneskers evne til nytenkning og nyskaping. Dette preger også Fremskrittspartiets syn på utviklingshjelp. Vi tar avstand fra de rike lands egoisme og den tendens til hykleri som representeres når de finner på alle mulige påskudd for å forhindre at fattige land fritt kan få selge sine varer på deres markeder.

Selvsagt er det gledelig at Regjeringen nå har åpnet for at MUL-landene får adgang, men alle u-land burde fått tilgang til å komme ut av fattigdommen gjennom en mulighet til å leve av eget arbeid og innsats ved å selge sine varer på de internasjonale markeder. Vi håper derfor at man innen rammene av WTO kan få liberalisert verdenshandelen, også innen landbruksvarer generelt, på en slik måte at det gagner alle u-landenes interesser.

Fremskrittspartiet mener at store deler av u-hjelpen har bidratt til å holde diktatoriske regimer ved makten og vil påpeke at de land som gjennom lang tid har fått mest norsk u-hjelp, har hatt liten eller ingen økonomisk fremgang.

Et amerikansk regjeringsutvalg uttalte:

«Til tross for årtier med utenlandsk hjelp er mesteparten av Afrika og deler av Latin-Amerika, Asia og Midtøsten økonomisk i en verre situasjon i dag enn de var for tjue år siden.»

Dette må jo få oss til å undre oss over om vi gjør det rette. For målsettingen må jo være å bedre situasjonen for dem som bor i mottakerlandene – og når så ikke skjer, hva gjør vi da?

Selv om et lite antall land i den tredje verden har oppnådd en viss økonomisk vekst, har de fleste land i den tredje verden ikke klart det. U-hjelp har bidratt til å skape en avhengighet fra mottakerlandenes side.

Det er flere grunner til at massiv overføring av penger fra i-landene til u-landene ikke har gitt noen tilsvarende økning av velstanden. U-hjelp har tradisjonelt blitt gitt til regjeringer, noe som har virket som støtte til sentral planlegging, og har vært basert på et fundamentalt feil syn på hva som er utvikling. Mange av u-landene har i årevis stått for en sosialistisk planøkonomi og en sosialistisk tenkning, og da går det galt. U-hjelp har finansiert regjeringer, både autoritære og demokratiske, og landenes egen politikk har vært hovedgrunnen til den manglende velstandsutvikling. Proteksjonisme, reguleringer, inflasjonsdrivende pengepolitikk, pris- og lønnskontroll, nasjonalisering av industrien, valutarestriksjoner, statsdrevne salgslag i landbruket og restriksjoner på utenlandske og innenlandske investeringer er noen eksempler på politikk som har hemmet en positiv utvikling, og som har kunnet fortsette fordi bl.a. Norge har holdt regimene oppe.

Ikke bare har mangel på økonomisk frihet bokstavelig talt holdt milliarder av mennesker i fattigdom, bistandsplanlegging har på mange måter ødelagt økonomiene til en del u-land. Forskning av økonom Peter Boone fra The London School of Economics bekrefter at bistand til utviklingslandene ikke har gitt ønskede resultater. Etter å ha studert hjelp til mer enn 95 land fant Boone at

«så godt som all u-hjelp går til forbruk, og at u-hjelp ikke øker investeringer og vekst. Heller ikke drar de fattige fordeler av hjelpen målt i forhold til forbedringer i utviklingsindikatorer, men u-hjelpen øker størrelsen på offentlig sektor».

Det er altså ikke menneskene i u-landene som tjener på u-hjelpen, men de styrende.

Det har etter hvert blitt klart at så lenge forholdene for økonomisk vekst ikke eksisterer i u-landene, vil ikke u-hjelp, uansett størrelsen på hjelpen, kunne produsere økonomisk vekst. Økonomisk vekst i fattige land avhenger ikke av bistandskroner utenfra. Hvis så ikke var tilfellet, ville ikke noe land kunne kommet seg ut av fattigdommen. Påstandene om u-hjelp, bl.a. at u-landene er fattige fordi de mangler kapital, ikke bare ignorerer tusener av år med historie, de ble også avlivet av de senere års utvikling i u-landene som viste akkumulering av stor gjeld, og ikke utvikling.

Med kollaps av bistandsplanlegging og et verdensomspennende skifte mot liberalisering innrømmer nå de fleste forsvarere av tradisjonell u-hjelp viktigheten av markeder og privat sektor for økonomisk utvikling. Men selv bistand for å fremme markedsliberalisering kan føre til uønskede resultater. Slik hjelp avlaster mottakerlandenes regjeringer og gir dem mulighet til å utsette, i stedet for å fremskynde, nødvendige, men politisk vanskelige reformer.

Det mest effektive for å fremme viktige reformer kan faktisk være bortfall av bistand. Sør-Korea og Taiwan begynte sin økonomiske vekstperiode først etter at bistanden til disse landene ble avsluttet. Verdensbanken har uttalt:

«Reformer vil mer sannsynlig følge som en konsekvens av nedgang i bistand snarere enn som en konsekvens av økning i bistand.»

Da India ble møtt av trusler om sanksjoner som følge av atomrakettesting i 1998, kunne International Herald Tribune rapportere at «India godkjente minst femti utenlandske investeringsprosjekter for å kompensere tapet av bistand fra Japan og USA» – og at India ville ta ytterligere skritt for å tiltrekke seg kapital.

Land som har kommet lengst når det gjelder økonomiske reformer, har gjort dette til tross for u-hjelp, ikke på grunn av den, er det også mange som hevder.

Så lenge det ikke er mulig å få flertall for vår politikk som går ut på å gradvis avskaffe den nåværende tvungne, statlige u-hjelpen, vil Fremskrittspartiet arbeide for at den u-hjelpen som gis, skal få størst mulig effekt. Skal u-hjelp ha noen virkning, må den gis til land som er beredt til selv å bidra ved å innføre en god økonomisk politikk. Det betyr i praksis at Fremskrittspartiet vil at u-hjelp skal kanaliseres til u-land som arbeider aktivt for frihandel, opphever prisreguleringer og er villig til å balansere sine offentlige budsjetter, og som innfører en rettsstat basert på privat eiendomsrett og markedsøkonomi.

Den delen av bistandsministerens redegjørelse som går på godt styresett som et kriterium, går akkurat i denne retningen, men da synes vi dette kriteriet burde fått langt større vekt, langt raskere innvirkning og være et mer absolutt kriterium, istedenfor et fromt ønske fra Norge – som vi er redd det blir hvis det ikke settes noen klare krav bak «good government», nemlig tilbaketrekking av u-hjelp med mindre disse spesifiserte reformer blir innført.

I tillegg støtter vi Regjeringen når den bevilger midler for å bekjempe hiv/aids og tuberkulose, og til vaksinasjonsprogrammene.

Fremskrittspartiet erkjenner at enkelte u-land ikke har forutsetninger for å kunne betjene sin gjeld. Vi mener derfor det må vurderes – og vi begynner å bli innstilt på dette – å gradvis ettergi gjeld til disse landene, under forutsetning av at vi kan få til et internasjonalt samarbeid. Disse bestrebelser, som også mange andre arbeider for, bør forseres. Det bør imidlertid stilles krav til demokratisering og innføring av markedsøkonomi. Ettergivelse av gjelden bør skje i takt med gjennomføringen av kravene. Ideelt sett bør ettergivelse av gjeld kobles sammen med bortfall av bistand.

Kun på denne måten vil vi oppnå virkelige økonomiske reformer som vil være grunnlaget for økonomisk vekst, og for å komme ut av de vanskelige problemer mange land nå har.

Fremskrittspartiet vil understreke at vår motstand mot u-hjelp selvsagt ikke inkluderer motstand mot å hjelpe folk i nød i forbindelse med naturkatastrofer og krigshandlinger, men vi forutsetter at denne hjelpen går direkte til de nødlidende. Jeg vil også vise til at under budsjettbehandlinger har Fremskrittspartiet fremmet forslag om å øke bevilgningene til FNs høykommissær for flyktninger, og vi mener at på det området kan mer gjøres via et apparat for FN istedenfor at hvert enkelt land i stor grad prøver å løse disse problemene hver for seg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A): Jeg lyttet med interesse til Carl I. Hagen. Det var mye der jeg ikke synes hang sammen, men samtidig var det kanskje et av de mest interessante innleggene om utviklingspolitikk jeg har hørt fra Fremskrittspartiet fra denne talerstolen i de debattene vi har hatt de siste årene.

Men det er noe merkelig med Fremskrittspartiet. Prinsipielt sett er de imot utviklingshjelp, men hvis en representant for Fremskrittspartiet drar til et land og oppdager at der er det nød, og der trengs det penger til et sykehus, blir det bevilgninger på neste statsbudsjett til akkurat det sykehuset. Så man kan kanskje si at det er utgift til utgifts ervervelse å sende representanter for Fremskrittspartiet til Bangladesh eller til Malawi, som vel var de aktuelle stedene dette dreide seg om.

Er det slik at når det gjelder frihandel i verden, mener Fremskrittspartiet at alle land står likt? Er det slik at vi kan ha frihandel uten internasjonale kjøreregler, og uten at man har en velfungerende offentlig sektor, den infrastrukturen og det lokale næringslivet som er nødvendig? Er det ikke slik at det som er hemmeligheten bak vår og Vest-Europas utvikling de siste hundre år, nettopp er brytningen mellom velfungerende velferdsstater og infrastruktur på den ene siden og en fungerende markedsøkonomi på den andre siden? Er det ikke slik at for å få til en handel hvor u-landene, og særlig de fattigste, kan produsere varer og tjenester som vi kan kjøpe, bør de ha en kompensasjon fra det internasjonale samfunn?

For øvrig synes jeg at Carl I. Hagen virkelig understreker det som utviklingsministeren sa i sin redegjørelse: Bistand er politikk.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg gjorde det vel relativt klart i mitt innlegg at selv om vi har en prinsipiell oppfatning, og når det er et stort flertall som for så vidt har den helt dogmatiske holdning at vi skal ha en bistand, en slags prosentsats av bruttonasjonalprodukt eller BNI, har vi også det ønsket at midlene brukes på en mest mulig fornuftig måte. Så vi har subsidiære synspunkter på hvordan midlene brukes, slik som representanten for så vidt sa ved navngivelse av enkelte land. Også der har det først og fremst vært snakk om private innsamlinger.

Selvsagt må det være internasjonale kjøreregler på en del områder. Vi har derfor støttet WTOs arbeid hele tiden, som vi tidligere støttet GATT. Vi har ønsket frihandel som et prinsipp og særlig overfor land i den tredje verden. De varer som de i utgangspunktet kunne være konkurransedyktige på, har vært holdt utenfor de vestlige markeder, og der er kanskje EU blant de verste når det gjelder å være proteksjonistisk, istedenfor å åpne sine grenser for import av matvarer.

Selvsagt må det i alle land utvikles infrastruktur, og det må være gode regjeringer og gode forhold fra myndighetenes side. Det vi påpeker, er at veldig mange av u-landene gjennom lang tid har forsøkt seg på en sosialistisk planøkonomi. Det var det man ønsket å gjøre på 1960-, 1970- og 1980-tallet, og det har vært en total fiasko som i alle andre sosialistiske land. Det er derfor vi fremhever at det som har vært grunnlaget for utviklingen i den vestlige verden, er begreper som «privat eiendomsrett», «markedsøkonomi» og «frihet for enkeltmennesket» koblet sammen med en rettsstat, hvor man har et rettsstatsystem som beskytter den private eiendomsretten, og hvor man har klare kjøreregler og uavhengige domstoler og det hele. Det er de strukturer man burde ha stilt som krav at u-landene opprettet og stod på for å kunne motta andre fordeler fra den vestlige verden. Det er hele kjernen i det vi prøver å få frem.

Einar Steensnæs (KrF): Jeg må innrømme at min første tanke da Carl I. Hagen igjen tok ordet i en utviklingsdebatt, var at nå nærmer det seg stortingsvalg. Men så kom jeg på at Fremskrittspartiet for tiden ikke er representert i utenrikskomiteen, og at det må være forklaringen. Men uansett er det verdifullt når de parlamentariske ledere og partiledere stiller opp i en viktig debatt. Vi skjønner at det er travelt på huset, men dette er en debatt som berører store deler av statsbudsjettet, og som angår svært mange mennesker. Jeg vil tro at neppe noen annen debatt omfatter så store beløp samlet sett og angår så mange mennesker i verden som nettopp denne debatten. Det at Fremskrittspartiet prioriterer slik de gjør, synes jeg er bra.

Men i motsetning til Marit Nybakk syntes ikke jeg at jeg hørte så veldig mye nytt. Det eneste måtte være at vi denne gangen slapp den vanlige tiraden fra representanten Fridtjof Frank Gundersen om kvinnerettet bistand. Den fikk vi ikke denne gangen. Men det andre som ble servert, var av lett gjenkjennelig karakter. Teknikken er å gå til frontalangrep på all bistand og fortelle hvor lite produktiv og hvor lite konstruktiv norsk bistand er, for deretter å nyansere seg. Jeg er glad for nyansene. Jeg er glad for det som Hagen sier om gjeldssanering, om nødhjelp, om satsing på helse. Men det som representanten Hagen sier om effekten av norsk bistand, er galt. Det finnes OECD-rapporter som gir meget god karakter til norsk bistand. Det som Fremskrittspartiet inviteres til å endre politikk i forhold til og så slutte seg til de andre partiene på Stortinget, er å skjønne at vi setter inn vår innsats der hvor den er produktiv og god. Vi innrømmer feil, ja vel, men innenfor helse og utdanning, hvor hovedparten av norsk bistand rettes, er det meget gode resultater. Nå må snart representanten Hagen få med seg også disse rapportene. Jeg skal med glede personlig overrekke dem til ham, om nødvendig.

Carl I. Hagen (Frp): Til det siste vil jeg gjerne si at det hadde vært meget fint om jeg kunne få de rapportene som hr. Steensnæs viser til. Han vet jo hvor mitt kontor er fra den tiden han hadde nabokontoret. Så jeg tar gjerne imot de rapportene han nå viste til.

Jeg syntes det var litt skuffende at han sa det ikke var mye nytt i det jeg sa. Det var det faktisk. Noe av det ramset jo også hr. Steensnæs opp etterpå, nemlig gjeldslettelse. Det er første gang vi har sagt i en slik debatt at vi begynner å bli åpne for å bidra til å støtte gjeldslettelse for u-land, mot at de innfører visse reformer. Det er en direkte konsekvens av at også vi har avholdt landsmøte og har revidert vårt politiske handlingsprogram. Der har vi faktisk foretatt en endring. Det hadde jeg håpet at hr. Steensnæs hadde merket seg siden han nå liksom inviterer oss til å endre ting. På ett punkt, et relativt viktig punkt ifølge det jeg har hørt hr. Steensnæs snakke om tidligere, har vi jo vært imøtekommende. Vi har faktisk bidratt til en oppmyking.

Når han sier at han inviterer Fremskrittspartiet til å foreta endringer, er det jo det vi også i årevis har prøvd å få andre partier til å gjøre, som altså har støttet regimer som helt åpenbart har hatt diktatoriske styresett, som plasserer penger i Sveits, som er korrupte. Vi har mange ganger fremmet forslag i denne sal om at vi skal sette som betingelse at man har et demokratisk styresett, at man respekterer menneskerettighetene, og at man innfører markedsøkonomi. Slike forslag fra vår side har blitt nedstemt, stort sett alltid, også med stemmene fra Kristelig Folkeparti. Så jeg synes det hadde vært naturlig, når han inviterer meg til å endre partiprogrammer og ta hensyn til utviklingen, at han kanskje kunne gjøre det samme selv og være litt mindre innstilt på å støtte regimer som helt åpenbart har makthavere som beriker seg selv. Selv om vi umiddelbart gjør ting som i seg selv er fornuftige, har vi altså holdt disse regimene ved makten, og det har ført til negative holdninger hos befolkningene.

Siri Frost Sterri (H): Jeg har også behov for en oppklaringsrunde med representanten Hagen. Jeg trodde at en av bunnplankene i Fremskrittspartiets politikk også var markedsliberalisme. Men hvis jeg oppfattet hr. Hagen riktig, sa han at når det gjelder de fattigste landene og det initiativ Regjeringen nå har tatt i forkant av nye WTO-runder med å fjerne toll og kvotebegrensning på landbruksvarer fra de 48 fattigste landene, kan vi bare gjøre det hvis andre land gjør det samme. Jeg håper at jeg misforstod ham der, for jeg har tidligere funnet det som et forsonende trekk ved den bistandspolitikk som Fremskrittspartiet stod for i den grad det var noe positivt å hente der.

Jeg registrerer også at han vil stille krav om at det må skje en demokratiutvikling, og at man må legge en markedsøkonomi til grunn i disse landene for, som han selv sa, å oppnå fordeler fra den vestlige verden.

Jeg merket meg også at han nevnte at Fremskrittspartiet nå har snudd i spørsmålet om å slette gjeld. Men, sa han, i så fall må bistanden bortfalle. Nå er det vel i utgangspunktet slik at Fremskrittspartiet ikke er for bistand i det hele tatt. Men det er da hyggelig at de vil være med på å slette gjeld, selv om det i denne endrede politikkens navn må forutsettes at også Fremskrittspartiet vil stille viktige krav og legge visse forutsetninger til grunn for at gjelden skal slettes, nemlig at det er flere vestlige kreditorer som gjør det samme, og at det her kreves virkelig demokratiutvikling.

Carl I. Hagen (Frp): La meg få lov til å bekrefte at det første Siri Frost Sterri tok opp, var en misforståelse. Det var ikke min hensikt å ordlegge meg slik at hun kunne forstå det slik hun mener å ha forstått det.

Vi synes uansett at det er fint at MUL-landene nå får markedsadgang, uten noen betingelser som helst. Det var i forbindelse med gjeldslettelse jeg snakket om at det ville være ønskelig med en felles internasjonal opptreden. Det var heller ikke noen forutsetning fra min side. Denne endringen hos oss skyldes bl.a. at Norge på det tidspunkt da en av hovedbegrunnelsene våre for å være veldig negative til statlig tvungen u-hjelp, hadde underskudd på sine statsbudsjetter. Det var en direkte konkurranse om kroner mellom utbygging av sykehus, skoler, eldreomsorg, veier og slikt i Norge og å bruke penger i utlandet. Nå er den situasjonen annerledes. Vi har tatt innover oss at vi nå har en mye bedre økonomi. Vi har en god økonomi som følge av at det er gode oljepriser, som for oss er positivt, men som er negativt for u-landene. Da har vi også det moralske dilemmaet i at vi bl.a. blir veldig rike som følge av at også u-land må betale dyrt for oljeimport. Det er da vi sier at det moralsk sett kanskje vil være mer fornuftig om vi kunne slette en del gjeld med de midlene vi har vært så heldige fra naturens side å få. Det er den nye situasjonen både internasjonalt og for Norge spesielt som gjør at vi da myker opp vår holdning på disse områder som har med u-hjelp å gjøre. Men vi står like sterkt på det idealistiske ønsket om å stille krav om demokrati, om å stille krav om markedsøkonomi osv., for det tror vi er den beste måten å gjøre det på. Og hvis vi har et virkemiddel til å presse det igjennom, vil det faktisk være en fordel for u-landene.

Men det jeg har signalisert, er først og fremst en oppmyking av tidligere synspunkter og en større grad av villighet til også, for vidt ensidig, å være med på gjeldslette. Men vi vil gjerne kople det idealistisk sett til – i hvert fall hadde vi gjerne håpet å få det til – at man stiller betingelser for det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Johan J. Jakobsen (Sp): «Bistand er politikk», sa bistandsministeren da hun oppsummerte den utviklingspolitiske redegjørelsen. Det var også hovedbudskapet da statsråden for ett år siden holdt en tilsvarende redegjørelse for Stortinget. Med en viss rett kan en kanskje si at selvfølgelig er bistand politikk. Men det er viktig at statsråden betoner så sterkt at norsk bistandspolitikk favner noe langt mer enn pengeoverføring til den fattige del av verden. Bistand forutsetter nasjonale vegvalg og prioriteringer, men samtidig også et forpliktende internasjonalt samarbeid. Norsk bistandspolitikk skal også omfatte demokrati- og fredsbygging, kamp mot korrupsjon, kamp mot hiv/aids og andre sykdommer, innsats for menneskerettigheter og et bedre miljø og en mer menneskeverdig situasjon for folk i den fattige verden.

For å nevne de nasjonale vegvalg først: Som et av verdens rikeste land har Norge en særlig forpliktelse til å gi et håndslag til den fattige del av verden. Mot denne bakgrunn må vi registrere at Norge nå er i ferd med å tape terreng i forhold til andre land når det gjelder overføringer til utviklingslandene. Målt i overføringer som andel av BNI, bruttonasjonalinntekt, er ikke Norge lenger det foregangsland vi var for bare et par år siden. Ifølge den internasjonalt aksepterte beregningsmåten var bistanden i år 2000 den laveste på 20 år, ifølge OECD. Både Danmark, Nederland og Sverige ligger nå foran Norge.

Vi kan selvsagt forklare dette med de sterkt økende oljeinntekter, noe som betyr at BNI øker raskt, men samtidig er denne veksten et uttrykk for hvilke økonomiske ressurser Norge faktisk rår over.

Men det hører også med til historien at partier som har ambisjoner om å komme i regjeringsposisjon, faktisk ønsker at Norge skal falle ytterligere nedover på den internasjonale bistandslisten. Høyre foreslo for inneværende år et kutt i bistanden på ca. 2,5 milliarder kr for bl.a. å kunne finansiere skattelette i milliardklassen. Bistand er politikk også fordi det dreier seg om nasjonale prioriteringer. Når bistandsministeren fokuserer så sterkt på dette og understreker Regjeringens målsetting om å øke norsk bistand til 1 pst. av bruttonasjonalinntekten, forventes det at Regjeringen i budsjettet for 2002 tar det første skrittet i en slik varslet opptrapping.

De rene økonomiske ressursoverføringene til utviklingslandene er bare en del av bistandspolitikken, selv om det er en avgjørende forutsetning for å kunne skape bedre levekår og dermed også grunnlag for en bedre utvikling. Gjeldslette er en annen viktig forutsetning for at de fattigste landene skal kunne komme seg ut av den økonomiske hengemyra mange av dem befinner seg i. Gjeldsplanen, som sentrumsregjeringen presenterte i redegjørelsen for tre år siden, er trolig et av de viktigste bistandspolitiske grep som er gjennomført på år og dag. At andre kreditorland som bl.a. USA og Storbritannia nå følger opp, viser at også mindre land kan spille en viktig bistandsrolle også på andre områder enn den direkte økonomiske bistanden. Statsråden sa at Norge den senere tid har vært «en drivende kraft» i etableringen av en omfattende gjeldslette. Jeg går ut fra at Regjeringen har ambisjoner om å følge opp den gjeldslettestrategi som den forrige regjeringen la opp til.

Redegjørelsen må oppfattes slik at Regjeringen har til hensikt å satse sterkere på kvalitet og effektivitet når det gjelder norsk bistandspolitikk, og at en vil være mer bevisst på å stille krav til våre samarbeidspartnere. Det er en linje som Senterpartiet vil støtte. For det første vil en slik strategi innebære at en kan få mer bistand ut av hver krone, men nesten like viktig er det at krav til kvalitet og effektivitet og respekt for demokratiske prinsipper og menneskerettigheter vil gjøre det lettere å opprettholde den folkelige støtten til norsk bistandspolitikk.

Det hører – en kan gjerne si dessverre – med til sjeldenhetene at en statsråd på Regjeringens vegne tar selvkritikk og innrømmer at norsk bistandspolitikk i noen grad har «forstrukket seg». Men jeg tror det er riktig at søkelyset nå settes på det geografisk sett brede engasjement som preger norsk bistandspolitikk. Skal en oppnå kvalitet og større effektivitet, bør en foreta, slik statsråden sa, en kritisk gjennomgang både av hvilke land og hvor mange land Norge skal samarbeide med. Her må det selvsagt skje en form for internasjonal koordinering, slik at ikke enkeltland faller utenfor hjelpeprogrammene. Det kan heller ikke understrekes sterkt nok at ønsket om konsentrasjon og effektivitet ikke skal gå på bekostning av det viktige prinsipp om bistandens fattigdomsorientering. Senterpartiet kan i hovedsak slutte seg til de prinsipper og de kriterier for utvelgelse av samarbeidsland som ble skissert i redegjørelsen.

I den tilsvarende debatten for et år siden stod situasjonen i Zimbabwe i fokus. På det tidspunkt var Regjeringen noe nølende i sin holdning til Zimbabwes åpenbare brudd på demokratiske prinsipper og menneskelige rettigheter. Men, som statsråden sier: Regjeringen har tatt konsekvensen av landets slette styresett og avviklet Zimbabwe som prioritert samarbeidsland. Overfor land som er i krig med hverandre – som f.eks. Etiopia og Eritrea – er det viktig at en i det bilaterale stat til stat-samarbeidet fokuserer på freds- og demokratiaspektet.

Det er grunn til å merke seg den kritikk bistandsministeren rettet mot USAs nye administrasjon. Jeg tenker her både på Bush-administrasjonens gjenoppliving av Ronald Reagans noe spesielle form for likestillingspolitikk og på forsøket på å underminere Kyoto-avtalen – for også utvikling og miljø henger sammen. Det internasjonale klimasamarbeidet er viktig også for utviklingslandene. I en strategi for en bærekraftig utvikling i bred internasjonal forstand er Kyotoprotokollen viktig. Etter den utviklingspolitiske redegjørelsen sitter jeg igjen med et inntrykk av at bistandsministeren var prisverdig vesentlig klarere enn statsministeren i sin omtale av Bush-administrasjonens avvisning av Kyoto-avtalen. Mens statsministeren var mest opptatt av at Norge må tilpasse seg USAs holdninger – og dermed bidrog til å lette det internasjonale presset mot USA – sa bistandsministeren at Norge må velge en annen veg; et «forpliktende internasjonalt samarbeid bygd på Kyotoprotokollen». Senterpartiet forventer at Norge stiller i forreste rekke når det gjelder det internasjonale presset for å få USA til å godta Kyoto-avtalen.

Til slutt noen ord om den kanskje største utfordringen i utviklingsarbeidet, nemlig den globale hiv/aids-katastrofen, som kan komme til å undergrave resultatet av mange tiårs bistandsinnsats, i første rekke i Afrika. Vi står her overfor en nesten ufattelig humanitær katastrofe: I tillegg til de menneskelige lidelsene og undergravingen av bistandsarbeidet risikerer en også en politisk destabilisering av de verst rammede afrikanske land, noe som vil kunne sette en stopper for enhver utvikling. Den multinasjonale bistanden som er øremerket hiv/aids, er, som nevnt i redegjørelsen, fordoblet i inneværende år. Stilt overfor en av de kanskje største trusler i menneskehetens historie, mener Senterpartiet at en må være innstilt på å trappe opp denne innsatsen ytterligere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A): La meg først få slå fast at Arbeiderpartiet står for et forpliktende internasjonalt samarbeid basert på Kyotoprotokollen når det gjelder de globale miljøutfordringene.

Så vil jeg understreke at det er bred enighet i dette storting om norsk utviklings- og bistandspolitikk, med unntak av Fremskrittspartiet. Og det er først og fremst enighet, så vidt jeg kan begripe, mellom Arbeiderpartiet, sentrum og SV. Og dette er en enighet som har vært der helt siden vi behandlet Innst. S. nr. 229 for 1996-97. Så jeg tror man skal være veldig varsom, også fra representanten Jakobsens side, med nå å forsøke å trekke i tvil handlekraften til arbeiderpartiregjeringen i forhold til dette med volum og andel av bruttonasjonalinntekten.

Arbeiderpartiet har så langt i regjeringsposisjon vist at vi prioriterer bistand, og bekrefter dermed våre verdivalg med handling. Vi økte bistanden med over 1,5 milliarder kr i budsjettet for 2001. Regjeringen tar nå også grep for å rette opp fallet i regnskapstallene for 2000. De regnskapstallene som viser fall i bistandsandelen som følge av bl.a. oljeprisen, bygger faktisk på Bondevik-regjeringens statsbudsjett for 2000. Jeg tror ikke Arbeiderpartiet noen gang vil beskylde Bondevik for å ønske en nedgang i bistanden, men det viser igjen at man skal være varsom med å bruke regnskapstall for å få til denne prosentandelen av bruttonasjonalinntekten. Jeg tror vi skal være enige om, både representanten Jakobsen og jeg, at enigheten mellom Arbeiderpartiet og sentrum når det gjelder bistandspolitikk, også volumet, fortsatt er der, og at man ikke behøver å bestride Arbeiderpartiets ønske om å opprettholde den prosenten.

Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg er veldig glad for at representanten Marit Nybakk, forhåpentligvis på Arbeiderpartiets og kanskje også på Regjeringens vegne, gav uttrykk for at en fortsatt vil stå på Kyotoprotokollen, og at en vil arbeide for denne.

Når jeg tillot meg å reise spørsmålet, var det på bakgrunn av en del uttalelser fra statsministeren som en kommentar til president Bush" – etter min oppfatning – undergraving av denne avtalen. Jeg har her med Nettavisen, hvor det står om statsministerens signaler om at Regjeringen vil bremse arbeidet med klimatiltak, at Norge

«vil bremse tiltakene mot drivhuseffekten hvis USA holder fast på sin motstand mot Kyoto-avtalen».

Jeg tillot meg å gi ros til utviklingsministeren fordi jeg syns hennes uttalelse var langt klarere enn det statsministeren hadde gitt uttrykk for. Jeg tillater meg også på bakgrunn av det som både Marit Nybakk nå har sagt og det utviklingsministeren har sagt, at her har Regjeringen hatt visse samtaler og kommet til at det er den holdning til Kyoto-avtalen og USA som utviklingsministeren nå presenterte, som er den som vil gjelde i tiden framover.

Når det gjelder omtalen av utviklingshjelpen, er jeg helt enig med Marit Nybakk i at det er stor grad av enighet mellom Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, SV og Arbeiderpartiet. Det gir den innstillingen som Marit Nybakk nevnte, også uttrykk for. Men det er også en god del saker hvor det er et mindretall som består av sentrumspartiene og SV.

Ellers må jeg si at jeg var litt overrasket over det Marit Nybakk avsluttet med, for jeg mente ikke at jeg på noen måte gav uttrykk for at jeg var kritisk til Regjeringens og Arbeiderpartiets oppfølging av de målsettingene vi har når det gjelder utviklingshjelp. Hvis jeg har uttrykt meg på den måten, var det ikke tiltenkt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Lisbet Rugtvedt (SV): I 1980 vedtok FNs medlemsland at sult og underernæring skulle utryddes innen årtusenskiftet. År 2000 var også året UNESCO hadde satt som mål for utdanning til alle. Slik gikk det, som vi vet, ikke. Tvert imot dør 40 000 mennesker hvert døgn av sult, mens 800 millioner mennesker er underernærte. 25 pst. av jordas befolkning kan ikke lese og skrive. Verdenssamfunnet har nå et lavere, men forhåpentligvis realistisk, mål: Å halvere andelen fattige innen år 2015. Men skal dette målet nås, må flere av dagens trender bli snudd. I dag ser vi en nedgang i bistand fra de rike landene. Bistanden utgjør nå i gjennomsnitt bare 0,24 pst. av de rike landenes BNP.

Det er bra at Regjeringen har som mål å øke bistanden til 1 pst. av BNP. Men SV har spurt før, og vi spør igjen: Hvorfor kan ikke Regjeringen følge opp målsettingen om dette i budsjettsammenheng? Hva er vitsen med et slikt mål dersom det ikke blir fulgt opp i praksis? En måte å få til vekst i bistanden på, kunne være å opprette et utviklingsfond, slik utviklingsministeren har sagt hun skal vurdere. Jeg er, i likhet med bl.a. komitelederen, skuffet over at statsråden ikke kunne legge fram et konkret forslag om dette. Jeg vil også minne om det SV-forslaget som Verdikommisjonen nå har resirkulert, nemlig at en viss andel av oljefondet burde settes av til investeringer i de fattigste landene. For statsbudsjettet for i år foreslo SV 5 milliarder kr til et slikt fond. Dette er et realistisk forslag som vil kunne bidra til at våre oljepenger brukes på en måte som vi kan være mer stolte av enn det vi har grunn til å være i dag.

Når bistandens andel av BNP blir redusert, betyr det at vi bruker stadig mer av pengene på oss selv. Det er vel heller ikke grunn til å være stolt av at nabolandene våre går forbi oss på dette området. Men når det er sagt, er jeg enig med utviklingsministeren i at vi ikke må fortape oss i volum og prosenter. Det er kvaliteten i bistanden som må stå i fokus. Men for å få søkelyset over på innholdet i bistanden kunne det kanskje være en fordel om slike redegjørelser for framtiden tok utgangspunkt i resultatene av norsk bistand og ikke bare prinsippene for norsk bistand. Dersom vi skal bevare den store oppslutningen om bistanden, er det viktig at resultatene synliggjøres bedre enn i dag.

Trolig kunne det også være nyttig med mer debatt om bistand som ikke går så bra. Hadde noe i Norge gått så galt som det f.eks. gikk med den norske miljøteknologisatsingen i Indonesia, ville det antakelig vakt atskillig rabalder. Ny Tid nummer 6 i år omtaler en rapport fra Fafo, hvor det framgår at seks av sju prosjekter i Indonesia, som til sammen har fått 311 mill. NORAD-kroner, ikke genererer inntekter, men har påført landet økt utenlandsgjeld. Fire av prosjektene har rett og slett gått i vasken. Dette er et skrekkeksempel på dårlig bistandssatsing. Det er sløsing med penger, og det kan bidra til å undergrave troverdigheten til norsk bistand, både overfor folk i Norge og ute. I land hvor millioner av mennesker lever i slum, er det en hån at bistandsmidler blir brukt på denne måten. De samme kroner brukt på å investere i utdanning for barn og unge ville garantert gitt avkastning.

Eksemplet fra Indonesia handler om sammensausing av norske næringsinteresser og bistand. Virkemidlene i bistandspolitikken må utformes slik at det ikke er tvil om at målet er å bedre levekårene for fattige. I dag skjeles det for mye til nytteeffekten for norske bedrifter, etter SVs oppfatning.

For at fattige land skal komme seg ut av fattigdommen, er det selvsagt avgjørende med et fungerende næringsliv, og det skal vi bidra til. Utviklingsministeren sa seg fornøyd med den oppryddingen som har vært innen næringsvirkemidlene. SV er ikke i tvil om at det må ryddes mer. Norske bedrifter må gjerne oppmuntres til å satse i fattige land, men motivasjonen må ikke være å karre til seg penger fra bistandsbudsjettet.

Jeg etterlyser også Regjeringens syn på økonomisk vekst i forhold til fordeling innad i de fattige landene. Uten en aktiv fordelingspolitikk betyr ikke økonomisk vekst nødvendigvis fattigdomsreduksjon.

Et enda klarere fokus på barn i norsk bistand ville gi mange gevinster, etter SVs oppfatning. For det første er det å satse på gode oppvekstvilkår, grunnleggende helseomsorg og ikke minst utdanning god utviklingspolitikk – mer målrettet og effektivt enn det meste, også med tanke på økonomisk vekst. For det andre ville det gi et viktig signal til alle makthavere verden over som ignorerer barns rettigheter, om Norge sa klart fra at fra vår side er det barna som står i aller første rekke. Behovene er dessuten åpenbare. Barna er blant dem som har aller mest å tape på aidskatastrofen i Afrika. Barn rammes direkte og indirekte – direkte ved at mange barn blir smittet, indirekte ved at svært mange mister foreldre. En virkning av dette er økt omfang av barnearbeid, som følge av at flere barn må forsørge seg selv og sine søsken når foreldre blir syke og faller fra. Flere barn i arbeid betyr færre barn på skolen, og dermed nok en ond sirkel for de samfunn som rammes. Utviklingsministeren sa mye positivt om å satse på barn i redegjørelsen, men prioriteringen av barn burde komme enda tydeligere fram i den praktiske bistandspolitikken.

Utviklingsministeren varslet en gjennomgang av samarbeidsland, temaer og virkemidler for norsk bistand. Denne gjennomgangen hilser SV velkommen. Det er klart at det kan bli for mye god vilje på for mange tema, og at dette kan gå ut over kvaliteten i bistanden. SV vil avvente hvilke land utviklingsministeren mener vi bør trappe ned overfor, men vil minne om at det også er mulig å fokusere bedre ved å velge færre temaer for satsingen. Jeg har allerede nevnt næringslivsordningene som kandidat for opprydding og barnerettet bistand som tema for økt satsing.

Utenrikskomiteen har nylig behandlet innstilling om bistandsavtaler, som trådte i kraft i 1999. Jeg vet ikke helt i hvilken grad en slik liste gir noe representativt uttrykk for satsingen i norsk bistand, men jeg vil tro den sier litt. Listen rommer hummer og kanari, og ut fra denne listen har norsk bistand en uklar profil. Oversikten omfatter 75 inngåtte avtaler. Av avtaletitlene går det fram at omkring 12 av disse avtalene med litt godvilje kan antas å ha direkte virkning for barn. Dette gir heller ikke et bilde av at barn er en så sentral målgruppe for norsk bistand som utviklingsministeren har hevdet.

SV mener at bistanden må være politisk. Det er ingen tvil om at bistand har mest effekt i land med godt styresett. Men det må ikke utelukke at bistand kan gis til dem som kjemper for politiske reformer i land med dårlig styresett. Støtte til politisk opposisjon, til fagbevegelse eller til menneskerettighetsbevegelser vil være svært viktig på vei mot et bedre styresett.

I likhet med utviklingsministeren mener SV det er positivt at det er blitt økt aksept for at det skal stilles krav til mottakerne av bistanden. Det er naturlig at vi stiller krav til oppfyllelse av menneskerettigheter og planer for fattigdomsbekjempelse, for å nevne noe. Men kravene som stilles, må ta utgangspunkt i hva som gagner fattige folk i mottakerlandene, og hva som kan styrke deres rettigheter. Det blir f.eks. veldig galt når det gjennom strukturtilpasningsprogrammer fra Verdensbanken og Pengefondet stilles krav om nedskjæringer i offentlig sektor, i skole og helsetilbud for å få til gjeldssletting.

Utviklingsministeren trakk fram organisasjonenes rolle i sin redegjørelse. Organisasjonene skal selvsagt møte krav til koordinering og til resultater i sitt arbeid. Men jeg synes det er grunn til å reagere på den omtalen utviklingsministeren har av organisasjonene, hvor hun skjærer alle over en kam og sier:

«På tross av gjennomgående gode resultater … blir den bredere utviklingseffekten dermed begrenset. I noen tilfeller svekkes også nasjonale myndigheters muligheter til å ivareta sine oppgaver på en rasjonell måte.»

Særlig det siste synes jeg er en påstand som utviklingsministeren enten burde ha utdypet eller latt være å komme med. Dette kan være en relevant problemstilling i visse tilfeller, men det gjelder trolig ikke så generelt som utviklingsministeren gir inntrykk av. Det er jo ikke slik at organisasjonene bare har private samarbeidspartnere og driver private prosjekter. De norske organisasjonene samarbeider ofte med offentlige myndigheter i land som mottar bistand, med respekt for deres prioriteringer og med klar lokal forankring av prosjektene hos lokale myndigheter. Dette synes jeg derfor utviklingsministeren kunne gitt en mer balansert framstilling av.

En svært positiv side ved redegjørelsen var at Regjeringen vil satse mer på de politiske partiene i Stortinget i utviklingsarbeidet, og vil foreslå en konkret bevilgning til dette over neste års statsbudsjett. Dette tok SV opp i sammenheng med fjorårets bistandsredegjørelse, og vi er glade for at Regjeringen nå følger dette opp. Norske partier har mye å lære bort når det gjelder flerpartisystem med grasrotforankring. Samtidig har de norske partiene antakelig mye å lære av selv å engasjere seg i bistandsarbeid og av å samarbeide tett med folk som driver med politikk under andre forutsetninger enn oss selv.

SV har allerede prøvd ut dette et par år. Vi har innledet et omfattende samarbeid med partier i El Salvador og Guatemala, og har så langt gode erfaringer med dette.

Når det gjelder Kristelig Folkepartis forslag, synes jeg det er vanskelig å ta stilling til det sånn over bordet, og jeg håper derfor at Kristelig Folkeparti vil gjøre det om til et oversendelsesforslag. For SVs del vil vi bare understreke at det vi synes er viktig, er at partiene har direkte kontakt med partier ute, og at vi ikke bygger opp et mellomledd som blir det som i virkeligheten har den kontakten. Det viktige er å engasjere partiene direkte i bistandsvirksomhet, sånn som vi ser det.

SV er også positiv til at utviklingsministeren vil styrke evalueringsfunksjonen i Utenriksdepartementet. Utviklingsbistand er vanskelig, og mye kan gå galt. Den beste måten å sikre kvalitet på er hele tiden å sørge for gjennomgang av de erfaringene som gjøres, og føre en kontinuerlig debatt om hva som kan forbedres.

Borghild Tenden (V): Aldri før i historien har så mange mennesker levd i land som er preget av det vi kjenner som demokratiske styresett. De kommunistiske regimenes sammenbrudd etter Murens fall i 1989 bidrog til at store deler av Europa fikk fornyet fart i utviklingen i retning av fungerende markedsøkonomi.

Det vi imidlertid også ser, er at en rekke land fortsatt ikke får oppleve utvikling av økonomien, og ofte heller ikke utvikling av det politiske system.

Utviklingsministerens redegjørelse viser at Regjeringen viderefører store deler av sentrumsregjeringens bistandspolitikk. Dette er bra, fordi bistandspolitikk trenger kontinuitet og langsiktighet. Målet om en opptrapping av bistanden til de fattige landene bør stå fast.

Vi er alle klar over at bistand på ingen måte gir det fulle og hele svaret på de utfordringene den fattige delen av verden står overfor. Globaliseringen skaper både nye muligheter og nye utfordringer. Vi opplever en stor velstandsøkning i enkelte deler av verden, men samtidig har vi ikke, til tross for økonomisk og teknologisk utvikling, vært i stand til å redusere gapet mellom de rike og de fattigste landene. Gjeldskrisen medfører at mange land ikke har egne ressurser til nye investeringer i sosiale og utviklingsfremmende tiltak. De fattigste landene får ikke samme tilgang til nye investeringer og markedsadgang.

Venstre savnet derfor i redegjørelsen større ambisjoner for hvordan Norge kan bidra til reell utvikling i de fattigste landene gjennom å legge forholdene til rette for økte investeringer, gjeldslette og økt handel. Norge må være pådriver for at neste forhandlingsrunde i WTO reelt ivaretar utviklingslandenes interesser. Norge må gå inn for nulltoll for de minst utviklede landenes produkter, og at dette bindes i WTO. Norge må også arbeide for økt åpenhet i WTO, både overfor omverdenen og for å sikre større internt demokrati mellom medlemslandene. Bare slik kan WTO oppfattes å fremme et rettferdig internasjonalt regelverk.

Norge må også gå videre i gjeldslettearbeidet. Til tross for økt støtte blant rike land til det internasjonale gjeldsletteinitiativet er det langt igjen før tiltakene er robuste nok. Det er derfor viktig at den norske gjeldsplanen sentrumsregjeringen etablerte, videreføres. Det er også nødvendig å øke koordineringen av gjeldslette for å effektivisere gjennomføringen.

Bistand er politikk, både gjennom støtte til tiltak for å styrke demokrati og menneskerettigheter, og fordi bistand alltid er en støtte til den sittende regjering. Det er fortsatt nødvendig at Norge fryser deler av stat til stat-bistanden til et land som Zimbabwe. Samtidig mener Venstre at utviklingsministeren bør gå lenger: Det må gis klare signaler om at Zimbabwes status som prioritert samarbeidsland vil opphøre om man ikke ser klare tegn til forbedringer.

Situasjonen i Zimbabwe understreker også behovet for å rette mer av den norske bistanden mot demokratibygging og menneskerettigheter. Demokrati er ikke en tilstrekkelig, men en nødvendig forutsetning for å sikre menneskerettigheter og en mer sosialt rettferdig utvikling. Det er også en viktig forutsetning for økonomisk utvikling. Uten et styresett hvor befolkningen kan kaste sine egne ledere ved valg, skapes det ikke tillit til en stabil sosial og politisk utvikling, noe som igjen er nødvendig for å sikre nye investeringer og produksjon.

Venstre er opptatt av at arbeidet for å samordne statlige giveres politikk styrkes. Iveren etter å plante sitt eget lands flagg i annenmanns land har dessverre ofte vært uheldig stor. Men samtidig må det skilles mellom den bistand som har som mål å støtte statlige utviklingsplaner, og den bistand som har som mål å styrke det sivile samfunn.

Mye av bistanden fra norske frivillige organisasjoner retter seg mot frivillige organisasjoner og er dermed med på å bygge et pluralistisk samfunn. Dette styrker alternative løsninger og demokrati, nettopp et slikt samfunnsliv som vi er så stolte av her i Norge.

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Utviklingspolitikken handler ikke om å lukke øynene og gi. Det handler ikke om å kjøpe seg god samvittighet. Det handler om internasjonal solidaritet, og det handler om en klok utenrikspolitikk.

Jeg er glad for den positive mottakelse min redegjørelse har fått, både i og utenfor denne sal, selv om jeg også registrerer kritiske merknader – noe som gir energi til utviklingsdebatten her i dag og forhåpentligvis også senere.

Kampen mot fattigdommen er og blir grunnfjellet i norsk utviklingspolitikk. Det er vårt ønske om å bidra til mest mulig effektiv fattigdomsbekjempelse som gjør at vi stiller krav – krav til at våre partnere viser politisk vilje til å gjøre noe med fattigdom og urettferdighet, at de viser politisk vilje til godt styresett. Men det er vanskelig å stå på Stortingets talerstol og dele ut «styresettkarakterer» i øst og vest. Det kan være mange grunner til at en karakterbok ser dårlig ut – noen av dem uforskyldte.

Vi vil bruke tiden framover til en grundig gjennomgang av grunnlaget for utviklingssamarbeidet med et utvalg av land. Vi kan ikke være til stede overalt og til enhver tid. I dag gaper vi over for mye. Vi anbefaler at det blir færre hovedsamarbeidsland. De skal være blant de fattigste landene. De skal vise vilje til å føre en fattigdomsreduserende politikk. Vi må velge land hvor vår innsats vil kunne ha størst positiv effekt.

Regjeringen vil i forbindelse med budsjettforslaget for 2002 komme tilbake til Stortinget vedrørende valg av hovedsamarbeidsland. Men la det allerede være sagt nå: Der vi er inne, må vi være store nok til å være en interessant langsiktig partner for samarbeidslandet. Der vi er inne, må vi være gode nok til å kunne samarbeide på like fot, både med de multilaterale bistandsorganisasjonene og med andre giverland.

Dette betyr slett ikke at vi «glemmer» andre land, herunder land hvor fattige mennesker lider under et dårlig styresett. Vi skal bidra også i slike land, men på andre måter.

Ikke minst gjennom det multilaterale utviklingssamarbeidet kan vi nå fattige grupper i andre land, hvor Norge som bilateral giver neppe kan tilføre innsatsen merverdi av betydning. Dette er én av grunnene til at Regjeringen trapper opp den multilaterale innsatsen – kanskje ikke den viktigste grunnen, men én av dem.

Også gjennom den bilaterale bistanden er det viktig å støtte opp om endringskrefter i land hvor myndighetene ikke viser tilstrekkelig vilje til å slåss mot fattigdommen. Der vi velger ikke å ha et stat til stat-samarbeid, kan også frivillige organisasjoner spille en viktig rolle.

Vi har en forpliktelse overfor det norske folk til å forvalte bistandsmidlene effektivt. Dette er i tråd med Regjeringens løft for effektivisering av offentlig forvaltning. Kravene til økt effektivitet retter seg også mot de mange aktører som deltar i utviklingssamarbeidet, herunder de frivillige organisasjonene. Vi ønsker å bygge videre på deres engasjement og dyktighet, og vi vil fortsatt samarbeide nært, men vi må samtidig forvisse oss om at deres arbeid bidrar til helheten på en best mulig måte.

Jeg vil her gjerne kommentere et av spørsmålene fra representanten Steensnæs, som gjaldt støtte til funksjonshemmede i utviklingsland, f.eks. gjennom Atlas-alliansen. Støtte til funksjonshemmede i utviklingsland og samarbeid med de funksjonshemmedes organisasjoner i Norge er fortsatt høyt prioritert av Regjeringen. I de reviderte retningslinjene for støtte til frivillige organisasjoner legges det opp til at kravet om 20 pst. i egenandel i svært mange tilfeller kan reduseres til 10 pst. Dette vil f.eks. Atlas-alliansen kunne nyte godt av. De funksjonshemmedes organisasjoner vil dessuten kunne inngå et samarbeid med NORAD med sikte på oppdragsprosjekter på høyt prioriterte områder i norsk utviklingspolitikk. Slike prosjekter er unntatt fra kravet om egenandel.

Utviklingspolitikken skal støtte opp om landenes egne bestrebelser i kampen mot fattigdommen. Derfor vil vi øke, ikke redusere, vår bistandsinnsats. Derfor vil vi åpne, ikke lukke, våre grenser for produkter fra de fattigste utviklingslandene. Og derfor vil vi gjøre utviklingssamarbeidet til et enda bedre redskap i kampen mot fattigdommen.

Jeg vil her gjerne komme inn på spørsmålet om forholdet mellom kvalitet og volum, som er blitt tatt opp av flere i debatten, og kanskje spesielt kommentere et par av innspillene fra representanten Frost Sterri.

Arbeiderpartiet mener at volum også er svært viktig, og at vi har et økende moralsk ansvar. Ettersom vår egen rikdom øker, men ikke minst også ettersom vår egen innsikt i hvordan vi kan avhjelpe fattigdommen, øker, øker også vårt moralske ansvar for å bidra. Og det betyr at vi også rent kvantitativt må øke innsatsen. Derfor er BNI-indikatoren, dvs. ODA som en andel av bruttonasjonalinntekt, å betrakte som en internasjonal solidaritetsindikator. Det er derfor denne indikatoren er så viktig, for det har noe med ens egen evne til å bidra til fattigdomsreduksjon å gjøre.

I denne sammenheng vil jeg komme inn på spørsmål knyttet til utviklingsfond som er kommentert av flere. Som nevnt i min redegjørelse utreder Regjeringen nå mulige alternativer, modeller, for et utviklingsfond. Det er det jeg kan si her og nå. Som alle er kjent med, er vi opptatt av å øke bistanden. Det var en av grunnene til at vi økte årets budsjett med 1,5 milliarder kr fra fjorårets, og det er også grunnen til at vi opprettholder målsettingen om å nå 1 pst.-målet.

Men så er det altså blitt stilt spørsmål om eventuell manglende handlekraft i dette spørsmålet. Jeg stiller meg litt undrende til det. Da Verdikommisjonen i 1998 skrev brev til daværende regjering, regjeringen Bondevik, og bad om en vurdering av hvordan man på best mulig måte kunne forvalte petroleumsressursene, gav det brevet de fikk i retur – det er omtalt i Verdikommisjonens sluttrapport, og kommisjonen retter en klar kritikk mot Bondevik-regjeringen for det – uttrykk for, slik Verdikommisjonen oppfattet det, at petroleumsfondet først og fremst skulle anvendes for å fremme våre egne nasjonale interesser. Det kritiserer Verdikommisjonen, og det er mye på bakgrunn av den kritikken – det er opptakten til det – at de da fremmer forslag om et utviklingsfond, slik det er presentert i sluttrapporten fra kommisjonen.

Hvorfor i handlekraftens navn presenterte ikke regjeringen Bondevik et konkret forslag om et utviklingsfond, f.eks. etter at han i sin tid hadde fått en slik henvendelse fra Verdikommisjonen? Grunnen til at vi bruker tid på å utrede dette spørsmålet, er at det er et veldig viktig spørsmål. Det dreier seg om milliarder av kroner – noen foreslår 6 milliarder kr, andre foreslår 60 milliarder kr – og det dreier seg om hvilke formål et slik fond skal brukes til. Er det til gjeldslette? Er det til investeringer? Eller er det et fond som skal bidra til at vi skal nå målsettingen om 1 pst.? Her er det mange variabler, mange ulike modeller. Dette må utredes på en ordentlig måte.

Gjennom utviklingssamarbeidet må vi særlig satse på barna. De er landenes framtid. Det gjør Regjeringen – gjennom bevilgninger til vaksinasjonskampanjer, til barn som er ofre for krig og konflikt og i kampen mot barnearbeid. For å kunne hjelpe disse barna – og dermed deres land – til en bedre framtid kommer man ikke utenom økte bistandsoverføringer. Men slike økte bistandsoverføringer vil ikke Fremskrittspartiet ha, og det vil heller ikke Høyre. For meg er det vanskelig å forstå at man ikke ser behovet for økte overføringer, nettopp fordi vi i dag vet mye mer enn før om årsakene til fattigdom og hvordan fattigdommen effektivt kan bekjempes. Det gir oss et desto større moralsk ansvar, som jeg har sagt.

Utvikling forebygger konflikt. Utvikling, rettferdighet og fred henger nøye sammen. Gjennom vårt arbeid i FNs sikkerhetsråd understreker vi hele tiden denne sammenhengen.

Vi må også huske at utviklingspolitikken er en viktig del av det norgesbildet som skapes i utlandet, hvor man kjenner godt til vår oljeformue og vår velstand. Utviklingspolitikken motvirker også et bilde av Norge hvor egeninteresser, materialisme og egoisme er satt i høysetet.

Vår forpliktelse er overfor de fattigste. Derfor stiller vi strengere krav til oss selv og til våre samarbeidsland i sør. Vi må vise politisk vilje og handlekraft til å styrke bistanden. Dessverre tar ikke alle partier dette ansvaret. Arbeiderpartiregjeringen har denne viljen og handlekraften. Det har vi bekreftet i et statsbudsjett, og det vil vi bekrefte igjen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Einar Steensnæs (KrF): Utviklingsministeren har hatt sin redegjørelse, og nå skal hun svare på spørsmål. Det er selvfølgelig begrenset hva hun får tid til. Jeg må bare innrømme at jeg ikke var fornøyd med ministerens svar når det gjaldt utviklingsfondet. Hun presiserte at hun og Regjeringen er opptatt av volum. Da mener jeg at hun må ta i bruk de redskapene som er mulig for å kunne oppnå dette. Da er et utviklingsfond etter mitt skjønn kanskje det beste hjelpemiddelet for å kunne komme i mål. Det er store problemstillinger, sier hun, og det er mye penger. Ja, det er det. Men prinsipielt har jeg fremdeles vanskelig for å skjønne hvorfor selve etableringen av fondet, med de rammebetingelser som fondet skal ha, ikke kunne presenteres i revidert nasjonalbudsjett, enn si under statsrådens muligheter for svar i dag. Den anledningen brukte hun dessverre ikke.

Det er riktig at Verdikommisjonen oppfattet svaret på henvendelsen til Statsministerens kontor, altså daværende statsminister Bondeviks kontor, mer negativt enn det jeg mener det var grunnlag for. Men det var slett ikke presentert i en kontekst hvor det lå et forslag om et slikt utviklingsfond som det nå er snakk om. Den ideen kom senere og ble konkretisert på et langt senere tidspunkt. Uansett synes jeg for så vidt at dersom en mener at Verdikommisjonens kritikk var etterrettelig og saklig, så burde jo den regjeringen som er enig i den kritikken, gjøre noe annet enn å utsette seg for ny kritikk, både fra Verdikommisjonen og fra Stortinget.

Så svarte altså ikke statsråden på mine spørsmål når det gjaldt NORFUND og når det gjaldt Nicaragua. Men hun gav et positivt svar når det gjaldt Atlas-alliansen, og det er jeg glad for.

La meg helt til slutt bare få henvise til pressemeldingen som gjaldt avbinding av bistand for de minst utviklede landene. «Development today» nedtoner betydningen av denne erklæringen fordi den er så diffus og uforplikten-de. Jeg vil gjerne spørre statsråden: Hva blir de konkrete virkningene av en slik avbinding her i Norge?

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Jeg vil bare igjen bekrefte at volum også er viktig, og at vi må bestrebe oss på å få til en økning opp mot 1 pst., slik mange ansvarlige partier i denne salen er enige om, og at utviklingsfond kan være en mekanisme i en slik sammenheng. Dette har vi nå til vurdering. Einar Steensnæs var ikke helt fornøyd med mitt svar her. Jeg er i grunnen heller ikke helt fornøyd med hans svar på mitt spørsmål om hvorfor Bondevik-regjeringen ikke konkretiserte et slikt forslag i sin tid.

Når det gjelder NORFUND – bare raskt – etterlyste Steensnæs bedre kommunikasjon mellom NORFUND og næringslivet. Jeg noterer meg den erfaringen som utenrikskomiteen har gjort med norske bedrifter i noen sammenhenger her, og jeg vil ta dette med meg videre.

Når det gjelder Nicaragua, var det spørsmål om i hvilken grad man kan blande seg inn indre anliggender. Det ble tatt opp en sak som var fremmet av den norske ambassaden på vegne av en rekke andre ambassader, som var bekymret for at Nicaragua i sin fremtidige likestillingspolitikk ikke ville kunne forholde seg til sine internasjonale forpliktelser. Det gikk et brev i sakens anledning til nicaraguanske myndigheter, hvor man fikk bekreftet at Nicaragua ville forholde seg til sine internasjonale forpliktelser på området. Jeg kan ikke se at det er en utidig innblanding i indre anliggender. Likestillingsspørsmål er et veldig viktig anliggende for oss på menneskerettighetsområdet. Jeg tror, uansett hvordan vi vrir og vender på det, at når vi stiller krav til samarbeidslandene våre, så vil vi måtte forholde oss til interne forhold i disse landene på en mest mulig konstruktiv måte – naturligvis.

Når det gjelder avbinding i forhold til de minst utviklede landene: Jeg tror den enigheten som er oppnådd i OECD, er viktig, fordi den bidrar til å skyve på avbindingsarbeidet, den bidrar til å legge press på land om å avbinde bistanden. Det er ikke noe hokuspokus, det er flere forbehold i denne avbindingsenigheten som er oppnådd. Men vi for vår del vil i hvert fall følge opp med en strategi for videre avbinding av norsk bistand.

Siri Frost Sterri (H): Utviklingsministeren sa at hun hadde vanskelig for å forstå at ikke Høyre ser behov for økte overføringer til utviklingslandene. Jo visst, de kan nok sikkert trenge mer penger, det har vi ikke vanskelig for å forstå, men vi må også stille motspørsmål. Mer penger er ikke alltid svaret på de utfordringene landene står overfor. Vi skal være forsiktige så vi ikke er aktivt medvirkende til å skape den økonomiske bistandsavhengigheten som også har vært pekt på som et problem i forhold til utviklingshjelp. Vi skal ha kvalitet i bistanden, vi skal være sikker på at bistanden virker.

Utviklingsministeren sier jo selv at vi må satse bredt når vi satser, og det er vi i Høyre enig i. Da gjelder det jo både handel, hvor det nå er kommet et positivt norsk initiativ, og investeringer for å være med og bygge opp det private næringslivet i utviklingslandene, i tillegg til – selvfølgelig – institusjonsbygging, demokratiutvikling, gjeldslette og alle de andre tiltakene.

Jeg har lyst til nå å utfordre statsråden på noe hun ikke svarte på i interpellasjonsdebatten vi hadde. Da tok jeg opp spørsmålet om de bilaterale investeringsavtalene og viste til at det for så vidt har vært bred enighet i Stortinget om at disse skulle fryses i påvente av at man fikk gjennomslag i WTO. Men det ser ikke ut som om det skjer, og de andre nordiske landene har gått videre med bilaterale investeringsavtaler. Det har også etter hvert vært etterlyst fra norsk næringslivs side. Mitt spørsmål er kort og godt om utviklingsministeren vil vurdere å gå videre med dette, slik at man også på det området kan bli mer aktiv fra Norges side.

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Når det gjelder behovet for økt bistand, konstaterer jeg at representanten Frost Sterri sier seg enig i at det er behov for økte overføringer, at det helt sikkert kan være en rekke behov for økt bistand rundt omkring i de fattige landene. Det synes jeg er bra.

Så er det også slik at vi er enig i at en rekke ulike virkemidler må brukes for å bidra til fattigdomsreduksjon og utvikling i samarbeidslandene, og at bistand er ett av disse instrumentene. Et annet instrument er handel, som Høyre også er veldig opptatt av. Men jeg må få lov å si – også som en kommentar til innlegg som har vært holdt her fra representanten Hagen – når man nær sagt skyver dette handelsinstrumentet foran seg, at når man diskuterer forholdet mellom handel og bistand, f.eks. med representanter for Verdens Handelsorganisasjon, så er det ingen som er mer opptatt enn dem av at det også er et sterkt behov for å øke den handelsrelaterte bistanden for å få etablert f.eks. en god eksportrettet privat sektor i utviklingslandene, og at tiltak på alle andre bistandsområder, slike som utdanning og helse, nettopp er forutsetninger for å få på plass et sunt næringsliv. Dette er det man nå internasjonalt kaller for «Enabling Environment». Det er klart at et land som ikke har utdannet arbeidskraft, som har enorme problemer på helseområdet osv., ikke klarer å utvikle næringslivet sitt. Næringslivet trenger det utviklingsarbeidet som vi driver på bred basis.

Så er det klart at det er behov for investeringer, og vi vurderer selvfølgelig løpende hva slags virkemiddelapparat vi bør ha, og om det er ting vi bør gjøre på det området.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Johan J. Jakobsen (Sp): I redegjørelsen nevnte bistandsministeren den konkrete utvidelsen av MUL-importen som er gjennomført. Jeg viser til den skjellsettende interpellasjonsdebatten som har vært omtalt tidligere i dag, og minner om at Senterpartiet i debatten gav klar støtte til utvidelsen av MUL-importen. Jeg vil gjerne presisere at vi i Senterpartiet skiller klart mellom det generelle importregimet, f.eks. for matvarer, og den MUL-importen som er forbeholdt de aller fattigste landene.

Meg bekjent er det knapt noe parti – med forbehold om Fremskrittspartiet – som mener at vi skal ha et fullstendig fritt marked når det gjelder slike varer, enn si en full og åpen, ubegrenset grensehandel med matvarer.

Da den økte MUL-importen ble presentert, ble det understreket at det var lagt inn visse sikkerhetsklausuler som kunne iverksettes under spesielle forhold. Det er jo en generell betraktning, som det vel er få som setter spørsmålstegn ved. Men i uttalelser fra representanter for den politiske ledelse i departementet ble det også ved en viss anledning gitt uttrykk for at det var departementets målsetting å kunne vri en del av importen fra de rike industriland over til de fattige utviklingsland. Jeg vil gjerne høre om bistandsministeren kan bekrefte det, og, kanskje enda mer interessant, hvordan dette i så fall er tenkt gjennomført.

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Jeg noterer den støtten som Senterpartiet her gir til det forslaget Regjeringen kommer med når det gjelder å utvide importen fra de minst utviklede landene, og synes det er veldig positivt.

Når det gjelder ønskeligheten av å øke importen fra de fattigste landene, er det jo det som er målsettingen med de reformene som vi her foreslår. Hvis vi skal øke importen fra de fattigste landene, er egentlig de viktigste forutsetningene å finne i disse landene selv, nemlig at de blir satt i stand til å etablere eksportrettede næringer som kan konkurrere, og som oppfyller de krav, bl.a. sanitære krav og kvalitetskrav, som vi generelt stiller til import til våre markeder. Og det er, som jeg har sagt tidligere, et bredt sett av virkemidler for å få det til, herunder handelsrelatert bistand, men også bistand knyttet til en rekke sektorer i utviklingslandene, som i seg selv utgjør det miljøet som næringene skal utvikles i. Så det å sette ned tollbarrierer og innføre importrestriksjoner er ett sett av virkemidler, et annet er å bistå landene selv i å utvikle konkurransedyktige næringer.

Lisbet Rugtvedt (SV): Jeg vil gjerne følge opp et tema som utviklingsministeren var innom i redegjørelsen sin, men som jeg mener fortjener litt mer oppmerksomhet også fra Stortinget. Det dreier seg om forberedelsene til FNs spesialsesjon om barn. Forum for Barnekonvensjonen, som omfatter de fleste norske organisasjoner og miljøer som er opptatt av barns rettigheter, har savnet en klarere profil og et klarere budskap i forberedelsene fra Norges side. Utviklingsministeren gav noen signaler i redegjørelsen om hvilke tema hun vil prioritere, og disse var jeg helt enig i.

Men det jeg gjerne vil spørre statsråden om, er om hun og Norge vil bidra til å styrke rettighetsperspektivet i forhandlingene under spesialsesjonen og i forhold til sluttdokumentet, og bidra til å styrke det synet at barn har rettigheter uavhengig av familien, rettigheter som selvstendige individer. Dette er ikke selvsagt, og det motarbeides av en rekke land. Selv om alle land i verden, utenom Somalia og USA, har ratifisert FNs barnekonvensjon, er det enormt mye som gjenstår når det gjelder implementering av konvensjonen, og etter SVs oppfatning er Barnekonvensjonen et instrument som Norge må bidra til å styrke. Jeg håper Regjeringen vil prioriterte spesialsesjonen om barn, og vil gjerne ha utviklingsministerens syn på disse problemstillingene omkring barns rettigheter.

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Barnetoppmøtet blir en veldig viktig begivenhet i år, og vi har et bredt anlagt forberedelsesarbeid. Vi prioriterer forberedelsene og også deltakelsen veldig høyt. Det gjøres på tvers av flere departementer, og jeg gjør det i samråd med flere av mine kolleger i Regjeringen. Det er veldig viktig å bruke Barnekonvensjonen til å styrke barns rettigheter og bedre barns levevilkår og situasjon, og det er opplagt at rettighetsperspektivet er svært relevant i mange av de sammenhengene og i forbindelse med mange av de temaene som vi vil fokusere på under toppmøtet.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Den 1. april 2001 gjennomførte Storbritannia avbinding av absolutt all sin bistand, og det foran de andre giverlandene. Den 25. april i år vedtok OECD/DAC, som er det viktigste politiske forum for utviklingspolitikk blant alle givere, avbinding av bistanden for MUL-landene, de minst utviklede land.

Da sentrumsregjeringen reduserte omfanget av blandede kreditter og bundet bistand i det norske bistandsbudsjettet for 1998 og 1999, fikk vi klar beskjed av Høyre og Arbeiderpartiet om at nå var det nok, man måtte stanse opp og ikke gjøre mer, i påvente av utviklingen internasjonalt. Man sa at man ikke ønsket en konkurranseulempe for norske bedrifter.

Nå ser vi altså at den sosialdemokratiske britiske regjering valgte en helt annen linje. Jeg hadde ønsket at det var Norge, og ikke Storbritannia, som hadde vært først ute og gjort en slik solidarisk handling og fått klapp på skulderen av de fattigste landene – og også av internasjonale handelsmiljøer, som er opptatt av fri konkurranse og av å unngå konkurransevridning i internasjonal handel og internasjonal bistand.

Nå har vi altså fått en løsning internasjonalt, og selv om den er vagere enn det både statsråden og jeg kunne ønske oss, må vi likevel nå kunne forvente en skikkelig oppfølging fra norsk side. Og det er i forhold til det mitt spørsmål til statsråden går. Statsråden varslet en strategi for avbinding, og spørsmålet mitt er: Vil den strategien for oppfølging av dette avbindingsvedtaket ligge på en minimumslinje, dvs. at man gjør bare det man er nødt til, eller vil man faktisk strekke seg litt lenger og vise at Norge ivaretar sin solidariske tradisjon ved å gå så langt som Storbritannia gjør, ved å avbinde absolutt all bistand? Og jeg vil utfordre statsråden til å tidfeste: Når kan hun tenke seg at Norge vil følge de sosialdemokratiske kollegene i Storbritannia og gjøre det Clare Short gjorde den 1. april i år?

Statsråd Anne Kristin Sydnes: Regjeringen ønsker å gjøre bistanden mer effektiv i kampen mot fattigdom, og for å lykkes i dette arbeidet må vi være forberedt på å avbinde bistanden. Det er vist at bunden bistand i en slik sammenheng i en god del tilfeller regnes å være 25 pst. mindre effektiv enn ubunden bistand. Avbindingen vil bidra til at mottakerlandene kjøper varene der de kan få mest for pengene. I mange tilfeller kan dette være i andre utviklingsland, og vi håper at avbindingen vil bidra til at en større del av innkjøpene kan gjøres i utviklingsland.

Det er klart at avbinding har vært et vanskelig spørsmål for mange giverland, og det har også vært et krevende spørsmål hos oss. Stortinget har vært opptatt av at vi her skal opptre i takt med utviklingen internasjonalt bl.a. og følge det arbeidet nøye.

Hovedprinsippet for norsk bistand er at den skal være ubundet, men det er noen prosent, kanskje 3–7, kanskje noe mer, av den norske bistanden som er bundet, avhengig av hvilken definisjon man anvender.

Regjeringen vil før sommeren drøfte strategi for hvordan vi fra norsk side best skal kunne følge opp OECD-landenes enighet om avbinding av bistanden, også da inspirert av britenes utspill på dette området, og vi får håpe at britenes arbeid også går så raskt som de selv forventer. Det betyr at vi bl.a. må se på næringslivsordningene, vi må se på blandede kreditter, og vi må se på aktiviteter innenfor NORFUNDs arbeidsområde. Alle disse ordningene må vurderes i forbindelse med en slik samlet avbindingsstrategi.

Så vil jeg også gjenta noe av det som Marit Nybakk sa i sitt innlegg, nemlig at vi også når det gjelder bistandsprosjektene, må passe på å stille de nødvendige krav både på miljøområdet og på det sosiale området, slik at en rekke slike hensyn blir ivaretatt når vi avbinder bistanden.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Jeg kan knapt si meg fornøyd med det svar som statsråden kom med. Det var meget vagt, og hun kunne ikke garantere at Norge ville gå lenger enn til det lille minimum og maken til den løsning som ligger i OECD. Det får vi anledning til å følge opp senere.

Jeg vil vise til den gang Kristelig Folkeparti laget en motmelding i forhold til daværende arbeiderpartiregjerings stortingsmelding om utviklingssamarbeid. En av hovedgrunnene til denne motmeldingen var at vi var misfornøyde ikke bare når det gjaldt gjeld, men også når det gjaldt blandede kreditter. Det tredje forholdet vi tok opp, var forslaget om å fragmentere bistanden på altfor mange land og faren for at fattigdomsorienteringen gjennom dette ville bli betydelig svekket. Vi var kritisk til at man gikk bort fra ordningen med hovedsamarbeidsland og ønsket en konsentrasjon om et fåtall land.

Nå fikk Kristelig Folkeparti gjennom behandlingen i Stortinget relativt stort gjennomslag. Resultatet ble en langt større konsentrasjon enn det den daværende arbeiderpartiregjering la opp til. Interessant er det derfor å registrere at dagens arbeiderpartiregjering gjennom redegjørelsen ønsker å gå tilbake til ordningen med hovedsamarbeidsland og ønsker større konsentrasjon om færre land, en argumentasjon som altså likner vår den gangen. Derfor har vi heller ingen problemer med å slutte oss til en slik gjennomgang. Hovedkriteriet må være fattigdomsretting og konsentrasjon om de fattigste landene. Når det gjelder prioriteringer utover det, i forhold til antall land, kriterier for utvalg av land og hvilke man skal konsentrere seg om, vil vi ta alle forbehold.

La meg også komme med tre advarsler på Kristelig Folkepartis vegne i dette arbeidet:

For det første må en være varsom med å velge ut land utelukkende på basis av såkalte «performance»-kriterier. Det kan fort føre til at de fleste giverland konsentrerer innsatsen om noen såkalte «donor darlings», der relativt kortsiktige suksesskriterier knyttet til makroøkonomisk politikk blir avgjørende. Her kan Verdensbankens vurderinger av og til være altfor enkle og endimensjonale.

For det andre må en tilsvarende ta hensyn til at bistand er langsiktig og ofte traurig jobbing, der situasjonen i land kan forandre seg relativt mye over tid. Styresettvurderinger må derfor ha sin basis i en langsiktig vurdering av den politiske situasjonen i vedkommende land, av antatt vilje til reformer og grunnlag for videreutvikling av demokrati, mv. Av og til skal man også holde ut i mindre hyggelige perioder fordi en ser vilje til å realisere et åpenbart forbedringspotensial på sikt.

For det tredje må en også ta hensyn til andre giveres innsats i vurderingen. Der andre givere er tungt inne, trenger ikke vi nødvendigvis øke vår innsats, men ta høyde for det såkalte absorbsjonsproblemet. Koordinering blant givere må være helt retningsgivende.

Det andre forhold jeg vil berøre, er knyttet til demokrati i bistanden. Det blir intet godt styresett uten at folk får delta i beslutningene, og uten at en regjering står ansvarlig overfor folket i valg og mellom valg. Som statsråd lanserte jeg derfor våren 1999 en strategi for en ny giv for demokratiutvikling i utviklingssamarbeidet og fikk Stortingets tilslutning til det. Vi la et løp både i forhold til de politiske partiene og i forhold til aktører i mediene, og inviterte dem med som partnere i arbeidet. Reaksjonene var svært positive. Vi kom imidlertid ikke helt i mål med et fasttømret opplegg før Regjeringen gikk av. Derfor er jeg glad for at den nåværende regjering viser interesse for et slikt samarbeid i forhold til partiene på Stortinget.

Siden den gang har også nederlenderne utviklet en svært interessant modell, Institute for Multiparty Democracy, det såkalte IMD, som alle partiene i Nederland står bak, og med støtte fra bistandsbudsjettet. Partiene brukes direkte i arbeidet overfor sine respektive partnere. IMD ble nylig lansert. Den ivaretar alle de hensyn som statsråden lister opp i sin redegjørelse, og en unngår å falle i den grøfta som en ved så mange slike partiinitiativer har gjort før. Da tenker jeg særlig på «misjoneringsstrategier», der hensikten primært er å lage underavdelinger av ens egen politiske bevegelse i andre land. Og jeg tenker på tendensen til å overfokusere valg og valgkamp i forhold til langsiktig organisasjons- og kompetansebygging mellom valg, for det er det aller viktigste, både for partier, politikere og parlamentarikere. Dette er bakgrunnen for det forslag vi har lagt fram, og som vi mer enn gjerne oversender til Regjeringen. Her kan en sikkert også legge opp til et samarbeid med det UNDP-relaterte senter for demokrati som skal etableres i Oslo.

Det tredje forhold jeg vil berøre, er betydningen av at handling følger ord. Og da tenker jeg ikke primært på regjering og stasråd, men på de viktigste utviklingspolitiske aktørene for tiden, IMF og Verdensbanken. Det er nå internasjonal enighet om en felles dugnad for å halvere antallet mennesker i absolutt fattigdom innen 2015. Det har vært et fantastisk gjennomslag for fattigdomsretting av politikk og bistand. Det har skjedd et stort gjennombrudd også i de internasjonale finansieringsinstitusjonene. I alle fall i ord. Både for Verdensbanken og IMF, og ikke minst sistnevnte, mangler det likevel ganske mye før det blir samsvar mellom retorikk og handling.

Det gjelder ikke minst erkjennelsen av at også den makroøkonomiske politikken må justeres for å bidra til bekjempelse av fattigdom. Fattigdomsrettet politikk er ikke bare å øke investeringene til utdanning og helse. Fattigdomsrettet politikk innebærer endring i makroøkonomiske krav og tilpasninger. Ellers blir slike endringer som PRSP-prosesser og lignende bare å helle ny vin i gamle skinnsekker. Her vil jeg oppfordre statsråden til å være en ordentlig vaktbikkje på de fattiges vegne.

Presidenten: Oppfatta presidenten det rett, at representanten gjorde forslaget om til eit oversendingsforslag? – Det blir nikka. Dermed er det teke til vitande.

Kjell Engebretsen (A): Bistandspolitikken har klare, overordnede og langsiktige mål, og om vi ser bort fra ett av partiene her i salen, er det grunnleggende enighet om bistandspolitikkens nødvendighet og om bistandspolitikkens mål. Det som da står tilbake, er å diskutere nivået og metodene. Vi kan altså være uenige om hvordan vi skal gå fram for å oppnå de resultatene vi er enige om at vi skal oppnå.

Kristelig Folkeparti har alltid hatt en sterk profil i dette arbeidet, og bistandsarbeidet har ligget dem sterkt på hjertet. Representanten Steensnæs er nå bekymret for at vi har havnet nede på fjerdeplassen blant giverlandene, fordi regnskapet fra 2000 viser at vi havner nede på 0,80 pst. Vi vet at det er oljepris og høy dollarkurs som er årsaken til dette. Jeg er enig i at vi skal ha en systematisk økning av vår innsats til bistand, at vi har en økt forpliktelse til å bistå mer etter hvert som vår egen rikdom ser ut til å øke. Men jeg er en av dem som har litt problemer med et krampaktig forhold til prosentsatser. Jeg tror ikke det er hensiktsmessig, men jeg ser at det kan være en rettesnor, og at vi har som mål å bidra med 1 pst. av BNI. Lavere oljepris og stup i dollarkursen vil altså kunne føre til en situasjon hvor bistandsbudsjettet vårt går ned fra ett år til det neste, hvis vi skal holde dette systematisk. Her er det mulig at et slikt fond kan være et virkemiddel for å hindre den slags problemer.

Nå tror jeg heller ikke at Kristelig Folkeparti har så stort behov for å forholde seg til prosentsatser, for i 1999 bekreftet representanten Skarbøvik overfor meg i et replikkordskifte her i salen at Kristelig Folkepartis mål var 1,5 pst. av BNI. Og i dag bekreftet Steensnæs at målet var 1 pst. Uansett prosentsats mener jeg at vi skal øke vår innsats, og økningen i år er altså på 1,5 milliarder kr. Derfor blir det ikke helt ryddig å si at bistanden går ned. I forhold til ulike utslag på regnskapstallene til slutt kan den gjøre det, men de faktiske overføringene i kroner er altså en økning. Jeg vil ikke underslå det faktum at bistanden har gått ned til 0,8 pst., men i faktiske kroner øker likevel vår bistand.

Jeg vil få lov til å si noen ord om vårt forhold til Russland, for det vi diskuterer her, er stort sett ODA-landene, naturligvis. Men hvis vi titter litt på vårt naboland i øst, vet vi hvordan situasjonen der er på mange måter. Vi vet også at uten stabilitet og uten utvikling i Russland vil både stabilitet og utvikling i Europa bli forsinket eller bli uroet. Og vi kan se at områder som Kaukasus og Sentral-Asia vil få store problemer uten et sterkt, stabilt og velutviklet Russland som en dragmaskin.

Jeg er veldig enig med representanten Nybakk, som tidligere her i debatten sa at det ikke er snakk om å betrakte Russland som noe u-land, at vi skal ha noen tradisjonell og klassisk form for bistand inn i det landet. Det det er snakk om i forhold til Russland, er partnerskap og deltakelse. Jeg tror at det vi fremfor alt kommer til å trenge, er russlandskunnskap, kunnskap om deres kultur, om deres måte å tenke på – i det hele tatt en forståelse for Russlands måte å fungere på. Det tror jeg vi har manglet en del av, og derfor tror jeg også at vi har bommet på en del prosjekter og ideer som vi har vært inne på i det landet.

I stedet for å bli en klamp om foten, som Russland kan bli hvis landet ikke kommer seg ut av den situasjonen det er i, kan Russland bli en betydelig medspiller når det gjelder å redusere fattigdommen i hele verden.

Inger Lise Husøy (A): Hva visste dere? Hva gjorde dere? Hvorfor gjorde dere ikke mer? Dette var tre tankevekkende spørsmål som utviklingsministeren stilte i sin redegjørelse. Jeg kunne lagt til et fjerde: Hva har vi lært av feilene som ble begått? Og et femte: Hvem var det som ledet oss på gale veier, når utviklingsministeren mener at vi må ta selvkritikk?

Vi bør bruke god tid på å finne de riktige svarene på f.eks. hvorfor Verdensbanken og Pengefondet så lenge har fått ture fram som de har gjort i land etter land. Vi må nå få en skikkelig gjennomgang av de såkalte strukturtilpasningsprogrammene, hvilke konsekvenser de har hatt, og ta lærdom av det. Vi har altfor lenge gitt med den ene handa og tatt med den andre og lyttet for lite til dem det gjelder.

Vi må også få en gjennomgang av WTO og det internasjonale handelssystemet, sett i lys av utvikling, miljø og sosiale forhold. Det er først og fremst disse institusjonene som langt på vei må bære ansvaret for at ting har gått skeis. Jeg – og mange med meg – er svært utålmodig etter å få fortgang i arbeidet med å demokratisere og forbedre disse institusjonene. Men politikere har selvfølgelig også en del av ansvaret, fordi de mål og strategier som institusjonene har hatt, har vært velsignet av politikere.

Jeg tror folk flest er villige til å avgi suverenitet og til å samarbeide mer over landegrensene dersom det ivaretas av demokratiske forsamlinger og ikke av en elite av multinasjonale selskaper. Men det er jo nettopp disse som er nesten enerådende på den globale arena i dag, og de har svært stor makt og innflytelse over de internasjonale økonomiske institusjonene. Vurderingene har etter min mening blitt for ensidige på kapitalens premisser. Parlamentarikere har ikke klart å matche dette. Det er det som skremmer og som heldigvis har fått folk til å reise seg i protest, noe vi har sett i Seattle og i Praha.

Det er ikke et alternativ til globalisering, men det er et alternativ til dagens form for globalisering. Jeg er imot den retningen og utviklingen vi i dag ser når det gjelder den økonomiske globaliseringen. Derfor er det behov for mer og bedre politisk styring for å snu utviklingen, og det er behov for overnasjonal styring. Det er behov for å gjenvinne politisk styringsvilje og handlingsrom, og vi må forhindre at valutaspekulantene og de multinasjonale selskapene fratar nasjonalstatene selvråderetten.

Den fullstendige friheten, med kapitalen, de multinasjonale selskapene, skatteparadisene og eksplosjonen i spekulative transaksjoner, tvinger nasjonalstatene til å kappes vilt om å lokke til seg investorer. 90 pst. av de globale kapitalbevegelsene er spekulasjonsmotivert. Mer enn 1 800 milliarder dollar flyttes daglig rundt på valutamarkedene i jakten på rask profitt, uten tilknytning til produksjonsliv og handel med varer og tjenester. På denne måten er landene i ferd med å komme inn i en endeløs konkurranse om investeringer fra den internasjonale finanskapitalen, noe som undergraver de enkelte lands handlefrihet til å føre en selvstendig økonomisk politikk og opprettholde velferdsordninger og faglige rettigheter. Dette er ikke utvikling, men sementerer underutvikling for de fattigste landene. Vi kan ikke la turbokapitalismen og finansakrobatene ture fram og true lands og regioners situasjon økonomisk og sosialt. Poenget mitt er – litt mer kortfattet – at det hjelper lite med bistand når turbokapitalistene er ute på tur og raider bedrifter og land.

Den globale protestbevegelsen Attac, som arbeider for demokratisk kontroll og regulering av finansmarkedene, ønsker å kreve tilbake makten over verdens framtid. Attac tror at en annen verden er mulig, og det er det mange av oss som mener. Den globale bevegelsen – Attac-bevegelsen – som er i ferd med å reise seg mot den urettferdigheten spekulasjonsøkonomien skaper, kan om den fortsatt utvikler seg slik intensjonene er, som en folkelig protestbevegelse, bli en viktig samarbeidspartner for parlamentarikere over hele verden som ønsker å snu utviklingen i solidarisk retning. Pr. i dag har f.eks. over 600 parlamentarikere underskrevet et opprop om Tobin-skatt – et opprop jeg synes er kjempeviktig. Det er spennende å jobbe sammen med en protestbevegelse når vi kan være enige om målene.

Og så – bare så det er sagt: Attac er en ikke-voldelig bevegelse, og jeg ser fram til at den blir etablert i Norge om ikke så altfor lenge.

Frank Willy Larsen (A): Regjeringen Stoltenberg har satt fattigdomsbekjempelse på den politiske dagsordenen – ikke minst statsrådens redegjørelse viste dette. I de land som Norge yter bistand til, er det fattigdomsbekjempelse, demokratisering og menneskerettigheter som står sentralt. Mennesker med funksjonshemninger er de som alltid kommer nederst på den sosiale rangstigen i disse landene. Derfor er det viktig at både den forrige og den sittende regjering prioriterer funksjonshemmede som en av sine hovedgrupper.

De funksjonshemmedes organisasjoner i Norge, spesielt Norsk forbund for Utviklingshemmede – NFU – driver et viktig internasjonalt solidaritetsarbeid. Gjennom organisasjonsutvikling og støtte til organisasjoner for mennesker med utviklingshemminger i den tredje verden, er man med på å arbeide for menneskerettigheter og demokratiutvikling. Dette er et viktig perspektiv å ha med seg. I lys av denne erkjennelsen må slike organisasjoner sikres muligheter til å fortsette sitt bistandsarbeid. Krav til egenandel og administrasjonstilskudd må det finnes ordninger for på nettopp dette området. De funksjonshemmedes organisasjoner driver ikke veldedighet, men solidaritet i praksis. Når vi i norsk bistandspolitikk definerer nettopp demokratiutvikling og menneskerettigheter som to hovedpilarer, og samtidig setter mennesker med funksjonshemninger som en av de prioriterte hovedgrupper i bistandspolitikken, kan vi ikke samtidig organisere løsninger som forringer og avslutter det arbeidet som nettopp funksjonshemmedes organisasjoner gjør i forhold til internasjonal solidaritet.

Statsråden fokuserte på fattigdomsbekjempelse som et sentralt punkt i sin redegjørelse. En slik fattigdomsbekjempelse kan realiseres hvis man benytter alle de virkemidler vi rår over, og her i Norge representerer de frivillige organisasjonene en viktig rolle i dette arbeidet. La oss derfor sikre at de funksjonshemmedes organisasjoner kan fortsette med sitt internasjonale solidaritetsarbeid i forhold til mennesker i tilsvarende situasjon i andre land.

Marit Nybakk (A): Jeg synes det har vært en veldig konstruktiv debatt på bakgrunn av utviklingsministerens redegjørelse.

Jeg vil bare gripe fatt i et par punkter, og det første dreier seg om det Hilde Frafjord Johnson sa om avbinding. Hvis jeg husker Frafjord Johnsons innlegg riktig, mente hun å vite at i Innst. S. nr. 28 for 1999-2000 hadde Arbeiderpartiet og Høyre stått sammen om å være motvillige til å gå til full avbinding, mens andre partier hadde vært for full avbinding. Jeg finner da grunn til å sitere fra Innst. S. nr. 28 om Hilde Frafjord Johnsons egen utviklingspolitiske redegjørelse, der et flertall bestående av alle partier unntatt Fremskrittspartiet – også Kristelig Folkeparti –

«viser til at det har vært bred enighet om avbinding av norsk bistand. Flertallet vil imidlertid understreke at avbinding av norsk bistand av hensyn til norske bedrifters konkurransesituasjon må sees i nær sammenheng med andre OECD-lands avbinding».

Jeg vil også vise til det som nå har skjedd i OECD, hvor man har kommet et stykke videre.

Hvis vi går tilbake til Innst. S. nr. 28 for 1999-2000, viser flertallet til

«at det å presse fram det laveste anbudet både kan svekke kvaliteten på bistanden og «de myke verdiene» i bistandspolitikken».

Flertallet sier videre:

«… avbinding og dermed økt konkurranse internasjonalt illustrerer behovet for robuste anbudsprosesser med vekt på krav til miljø og sosialt ansvar; for å unngå at man premierer anbud som ikke ivaretar slike hensyn.»

Jeg antar at representanten Frafjord Johnson ikke mener at vi skal gå til fullstendig markedsliberalisme innen internasjonal bistand. Det vil si: Hvis man går for 100 pst. avbinding, er det ikke slik, hvis man går for raskt fram, at det er bedrifter i u-land som får disse anbudene. Det er tvert imot multinasjonale selskaper, som vi har hatt en beskrivelse av i et tidligere innlegg, som tar stadig mer av disse anbudene. De er i stand til å presse prisene langt ned fordi de har lave lønninger, mangel på sosiale utgifter og driver med ren utbytting og barnearbeid. Det er ikke denne typen bedrifter vi vil skal få disse anbudene og dermed levere produkter til utviklingsland som en del av norsk bistand.

Men det viktigste var altså at i denne innstillingen stod alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, sammen om merknadene om at det er enighet om en avbinding av norsk bistand, at dette må gjøres i nær dialog med berørte parter i nærings- og arbeidsliv, og at man må passe på at respekten for grunnleggende faglige rettigheter reflekteres i strategien for næringsutvikling. Det er altså ikke slik at Arbeiderpartiet har stått på den ene siden og Kristelig Folkeparti har stått på den andre siden. Dette har det vært bred enighet om i Stortinget. Jeg antar også at det er og kommer til å være bred enighet om dette videre, slik at vi får til en gradvis avbinding, men at vi samtidig passer på miljøhensyn, faglige rettigheter osv.

Så kan man sette spørsmålstegn ved hvorfor andre land går fortere enn oss. Har de tatt de samme miljøhensyn og har de tatt vare på dette med sosiale utgifter? Jeg mener nok at den norske holdningen er veldig balansert og at den er til u-landenes beste, samtidig som den også sikrer at vi har en dialog med de norske aktørene innen norsk bistand.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Jeg er kanskje noe forbauset over temperamentet i representanten Marit Nybakks innlegg, og jeg skal bare nøye meg med kort å si følgende: For det første har det aldri vært uenighet i Stortinget om prinsippet om avbinding. Det er det som alltid har vært interessant: Alle har vært enige om prinsippet, men det har vært svært stor uenighet om oppfølging og praksis. Og det har vært ganske langt mellom prinsipper og praksis. Dette har alltid Kristelig Folkeparti påpekt, og det har alltid vært noe annerledes med Arbeiderpartiets representanter. De har helt rett i prinsippet, og jeg kan referere fra mange flere innstillinger enn den representanten Nybakk refererte fra nå, hvor man prinsipielt alltid har vært for avbinding.

Så til omfanget og tempoet. Min referanse var ikke til den innstilling som representanten Nybakk leste fra nå, den var tvert imot til innstillingen før. Det gikk ikke direkte på innstillingen, men på at vi fikk beskjed i salen gjennom flere debatter, ikke bare i budsjettsammenheng, men også i redegjørelsessammenheng, om at når det gjaldt nedtrappingen av næringslivsordningen, var dette den siste gangen de ville se ytterligere nedtrapping – det gjaldt både representanter fra Arbeiderpartiet og fra Høyre som uttalte seg – før de så hvordan det gikk i forhold til andre land i OECD. Det er kun dette jeg refererer til og ingenting annet.

For øvrig ser jeg ingen grunn til å drive noen stor polemikk. Jeg er tvert imot veldig glad for at Marit Nybakk nå er så opptatt av å vise hvor offensivt Arbeiderpartiet er når det gjelder avbinding. Jeg imøteser veldig, med stor interesse og med stor forventning, Regjeringens forslag om en sterk og kraftig oppfølging av OECDs vedtak, og håper at det ikke blir minimumsoppfølging, men maksimumsoppfølging.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet i sak nr. 4.

(Votering, sjå side 2891)