Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime:

• Bjørn Tore Godal

• Guri Ingebrigtsen

• Otto Gregussen

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Siv Jensen.

Siv Jensen (Frp): Jeg har et spørsmål til forsvarsministeren.

Norge har seks transportfly som er i svært dårlig tilstand. Det er sprekkdannelser på vinger og skrog, og flyene burde for lengst vært skiftet ut. Nå er det også slik at Norge har forpliktet seg til å stille disse transportflyene til disposisjon som en del av internasjonal innsats.

Hva har forsvarsministeren tenkt å gjøre for å løse dette akutte problemet?

Statsråd Bjørn Tore Godal: Det er riktig at våre Hercules-fly begynner å bli tilårskomne. De har gjort og gjør gjennomgående fortsatt en meget viktig og stor innsats. Det er også riktig, dessverre, at det i det siste er avdekket slitasjeskader på disse flyene som kan være mer omfattende enn det vi hadde grunnlag for å tro for ikke så lang tid tilbake. Jeg avventer nå en mer utførlig vurdering av flyenes tilstand fra Luftforsvaret og fra Forsvarets overkommando, og jeg håper den kommer i nær framtid. En slik endelig vurdering foreligger ikke. Men det sier seg selv – og det er Stortinget og ikke minst forsvarskomiteen kjent med – at vi i lengre tid har sett på mulighetene for å fornye denne flåten. På et tidspunkt er det klart at utgiftene til reparasjon og vedlikehold overskrider kostnadene ved nyanskaffelser. Når det skjæringspunktet inntreffer, vil være avhengig av den tilstandsanalyse som departementet får i forhåpentligvis nær framtid. Men jeg vil føye til: Dette er bare ett av mange eksempler på et forsvar som er i forfall fordi vi ikke har maktet å omstille Forsvaret, og for det formål ligger det nå en proposisjon til behandling i komiteen. Hensikten er å frigjøre midler til øvrig drift – bortsett fra lønnsutgifter, vi har altfor mange ansatte i Forsvaret – mer penger til kompetanse, mer penger til nyinvesteringer og nyskaping. Det vil selvsagt også komme Luftforsvaret til del.

Siv Jensen (Frp): Jeg er for så vidt enig i den tilstandsbeskrivelsen som forsvarsministeren gir, men spørsmålet mitt var hva forsvarsministeren har tenkt å gjøre for å få en raskere utskifting av Hercules-flyene. Etter hva jeg vet, er flyene i så dårlig tilstand at Forsvaret er nødt til å leie inn alternative fly for å kunne møte sine forpliktelser. Hvis det er slik at vi gjennom lengre tid har hatt et forsvar i forfall nettopp fordi Stortinget har sviktet i å gi tilstrekkelige bevilgninger bl.a. til nyinvesteringer, vil et naturlig spørsmål være – siden disse transportflyene i all hovedsak produseres i utlandet og det derfor vil være lite riktig å hevde at det er inflasjonsdrivende å fornye materiell i Norge ved å kjøpe det i utlandet – om forsvarsministeren vil komme til Stortinget med et fremlegg om raskest mulig å få investert i nye fly.

Statsråd Bjørn Tore Godal: Som jeg nettopp sa, er det avhengig av en nærmere vurdering av flyenes tilstand i Forsvarets overkommando og i Luftforsvaret. Når mange nå står på bakken, skyldes jo det at man ønsker å ha en grundig gjennomgang av tilstanden for alle, og det er ikke gitt at den gjennomgangen er entydig negativ. Det kan godt være at man kommer til at ved hjelp av omfattende reparasjoner går det bra lenge. Men hvor lenge er da en del av det underlagsmaterialet som vi har bedt om å få del i. Det sier seg selv at det er ikke mulig å besvare på stående fot spørsmålet om når vi skal skaffe nye fly. Det er avhengig av de analyser som kommer inn fra militært hold. Og så får vi invitere Stortinget til å drøfte de spørsmålene, avhengig av de rapportene som vi så får.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Karin Andersen.

Karin Andersen (SV): Jeg går ut fra at Regjeringen har lagt fram et forslag til framtidig forsvar innenfor de rammer Regjeringen mener er riktig, og i forhold til andre prioriterte oppgaver.

I Stortinget 4. desember 1998 sa arbeiderpartirepresentant Bjørn Tore Godal at forsvarsbudsjettet ble behandlet i en situasjon der barn og gamle føler seg maltraktert i budsjettprosessen. Nå ser det ut til at Stortinget vil presse Regjeringen til å bruke enda flere milliarder på Forsvaret. Hvis forsvarsministeren hadde hatt 3–4 milliarder kr mer å rutte med, ville det da blitt fly og fregatter, eller ville det blitt bedre barnehager, mer miljøpolitikk og en bedre eldreomsorg av det?

Statsråd Bjørn Tore Godal: Det var et vanskelig spørsmål. Men jeg går ut fra at representanten gjerne vil ha et svar.

Nå ligger Regjeringens proposisjon i komiteen. Det vil være helt høl i hue – unnskyld uttrykket – for meg å gi meg inn i spekulasjoner om hva det kan bli flertall for og ikke flertall for i komiteen når det gjelder økonomisk nivå. Jeg har lagt merke til at representanter for sentrumspartiene har sendt ut en pressemelding som de har problemer med å få på trykk noe sted, av en eller annen grunn, hvor det framkommer at en baserer seg på Regjeringens økonomiske nivå med forbehold om det som måtte følge av et eventuelt forsvarspolitisk forlik. Det peker vel i retning av at avstanden mellom proposisjonens økonomiske nivå og det som måtte bli resultatet av Stortingets behandling, kanskje ikke blir kjempestor. Men det er umulig for meg å kvantifisere det i antall milliarder kroner eller antall hundrevis av millioner kroner. Derfor er det håpløst for meg å gi meg inn i et spørsmål om det. Dette spørsmålet er nå til behandling i gruppene, og der vil en selvsagt ta inn over seg helheten i de problemstillingene som bl.a. representanten Andersen gjør rede for.

Presidenten: Presidenten vil minne om at tilleggsspørsmål skal være relatert til hovedspørsmålet.

Ingvald Godal – til oppfølgingsspørsmål.

Ingvald Godal (H): Statsråden har sjølvsagt rett i situasjonsskildringa når det gjeld Forsvaret, men eg synest han gløymer den viktigaste årsaka, og det er at Stortinget har vedteke langtidsplanar for Forsvaret, men så undergrev ein dei same planane ved ikkje å følgje opp i dei årlege budsjetta, og dermed ligg me der me ligg. Og viss ein ikkje får retta på dette, kjem me til å liggje der me ligg, ein gong til, om nokre få år, berre på eit endå lågare nivå.

Når det gjeld transportflya, hadde me den saka her i huset for nokre få år sidan. Allereie då gjekk dei opplysningane me fekk frå fagmilitært hald, ut på at det lønte seg å kjøpe nye framfor å lappe på dei gamle. Eg har ikkje høyrt at det er noko som har endra på det sidan då. Eg går ut frå at det er den same situasjonen i dag. Og då er det økonomisk lurt for AS Noreg å kjøpe nye fly no, eventuelt justere på krava til gjenkjøp viss det skulle valde problem for temperaturen i norsk økonomi. Vil statsråden vurdere ei slik løysing?

Statsråd Bjørn Tore Godal: Ja, det sier seg selv at i lys av den tilstandsrapport som kommer til å foreligge fra Forsvarets overkommando, så må vi drøfte det spørsmålet på et bredt grunnlag. Og som jeg sa i et tidligere svar: Det går et skjæringspunkt mellom utgifter til vedlikehold og oppretting av skader og lønnsomheten ved nyinvesteringer. Stortinget fant ut at det brekkpunktet var ikke inntrådt, og følgelig lot man være å realisere nye transportfly for ikke så lang tid tilbake. Vi får se om den nye tilstandsgjennomgangen aktualiserer en ny holdning til det spørsmålet, det vil ikke jeg forutskikke. For øvrig er det selvfølgelig riktig at en av mange forklaringer på problemene i Forsvaret knytter seg til at vi ikke har hatt oppfølging i Stortinget av de vedtatte langtidsprogrammer, og det har adresse til ganske mange i denne salen og til interne prioriteringer.

Jeg minner om at skulle vi vedlikeholdt den forsvarsstrukturen Stortinget har vedtatt, burde vi hatt forsvarsbudsjetter på langt over 30 milliarder kroner, så dette er et problem for oss alle. Og det er noe av grunnlaget for at Regjeringen lufter tanken om et forsvarspolitisk forlik, der de politiske partiene forplikter seg til et nivå i fireårsperioden.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): I gårsdagens TV-debatt «Holmgang» sa statsminister Stoltenberg at «velgerne har krav på å få vite før valget hva regjeringsalternativene vil gjøre med viktige velferdsordninger».

Derfor går mitt spørsmål til sosialministeren om regjeringsalternativet Arbeiderpartiet – jeg forstår nå at det er helt alene – kan klargjøre meget tydelig hva de i kommende periode vil gjøre med uføretrygdordningen i forhold til Sandman-utvalget. Er man for eller imot de forslag som der ligger? Hva vil Arbeiderpartiet gjøre med sykelønnsordningen? Jeg registrerer bl.a. uttalelser fra Utenriksdepartementet som støtter fullt og helt Sandman-utvalgets forslag. Utenriksdepartementet ledes som kjent av Arbeiderpartiets leder. Er man enig i det som her uttales, eller har Regjeringen andre oppfatninger? Og et siste poeng: Hva er Arbeiderpartiets oppfatning om folketrygdens fremtid og fondering, bortsett fra å henvise til et utvalg? Som kjent er saken allerede utredet av ett utvalg.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Det er store og viktige spørsmål som tas opp her. Sandman-utvalget har utredet både sykelønnsordningen og uføretrygdordningen og veksten innenfor de to områdene som bekymrer alle mennesker i Norge, tror jeg. Denne saken er så viktig at Regjeringen faktisk har valgt å bruke lang tid på å få partene i arbeidslivet maksimalt enige.

Vi vet at det er ett spørsmål som det ikke er enighet om. De øvrige er det faktisk bred enighet om. Det ene spørsmålet gjelder sykelønnsordningen og hvordan den skal håndteres. Jeg må si det er en ting ved Sandman-utvalgets utredning som jeg er meget glad for at det er enighet om, og det er behovet for en betydelig større forebygging på arbeidsplassen.

Det som skjer med utvalgets utredning nå, er at vi arbeider med den for å legge den fram for Stortinget i år, som vi har lovt. Det er viktig at vi klarer å bli enig med flest mulig. Det som likevel er helt klart, er at vi svekker ikke arbeidstakernes rettigheter når det gjelder sykelønn. Det har blitt uttalt fra Arbeiderpartiet i lang tid.

Det ble også spurt om folketrygdens fremtid. Her er det satt ned en pensjonskommisjon, der alle partiene på Stortinget skal være med, også Høyre og Arbeiderpartiet.

Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål gikk i grunnen på et sitat hvor statsministeren uttrykte at partiene skulle klare dette før valget.

Nå har sosialministeren klargjort en prosess, intet standpunkt. Har Arbeiderpartiet standpunkt til disse sakene som man nå beskriver prosessen for? Jeg kan jo være meget konkret og heller spørre på en annen måte – i håp om et svar: Har f.eks. Arbeiderpartiet noe syn på den måten som den sosialdemokratiske regjeringen i Sverige har strammet inn sykelønnsordningen på, med egenandeler på 20 pst. og karensdag?

Jeg registrerer at statsministeren i Norge beskriver egenandeler på 10 pst. som en rasering av velferdsordninger. Hva er da sosialministerens beskrivelse av den svenske ordningen? Og jeg understreker at sosialdemokratene ikke har på sitt valgprogram å endre egenandelene i den svenske sykelønnsordningen.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg legger meg ikke opp i den svenske sykelønnsordningen, men jeg skal si noe om den norske.

Som jeg sa i mitt tidligere svar, har ikke Regjeringen til hensikt å endre arbeidsfolks rettigheter når det gjelder sykelønnsordningen. Vi følger derimot opp de øvrige delene av Sandman-utvalgets utredning som det er bred enighet om.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Are Næss.

Are Næss (KrF): Utbetalingen til sykelønn og uføretrygd øker skremmende. Den vesentlige økningen skyldes langtidssykefravær og økning av uføretrygdede. Det er i vesentlig grad – ca. to tredjedeler av tilfellene – snakk om psykiske lidelser og belastningslidelser fra muskel- og skjelettsystemet, som rammer spesielt kvinner i omsorgsyrker.

Vil statsråden i sitt arbeid med dette legge hovedvekten på disse forholdene, som er de som teller mest, og som slår mest ut, både menneskelig og økonomisk?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Heldigvis ser det nå ut til at økningen i sykelønnsutbetalingen er på vei ned. Det er jeg meget glad for, og jeg tror det er en effekt av at ordningen nå debatteres. Vi vet fra tidligere at oppmerksomhet rundt spørsmålene også er med på å få ned utbetalingen.

I tillegg ble det spurt her om jeg vil konsentrere meg særlig om kvinner med psykiske lidelser – så langt jeg oppfattet det. Vi vet at det er et stort problem. Vi følger opp psykiatrireformen. I tillegg vil vi gå løs på den enkelte arbeidsplass og se på hvordan forebygging kan skje på arbeidsplassen. Der er det fortsatt mye helse å hente for alle sammen.

Presidenten: Erna Solberg – til oppfølgingsspørsmål.

Erna Solberg (H): Hvis jeg forstod sosialministeren riktig, er det altså det at Høyre setter et kritisk søkelys på sykelønnsordningen og får den under debatt, som gjør at sykefraværet for øyeblikket går ned. Da må vi – ut fra det – ha en fortjenstfull rolle i norsk politikk.

Vi gjorde akkurat det samme ved inngangen til 1990-tallet. Da var det et vedtak om en partssammensetning mellom NHO og LO som i et treårig program skulle se på sykefraværet, nettopp ute på arbeidsplassen, for å gjøre arbeidsmiljøtiltak. Det første året falt sykefraværet. Etter det steg det – og nådde nye rekordhøyder.

Er det ikke på tide å foreta en grunnleggende revurdering av om vi skal ha én sosial ordning i Norge som gir 100 pst. kompensasjon, når Arbeiderpartiet står bak alle andre sosiale ordninger som ikke gir mer til folk enn mellom 50 pst. og 60 pst. i kompensasjon? Sykelønnsordningen er den eneste ordningen som gir 100 pst. kompensasjon. Hvorfor er det slik at en person som er syk i ett og et halvt år, kan ha en egenandel på mellom 40 pst. og 50 pst. på attføring, mens det er forferdelig hvis man har 10 pst. det første året?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: At sykelønnsordningen debatteres, tror jeg alle partiene og ikke bare Høyre skal krediteres for. Det er viktig. Det samme skjedde på begynnelsen av 1990-tallet.

Arbeiderpartiet ønsker ikke å innføre karensdager på samme måte som Høyre vil, fordi vi vet at det ikke virker. Det virket ikke i Sverige heller, som det ble vist til her, annet enn i en meget kort periode. Det som derimot sannsynligvis vil virke, er at arbeidsgiver i langt større grad deltar i å betale det som skal til, fordi da er det et økonomisk incitament til å få folk tilbake på arbeid, og sykelønn og uføretrygd blir ikke en måte å parkere arbeidskraft på, arbeidskraft som vi ikke ønsker, og som kanskje ikke er 100 pst. god nok.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa – til oppfølgingsspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Sandman-utvalet viser sjølv til at dei endringane som dei føreslår i dagens sjukelønsordning, vil ramma lågtlønte spesielt. Vi veit kven som er lågtlønte, vi veit kven som er mest utsette for sjukefråvær: Det er kvinnene. I Senterpartiet er vi glade for at Arbeidarpartiet etter å ha tenkt høgt omkring Sandman-utvalet sitt forslag når det gjeld endringar i sjukeløn, la det vekk. Det støttar vi.

Så seier statsråden i sitt fyrste svar at det er viktig å fokusera på tiltak på den enkelte arbeidsplassen. Mitt spørsmål er: Kva initiativ tar Regjeringa i så måte? Sentrumsregjeringa skipa ein idébank, ein instans for å få fram gode eksempel frå arbeidsplassane, ei moglegheit til å melda inn og til å henta ut eksempel. Kva gjer statsråden for å gjera idébanken meir kjend, og kva andre initiativ vil ho ta?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Vi vil følge opp Sandman-utvalgets mange forslag og legge det fram for Stortinget. Og det vil komme i god tid før valget.

Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (Frp): En annen veldig viktig velferdsordning er folketrygden, og ikke minst reguleringen av grunnbeløpet, som gjennom mange år har vært underregulert, slik at den gjennomsnittlige kjøpekraftsutviklingen for pensjonistene hvert år har blitt svekket. Er det nå slik at Regjeringen kommer til å forplikte seg til en kraftig økning av grunnbeløpet, slik at kjøpekraftsutviklingen vil bli bedre også for pensjonistene, eller vil Regjeringen fortsette med den politikken som de dessverre har ført gjennom mange år, og underregulere grunnbeløpet gjennom de årlige trygdeoppgjørene, slik at kjøpekraftsutviklingen blir enda verre for mange av de pensjonistene som allerede har det vanskelig fra før? Dette er en veldig viktig velferdsordning som burde være klargjort fra Regjeringens side før valget.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Reguleringen av grunnbeløpet eller folketrygdoppgjøret er nettopp kommet i havn, anbefalt av partene, altså Norsk Pensjonistforbund, LO og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, i år som i fjor. Det er de to gangene denne regjeringen har hatt mulighet til å gjøre noe med grunnbeløpet. Så vi følger opp det vi har sagt, at Norge skal være et godt land å bo i for pensjonister og uføre.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Spørsmålet er todelt, og det første skulle være enkelt å svare på.

Nå sier statsråden at Regjeringens konklusjoner på Sandman-utvalgets utredning vil komme i god tid før valget. Betyr det rent konkret at vi får det forelagt i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett?

Videre: Når det gjelder sykefraværet, ser vi altså at det er langtidsfraværet som er hovedproblemet. Som også Are Næss var inne på i sitt tidligere spørsmål, ser vi at spesielt kvinner i omsorgsyrker sliter med problemer på grunn av den belastning disse yrkene representerer. I forbindelse med at man nå skal se på sykefraværet totalt, vil Regjeringen også betrakte årsakene til sykefraværet, f.eks. yrkessykdommer? Man har til nå holdt omsorgsyrkene utenfor og ikke godkjent yrkessykdommer relatert til den typen fravær og langtidsfravær.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg er enig med representanten Ballo i at det er langtidsfraværet som er bekymringsfullt, og at det er særlig viktig at vi ser på det som skjer i pleie- og omsorgsyrkene, både av hensyn til dem som jobber i disse yrkene, og fordi vi ønsker å rekruttere flere til disse yrkene fremover.

Vi ser kontinuerlig på yrkesskader og den typen problematikk. Som representanten Ballo er vel kjent med, er det ikke alltid like lett å fastslå hva som er yrkesrelatert og hva som ikke er det, ved langvarig slitasje.

Presidenten: Odd Roger Enoksen – til oppfølgingsspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Sosialministeren har nå, på samme måte som andre regjeringsmedlemmer, bekreftet at Arbeiderpartiet ikke har til hensikt å svekke arbeidstakernes rettigheter. Det er jeg glad for. Det er det samme standpunktet som Senterpartiet har i diskusjonen om sykelønnsordningen. Men i svaret til representanten Solberg sa sosialministeren at det som vil virke, er at arbeidsgiverne i langt større grad betaler. Betyr det at Regjeringen har tenkt å komme med forslag hvor økte kostnader nå skal veltes over på arbeidsgiverne?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Det som foreslås i Sandman-utvalgets utredning, er at arbeidsgiver skal inn i hele sykemeldingsperioden. Jeg synes at det er et meget godt forslag. Hvordan vi skal løse det i forhold til hvor alle utgiftene skal ligge, vil jeg komme tilbake til når jeg legger saken fram for Stortinget.

Presidenten: Inge Lønning – til oppfølgingsspørsmål.

Inge Lønning (H): Jeg forstår at sosialministeren nødig legger seg opp i politiske spørsmål.

Representanten Foss stilte et spørsmål om forholdet mellom svensk og norsk sosialpolitikk, ikke med det formål å blande seg opp i svensk sosialpolitikk, men for å stille spørsmål om den politikk som et sosialdemokratisk regime i Sverige fører, er av en slik karakter at Det norske Arbeiderparti og den norske regjering finner grunn til å distansere seg fra den og ta avstand fra den.

Ellers sa sosialministeren at man ikke ville svekke arbeidstakernes rettigheter. Det får meg til å stille et virkelig grunnleggende sosialpolitisk spørsmål: Mener Regjeringen at arbeidstakerne er den gruppen i Norge som er mest underprivilegert, og som har mest behov for å skjermes mot den minste egenandel, eller kan det tenkes at det er andre grupper i det norske samfunnet det er større grunn for en sosialminister å trekke omsorg for?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Det er mange grupper i det norske samfunnet som har krav på Regjeringens oppmerksomhet, inkludert arbeidstakerne og på hvilken måte vi skal ha sykelønnsordninger.

For Arbeiderpartiet er arbeidslinjen i sosialpolitikken det viktigste redskapet. Det betyr at det å holde folk i arbeid og i tilknytning til arbeidslivet lengst mulig er en hovedmålsetting.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg har òg eit spørsmål til sosialministeren.

I førre spontanspørretime var det ein viss dialog mellom statsministeren og statsministerkandidaten om fattigborna i Noreg. Eg oppfattar Arbeidarpartiet som eit parti som er opptatt av at dei skal få betre kår. Vi i Kristeleg Folkeparti stør alle tiltak for å få det til.

Når det gjeld grunnen til at vi har fått fleire såkalla fattigborn i Noreg, blir det sagt bl.a. frå Marit Solli, som er leiar for Frelsesarmeens slumstasjon, at den pågangen vi har no, truleg skuldast endringane i overgangsstønaden. Som sosialministeren veit, var det Arbeidarpartiet som foreslo endringar i overgangsstønaden som forverra dei einslege forsørgjarane sine kår. Arbeidarpartiet fekk støtte frå Høgre og Framstegspartiet til å gjennomføra dette. Full effekt av desse endringane fekk vi no frå årsskiftet. Kva vil sosialministeren gjera for å retta opp dette? Desse tiltaka vil nemleg direkte hjelpa mange av dei såkalla fattigborna. Og kva tankar har sosialministeren i forhold til eventuelle lovendringar når det gjeld overgangsstønaden?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Når det gjelder fattige barn i Norge og kvinner som mottar overgangsstønad, er det stort sett ikke slik at de kvinnene som mottar overgangsstønad, er fattige, fordi overgangsstønaden er blitt langt bedre, men den har kortere virketid. Det man forventer nå, er at når barnet blir tre år, skal mor – eller far hvis han er den enslige forsørgeren – ut i arbeid for å forsørge seg selv på vanlig vis.

Det er riktig som representanten sier, at fra 1. januar i år fikk vi den første gruppen som mistet overgangsstønaden. Vi har fulgt nøye med for å se om det er slik at mange av dem nå går til sosialkontoret. Jeg er glad for å si at slik er det ikke. Det er faktisk ikke mange av dem. Men det vi ser på, er om det riktige ville ha vært at de som går fra overgangsstønad og ikke har fått seg arbeid eller er i relevant utdanning, kobles opp mot arbeidskontoret og arbeidsledighetstrygd og har rettigheter i forhold til det.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Takk så langt for svaret.

Eg har lyst til å legga til at eg er klar over at det ikkje er dei som går på overgangsstønad, som har dei store problema, for dei har god støtte, og i tillegg har ein del av dei kontantstøtte, som gjer at dei faktisk har gode økonomiske kår. Men det er fordi ein har korta ned på moglegheita til å få overgangsstønad, at ein del får problem.

Det eg har lyst til å utfordra sosialministeren på, er: Kan ikkje Arbeidarpartiet vurdera på nytt om ein kunne kombinera overgangsstønad og arbeid i lengre tid enn ein kan i dag? Før kunne ein faktisk gjera det i ti år. Alle som har born, veit at det kan vera ganske slitsamt. Om ein er åleine om ansvaret, er det ikkje lettare enn om ein er to til å dela det. Kombinasjonsløysingar, f.eks. halvt i arbeid og halv overgangsstønad, ville vera god hjelp for mange av desse familiane.

I tillegg hjelper det ikkje stort at det er få det gjeld. Det burde faktisk, om det er få som må gå på sosialstønad – og dei fleste kjem seg ut i arbeid – vera lite kostbart å endra regelverket slik at ein kunne få behalda overgangsstønaden i fleire år enn ein kan no.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg må minne representanten om at det faktisk er slik at lager vi nye stønadsordninger, så rekrutterer vi kanskje flere enn vi ellers ville hatt.

Når det gjelder varigheten på overgangsstønaden, er jeg faktisk meget glad for at den nå har blitt kortere. Da overgangsstønaden kom i sin tid, var det en hjelp til kvinner som levde under forhold der de var totalt økonomisk avhengige av en mann, som kanskje ikke var snill mot dem – de skulle da få sjansen til å komme seg ut.

Det som har skjedd i samfunnet i mellomtiden, er at de fleste kvinner faktisk velger å arbeide, og det gjør også de fleste kvinner med barn. Jeg tror at det aller beste sosialpolitiske redskap er at man kan være i arbeid når barnet er tre år og kan være i barnehage. Det er bedre å leve av egen inntekt enn å være avhengig av enten det nå er en mann eller staten.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg skal få stille et spørsmål til sosialministeren som går på noe av det samme temaet som vi har vært innom før, dette med Forskjells-Norge.

Vi har fått begrepet ny-rike, men vi har også fått begrepet ny-fattige. Arbeiderpartiet har tydeligvis større omsorg for den første kategorien enn den siste, i hvert fall hvis en ser på skattepolitikken. Statsminister Stoltenberg har nå signalisert at grensen for toppskatten skal justeres, den ligger rundt 300 000 kr i dag.

Jeg er mer bekymret for dem som nå virkelig har problemer med å få endene til å møtes. De fattige barna var temaet i forrige spørsmål. Vi har enslige forsørgere, vi har syke og eldre, ikke minst minstepensjonister, som får store problemer. Vårt skattesystem skal da virkelig tjene til fordeling og solidaritet og være basert på skatt etter evne-prinsippet.

Jeg vil spørre sosialministeren om det ikke måtte være en bedre sosialt innrettet skattepolitikk å snakke om et bunnfradrag, som gir alle skattelette, ikke minst de som har store problemer.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Regjeringen Stoltenberg er opptatt av å heve de som har minst, det har vi holdt på med så lenge vi har sittet.

Vi har lagt fram en plan for sosial og økonomisk trygghet der vi legger vekt på arbeid, på boliger, på inntektssikring. Dette gjør vi fordi vi vet at de som er fattige i vårt samfunn, i liten grad har tilknytning til arbeidslivet – av ulike grunner. Det kan være funksjonshemninger, det kan være rusproblem, det kan være lav utdanning. Dette ser vi på. Vi vet også at boligprisene er med på å gjøre folk fattige, vi gjør noe med det, og ikke minst gjør vi noe med inntektssikringen for en del grupper som har falt utenom. Vi ser på barnetilskuddet til uføretrygdede, og vi ser på de muligheter studenter som blir alvorlig syke, skal ha for ikke å komme i en økonomisk knipe på grunn av sykdommen. Vi ser på hvordan vi kan hjelpe mennesker som har hatt langvarige omsorgsoppgaver i hjemmet, og som ikke lenger har det, til å komme tilbake til arbeidslivet.

Skatt er også et mulig virkemiddel, men som sosialminister er det altså disse ordningene jeg har konsentrert meg om.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg takker for svaret, men jeg synes det var lite svar på skatt og den sosiale profilen. Jeg er enig i at det kanskje er andre ministre som har ansvar for skattepolitikken, men den sosiale politikken i forhold til skatt og skattespørsmål har alle i Regjeringen et ansvar for etter min mening.

Det er også slik at de som nå skattes på grunnlag av trygd og pensjon, har lavere fradragsmuligheter for inntekter under 140 000 kr enn de som har lønnsinntekter og fradragsmuligheter. Jeg synes at Regjeringen burde se på disse tingene. Og hvis vi, som sagt, skal ha en skattepolitisk justering og reduksjon av skattetrykket, burde det først og fremst gjelde dem som har problemer med å få endene til å møtes.

Så nevnte sosialministeren bl.a. boligprisene. Det er heller ikke hennes gebet for så vidt, men hun var nå inne på virkemidler. Jeg vil spørre sosialministeren: Har Regjeringen nå diskutert tiltak i forhold til den enorme økningen vi får i strømprisen neste år, for dem som har problemer med livsopphold, ikke minst bo- og strømutgifter? Med en tredobling her vil enda flere med lave inntekter få problemer.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Regjeringen la fram tidenes omfordelingsbudsjett da vi la fram det budsjettet som vi nå regjerer etter, og som så vidt jeg vet, også Senterpartiet var med på et forlik om. Det er jeg glad for, for der var det en betydelig omfordeling.

Vi følger hele tiden med på strømprisene, og hvis vi finner det nødvendig, vil vi også komme med tiltak der.

Presidenten: Presidenten er kjent med at mange setter pris på faste kunder. Det gjør også presidenten.

Det blir oppfølgingsspørsmål – Karin Andersen.

Karin Andersen (SV): Det er mange former for beskatning, og noen av dem rammer de fattigste og de sykeste mest. Og egenandeler, som er skatt på sykdom, eller skatt på omsorgsbehov, er en form for beskatning som SV er dypt uenig i, for vi mener at man bør skatte etter evne og ikke etter om man har dårlig helse eller om man har et omsorgsbehov. Det å redusere egenandelene ville jo være et tiltak som hjelper både syke og gamle og også mange barn og unge, som nå må betale egenandeler fordi de enten er uheldige og blir syke, eller fordi det tas egenandeler på aktiviteter.

Kan Regjeringa tenke seg å legge fram en handlingsplan for å redusere bruken av egenandeler spesielt på helse- og omsorgstjenester?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Vi er opptatt av at egenandeler ikke skal slå urettferdig ut. Jeg føler meg ganske trygg på at de fleste av oss tåler å betale en egenandel når vi må til doktoren med vår influensa en sjelden gang, eller hvilken grunn vi nå går dit for. Men de som har betydelige utgifter i forhold til sin sykdom, skal skjermes.

Vi har jo også et tak i forhold til en del helsetjenester, og vi har sett på muligheten av å legge fram et tak 2, slik Stortinget har bedt om. Dette fant vi meget vanskelig å få til, fordi det er tre parter som krever, og de krever så ulike ting. Men det vi derimot har gjort, er å gå løs på det som er de virkelig kostbare tingene. Tannhelsetjenesten er en av dem, og dette med rehabiliteringsopphold er en annen. Der har vi gjort noe. Dette er spørsmål som vi arbeider med hele tiden.

Det er også nødvendig å følge opp Jensen-utvalgets utredning, som tok dette opp for lenge siden, og dette arbeider vi nå med i mitt departement.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa – til oppfølgingsspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Statsråden nemnde fleire grupper som det er viktig med tiltak i forhold til. Eg vil be ho om å supplera lista med dei av dei einslege forsørgjarane som har det vanskeleg, jf. spørsmålet frå Valgerd Svarstad Haugland.

Det er viktig med mange tiltak, og det er difor utjamningsmeldinga legg opp til både ei betring av offentlege tenester, ein meir offensiv bustadpolitikk, ei mjukare arbeidslinje og ei meir rettferdig fordeling av skatt. Dette høyrer nøye saman, og det må ikkje bli slik at ein her berre satsar på nokre av desse bitane og ikkje på resten, for då er det ei stor gruppe som ligg lågt i inntekt, som framleis må betala urimeleg mykje inn av inntekta si i forhold til folk med større inntekter. (Presidenten klubbar.)

Kva plan har Regjeringa for oppfølging av utjamningsmeldinga (presidenten klubbar igjen), utover det som er nemnt av tiltak i langtidsprogrammet?

Presidenten: Som så mange ganger før minner presidenten om at taletiden er inntil 1 minutt.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Som jeg allerede har sagt, har vi faktisk lagt fram og levert et budsjett som omfordeler på skattesiden på en helt annen måte enn det sentrumsregjeringen gjorde i de årene de satt her. Men jeg er veldig glad for at vi fikk tilslutning til et forlik når det gjelder dette.

Vi har ingen planer om å legge på skattene til dem som trenger det mest, vi er for omfordeling og har også vist det.

Presidenten: Erna Solberg – til oppfølgingsspørsmål.

Erna Solberg (H): Det er jo slik at skatten kanskje er det minste problemet for lavinntektsgruppene i Norge, mens avgiftene og kostnadsnivået i Norge er det største problemet. Og det som det faktisk ser ut til, er at det har vært en tendens de senere årene til at Arbeiderpartiet i samarbeid med mellompartiene har valgt å finansiere sine økninger i budsjettene ved å øke avgiftssektoren i stedet for å kutte på ordninger. Ett eksempel på dette er at årets budsjett nettopp er blitt saldert med 2 ½ øre i økt elavgift. Det er av Kommunaldepartementet beregnet til å koste en minstepensjonist i en treroms leilighet 600 kr mer i året, en vanlig familie med ett barn 1 200–1 300 kr i året – i en helt nøysom husbankfinansiert bolig. Og det var ikke lagt inn noen kompensasjoner for disse gruppene i statsbudsjettet eller forliket. Angrer statsråden på dette? Det er ikke i tråd med det statsråden har sagt om en mer sosial profil.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Når det gjelder elavgiften, er det klart at den rammer alle som har veldig dårlig råd. Men det er også slik at de som har veldig dårlig råd, får bostøtte, i tillegg til at vi har regulert G på en slik måte at vi faktisk har fått støtte fra organisasjonene som representerer trygdemottakerne. Dermed har vi også gjort det mulig for dem å leve med de kostnadene som er.

Presidenten: Vi går videre med neste hovedspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

Den 2. mai var statsministeren her i spontanspørretimen, og det ble da stilt spørsmål knyttet til situasjonen for fattige barn i Norge. Statsministeren svarte bl.a.:

«Det vi har gjort, er flere ting. Blant annet har vi lagt fram en handlingsplan i langtidsplanen for bekjempelse av fattigdom, og vi har lagt fram nye retningslinjer for sosialhjelpssatser.»

Når det gjelder langtidsplanen, skjønner man jo at det er noe som ligger langt fram i tid –once in a blue moon, som det heter på engelsk. Når det gjelder retningslinjer for sosialhjelpssatser, tydeliggjør ikke svaret hans hvorvidt dette betyr en bedring. Kan sosialministeren presist angi hvordan sosialhjelpssatsene kan være med på å bedre situasjonen for fattige barn når det er retningsgivende og det er kommunene selv som egentlig bestemmer satsene?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg skal holde meg til morsmålet og forklare hvor lang horisont det er på den planen for sosial og økonomisk trygghet som ligger inne i langtidsprogrammet, og som skal gjennomføres i løpet av de kommende fire år.

Når det så gjelder hvordan sosialhjelpsretningslinjene skal kunne gjøre det bedre for fattige barn, er det slik at det er anbefalinger overfor kommunene. Vi har kommunalt selvstyre i dag, og det ønsker jeg at vi skal ha fortsatt. Men vi lager likevel anbefalinger når det gjelder sosialhjelp, der vi innfører egne aldersgraderte satser for barn som vil gjøre at barn i de kommunene som følger disse retningslinjene, får det bedre. Dette er gjort i andre land, og det har vist seg å ha en effekt selv om man ikke lager det som normer.

Olav Gunnar Ballo (SV): Vi ser altså at en rekke satser ikke bestemmes av kommunene selv, men ut fra et beregningsgrunnlag som staten har fastsatt. Eksempler på det er sykelønn, attføring, rehabiliteringspenger og uførepensjon. Vi ser det samme med barnetrygden. Vi snakker her om den gruppen i landet som kommer verst ut, og som det er størst behov for å sikre via målrettede tiltak i statlig regi. Det synes da høyst forunderlig at man skal argumentere med at nettopp på det området skal det fastsettes av kommunene selv. Kommunene må altså ta dette av sine rammer, uten at man via retningslinjene sikrer tilgang på midler.

Kan sosialministeren begrunne hvorfor man ser så forskjellig på sosialhjelp til de fattigste i forhold til øvrige satser som bestemmes av staten, og som altså kommer likt ut, uansett hvilken kommune i landet man måtte bo i.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg må få minne om at sosialhjelp ikke er noen trygd. Sosialhjelpen er ment å skulle være en økonomisk hjelp i et knipetak der man av en eller annen grunn ikke har egen inntekt. Det finnes utallige grunner til at folk plutselig ikke har egen inntekt.

Det er min og Regjeringens oppfatning at det vanlige i dette landet skal være at man lever av eget arbeid. Hvis man faller ut av eget arbeid på grunn av sykdom, har vi ordninger som følger opp det, som vi allerede har diskutert i flere runder her i dag. Hvis man mister arbeidet, har vi også ordninger for det. De andre årsakene er så mange og så forskjelligartede at vi har behov for en individuell gjennomgang av alle. Når vi da velger å si at det må kommunene gjøre, når vi gir normer likevel, er det rett og slett for at kommunene skal få litt hjelp når det gjelder å beregne det daglige forbruket.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

John I. Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går til sosialministeren.

Svært mange kommuner har nå alvorlige økonomiske problemer med å gjennomføre byggingen av sykehjemsplasser og omsorgsboliger i henhold til de godkjente planene – dette på grunn av sterk lønns- og prisstigning. Kostnadene pr. enhet i dag i de fleste kommuner ligger 40–50 pst. høyere enn ved innføringen av eldreplanen. Investeringstilskuddet var i begynnelsen satt til 830 000 kr pr. sykehjemsplass, mens de reelle kostnader i henhold til Husbankens egen årsmelding for 1998 viste en byggekostnad i snitt på 1,1 mill. kr. Og kostnadene har siden den tid bare økt.

Vil sosialministeren ta initiativ innad i Regjeringen til at investeringstilskuddet både til sykehjem og omsorgsboliger blir økt, slik at de kommuner som kom noe sent i gang med sin bygging, kan få de samme refusjonsordninger som de kommuner som kom først i gang?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Når det gjelder den videre utbyggingen av eldreplanen, har vi drøftet den ganske inngående i St.meld. nr. 34 for 1999-2000, som ble behandlet her for ikke så veldig lenge siden. Istedenfor å gå for økt kostnadsdekning til den enkelte enhet valgte vi altså å øke antall enheter med 5 000. Vi ser at kommunene stadig planlegger, og vi ser at det fortsatt er stor interesse for ordningen, noe som gjør at jeg føler meg ganske trygg på at den allikevel blir gjennomført. Det vi må sørge for nå, er at vi fordeler de gjenstående utbygginger til de kommunene som har kommet sent i gang, og som vi har kontakt med jevnlig, både gjennom fylkesmannen, fylkeslegen og departementet.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker for svaret. Jeg synes det var et merkverdig svar på mitt spørsmål.

Nome kommune i Telemark har nå ferdigprosjektert bygging av et sykehjem med 70 plasser til en kostnad på 1,4 mill. kr pr. plass. Kostnaden ligger altså 75 pst. over refusjonsgrunnlaget pr. dags dato. Skal kommunen makte dette, er man nødt til å nedprioritere andre prioriterte oppgaver, ikke minst når det gjelder barn, ungdom og omsorg.

Slik jeg ser det, svikter både Regjeringen og Stortinget det løftet som ble gitt til kommunene om finansiering av omsorgsboliger og sykehjemsplasser da reformen ble etablert.

Er sosialministeren enig i denne vurderingen, at både regjering og storting har sviktet de løftene som ble gitt da eldrepakken ble påbegynt?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Regjeringen har lagt grunnlaget for en betydelig bedre økonomi i kommunene i løpet av den tiden vi har sittet. Jeg tror det er forklaringen på at det fortsatt er mange kommuner som både planlegger og bygger omsorgsboliger og sykehjem i en rivende fart. Derfor kan jeg på ingen måte si meg enig i at vi har sviktet. Jeg er tvert imot veldig glad for å se at det går fremover. Hovedproblemet blir nok mer hvordan vi skal fordele de gjenstående enheter, enn at kommunene ikke klarer å bygge dem ut.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Sonja Irene Sjøli.

Sonja Irene Sjøli (H): Det har også vist seg at mange kommuner velger å bygge omsorgsboliger fordi dette vil falle billigere ut driftsmessig for kommunene. Dermed har de for få plasser med heldøgnspleie.

For å sikre at det bygges nok tilbud om heldøgnspleie, foreslo Høyre et høyere oppstartingstilskudd til omsorgsboliger med heldøgnspleie på lik linje med tilskuddet til sykehjem, samtidig som man skulle opprettholde oppstartingstilskuddet for omsorgsboliger som bare har tilbud om hjemmehjelp.

Dette stemte Arbeiderpartiet imot, til tross for at det ville kunne gitt betydelig flere plasser med heldøgnspleie og fleksibilitet ikke minst i forhold til brukerne, bl.a. ved at de kunne slippe å flytte til sykehjem når omsorgsbehovet øker. Mitt enkle spørsmål er: Hvorfor går Arbeiderpartiet imot en slik løsning som kunne gitt et mye bedre tilbud og flere plasser?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Det som er svært viktig når det gjelder eldreomsorgen, er at vi har mange forskjellige tilbud – til dem som ikke trenger så mye hjelp,til dem som trenger en god del hjelp, og til dem som trenger virkelig mye hjelp.

Det vi har sett, er at tilbud i den første kategorien ble først utbygd. Det var enklest for kommunene å gripe fatt i, og det er lett å forstå. Vi ser nå at det er en betydelig utbygging av sykehjem. Og som representanten Sjøli helt sikkert vet, har Stortinget vært med på å vedta de kriteriene som nå legges til grunn ved tildeling, der de omsorgsboligene man får støtte til, er de som har en omsorgsbase nær ved, slik at man kan få betydelig hjelp og støtte også i omsorgsboligene.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Gunnar Kvassheim (V): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

Fagrådet innen Rusvernet i Norge betegner den ruspolitiske situasjonen i landet som dramatisk, ekstraordinær og ute av kontroll. Det er meget sterke ord fra et meget kompetent fagråd. Det er en epidemisk utvikling når det gjelder overdosedødsfall, og situasjonen er den siste tiden forverret gjennom ytterligere akselerering av slike alvorlige tall. I tillegg er det en dramatisk økning når det gjelder unges rusmiddelbruk. Fagrådet har bedt om en straksplan, og det er fremmet en rekke konkrete forslag.

Jeg legger uten videre til grunn at den alvorlige situasjonen vil bli reflektert i tiltak som kommer i revidert budsjett. Mitt spørsmål til statsråden er: Er Regjeringen beredt til raskt å sette i verk tiltak for å møte den alvorlige situasjonen som altså Fagrådet innen Rusvernet kaller dramatisk, ekstraordinær og ute av kontroll?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg er glad presidenten setter pris på faste kunder!

Når det gjelder russpørsmålet, er jeg like bekymret som Fagrådet. Jeg er enig med Fagrådet i at denne situasjonen er meget alvorlig, og derfor har vi hatt et kontinuerlig arbeid med den på alle felt.

For det første: Hvis vi ser på forebygging, har vi omorganisert hele forebyggingsfeltet og ført det lenger ut mot kommunene, mot steder der folk bor og der ungdommen er. I tillegg har vi laget en egen plan for forebygging av bruk av ecstasy – noe som kanskje ikke er så mye i fokus akkurat nå, men som bekymrer meg voldsomt fordi vi har så liten kunnskap om det. Så arbeider vi videre på behandlingssiden, både med den medikamentfrie og den medikamentelle behandlingen. Når det gjelder den medikamentelle behandlingen, omorganiseres den helt og beskrives i revidert nasjonalbudsjett, som legges fram fredag. Jeg skal ikke bruke mer tid på den beskrivelsen. Og så har dette med sprøyterom også vært drøftet, og vi arbeider med det.

Jeg synes dette viser at Regjeringen absolutt arbeider med saken, men vi skal være klar over at vi lever i et land med veldig god økonomi, noe som tiltrekker dem som selger stoffet i hopetall, fordi det er lett å få avsetning på det. Det er kanskje den aller største bekymringen. Hvordan skal vi få stoppet dem som omsetter stoffet i hele landet, slik det nå skjer?

Gunnar Kvassheim (V): Jeg er ikke tilfreds med svaret.

Vi er i en ekstraordinær situasjon; mange mennesker mister livet. Vi vet hvilke tiltak som kunne virke i forhold til dette, og vi kjenner prisen. Jeg hadde ventet at en i en ekstraordinær situasjon hadde vært villig til å ta et ekstraordinært løft og ikke bare beskrive det fortløpende arbeidet som har vært gjort på dette området, og det som skal gjøres videre.

Så mitt spørsmål til statsråden er: Når hun er enig i beskrivelsen fra Fagrådet innen Rusvernet om at situasjonen er ekstraordinær, ser hun ikke da behovet for å gjøre noe ekstraordinært? Venstre har liggende i Stortinget et forslag om en straksplan som inneholder mange av de samme elementer som Fagrådet har kommet med, og vi håper at Regjeringen kan være med på å slutte opp om et slikt løft som nå må til.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Som kjent ble det på Arbeiderpartiets landsmøte vedtatt at vi skal legge fram en handlingsplan mot rus. Den er under utarbeidelse og vil bli lagt fram relativt snart.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jon Lilletun (KrF): No har vi vore opptekne både av korleis den sosiale omsorga skal vere og korleis vi skal forsvarast, så no synest eg det er rimeleg at ministeren som har ansvaret for at vi òg skal ha noko å leve av i framtida, får kome til orde.

I går fekk fiskeriministeren stor og fortent ros for tiltaka mot fiskejuks. Eg er oppteken av forvaltninga, og det gjeld makrell. Rederiforeninga for ringnotfartøy hadde eit møte med ministeren for fire månader sidan og fekk eit svar som dei ikkje synest var eit svar, og dei bed no om eit raskt svar i forhold til ei kvotefordeling som er den same no for 105 båtar som den var for 50 båtar tidlegare, trass i at det er styresmaktene som har tildelt dei 105. Og sett i eit større perspektiv: Kva gjer ministeren i forhold til EU når det gjeld sild- og makrellkvotane totalt, der Noreg dei siste ti åra heilt klart har kome dårleg ut i forhold til EU sine kvotar? Der er det ei stor skeivfordeling. Vil statsråden setje i gang kraftige tiltak her?

Statsråd Otto Gregussen: Jeg har, som Lilletun, konstatert at den nye foreningen for små ringnotfartøy er misfornøyd med et svar på hvorvidt de skal få større kvote eller ikke. Jeg vil da gjøre oppmerksom på at de kvotene som man har til disposisjon, er fordelt etter nøkler som det har vært stor enighet om i næringen. Det som har skjedd i denne gruppen, er at deltakelsen over en periode har økt veldig mye. Det gjør da at den kvoten som er til disposisjon for gruppen, blir mindre for hvert enkelt fartøy, som samtidig blir mer og mer effektivt.

Jeg har stor forståelse for behovet for å skape enighet og legitimitet også for fordelingsspørsmål i fiskerinæringen. Det er slik i øyeblikket at Norges Fiskarlag, som er næringens hovedorganisasjon på fiskersiden, har tatt et prisverdig initiativ til å gå gjennom den totale ressurstilgangen i næringen, og komme med forslag til hvordan dette skal fordeles. Dette skal de behandle på sitt landsmøte i høst, og jeg har stor tillit til at denne prosessen skal gi fornuftige konklusjoner. Jeg føler at først når dette er på plass, vil det være naturlig å ta opp eventuelle omfordelingsspørsmål.

Når det gjelder spørsmål om forhandlinger med andre nasjoner om hvorvidt vi har fått rimelige kvoteandeler eller ikke, må jeg si at dette er noe som vi vurderer hele tiden. Vi vurderer bestandssituasjonen og hvilke forhandlingskort vi har på hånden i situasjonen. Hvis vi finner ut at vi har gode kort for å klare å gjennomføre en tøff forhandling om økte andeler for Norge, vil vi gjøre det, slik vi alltid gjør.

Jon Lilletun (KrF): Eg takkar for svaret, og har eigentleg ikkje trekt i tvil substansen i svaret. Men denne foreininga føler at det er lang tid å vente fire månader på eit svar dei meiner heller ikkje gjev svar på alle spørsmåla som vart tekne opp i det møtet. Dei ber då om at det ikkje no skal gå fire nye månader før dei får eit svar. Eg set pris på den dialogen som statsråden har med næringa, og eg vil berre be om ei stadfesting av at det i denne saka raskt vil verte teke eit initiativ.

Så er det ganske stor semje i fiskerinæringa om at makrell- og sildekvotane er komne skeivt ut i forhold til EU. Det dokumenterer næringa i alle fall ganske godt i den kontakten underteikna har hatt med ho. Difor ber eg om ei substansiell og kvalifisert oppfatning frå statsråden. Er han einig i det som vert påstått i desse sakene? Og er han villig til å ta initiativ framover som rettar opp den historiske skeivfordelinga som no held på å oppstå?

Statsråd Otto Gregussen: For å ta det første først: Jeg har gjort rede for at jeg synes disse legitimitetsprosessene skal gå sin gang, og så kan vi se på de spørsmålene som disse makrellfiskerne har tatt opp. Det vil bli gjort når det er mulig.

Når det gjelder forholdet til andre nasjoner og kvoteforhandlinger, vil det være slik, som jeg sa, at vi hvert eneste år prøver å argumentere logisk og fornuftig for de norske posisjonene. Vi føler at vi har fått for lite av sild, og at vi har fått for lite av makrell. Men vi er nødt til å vurdere vår egen evne til å gjennomføre tøffe forhandlinger om fiskeriet etterpå. Det vil bl.a. være avhengig av i hvor stor grad man f.eks. for sildebestanden antar at den er til stede i kvotesonene til de andre nasjonene, dersom man ikke kommer fram til en avtale. Vi vurderer dette også for inneværende år, og skal i den grad vi tror at vi har mulighet til å nå fram med et tøft grep, ta dette grepet.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.