Kari Økland (KrF) (ordfører for saken): Av de prosjektene som undersøkelsen gjelder, er det slottsprosjektet som er det mest omfattende, og som også er viet mest omtale.

En samlet komite er av den oppfatning at Slottet trengte en oppgradering etter at vedlikeholdet hadde vært forsømt i mange år, bl.a. måtte tekniske anlegg moderniseres eller utskiftes, sopp og råteskader utbedres og arbeidsmiljøet til de ca. 100 ansatte ved Slottet forbedres. Arbeidene er grundig og fint utført.

Riksrevisjonens undersøkelse viser imidlertid at rehabiliteringsarbeidene både ved Det Kongelige Slott og ved Regjeringens representasjonsbolig i Parkveien 45 er gjennomført med store økonomiske overskridelser. Årsakene er bl.a. mangelfull planlegging, sviktende prosjektstyring og svakheter ved organiseringen i prosjektene.

Kostnadsrammen for slottsprosjektet ble høsten 1995 fastsatt til 149 mill. kr, men overføringer av restbevilgninger og midler fra Statsbygg gjorde at det totalt var 170,7 mill. kr til disposisjon for prosjektet. Fram til den 1. september 1999 hadde rehabiliteringen av Slottet kostet 355,1 mill. kr. Trekker man fra arbeider som ble tatt ut av prosjektet, utgjør avviket 200 pst. i forhold til de midlene som opprinnelig var til disposisjon. Dette finner komiteen svært kritikkverdig.

For rehabiliteringsarbeidene i Parkveien 45 var den opprinnelige kostnadsrammen 17 mill. kr. Kostnadsoverskridelsene ble her 8,8 mill. kr, mens det ikke har vært mulig å fastslå om det har vært kostnadsoverskridelser ved Stiftsgården i Trondheim, på grunn av mangler i kostnadsanslag og regnskap.

Slottsprosjektet var et prosjekt av meget spesiell karakter, med et høyt innslag av teknisk, byggfaglig og håndverksmessig kompleksitet, tunge antikvariske hensyn og sterk brukermedvirkning. Undersøkelsen viser at disse forholdene var kjent allerede på planleggingsstadiet, men ikke i tilstrekkelig grad ble tatt hensyn til ved utarbeidelsen av kostnadsrammen. Usikkerheten i prosjektet ble undervurdert, og prosjektet ble organisert med stor grad av parallellitet i programmering, prosjektering og bygging.

Komiteen finner det kritikkverdig at usikkerheten i prosjektet ikke fikk tilstrekkelige konsekvenser for budsjettering, organisering og departementenes styring av prosjektet. Det er det oppdragsgivende departement, Finansdepartementet, som har ansvaret for planleggingen fram til ferdig forprosjekt, mens ansvaret i byggfasen ligger hos Statsbygg og Arbeids- og administrasjonsdepartementet, som er overordnet departement for Statsbygg. Komiteens enstemmige kritikk retter seg derfor mot alle disse instanser.

I likhet med Slottet trengte også representasjonsboligen i Parkveien 45 rehabilitering. Men også her kan kostnadsoverskridelsene tilbakeføres til mangelfull planlegging og prosjektstyring. Det er kritikkverdig at Statsbygg undervurderte prosjektets kompleksitet, kvalitetskrav, antikvariske krav og prisstigning. Det burde ha vært foretatt en mer grundig tilstandsanalyse.

Til rehabiliteringsarbeidene ved Stiftsgården i Trondheim er det brukt både investeringsmidler og ordinære vedlikeholdsmidler, men det er usikkerhet om beløpenes størrelse. På bakgrunn av regnskapsoversikter anslås imidlertid utgiftene til 15,5 mill. kr for perioden 1991 – 1997. Komiteen mener det er svært uheldig at Statsbygg ikke har hatt tilstrekkelig oversikt vedrørende disse arbeidene og forutsetter at rutinene bedres.

For øvrig tilrår en enstemmig komite at Dokument nr. 3:7 vedlegges protokollen.

Svein Ludvigsen (H): Som saksordføreren allerede har sagt, er det en alminnelig oppfatning, som dessverre er korrekt, at Statsbygg har hatt en lite heldig hånd med rehabilitering av både Slottet og representasjonsboligen i Parkveien.

Kritikken fra kontrollkomiteen, så vel som fra Riksrevisjonen, er entydig. Statsbygg må tildeles noe nær strykkarakter for deler av rehabiliteringsprosjektet. Finansdepartementet må også dele ansvaret og ta imot en del av kritikken.

Men hele saken vitner jo dessverre om en for lettvint omgang med statens penger, om mangelfull planlegging, manglende faglig innsikt og kompetanse, sviktende prosjektstyring og svært dårlig organisering av prosjektene.

Med slike karakteristikker, som altså hele komiteen står bak, kunne man spørre om det kunne ha gått verre. Og svaret er: neppe, for nærmest alt som kunne gå galt, gikk galt i disse to prosjektene. Statsbygg sitter igjen med en ripe i lakken, for ikke å si en revne helt inn til margen. De som har vært involvert, har sviktet på faglig grunnlag.

At byggene etter rehabilitering fremstår som både vakre og funksjonelle, fritar ikke Statsbygg og de to ansvarlige departementene – Finansdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet – fra ansvar. Men det viktigste nå er at man tar lærdom av byggefadesen. Og det er det jo all mulig grunn til å regne med blir gjort, med de tiltakene som departementene så vel som Statsbygg har iverksatt.

At det er formildende omstendigheter, knyttet til byggenes alder og byggetekniske kompleksitet, fritar ikke de ansvarlige fra ansvaret. De skulle ha utvist større aktsomhet under prosessen så vel som større seriøsitet hva angår kostnadsberegningene. På den annen side: Både Slottet og representasjonsboligen fremstår nå som de bør og skal, nemlig som de to fremste og fornemste gjestehusene i kongeriket. Og sånn skal det også være.

Men det bør være mer enn et tankekors for Statsbygg at først da Slottet selv overtok ansvaret, kom både fremdrift og kostnadskontroll under langt mer kyndig ansvar. Det burde også være et tankekors at media i saken om Slottet har brakt frem usannheter og tendensiøse påstander, f.eks. maleriske beskrivelser om løveføtter med gull på badekar og andre eksotiske og eksklusive løsninger, som bare har hatt ett formål, nemlig å spre det vi i nordnorsk litteratur kaller «løgn og forbannet dikt» om Kongen og Dronningen. Enkelte journalister og media har i denne saken tidvis vist en mangelfull kritisk journalistikk, men desto større vilje til sensasjonsmakeri. Ettertidens lærdom vil være en langt bedre historieskriver enn media i denne saken. Og jeg er sikker på at om en tid vil Dronningen kunne få kulturprisen for sin iver, sin kompetanse og sin stahet i forhold til å ta vare på kulturskatten Slottet.

Lærdommen for alle, også for Stortinget, må være at rehabilitering koster mer jo lenger vi venter. Og i disse prosjektene ventet vi altså for lenge. Derfor er også Høyre tilfreds med at disse tre byggene endelig er ferdigstilt, og at Statsbygg og departementene vitterlig har lært. Vi forventer derfor en helhetlig plan for rehabilitering av de andre offentlige byggene knyttet til statsoverhodets funksjon.

Så til slutt – og det jeg nå kommer til å si, er både en erkjennelse og en lærdom, men ingen unnskyldning for Statsbygg og Finansdepartementet: Vi må ta innover oss at selv om Statsbygg hadde gjort et skikkelig forarbeid med tilfredsstillende planlegging, selv om det hadde vært fullgod prosjektstyring og god organisering av prosjektet, selv om Statsbygg hadde tatt innover seg kompleksiteten, kvalitetskravene, de antikvariske kravene og prisstigningen før igangsettelse og bevilgning fra Stortinget, hadde Slottet og Parkveien neppe blitt så mye billigere enn hva de vitterlig ble. Men det er altså ingen unnskyldning for at rehabiliteringen av Slottet kom på 341 mill. kr, som utgjør 200 pst. av det opprinnelige anslag, eller at representasjonsboligen fikk en overskridelse på ca. 50 pst. Det er, tror jeg, noe vi er nødt til å ta med oss: Uansett hvilken kritikk vi måtte tildele, uansett om man hadde gjort et bedre forarbeid, hadde disse to byggene neppe blitt noe billigere.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at representanten brukte en henvisning til ord som dersom det hadde vært representantens eget utsagn, ikke ville vært i tråd med parlamentarisk skikk. Presidenten antar at dette dreier seg om en litteraturhenvisning.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.