Erik Dalheim (A) (ordfører for saken): Selv med en vellykket omlegging av engangsavgifter på personbiler i 1996 ble det fortsatt foretatt stor ombyggingsaktivitet på standard personbiler for å gjøre disse til noe annet, da med lavere engangsavgift.

Når det nå gjøres en innstramming i dette, skal det ikke være til hinder for at næringslivet fortsatt skal kunne kjøpe varebiler med dertil fortsatt lav avgift. Innstrammingen skal føre til at de mest ekstreme tilpasninger fjernes.

Det vi nå har i forskriftene, vedtatt tidligere i Stortinget og presentert av Finansdepartementet 1. april i forskrifter i år, er krav til et spesifisert volum i lasterommet. Dette volum, den såkalte kassa, inkluderer nå så å si alle standard varebiler. Ved at Finansdepartementet har fjernet kravet til i hvilken grad en slik kasse skal lastes inn, har en i tillegg gitt rom for en fortsatt ombygging av noen varebillike personbiler. Dette bør vi kunne leve med fram til den ønskede omlegging av personbilavgiftene i 2003. Da bør grunnlaget for alle avgiftstilpassede ombygginger naturlig nok fjernes.

Jeg er sikkert godt begrunnet uenig med Kenneth Svendsen i det innlegget han senere vil holde. Derfor sier jeg det nå, så sparer vi litt tid (munterhet i salen).

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Thore Aksel Nistad (Frp): Det er ganske fornøyelig å være vitne til alle de krumspring som Arbeiderpartiet gjør når det gjelder bil og bilbruk, men denne debatten og det siste innlegget minner meg mye om en sketsj som Wesenlund hadde tidligere en gang, kalt «supperådet». Maken til supperåd som det som er her, skal man lete lenge etter.

Jeg stusser veldig over hvorfor Arbeiderpartiet skal være så ivrige etter å forklare meg hva slags behov jeg har for bil. Det etterlyser jeg fra representanten fra Arbeiderpartiet. Er det ikke jeg selv som selvstendig næringsdrivende som skal definere hva slags behov jeg har? Man trenger ikke å lage en hel stortingsproposisjon om størrelsen på en kasse som skal inn i bilen. Det er jeg som skal avgjøre hvordan «kassa» skal være, og ikke representanten fra Arbeiderpartiet.

Kan man få en forklaring på disse merkverdighetene?

Presidenten: Presidenten er i tvil om ordet «supperåd» er et parlamentarisk uttrykk.

Erik Dalheim (A): Det er naturligvis de næringsdrivende selv som skal definere hva slags kjøretøy de trenger i virksomheten sin. Men hvis de velger å kjøpe en personbil, som har vesentlig høyere avgifter enn en varebil, så er poenget rett og slett det enkle at da skal de betale avgifter for det. Så enkelt er det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Kjellaug Nakkim (H): Vanligvis tar ikke Høyre omkamper på tapte saker i forhold til budsjettene. Men denne gangen synes jeg egentlig det er veldig god grunn til å ta en omkamp, fordi man nå går bort og forandrer regler like før man har tenkt å ha en hel gjennomgang av systemet.

Jeg kan sitere hva finansministeren skrev til oss i finanskomiteen på bakgrunn av dette forslaget som ble fremmet:

«Bakgrunnen for forslaget til endringen i definisjonen av varebiler var at de lave avgiftene bidro til avgiftsmotiverte kjøp av varebiler som primært ble benyttet til personbefordring.»

Tenk det, Hedda, tenk at noen som kjører dag ut og dag inn, foretrekker å kjøre en forholdsvis komfortabel bil i næringsøyemed, en bil som også medfører lavere engangsavgifter. Dette er særnorske regler, slår finansministeren fast. Slik kan vi ikke ha det, og så strammer han inn i forskriftene.

I budsjettinnstillingen i fjor høst bad komiteen om at man får en gjennomgang av hele avgiftssystemet, nettopp for å kunne få et bedre og mer fleksibelt avgiftssystem innen 2003. Men inntil da vil vi beholde de eksisterende regler. Og bakgrunnen for det er at man ønsker å gi stabile rammevilkår for bedrifter, selgere og importører, og spesielt ombygningsfirmaene. De har fått nye regler nesten hvert eneste år når det gjelder disse varebilene, så ofte har disse reglene blitt forandret. Men dette spiller tydeligvis ingen rolle bare det kan komme noen flere kroner inn i statskassen – i denne så magre statskassen, som den tydeligvis er, siden man må tette alle avgiftshull så langt det er mulig.

Kenneth Svendsen (Frp): I forbindelse med budsjettforhandlingene mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene om budsjettet for 2001 ble det enighet om å forandre definisjonen på varebil klasse 2. Endringene bestod i at det etter 1. april 2001 skal kunne lastes inn en tenkt kasse med lengde 140 cm, bredde 90 cm og høyde 105 cm. Kravet til godsrommets størrelse har ført til at det ikke lenger stilles krav til at varebilens totalvekt er mellom 2 200 og 3 500 kg. De øvrige krav til at varebil klasse 2 skal ha skillevegg og én seterad, vil derimot videreføres.

Selv om en ved forskriftsmessig tilpasning har unngått de mest ytterliggående utslagene av endringene, vil innføringen av denne særregelen føre til særnorske tilpasninger, som både vil føre til dyrere varebiler for næringslivet og til ombygninger som kan innebære en sikkerhetsmessig risiko. En vil kunne se at varebiler blir bygd med for høyt tak eller senket gulv, slik at det skal bli plass til den såkalte tenkte kassen. Dette vil i enkelte tilfeller kunne føre til vektforskyvninger, som igjen vil kunne føre til ustabilitet ved kjøretøyet, og derved bli en sikkerhetsrisiko.

Fremskrittspartiet ønsker et minimum av forutsigbarhet for det private næringsliv. Denne næringen har også behov for stabile rammevilkår. De stadige endringene i forskjellige definisjoner av person-, vare- og lastebiler fører til problemer for importørene og det øvrige salgsapparat, noe som kan føre til nedleggelse av arbeidsplasser. I ettertid har det også vist seg at det er blitt gjort.

I tillegg rammes ombygningsfirmaene hardt. De er enten avhengige av å forandre påbygninger etter de nye reglene, legge ned eller gå konkurs. Stabile rammevilkår vil i stor utstrekning føre til at slikt ikke skjer.

I brev fra Finansdepartementet, datert 3. mai 2001, står det:

«Bakgrunnen for forslaget til endringen i definisjonen av varebiler var at de lave avgiftene bidro til avgiftsmotiverte kjøp av varebiler som primært ble benyttet til personbefordring. Dette gjaldt i første rekke stasjonsvognvariantene av varebilene som var et alternativ til personbil dersom en ikke har behov for befordring av mer enn 2 personer.»

Fremskrittspartiet vil hevde at de fleste av disse bilene brukes av næringsdrivende som enten har et tidvis behov for transport av varer med lite volum, eller av selgere som frakter med seg vareprøver e.l. over store avstander. Den førstnevnte gruppen består i stor grad av små håndverksfirmaer som kjemper en evig kamp for å overleve, ikke minst på grunn av Arbeiderpartiets skatte- og avgiftstrykk, som de sosialistiske partiene med støtte av Senterpartiet har pålagt norske borgere og norsk næringsliv. Den sistnevnte gruppen vil sannsynligvis være den største gruppen og den som blir mest skadelidende av omleggingen. For den gruppen vil omleggingen føre til at de enten får en dyrere arbeidsplass ved at bedriften må gå over til å kjøpe stasjonsvogn eller en mer ukomfortabel arbeidsplass ved at sjåførene tvinges til å kjøre i kassebiler, som i mindre grad er beregnet på kjøring over store avstander.

Arbeiderpartiet ynder å fremstille seg selv som de som vil forbedre arbeidsplasser og arbeidsmiljø, bl.a. for å unngå sykdom. Selgere utsettes ofte for belastningssykdommer som følge av dårlig sittestilling, kjøring på dårlige veier osv. Jeg vet ikke om disse partiene er klar over hvilken forskjell det er på komforten til en slik varebil som de sosialistiske partiene ønsker at arbeidstakerne skal kjøre rundt i, og den type arbeidsbil arbeidstakerne vil kjøre i. Hadde de tatt seg bryet med å spørre arbeidstakerne, ville de ha fått et klart svar. Men det er kanskje ikke så viktig når disse arbeidstakerne ikke er organisert i et LO-forbund.

Fremskrittspartiet mener at alle arbeidstakere er like mye verdt, og vi håper at alle, uansett organisasjonsmessig tilknytning, skal få en best mulig arbeidsplass. Derfor har vi også fremmet dette Dokument nr. 8-forslaget som Stortinget behandler i dag.

Jeg tar herved opp forslaget.

Presidenten: Representanten Kenneth Svendsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Thore Aksel Nistad (Frp): Jeg må ta ordet én gang til i denne saken.

Det var ikke jeg som brukte ordet «supperåd», jeg henviste til en sketsj som var populær på TV, som Wesenlund hadde, og den sketsjen ble kaldt «supperådet».

Tidligere var begrunnelsen, som altså byråkratene med god støtte av Arbeiderpartiet har funnet på, slik det står her:

«Et krav om at kassen fysisk skal kunne lastes inn i godsrommet vil kunne føre til vanskelige grensetilfeller der døråpningen har avrundede hjørner, hengsler og andre detaljer som fører til at en rettvinklet kasse ikke kan lastes inn.»

Og dette driver voksne folk med! Det er og blir en gåte for meg, selv om det kanskje ikke er en gåte for representantene i Arbeiderpartiet.

De har lettet lite grann på disse reglene. De har funnet ut at man skal ha krav til at det skal være en kasse med lengde 140 cm, bredde 90 cm og høyde 105 cm. Og så sier også representanten Dalheim at hvis jeg ikke er fornøyd med å kjøpe en sånn bil som dette passer inn i, får jeg kjøpe en personbil og betale avgiftene. Det er da jeg blir helt sjokkert. Det må være helt fjernt for Arbeiderpartiet at som selvstendig næringsdrivende har jeg en dag behov for å kjøre varer, og da skal jeg altså drive og måle denne kassen og dele opp de pakkene jeg skal ha med. Neste dag skal jeg kanskje kjøre ansatte. Jeg skal altså ha to biler. Jeg ser representanten Dalheim rister på hodet, men jeg har vært selvstendig næringsdrivende i hele mitt liv, aldri vært byråkrat, aldri vært i Arbeiderpartiet, og dit kommer jeg heller ikke. Er det virkelig gått så langt at det er Arbeiderpartiet og byråkratene som skal avgjøre hva jeg trenger i mitt virke? Jeg trodde ærlig talt at man kunne gjøre noe annet i dette landet. Det er ikke rart at vi har verdensrekord i byråkrati her i landet.

Erik Dalheim (A): Bare en liten tur tilbake til virkeligheten.

Det er jo slik at disse varebilene som representantene fra Fremskrittspartiet litt blomstrende omtaler, er praktiske, kjøregode biler med god komfort, som i tillegg er praktisk innredet for å ta med seg det gods som en næringsdrivende måtte ha behov for å frakte. Men det er klart at man i dette landet bestandig har stått overfor den virkeligheten at hvis man skal ha kjørekomfort som i en personbil, er det en personbil man må kjøpe.

Så er det naturligvis en egen diskusjon: Hvilken avgift skal det være på en personbil? Der har altså stortingsflertallet ikke hatt så kjempestor avstand til Fremskrittspartiet – det kunne kanskje vært litt underholdende å gå tilbake til de konkrete forslag Fremskrittspartiet har hatt i de forskjellige års budsjettbehandlinger – så det er ikke et svart/hvitt-bilde her, men man har bestemt seg for at i Norge skal man hente et visst antall kroner fra personbiler. Og da er det så enkelt at de som skal kjøpe personbiler, som velger å ha det, må betale den avgiften som stortingsflertallet har bestemt. Men jeg vil reservere meg mot den beskrivelsen av en moderne varebil som fremskrittspartirepresentanten her tegner. Det er ikke sånn.

Kenneth Svendsen (Frp): Så er vi tilbake i fantasiens verden igjen, siden Dalheim var i virkelighetens verden. Det er for så vidt riktig at vi er tilbake i fantasiens verden. Det er på grunn av at Fremskrittspartiet dessverre ikke har flertall i denne salen. Den dagen Fremskrittspartiet får flertall i denne salen, er vi i virkelighetens verden når vi vil redusere avgiften kraftig.

Det som fikk meg til å ta ordet, var Dalheims påpeking av at Fremskrittspartiet ikke gikk inn for å senke avgiften på personbiler noe særlig i budsjettene. Det er faktisk slik at vi nesten halverer avgiftene på biler. For å ta et eksempel: Jeg kan fortelle representanten Dalheim at i budsjettene våre for de siste tre år har vi foreslått å redusere avgiften på familiebilen Chrysler Voyager med 174 000 kr i forhold til Arbeiderpartiets forslag. Og det er faktisk sånn at for en familie på fire, som betaler huslån, boligrente, energiavgift til staten, som Arbeiderpartiet krever inn, og alle de andre avgiftene, utgjør 174 000 kr veldig mye. Det er beklagelig at Arbeiderpartiet ikke ser det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.