Ottar Kaldhol (A): Dette Dokument nr. 8-forslaget frå Framstegspartiet verkar som, og er kanskje òg meint som, eit ritual. Både i 1995 og 1997 kom forslaget om at bankaksjonærar som fekk aksjane sine vurderte til null, skulle få ein rimeleg kompensasjon for tapa sine. Finanskomiteen tilrådde då at det skulle nedsettast eit granskingsutval under leiing av professor Eivind Smith til å gjennomgå årsaksforholda knytte til bankkrisa.

Forholda som førte til bankkrisa, og som gav eit finansielt tap for banken sine aksjonærar, har vorte nøye gjennomgått. Kontroll- og konstitusjonskomiteen seier i si innstilling Innst. S. nr. 141 for 1998-99 at ekstraordinære tiltak frå samfunnet si side for å møte kriser i viktige delar av bankvesenet, ikkje skuldast omsynet til bankane og deira eigarar eller tilsette, men dei store skadeverknadene for heile samfunnet om ein ikkje skulle klare å få løyst omfattande bankkriser på ein tilfredsstillande måte.

Å spekulere i aksjar er ikkje risikofritt. Og det bør vere slik at alle eigarar av aksjar er kjende med at det er ei moglegheit for tap som følgje av dette eigarskapet.

Fleirtalet i komiteen har kome fram til at denne saka er debattert, granska og tatt avgjerd i i fleire omgangar, og at det ikkje er kome fram nye opplysningar som kan gje eit anna resultat enn tidlegare. Fleirtalet i komiteen foreslår difor at Dokument nr. 8:91 for 2000-2001 vert å avvise.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Siv Jensen (Frp): Jeg registrerte at representanten fra Arbeiderpartiet forsøkte å fremstille dette forslaget som et ritual. Men det er i hvert fall slik at noen i denne salen faktisk er opptatt av hva som skjedde med de 170 000 private aksjonærer som ble rammet av statens overtakelse av de private bankene under bankkrisen.

Så sier representanten fra Arbeiderpartiet at det å spekulere i aksjer ikke er risikofritt. Nei, det tror jeg alle vet. Jeg tror alle er klar over at det å være i aksjemarkedet kan være en risikofylt atferd. Men det blir jo særdeles risikofylt hvis den aktøren som man kanskje burde stole på som stabil, troverdig, forutsigbar og ikke minst på parti med landets innbyggere, staten, er den som kanskje i første rekke bidrar til at 170 000 aksjonærer får sine verdier nullstilt gjennom en sånn prosess.

Det er faktisk slik at da Banklovkommisjonen hadde sin gjennomgang av dette, slo også de fast at det var en skammelig behandling av de private aksjonærene som fant sted. Slik jeg ser dette, er dette kanskje den siste anledningen denne salen har til å gjøre noe med denne saken. Vi står fortsatt foran et vesentlig nedsalg av bankaksjer fra statens side, og uansett vil staten gjennom sitt samlede engasjement og nedsalg trolig gå ut med en økonomisk gevinst.

Men uavhengig av om hvorvidt staten blir sittende igjen med en betydelig økonomisk gevinst eller ikke, har staten et moralsk ansvar når det gjelder å gjøre opp for sin svært tvilsomme håndtering av bankkrisen. Derfor synes jeg det er synd at det ikke er flertall i denne salen for å gi en kompensasjon som tross alt burde bli gitt, basert på at man burde ta et moralsk ansvar.

Det var nemlig slik at 170 000 private aksjonærer fikk sine aksjer nedskrevet til null. Staten sørget dermed for å fjerne en vesentlig del av det brede, nasjonale eierskapet som mange småaksjonærer i disse bankene representerte i sin tid.

Jeg skal ikke gjøre dette til en lang debatt, men jeg tar med dette opp Fremskrittspartiets forslag. Jeg håper fortsatt på at stortingsflertallet vil ta til fornuft og ta det moralske ansvaret for denne skandalen gjennom å bevilge en økonomisk kompensasjon til de tidligere private aksjonærene.

Presidenten: Siv Jensen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Øystein Djupedal (SV): Det er nødvendig å korrigere et par ting som representanten Jensen nå sa, for det fins vel neppe en sak som er så grundig behandlet i Stortinget, og også av uavhengige, som denne saken om bankkrisen.

La oss tenke tilbake på hva som egentlig skjedde. Det professor Smith også fastslår i sin kommisjonsrapport, var følgende: Disse bankene var insolvente. Poenget var at bankenes ledelser rett og slett hadde spilt bort aksjonærenes penger. Det gjorde at det ikke fantes penger igjen. Staten måtte på dette tidspunktet gå inn for å berge innskyternes penger. Det gjorde man da også, og det tror jeg de fleste er innforstått med var riktig og klokt.

Denne saken har vært behandlet i Stortinget en rekke ganger. Og særlig kanskje etter at professor Smiths rapport ble behandlet i kontroll- og konstitusjonskomiteen, der konklusjonen også var den samme.

Det var altså noen banker som spilte bort aksjonærenes penger, andre banker gjorde det ikke. At staten plutselig satt med en betydelig portefølje av bankaksjer, skyldtes ikke statens vilje til å kjøpe disse opp, men det private bankvesenets manglende bankhåndverk og ønsket om at alle banker skulle vokse inn i himmelen, med en helt uakseptabel utlånsvekst som det ikke fantes grunnlag for. Det betyr at denne saken har vært grundigere behandlet både politisk og faglig enn nesten noen annen sak.

Fremskrittspartiet holder fremdeles på å snakke om disse 170 000 aksjonærene. Ja, det er klart at det er synd på disse 170 000 aksjonærene, men det er altså ikke Stortingets ansvar. Det er disse bankene de hadde aksjer i, som rett og slett ikke kunne sitt bankhåndverk, og som derfor ble insolvente. Staten måtte faktisk gå inn som en reddende engel.

Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor Fremskrittspartiet fremdeles driver og maser om dette, for dette er det faktiske årsaksforhold. Det ville være dypt urimelig hvis staten skulle gi kompensasjon for at noen faktisk har tapt sine penger i aksjer. Det ville vært dypt urimelig overfor alle dem som hadde sine aksjer i banker som ikke gikk konkurs. Heldigvis var det slik at det var noen banker også som i denne meget opphetede perioden av norsk bankhistorie faktisk viste litt magemål, og som faktisk ikke ble insolvente. Og derfor har også de private aksjonærene i disse bankene fremdeles sine aksjer i behold, i motsetning til dem i disse store, som gikk konkurs.

Jeg håper at denne øvelsen i historieskriving fra Fremskrittspartiet, som i beste fall er meget feilaktig, nå endelig kan være skrinlagt. Jeg syns selvfølgelig det er synd at disse 170 000 aksjonærene har tapt sine penger, men det er altså ikke Stortinget eller myndighetenes ansvar. Det er rett og slett de private bankenes ansvar, og på den måten fikk altså staten disse bankene nærmest servert i hendene etter en storstilt, nødvendig redningsoperasjon.

Per-Kristian Foss (H): Bankkrisen og myndighetenes håndtering av den har vært undergitt den mest omfattende gransking Stortinget kan iverksette. En parlamentarisk gransking hører til unntakene og foretas sjelden, men har vært foretatt i denne sak. Konklusjonen av den granskingen var at det ikke forelå noe juridisk grunnlag for erstatning. Slik sett kan ikke parlamentet gjøre mer. Spørsmålet om en moralsk forpliktelse til å rette opp noen av skadene overfor de private aksjonærene, eller, sagt på en annen måte, men med samme konklusjon, om det ikke på et tidligere tidspunkt hadde vært klokt å invitere de private aksjonærene inn på gunstige betingelser til å tegne aksjer på nytt, eller gi andre fordeler, har vært behandlet av Stortinget en rekke ganger. Der er Høyre enig med Fremskrittspartiet i at en slik form for kompensasjon burde vært gitt.

Jeg syns at det forslaget som nå foreligger fra Fremskrittspartiet, er et unødvendig forslag. Ikke fordi jeg ikke er enig i det – som jeg tidligere har uttrykt – men fordi det rett og slett ikke foreligger noen nye momenter eller uttalelser fra andre partier som skulle tilsi en annen konklusjon nå. Derfor syns jeg denne repetisjonen nå egentlig er unødvendig. Det hender jo at man tar opp forslag som har vært fremmet før, men da er det fordi det har skjedd noe som er et nytt moment i saken, eller at f.eks. partier som tidligere var mot forslaget, har endret oppfatning. La meg peke på et aktuelt eksempel: Konjunkturavgiften, som ble vedtatt i budsjettet i fjor. Det gikk ikke mange ukene før deler av flertallet som vedtok den, hadde forandret mening. Da var vi raskt ute med å fremme et forslag, slik at flertallet fikk en anledning til å gi uttrykk for sin oppfatning. Så dette er ikke et generelt uttrykk for at man ikke kan ta opp igjen forslag, men da må det være noe innen det politiske miljø, en uttalelse eller lignende, som kan sannsynliggjøre at det er slik. Hvis ikke blir Dokument nr. 8-forslag egentlig bare en form for ritual, og da syns jeg at man på mange måter ødelegger instituttet, om jeg kan få lov å uttrykke det i all ærbødighet.

Siv Jensen (Frp): At Høyre nå skal stemme mot noe de er for, får Høyre svare for selv.

Det som fikk meg til å ta ordet var representanten Djupedals historiebeskrivelse av hva som faktisk skjedde, og forsøket på å fremstille det som at han jo syntes synd på alle disse aksjonærene, men at det tross alt ikke var denne salens feil. Da har jeg lyst til å minne om at det som faktisk skjedde, var at aksjekapitalen i de tre største forretningsbankene ble nedskrevet til null. Og det skjedde på bakgrunn av en svært omstridt særlov som ble vedtatt høsten 1991. Det var en slags ekspropriasjonslov som gav staten hjemmel til å overta banker i krise ved å nedskrive aksjekapitalen til null, uten å gå veien om offentlig administrasjon. Så ble denne loven vedtatt etter en svært rask saksbehandling, som gjorde det mulig for Regjeringen å nedskrive aksjekapitalen. Dermed fikk heller ikke de private aksjonærene fradrag for sine tap, noe de ville hatt krav på etter skattereformen hvis Regjeringen hadde ventet med nedskrivingen til etter årsskiftet. Aksjonærer som kunne definere sine eierinteresser i bankene som «aksjer i næring», fikk fullt tapsfradrag også etter de gamle skattereglene. Regjeringen sørget altså for at alle disse private aksjonærene som i første rekke var småaksjonærer, ble fratatt alle sine aksjeverdier uten tapsfradrag på grunnlag av en særlov, som gav rett til ekspropriasjon uten erstatning. Det er en ganske betydelig del av historiebeskrivelsen, som jeg syns det er greit å ta med seg når man vurderer dette spørsmålet. Det er også grunnen til at jeg reiste spørsmålet om det moralske ansvaret i denne saken, fordi man her vedtok denne veldig omstridte særloven, som man i tillegg gav tilbakevirkende kraft, på tross av at man hadde en skattereform som tilsa noe helt annet. Det var svært spesielt. Det førte til at samtlige aksjonærer ikke fikk retten til å trekke fra sine tap.

Så kan man jo stille seg spørsmålet: Har denne salen ikke hatt noe som helst med det å gjøre? Eller har den det? Min klare påstand er at denne salen har medvirket kraftig til at mange av disse aksjonærene føler seg snytt. Det har vært skrevet bøker om denne saken, og det at mange har kalt den for tidenes største bankran, er jeg veldig nær ved å være enig i.

Øystein Djupedal (SV): At det skrives bøker om en sak, betyr ikke nødvendigvis at bokens forfatter har rett. Det er få saker som er så grundig behandlet som denne saken. Og hvis det virkelig var sånn at denne særloven som Stortinget vedtok, var i strid med gjeldende regelverk og lovverk, ville den granskningskommisjonen som Stortinget satte ned, under ledelse av professor Eivind Smith, ha konkludert annerledes enn den faktisk gjorde. Dette var en uavhengig granskningskommisjon som Stortinget helt unntaksvis satte ned. Det skjer en gang i blant, men ytterst sjelden. Hvis representanten Jensens historiebeskrivelse her virkelig var riktig, ville det selvfølgelig ha fremkommet i den rapporten. Det gjorde det overhodet ikke.

Jeg spør meg: Hva ville vært alternativet til at Stortinget vedtok en særlov for å sørge for at disse tre bankene ikke gikk konkurs? Jo, følgene ville vært betydelige ringvirkninger til det norske samfunnsliv for øvrig? Det var derfor Stortinget i en hastig operasjon var nødt til å berge det som var igjen av et bankvesen som hadde spilt seg selv fallit.

Dette er et merkelig forslag fra et parti som i sin alminnelighet hyller markedets frie krefter og markedets fortreffelighet. Her har markedet faktisk fungert helt fortreffelig etter Fremskrittspartiets oppskrift, men bankledelsene gjorde altså ikke jobben sin, man kunne ikke bankhåndverket. Så gikk de konkurs, som dessverre skjer dann og vann på grunn av at det fins ledelser som ikke er dyktige nok, som ikke er flinke nok. Det er faktisk situasjonen sånn som den var. Stortingets redningsoperasjon har i etterkant som sagt blitt gransket nøye, og man har konkludert med at det storting og regjering gjorde, var riktig og ikke i strid med noe som helst, verken med forskrift eller lovverk på det gjeldende tidspunkt.

Dette tror jeg de fleste i etterkant vil se var riktig. Alternativet hadde altså vært langt verre for det norske samfunn. Vi får håpe det er siste gang Fremskrittspartiet foretar denne øvelsen, for dette kapitlet er definitivt skrevet; denne boka er egentlig definitivt lukket for lenge siden. Og jeg må si at hr. Foss" siste kommentar, om at det er misbruk av Dokument nr. 8-instituttet å legge fram denne typen forslag, er et synspunkt som jeg helt og fullt slutter meg til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.