Presidenten: Etter ønske frå kommunalkomiteen vil presidenten gjere framlegg om at debatten blir avgrensa til 45 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 10 minutt og dei andre partia 5 minutt kvar.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa.

Vidare blir det gjort framlegg om at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Sverre J. Hoddevik (H) (ordfører for saken): I Dokument nr. 8:82 ber Sosialistisk Venstreparti om at det blir fremmet forslag til regelverk som sikrer lave og regulerte husleier i sosiale utleieboliger. Dette er en innfallsvinkel som partiet SV har hatt tidligere, i andre dokument, der man i alle fall i en viss utstrekning søker å knytte sine sosiale boligpolitiske grep til bygningsmassen. Dette står for så vidt i motstrid til flertallet, som har satt individrettede behovsprøvde ordninger gjennom statlig og kommunal bostøtte i fokus.

Det blir hevdet at slik situasjonen er, er det en strukturell mangel ved norsk boligmasse og boligpolitikk, og det blir vist til at 4 pst. av totalvolumet er offentlige utleieboliger. Flertallsinnstillinga er i harmoni med et forholdsvis omfattende svarbrev fra departementet, som kommenterer de ulike sidene ved forslaget. Det går fram av brevet at ei heller Regjeringa anser forslagene å være et hensiktsmessig middel til å realisere de gode intensjoner som antas å ligge til grunn for dokumentet. Flertallet er enig i dette. Flertallet er også enig med Regjeringa i at en lav offentlig andel av norske utleieboliger ikke bør framstilles som en strukturell mangel i det norske boligmarkedet.

Det blir hevdet fra departementets side at forslaget ikke bidrar til å fremme effektiv bruk av kommunale boligressurser, at forslaget ikke bidrar til å stimulere kommunene til økt boligsosial innsats, og at forslaget bryter med viktige styringsprinsipp i forholdet mellom stat og kommune. Dette har ikke flertallet bestridt, og det kan da bli stående som en flertallsbetraktning.

Departementet viser også, under innfallsvinkelen «Effektiv bruk av kommunale boligressurser», til en utvalgsundersøkelse der omsorgsboliger og kommunale boliger er vurdert. Undersøkelsen viste at 73 pst. av kommunene fastsetter husleie ut fra prinsippet om kostnadsdekkende husleie.

Dette med kostnadsdekkende husleie har blitt stilt i fokus, og flertallet er opptatt av at de statlige subsidiene på boligsiden skal komme brukerne til gode. Nå er det slik at i en etterfølgende merknad sier Høyre og Fremskrittspartiet at man

«forutsetter at når det gis statlige subsidier til private utleiere må dette føre til husleier som ligger betydelig under gjengs leie, forutsatt at disse dekker løpende kostnader og vedlikehold».

Den siste presiseringa kom nok ved slutten av komiteens behandling. Det er slik at partienes øvrige merknader drøfter problemet med «betydelig under gjengs leie» holdt opp mot dekning av løpende kostnader og utgifter. Men det er jo da slik at presiseringa kom. Hvis jeg får lov til å spøke litt med volumet i innstillinga og vise til en historie fra Nord-Norge, så er det slik at det var en fallekniv som forsvant under et besøk. Det ble forfattet et brev som problematiserte dette. Så kom fallekniven til rette på naturlig vis, men brevet ble allikevel sendt. Jeg synes kanskje at litt av innstillinga bærer preg av det, og at de ulike partiers omtale av denne manglende presiseringa i Høyres merknad naturligvis kunne vært frafalt når «fallekniven» kom til rette.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Aud Gaundal (A): Jeg tror ikke noen i denne salen er uenig i at det ideelle hadde vært at alle hadde husvære hvor kostnadene stod i forhold til inntekt. Slik er det imidlertid ikke. Arbeiderpartiet er opptatt av at det skal videreføres en politikk som gjør at folk kan eie sin bolig. Det er ikke et minus at 76 pst. av det norske folk bor i egen bolig. Det er bra.

Vi må heller ikke framstille det slik at det å eie boligen er ensbetydende med at folk ikke sliter med å betale regninger, inklusiv huskostnadene. Det er ikke bare leietakerne som har det tøft på boligmarkedet i dag. For å rette på dette må det bygges flere boliger, også flere utleieboliger, og da særlig i pressområdene.

Vi må imidlertid være mest opptatt av de som av økonomiske grunner ikke har mulighet til å skaffe seg egen bolig. Men vi må ikke komme i den situasjonen at vi på Stortinget skal fastsette hva kommunene skal ta i husleie. Kommunene må stå fritt til å fastsette leien for egne utleieboliger innenfor de rammer husleielovgivningen gir.

I innstillinga skriver SV at Regjeringa legger seg kloss opp til Høyres boligpolitikk slik den praktiseres i Oslo. Dette er feil. Et offentlig utvalg anbefalte gjennom en NOU å legge til grunn prinsippet om kostnadsdekkende husleie. For de husstander som ikke betaler en slik husleie, kan statlig bostøtte, eventuelt supplert med kommunal bostøtte og i siste instans tilskudd fra sosialkontoret, være nødvendig for å sikre at den enkelte husstand har et tilstrekkelig beløp til dekning av livsopphold. Markedsleie eller gjengs leie betyr at kommunen i tillegg til å dekke egne kostnader også tar ut den merfortjeneste som følger av knapphet på utleieboliger. Dette er ikke i tråd med hva Regjeringa mener, men det lokale selvstyre gjør at de kan bestemme selv hvilken politikk de skal styre etter i kommunene.

Det er også viktig at kommunene har en effektiv bruk av sine kommunale boligressurser, og jeg vil mene at de fleste kommunene vil si at det har de. Likevel kan en ikke si at situasjonen i Oslo er bra når det er slik at det i ca. 3 000 boliger bor folk som har uoppsigelige kontrakter, og mange av disse ikke lenger har behov for økonomiske bistand. En eventuell innføring av et regelverk som sikrer varig lav husleie, vil også komme slike husstander til gode, og det kan ikke være meningen med forslaget som Karin Andersen og Kristin Halvorsen har fremmet.

I Trønder-Avisa var det for en tid siden en kommunal leietaker i Verdal kommune som stod fram og hadde synspunkter på prisnivået i de kommunale boligene. Det angikk ikke denne personen direkte, sa han, fordi han hadde 14 000 kr utbetalt i uføretrygd, men de andre leietakerne hadde problemer med husleien.

Det kan godt være riktig at kommunen har den politikken at det bor folk der som får utbetalt 14 000 kr, men da må også kommunen stå fritt i å si hva husleien skal være. Det kan i hvert fall ikke være slik at vi lager et regelverk som gjør at de med så høy inntekt får redusert husleie.

Kommunene mener selv sannsynligvis at de har en riktig politikk. I dagens aviser ser vi imidlertid at Oslo er var for kritikk, og sannsynligvis er andre kommuner også det.

I det omfattende brevet fra statsråden som er lagt ved innstillingen, er det sagt at vi fortsatt må forbedre de boligpolitiske virkemidlene, slik at også økonomisk vanskeligstilte kan bo i gode boliger, enten det er eie- eller leieboliger. Ut fra Arbeiderpartiets synspunkt er vi enig i dette, men når det boligpolitiske utvalget er ferdig med sitt arbeid, kan vi godt ta en runde på problemstillingene og få en gjennomgang av det. Som sagt, vi viser både til brevet og våre merknader i innstillinga og er enig i at forslaget avvises.

Ivar Østberg (KrF): Kristelig Folkeparti er med i det flertallet som på ingen måte tviler på den gode intensjonen i SVs forslag. Men vi finner altså ikke forslaget hensiktsmessig, og er enig med statsråden i det hun sier i brevet til komiteen.

Kristelig Folkeparti har også vært med i det flertallet og den brede enighet vi har hatt om avvikling av husleiereguleringsloven gjennom en overgangsperiode på ti år. Vi har jo kun den strenge husleiereguleringen igjen, og det var mange gode grunner til at vi skulle avvikle denne lovgivningen.

Kristelig Folkeparti er opptatt av og slutter også opp om dagens regler som legger til grunn at når det gis boligtilskudd til bygging av utleieboliger, skal utleievirksomheten drives på ikke-kommersiell basis. Det er altså ikke profittjakt som skal bedrives på dette området.

Kristelig Folkeparti er videre enig i at en betydelig del av de utleieboligene vi har for unge og vanskeligstilte, blir realisert i et samarbeid mellom kommuner og lokale boligbyggelag. Da kan man ikke avskjære f.eks. boligbyggelagene fra å kunne tildele en del av disse utleieboligene til sine unge medlemmer, for da vil man frata boligbyggelagene grunnlaget for å bistå myndighetene med å løse utfordringene vi har på denne delen av boligsektoren.

Saksordfører var inne på at 20 pst. av boligene i det norske boligmarkedet til enhver tid var leid ut, mens bare 4 pst. av disse var offentlig eid. Vi har altså en stor del privat boligutleie, og de fleste av disse er ikke profesjonelle utleiere. Mange leier ut sine sokkelleiligheter, og det drives ikke stor business på dette området. Mange av disse leilighetene er rimelige.

Et boligbyggelag er en privat utbygger. Dersom det blir stilt krav om at leienivået til disse boligene må ligge godt under gjengs leie, ville det være umulig for boligbyggelaget å få dekt sine kostnader. En slik praksis ville da kunne skremme private aktører bort fra å etablere nye leieboliger.

Flertallet har i innstillingen sagt at det er viktig å sikre at subsidieelementet kommer leietakerne til gode. Dette betyr likevel ikke alltid at leienivået vil ligge betydelig under gjengs leie.

Kristelig Folkeparti er også enig med statsråden i at det ville være et dårlig styringsprinsipp mellom stat og kommune hvis vi gikk inn med reguleringer på dette området. Jeg er spent på i mange andre sammenhenger om statsråden og Arbeiderpartiet nettopp også der i handling vil følge opp det å delegere makt og myndighet til kommunene, til det lokale nivå, og ikke ta styringen på vegne av dem som vet hvor skoen trykker.

Til slutt: Det er viktig for Kristelig Folkeparti å peke på at kommunene ofte ønsker å lage gode boforhold for vanskeligstilte. Det er ikke vrang vilje fra kommunenes side, men ofte den dårlige kommuneøkonomien som er årsak til at utleieboliger i kommunal regi blir for dyre. For Kristelig Folkeparti vil det derfor være viktig å følge opp dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2002. Det har vi bebudet i innstillingen, og vi er også spent på hvilke konkrete ting statsråden vil følge opp når hun i brevet til komiteen skriver:

«Imidlertid vil jeg følge nøye med i utviklingen og fortsatt forbedre de boligpolitiske virkemidlene slik at også økonomisk vanskeligstilte kan bo i gode boliger, enten det er eie- eller leieboliger.»

Torbjørn Andersen (Frp): Forslaget fra SV om å sikre lave og regulerte husleier i sosiale boliger er sikkert vel ment. Men det er vel neppe særlig godt egnet i forhold til intensjonene i forslaget. Bolig- og utleiemarkedet er et område som er styrt av svært mange mekanismer og ulike økonomiske, private, politiske og offentlige interesser.

Hovedmålsettingen for norsk boligpolitikk er at alle skal ha mulighet for et nøkternt botilbud. Det er slik at 76 pst. bor i egen bolig, det finnes 20 pst. utleieboliger, og det er vel 4 pst. av dem som er i offentlig eie. Det viser at privat sektor er den dominerende – og takk for det – i Norge.

Vi ser imidlertid at det er visse problemer med å oppnå denne nasjonale målsettingen når det gjelder enkelte vanskeligstilte grupper på boligmarkedet. Leiereguleringer som griper sterkt inn i leieprisfastsettelsen, er imidlertid urealistiske, da slike politiske reguleringer på sikt bidrar til å redusere utleietilbudet. Dermed forsterkes problemene for alle, inkludert de vanskeligstilte grupper det her gjelder, ved at det altså blir svært lite attraktivt å leie ut eller bygge boliger for utleieformål. Skal man stimulere til økt utleietilbud og mer prisdempende konkurranse i utleiemarkedet, vil det virke mot sin hensikt å gjøre det noe kanskje nær økonomisk tapsbringende å legge ut etter forslaget fra SV.

Griper man inn og prisregulerer huseiers leieinntekter, slik at f.eks. utleiehus til vanskeligstilte kan bli lite økonomisk attraktivt for utleier, vil utleietilbudet innenfor dette segmentet, enten det er privat eller offentlig utleier, forvitre ganske raskt.

Vi erkjenner imidlertid alle at det er et behov for en offentlig innsats når det gjelder vanskeligstilte grupper på boligmarkedet.

Men denne innsatsen bør rettes inn mot å stimulere offentlige eller private boligeiere til økt innsats, snarere enn å straffe dem med strengere leieprisreguleringer. Vil man skape ubalanse i leiemarkedet, er det altså bare å gripe inn og regulere mot markedsutviklingen på utleieprisene. Da får vi et utleiemarked med et mer begrenset tilbud, og vi får en tilsvarende økning i leieprisnivået.

Forslaget fra SV er å angripe fra feil ende, og det vil heller til syvende og sist ramme de grupper som forslaget er ment å hjelpe, fremfor å avhjelpe disse gruppers stilling på boligmarkedet i dag.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er i dag eit stort behov for utleigebustader både i pressområde og i mange distriktskommunar. Det er viktig å stimulera både kommunar, organisasjonar og stiftelsar, både offentlege og private aktørar, til eit auka engasjement.

SV har i dag hausta mykje forståing for sitt forslag. Det skal dei òg få frå Senterpartiet. Her er behov for kreative forslag utover dei tradisjonelle verkemidla som vi har. Men vi meiner det er grunn til å stilla spørsmål ved om ein ved ei husleigeregulering oppnår at det blir bygt fleire utleigebustader. Vi trur ikkje det er vegen å gå.

Lat meg peika på nokre andre grep som må til. Kommuneøkonomien må styrkjast slik at fleire kommunar ser seg i stand til å prioritera utleigebustader. Det er òg nødvendig å auka både løyvingane og låneutmålingar frå tilskotsordningane i Husbanken som går til bygging av utleigebustader og låginnskotsbustader. Senterpartiet tok i regjering fleire initiativ i så måte, f.eks. vart husbankramma auka med 3 milliardar kr. Vi tok initiativ til eit program, eit samarbeid mellom staten og dei fem største bykommunane om bustader for bustadlause, eit prosjekt som eg forstår kommunalministeren følgjer opp. Vi har gitt vår støtte både til eigne og andre sine forslag i denne salen for å sikra fleire utleigebustader, men det gjenstår enno mykje arbeid.

I desse dagar ligg det eit Dokument nr. 8-forslag til behandling, eit initiativ frå Senterpartiet. Det går på dette at eigna og rimelege tomter ofte er ei stor hindring. Vi syntest at det var viktig å få belyst nærmare om Posten sine bygningar – dei 72 som skal seljast, og dei tomtene dei står på – kunne nyttast til ikkje-kommersielle bustader. Eg tilrår det forslaget på det varmaste.

Det er sagt av fleire her allereie at av dei litt over 20 pst. av bustadene i den norske bustadmarknaden som til kvar tid er leigde ut, er berre 4 pst. offentleg eigde. For meg blir det ein tankekross å gå inn med regulering, både i forhold til alle dei enkeltpersonane som faktisk i dag hjelper til med nokre av dei rimelegaste bustadene – eg ynskjer å stimulera den typen bustader vidare, alle desse sokkelleilegheitene – og spesielt i forhold til bustadbyggjelaga. Dei er altså private utbyggjarar, og vi må ikkje stilla oss i ein situasjon der vi står i fare for å stemma vekk nokre av desse, med den stabiliteten som dei inneber, med det allmennyttige elementet som dei utgjer i ein svært så privatisert marknad.

Når det gjeld kommunane, vil eg understreka den uroa som vi kjenner i forhold til auka leige. Det er ikkje ei ynskt utvikling. Men då må vi altså frå dette huset syta for at det er større samsvar mellom dei oppgåvene som kommunane i dag har, og dei midlane som blir stilte til disposisjon. Det ville etter mitt syn vera feil dersom vi her skulle ha regulering på husleiga og risikera at dette faktisk går ut over andre tilbod som kommunane i dag brukar midlar på.

Men eg vil til liks med Ivar Østberg understreka at vi vil komma tilbake til denne saka i samband med budsjettet for 2002.

Karin Andersen (SV): Det opprører meg at kommunen krever markedsleie av de dårligst stilte i samfunnet. «Hvordan skal de ha råd til å betale det markedet krever?», spør kommunalministeren i gårsdagens Dagbladet. Ja, det er akkurat det dette forslaget handler om: Hvordan i all verden skal folk med dårlig råd ha mulighet til å betale markedsleie? Slik lovverket er i dag, og slik flertallet på Stortinget tydeligvis fortsatt har lyst til å ha det, kan kommunene med loven i hånd forlange markedsleie, forlange gjengs leie. Og det har de, som kommunalministeren helt riktig sier, overhodet ikke råd til. Så det er flertallets politikk som tillater f.eks. Oslo kommune å føre den umenneskelige sosiale boligpolitikken som de gjør.

Hadde bedre kommuneøkonomi hjulpet på dette? Ja, i en del kommuner hadde det gjort det, i kommuner som hadde hatt en styring, der man hadde vært villig til å drive en sosial boligpolitikk. Men i mange kommuner er jo nettopp det politiske ønsket at man ikke skal drive en sosial boligpolitikk. Man ønsker et system med noen hardt tilmålte sosiale kroner til dem som ikke greier seg, og så skal de løpe fra kontor til kontor for å se om de finner ut av disse ordningene og hver dag bli fortalt om igjen og om igjen: Du kan ikke være trygg på at du skal bo der du bor neste måned, og du får være så snill å ta deg sammen, for den måten du lever livet ditt på, er ikke god nok. Jeg reagerer meget sterkt på detaljer i statsrådens brev til komiteen, der hun nærmest legger skylden på den enkelte for rot i egen økonomi, og for at de ikke har råd til å betale markedsleie, f.eks. i Oslo. Det står i brevet at det er svært mange personer som har god råd, men som av andre grunner roter bort pengene og ikke greier å betale husleien.

Folk med dårlig råd og sosiale problemer trenger å kunne være trygge i sine egne hjem. Mange lever med trusselen om å bli kastet ut også av kommunale utleieboliger. Hvis noen av representantene har vært i nærheten av dem, så lukter det angst og fortvilelse rundt dem. Veldig mange av disse familiene har unger. Er det noen unger som trenger et trygt sted å bo, som trenger å slippe å leve med trusselen om å måtte flytte, skifte venner, skifte skole, skifte barnehage stadig vekk, så er det disse ungene.

Og jeg blir ganske fortvilet over alle de krokodilletårene som blir grått over folk med dårlig råd. Alle forslag som blir fremmet, blir møtt med motforslag. I dag, når vi fremmer forslag om regulerte, lave husleier for dem som trenger det mest – det er slett ikke et forslag om å regulere husleien i alle private boliger, slik noen sier her i dag – da skal vi bygge flere boliger. Når SV fremmer forslag om å bevilge penger til å bygge flere boliger, er det heller ikke noe flertall for det. Så sier de at kommunene skal legge seg på kostnadsprinsippet. Ja, kostnadsprinsippet er for dyrt for mange, og i tillegg er det ingen reguleringer som sikrer at kommunene følger kostnadsprinsippet.

Det er strukturmangel i norsk boligsektor. Det er altfor få utleieboliger, og de er altfor dyre. Hvis Regjeringen skal følge sin politikk med å bygge mange flere boliger og bruke mange milliarder på tilskudd og lån til dette, så er det helt vesentlig at vi sikrer at de pengene kommer dem som trenger billig husvære til gode. Det er vi ikke sikre på i dag. Er ikke flertallet noe bekymret for det? Vi kan bruke milliarder av kroner til å bygge boliger, men det er ikke sikkert det blir en eneste billig bolig av det. Hvordan skal da folk kunne ha råd til å bo?

SV står fast på at Regjeringen og flertallet har gitt Høyre rett i sin boligpolitikk. Det er fordi man sier at de boligpolitiske virkemidlene heretter skal være personrettet. Det betyr at det skal være mer klientifisering, slik Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Oslo, Ann-Marit Sæbønes, sier i en artikkel hun skrev i Dagbladet for noen uker siden.

Det som er mangelen i norsk boligpolitikk, er mange nok billige utleieboliger slik at de som trenger det, kan få bo der. Det blir i debatten i dag også henvist til at det er svært mange som leier ut sin privatbolig, og at det er billig. Ja, jeg ønsker en liste over de boligene som jeg kan ta med meg til dem som ringer meg og trenger et billig sted å bo, for de lever med hjertet i halsen og vet ikke hvor de skal gjøre av seg om fjorten dager. Så den listen vil jeg gjerne ha. Det er noen som trenger den.

Presidenten: Presidenten er litt usikker på om representanten Andersen har fremsatt noe forslag.

Karin Andersen (SV): Det glemte jeg, president. Takk for påminnelsen. Da fremmer jeg forslaget fra SV.

Presidenten: Da har representanten Andersen fremmet et forslag på vegne av SV.

Statsråd Sylvia Brustad: Engasjementet fra forslagsstillerne for å sikre de dårligst stilte bedre boliger støtter jeg, men jeg tror ikke løsninga er den som blir foreslått fra representantene Andersen og Halvorsen. Jeg må også understreke, særlig tatt i betraktning det innlegget representanten Andersen nå nylig har holdt, at det er ikke noe grunnlag, verken i denne innstillinga eller i Arbeiderpartiets politikk, for å si at Arbeiderpartiet støtter en politikk der en skal ta markedsleie av dem som er aller dårligst stilt. Det er stor forskjell på å ta markedsleie og det som et flertall støtter i denne innstillinga, nemlig kostnadsdekkende husleie. Så dette har ikke SV noe grunnlag for å si.

Jeg er tilfreds med at et flertall støtter Regjeringas politikk på dette området, og avviser dette dokumentforslaget. Jeg har i svarbrev til Stortinget forsøkt å redegjøre for hvorfor jeg mener at et slikt forslag til regelverk ikke er et hensiktsmessig middel for å realisere de gode intensjoner som jeg faktisk tror ligger til grunn for forslaget. Men jeg må også si: Jeg syns ikke det er noen god ting verken å beskylde Arbeiderpartiet eller andre partier for å gråte krokodilletårer. Det er et ekte engasjement også fra vår side for å gjøre noe overfor denne gruppa, men vi har vidt forskjellig oppskrift på hvordan dette skal gjøres.

Dette forslaget, slik det er utformet, mener jeg ikke bidrar til å fremme en effektiv bruk av kommunale boligressurser. Det bidrar ikke til å stimulere kommunene til økt boligsosial innsats, hvilket må være hensikten. Og jeg tror dessverre heller ikke at det bidrar til flere boligløsninger for dem som faktisk er mest vanskeligstilt.

De fleste utleieboligene i Norge er private, om lag 20 pst., og om lag 4 pst. er offentlig eid. Det er ikke slik at de offentlig eide utleieboligene har en sosial karakter mens de andre ikke har det. Mange av de rimeligste utleieboligene i Norge fins nettopp bl.a. i denne massen av private utleieboliger. De aller fleste kommunalt eide utleieboligene i Norge er anskaffet gjennom lån og boligtilskudd i Husbanken. Det er et mål for Regjeringa at kommunene skal ha en utleieboligmasse som er tilpasset behovene i den enkelte kommune. Mange kommuner er i disse dager i ferd med å utarbeide lokale boligsosiale handlingsplaner som nettopp konkretiserer behovet for utleieboliger. Flere av de store byene, hvor presset på boligmarkedet er størst, gjør nå et grundig arbeid på dette området, og om lag 80 kommuner jobber med eller har ferdigstilt slike planer. Jeg mener det er en forutsetning for å gjøre en god innsats på det boligpolitiske området. Jeg deler synet til representantene Andersen og Halvorsen om at flere kommuner bør ha langt flere utleieboliger enn de har i dag. Økninga av boligtilskuddet og forbedringer i bostøtta på statsbudsjettet for inneværende år, som for øvrig er et ledd i oppfølginga av dokumentet om en mer solidarisk boligpolitikk, har nettopp som mål å få kommunene til å skaffe seg flere utleieboliger til unge og vanskeligstilte.

En undersøkelse som er gjort av Husbanken, viser at omtrent tre av fire kommuner fastsetter husleia ut fra prinsippet om kostnadsdekkende husleie. Det bidrar til effektiv ressursbruk i kommunene, og kommunene får på den måten synliggjort de reelle kostnadene knyttet til boligtilbudet og husleieinntektene. Disse inntektene kan – og jeg vil også si at mange ganger bør – disse kanaliseres tilbake til beboere med lave inntekter i form av kommunal bostøtte som et supplement til den statlige bostøtta for å redusere boutgiftene ytterligere etter nærmere behovsprøving og til å forvalte og vedlikeholde boligmassen på en god og effektiv måte. Dette tror jeg også sørger for at kommunene i hvert fall bør se seg tjent med å anskaffe flere utleieboliger. For det er ingen tvil om at vi trenger å få bygd flere utleieboliger, men vi trenger også å målrette det mer mot dem som trenger det aller mest.

Den statlige bostøtteordninga er særlig viktig å benytte aktivt når kommunene fastsetter kostnadsdekkende husleie. Det skyldes selvfølgelig at en del av de mest økonomisk vanskeligstilte husstandene ikke kan makte å betale en kostnadsdekkende husleie. For å redusere boutgiftene for disse husstandene ned til et akseptabelt nivå er ordninga med den statlige og den kommunale bostøtta helt avgjørende. Den bør og skal fungere som et sikringsnett for husstander med lav inntekt. Jeg syns det er bra at de største byene i tillegg har egne ordninger med egne kommunale bostøtteordninger som supplerer den statlige. Det er også helt nødvendig.

Jeg er tilfreds med at flertallet gir så bred støtte til Regjeringas politikk, og er enig i at modellen med kostnadsdekkende husleie og statlig/kommunal bostøtte er den riktige måten for å hjelpe unge og vanskeligstilte i utleieboliger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Østberg (KrF): I det brevet som mange har vist til, viser statsråden til en rapport fra Byggforsk om utkastelser, hvor namsmannen sier at flertallet av dem som kastes ut, egentlig har råd til å betale husleien. Det dreier seg i hovedsak om vansker med å håndtere egen økonomi og for noen en vanskelig livssituasjon. Er statsråden enig i namsmannens beskrivelse, at de fleste som kastes ut, altså har råd til å betale?

Det står videre at i mange tilfeller er det først og fremst snakk om hjelp til å håndtere økonomien bedre og om holdningsendringer. Deler statsråden også det synet? Er dette statsrådens syn, eller er det namsmannens syn? Det står også at det er viktig med nødvendig sosialhjelp, og at den kommer i tide, eller at beboeren får hjelp inn i en mer hensiktsmessig bolig. Er dette statsrådens syn, eller er det namsmannens syn?

Og til slutt: Statsråden sier at hun imidlertid vil følge nøye med i utviklingen og fortsatt forbedre de boligpolitiske virkemidlene, slik at også økonomisk vanskeligstilte kan bo i gode boliger, enten det er eier- eller leiebolig. Hvilke boligpolitiske virkemidler er det statsråden først og fremst tenker på her?

Statsråd Sylvia Brustad: Når det gjelder den undersøkelsen som det er vist til i brevet, kan ikke jeg bestride den. Undersøkelsen er altså gjort av andre av meg, men jeg har ikke noe grunnlag for å bestride det som står i den undersøkelsen. Men uansett hva som er årsaken til utkastelser, mener jeg, og det viser også flere undersøkelser, at det er et stort potensial for å redusere antall utkastelser, spesielt gjelder det i Oslo og i Trondheim. Jeg mener vi faktisk har et felles ansvar, både de kommunene det gjelder, og staten, for å hindre at det skjer.

I de situasjoner det allikevel er nødvendig med utkastelse, må man i alle fall sikre at det er noen som tar vare på dem som blir kastet ut. Punkt 1: Jeg mener det bør være færre utkastelser. Punkt 2: Det må være et sikkerhetsnett som fungerer. Og i noen av de eksemplene vi har sett, med forbehold om at jeg ikke kjenner absolutt alle detaljer, syns jeg i alle fall at vi har fått avdekket en manglende koordinering mellom ulike etater. Det er avgjørende at sosialkontoret, boligkontoret, trygdekontoret eller hvem det er, samordner seg slik at en sikrer at de som må ut av en leilighet, får et annet sted å bo. Da mener jeg at hospitser ikke er en god løsning. Jeg mener at hospitser er en forferdelig dårlig løsning. Jeg mener det er en dyr løsning, i særdeleshet for barnefamilier, men også for de fleste andre. Derfor mener jeg at det er riktig å gå videre på den veien vi har startet, og som Stortinget har sluttet seg til, når det gjelder bevilgninger over statsbudsjettet for inneværende år, for å bygge og å gi verdige boforhold til disse menneskene.

Så mener jeg også at det er viktig å gå gjennom politikken, f.eks. i denne kommunen når en ser på salg av kommunale utleieboliger. Det er opp til kommunene å vurdere, men det må i hvert fall være slik at hvis det er en rekke mennesker som er i en vanskelig bosituasjon – og det er det i denne byen og i en del andre kommuner i landet vårt – må vi sikre at de har et sted å bo. Og da reagerer jeg litt på at det selges flere kommunale boliger enn det kjøpes, for det betyr at noen av disse menneskene ikke får et skikkelig sted å bo.

Erna Solberg (H): Det brevet kommunalministeren har sendt kommunalkomiteen, og i og for seg det hovedinnlegget kommunalministeren nå holdt, har Høyre ingen ting å utsette på. Vi er helt enig i hovedtrekkene i det opplegget som statsråden skisserer. Derfor var det med en viss forbauselse jeg leste Dagbladet i går, hvor det var åpenbart at statsråden valgte å profilere noe helt annet enn det hun har skrevet i brev til komiteen, og helt åpenbart at hun valgte å gå videre med feilvurderinger og feilbeskrivelser av boligpolitikken i Oslo.

I går sa Brustad i Dagbladet at kommunen krever markedsleie av de dårligst stilte i samfunnet. I brevet sier hun at man krever gjengs leie, og at det gis økonomisk bostøtte til de vanskeligstilte. Det Oslo kommune gjør, er å ha et system som tilsvarer det kommunalministeren nettopp har stått her og sagt er et riktig system, nemlig at en sørger for å få dekket kostnadene sine og gir bostøtte, statlig og kommunal, ved siden av. Det er den politikken som faktisk føres i Oslo.

Videre sier statsråden, og det begynte hun med i den forrige replikken også, å kommentere direkte eller indirekte utkastelsessakene i Oslo. I forrige uke var det en statsråd fra samme regjering som brukte mye tid på å forklare norsk presse at hun av personvernhensyn ikke kunne kommentere realinnholdet i et spørsmål om adopsjon. I alle disse utkastelsessakene er det også slik at kommunen ut fra personvernhensyn er forhindret fra å fortelle hva som er den reelle situasjonen, for da går man inn på individuelle økonomiske situasjoner. Ser ikke statsråden at hun kanskje skulle være tilbakeholden med å skaffe seg en billig gevinst i media på enkeltsaker når hun også her innrømmer at hun egentlig ikke har oversikt over substansen i dem? Det blir for enkelt!

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg forstår at det ikke alltid er hyggelig å bli utsatt for kritikk, men det blir vi alle sammen fra tid til annen, og ofte kan det også være slik at den kritikken er meget konstruktiv.

Jeg har som boligminister et overordnet ansvar for, sammen med Stortinget, sammen med kommunene i dette landet og sammen med boligbyggelagene, å sørge for at folk i dette landet får et verdig sted å bo. Vi har, storting og regjering, lagt til rette for at det for inneværende år er lagt opp til at Husbanken har betydelig flere penger til disposisjon gjennom boligtilskudd, etableringslån osv., men vi er helt avhengig av at kommunene spiller på lag med oss for å få bygd boligene, sammen med boligbyggelagene.

Når jeg i landets hovedstad møter mange ungdommer som er blitt avhengig av å ha rike foreldre eller besteforeldre for å få et sted å bo, møter bostedsløse hos Kirkens Bymisjon, hos Frelsesarmeen eller andre steder – hovedtyngden av de mellom 6 000 og 7 000 registrerte bostedsløse i Norge tilhører Oslo – føler jeg også et ansvar som ansvarlig boligminister for å si fra at jeg håper at de som styrer hovedstaden, som også har gjort mye bra, kan være med på en dugnad for å gjøre enda mer, spesielt overfor de gruppene. Det er et ekte og ærlig engasjement. Og da håper jeg også, når en har en dialog om det, at det ikke blir brukt som kjeft eller kritikk, for det er iallfall ikke det det er ment som. Det er ment som at vi sammen trenger å få bygd flere boliger. Og jeg mener ikke at jeg har gitt noen feilvurderinger av situasjonen i Oslo. Jeg mener vi må konstatere at det er et betydelig større behov for å få bygd flere utleieboliger i Oslo. Hvis Oslo hadde bygd omtrent like mye som f.eks. Akershus gjør, så skulle det ha vært bygd om lag tre ganger så mange utleieboliger i Oslo som det det faktisk blir.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): I mitt hjarta ynskjer eg grenser for å sikra varige, rimelege husleiger for dei som har det vanskeleg. Det er ingen tvil om at det ville gitt større moglegheit for fleire til å kunna betala si eiga leige. Men det som er spørsmålet i dag, anten ein klarer å betala ei leige sjølv, eller har bruk for noko støtte, er faktisk å finna seg ein plass å bu. Og det er i den samanhengen vi i Senterpartiet synest det er grunn til å stilla spørsmål ved om SV sitt forslag er det beste verkemidlet. Men så er det langt frå det å gå imot det og det å gje støtte til alt det Sylvia Brustad her framfører som Regjeringa sin politikk. Det er ho som er ansvarleg for låne- og tilskotsordningane i Husbanken. Det er ho som er ansvarleg i regjering for kommuneøkonomien. Og mitt spørsmål til henne vil vera: Er ho så nøgd med det Regjeringa yter her, at ho meiner at når folk i dette landet i dag ikkje har tak over hovudet, eller ikkje har moglegheit til å betala si eiga leige, så er det faktisk kommunane eller den enkelte si skuld?

I fjor, ved slutten av året, var tilskotsordningane i Husbanken faktisk ikkje oppbrukte. Vil ho sjå nærare på utmålinga av sjølve tilskotet? Vil ho sjå på klausular over lengre tid, slik at ein på den måten kan medverka til fleire utleigebustader?

Statsråd Sylvia Brustad: Det er riktig som representanten Meltveit Kleppa sier, at jeg har det overordnede ansvaret i forhold til lån og tilskudd, ikke minst sammen med Stortinget, som sluttet seg til ekstrabevilgninger til Husbanken for inneværende år og til økninga i boligtilskuddsordninga.

Så spør representanten Meltveit Kleppa om jeg er fornøyd med tingenes tilstand. Nei, hadde jeg vært det, hadde jeg f.eks. ikke sagt det jeg har sagt i Dagbladet. Hadde jeg vært det hadde jeg heller ikke hatt x antall møter med ungdom, med bostedsløse, med kommuner og hvem det måtte være. Nei, jeg er ikke fornøyd med tingenes tilstand. Men jeg vet at Regjeringa for inneværende år har foreslått økte husbankrammer, som Stortinget har sluttet seg til, og jeg vet at det er mange penger til disposisjon. Og ikke noe ville glede meg mer enn at flere kommuner sørget for at disse pengene ble brukt opp – til fordel for unge og vanskeligstilte som i dag ikke har noe sted å bo. Jeg er innstilt på å gå gjennom det som måtte være, snu alle steiner, for å se på om det er mer vi kan gjøre også fra vår side, og gjøre enda mer.

Jeg blir ofte kritisert – og det er greit – av ungdom og andre, fordi jeg ikke greier å få bygd disse boligene. Til det må jeg si at delinga innenfor boligpolitikken i Norge er slik at vi må sørge for at regelverket er enklest mulig, vi må sørge for at pengene er der – og det gjør vi noe med. Men jeg kan ikke bygge boligene. Stortinget kan heller ikke bygge boligene. Vi er derfor helt avhengige av kommunene og boligbyggelagene og av at vi sammen gjør en dugnad for å få dette til. Det er flere som er nødt til å gjøre enda mer.

La meg så svare på det jeg ikke rakk i forhold til spørsmål fra representanten Erna Solberg. Det er forskjell på markedsleie og kostnadsdekkende husleie. Oslo kommune legger seg i mange sammenhenger nå på markedsleie. Det er riktig at Oslo kommune går inn med kommunal bostøtte – det har jeg aldri bestridt, jeg syns det er veldig bra – i tillegg til den statlige bostøtta og i noen sammenhenger sosialhjelp i tillegg, som også er nødvendig. Allikevel vil det være slik at i mange sammenhenger (presidenten klubber) vil den husleia som står igjen, bli høyere enn hvis en hadde hatt kostnadsdekkende husleie.

Erna Solberg (H) (fra salen): Det er en åpenbar misforståelse!

Presidenten: Det er anledning til å tegne seg til et treminuttersinnlegg.

Karin Andersen (SV): Til tross for et påstått stort engasjement greier ikke statsråden å konkretisere hva hun vil gjøre, og når hun vil gjøre det. Det haster – vi har så utrolig stor tålmodighet når det gjelder å løse det helt vesentlige problemet til folk som ikke har et sted å bo.

Statsråden sier at hun er uenig i at det skal tas markedsleie. Det er mulig hun er det, men loven er slik nå at det er fritt fram for kommunale hushaier. Det er lov å ta markedsleie. Dette sies også i merknaden fra Arbeiderpartiets komitemedlemmer:

«Disse medlemmer viser til at kommunene står fritt til å fastsette leiene for egne utleieboliger innenfor de rammer husleielovgivningen gir.»

Den gir slike åpninger. Hva vil statsråden gjøre med det?

Det fins heller ingen virkemidler som sikrer at kommunene tar kostnadsdekkende husleie, som statsråden sier er blant Regjeringens virkemidler. Har statsråden tenkt å sette inn noen virkemidler for å sørge for at det i hvert fall er noen mekanismer som hindrer kommunene i å ta mer i husleie? Fins det i det hele tatt noen grenser som gjør at statsråden vil gripe inn overfor dem som nå skor seg på dem som ikke har råd til et sted å bo?

Statsråden sier videre at Regjeringen har økt boligtilskuddet. Det er riktig, det har de gjort. Det er også behov for å øke tilskuddsutmålingen pr. bolig. Det ville få flere til å bygge, og det ville gjennom reguleringer være en mulighet til å få lave husleier, fordi de ville være kostnadsdekkende på et annet nivå. Hvordan kan statsråden forklare at det på den ene sida er riktig å bruke svært mange flere milliarder i en tilskuddsordning, hvis det på den andre sida er slik at vi ikke kan si hvor høye husleiene skal være – en kan ha markedsleie sjøl om det gis tilskudd – og hvis vi heller ikke kan sikre at disse boligene forblir i kommunalt eie og kommer dem til gode som trenger et billig sted å bo?

Statsråd Sylvia Brustad: Representanten Karin Andersen fortsetter med å skape et inntrykk av at det ikke er andre enn SV i denne salen som har et ekte og ærlig engasjement for unge og andre som trenger et sted å bo. Det får stå for Andersens egen regning – og er ikke riktig.

Når vi er uenig i SVs forslag, er det fordi jeg trur at forslaget ikke vil gi de resultatene som representanten Andersen åpenbart mener det vil gi. Jeg trur at det forslaget som SV har lagt på bordet i dag – som det ikke vil bli flertall for, men der intensjonene som ligger bak, er svært gode – faktisk kunne føre til at vi ville få færre boliger for unge og vanskeligstilte, og at det ville bli dårligere vedlikehold av de boligene en har. Det betyr at det vil være en lite målrettet ordning. Hvem vil være interessert i å leie ut hvis det er slik at en har lov til å ta bare en svært lav husleie? Hvem skulle være interessert i å vedlikeholde de boligene? Og vi må jo ønske for de menneskene det her er snakk om, at også de skal bo i verdige boliger. Jeg mener, i likhet med flertallet i denne salen, at det å legge seg på en kostnadsdekkende husleie, kombinert med bostøtte fra stat og kommune i de største byene, eventuelt med sosialhjelp, i tillegg til å bygge langt flere utleieboliger for dem som trenger det, er en mye riktigere løsning,.

Ikke alle landets kommuner tar markedsleie. Svært mange av dem tar kostnadsdekkende husleier, og det mener jeg er riktig. Men jeg er uenig i det å ta markedsleie av dem som har det aller dårligst. Sjøl om en trekker fra bostøtte og sosialstøtte, vil husleia for en del av dem vi her snakker om, allikevel være for høy.

Jeg mener vi må å bygge mer og gjøre det vi kan for at kommunene velger kostnadsdekkende husleie og ikke markedsleie. Jeg skjønner ikke hvorfor representanten Andersen blir så veldig irritert når jeg tillater meg å si hva jeg mener om Oslo kommunes politikk på dette området.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Heikki Holmås (SV): Jeg beklager, men jeg tviler på den gode intensjonen til de som går mot vårt forslag. Flertallet anser forslaget for å være lite hensiktsmessig, men kommer ikke med hensiktsmessige forslag for å prøve å gjøre det samme som det vi foreslår.

Det ble sagt av representanten Gaundal at Arbeiderpartiet ønsker å videreføre den politikken som er i dag. Men den politikken som er i dag, må man jo med hånden på hjerte og med kaldt blikk kunne si at ikke har vært vellykket. Etter min oppfatning er det lenge siden Arbeiderpartiet oppgav å føre en sosial boligpolitikk. Det mener jeg vi kan se virkningene av rundt omkring i samfunnet i dag. Det er jo bare å se på virkeligheten. Når det er minst 2 800 boligløse i Oslo, og det er minst 9 000 mennesker som er uten fast bosted, kan vi ikke si at den politikken som er i dag, kan videreføres. Markedet fungerer ikke. Det er veldig enkelt å fortelle hvorfor, men først vil jeg si noe om hva markedet er. Markedet er en veldig effektiv mekanisme for å fordele et begrenset gode mellom mennesker som er betalingsvillige. Da er det sånn at de folkene som har mest, får bolig. For at markedet skal fungere, er det én forutsetning. Det er at det er massevis av små aktører, og at ingen har markedsmakt. Men en liten, fattig familie som er avhengig av et sted å bo, har altså ikke markedsmakt. Det er noen andre som har markedsmakt i en sånn situasjon.

Det er grunn til å stille spørsmålene: I løpet av den perioden som statsråden har sittet, hvor mange færre er det blitt som ikke har et sted å bo? Hvor mye har prisene flatet ut eller gått ned på gjennomsnittsboligen? Hvor mye har gjennomsnittlig utleiepris på boliger her i landet gått ned? Det er kun en innsats på tilbudssiden på boligmarkedet som kan gjøre noe med prisnivået, og det er kun en politisk innsats som kan få prisen til å gå ned.

Det er ikke politikk å si, slik statsråd Brustad gjør, at man er for at kostnadsprinsippet skal legges til grunn, når man ikke gjør noe for at det skal bli sånn i virkeligheten. Det er ikke-politikk å ikke gjøre noe, og det er også ikke-politikk å være for flere boliger og økt boligbygging, men samtidig ikke gjøre noe for å komme med de konkrete politiske tiltakene for at det skal skje.

Erna Solberg (H): Jeg får begynne med den åpenbare misforståelsen.

Det er altså slik at det ikke er lov for noen å ta markedsleie i dette landet. Og jeg synes det i beste fall er en misforståelse, sannsynligvis en bevisst kalkulering, at hver gang man omtaler Oslo, så sier man at man tar markedsleie. Det er altså slik at det er gjengs leie man kan ta ifølge dagens regulering, og det er altså det man legger opp til i Oslo. Det gjelder altså husleieloven som sådan. Jeg synes det er betenkelig at en statsråd kontinuerlig benytter seg av andre begreper som man selv har vært mot at skal være inne i lovreguleringen.

Så til spørsmålet om hva man tar i pris for boligen, at det ikke er såkalt kostnadsdekkende. Statsråden har selv i et brev beskrevet situasjonen, f.eks. i Oslo, nemlig at det er svært mange som har uoppsigelige kontrakter, og som egentlig ikke trenger å være subsidiert. Derfor er det bedre at man legger opp til en politikk som baserer seg på gjengs leie, bl.a. fordi mye av denne boligmassen har slitt med veldig dårlig vedlikehold, og vedlikeholdsmidlene er drastisk økt under det nåværende byrådet i forhold til det tidligere Gerhardsen-byrådet, mens man samtidig bruker målrettede ressurser til den delen av dem som bor i de kommunale boligene som har sosiale problemer og problemer med å betale regningen, nemlig den kommunale bostøtten. Det brukes mer i bostøtte i Oslo, til nettopp denne målrettede gruppen, enn det man tar ut fra boligbedriften som sådan. Det betyr altså at man har brukt akkurat de virkemidlene som statsråden selv har sagt er viktige.

Det er nemlig slik at i mange av de kommunale boligene bor det flere enn bare sosiale klienter. Kommunale boliger er i mange kommuner bl.a. rekrutteringsboliger for å få ansatt folk i offentlig sektor, personer som har lønn, og som kan betale leie, men som trenger bolig for å kunne ta jobben. Det er ingen grunn til at den typen boliger skal være subsidiert.

Jeg synes at statsråden i brevet sitt og i hovedinnlegget sitt hadde en helt riktig generell karakteristikk. Men med en gang statsråden begynner å snakke om Oslo, begynner man å feilinformere, man begynner å fortegne, og man fortsetter den åpenbare kampanjen som arbeiderpartiregjeringen har satt på dagsordenen, nemlig at alt er galt i Oslo, noe også barne- og familieministeren gjorde, da hun sterkt kritiserte den dårlige barnehagedekningen, til tross for at barnehagedekningen i Oslo er mye større enn f.eks. i Bergen, som ledes av et arbeiderpartibyråd.

Jeg synes statsråd Brustad burde gå igjennom alle sine påstander, bl.a. i Dagbladet i går, med Oslo kommune, få de korrekte tallene på bordet og slutte å drive denne svartmalingen i forhold til at man faktisk følger den politikken som Regjeringen ved statsråden selv gir uttrykk for i sitt brev.

Lodve Solholm hadde her igjen teke over presidentplassen.

Karin Andersen (SV): Det siste som representanten Erna Solberg sa, er jeg faktisk enig i. Jeg har litt problemer med å skjønne at Regjeringen sjøl ikke ser at den boligpolitiske kursen de nå har lagt seg på, er akkurat den samme som Høyres, og som Ann Marit Sæbønes i Oslo kaller en klientifisering.

Så sier statsråden at SVs forslag vil føre til færre billige boliger. Det er jo ut fra et resonnement om at ingen skal ha ansvaret for å tilby billige boliger. Det kan da umulig være Regjeringens mening at ingen skal ha ansvaret for det? Er vi ikke enige om at kommunene har et ansvar for å tilby boliger til de som ikke greier å skaffe seg bolig i et marked? Det er jo det hele saken dreier seg om, og det er de boligene vi snakker om. Vi snakker om de boligene som er tildelt på sosiale kriterier. Vi snakker ikke om noen andre boliger som folk leier i markedet, enten det er dyrt eller billig, eller hvor de leier dem. Det står «sosiale utleieboliger», og det er en betegnelse som dreier seg om de boligene som noen har fått fordi de har sosiale problemer. Så jeg har et behov for å be statsråden avklare om hun mener at kommunene har et slikt ansvar. Og hvis de har det, kan det slett ikke være noe problem – hvis man ønsker det – å si at det skal være regulerte husleier i disse boligene. Så er det sjølsagt et statlig ansvar å sørge for at kommunene har råd til det. Noen må nemlig sørge for at folk med dårlig råd har råd til å bo. Det kan godt hende at statsråden mener at det skal pines inn på sylslanke kommunale budsjetter mellom skoler som ikke henger sammen og sosialhjelpssatser som er altfor lave, men SV mener faktisk at det er et ansvar som storting og regjering skal ta, både med økte tilskudd til bygging og med kommunale budsjetter som gjør at det er mulig å tilby både sosialhjelpssatser det går an å leve av, og lave nok husleier til dem som trenger det.

Så til debatten om hvorvidt alle som bebor disse leilighetene som nå er sosiale f.eks. i Oslo, trenger lav leie. Nei, det kan sikkert finnes eksempler på det motsatte. Men en del av disse menneskene er minstepensjonister, veldig mange av dem er trygdet, og veldig mange av dem greier seg nå fordi de bor i boliger som har lave husleier, uten av de nødvendigvis er behovsprøvd opp og ned og att og fram og har måttet gå gjennom mange sosiale kverner. Men når husleia øker, greier de seg ikke lenger. Og hva er det som er fordelen med at det er enda flere på boligmarkedet som får problemer? Hva er fordelen med det?

Jeg har hatt telefon fra flere minstepensjonister som bor i kommunale utleieboliger i Oslo der husleia nå settes opp, og som ikke vet sin arme råd. Det er mulig at flertallet her synes at det er god politikk at disse menneskene skal måtte fly fra kontor til kontor og be om pengehjelp. SV synes det er dårlig politikk.

Heikki Holmås (SV): Et par kommentarer.

Til det som representanten Solberg her sa: Hun prøver å lage et stort nummer av at det er milevid forskjell mellom prinsippet om gjengs leie og markedsleie. Det er jo bare i teorien. Det står i brevet fra statsråd Brustad at gjengs leie er den leien som gjennomsnittlig blir betalt for liknende husrom på liknende vilkår. Det er klart at når gjengs leie blir fastsatt, og man sammenlikner med andre leiligheter i et marked der det er markedspris, det som folk er villig til å betale, så er det klart at gjengs leie og markedsleie beveger seg jo ikke akkurat milevidt fra hverandre. Det var det ene.

Så til det andre. Det offentlige er en stor aktør og kan altså påvirke gjengs leie. For meg har det i debatten her forekommet en viss form for sjonglering med prosenttall som jeg stusser litt ved, for i brevet fra kommunalministeren sies det at 76 pst. av det norske folk bor i egen bolig, 20 pst. bor i private utleieboliger og 4 pst. bor i offentlig eide utleieboliger. 4 pst. sett opp mot 20 pst. – etter min kjappe hoderegning betyr det at omtrent 17 pst. av utleiemarkedet her i landet er det det offentlige som eier. Og når det offentlige eier 17 pst. av utleiemarkedet, har man altså markedsmakt. Da har man mulighet til å gå foran. Og spesielt hvis man ønsker å øke andelen av offentlige boliger, kan man gå foran og si at vi ønsker faktisk ikke å være med på å presse prisene på boliger her i landet oppover. Vi vil faktisk sørge for å presse prisene nedover. Og det f.eks. å sette et maksimumstak på hva det går an å ta i leie på de sosiale utleieboligene, vil også ha innflytelse på hva det er som blir fastsatt som markedsleie, for det vil styre den generelle fastsettelsen av prisen i markedet. Det er altså enda en god grunn til å gjøre akkurat det vi sier.

Jeg er også mye mindre bekymret over at noen av de 3 000 som omtales i brevet fra kommunalministeren, skulle nyte godt av at boligene hadde uoppsigelige kontrakter. Det er klart at det vil alltid være noen som vil tjene godt på en del av de offentlige ordningene som fins. Se bare på studiefinansieringen, det er akkurat det samme der: Rike mennesker har akkurat like stor tilgang til studiefinansiering som andre mennesker. Men det er altså slik at jeg synes det er viktigere å sørge for at de som ikke klarer seg i dag, kan få en ordning slik at de klarer seg, enn på død og liv å være på jakt etter de som nå klarer seg på grunn av et offentlig tilbud.

Kostnadseffektivitet: Fastsettelse av leie som ikke er kostnadsdekkende, bidrar ikke til en effektiv ressursbruk. Det kommer altså an på hva det er som er den alternative kostnaden. Hvis det er sånn at man kan sørge for å unngå (presidenten klubber) å kaste ut noen mennesker for å plassere dem (presidenten klubber igjen) på hospits isteden, så ville det være kostnadseffektivt.

Presidenten: Tida er omme.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er bra at dette forslaget har ført til ein debatt i dag om kva som skal til for å sikra fleire vanskelegstilte i dette landet ein bustad. Eg har i denne samanhengen nokre spørsmål til statsråden.

Statsråden la fram eit dokument i juni i fjor. Eit av punkta der – og eit viktig punkt – var å medverka til fleire eigna og tilgjengelege tomter. Spørsmålet er: Kva har Regjeringa gjort det siste året i forhold til statens tomtemasse for å skaffa eigna og tilgjengelege tomter?

For det andre tilskotsordningane: Eg er nøgd med at statsråden no seier at ho vil sjå på utmålinga av tilskota. Høgare tilskot vil jo gi ei betre finansiering. Eg vil òg understreka behovet for å sjå på klausulering i forhold til det, slik at tilskotet kan bli verande i ein bustad òg ved eventuelt sal.

For det tredje kommuneøkonomien: Registrerer ikkje statsråden det same som oss, at det faktisk er fleire kommunar som ville engasjert seg på dette feltet, som ville bygd fleire utleigebustader dersom dei hadde hatt større moglegheit enn i dag til å prioritera det?

Så mitt siste spørsmål: I fjor var vi ved utgangen av året i den situasjonen at det her var moglegheiter, det var midlar som ikkje var brukte innanfor Husbanken sine tilskotsordningar. Korleis er situasjonen no i vår? Kva gjer statsråden for å halda seg oppdatert og for eventuelt å stimulera fleire kommunar til å koma på banen?

Så vil eg til slutt understreka at sjølvsagt har storting og regjering eit soleklart medansvar for å sikra dei mest vanskelegstilte. Det gjeld både butilskot og sosialhjelpssatsar, og det gjeld dei verkemidla som må til for å sikra fleire ein bustad. Og debatten i dag har avklart at ein her treng forsterka innsats.

Statsråd Sylvia Brustad: Når SVs representant Holmås og for så vidt også representanten Karin Andersen her sier at Arbeiderpartiet og en del andre partier ikke gjør noe, så faller det på sin egen urimelighet. Husbankramma for inneværende år er økt med 2 milliarder kr, boligtilskuddet er økt med 152 mill. kr, det er sørget for at 50 pst. flere for inneværende år kan få etableringslån, vi har sørget for at vi har lempet på behovsprøvinga, vi har fjernet 10 pst.-regelen slik at en kan få fullfinansiert det av kommunene, det er gjort endringer i regelverk – det kommer til å komme flere – det er lagt opp til at det kan bygges 1 000 studentboliger i inneværende år, vi har sørget for å endre forskriftene slik at kjøpslån også kan brukes til borettslagsleiligheter – ikke minst viktig i en by som Oslo – og vi har for kort tid siden hatt det offisielle startskuddet for «Prosjekt bostedsløse» i de fem største byene for å sikre de aller svakeste – for å nevne noe. Da går det ikke an å stå her og si at det ikke blir gjort noe på denne fronten.

Men jeg er utålmodig, og jeg ønsker å gjøre enda mer. Og jeg håper inderlig at den debatten vi har hatt her i dag, også resulterer i det som jeg oppfatter at i hvert fall flertallet er enig om, nemlig at vi skal få bygd flere boliger for dem som trenger det mest.

Så til representanten Solberg. Arbeiderpartiregjeringa har ingen kampanje overfor Oslo kommune, og vi forsøker ikke å drive med svartmaling i forhold til Oslo kommune. Men jeg møter – ikke minst i denne byen – mange unge folk, folk som ikke har noe sted å bo i det hele tatt, i hvert fall ikke permanent, som forståelig nok er utålmodige og fortvilet over den situasjonen de er i. Det er bakgrunnen for at jeg ønsker å ha en dialog med Oslo kommune om hvordan vi i fellesskap kan sørge for å få gjort noe hurtigere overfor denne gruppa.

Så til spørsmålet om markedspris, gjengs leie og kostnadsdekkende husleie. Det kan fort bli en veldig teknisk debatt, men det er riktig at det ikke alltid er så stor forskjell på markedspris og gjengs leie, selv om det vil variere. Men mitt poeng er at når det gjelder spørsmålet om gjengs leie, så mener jeg at vi må kunne stille litt andre forventninger til kommunenes politikk enn det en kan gjøre overfor private. Det er én ting. En annen ting er at det vi i hovedsak legger opp til, er kostnadsdekkende husleier, og de er i svært mange sammenhenger lavere enn det vi her snakker om, enten en kaller det markedsleie eller gjengs leie. Derfor mener jeg at kommunene – også Oslo kommune – har et ansvar for ikke å ta mer penger i husleie enn det som er nødvendig, og at vi sørger for at det blir supplert både med bostøtte fra staten og kommunene og eventuelt med sosialhjelp.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.