Presidenten: Etter ønske fra Presidentskapet vil presidenten foreslå at lengste taletid for saksordførers innledningsinnlegg settes til 10 minutter. Taletiden for øvrige talere settes til 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg.

– Det anses vedtatt.

Stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl (ordfører for saken): Det forslag som nå er fremlagt, innebærer det største og viktigste bidrag til å forbedre stortingsrepresentantenes arbeidsvilkår på flere tiår.

I all hovedsak støtter Presidentskapet forslagene fra Brørby-utvalget.

De parlamentariske gruppene skal få midler til å lønne én rådgiver eller sekretær for hver representant. I tillegg skal hver gruppe, uansett størrelse, ha to personer som en basisbemanning. I kroner innebærer forslaget at tilskuddene til gruppene nesten vil være fordoblet i forhold til dagens nivå, når reformen er fullt gjennomført i løpet av en 2–3 års periode. Gruppene vil både kunne ansette nærmere 60 nye medarbeidere og få en noe mer romslig økonomi enn det de har hatt til nå.

Styrkingen av gruppesekretariatene er svar på et klart uttrykt ønske fra representantene om å få mer arbeidshjelp. I en spørreundersøkelse blant representantene ble det avdekket at hovedproblemet til representantene var mangel på tid. Det er kanskje ikke en spesielt overraskende avsløring. Men innstillingen fra Brørby-utvalget vitner om at utvalget har tenkt langt videre enn til å ville sørge for at den enkelte representant får hjelp til å svare på brev og e-post. Det går på muligheten til å ivareta ombudsrollen overfor eget distrikt, og muligheten til å arbeide grundigere med de prinsipielle sakene. Og utvalget har tenkt prinsipielt på hvordan maktforholdene i samfunnet vårt og i de politiske prosesser utvikler seg.

Hvis Stortinget, dvs. representantene og partigruppene, ikke står rustet til å møte stadig mer ressurssterke politiske aktører og til å tilpasse seg nye aksjonsformer i og kanaler for det politiske arbeidet, risikerer vi at stadig flere viktige beslutninger i realiteten blir fattet i andre fora. For egen del vil jeg imidlertid tilføye at uansett hvor mange ansatte sekretærer eller rådgivere som blir knyttet til gruppene, vil deres arbeidsinnsats bare måtte være en støttefunksjon for representantene i deres arbeid. Det må aldri bli slik at rådgivere mer eller mindre overtar ansvaret for det politiske oppdraget – den politiske utformingen eller det politiske arbeidet – som representantene har fått fra sine velgere.

Et flertall i Presidentskapet slutter seg til forslaget fra Brørby-utvalget om å endre reglene for dekning av stortingsrepresentantenes tjenestereiser innenlands. Heretter vil Stortinget dekke alle tjenestereiser innenlands etter reglene i statens reiseregulativ.

Utvalget har foreslått en lov om forbud mot visse former for økonomisk støtte til gruppene og representantene. Presidentskapet har valgt ikke å gå inn for dette, fordi det vil være vanskelig å trekke en grense mellom det som bør være forbudt, og det som bør være tillatt, og det kan bli problematisk å tolke og håndheve et slikt forbud. Også på et par andre, mindre punkter avviker Presidentskapets innstilling fra utvalgets. Vi har f.eks. valgt ikke å gå inn for et eget tillegg i godtgjørelsen for Presidentskapets medlemmer. I stedet foreslår vi en videreføring av dagens ordning, men med en beskjeden økning for dekning av ekstrautgifter.

Presidentskapets flertall og mindretall har også en litt annen vri enn Brørby-utvalget på hvordan individstøtten til en representant som går ut av sitt parti i løpet av stortingsperioden, skal anordnes. La meg uttrykke det lønnlige håp at denne anordningen sjelden vil komme til anvendelse i tiden som kommer.

Med disse merknadene anbefaler jeg Stortinget å vedta forslagene i innstillingen.

Berit Brørby (A): Jeg skal bare komme med noen supplerende kommentarer til det stortingspresidenten nå sa.

Siden jeg ble representant i 1985, altså for snart 16 år siden, og fram til i dag har arbeidsvilkårene for representantene bedret seg betydelig. Men omgivelsene rundt representantene og personifiseringen stiller også nye krav til å være folkevalgt i Stortinget. Ikke bare at man deltar i internasjonale møter og forsamlinger, men kravet til den enkeltes evne til å stå fram, til å ta opp egne saker, holde god kontakt med velgere i eget fylke, eget parti og enkeltmennesker, nødvendiggjør en helt annen tilrettelegging rundt representantene.

Med innstillingen fra Presidentskapet tas nye skritt for å kunne gi representantene bedre mulighet til å yte enda mer overfor sine velgere. Prinsippet om én ansatt i partigruppene pr. representant skal gjennomføres innen tre år, og vil gi et godt grunnlag for å gi representantene personlige råd og veiledning.

Forslagene som ble fremmet fra det utvalget jeg ledet, bygde bl.a. på svar fra representantene gjennom en spørreundersøkelse. Vel var det mange forskjellige forslag, som alt fra ønske om større middagsporsjoner til å kunne ansette sin egen personlige rådgiver – min ene og alene-rådgiver. Når det gjelder det siste, legges det ikke til rette for at den enkelte kan ansette sin egen rådgiver; det er gruppene som skal ha arbeidsgiveransvaret for dem som tilsettes. Men et hovedtrekk i svarene fra representantene var at alle ville ha, for ikke å si måtte ha, mer personlig assistanse. Det vil de nå få.

Et annet forslag som utvalget brukte mye tid på, var differensierte godtgjørelser blant representantene. I dag er det Presidentskapets medlemmer som har en annen avlønning enn representantene for øvrig. Riktignok kalles det representasjonsgodtgjørelse, men er i realiteten lønn, og blir innberettet som det. Utvalget mente derfor en opprydding var nødvendig. Flertallet i utvalget mente at kun Presidentskapets medlemmer skulle avlønnes høyere enn resten av representantene, og her vil jeg bemerke at i en rekke andre land har f.eks. parlamentspresidenten, som det kalles, samme avlønning som landets statsminister. Jeg tar til etterretning at Presidentskapet vil videreføre dagens ordning.

Til slutt: Det er virkelig et løft for å bedre arbeidsvilkårene og ikke minst hverdagen for representantene vi i dag er invitert til å fatte vedtak om. Det er et helt nødvendig løft, vil mange si, det er å legge til rette for at de som skal være representanter de neste fire årene, får en helt annen mulighet enn de som går ut av Stortinget.

Carl I. Hagen (Frp): La meg først si at arbeidsvilkårene for stortingsrepresentantene i årene fremover selvsagt kommer til å bli langt, langt bedre. Rent personlig tror jeg man nå begynner å nærme seg en grense, fordi, som stortingspresidenten påpekte, det kan bli en fare for at rådgivere til slutt faktisk overtar for mye av representantenes arbeid. Det er en personlig bemerkning som må ses på bakgrunn av at jeg kom hit første gang i 1974, og den gang var det én kontorsekretær for de første 10 stortingsrepresentanter. Man måtte ha 11 for å få to, og man måtte ha 21 for å få tre kontorsekretærer, og det var noe tilsvarende når det gjaldt gruppesekretærer. Så med det som nå vil bli vedtatt, blir det en ganske dramatisk forbedring med prinsippet én til én. Og det skulle egentlig ha vært interessant å ha hørt tidligere stortingspresident Guttorm Hansens synspunkter på det løftet som nå tas.

Så vil jeg gå inn på dette med godtgjørelsene. Jeg har merket meg at Presidentskapet er mer beskjedent enn det utvalget var, og vi tar det til etterretning for vår del. Jeg vil vise til forslaget som inntatt i innstillingen fra vårt medlem i Presidentskapet, Hans J. Røsjorde, om også å åpne for en godtgjørelse til komiteledere og nestledere. Stortinget er jo en institusjon hvor man har innført et helt annet prinsipp enn på de fleste andre steder, her har man nemlig lik lønn for ulikt arbeid. Der har man altså hatt representasjonsgodtgjørelsen for medlemmer av Presidentskapet som en ordning. Jeg synes faktisk det burde ha vært som utvalget sier, ikke en representasjonsgodtgjørelse, men en høyere godtgjørelse, og det synes jeg også det hadde vært naturlig at komiteledere og nestledere fikk. På de aller fleste arbeidsplasser er det faktisk noen forskjeller ettersom man har ansvar, gjerne også makt, men det hører sammen. Derfor burde man i hvert fall på en forsiktig måte innføre det i Stortinget når det gjelder Stortingets egne tillitsvalgte. Noen kan hevde at parlamentariske ledere også har en egen posisjon når det gjelder mye arbeid, men det er etter vår oppfatning en partisak. Det får partigruppene, eventuelt partiene, gjøre noe med hvis de mener at det er riktig. Men de stortingsvalgte, altså Presidentskapet, ledere og nestledere i komiteene, burde også ha en noe høyere godtgjørelse.

Så er det dette med ordningen når representanter trer ut av en gruppe, både i forhold til gruppen og til de representanter som velger å gjøre det. Stortingspresidenten uttrykte håp om at dette bør være en ordning som sjelden kommer til anvendelse, og jeg slutter meg helt til stortingspresidentens uttalelse på det området. Det bør være noe som kommer til anvendelse meget sjelden. Men det som flertallet i Presidentskapet og utvalget gjør, er jo å stimulere til det – det er jo en direkte stimulans som nå gjennomføres. Og det er faktisk en stimulans til større problemer innad i partigruppene. Nå vil altså en representant som eventuelt er litt misfornøyd, vite at ved å tre ut av sin gruppe, så straffer han den gruppen på pungen med 400 000 kr i mindre støtte, samtidig som han eller hun selv vil motta 200 000 kr mer pr. år. Så selv om det er regnskapsplikt og revisjonsplikt, er det mange måter å få kvitteringer på for at man har benyttet konsulenttjenester – til og med kan man gjøre det i nær familie uten at det er noe problem. Selvsagt vil det da komme til beskatning og må oppgis. Men man vil berike seg selv ved å tre ut av sin gruppe, og straffe gruppen. Og det er et ganske tøft virkemiddel innad i en stortingsgruppe, det som flertallet nå gir til dem som eventuelt har et annet syn og er litt opposisjonelle, og som vil bruke det virkemiddelet til å true. Så her tror jeg flertallet er på ville veier. Jeg tror faktisk man heller burde tenke på hvem det er som har gjort at vi er her, og det er velgerne. De aller fleste blir valgt som medlem av et parti, og da burde det være den gruppen de blir valgt inn for, som beholder de midlene til å representere velgerne som har valgt dem inn.

Det siste jeg vil nevne, er vårt forslag, nr. 3, om at regelverket for tjenestereiser bør fortsette som i dag. Det er for å ha en viss kontrollmekanisme mot unødvendig reising. Så jeg tillater meg å ta opp forslagene nr. 1, 2 og 3 samt gjøre oppmerksom på at i forslag nr. 1 skal det være III og ikke II C. Det er det korrekte når man ser på reglene.

Presidenten: Det skal bli notert. Representanten Carl I. Hagen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3,