Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver, en av de uavhengige representantene 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Karin Kjølmoen (A): Den inngåtte reindriftsavtalen for 2001-2002 har en ramme på 103 mill. kr. I tillegg avsettes en disposisjonsbevilgning på 3,5 mill. kr til dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet. Innenfor rammen er det avsatt 7 mill. kr til et eget verdiskapingsprogram for reindriften over Reindriftens Utviklingsfond. Videre er det avsatt 12 mill. kr over Reindriftens Utviklingsfond til innløsning av driftsenheter og andre strukturtiltak i distrikter med behov for tiltak for tilpasning av antall driftsenheter og reintall. Avtalen tar hensyn til de største utfordringene som reindriftsnæringen står overfor.

Jeg har merket meg at Sametinget uttaler bl.a. følgende: Sametinget er fornøyd med at avtalepartene kom fram til et omforent resultat under årets avtaleforhandlinger.

Reindriftsavtalens ramme er økt fra 93 mill. kr til 103 mill. kr. Avtalens viktigste mål er å stimulere til størst mulig verdiskaping innenfor de gitte rammene, tilpasse antall driftsenheter til ressursgrunnlaget gjennom økonomiske virkemidler samt bidra til inntektsfordeling.

Likeså uttaler Sametinget at det er fornøyd med at det utenom reindriftsavtalen er avsatt 20 mill. kr til engangsstøtte til krisetiltak i deler av Finnmark og Troms. Disse midlene ble vedtatt bevilget under Stortingets behandling av Innst. S. nr. 224 for 2000-2001 tidligere i vår.

Flertallet i næringskomiteen er enig i at avtalens viktigste mål er å stimulere til størst mulig verdiskaping innenfor de gitte rammene, tilpasse antall driftsenheter til ressursgrunnlaget gjennom de økonomiske virkemidler som ble gitt, og bidra til inntektsøkning. Dette er viktig for å opprettholde de overordnede målsettingene om en økologisk, økonomisk og kulturell bærekraftig reindrift.

Økologisk balanse er en forutsetning for næringens fremtid. En næring i økologisk ubalanse har ikke noen mulighet til å oppnå verken økonomisk eller kulturell bærekraft.

Reindriften har svært lange tradisjoner i Norge. Det er den eneste næringen som er en ren samisk næring.

Det er tatt et viktig grep i avtalen for å sikre en fremtidsrettet næring ved enigheten om å etablere et verdiskapingsprogram for reindriften. Dette mener vi i Arbeiderpartiet vil styrke inntektsgrunnlaget i næringen gjennom økt foredling og videreutvikling av produkter basert bl.a. på næringens kunnskap og kultur. Mulighetene er mange.

Satsingen på kvinnerettede tiltak har avtalepartene blitt enige om skal videreføres gjennom øremerkede midler. Kvinners deltakelse i reindriften er viktig både kulturelt og sosialt og kan på sikt være en forutsetning for næringens videre drift.

Selv om utfordringene er mange, må det finnes løsninger. Løsningene må finnes gjennom fortsatt samhandling og dialog mellom de berørte parter. Denne avtalen er et eksempel på en slik samhandling.

Randi Karlstrøm (KrF): Årets reindriftsavtale er en god avtale. NRL har i hvert fall gitt uttrykk for at de er veldig fornøyd – jeg var der på landsmøtet nylig.

Det nye i denne avtalen er verdiskapingsprogrammet, og det ønsker jeg hjertelig velkomment. Det skal bli veldig spennende å se fremover hva man kan få ut av dette programmet. Programmet skal ikke bare drive med verdiskaping rundt kjøtt, men også rundt skinn, horn og andre tradisjonelle råstoffer.

Denne tilleggsnæringsstrategien skulle vi ha hatt i reindrifta for ti år siden, og jeg føler på mange måter at vi har tapt ti år – ti år som vi skulle brukt til tilleggsnæringer, har vi tapt med omstillingsprogrammet. Vi har brukt mange penger på tiltak som jeg tror vi i ettertid kanskje vil sette spørsmålstegn ved.

Jeg tror også det er viktig i dette arbeidet at man går inn i prosjekter – utviklingsprosjekter, kompetanseprosjekter – på sidanivå. Det er mange som har erfart at når de setter i gang med turismeprosjekt eller andre prosjekt som bryter litt med tradisjonen, kan de andre i sidaen reagere negativt på ulike måter. Så det å sette i gang utviklingsprogram på sidanivå eller reinbeitedistriktsnivå tror jeg er en riktig måte å gjøre det på. I reinbeitedistriktene har de jo også fått i oppdrag å sette et øvre tak på reintallet. Jeg tror at man i arbeidet med å finne fram til den optimale måten å bruke beiteressursene på, også kan gå i gang med å få til gode samarbeidsprogram innenfor sidaen eller reinbeitedistriktene.

Vi bør også være litt forsiktige med å ta ut for mye arbeidskraft i reindriften, fordi en rekke arbeidsoperasjoner i denne næringen krever ganske mye manuelt arbeid, dvs. ganske mye arbeidskraft. Flere driftsenheter har faktisk opplevd at de får problemer med arbeidsoperasjoner fordi de er blitt for alene. Man kunne også godt prioritert de tilleggsnæringsmidlene som finnes, til de distriktene der man er blitt enige om det øvre reintallet, dvs. at man prioriterer de reindriftsdistriktene der gjennomsnittet er veldig lavt.

Jeg tror også man skal være litt dristig og litt offensiv når det gjelder å finne fram til nye ordninger innenfor det regelverket som nå skal utformes for merkeordninger for mat, og legge til rette for at også fjellslaktet rein kan omsettes på et lokalt marked eller som nisjeprodukt. Vi som bor i Finnmark, vet at dette omsettes ganske direkte til forbruker, og vi finnmarkinger kjøper helst slikt som vi kan få kjøpt direkte fra produsent. Så her ligger det en kvalitetsvurdering fra forbrukerne, men i den ordningen som gjelder i dag, er ikke denne omsetningen godkjent. Vi ønsker altså at man her skal være litt offensive for å få dette inn i lovlige former.

Jeg vil til slutt ta opp dette med bruken av arbeidskraft i forbindelse med flytting om våren. Når man skal utforme virkemidlene videre, tror jeg det er viktig at man går bevisst inn og støtter arbeidsoperasjoner som er veldig arbeidskrevende, slik at man skal kunne klare å beholde en del miljøvennlige tradisjoner. Og det med flytting til kysten som beitevandring – det å bruke den tiden det tar, tre-fire uker, å flytte sammen med familien – er en tradisjon man skal ta vare på og hegne om. Jeg tror faktisk at det å ta seg av simlene som skal kalve, på en god måte, er en forutsetning for at denne næringen fortsatt skal være dyrevennlig.

Jeg støtter årets reindriftsavtale. Den er god, og det skal bli spennende å følge opp resultatene.

Til slutt vil jeg ta opp forslaget fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre.

Presidenten: Randi Karlstrøm har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Ivar Kristiansen (H): Hvis vi går gjennom årets avtale og studerer den nøye, er det bare én pil som peker oppover, og det er det statlige bidraget til reindriftsnæringen. De andre faktorene som kan måles i tall, viser en utvikling som ikke er forutsagt. Og jeg tror at vi etter å ha tatt noen runder om norsk reindriftspolitikk, bør gjøre opp den form for status at vi litt forsiktig kan si at den mer eller mindre har spilt fallitt. Og den bør i hvert fall ikke fortsette med det som utgangspunkt at vi skal plusse på det statlige bidraget med 20–30 pst. pr. år. Det er faktisk tilfellet i enda større grad i år enn det var i fjor. Når det skjer samtidig med at vi ser at næringen får utdelt vederlag for arbeid og egenkapital som faller med et like stort prosenttall som det statlige bidrag går opp, går det ikke i hop.

Vi ser også at utviklingen med hensyn til tap av slaktevekt går den gale veien – spesielt i Vest-Finnmark. Alle de fagre målsettinger som er flagget fra denne forsamlingen på vegne av næringen, går ikke som forventet og som besluttet. Vi ser at reintallet i Finnmark mer eller mindre er halvert på ti–tolv år. Selv om tallet er blitt halvert, er ikke beiteforholdene blitt det spor bedre, snarere tvert imot. Vi får i større og større grad nedslitte vinterbeiteområder, og vi ser at årskalvene i altfor stor grad dør av sult eller utmattelse. Begrep som tragedier er i mange sammenhenger ikke for sterkt å bruke om dette.

Jeg ønsker ikke å kritisere noen i noen spesiell grad med min innledning til denne debatten, men da jeg registrerte at avtalepartene – altså staten og NRL – i fjor ikke maktet å bli enige om et øvre reintall, syntes jeg det var beklagelig. Enda mer beklagelig er det at partene for denne avtalen har valgt å ta ut det punkt i avtalen som har berørt det å skulle fastsette et øvre reintall. Det er svært beklagelig. For det er der vi er nødt til å begynne. Skal man få en bærekraft i utviklingen med harmoni mellom antall dyr og beitegrunnlag, må noen ta dette spørsmålet langt mer alvorlig enn man har mannet seg opp til å gjøre hittil.

Da Stortinget i fjor besluttet å be Regjeringen om, i samarbeid med reindriftsutøverne, å fastsette et øvre reintall for hvert distrikt, må det i dag være grunn til å stille spørsmålet: Hva er gjort? Hva ble resultatet, og hvor ser vi oppfølgingen? Samtidig anmodet Stortinget også i fjor i forbindelse med fjorårets reindriftsavtale å be Regjeringen om å gå gjennom Reindriftsforvaltningen, den offentlige forvaltning, både sentralt og lokalt. Spørsmålet her som jeg håper statsråden kan svare på, hvis han skal ha ordet i debatten, er: Hva er gjort? Hva ble resultatet? Mitt poeng er at dagens reindriftspolitikk i regi av staten går for full maskin i gal retning. Slik kan vi ikke verken økonomisk, økologisk eller miljømessig fortsette, for det bærer bare i en retning som ingen av oss til syvende og sist ønsker.

Øystein Hedstrøm (Frp): Fremskrittspartiet er grunnleggende uenig i den reindriftspolitikk som føres i dag. Tilskudds- og reguleringsordninger har virket mot sin hensikt, fordi de skaper flere problemer enn de løser.

Det var midt på 1970-tallet politikerne fant ut at reindrift skulle være et statlig støtteområde, og det ble etablert en ordning med reindriftsavtale. I denne perioden gikk mange ungdommer inn i reindriften, hadde forventninger og satset stort. Men de negative resultatene viste seg snart. Støtteordningene bidrog til et betydelig større antall yrkesutøvere enn næringsgrunnlaget tilsa, med for mange rein og nedbeitet natur.

Resultatet ble både økonomiske og miljømessige problemer. Reinkjøttet hadde faktisk dobbelt så høy verdi før reindriftsavtalen kom i 1976. Storsamfunnet økte sine utbetalinger, og prisene gikk ned. Eller sagt på en annen måte: Vi har et skoleeksempel på hvordan planøkonomi fungerer. Først bestemmer Stortinget at reindriften skal stimuleres med økte statssubsidier. I neste omgang viser det seg at subsidiene ikke virker på grunn av at det blir for mange rein i forhold til beitegrunnlaget. Først bygges det opp støtte- og reguleringsordninger som ikke fungerer, og i neste omgang må delvis de samme politikere støtte opp om nye tiltak for nedtrapping, som et forsøk på å bøte på de problemene de selv er med på å skape. Vi har fått et system der stort sett ingen er fornøyd, verken reindriftssamene, hvor en god del sliter med økonomien, eller skattebetalerne som hele tiden må betale regningen for politiske eksperimenter.

En annen konsekvens er miljøproblemene. Forskere, bl.a. ved Norges geologiske undersøkelse, har fastslått at reindriften er en større trussel mot vegetasjonen i nordområdene enn utslippene fra Nikel. Nedbeiting forårsaket av rein har skadet mer enn 70 pst. av økosystemet i større eller mindre grad på Finnmarksvidda. Mye av skadene vil være irreversible i et tidsperspektiv på flere tiår. Erosjonsprosessene som er begynt på grunn av overbeiting, kan ende med ørken på Finnmarksvidda. Norske, russiske og finske forskere har arbeidet i fellesskap med undersøkelser her. Satellittbilder fra de siste 25 år viser helt tydelig at stadig større områder er ødelagt. Når reinflokken spiser opp eller tråkker ned vegetasjonen over store områder, kan regn og vind deretter vaske vekk jordsmonnet og ny vegetasjon får ikke feste.

Fremskrittspartiet mener derfor det haster med å endre reindriftspolitikken. Hvis ikke reintallet tilpasses beitegrunnlaget, kan fortsatt overbeiting ende med ørken på Finnmarksvidda. Det er ikke Finnmark tjent med, og det har Fremskrittspartiet advart mot gang på gang. Vi har hele tiden forfektet at en overgang til et markedsbasert system vil stimulere til en nødvendig flokkreduksjon i forhold til de tilgjengelige beiteressursene. Vi oppnår en slanking av næringen, samtidig som de gjenværende arbeidsplasser blir sikrere og mindre avhengig av offentlig støtte. Reduserer vi det offentlige ansvar og konsentrerer oss om en fornuftig ressursforvaltning, vil reindriftsnæringen ha positive utviklingsmuligheter for dem som fortsetter i yrket.

Nå må storsamfunnet velge, enten det statssubsidierte, men miljøødeleggende kaos eller det frie marked med færre aktører, men hvor beiteressursene høstes på en bærekraftig måte. I fremtiden vil det være uholdbart for næringsutøverne i reindriften å være totalt avhengig av en uforutsigbar politisk vilje til å fortsette subsidieringen. Kun gjennom tilnærmet lik behandling med andre bransjer og næringer vil man finne frem til lønnsomme produksjoner. Det vil være det eneste varige og troverdige grunnlag for bosetting. Hvis man virkelig ønsker å tilby en nasjonal minoritet gode muligheter og fremtidshåp for sin ungdom, er dette veien å gå. På denne måten kan vi få en utvikling bort fra et ensidig næringsreservat og mot større variasjon i arbeidstilbud og muligheter som særlig unge mennesker krever for ikke å forlate distriktene. Dette gjelder uansett språk og kulturell bakgrunn.

Fremskrittspartiet vil motsette seg de foreslåtte bevilgningene på kap. 1151 som følge av reindriftsavtalen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Det er en primær målsetting i reindriftspolitikken å legge til rette for en reindrift som er økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig, og dyrevernmessig forsvarlig.

Det er en kjensgjerning at de utfordringer næringen og forvaltningen står overfor, er mange og omfattende. Jeg er derfor glad for at næringskomiteens flertall slutter seg til Regjeringens politikk, slik den kommer til uttrykk i proposisjonen om reindriftsavtalen for 2001-2002.

Reindriftens ressursgrunnlag er truet av flere årsaker. En vesentlig økning av rovdyrtapene med påfølgende produksjonssvikt og problemstillinger knyttet til arealinngrep går igjen i de fleste reinbeiteområdene. Men det er også betydelige regionale forskjeller. I Finnmark har mangelen på klare rammebetingelser med hensyn til reintall og beiteområder resultert i en kritisk ressurssituasjon, særlig i Vest-Finnmark. Hovedutfordringen blir derfor å få rammebetingelsene på plass.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener reintallsreguleringen for ettertiden må bli en sentral del av reindriftsavtalen. Til det vil jeg minne om at det er nettopp det som har vært prøvd i de siste 10–15 årene, og da uten å lykkes. Reintallsreguleringen med hjemmel i reindriftsloven ble derfor trukket ut av fjorårets avtale. Reindriftsforvaltningen har nå lagt fram grunnlagsmaterialet slik at Reindriftsstyret kan fastsette øvre reintall for distriktene i Finnmark. Områdestyrene vil da kunne følge dette opp ved å fastsette øvre reintall pr. driftsenhet der reineierne ikke selv blir enige om fordelingen av distriktets reintall.

Så litt om selve avtalen. Avtalen har fått en økt ramme fra 83 til 103 mill. kr. Avtalens viktigste mål er å stimulere til størst mulig verdiskaping i næringen innenfor gitte rammer, tilpasse antallet driftsenheter til ressursgrunnlaget og bidra til inntektsfordeling.

I avtalen er det tatt et viktig grep for å sikre en framtidsrettet reindriftsnæring ved at det er enighet om å etablere et verdiskapingsprogram for reindriften. I årets avtale har programmet fått en økonomisk ramme på 7 mill. kr. I utarbeidelsen av grunnlaget for dette programmet har flere aktører gitt innspill, både forskere, forvaltning og næring. Jeg har tro på at dette programmet på sikt vil styrke reindriftsnæringen gjennom at det vil utløse kreativitet og entreprenørskap, og i løpet av noen tid skape nye arbeidsplasser. En viktig utfordring er etter min oppfatning å bruke næringens kultur, særpreg og tradisjon i en næringsmessig sammenheng med det formål å sikre næringen høyere verdiskaping knyttet til produksjon.

Gjennomsnittlig reintall pr. driftsenhet er lavt i enkelte deler av de nordligste reinbeiteområdene. Dette gjelder også deler av de områdene som har et for høyt reintall i forhold til beiteressursene. Den nødvendige reduksjon av reintallet i disse områdene kan ikke skje samtidig som det økonomiske grunnlaget for alle eksisterende driftsenheter opprettholdes.

Ordningen med innløsning av driftsenheter og andre strukturtiltak i distrikter med behov for tiltak for tilpasning av antall driftsenheter og reintall, er derfor styrket vesentlig i avtalen med en økning på 8 mill. kr til 12 mill. kr.

Ved siden av verdiskapingsprogrammet og innløsning av driftsenheter er økningen i avtalens ramme lagt på to områder. De direkte inntektsgivende tilskudd er tilpasset slik at en større andel av reindriftsutøverne skal komme inn under avtalens virkemidler. Dessuten er det lagt inn 1 mill. kr til videreføring av kvinnerettede tiltak i reindriften. Med dette mener jeg at årets reindriftsavtale følger opp målene for reindriftspolitikken på en god måte, og jeg er glad for at komiteens flertall støtter opp om det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.