Utenriksminister Jan Petersen: Terroranslagene mot USA var ikke bare
rettet mot uskyldige mennesker, men mot grunnleggende demokratiske
verdier og våre åpne økonomier.
I tiden etter 11. september har vi
stått overfor en situasjon preget av økonomiske
tilbakeslag og redusert handel.
Vi må imidlertid ikke la
terroristene få vinne frem. Vi må stå sammen
for å slå tilbake frykten og motgangen. Vi må stå sammen
for å opprettholde håpet
om en bedre fremtid for alle. Vi må stå sammen
for å legge forholdene til rette for ny økonomisk
vekst og fremgang i alle land – ikke
minst i utviklingslandene.
Derfor trenger vi styrket internasjonalt samarbeid
og mer rettferdige rammebetingelser for internasjonal handel. Derfor
trenger vi å støtte aktivt opp om Verdens Handelsorganisasjon.
Derfor trenger vi en vellykket ministerkonferanse i Qatar.
Samarbeidsregjeringen vil føre
en økonomisk politikk der hovedmålene er arbeid
til alle, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet,
rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling.
Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning
for å nå disse målene.
Norges økonomi er godt tilpasset globale
rammevilkår, men den er også liten og åpen – og
dermed sårbar. Vi trenger et sterkt globalt regelverk som
kan gi oss størst mulig forutsigbarhet og bidra til at
vårt næringsliv skal få bedre
markedsadgang og likeverdige rammebetingelser på verdensmarkedet.
Det er derfor i vår klare egeninteresse å styrke
og videreutvikle det multilaterale handelsregelverket gjennom en
ny og bred forhandlingsrunde
i WTO.
Den 9. november samles regjeringsmedlemmer
fra WTOs 142 medlemsland i Qatar for å ta stilling til
rammen for nye forhandlinger i Verdens Handelsorganisasjon.
Redegjørelsen som ble gitt i Stortinget
1. juni i år om forberedelsene til WTO-konferansen
i Qatar, og den påfølgende debatt, viste at det
er bred oppslutning i Stortinget om norske posisjoner.
Samarbeidsregjeringen vil bygge videre på denne enigheten.
Vi vil være en konstruktiv medspiller i den videre
utviklingen av regelverket for internasjonal
handel. Vi vil arbeide for bedre markedsadgang for norske
eksportnæringer, og sikre et godt, variert og
rimelig vare- og tjenestetilbud til norske forbrukere.
Vi vil arbeide for å bevare et nasjonalt handlingsrom til å føre
en landbrukspolitikk i samsvar med våre behov.
Vi vil fremme hensynet til miljø i internasjonal
handel. Og ikke minst vil vi arbeide for at utviklingslandenes
interesser må ivaretas.
Etter sommerferien har WTOs medlemsland
ført intensive konsultasjoner om utformingen av en slutterklæring
fra ministerkonferansen i Qatar. Formannen i WTOs hovedråd
la 27. oktober frem et revidert utkast til erklæring som
nå er oversendt til ministerkonferansen og vil danne basis
for drøftelsene i Qatar. Ministererklæringen fra
Qatar vil være svært viktig, da den
vil danne det konkrete rammeverket for de videre forhandlinger.
Fra norsk side mener vi
utkastet utgjør et godt utgangspunkt. Ikke minst
imøtekommer det hensynet til en rekke viktige norske
eksportnæringer, bl.a. knyttet til forhandlinger om markedsadgang
for industrivarer og tjenester. På enkelte andre
punkter kunne vi imidlertid ha ønsket formuleringer
mer i tråd med våre nasjonale synspunkter.
Jeg vil i det følgende kort gjennomgå ti
viktige forhandlingsområder – sett i lys av norske
synspunkter og vurderinger.
For det første:
Forhandlinger om markedsadgang for industriprodukter, inklusive
fisk og fiskevarer, er et tradisjonelt forhandlingstema i WTO. Dette tema
ivaretas på en tilfredsstillende måte i utkastet
til forhandlingsmandat. Utnytting og foredling
av fisk og marine ressurser er grunnlaget for en betydelig
del av norsk utenrikshandel, og er blant de viktigste
bidrag til sysselsetting og bosetting
i distriktene. Samtidig er det et betydelig potensial
for å videreutvikle denne næringen ytterligere.
Bedre markedsadgang for et bredt spekter av våre
eksportprodukter vil være en høyt
prioritert oppgave for Norge i forhandlingene.
For det andre: Kravet
fra utviklingslandene om forbedret markedsadgang. Særskilte
tiltak drøftes for å hjelpe særlig de
minst utviklede land – de såkalte MUL-land – som
i liten grad har maktet å høste fordeler av et
mer åpent internasjonalt marked. Norges beslutning tidligere i år – på linje
bl.a. med EU – om å gi toll- og kvotefri import
på alle produkter, unntatt våpen, fra
de minst utviklede landene er et viktig skritt i riktig
retning.
For det tredje har
det – som en oppfølging av Uruguay-runden for
syv år siden – fra 1. januar i fjor foregått
forhandlinger om handel med tjenester. Tjenestesektoren har stor
betydning for norsk økonomi og står for en betydelig
del av veksten i norsk eksport. Tjenesteforhandlingene
vil også bli en viktig del av en ny bred forhandlingsrunde.
Regjeringens siktemål er å bidra til bedre markedsadgang
for norsk tjenesteeksport på viktige områder,
som bl.a. skipsfartstjenester, offshoretjenester, tele- og IT-tjenester
og energirelaterte tjenester. Under forhandlingene vil vi arbeide
aktivt for å fremme våre offensive interesser
på disse områder.
Det er slått fast i WTOs tjenesteavtale
at medlemslandene selv skal bestemme hvilke
forpliktelser de vil påta seg. Utkastet til ministererklæring
bekrefter retten til å foreta reguleringer for å tilgodese
nasjonale politiske målsettinger, f.eks. innenfor
miljø, utdanning, kultur og helse. Vi vil gå inn
for at denne retten ikke svekkes.
For det fjerde:
Landbruksforhandlingene. Disse har, som tjenesteforhandlingene,
pågått siden i fjor, basert på et mandat
som er nedfelt i landbruksavtalens artikkel 20. I forbindelse med
en ny forhandlingsrunde ønsker
landbrukseksporterende land – inklusive en rekke utviklingsland – et
nytt mandat med sterkere forpliktelser til både økt
markedsadgang og reduksjoner i såkalt intern støtte og
eksportstøtte i de industrialiserte land.
Den såkalte «Cairns-gruppen»,
som utgjøres av i alt 18 industri- og utviklingsland, stiller
omfattende krav til ytterligere liberalisering, og ønsker
at handelen med landbruksprodukter skal reguleres på samme måte
som handelen med industrivarer. En rekke andre utviklingsland
og USA støtter langt på vei denne gruppens krav,
og setter bedre markedsadgang, reduksjon
av eksportstøtte og nedbygging av interne støtteordninger
til landbruket blant sine hovedkrav i de kommende forhandlingene.
På norsk side legger vi
til grunn at det fortsatt er behov for en egen landbruksavtale i
WTO, som gir medlemslandene tilstrekkelig handlingsrom til å føre
en aktiv landbrukspolitikk som gir grunnlag for et desentralisert landbruk
med variert bruksstruktur i tråd med våre
behov. Det må være mulig å opprettholde
en landbrukssektor under vanskelige klimatiske forhold og ivareta
såkalte ikke-handelsmessige hensyn, slik som distriktshensyn, matvaresikkerhet,
vern av kulturlandskap og hensyn til det biologiske mangfold. I
WTO er det særlig Japan, Korea, Sveits og EU
som deler Norges synspunkter, og det har vært et nært
samarbeid med disse landene i forberedelsene
til ministerkonferansen. Vi tar sikte på å videreføre
dette samarbeidet i Qatar, hvor vi bl.a. vil være
med på å arrangere en egen tilstøtende
ministerkonferanse om ikke-handelsmessige hensyn, der et bredt utvalg
av utviklingsland og industrialiserte land er invitert.
På norsk side mener
vi at erklæringen fra Qatar i størst mulig utstrekning
bør bygge på det nåværende mandat for
landbruksforhandlingene. Det tekstutkast som er fremlagt av hovedrådsformannen,
går lenger enn den nevnte artikkel 20 i landbruksavtalen,
men søker også å balansere
de ulike interessene. Utkastet går imidlertid ikke like
langt som det forslaget som lå på bordet ved avslutningen
av ministerkonferansen i Seattle. Vi bør imidlertid i samarbeid
med andre land med tilsvarende interesser
arbeide aktivt for om mulig å oppnå en bedre
balanse på dette punktet i ministererklæringen.
For det femte vil
Regjeringen gå inn for en innstramning av regelverket
for å begrense bruken av antidumpingtiltak. Norsk fiskerinæring
er ved gjentatte anledninger blitt urettmessig utsatt for bruk av
konkurransevridende mekanismer, slik som utjevnings- og antidumpingtiltak.
Et bedre og klarere regelverk for bruken av antidumpingtiltak
vil derfor klart være i vår interesse.
En rekke utviklingsland, med Chile og Brasil
i spissen, samt land som Japan, Korea og Norge krever
forhandlinger om større disiplin med
hensyn til anvendelse av antidumpingreglene. På motsatt side
står USA relativt alene om å være
skeptisk til endringer, og foreslår en tilnærming
i to trinn – først en analyse
og deretter eventuelt forhandlinger på enkelte
punkter. På norsk side vil vi arbeide for en
så forpliktende tekst som mulig.
For det sjette vil
Regjeringen arbeide for at hensynet til miljø og
bærekraftig utvikling innarbeides i alle relevante
WTO-forhandlinger. Hensynet til miljø og bærekraftig
utvikling bør være et bærende
prinsipp i en ny forhandlingsrunde. I utkastet til ministererklæring
er dette langt på vei ivaretatt, men kunne nok vært
understreket enda klarere. Videre er det viktig at WTOs
arbeid med spørsmål om handel, miljø og
utvikling koordineres, og at dette reflekteres i ministererklæringen.
De fleste utviklingslandene er fortsatt skeptiske
til å innlemme miljø som eget forhandlingstema
i WTO, ut fra en frykt for at miljøhensyn skal
bli brukt som begrunnelse for å utestenge deres
varer fra de industrialiserte lands markeder.
I utkastet til ministererklæring
foreslås det at medlemslandene frem til neste ministermøte
skal vurdere behov for avklaring av forholdet mellom WTO og internasjonale
miljøavtaler og virkningene av miljøtiltak på markedsadgang.
For øvrig foreslås det at
medlemslandene vurderer miljøsider ved avtalen om immaterielle
rettigheter, merkeordningenes betydning og hvilke fordeler økt
handelsliberalisering vil ha for miljø og
utvikling. Fra norsk side støtter vi en slik
tilnærming. Vi mener det er viktig at disse spørsmålene
drøftes i WTO, og at det vil være en fordel
om man fikk avklart om det er nødvendig å igangsette
nye forhandlinger på disse områdene. Det samme gjelder
forslag om en nærmere avklaring av WTOs regelverk i forhold
til føre var-prinsippet.
For det sjuende vil
vi fra norsk side gå inn for at det utvikles
multilaterale regler for investeringer og konkurranse. Disse saksområdene
bør inngå i en ny forhandlingsrunde.
Et regelverk for investeringer må sikre både
vertslandets rett til å regulere og samtidig utenlandske
bedrifters behov for forutsigbare og ikke-diskriminerende rammebetingelser.
Et multilateralt regelverk for konkurranse
vil også bidra til økt samarbeid mellom
nasjonale konkurransemyndigheter og til at nedbygging av handelshindre ikke
blir undergravet av monopol- eller kartellvirksomhet.
For øvrig må forhandlingene på disse
områdene ta særlig hensyn til utviklingslandenes
behov og interesser.
Det har vært motstand fra mange utviklingsland
mot å starte forhandlinger om multilaterale investerings-
og konkurranseregelverk. Det skyldes bl.a. frykten for at et internasjonalt
regelverk vil hindre dem i å føre
en nasjonal nærings- og utviklingspolitikk.
Det foreliggende utkast
til ministererklæring
presenterer en tilnærming vi bør kunne slutte
oss til. Det foreslås her bl.a. at medlemslandene skal
bruke tiden frem til neste ministermøte til å klargjøre
hva som bør inngå i forhandlinger om et nytt regelverk
for investeringer og konkurranse. I utkastet vises det bl.a. til
vertslandets utviklingshensyn og myndighetenes styringsrett,
samt at faglig bistand må tilbys utviklingsland for å gi
dem reell forhandlingskapasitet.
For det åttende:
I tilknytning til den såkalte TRIPS-avtalen, som fastsetter
reglene for handel med produkter som er beskyttet gjennom bl.a.
patenter, varemerker og opphavsrettigheter, tar man sikte på å utforme
en egen ministererklæring om forholdet mellom
patenter og folkehelse. Formålet er i hovedsak å klargjøre noen
av de rettigheter som TRIPS-avtalen gir det enkelte land – særlig
utviklingslandene – til å skaffe seg tilgang til
rimelige patenterte legemidler. Dette vil Norge aktivt
støtte.
For det niende har Norge
arbeidet aktivt for å sette forholdet mellom
handel og arbeidsstandarder på dagsordenen i WTO. De aller
fleste medlemsland, herunder samtlige utviklingsland, motsetter
seg imidlertid drøfting av arbeidsstandarder innenfor
WTO av frykt for at dette vil åpne for restriktive
tiltak mot land som har et lavt lønnsnivå. På grunn
av denne betydelige motstanden vil Norge arbeide for at
ministererklæringen skal inneholde en konkret
henvisning til arbeidsstandarder, samtidig som det understrekes
at den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen, ILO, bør
ha en lederrolle på dette felt. Også andre
internasjonale organisasjoner, herunder WTO, må trekkes
aktivt inn i ILOs arbeid.
Sist, men ikke minst, vil Regjeringen
gå inn for at utviklingslandenes særlige problemer
skal gis høy prioritet i den nye forhandlingsrunden.
Et flertall av WTOs 142 medlemsland er utviklingsland.
Et stort antall av disse har gitt til kjenne misnøye med
at deres spesielle problemer og interesser ikke
reflekteres sterkt nok i det eksisterende WTO-regelverket. Både
av hensyn til utviklingslandene selv og WTOs legitimitet ser vi
det som viktig at man i den kommende forhandlingsrunden bedre
ivaretar utviklingslandenes interesser.
Handel er en forutsetning for økonomisk
utvikling. Vår målsetting må derfor være
at de fattigste landene i større grad får ta del
i internasjonal handel og de positive ringvirkningene av denne.
Det kan vi legge forholdene bedre til rette for gjennom
bl.a. bedre markedsadgang for viktige produkter og en
utforming av regelverket slik at utviklingslandenes
behov blir bedre ivaretatt. Ikke minst er det
viktig å øke den faglige bistanden til utviklingslandene.
Utviklingslandenes krav både
når det gjelder fortolkning, gjennomføring og
endringer av gjeldende avtaler, har vært diskutert siden
ministerkonferansen i Seattle i 1999. En del av disse kravene vil
nå etter alt å dømme bli imøtekommet
på ministerkonferansen i Qatar. Resten vil måtte
inngå som en integrert del av forhandlingsmandatet
fra ministerkonferansen. Dette er en løsning vi fra norsk side
har hilst velkommen.
Kina og Taiwan har avsluttet sine
tiltredelsesforhandlinger og vil ventelig bli nye medlemmer i løpet
av kort tid. Samtidig har tiltredelsesforhandlingene med Russland
fått ny dynamikk. WTO blir dermed ikke bare
i navnet, men også i gavnet en virkelig global
handelsorganisasjon.
WTO vil bli et stadig viktigere redskap i arbeidet
for å bekjempe fattigdom og fremme sosial
utvikling og politisk stabilitet. Dette krever imidlertid at WTO-regelverket
videreutvikles. Vi må sette WTO i stand til å møte nye
utfordringer.
Vi må ha in mente at hovedmålet
i Qatar ikke er å nå ferdige resultater,
men å samles om en dagsorden for videre forhandlinger – en
plattform for å kunne gå videre. Vi trenger å enes
om en bred og omfattende forhandlingsrunde, slik at alle
interesser skal kunne bli hørt og avveid.
Vi har nå et langt bedre
grunnlag for å oppnå enighet i Qatar enn vi hadde
i Seattle. Utkastet til ministererklæring
som nå foreligger, legger til grunn et mer realistisk ambisjonsnivå og
søker å ivareta medlemslandenes samlede
interesser på best mulig måte.
WTO har satset mye på å gjenopprette
tillit hos medlemslandene og skape et bedre samarbeid
innad i organisasjonen. Ikke minst erfaringene fra Seattle-konferansen har
fremskyndet dette arbeidet. Det er derfor nå gjort endringer
slik at alle land skal få innsyn i forhandlingsprosessene
og en bedre anledning til å fremme nasjonale syn.
Verdenshandelen trenger i dag en vitamininnsprøytning.
Vi trenger mer handel – ikke mindre. Flere land
må få anledning til å delta fullt ut
i den globale økonomien, samtidig som det tas særlige
hensyn til de minst utviklede medlemsland.
Mye står på spill. Dersom
vi ikke oppnår enighet i Qatar, risikerer
vi å undergrave hele det multilaterale handelssystemet.
Dette vil ikke tjene noen – aller minst utviklingslandene. Alle
land – også Norge – må derfor være
villige til å vise den nødvendige politiske
vilje og fleksibilitet under forhandlingene i Qatar.
Presidenten: På bakgrunn av utenriksministerens
redegjørelse vil
det bli gitt anledning til en kort debatt, begrenset til én
taler fra hver politisk gruppering i Stortinget, og til slutt får
utenriksministeren 5 minutter.
Jens Stoltenberg (A): Først vil jeg takke utenriksministeren
for redegjørelsen.
Tidligere utenriksminister Thorbjørn
Jagland gav i Stortinget den 1. juni i år en redegjørelse
for arbeiderpartiregjeringens overordnede politiske mål
i Norges arbeid i WTO, og jeg registrerer med glede at denne regjeringen viderefører
den linje som da ble valgt, og som det var bred enighet om i Stortinget.
Det betyr at selv om regjeringer skifter, så er holdningen
til WTO-forhandlingene den samme. Og det henger vel også sammen
med at det er de samme embetsmennene som skriver disse omfattende
redegjørelsene, men ulike politikere som leser dem opp.
Og noen ganger jobber embetsmennene i stortingsgruppene
også!
Jeg vil kort komme inn på noen
av de områdene jeg mener er viktige i forhandlingene.
Norge har sammen med andre
land spesiell interesse av et internasjonalt regelverk
for verdenshandelen som forplikter alle stater. WTO har
utviklet seg til å bli et handelspolitisk forum for hele
det globale samfunnet. Det er anslått at når Russland
slutter seg til, vil over 98 pst. av verdenshandelen skje mellom
WTO-land. Derfor er Verdens Handelsorganisasjon et av de viktigste
organer for en videreutvikling av det internasjonale rammeverket
for å møte globaliseringens utfordringer.
WTO handler derfor om en bedre organisert
verden, en mer rettferdig organisert verden. Dette fordrer at utviklingslandenes
spesielle behov og interesser ivaretas. Det gjelder
særlig de minst utviklede landene. Det er derfor nødvendig
med et sterkt, åpent og regelbasert handelssystem. Utfordringene
ligger da i at fattige land gis en reell mulighet til å delta
aktivt i forhandlingene, og dermed være med på videreutviklingen
av et slikt handelsregelverk. Både med hensyn til markedsadgang,
regelverk og overføring av kompetanse må det gjøres
mer.
Målsettingen må være
at utviklingslandene bedre kan ta del i og nyttiggjøre
seg av det internasjonale handelssystem, for derigjennom å legge
grunnlaget for økonomisk vekst og bekjempelse av fattigdom.
Det avgjørende er at vi lykkes i å få til
utvikling i den fattige verden, og WTO-forhandlingene handler nettopp
om dette. Arbeiderpartiregjeringen besluttet å gå inn
for toll- og kvotefri import av alle produkter, unntatt
våpen, fra de minst utviklede landene. Det har også fått
tilslutning i Stortinget. Med det er Norge helt i forkant
i forhold til å forbedre markedsadgangen for de fattigste
landene i verden.
Det er litt uklart for meg hva utenriksministeren
mente med at det var behov for «å oppnå en
bedre balanse» på punktet i ministererklæringen
om landbruksforhandlingene. For øvrig slutter vi oss helt
til det som ble uttrykt, men med et forbehold om at hvis det med «bedre balanse» menes
at man ønsker mer restriksjon, vil vi markere
reservasjon i forhold til det.
Det andre jeg vil komme inn på,
er nødvendigheten av å få til en hensiktsmessig
dialog om arbeidsstandarder. Norge har i lang
tid lagt stor vekt på arbeidet for menneskerettigheter,
inkludert grunnleggende arbeidsstandarder. I WTO har målet
fra norsk side vært å spre forståelse for
at handel i større grad må baseres på hensynet
til slike grunnleggende rettigheter. En rekke land, herunder alle utviklingsland,
motsetter seg imidlertid utvikling av et regelverk for grunnleggende
arbeidsstandarder innenfor WTO. Det er viktig
at ILO, som det internasjonale ansvarlige organ for arbeidstakerrettigheter,
står helt sentralt i en dialog om slike
rettigheter.
Det er også viktig at WTO-samarbeidet
gjenspeiler hensynet til miljø. Forholdet mellom
handel og miljø er et stadig mer sentralt tema
i internasjonalt samarbeid. Miljøhensyn og bærekraftig
utvikling må integreres i framtidige forhandlinger.
Sist, men ikke minst: Den forrige
regjeringen tok et krafttak for bekjempelse av hiv/aids.
Som vi alle vet, er det et problem at i de fattigste
landene, der utbredelsen av denne sykdommen er størst,
er tilgangen på medisiner til en rimelig pris dårligst.
Ved bekjempelse av hiv/aidsepidemien står pris
og tilgjengelighet for legemidler helt sentralt. Vi må sikre
oss at patentregelverket ikke står i veien
for at også de fattigste landene får
tilgang til legemidler på rimelige vilkår.
Det er å håpe at
man på ministermøtet i Qatar blir enige om en
ny, bred forhandlingsrunde. Jeg vil ønske Regjeringen
lykke til i sine bestrebelser med å oppnå enighet
om dette.
Oddvard Nilsen (H): La meg aller først få lov å understreke
hva utenriksministeren var inne på i sin innledning,
nemlig at man i disse tider, knyttet til det som skjedde i USA,
må stå sammen, og det krever også at
vi alle deltar i prosessen og for disse landene.
Derfor er kanskje WTO-forhandlingene denne
gang i Qatar viktigere enn noensinne. Nettopp i en tid
hvor den internasjonale situasjonen er slik som den er, er det viktig at
vi viser at vi vil samarbeide over landegrensene, og ikke
minst at dette også har implikasjoner for den
usikkerheten knyttet til den internasjonale økonomi som
det er viktig å ta hensyn til. Vi står faktisk
foran globale utfordringer som absolutt krever globale løsninger.
Verden trenger mer handel, mer samkvem – ikke
mindre. Det er viktig at alle landene nå får
muligheter til å delta i den globaliserte økonomien, ikke
minst for å få gjort noe med fattigdommen, med
den sosiale utviklingen, og ikke minst å skape
politisk stabilitet. Det er derfor viktig, som utenriksministeren
var inne på, at WTOs regelverk videreutvikles,
gjøres mer solid, og kanskje, ikke minst, gjøres
mer rettferdig.
Norges økonomi er robust og godt tilpasset
den internasjonale økonomien, men vi er en liten nasjon,
og vi er sårbare. Vi trenger derfor sterkt et globalt nettverk
som gjør at vi har forutsigbarhet og adgang for våre
produkter på verdensmarkedet på likeverdige betingelser
med alle andre. Derfor er nettopp markedsadgangen
for industriprodukter, herunder fisk og fiskevarer, veldig vesentlig. Det
er ikke ukjent for noen i denne sal at dette
betyr veldig mye for Norge. Det er store verdier knyttet til denne næringen.
Vi vet også at utviklingspotensialet er kolossalt,
men selvsagt er dette avhengig av at vi møter en verden
hvor vi får adgang for våre produkter.
Det er derfor viktig å gi dette prioritet i forhandlingene
i WTO. Samtidig er det også viktig å understreke
det som utenriksministeren var inne på knyttet
til antidumpingregelen, at det ikke er tvil om at norske
fiskeriinteresser har blitt møtt med urettmessige restriksjoner
på disse områdene. Det er viktig for Norge
som nasjon at vi gjør alt vi kan og får til en
så forpliktende avtale på dette området
som overhodet mulig.
Når det gjelder tjenesteforhandlingene,
er disse også viktige. Jeg mener å minnes
at i 2000 var den totale omsetningen på tjenester for Norge
137 milliarder kr – det sier litt om beløpets
størrelse. Jeg tror 71 milliarder av disse var relatert
til skipsfart. Det sier hvilket enormt omfang dette har
for oss, og hvor viktig det er at man også får
gjort noe på disse områdene, spesielt
relatert til offshore, som statsråden var inne
på, IT-næringen og energirelaterte tjenester.
Det er viktig at vi også på dette området
kommer videre framover.
Det er kjent at mange u-land er skeptiske til å innføre miljøstandarder
i verdenshandelen. Frykten er kanskje også begrunnet
i redsel for at de industrialiserte land skal nytte dette regelverket
til å beskytte seg selv. Men uansett er det slik at vi alle
sammen lever på samme klode og at vi alle sammen
er avhengige av at vi får et miljø som er
bærekraftig. Derfor må det være
en målsetting at vi videre i WTO-forhandlingene får
tillit til at vi i fellesskap kan danne regler på dette
området som gjør at vi bl.a. legger til grunn føre
var-prinsippet.
Det er også et annet område,
som også representanten Stoltenberg var inne
på, og det gjelder TRIPS-avtalen knyttet til nettopp
dette med patent og folkehelse. Jeg vet at det i Qatar legges opp
til at man skal diskutere rettighetene innenfor
dagens regelverk, men jeg håper endelig at
man kan komme så langt at det er mulig for u-landene å få ta
del og få nytte av medisiner i kampen mot aids og hiv til
en pris som de er i stand til å betale. Jeg mener
at man på det området bør strekke seg
rimelig langt for å komme dem i møte.
Jeg merket også at utenriksministeren
la vekt på dette med investeringer og konkurranse. Det
som står, er at man skal videreføre dette og se
hvilke rammer man kan få. Hvert enkelt land skal drøfte
dette. Det kan virke litt lite ambisiøst, men
det er vel slik det er, og man får gå i den takten
dette tilsier.
Over 140 land er medlemmer av WTO, og jeg tror 110
av dem er utviklingsland. Det sier også hvor
viktig det er nettopp å ta hensyn til disse landene
i det internasjonale samarbeidet, for å skape den nødvendige
tillit og legitimitet til WTO. Lykkes man ikke på dette
området, vil man heller ikke kunne lykkes i å få WTO
til å bli det instrumentet som vi alle ønsker
at det skal være. Jeg håper at man lykkes, og
at man strekker seg langt i Qatar for å komme frem til
felles løsninger om en ny forhandlingsrunde.
Morten Høglund (FrP): Jeg vil få lov til å starte
der utenriksministeren avsluttet, nemlig med å signalisere
behovet for å gi verdenshandelen en vitamininnsprøytning, og
understreke at det denne gang står veldig mye på spill.
Verdensbanken presenterte i forrige
uke en rapport som dessverre gav noen
dystre spådommer for verdenshandelen. Mens veksten
i u-landenes økonomi i fjor ble 5,5 pst., forventes i år
en vekst på kun 2,9 pst. Dette skyldes bl.a. den situasjonen
som verdensøkonomien befinner seg i etter 11.
september. Rapporten fra Verdensbanken gir den klare konklusjon
at bedre regler for verdenshandelen, inkludert reduksjon
av hindringene for handel, vil gi økt vekst i verdensøkonomien
og redusere fattigdommen i verden. Utvidet verdenshandel
kan fort gi en økning i BNP på i snitt ½ pst.,
og innen 2015 vil det bety at ytterligere 300
millioner mennesker kan løftes ut av fattigdom i tillegg
til de 600 millioner som unnslipper ved normal vekst. Forutsetningen
for å få til denne veksten og hjelpe
de fattigste av de fattige er bl.a. at handelen med landbruksvarer
liberaliseres i et helt annet tempo og omfang enn det som det nå legges
opp til.
Fremskrittspartiet
vil ikke legge skjul på at vi ved denne WTO-runden
hadde foretrukket at Norge valgte andre alliansepartnere
relatert til landbruksvarer enn EU, Japan, Korea og Sveits. Den
grupperingen vi her har blitt en del av, står for oss for
en utvikling innen WTO som absolutt ikke fremmer
utviklingslandenes sak. Og selv om vi på kort sikt kan
argumentere med at vi kjemper for viktige nasjonale spørsmål,
er det et spørsmål om ikke også Norge
vil ha mye å tape på at vi ikke
aksepterer en frihandelsutvikling også for landbruksvarer. Etter
min mening er Norges strategi her meget kortsiktig.
Problematikken rundt landbruksvarer vedrører
flere forhold, og det vil selvsagt ta tid å få gjort
endringer som kan likestille landbruksvarer med øvrige
varer. Men vi bør kunne ta viktige steg, og et av de viktigste
tiltakene er å avskaffe eksportstøtte. Dette er
noe av de mest skadelige tiltak, og det rammer alle. Noen
få land benytter seg av eksportstøtte. Å holde
kunstig nede og destabilisere
de internasjonale markedsprisene gir lavere inntekter til landbruksprodusenter
i andre eksporterende land og virker forstyrrende på den
lokale landbruksproduksjonen i land som er avhengig av import av
landbruksvarer. At skattepenger i relativt rike land skal
brukes til å konkurrere ut varer som ofte kommer
fra fattige land, er ulogisk og sterkt hemmende for en positiv fattigdomsbekjempelse.
Jeg ser ingen grunn til at eksportstøtten innen
landbruket skal fortsette. Når det gjelder industriprodukter, avskaffet
GATT – som det het den gang – eksportstøtten for
over 40 år siden.
Selv om utenriksministeren i sin redegjørelse
la stor vekt på utviklingslandenes problemer, unnlater
Norge, slik vi ser det, å gripe fatt i det som kan bety
aller mest for utviklingslandene og verdenshandelen samlet sett. Norges
forhandlingsstrategi har i skjæringspunktet mellom
landbrukets interesser og u-landenes interesser motsetninger
som vi gjerne kunne vært foruten.
Et annet forhold jeg kort vil kommentere, er ønsket om å innarbeide
hensynet til miljø og bærekraftig utvikling
i alle relevante WTO-forhandlinger. Fremskrittspartiet
stiller spørsmål ved om det er hensiktsmessig både for
miljøsaken og ikke minst for handelsspørsmål å koble disse
sammen. Vi har andre og kanskje mer egnete fora for å diskutere
miljø og bærekraftig utvikling. Vi ser også her
en fare for at rike land kan bruke
miljøsaken for å innføre handelshindrende
tiltak overfor land som foreløpig har mer enn nok med å kjempe
for å kunne delta i verdensøkonomien. De har ikke
ressursser, som f.eks. Norge, til å bedrive miljøkampen.
Avslutningsvis vil jeg for øvrig si
at Fremskrittspartiet på de øvrige
områder i all hovedsak stiller seg
bak den strategi som Regjeringen har lagt opp til.
Ågot Valle (SV): Også jeg vil takke utenriksministeren
for redegjørelsen, men jeg vil samtidig si at det er et paradoks
at WTO-debatten har vært grundigere i mange frivillige
organisasjoner enn den har vært her i Stortinget. Internasjonale
avtaler som denne vil være avgjørende
for om vi skal kunne eller ikke kunne løse
fundamentale spørsmål, både
globalt og nasjonalt, som utviklingen av offentlig sektor, presset
på fellesskapsløsninger, årsakene til
at flere blir fattige, spørsmål som miljø,
matvaresuverenitet, store spørsmål som
rettferdighet og demokrati.
Virkningene av denne avtalen vil gripe inn
i livene til hver enkelt av oss. Men først og fremst vil
avtalen ha avgjørende betydning for u-landa, om store deler
av verdens befolkning skal kunne ha den samme muligheten som rike
land har hatt til å løfte seg sjøl ut
av fattigdom og marginalisering. Jeg har merket meg at representanten Petersen i juni
i år var enig i at WTO-spørsmål må få en
langt grundigere behandling i Stortinget. Jeg vil utfordre utenriksminister Petersen til å si
noe om hvilke grep Regjeringa vil gjøre for å ta
Stortinget med på råd.
Det var mange grunner til at forhandlingene
i Seattle strandet. En av dem var at u-landa stod samlet i sin kritikk
av råkjøret fra et udemokratisk WTO-system, og
i sine krav til de rike landa. Blant annet ber
de om at de må få samme muligheter til å utvikle
egen industri og eget næringsliv som
det rike land har hatt. Ikke ett land har maktet å utvikle
rettferdighet og demokrati for de store befolkningsgruppene uten
muligheten til å beskytte egne ressurser og interesser.
Et udemokratisk WTO-regime vil være
til fordel først og fremst for de transnasjonale selskapene,
men gi få muligheter for u-landa til å ta vare
på egen befolkning, dette til tross for mange fagre ord
i redegjørelsen om å ta hensyn til u-landa i forhandlingene.
De 48 fattigste landa har reagert skarpt på utkastet
til nye forhandlinger. De får følge av India,
hvis handelsminister har reagert skarpt på utkastet og
ser det som en krigserklæring. De motsetter seg en ny,
bred forhandlingsrunde før
konsekvensene av de gamle er evaluert. Det er stor motstand mot
at nye områder, som tjenester, investeringer, intellektuell
eiendom og patenter, blir lagt inn under en mer liberalisert
verdenshandel. De krever matsuverenitet, dvs. muligheten til å produsere
basismat lokalt til egen befolkning. De krever at Uruguayrunden skal
evalueres med tanke på hvordan fordeling av rikdom har
utviklet seg globalt og påvirket statenes evne
til å forbedre levekårene, innbefattet muligheten
til å forsyne egen befolkning med mat, før nye
temaer blir tatt inn. Miljø- og solidaritetsorganisasjoner
her heime er enig i dette kravet. I Qatar vil u-landa bli satt under
et kolossalt press for å gi seg. Det har betydning hva Norge
gjør fordi WTO bygger på konsensusprinsippet.
Da er vårt spørsmål til statsråden:
Hvilken side skal Norge stille seg på? SV
utfordrer Norge til å lytte til u-landas innvendinger og
krav om evaluering før nye temaer tas
inn.
Hele WTO-systemet er grunnleggende
udemokratisk ved at de viktigste forhandlingene
foregår i de grønne rom, der ikke alle
får være til stede. De 29 fattigste
landa har ikke engang ressurser til å delta i
arbeidet i Genève. Daværende
utenriksminister Knut Vollebæk sa etter Seattle:
«Man kan ikke fortsette
med handelsforhandlinger der 20 land deltar, mens de øvrige
120 land står på gangen».
Vårt spørsmål blir
da: Hva vil Regjeringa gjøre for å oppnå mer
demokratiske og inkluderende forberedelses- og beslutningsprosedyrer
i WTO?
Norge presser på at handelen
med fisk skal liberaliseres, og at fisk skal vurderes som en industrivare.
Flere land, bl.a. EU-landa, vil kople generell markedsadgang og
ressursadgang på fiskeriområdet.
Dette vil ødelegge ressursgrunnlaget for mange fattige
land og også være en trussel
mot norsk fiskeriforvaltning. Norsk fiskeripolitikk har hatt målsettinger
som sysselsetting, bosetting, bærekraftig ressursforvaltning
og lønnsomhet. Står Regjeringa fast på de
målsettinger? Anerkjenner Regjeringa u-landas rett til å utvikle
egen fiskeripolitikk og mulighet for å forvalte eget matfat? Eller
skal det bli fritt fram for mektige selskap til å underlegge
seg ressursene?
SV mener at det etter 11.
september er viktig å se på om de grepa som tas,
fremmer rettferdighet, bedrer menneskerettighetene og miljøet
og gjør noe med fattigdommen i verden. Det vi, de rike
landa, gjør, må ha legitimitet, særlig blant
verdens fattigste. Verdenshandelen trenger spilleregler,
men reglene må først og fremst tøyle
grådige markedskrefter og baseres på interessene
til vanlige folk, til de fattige og til miljøet. Det gjør ikke
WTO i dag. Det kan det bare gjøre dersom WTO
blir lagt under FN, og at viktige FN-avtaler blir overordnet handelsavtalene.
Marit Arnstad (Sp): Også jeg vil få lov å takke
utenriksministeren for redegjørelsen.
Arbeidet i WTO har fått stadig større
betydning. Det antall land som nå har sluttet seg til WTO,
og den handelen som de landene til sammen representerer, gir et
meget godt bilde av det. Det understrekes også av
talerne her i dag hvor viktig denne saken er. Da synes nok jeg at det
er en smule merkverdig at dette som er så viktig, ikke gir
behov for en bredere og mer grundig diskusjon om temaet enn det
vi opplever her i salen akkurat nå. Jeg synes i det hele
tatt at det er ganske forstemmende det fravær
vi har av grundig debatt i Stortinget omkring de samfunnsmessige
virkningene av WTO for helt vitale nasjonale interesser. Og la meg
i den sammenheng også minne om at den runden
vi hadde 1. juni, ikke var noen bred debatt, men
en redegjørelse
med korte merknader, slik vi også får
i dag. Vi burde hatt en grundig debatt i Stortinget omkring disse
problemstillingene, fordi det som foregår i WTO nå,
har og vil få så avgjørende betydning
for norsk fiskeri- og landbrukspolitikk, fordi det vil påvirke
vår handlefrihet når det gjelder organiseringen
av offentlig sektor, velferdstilbud, kulturpolitikken, og fordi
det berører helt sentrale deler av vårt forhold
til utviklingsland.
Med en økende betydning er sjølsagt også kontroversene
blitt større knyttet til forhandlingene i WTO. Senterpartiets
mål er at et samarbeid på det
handelsmessige området må bidra til en mer rettferdig
internasjonal handel, med stor grad av forutsigbarhet. Problemet
med WTO er fortsatt at en fokuserer frihandel så ensidig
som det organisasjonen gjør. Fokuset blir «free
trade» framfor «fair trade». Her ligger
fortsatt det grunnleggende problemet ved hele
WTO-systemet.
Jeg tror også at WTOs ensidighet
i retning av liberalisering er en av grunnene til de sterke reaksjonene
WTO-forhandlingene har skapt gjennom de siste årene. Med
et nytt og annet utgangspunkt kunne diskusjonen om internasjonal
handel ha blitt mer preget av dialog enn det vi har sett
de senere årene.
Senterpartiet er av den
oppfatning av vi burde ha imøtekommet de krav som er kommet
fra en rekke utviklingsland om at dagens avtaler og avtaleverk blir
gjennomgått og evaluert før en gikk videre med
en ny forhandlingsrunde. Vi tror at det ville ha vært viktig
nettopp for å bidra til en mer holdbar og konstruktiv
framtidig dialog i WTO-organisasjonen.
De forhandlingene som i dag pågår,
ville også tjent på å ta et
bredere perspektiv. En del av signalene på landbrukssiden
fra utenriksministeren var positive, og de mål utenriksministeren
skisserer, bl.a. om en desentralisert jordbruksproduksjon og en
variert bruksstruktur, er viktige mål. Men jeg må få lov
til å minne ministeren om at det betinger at en rekke virkemidler
og tiltak blir opprettholdt, ikke minst at en opprettholder
importvernet fullt ut.
Når det gjelder fiskerispørsmål,
mener Senterpartiet at det er vesentlig ikke bare å fokusere
på markedsadgang, men også å sikre
den framtidige retten til nasjonal
forvaltning av ressursene. Å ensidig vurdere fisk som en industrivare
kan gjøre oss sårbare i forhold til rådigheten over egne
ressurser. Det perspektivet savnes helt i den smule debatt som foregår
omkring WTO. Vi må knytte våre posisjoner
til fiskeripolitikken også opp mot de viktige
tradisjonene vi har om en deltakereid fiskeflåte gjennom
deltakerloven og råfiskloven.
Senterpartiet har forståelse
for den skepsis som utviklingslandene har vist i forhold
til forhandlingene i WTO om investeringer og konkurranseregler.
Vi anser det som viktig at særlig land som er i en oppbyggingsfase
av sin økonomi, må få muligheten til å kunne føre
en nasjonal næringspolitikk. Og vi
mener også at det må sikres
at en innenfor tjenesteavtalen kan sikre organiseringen
av en offentlig sektor og egne velferdstjenester.
Et annet område som også er
svært viktig, gjelder TRIPS-avtalen. Der har jeg lyst til å være
nokså bastant og si at det ikke er tilstrekkelig
at utviklingsland i hovedsak kan sikre seg tilgang til rimelige
patenterte medisiner. Det må ligge en helt ubetinget rett
for ethvert land til å sikre livsviktige medisiner og til å ivareta
hensynet til innbyggernes helse. Her at kan WTO svikte om de ikke imøtekommer
det ubetingede kravet som er kommet fra en del utviklingsland.
Senterpartiet ser dessverre ikke
den redegjørelsen som holdes i dag, som en tilstrekkelig
gjennomgang av en så viktig sak som Norges forhold til
WTO er. Vi mener at denne saken berører helt
vitale nasjonale interesser, og burde ha vært debattert
på en helt annen og mer grundig måte
enn det vi gis anledning til i Stortinget i dag, og enn det vi har
vært vitne til gjennom de få innlegg som vi har
fått presentert.
Jon Lilletun (KrF): Det er rett som fleire her har sagt, at ei
sak som dette fortener ein brei og grundig debatt. Men eg synest
nok at det er viktig å sjå på den situasjonen
vi er i, at vi har hatt eit val, at vi har hatt eit regjeringsskifte,
og at vi no har fått ei utgreiing før møtet
i Qatar som var svært viktig, og som gjev anledning til
respons. I den situasjonen vi var, med full tilslutning frå dei
parlamentariske leiarane og Presidentskapet for den modellen som
var lagd, synest eg på ein måte det
vert litt urimeleg å kritisere dagens utgreiing og det
som har skjedd, for at ein ikkje får tid nok.
Men eg er einig med representantane Arnstad og Valle som
har sagt at vi bør ta desse sakene grundigare, og det vil
det òg verte anledning til seinare.
Men eg synest at utanriksministeren på ein
brei og svært god måte utgreidde det
som ligg føre som Noregs disposisjonar. Bakgrunnen
er jo samanbrotet i Seattle og dåverande utanriksminister
Knut Vollebæks utgreiing den 20. desember 1999, der han
analyserte samanbrotet og kva for veg vi måtte gå vidare.
Og det var brei tilslutning til den vegen som han skisserte at Noreg
skulle gå. Så fekk vi utgreiinga frå utanriksminister
Jagland i juni, og eg vil sitere hovudpunkta frå den utgreiinga,
som no på ein god måte vert førte
vidare:
«For
det første støtter vi arbeidet med å gjøre
dagens kjøreregler mer rettferdige og forutsigbare. Vi
må unngå at Norge og andre
små land utsettes for vilkårlighet og ensidige
tiltak, slik som proteksjonisme
og antidumpingtiltak.
For det andre ønsker
vi at handelssystemet fortsatt skal sikre et stadig bedre
og mer variert vare- og tjenestetilbud til gunstige priser for forbrukerne.
For det tredje er vi opptatt av å sikre
en bedre markedsadgang for norsk eksport. Dette gjelder
varer som fisk, industri- og høyteknologiprodukter, og
innenfor viktige tjenesteområder som
skipsfart, offshore, energi, ingeniørfag, miljøtjenester,
telekommunikasjoner og IT.
For det fjerde legger vi vekt på å bevare
nasjonal handlefrihet til å utforme
offentlig sektor slik vi ønsker, og å føre
en aktiv landbrukspolitikk.
For det femte er vi opptatt av at WTO-samarbeidet må gjenspeile
hensynet til miljøet. Vi vil gå inn for at WTOs
målsetting om bærekraftig utvikling reflekteres i
mandatet for de nye forhandlingene.
Sist, men ikke minst er vi opptatt
av at det må gjøres mer for å ivareta
utviklingslandenes legitime interesser, både
med hensyn til markedsadgang, regelverk og overføring av
kompetanse. Målsettingen må være at utviklingsland
bedre kan»
dra nytte av det internasjonale handelssystemet,
og slik få til større økonomisk vekst
og fattigdomsreduksjon.
Etter mitt syn har utanriksministeren på ein
god måte foredla det som
kom i begge dei utgreiingane. Og eg trur at sjølv om det
er mange ting som kan kritiserast, og at den breie debatten er viktig,
er det ingen som vil tape meir enn akkurat dei fattige
og utvikingslanda om vi ikkje denne gongen kjem i mål.
Det er heilt opplagt at ikkje alt vil verte bra no heller,
men eg er sikker på at dei fattige vert fattigare dersom
vi ikkje no når mål. Det har denne gongen – det
skal vi glede oss over – vore ein mykje meir
harmonisk førebuingsprosess foran WTOs Qatar-møte
enn det var foran Seattle-møtet. Det teiknar
til at det vert mindre skarpe konfrontasjonar, men det
er òg mindre skarpe føringar på ein
del kontroversielle punkt. Det har vore ein god prosess
her heime under førebuingane av dei norske posisjonane.
Det er difor ei linje av kontinuitet som pregar utgreiingane frå Vollebæk,
Jagland og i dag Petersen. Og det er grunn til å gle seg
over at vi er så einige som vi er. Når
det er sagt, er det heilt opplagt at den uroa vi har sett via frivillige
organisasjonar, via ein del utviklingsland, skal vi ta på ramme
alvor. Men i motsetnad til enkelte andre trur altså ikkje
eg at det å ta dette på alvor på ein måte
er å utsetje dei viktige avgjerdene i Qatar. Eg trur tvert
imot at det bringar meir fattigdom.
Kristeleg Folkeparti kan heilt ut stille seg
bak den utgreiinga som utanriksministeren har kome med
her i dag, og ynskjer delegasjonen til lukke med arbeidet i Qatar.
Presidenten: Presidenten vil bemerke at det ville
vært forunderlig om det var annerledes.
Trine Skei Grande (V): Jeg vil også benytte muligheten
til å takke utenriksministeren for redegjørelsen,
og er egentlig glad for at det er bred enighet i denne salen om
de viktige målene som ligger i forhold til WTO knyttet
til miljø og rettferdighet for den tredje
verden. Det er en prosess der det har vært forholdsvis
bred enighet mellom partiene her i
salen. Det er viktig å huske at dette ikke er
en prosess som gir oss idealer over natten, men der det faktisk
er viktig å ha fokus knyttet til miljø og rettferdighet
for å komme dit vi ønsker.
Vi i Venstre ønsker
likevel å understreke noen punkter
i forhold til denne runden i WTO.
Vi er glad for at vi i Norge har
det hovedfokuset man har når det gjelder utviklingslandenes
behov – og særlig gjelder det de minst utviklede
landene, MUL-landene – i forhold til avtalen, og vi er
glad for at Sem-erklæringen også er
klar med hensyn til hovedfokuset sitt på dette.
Venstre er også opptatt
av at neste runde i WTO bør være en
grønn runde. Miljøhensynet må bli en
naturlig del av regelverket, og vi er glad for at Regjeringen ønsker å være
drivkraft når det gjelder det.
Så til et punkt som ikke
er nevnt i debatten tidligere: Vi i Venstre er opptatt
av at det er viktig å arbeide for så stor åpenhet
som mulig rundt WTO-prosessene. Det er greit å forstå at
det ikke går an å ha full åpenhet
rundt prosesser der det er snakk om forhandlinger, men det er viktig å tilstrebe å ha
som mål full åpenhet som faktisk gjør
at frivillige organisasjoner kan ha en konstruktiv deltakelse i
den prosessen som pågår.
Så vil jeg også dra
fram utenriksministerens punkt sju om å utvikle multilaterale
regler for investering og konkurranse. Det er en viktig avtale og
et viktig grep for framtida og et produkt av det globale
samfunnet.
Så vil jeg, som representanten Stoltenberg,
dra fram patentregler på legemidler. Kunnskapen om hiv
og aids har nok økt betraktelig, i hvert fall hos folk
flest, etter TV-aksjonen. Det aspektet viser med all tydelighet
hvor viktige slike avtaler er for å sikre utjevning, for å sikre rettferdighet
og også for å redde liv.
Det er en viktig oppgave Regjeringa her skal
gå i gang med, og jeg ønsker lykke til.
Steinar Bastesen (Kp): Vi har i dag fått en redegjørelse
fra utenriksministeren om de forhandlingene som skal foregå i
Qatar, og jeg takker så mye for det.
Vi er i en situasjon der verdensøkonomien
og handelen ser ut til å være for nedadgående,
så avtaler om handel og relasjoner mellom de
forskjellige nasjonene er viktig. Sånn sett kan jeg stort
sett si meg fornøyd med det utenriksministeren
her har tatt opp. Jeg ser at han har lagt mye vekt på dette
med å sikre antidumping og få redusert de problemene
som antidumping har ført til for fiskerinæringen.
Fiskerinæringen er avhengig av et transportmarked og i
stor grad fri handel. I de fleste tilfellene tidligere har fiskeprodukter
vært en salderingspost når man har hatt internasjonale
forhandlinger, og derfor er jeg glad for at det nå er satt
skikkelig på dagsordenen.
Det jeg er litt mer betenkt over, er det som
er sagt om multinasjonale regler for investeringer og konkurranse. Der
må jeg trekke oppmerksomheten mot MAI-avtalen, som lå klar
til signering i den tiden den forrige Bondevik-regjeringen
var på banen. På grunn av at det – heldigvis – ble
protestert i Canada og Frankrike, ble ikke
den avtalen underskrevet. Den ble lagt på is etter
det. Nå dukker den avtalen opp i en annen form i WTO.
Det som jeg syntes var mest bekymringsfullt
med den avtalen, var retten til å kunne investere
i et land etter det såkalte bestevilkårsprinsippet,
som går ut på at et multinasjonalt selskap som
investerer i et land, skal ha bedre vilkår enn
nasjonale selskaper. De skal ikke kunne diskrimineres,
og de skal ha unntak fra spesielle lover når det gjelder både
miljø og arbeidskraft, og selvfølgelig også unntak fra
en rekke andre nasjonale lover. Det var det som lå i
den MAI-avtalen som heldigvis ikke ble vedtatt.
Jeg vil rette oppmerksomheten nettopp
mot disse punktene hvis de kommer opp som et tema under
forhandlingene i Qatar. Det som det ligger an til her når
det gjelder investerings- og konkurranseavtale for multinasjonale
selskaper, blir selvfølgelig ikke vedtatt. Men
det er klart at det blir en forhandlingsprotokoll, og jeg ber spesielt
utenriksministeren være oppmerksom på dette:
Vi er en stormakt i verden når det gjelder naturressurser,
og vi er en stormakt når det gjelder mat. Vi har fiskeressurser
som vi kontrollerer oppe i Barentshavet, så vi
kan godt kalle oss for verdens spiskammer når det gjelder
visse fiskearter. Det er klart at slik som utviklingen nå er
med salg av konsesjoner, nye lover som blir vedtatt i dette huset,
og endringer i eierstruktur, er det ingen ting i veien
for at vi om noen år har multinasjonale selskaper
som går inn og overtar våre naturressurser.
Og hvis man da har vedtatt og gått inn i internasjonale
avtaler som overkjører nasjonale regler, er vi ute på ville
veger. Det er derfor jeg ber om at man må rette søkelyset
nettopp mot disse tingene når vi nå skal
forhandle på nytt om en revidert MAI-avtale.
Det er ikke for ingenting at NGO-ene
og utviklingslandene lager bråk, slik de gjorde i Seattle.
Det er klart at de som styrer verdensøkonomien, er interessert
i å tjene mer penger. Man investerer ikke for å tape
penger. Det er klart de vil ha kontroll med det som er basisen for
all velstand. Og den som har kontrollen med matressursene i verden,
kontrollerer verdensøkonomien. Derfor retter jeg en pekefinger
opp og varsler at den forhandlingsprotokollen som blir underskrevet etter
møtet i Qatar, vil bli kontrollert og undersøkt.
Og hvis man ikke har gjort jobben sin, skal jeg love
at det blir mer bråk i Stortinget!
Presidenten: Man får vel ta tingene etter
hvert!
Utenriksminister Jan Petersen: Jeg er ikke et øyeblikk
i tvil om at Stortinget kommer til å følge godt
med i de forhandlinger som nå kommer til å skje.
Men en ting av gangen.
Det som er det viktige nå, er at vi
har trygg grunn under føttene når vi reiser til
Qatar, fordi det nå er et tilstrekkelig klart flertall
i Stortinget som stiller seg bak dette opplegget. Jeg forstår
det også slik at det er et sterkt ønske
om å få til et resultat. Og det er i dagens situasjon
ganske avgjørende, tror jeg, at de 142 landene
virkelig når frem til en plattform for videre forhandlinger.
Det er jo ikke slik at man på noen
måte avslutter i Qatar. Det er rett og slett et grunnlag
for å komme videre som skal skapes der nede.
Nå forstår jeg veldig godt
de mange som hadde ønsket seg en bredere debatt.
Det vil jeg også gjerne ha i den forstand at
jeg mener at dette er en god offensiv sak. Jeg tror det
er svært viktig at vi får en mer åpen
verdenshandel med klare kjøreregler.
Jeg tror både de utviklede land og utviklingslandene
er tjent med dette. Og derfor ønsker jeg meg
så mange debatter jeg kan få om dette temaet, fordi
dette er en god offensiv sak.
Når vi allikevel har bedt om denne
formen, er det fordi forhandlingene jo kommer meget snart etter
regjeringsskiftet, og dessuten bygger det denne regjeringen gjør,
på det de daværende opposisjonsrepresentanter
sa i Stortinget forrige gang saken var til behandling,
og som var en tilslutning til det opplegget den daværende
regjering hadde. Standpunktene er de samme om posisjonene har snudd
seg. Det forteller at det er et bredt flertall her.
Jeg registrerer jo at det også, særlig
fra SVs, men også fra Senterpartiets side, gis
uttrykk for mye mer fundamental kritikk mot selve opplegget, men
det sier ikke at det ikke er et klart
flertall bak det opplegget som foreligger.
Jeg er helt uenig i at den tilnærmingsmåten
som både SV og Senterpartiet
legger seg på, vil styrke så vel u-landene som
verdenshandelen. Det er jeg uenig i, men det bør
vi kunne henlegge til en større og mer omfattende debatt.
Og det er ingen tvil om at hvis man skal forsøke å gi uttrykk
for sterk u-landsinteresse samtidig som man gir uttrykk for et sterkt ønske
om å beskytte norsk landbruk, så er man inne
i debattmessige c-momenter som jeg tror det er litt vanskelig å få til – i
hvert fall særlig elegant! Det er av de dilemmaene vi må være
forberedt på en nitid gjennomdrøfting av i løpet
av forhandlingene. Og Regjeringen vil være meget
innstilt på å holde kontakt, ikke minst
med Stortingets organer. Ofte forutsetter jo mange avveininger
kjennskap til tekster, som jeg i min tidligere virksomhet som stortingsrepresentant ofte
savnet, for å kunne ta et skikkelig standpunkt, så jeg
forstår det behovet. Men det er klart at Regjeringen jo
gjerne vil spille mot Stortinget så godt som mulig, slik
at vi sammen kan dra dette lasset. Det er en del vanskelige avveininger
som må foretas, ikke minst er avveininger mellom
u-landsinteresser og andre interesser
vanskelige. Derfor er jeg så glad for at så mange
har understreket u-landsinteressene i dette. De skal Regjeringen
passe meget nøye på. De gir andre
resultater enn det noen tror de gir, men nettopp
nytenking er nødvendig når det gjelder å inkludere
u-landene i den internasjonale, den globale økonomien.
Presidenten: Flere har ikke bedt om
ordet til sak nr. 2.
Presidenten foreslår at utenriksministerens
redegjørelse om
WTO-spørsmål i forkant av ministerkonferansen
i Qatar vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.