Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten forslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 10 minutter hver, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe, og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Lodve Solholm (Frp) (ordførar for saka): Vi skal i dag handsame og gjere vedtak om permanent drift i Svea Nord-gruva.

Fleirtalet stør opplegget i proposisjonen, mens mindretalet, som består av SV, ikkje gjer det. Senterpartiet har ein særmerknad, og har fremja forslag. Det har òg SV. Eg reknar med at mindretalet her vil gjere greie for sine merknader sjølv.

Proposisjonen inneheld forslag om at Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S skal få halde fram med langsiktig koldrift på Svalbard, då lokalisert i Svea Nord-feltet. Det er ein føresetnad at ein skal drive ut frå bedriftsøkonomiske føresetnader og utan statleg tilskot i framtida. Skal ein gjere det, er det ein føresetnad at volumet i uttaket blir auka, frå om lag 300 000 tonn i dag til eit gjennomsnitt på 1,2 mill. tonn pr. år, men utan eit tak, slik at ein kan få fleksibilitet og dermed kan auke volumet noko når det er ønskjeleg og naudsynt. Kapasiteten er på 2,5 mill. tonn pr. år – utan at ein treng å utvide kaia og utskipingskapasiteten.

For fleirtalet er Svalbardtraktaten og den plikta som den legg på Noreg til å ta vare på suvereniteten, viktig. Det kunne òg vere greitt å minne om behandlinga av Svalbard-saker i Stortinget før, og understreke det som utanrikskomiteen og Stortinget sa ved handsaminga av St. meld. nr. 9 for 1999-2000, at det er viktig at Noreg tek ansvaret med omsyn til å utøve suvereniteten på øygruppa på ein måte som sikrar fred, stabilitet, vern av villmarksmiljøet og ei ansvarleg ressursforvaltning.

Dette er for fleirtalet det viktigaste argumentet for at vi ønskjer å gi Store Norske moglegheit til å kome i gang med permanent drift i Svea. For at vi skal kunne klare det, er det også viktig at Longyearbyen som lokalsamfunn er om lag så stor som den er i dag, og har den strukturen den har i dag. Store Norske er særs viktig for å kunne halde det ved lag. Dei er på grunn av sitt nærvær med på å skape ein ringverknad når det gjeld arbeidsplassar i Longyearbyen som eg trur inga anna verksemd som eventuelt skulle bli lokalisert til Svalbard, kan vere med på å skape. Dersom ein ser på kor lenge folk står i jobbane sine i Store Norske, er det 12–13 år i gjennomsnitt, mens i dei andre store næringane på Svalbard, som er turisme og forsking og utdanning, er gjennomsnittstida om lag eit år. Då seier det seg sjølv at tryggleiken og stabiliteten blir såpass svak at dei andre servicenæringane som «servar» Store Norske, kanskje ikkje vil kunne sjå seg i stand til å vere i Longyearbyen i framtida dersom ikkje Store Norske held fram.

Det blir hevda at det kan vere andre næringar som skal kunne kome inn der. Eg vil setje eit stort spørsmålsteikn ved det. Kva slags andre næringar er det som kan overta den rolla som Store Norske har? Og då må vi halde fast på det som er utgangspunktet, nemleg at det viktigaste momentet er at vi skal utøve suvereniteten vår på Svalbard. Eg trur ikkje det lèt seg gjere med andre næringar, for dersom vi skulle gjere som SV seier, nemleg styre ei avvikling av Store Norske, er det ikkje berre arbeidsplassar i Store Norske som forsvinn, då vil det også forsvinne mange andre arbeidsplassar i Longyearbyen, slik at lokalsamfunnet i Longyearbyen ikkje vil bli halde oppe, og at vi då kanskje heller ikkje klarer å utøve dei forpliktingane som vi har, jf. Svalbardtraktaten.

Det er også gledeleg å sjå at drifta, etter at ein har lagt inn store summar og mykje pengar i Svea Nord, skal kunne gå med overskot i framtida. Det er òg eit pre som vi får ta med oss. Det har jo aldri vore stilt spørsmål om det før når det gjeld det som har med Svalbard og Longyearbyen å gjere, og dei forpliktingane som vi har. Det viktigaste er at vi er til stades, og at vi har eit lokalsamfunn der oppe som fungerer såpass bra at folk vil vere der og stå i arbeid der.

Det har òg vore mykje snakk om dette med kol og forureining og kolkraftverk. Det er klart at ein kan seie mykje om det, men det er iallfall ein realitet at kolet på Svalbard og i Svea Nord-gruva er av det reinaste som er på marknaden. Transporten til marknaden er også faktisk miljøvennleg sett i forhold til transport av anna kol som kjem langt vekk frå, og marknaden er jo Europa. Og i og med at kolet er så marginalt på verdsmarknaden at det for så vidt ikkje betyr noko, synest vi at det må vere riktig at vi prøver å halde oppe våre forpliktingar på Svalbard.

Så har seglinga i Akselsundet vore mykje nemnt, og eg skal ta med nokre ord om det også. Eg må minne forsamlinga om at no har ein skipa kol i lange, lange tider ut gjennom det såkalla tronge Akselsundet. Det er 700 m breitt, og sjølve seglingsleia er ikkje meir enn 1 200 m lang. Det går ein båt kanskje annakvar dag i den perioden det er utskiping. Om ein tar Oslofjorden på det smalaste punktet, så trur eg den seglingsleia er atskilleg trongare enn dei 700 m i Akselsundet, og det er atskilleg fleire båtar som går der. Det paradoksale er jo at den einaste båten som førebels har gått på grunn der oppe, er Bellona sin eigen båt, og den er jo atskilleg mindre enn dei båtane som blir sende inn gjennom sundet i dag. Og med dei seglingsforskriftene som no ligg føre, trur i alle fall fleirtalet at dette vil gå bra. Det har ikkje vore ulukker.

Det har vore kritisert lite grann at ein brukar kjentfolk frå reiarlaget som har frakta kol på Svalbard i alle år. Eg trur det er fornuftig å bruke kjentfolk, og eg er overbevist om at reiarlaget veit at den dagen det skjer ei ulukke der oppe som kan skuldast at ein pressar på for mykje og ikkje følgjer forskriftene, så er det sannsynlegvis slutt. Så her vil ein faktisk vere på den sikre sida for at dette skal gå bra. Det er moglegheiter for at dette skal gå bra, og då er det viktig at ein også organiserer seg. Eg har tru på at dette skal gå bra, og eg er overbevist om at Stortinget i dag gjer eit fornuftig vedtak når ein følgjer anbefalinga frå fleirtalet i komiteen om å starte med permanent drift i Svea Nord-gruva, organisert som eit eige aksjeselskap under Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS.

Eirin Faldet hadde her tatt over presidentplassen.

Olav Akselsen (A) (leiar for komiteen): Dette er ei sak med mange sider, og eg må vel innrømma at for Arbeidarpartiets del er det ikkje den næringspolitiske sida som er den viktigaste, men òg den har fleire spennande element ved seg.

Eg synest det er positivt at staten som eigar stiller opp for dei bedriftene som staten er medeigar i. Arbeidarpartiet ønskjer ein aktiv næringspolitikk, og at dei statlege bedriftene òg skal få tilgang til risikokapital, og innskotskapital er ein viktig del av denne politikken. Eit anna eksempel på det er Stortingets vedtak frå i fjor om å skyta inn pengar i Statkraft. Difor vil eg på det sterkaste tilbakevisa dei som hevdar at det å skyta inn pengar i ein statleg bedrift er det same som å subsidiera. Det er det på ingen som helst måte. Her stiller ein opp med risikokapital for ei bedrift som ein sjølv eig, på linje med det private eigarar til tider må gjera for å vidareutvikla sine bedrifter.

Store Norske Spitsbergen Kulkompani har gjennomgått store endringar dei siste åra og er no førebudd til å møta framtida på ein effektiv og framtidsretta måte. Vedtaket som Stortinget i dag er invitert til å fatta, er ei oppfølging av tidlegare vedtak knytt til denne saka. Med bakgrunn i tidlegare stortingsdebattar og vedtak ville det etter mitt syn vore merkeleg om sluttresultatet i dag skulle bli annleis enn det vert, all den tid ein her har kjørt eit løp som Stortinget før har gitt si velsigning til.

Det er slik at kvaliteten på det kolet som finst i Svea Nord, er særs god. Det kolet ein får frå Svalbard, er det reinaste ein finn på marknaden og vil difor bidra til å redusera utslepp i forhold til kol frå andre kjelder. Likevel vil eg hevda at å bruka slike argument for å seia ja til vidare drift av Svea Nord, på alle måtar vil vera vikarierande argument. Det å seia ja til vidare koldrift i dag er ikkje uproblematisk. Ein ser at vidare koldrift òg har negative sider. Sanninga er at for Arbeidarpartiet er det koldriftas betyding for Svalbard-samfunnet og norsk nærvære på Svalbard som er hovudargumentet for vidare drift. Svalbard er ein heilt spesiell del av Noreg. Det er eit strategisk viktig område. Det er slik at andre nasjonar og utanlandske selskap har heilt spesielle rettar på Svalbard som dei ikkje har i Fastlands-Noreg, og det er viktig at Noreg tar vare på sine plikter etter Svalbardtraktaten, og vidareføring av koldrifta er eit viktig verkemiddel for å få det til.

Eg er sjølvsagt glad for at det dei siste åra har blitt større breidd i den næringsaktiviteten ein finn på Svalbard. Det er positivt at samfunnet der oppe får fleire bein å stå på. Det er likevel slik at permanent koldrift er berebjelken i den norske busetnaden på Svalbard i all overskodeleg framtid. I Fastlands-Noreg har ein fleire eksempel på gruver som er blitt nedlagde, med fråflytting, avfolking, som resultat, trass i at ein frå storsamfunnet ofte har gått inn med store summar til omstilling. Eg fryktar at det same ville bli resultatet dersom koldrifta på Svalbard skulle opphøyra.

Det er slik at me som politikarar må halda dei positive sidene ved koldrifta opp mot dei negative. Den kolmengda som skal produserast i Svea Nord-gruva, utgjer under ein prosent, kanskje to promille, av verdsmarknaden, og ville straks blitt erstatta av kol frå andre kjelder dersom me i dag valde å setja foten ned for vidare drift på Svalbard. Eg må difor innrømma at eg vanskeleg kan sjå den globale effekten av å oppretthalda koldrifta på Svalbard.

Når det derimot gjeld dei lokale verknadene, er det sjølvsagt slik at dei vil vera der, men eg synest me bør minna oss sjølve på at den saka me diskuterer i dag, på ingen måte er første anledning Stortinget har hatt til å diskutera framtida til koldrifta på Svalbard. Ein har i tidlegare saker sett strenge krav for kor omfattande og korleis koldrifta skal utvikla seg vidare. Ein har bl.a. sagt nei til å byggja veg frå Longyearbyen til Svea, noko som absolutt ville letta moglegheita for vidare koldrift. Ein har òg sagt nei til å føra strøm via kabel frå Longyearbyen til Svea, noko som ytterlegare er med på å redusera dei næringsmessige sidene ved å halda ved lag koldrifta. Det er altså slik at Stortinget tidlegare har sett strenge miljømessige krav for vidare utvikling av kolressursane på Svalbard.

Det er òg slik at ein har sett svært strenge krav når det gjeld frakt til og frå Svea – det gjeld frakt av varer inn og ikkje minst frakt av kol ut frå området. Det er svært mange båtanløp på Svalbard i løpet av året, og tryggleiken ved dei ulike anløpa er nok på eit langt lågare nivå enn det me snakkar om når det gjeld frakt til og frå Svea-gruva. Eg vil difor påstå at fleirtalet i dag har grunnlag for å seia at ein har tatt omsyn til miljøet, og at miljøet på mange måtar har styrt aktiviteten knytt til norsk koldrift på Svalbard. Me må ha klart for oss at så lenge desse kolressursane finst på Svalbard, og med Svalbardtraktaten sin spesielle natur, vil det vera mogleg for andre selskap frå andre nasjonar å hevda retten til å ta ut desse ressursane. Og eg fryktar at det vil vere av ein helt annan miljøstandard enn den som me no legg opp til frå Store Norske Spitsbergen Kulkompani.

For min eigen del kan eg seia at merknadene frå Senterpartiet viser den haldninga eg har. Me har ikkje så mange alternativ dersom me ønskjer å vidareføra busetjinga på Svalbard. Det er vidare koldrift som vil vera avgjerande for at me skal kunna oppretthalda busetjinga og dermed Noreg sine forpliktingar knytte til Svalbardtraktaten.

Heilt avslutningsvis: Når det gjeld forslaga nr. 2 og 4 og for så vidt òg forslag nr. 3, frå Senterpartiet, føler eg at dei forslaga er av meir generell karakter, som ikkje gjeld vidare koldrift spesielt, men kva for ei regime ein skal ha i høve til Svalbardsamfunnet. Eg synest difor det ikkje er naturleg i dag å stemma for desse forslaga, men det kan vera opp til Regjeringa om dei vil sjå på desse forslaga, knytt til ein breiare gjennomgang av aktiviteten på Svalbard. Så får me i Arbeidarpartiet koma tilbake til dei konkrete forslaga på eit meir generelt grunnlag når Stortinget neste gong har ein generell debatt om utviklinga på Svalbard.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): Er norsk kulldrift på Svalbard et positivt eller et negativt bidrag i kampen mot global oppvarming? Det er noe jeg kunne tenke meg at representanten Akselsen gav et klart svar på. Eller er det bare dansk kullkraft som bekymrer Arbeiderpartiet når det skal argumenteres for bygging av gasskraftverk i Norge? Det kan være på sin plass å minne om at vi gjennom kulldriften på Svalbard bidrar til lavere kullpriser i Europa, og dermed til økt lønnsomhet for kullkraftverkene. Eller er det slik at flertallet, inkludert Arbeiderpartiet, fortsatt mener at alle andre skal ta ansvar for klimaendringene – alle andre enn oss selv? Vi trenger ikke kulldrift på Svalbard for å opprettholde norsk suverenitetshevdelse. Det ble ettertrykkelig slått fast av Steinnes-utvalget i 1998. Bruk av offentlige midler på Svalbard er ikke først og fremst et næringsmessig spørsmål, men et utenrikspolitisk spørsmål. Er det ikke da mer fornuftig å bruke ressursene på noe som også er klimapolitisk fornuftig? Det er faktisk veldig mye annet vi kan gjøre på Svalbard – en styrking av det forskningsmiljøet som allerede er der, er en åpenbar mulighet.

SV ønsker heller ikke å avvikle over natten. Derfor går forslaget vårt ut på at kulldriften blir avviklet over en femårsperiode, slik at det er mulig å foreta en omstillingsprosess i lokalsamfunnet.

Mitt spørsmål er derfor: Når flertallet, inkludert Arbeiderpartiet, nå vegrer seg for å fatte beslutninger hvor man enkelt kunne finne andre løsninger for måloppnåelse, som er norsk suverenitetshevdelse, og samtidig gjøre noe som er bra for klimaet, hvordan skal det da gå når vi i forbindelse med klimameldingen skal begynne å diskutere de virkelig store problemområdene i norsk klimapolitikk?

Som saksordfører for innstillingen om klimameldingen må jeg si at denne saken ikke lover spesielt godt for framtiden.

Olav Akselsen (A): Me får berre slå fast at når det gjeld betydinga av koldrifta på Svalbard, har SV ei heilt anna haldning enn alle dei andre partia. Når me i dag går inn for å halda fram med drifta, gjer me det først og fremst fordi me meiner det er avgjerande for moglegheita til å halda på norsk suverenitet, ta vare på dei pliktene som me har i forhold til Svalbardtraktaten og sikra norsk busetjing på Svalbard. Det er slik at når me behandlar denne saka i dag, er det siste saksbehandling i ein svært lang saksbehandlingsperiode. Eg vil faktisk hevda at alle dei politiske partia her i huset har gått nøye inn i problemstillinga og sett på alternative driftsformer og næringsvegar på Svalbard. Eg håpar at ein kan ha respekt for at når me meiner at det ikkje er mogleg, så har det faktisk vore ein viktig føresetnad når me har teke våre avgjerder.

Så til det konkrete spørsmålet om kva vidare koldrift på Svalbard har å bety for den globale oppvarminga. Dersom eg skal vera heilt ærleg, trur eg svaret må vera null og niks. Det er slik at den totale mengda kol ein skal eksportera frå Svalbard, utgjer ca. to promille av verdsmarknaden. Eg føler meg hundre prosent sikker på at om me i dag hadde valt å leggja ned den aktiviteten på Svalbard, ville det ikkje slått ut på prisen nokon som helst plass. Andre ville ha auka produksjonen sin. Me veit at den største konkurrenten til Svea ligg i Australia, og med den dyre frakta som då ville blitt resultatet, kan ein ikkje sjå vekk frå at den globale klimarekneskapen ville blitt negativ.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ivar Kristiansen (H): Selv om dette er en sak som egentlig handler om å bevilge penger til ny aksjekapital til selskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani, er det likevel – ikke helt uventet – en viss tendens til å sette i gang en ny debatt om kullproduksjon på Svalbard.

Saksordføreren har på en utmerket måte redegjort for flertallsinnstillingen fra næringskomiteen. Det er bare noen få punkter jeg ønsker å tilføye på vegne av Høyres stortingsgruppe.

Åpenbart er det også miljøelementer i denne debatten, det kan man ikke skjule. Det vil alltid være de som vil gi ulempene ved kullproduksjon og drift større oppmerksomhet og betydning enn andre som mener at vi er nødt til å se kullproduksjonen på Svalbard i den sammenhengen som vi alltid har gjort gjennom de siste tiår, som et ledd i den samlede norske Svalbard-politikken, hvor Svalbardtraktaten og ulike utenrikspolitiske hensyn er nødt til å spille inn på den aller tyngste måte.

Jeg syns dette er en positiv sak. Den er positiv på mange måter, ikke minst ut fra at selskapet selv, ansatte og styret har gjort en god jobb med å utvikle selskapet og Svea Nord-prosjektet til den status det har i dag. Skulle man ha stoppet dette prosjektet, burde det ha vært gjort i 1999 da man startet prospektering og utvikling. Det går ikke an i dag å ta en omkamp etter at man har lagt ned mellom 800 og 900 mill. kr for å klargjøre produksjonen med det utgangspunktet en har i dag. Det standpunktet skulle med respekt å melde vært inntatt i 1999 og ikke vært til drøfting i dag.

Ny aksjekapital skal brukes som ny egenkapital i et nyopprettet datterselskap utskilt fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Det nye selskapet vil jo da disponere anlegg, eiendommer og de driftsrettigheter som tilligger selskapet i Svea Nord-området, og i tillegg vil det overta gjeld.

Jeg kan ikke se at denne saken medfører noen større risiko for skade – heller ikke miljøskade. Den innebærer det positive at den helt klart slår fast at statlig tilskudd ikke lenger skal tildeles morselskapet. Den åpner også for statlig nedsalg ned til 51 pst. i datterselskapet, som jeg syns er positivt. Det ligger også et positivt element i at styre og selskap må ha den ambisjon som innstillingen legger opp til, nemlig lønnsomhet ved best mulig og mest mulig effektiv drift. Skulle det bli noen problemer som går i retning av å drøfte produksjonstak, som for så vidt må være et forhold som styret er nødt til å ta et særegent ansvar for, så vil jo eierne til enhver tid ha mulighet til å ta opp dette forholdet.

Jeg må også understreke overfor dem som vektlegger miljøspørsmålet og mener det gir størst effekt å si nei til kullproduksjon på Svalbard: Hvis dette er et ledd i en miljøpolitisk tankegang, vil man også måtte følge det resonnementet videre, og følge det helt ut, noe som må bety at det konsum man har i Norge av kull, ikke lenger skal opprettholdes – og det dreier seg om et nivå som er langt over det som Svea Nord kommer til å produsere. Det betyr eksempelvis at sementovnene i Tysfjord må slås av, med de følger det har for lokalsamfunnet Tysfjord, men ikke med den konsekvens at en oppnår det fnugg bedre miljø på kloden som sådan.

Jeg tror også at et særnorsk tiltak som stans i norsk kullproduksjon ikke vil gi noe mindre produksjon av kull på Svalbard, snarere tvert imot. Det er andre nasjoner som begjærlig og med glede vil være i stand til å hoppe inn i de norske anleggene, bare det går en viss tid. Det betyr at en fortsatt vil ha det samme nivå på kullproduksjonen som i dag, bare på andre hender. Og det vil helt åpenbart være med på å svekke de norske interessene i et område som ikke har fått mindre aktualitet de siste årene. I denne forbindelse henviser jeg til et oppslag i Aftenposten sist mandag, som dokumenterer ikke minst den russiske interessen for et videre og styrket engasjement på øygruppen. Vi skjønner og vet alle sammen hvorfor de har disse interessene, og hvorfor de har dette engasjementet. De antyder sågar at de kan tenke seg å dempe tempoet i kullutvinningen bare for å få aktiviteten til å vare lenger. Og det åpenbares for første gang at den russiske stat kraftig subsidierer den russiske virksomheten på øygruppen.

Samlet sett er konklusjonen at skulle de beslutningene som måtte vedrøre en avvikling av kullproduksjonen på Svalbard, ha vært tatt, måtte de senest ha vært tatt i 1999 og ikke i dag. Konklusjonen fra Høyres side er derfor at vi støtter proposisjonen som sådan og flertallsinnstillingen fra næringskomiteen.

Presidenten: Ingen har bedt om ordet til replikk.

Inge Ryan (SV): Vi har en forfatter, Rolf Jacobsen, som skriver: Det er langt dette landet – det meste er nord.

Og aller mest nord, det er jo Svalbard. Vi i komiteen fikk gleden av å besøke Svalbard for kort tid tilbake. Sjøl om det var mørkt, var det interessant å se litt av livet som foregår der. Jeg er enig med tidligere taler i at Norge har helt spesielle forpliktelser i forhold til Svalbard. Det er et samfunn som vi må behandle på en helt særegen måte av flere grunner.

For det første er det et levekraftig samfunn, med mellom 1 500 og 2 000 innbyggere, som fortjener å leve videre. Det er mange som syns det er bra å leve i det samfunnet. For det andre har vi en forpliktelse etter Versailles-traktaten av 1920 til å ta vare på den delen av Norge, en veldig marginal del, som gjør at vi må opptre både med varsomhet og med klokskap når vi gjør beslutninger om hvordan vi skal håndtere Svalbardområdet.

Jeg er ikke i tvil om at det er viktig hvis man skal ivareta norsk suverenitet på Svalbard, at man har et minimum av en bosetting. Vi kan ikke over tid ivareta noen suverenitet hvis det kun sitter noen få forskere og jobber der. Da tror jeg den over tid vil bli svekket. Vi er nødt til å ha en befolkning der som er så stor at den overskrider det begrepet som kalles kritisk masse, dvs. at vi har et levekraftig samfunn med barnehager, skoler, videregående skoler, osv., som kreves for at et lokalsamfunn skal kunne fungere godt.

Så er spørsmålet: Hvordan skal vi stelle oss for å få til et levekraftig lokalsamfunn i Longyearbyen og på Svalbard? Løsningen så langt har vært å ha kulldrift. Den har pågått i mange år, og vi står nå foran en epoke med et mer offensivt og større utvinningstempo enn vi har hatt på veldig mange år. Det vil sikre en god del arbeidsplasser. Men det vil også bety en nedtrapping av innbyggertallet på Svalbard, for etter de opplysningene vi har fått fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani, legges det opp til en betydelig bemanningsreduksjon de neste årene på grunn av at man får en automatisering og en effektivisering i gruven. Hvis man ikke foretar seg noe annet enn bare det som skjer nå, vil befolkningsgrunnlaget svekkes på Svalbard.

Derfor mener vi i SV at man er nødt til å gå i gang med et omstillingsprogram for Svalbard, et program der vi tilfører Svalbard-samfunnet en del nye arbeidsoppgaver. Hva slags arbeidsoppgaver skal så det være? Det vil helt sikkert bli sagt fra de andre partiene: Vi har prøvd omstillingsprogrammer i gruvesamfunn tidligere, og det har vært en fiasko. Jeg er enig i det. I mange gruvesamfunn har omstillingsprogrammene vært en fiasko, men det er fordi man ikke har tatt det skikkelig på alvor. Man har gitt noen få kroner for å få fred og ikke valgt å gå inn med full tyngde i slike omstillingsjobber. Jeg har selv erfaring fra dette og har sett to gruvesamfunn bli lagt ned. Og jeg har opplevd tafatthet fra sentrale myndigheter når det gjelder dette med omstilling. En slik tafatthet kan vi ikke ha på Svalbard. Når det gjelder Svalbard, har vi spesielle forpliktelser. Vi må gå i gang med et omstillingsprogram der vi legger inn ressurser som gjør at vi sikrer bosettingen.

Foreløpig har altså SV landet på at vi ikke ønsker fortsatt gruvedrift på Svalbard. Det er ikke fordi vi ikke ser behovet for å ha arbeidsplasser, og det er ikke fordi vi ikke ser behovet for å ta vare på de forpliktelsene vi har på Svalbard, men det er fordi vi ønsker å ha samsvar mellom liv og lære i miljøpolitikken. Vi ønsker å ha samsvar mellom liv og lære, der vi sier at vi ønsker andre energibærere enn dem som forurenser. Vi ønsker å satse på andre typer energikilder. Da må vi være konsekvente, sjøl om det smerter – i hvert fall smerter det meg å si nei til viktige arbeidsplasser i Svalbard-samfunnet.

Jeg er enig i det at det er gjort en god del viktige tiltak i forhold til å sikre seg på miljøsiden. Ser vi på transporten gjennom Akselsundet – som kanskje har vært mest debattert – er det gjort en god del grep for at den skal være så bra som overhodet mulig. Jeg er litt usikker på hvor bra det er. I de høringene vi har hatt i Stortinget, har vi fått tall fra 14 meter til 20 meter på dybden av dette sundet. Det er rart at det ikke går an å få et eksakte tall på hvor dypt det er. Det minner meg nesten om gutten Odin i Olav Duuns bok som spurte Bendik da de stod og kikket ut på havet der ute på Fosen: Er han djup, sjøen? – Ja, han går nå over huet på deg, svarte Bendik. Litt slik har jeg følt det her – tallene er liksom noe svingende, litt omtrentlige. Det forteller meg at det kan være fare for miljøulykker på Svalbard, båtulykker som kan føre til miljøkatastrofer. Vi må være oppmerksom på at det ligger en fare der. Men den viktigste årsaken til at vi går imot, er ikke den biten, for den syns jeg er rimelig godt ivaretatt, men det er de klimautslippene som kull fører til.

Helt til slutt vil jeg bare si at fra SVs side er vi beredt – hvis vi hadde fått flertall for det – til å bruke de pengene som nå går til bedriftene, til et omstillingsprogram over ti år, der vi skulle ha tatt med både fagfolk, folk fra lokalsamfunnet i Longyearbyen og en rekke andre for å prøve å få til nye arbeidsplasser på Svalbard, både innenfor forskning, utdanning og turisme, og også innenfor områder der dagens arbeidsfolk, gjennom opplæring og etterutdanning, kunne ha bekledd noen av de nye jobbene. Men vi registrerer at det ikke er flertall for det, og at det fortsatt blir kulldrift på Svalbard. Det må vi bare ta til etterretning. Men årsaken til at SV lander på dette standpunktet, er at vi ønsker å ha samsvar mellom liv og lære når det gjelder miljøpolitikken.

Med dette tar jeg opp forslaget fra SV.

Presidenten: Inge Ryan har fremmet det forslaget han refererte til.

Olaf Gjedrem (KrF): Kol er eit sentralt element i ein norsk Svalbard-politikk, der Svalbardtraktaten og utanrikspolitikken spelar ei sentral rolle. Dette har bl.a. gjeve grunnlaget for framveksten av eit livskraftig lokalsamfunn som har etablert seg, og som er av største betydning for norsk suverenitet på øygruppa.

Næringsmessig toler ikkje slike lokalsamfunn brå endringar. Difor har Kristeleg Folkeparti gått inn for at ein held fram med koldrift på Svalbard i den nye gruva Svea Nord. Kristeleg Folkeparti støttar òg at staten går inn med eit etableringsbeløp på 150 mill. kr, og føreset at den vidare drifta skal gå i balanse.

Verksemda på Svalbard skal gå føre seg innafor miljømessige rammevilkår som er fastsette av miljømyndigheitene etter konsekvensutgreiingar og tilrådingar frå desse organa. Dei miljøpolitiske sidene ved utvinning av kol frå Svea Nord-feltet er drøfta i innstillinga frå komiteen. Spesielt er Kristeleg Folkeparti oppteken av at utskipinga av kolet gjennom det sårbare Akselsundet skal skje på ein forsvarleg måte.

Me tykkjer, saman med fleirtalet i komiteen, at seglingsføresegnene som ligg føre i dag, tek omsyn til dette. Me meiner at ei utgreiing av ei generell losplikt for Svalbard likevel er ynskjeleg. Dette gjeld òg i forhold til den auka cruisetrafikken på Svalbard. Vidare er dei skipa som blir brukte til denne transporten, slik at drivstoffet ligg på dekk. Dette meiner me er ei ekstra forsikring ved eit eventuelt uhell.

I tillegg har ein av miljøomsyn lagt vekt på at ein ny veg frå Longyearbyen til Svea Nord var uynskt på grunn av at den ville ha representert eit stort inngrep i ein tilnærma urørt og fascinerande natur.

Ut frå dette føler Kristeleg Folkeparti at det er rett å gje grønt lys til ei permanent drift av Svea Nord. Me må innrømma at det prinsipielt er vanskeleg å forsvara kol som ein framtidig energiberar, og at Noreg er med på dette. Men me vil både som parti og i eit samarbeid i Regjeringa satsa på ei auka forsking og utvikling av nye energiformer som på sikt kan overta den dominerande rolla som kol har i dag i verdas kraft- og energiforsyning. Men i den situasjonen me er i nå, meiner Kristeleg Folkeparti det er rett å gje Svalbard grønt lys for denne verksemda, som i lag med dei to andre søylene som lokalsamfunnet byggjer på – forsking og turisme – kan bidra til å skapa ei stabil og god busetjing på Svalbard.

Marit Arnstad (Sp): Det er ikke uten videre noe enkelt spørsmål Stortinget har til behandling i dag. På mange måter synes jeg det er et spørsmål som bærer i seg mange av de klassiske avveiningene som må gjøres mellom næringsvirksomhet, lokalsamfunn og miljøhensyn. I et større perspektiv er det også et viktig veivalg for Svalbardsamfunnet og for den samlede norske Svalbard-politikken.

Senterpartiet har kommet til at vi mener det er rett å gi grønt lys for videre kulldrift på Svalbard. Vi gjør ikke det uten en viss tvil. Vi gjør det etter en grundig diskusjon. På den ene siden tilsier miljøhensyn at kulldrift ikke bør oppmuntres. På den andre siden er det ingen tvil om at det vil svekke det lokale samfunnet på Svalbard betydelig dersom det ikke gis mulighet for videre kulldrift. Det vil igjen ha betydning for muligheten til å forvalte våre interesser etter Svalbardtraktaten.

Jeg tror i grunnen ingen av partiene er tjent med å bagatellisere de dilemmaene som dette spørsmålet bærer i seg, enten vi er for eller mot videre kulldrift. Senterpartiet legger stor vekt på det Svalbardsamfunnet sjøl sier om sin egen framtid. Jeg opplever det slik at det er en enstemmig røst fra dem som bor og arbeider på Svalbard, omkring spørsmålet. Det som sies om dette, må tas på alvor. For min del og for mitt partis del vil det veie tyngre enn det som sies i en interdepartemental arbeidsgruppe i så måte.

Jeg synes også det er grunn til å påpeke at det i proposisjonen vises til at så mye som en tredjedel av elev- og barnehagegrunnlaget kan bortfalle dersom gruvedriften avvikles. Man antar at dette, inkludert ringvirkninger, kan komme til å redusere innbyggertallet i Longyearbyen med bortimot 450 personer. Det er et meget viktig spørsmål for det lokale samfunnet.

Så til kullutvinning som miljøspørsmål. Kullutvinning er ingen miljøvennlig virksomhet. Det er betenkeligheter vi må se i øynene. Jeg synes ikke det er så veldig relevant i den sammenheng å diskutere om kullet er mer eller mindre rent – det må jeg oppriktig talt si. Kulldrift er forbundet med miljøproblemer. Det er et faktum vi må forholde oss til. Men vi må samtidig være villig til å foreta de avveiningene som er nødvendig mellom ulike hensyn – i dette tilfellet hensynet til Svalbardtraktaten, til lokalsamfunnet på Svalbard og til miljøspørsmålene. Nå er det slik at miljøhensynene ikke bare er knyttet til selve kulldriften, men også til hvordan kullet skipes ut og til transporten videre til markedet. Det er også en problemstilling som komiteen har tatt opp i sin innstilling.

Det er et langsiktig valg som en i realiteten tar i dag, og Senterpartiet synes at det i den sammenhengen ville ha vært naturlig at en, når det nå gis grønt lys for videre kulldrift, velger å ta en samlet gjennomgang av sikkerheten til sjøs rundt Svalbard. Det er en akilleshæl ikke bare for kulldriften, men også for annen transport. Både i forhold til kulltransporten og i forhold til annen skipstrafikk burde losplikten etter vår mening gjøres gjeldende for Svalbard-området. Jeg mener også at når det gjelder utskiping av kull, burde en i framtida sørge for at det er det mest miljøvennlige drivstoffet som blir brukt under transport.

Svalbard vil etter det vedtaket som gjøres i Stortinget i dag, ha flere ben å stå på i årene framover. Jeg tror i realiteten at det er en del optimisme knyttet til virksomheten på Svalbard. Turisme vil være viktig, men den har sine begrensinger. Forskningsaktiviteten vil være viktig, men den kan ikke alene eller i lag med turisme bidra til den stabiliteten som det lokale samfunnet på Svalbard kommer til å trenge. Det er tross alt kulldriften som vil bidra vesentlig for å oppnå det samvirket av ulik aktivitet som er nødvendig for at Svalbardsamfunnet skal kunne utvikle seg videre.

Når det gjelder økonomien i kulldriften, forutsettes det i utgangspunktet fra Stortingets side at den videre drift skal skje med lønnsomhet og uten statlige tilskudd. Men jeg må si at når jeg hører argumentasjonen til flertallet her i dag i forhold til suverenitet og i forhold til lokalsamfunn, er det vel ikke uten videre gitt at vi kan si at en avvikling hadde vært helt greit dersom virksomheten ikke kunne foregå uten statlige tilskudd. I forhold til den argumentasjonen enkelte har brukt her i dag, tror jeg vi da kunne ha kommet til å møte oss sjøl i døra.

Men komiteen er enig på dette punkt. Det er også bred enighet om den nye selskapsorganiseringen og om at det skal bevilges 150 mill. kr til aksjekapital for det nye selskapet.

Med dette vil jeg ta opp forslagene nr. 2, 3 og 4 fra Senterpartiet. Jeg vil i samme øyeblikk få lov til å omgjøre disse forslagene til oversendelsesforslag. På bakgrunn av de signaler som er kommet fra flere partier i dag, har jeg en forhåpning om at det i en bredere sammenheng og i en bredere debatt vil være mulighet for å ta opp disse spørsmålene på nytt for om mulig å få en tilslutning til dem da.

Presidenten: Marit Arnstad har tatt opp de forslag hun refererte til, og hun har omgjort dem til oversendelsesforslag. Teksten i forslagene vil bli omgjort i tråd med dette.

May Britt Vihovde (V): Det arktiske miljøet på Svalbard er svært sårbart for inngrep. Spørsmålet om vidare koldrift på Svalbard reiser vanskelege avvegingar. For eit miljøparti som Venstre er det spesielt viktig at dei miljømessige omsyna er godt varetekne.

Det er difor ein viktig føresetnad at drifta i Svea Nord-feltet skal foregå i samsvar med svalbardmiljølova og på bakgrunn av den breie konsekvensutgreiinga som er gjort. Venstre føreset vidare at utskipinga foregår slik at både miljøomsyn og tryggleik er fullt ut varetekne.

Regjeringa vurderer om losplikta skal utvidast til å gjelda Svalbard-området generelt. Venstre vil støtta ei generell losplikt også for turisttrafikken.Vi kan ikkje akseptera ulykker i eit så sårbart område, anten det gjeld utskiping av kol eller det gjeld annan transport. Og eg må få lov til å seia at eg er glad for at Senterpartiet gjorde om sine forslag til oversendingsforslag.

For Venstre er det også ein sentral føresetnad at vidare koldrift i Svea Nord skal gjennomførast utan ytterlegare statleg støtte.

Det er viktig at Noreg varetek sine plikter etter Svalbardtraktaten. Ein føresetnad for dette er at Noreg er tilstrekkeleg til stades på Svalbard.

Koldrifta har lang tradisjon på Svalbard og har blitt det viktigaste grunnlaget for busetjing i Svalbardsamfunnet gjennom heile året. Dette har vore viktig for den aktiviteten som etter kvart er bygd opp rundt turisme, forsking og utdanning.

Fleirtalet i komiteen understrekar i innstillinga at Svalbard sin politiske og folkerettslege situasjon er eineståande i verdssamanheng, og at Noreg har eit spesielt stort ansvar når det gjeld å utøva suvereniteten på Svalbard på ein måte som sikrar stabilitet, vern av villmarksmiljøet og ein ansvarleg ressursforvalting.

Venstre er ikkje overtydd om at desse viktige omsyna ville blitt godt nok varetekne dersom Noreg er mindre til stades på Svalbard.

Eg trur vi må erkjenna at andre næringar ikkje vil kunna overta den rolla koldrifta har i dag, og at utvinning i Svea Nord vil vera nødvendig for eit stort nok norsk nærvær i framtida og for ei handheving av suvereniteten.

Det er vidare viktig å understreka at heller ikkje anna næringsverksemd på Svalbard er utan miljøkonsekvensar. Blant anna vil ein sterk auke av turisttrafikken på Svalbard gå hardt ut over det svært sårbare, arktiske naturmiljøet.

Dersom ein ønskjer eit norsk miljø av ein viss storleik på Svalbard i framtida, er det ikkje gitt at alternativa til koldrift vil vera meir miljøvenlege.

Det må òg vera lov til å peika på at heller ikkje Sosialistisk Venstreparti, som i innstillinga er det einaste partiet som går mot utvinning i Svea Nord, ser ut til å ha noko alternativ til denne verksemda på Svalbard. Det einaste forslaget frå SV er eit uforpliktande fond til omstilling av Svalbardsamfunnet. Vi veit ikkje kva som vil kunna koma ut av eit slikt program.

Venstre vil understreka at spørsmålet om vidare koldrift på Svalbard ikkje er eit enkelt val. Vi meiner likevel at med dei klare føresetnadene som ligg til grunn når det gjeld miljøomsyn og tryggleik, vil det vera forsvarleg å opna for regulær drift i Svea Nord.

Venstre støttar innstillinga.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Inge Ryan (SV): Venstres representant snakket om at det eneste SV har å komme med i denne saken, er forslag om et lite uforpliktende fond.

Jeg må si at et beløp i størrelsesorden 150 mill. kr til et omstillingsprogram på Svalbard ikke er lite. Mener representanten fra Venstre at det er et lite fond? Det er det ene spørsmålet.

SV har hele tida sagt at vi ønsker andre typer aktivitet på Svalbard. Vi har en del konkrete forslag vi kunne ha kommet med, men vi syns ikke det er rett, for da bør både de som i dag bor på Svalbard, og en del fagfolk inn i bildet for å få utredet dette skikkelig, sånn at man kommer opp med noe som er realistisk, og som faktisk kan gjennomføres. Er Vihovde enig i at man bør få en grundig utredning dersom man skal kjøre et slikt omstillingsprogram?

May Britt Vihovde (V): Det har jo foregått ein diskusjon om ein omstillingsprosess på Svalbard gjennom fleire år. Det har vore ein diskusjon om ein skal halda fram med koldrift, og om ein skal ha koldrift med statleg støtte eller ikkje. Og det har skjedd ei utvikling både når det gjeld forskingsbiten, og når det gjeld utdanningsbiten.

Men det eg ville fram til med kritikken til SV, er at eg synest ikkje dei kjem opp med klare nok alternativ til koldrift. Den diskusjonen har foregått i Svalbard-samfunnet. Det kan godt henda at dei kan halda fram med ein diskusjon om å få til fleire arbeidsplassar, arbeidsplassar som tar dei spesielle miljøomsyn som ein må ta dersom det skal etablerast arbeidsplassar på Svalbard. Men det er ein diskusjon som pågår framleis.

Når det gjeld fondet, synest vi det som SV har kome fram med i innstillinga, er litt for lite forpliktande til at ein kan få skikkelege alternativ til fortsatt koldrift på Svalbard.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Karl-Anton Swensen (Kp): Kystpartiet er meget fornøyd med komiteens tilråding om fortsatt kulldrift på Svalbard.

Kulldriften er avgjørende for fortsatt aktivitet på Svalbard, etter vår oppfatning. I et distriktspolitisk perspektiv er det viktig at denne aktiviteten fortsetter. Man skal også være oppmerksom på at det i all hovedsak er personer fra de tre nordligste fylkene som er sysselsatt på Svalbard, så det anser vi som meget viktig. Når det i tillegg viser seg at kullet i Svea Nord-feltet er av særs god kvalitet og blant det reneste på markedet, samt at driften ikke vil gi synlige inngrep i naturen, kan vi bare tilkjennegi at vi støtter flertallsinnstillingen fra komiteen.

Kystpartiet vil i tillegg støtte forslag nr. 3, fra Senterpartiet, som nå er omgjort til et oversendelsesforslag. Jeg synes det er veldig viktig at man ber Regjeringen se på sikkerheten til sjøs på Svalbard. Ikke bare rundt Svalbard, men også i hele Barentsområdet bør dette ha høy prioritet.

Bendiks H. Arnesen (A): Dagen i dag vil bli en merkedag for Svalbard-samfunnet.

Kulldriften på Svalbard har lange tradisjoner. Det er en kjensgjerning at dette samfunnet er bygd opp med kulldrift som basis. Det som har kommet til etterpå, må betraktes som binæringer.

Omstillingen i Svalbardsamfunnet har vært enorm. Jeg tilhører en generasjon som husker andre forhold på Svalbard godt. Arbeidsstokken var også den gangen meget stabil. De som fikk jobb på Svalbard, var sikret en god inntekt, selv om det innebar hardt arbeid og lange opphold borte fra familie og lokalmiljø. Reisemulighetene og kontaktmulighetene med hjemmet var også sterkt begrenset den gangen. Likevel var Svalbard – da som nå – manges drøm som arbeidsplass.

Også i dag har Svalbard stabil arbeidskraft, og fortsatt er det slik at distriktene i nord er best representert blant arbeidstakerne. Over 70 pst. av de ansatte er fra Nord-Norge, og det er klart at dette har betydning for bosettingen i distriktene i denne landsdelen.

Et stabilt norsk nærvær på Svalbard er en forutsetning for en troverdig og effektiv suverenitetsutøvelse. I denne sammenheng er kulldriften meget viktig. I dag har Svalbard et stort innslag av familier, og der er et aktivt næringsliv og et godt tjenestetilbud. Dette må vi sørge for å opprettholde også i framtiden.

Det er grunn til å glede seg over at vi nå kan videreføre kulldriften på Svalbard uten i framtiden å måtte pøse inn store offentlige pengesummer i driften, men i stedet få inntekter. Ny teknologi og god kullkvalitet gjør at det i framtiden vil være lønnsomt å utvinne kull på Svalbard. I år ventes produksjonen å komme opp i 1,8 millioner tonn fra den nye strossa i Svea Nord. Næringskomiteens medlemmer har ved selvsyn fått se hvordan dette foregår. Arbeidsforhold og effektivitet kan på ingen måte sammenlignes med det som var vanlig gruvedrift for noen få år siden. I dag står operatørene under sikret fjell og kontrollerer maskinene ved hjelp av fjernstyring. Komiteen ble orientert om opplæring, sikkerhetsbestemmelser og verneutstyr. I løpet av de siste årene er det gjennomført et omfattende opplæringsprogram som har resultert i at de fleste av gruvearbeiderne har tatt fagbrev. Vi opplevde en meget positiv arbeidsstokk som var oppriktig glad i arbeidsplassen sin, og som ventet i spenning på avgjørelsen her i Stortinget.

Miljøspørsmål har vært sterkt framme i debatten om videre kulldrift på Svalbard. Kull, olje og naturgass er de fossile energikildene som er mest utbredt på verdensbasis. Det er også slik at dette er den energiformen som er mest problematisk med tanke på utslipp.

Dette skaper selvfølgelig en viktig debatt, men uansett er det slik at denne energiproduksjonen fortsatt vil øke, og det er ikke noe som tilsier at kullets andel vil reduseres. Når vi da vet, som det har vært sagt tidligere i dag, at kull fra Store Norske vil utgjøre 2 promille av verdensproduksjonen, så settes dette i et perspektiv.

Jeg har stor tiltro til de omfattende konsekvensutredninger som er foretatt, og som bl.a. konkluderer med at kull fra Svea er det mest miljøvennlige alternativ sammenliknet med kull fra andre leverandørland.

Jeg er glad for at Stortinget i dag vil vedta videre kulldrift på Svalbard, og at vi nå kan få en langsiktighet for dette vitale gruvesamfunnet. Dette må være en god julehilsen til alle som er på Svalbard, og til oss andre i det norske samfunnet.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er med tilfredshet jeg konstaterer at det synes å være bred politisk enighet om de overordnede målene og hovedtrekkene i norsk Svalbard-politikk, og at spørsmålet om den norske kullvirksomheten på Svalbard drøftes på denne bakgrunn.

Flertallet i komiteen støtter Regjeringens forslag om å gi grønt lys for åpning av regulær produksjonsdrift i Svea Nord-feltet etter det opplegget som er omtalt i proposisjonen, og som tilrår at det bevilges 150 mill. kr i ny aksjekapital til denne virksomheten. Gjennom det vedtaket Stortinget gjør i dag, vil vi alle håpe og tro at vi nå legger grunnlaget for en langsiktig videreføring av den norske kullvirksomheten på Svalbard, basert på lønnsom drift.

Norge har viktige nasjonale interesser å ivareta på Svalbard. Disse interessene knytter seg både til opprettholdelse av det norske samfunn på øygruppen, miljøvern, bevaring av ro og stabilitet i området og suverenitetshevdelse. Den norske kullvirksomheten kan derfor ikke betraktes isolert, men må vurderes innen rammen av norsk Svalbard-politikk. Behovet for helårlig aktivitet av et visst omfang, som grunnlag for permanent norsk tilstedeværelse, er et viktig moment i denne sammenheng.

I næringskomiteens innstilling gir et flertall uttrykk for at det er viktig at samfunnet i Longyearbyen blir opprettholdt om lag slik det er i dag, og at samfunnet videreutvikles. Dette må ses i sammenheng med at Norge vil utøve suvereniteten på øygruppen på en måte som sikrer fred, stabilitet, vern av villmarksmiljøet og en ansvarlig ressursforvaltning.

Jeg slutter meg til dette, og vil legge til at den mest troverdige og stabile norske tilstedeværelse på Svalbard sikrer vi ved å legge til rette for og utvikle virksomhet som har et sunt økonomisk fundament.

Store Norske har i mange år vært avhengig av betydelig statlig støtte til drift og investeringer. De fleste er enige om at en slik situasjon ikke kan fortsette. Forslaget i proposisjonen om å gi grønt lys til produksjonsdrift i Svea Nord er basert på at Store Norskes kullvirksomhet skilles ut i et eget heleid datterselskap som kan drives på et forretningsmessig grunnlag og uten statlig støtte. Med den egenkapital som nå tilføres selskapet, og den fleksibiliteten som selskapet gis til å tilpasse de årlige produksjonsvolumer til markedsutviklingen, bør selskapet nå kunne stå på egne ben økonomisk. Når jeg ser den imponerende innsatsen og entusiasmen som har blitt lagt ned i prosjektet fra alle ansatte i Store Norske så langt, har jeg den absolutt største forhåpning om at selskapet skal klare denne utfordringen.

Et flertall i utenrikskomiteen sier seg enig i at norsk gruvedrift på Svalbard bør være lønnsom, og understreker – som Regjeringen også gjør i proposisjonen – at ved en eventuell avvikling

«vil staten som eier måtte foreta en grundig og helhetlig vurdering av hvorledes norske interesser på Svalbard best kan ivaretas, også i forhold til Svalbardtraktatens bestemmelser.»

Med det vedtak som Stortinget fatter i dag, vil vi forhåpentligvis ikke stå overfor en slik problemstilling i overskuelig fremtid. Dersom det allikevel skulle skje, kan vi med tilfredshet konstatere at det er bred enighet om den type vurderinger som da må foretas.

Når kulldriften nå blir permanent, må hensynet til sikkerhet og miljø tillegges avgjørende vekt. Kullvirksomheten skal foregå innen miljømessige rammebetingelser, fastsatt av miljøvernmyndighetene, og i samsvar med reglene i svalbardmiljøloven. Og som komitelederen sa i sitt innlegg: Man har vurdert de negative konsekvensene opp mot de positive. Regjeringens syn fremgår av proposisjonen og for så vidt også av komiteens innstilling.

Jeg har notert meg at et flertall i komiteen anmoder Regjeringen om å vurdere om miljøsikkerheten blir bedre ivaretatt dersom det innføres losplikt for kullskipningene. Dette spørsmålet vil selvsagt bli fulgt opp.

Dersom Stortinget i dag treffer vedtak i tråd med tilrådingen fra et flertall i komiteen, vil jeg starte oppfølgingen av vedtaket på en generalforsamling i Store Norske som det er innkalt til allerede i morgen. Der vil kapitalutvidelsen bli vedtatt. Etter det vil det i stor grad være opp til selskapet selv.

Når det gjelder forslagene fra Senterpartiet – forslagene nr. 2, 3 og 4 – som nå er omgjort til oversendelsesforslag, ser jeg, i likhet med andre talere, at det er viktige problemstillinger som der tas opp. Og det er uttrykk for et engasjement for å sikre sjøfarten rundt Svalbard i sin alminnelighet, ikke bare i forbindelse med kulltransport. Det er ting jeg definitivt skal ta med meg videre.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Åsa Elvik (SV): Det gjorde inntrykk på meg å besøke Svalbardsamfunnet for første gong, og det gjorde inntrykk å vere inne i gruva i Svea og sjå moderne og effektiv utnytting av kol. Men eg hadde ikkje gjort jobben min om eg ikkje var i stand til å setje desse inntrykka i perspektiv då eg kom heim. Eg må dessverre innrømme at eg er usikker på om stortingsfleirtalet har tatt den oppgåva like mykje på alvor som SV har gjort.

Det verkar som om det ikkje er grenser for kor mykje pengar stortingsfleirtalet er villig til å bruke på miljøfiendtleg produksjon i dette landet. Eg skulle verkeleg ønskje at stortingsfleirtalet i staden var villig til å bruke pengane på omstilling til eit meir berekraftig næringsliv. Om vi hadde brukt desse 150 mill. kr på ein annan måte, er eg sikker på at vi kunne fått til masse spennande på Svalbard, noko som er ein smule meir framtidsretta enn koldrift.

Eg må seie at stortingsfleirtalet si bagatellisering av dei klimamessige konsekvensane uroar meg. Eg trudde det berre var eitt parti på Stortinget som ikkje trur på drivhuseffekten, no lurar eg.

Det har ikkje vore mykje tvil å spore i denne debatten. Fleirtalet verkar heilag overtydd om at koldrift er den einaste måten å hevde norsk suverenitet på Svalbard på. Eg synest denne skråsikkerheita er litt pussig. Vi har konklusjonen frå Steinnes-utvalet å ta omsyn til dersom vi vil. Der var konklusjonen at vidareføring av koldrifta ikkje var nødvendig for å halde oppe busetjinga for å hevde norsk suverenitet. Eg er overraska over at stortingsfleirtalet er så overtydd om at det motsatte er tilfellet.

Eg har full forståing for at Svalbardsamfunnet feirar denne dagen. Det er ikkje samfunnet sin kamp for å overleve SV er motstandar av, tvert imot. Vi ønskjer berre at denne overlevinga skal kunne skje på ein meir framtidsretta måte. Når det er sagt, vil eg likevel nytte høvet til å gratulere samfunnet med dagen. Sjølvsagt er også SV glade for at saka får ei avklaring, sjølv om eg er overtydd om at vårt forslag ville ha vore ein like god garanti for at samfunnet skal overleve, og ein mykje betre garanti for at Noreg faktisk tar dei internasjonale klimaforpliktingane på alvor.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg vil vise til saksordfører Lodve Solholms innlegg om hvor flertallet står. Også Fremskrittspartiet er med i flertallet når det gjelder hva som er ønskelig for den videre utviklingen på Svalbard.

Jeg sier meg også enig med representanten Bendiks Arnesen i at dette må være den største julegaven som Svalbardsamfunnet kan få, fordi det skapes sikkerhet om den fremtidige utviklingen. Men det er en forutsetning som legges til grunn, og det er at dette stort sett skal drives bedriftsøkonomisk lønnsomt.

Fremskrittspartiet støtter vanligvis ikke forslag om offentlig tilskudd til ulønnsom statsdrevet industri, men vi har gjort ett unntak. I alle år har vi støttet gruvevirksomheten på Svalbard fordi det har med suverenitet over øygruppen å gjøre. Den lange linjen i norsk svalbardpolitikk har helt siden Svalbardtraktaten av 1920 vært å sikre et troverdig norsk styre. Dette er i første rekke oppnådd gjennom en konsekvent etterlevelse av traktatens bestemmelser og opprettholdelse av norsk virksomhet, der kulldriften har vært avgjørende og helt sentral. Likevel har virksomheten slik den har utviklet seg, blitt kostbar, med en utgift på mange hundre tusen kroner i netto pr. innbygger. Derfor har det også vært slik i Fremskrittspartiet at vi fra tid til annen har diskutert om det har vært alternative løsningsmodeller og utviklingsbaner som har vært hensiktsmessige for Svalbardsamfunnet.

Når nå løsningen med Svea Nord har utkrystallisert seg som et realistisk alternativ, er vi glade for det. Jeg støtter innleggene fra flertallet i denne salen, og den argumentasjon som her er ført i marken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.