Kristin Halvorsen (SV): Norge jobbet lenge og hardt og brukte et titalls millioner kroner for å få en plass i FNs sikkerhetsråd. SV støttet dette, men vi sa også at dersom Norge skulle ha noe i Sikkerhetsrådet å gjøre, måtte det være for å markere klare oppfatninger, ikke for å dilte etter USA. Nå er vi halvveis i perioden, og skal ha formannsskapet i mars måned. Det er på sin plass å spørre hvilken rolle Norge spiller i Sikkerhetsrådet, hva vi bruker plassen vår til, og hvilken nytte Norge kan gjøre i verdenssamfunnet.

Det er ikke grunn til å tvile på at det fra Norges side er gjort en solid jobb når det gjelder de administrative sidene av vårt arbeid i Sikkerhetsrådet. De konkrete oppgavene vi har fått, tyder på at vi høster anerkjennelse: Norge leder sanksjonskomiteen for Irak, og vi har bidratt til å endre sanksjonene et stykke på vei. Norge skal lede komiteen for fredsbevarende styrker, og Norge skal ha en ledende rolle i arbeidet med å trekke grensene mellom Eritrea og Etiopia og dermed legge grunnlaget for varig fred etter en krig som har kostet titusener livet. Norge har lagt stor vekt på Afrika. Det er naturlig, ettersom svært mange av dagens konflikter foregår nettopp der. Om Norge kan bidra til en sterkere FN-innsats for å løse konflikter i Afrika, vil vi ha gitt viktige bidrag.

Etter SVs skjønn, har Norge først og fremst markert administrativ styrke. Vanskeligere er det å få øye på de politiske ambisjonene for Norges arbeid i Sikkerhetsrådet. Jeg synes det er påfallende at verken Sem-erklæringen eller regjeringserklæringen nevnte Norges rolle i Sikkerhetsrådet med ett ord.

Vi er et lite land i verden. Vi står utenfor EU, men er med i NATO. SV mener at det mest sentrale ikke bør være å fremme norske interesser og åpne dører for oss selv, men at vi kan bidra til en FN-ledet verdensorden, til å sikre menneskerettighetene og å utvikle folkeretten. Det er en krevende oppgave i en tid da nye problemstillinger tvinger seg på etter den kalde krigens slutt, da verden står igjen med én supermakt, USA, og de fleste kriger og konflikter er borgerkriger innenfor nasjonalstatenes rammer, der etnisitet og religion ofte brukes i maktspill. Etter den 11. september og en USA-ledet krigføring mot Taliban og terrorisme tegnes kartet på nytt, nye allianser er inngått, og nye muligheter og utfordringer for FN står på dagsordenen.

I den perioden Norge drev kampanje for å komme inn i Sikkerhetsrådet, gikk vi stillere i dørene i kontroversielle konflikter enn tidligere for ikke å støte land som kunne stemme på oss. Et eksempel på dette var at den norske regjeringen overhodet ikke ytret seg kritisk til sanksjonene mot Irak, samtidig som det ble mer og mer åpenbart at disse ikke virket etter hensikten. Men også etter at Norge faktisk fikk en plass, har vi vist en oppsiktsvekkende enighet med USA i nesten alle spørsmål. Det er på tide at Norge velger en mer selvstendig holdning i viktige internasjonale spørsmål.

SV er glad for det engasjementet Norge viser i forhold til konflikter i Afrika, men vi er skuffet over håndteringen av Midtøsten-spørsmålet fra Norges side i Sikkerhetsrådet. Norge har hatt en viktig rolle i forbindelse med Oslo-prosessen og som formidler mellom partene. Den rollen forsøker Norge å spille også etter at situasjonen har blitt helsvart, og det er vanskelig å se at det finnes en fredelig løsning i nær framtid.

I Sikkerhetsrådet har Norge to ganger unnlatt å markere støtte til kravet om internasjonale observatører i Midtøsten. USA har nedlagt veto, og Norge har stemt blankt. Det argumenteres med at det er liten vits i å fremprovosere en uttalelse som det likevel ville bli nedlagt veto mot, og at det var skjevheter i den teksten som ble lagt fram. Men i forbindelse med behandlingen i generalforsamlingen faller jo dette argumentet bort. Der skal landene først og fremst gi uttrykk for egne oppfatninger. Men heller ikke her mannet Norge seg opp til å støtte forslaget om internasjonale observatører. Vi kunne ha bidratt til å legge et press både på Israel og på USA – men vi gjorde det ei.

Norge må nå bestemme seg for om vi vil bruke de mulighetene vi har til å spille en politisk rolle i Midtøsten – eller om vi ikke vil ha noen rolle i det hele tatt. Tiden for å være formidler mellom partene ser ut til å være forbi. Det er nå bare USA som kan legge press på Israel for å få dem til å ønske en fredsavtale. Norge kan legge press på USA og gjøre sitt for at det skal bli en rettferdig fred. Uten en rettferdig fredsavtale der palestinerne ikke presses fra skanse til skanse, blir det ikke fred i dette området.

Norge har endelig mannet seg opp til å protestere mot at Israel har satt president Arafat i husarrest. I to måneder har Israel gjort alt de kan for å undergrave den autoriteten som palestinernes lovlig valgte president både har krav på og trenger for å være den motparten som Israel kan forhandle med. Nå er det ingen tegn til at Sharon overhodet er interessert i å komme til noe forhandlingsbord. Og hvis ryktene om dagens intervju i morgen i israelske aviser er riktige, at Sharon beklager at han ikke tok livet av Arafat for 20 år siden, da er det ingen fredsdue som snakker – da er det en krigshisser som snakker. Det trengs nemlig et massivt press fra USA for å få til en fredsavtale, og det trengs et verdenssamfunn som setter konflikten inn i sine rette proporsjoner. Der kan Norge spille en politisk rolle.

Utenriksministeren har tidligere svart på spørsmål fra SV her i Stortinget og sagt seg enig i at Israel bryter de resolusjonene og den folkeretten som gjelder, og at de er okkupanter av Palestina.

Det burde tilsi en helt annen og langt klarere holdning til at israelske bosettinger må stanses som et absolutt krav for en rettferdig fred, og ikke det som er regjeringens gjennomgangstema: Volden på begge sider må stoppes. Siden Oslo-avtalen i 1993 har bosettingsaktiviteten økt med 52 pst., og det er blitt etablert mange nye bosettinger.

Jeg vil gjerne spørre utenriksministeren: Hvordan er det mulig å forvente at ofrene for okkupasjonsmakten er de som skal ha hovedansvaret for at det skal bli fred? Hvordan er det mulig å gi veto til selvmordsaktivister fra palestinsk side og la dem avgjøre om fredsforhandlingene skal gå videre? Har Norge i dag en rolle i Midtøsten-konflikten som tilsier at vi skal være så forsiktige som vi faktisk er? Hvilen rolle mener utenriksministeren at Norge skal ha videre? Og hvordan kan vi verne om de resolusjonene som FN faktisk har gjort om hovedinnholdet i Oslo-avtalen, og legge press ikke bare på Israel, men også på USA?

Terroraksjonen mot World Trade Center og USAs svar har tegnet nye kart i internasjonal politikk og gitt en rekke utfordringer for FN. I dag synes jeg det ville være interessant å høre utenriksministerens syn på innholdet i «State of the Union»-talen som Bush nylig holdt til den amerikanske kongressen. Bush la for dagen en svært egenrådig tone fra USAs side. Han tegnet ondskapens akse som Nord-Korea, Irak og Iran, brukte svært sterke ord, og han varslet at terrorkrigen kan utvides. Dersom Bush skulle gjøre alvor av å føre videre krigen mot terror, f.eks. mot Irak, vil en meget farlig situasjon oppstå. Den skjøre alliansen som USA lyktes å få til i ukene etter den 11. september, vil sprekke. En utvidelse av krigen til Irak vil vekke betydelig motstand i muslimske land, i Russland og også blant NATO-land. Verdenssamfunnet kan komme i en meget spent situasjon. Og det kan skje – ikke bare mens Norge er medlem i Sikkerhetsrådet, men kanskje også i formannskapsperioden i mars.

Nå pågår en dragkamp mellom forsvarsdepartementet og utenriksdepartementet i USA. Sterke krefter i forsvarsdepartementet vil utvide krigen og bombe videre til Irak. I utenriksdepartementet er motforestillingene at den brede internasjonale støtten vil sprekke. Hva mener Norge? Det har altså betydning for dragkampen innad i USA hva resten av verden nå sier, og våre argumenter kan ha betydning for hvilke beslutninger som faktisk tas, og da er det viktig at de kommer nå, og ikke den dagen da krigshisserne har vunnet.

Bush" tale er oppsiktsvekkende på flere måter. Her spiller ikke FN noen rolle. Han beskriver en verdensorden der USA plukker sine allierte i den konflikten de nå står overfor. Og for en intens NATO-tilhenger som utenriksminister Petersen er det også oppsiktsvekkende at NATO ikke nevnes ved navn. I NATO diskuteres opp ad stolper og ned ad vegger hvilken rolle nettopp NATO nå skal spille framover. I USA plukker Bush sine nærmeste allierte og behandler NATO på en måte som om han skulle velge varer fra hyllene i et supermarked. Hvilken rolle mener utenriksministeren at FN og Sikkerhetsrådet skal spille i ukene og månedene som kommer i de mange og alvorlige spørsmål som kan komme opp?

Utenriksminister Jan Petersen: I sin interpellasjon reiser Kristin Halvorsen to viktige og interessante spørsmål. Det er: Hvordan har Norge brukt sitt medlemskap i Sikkerhetsrådet? Og: Hvordan vil de bruke det? I de første 1 ½ minuttene av Kristin Halvorsens innlegg trodde jeg faktisk at hun også var interessert i den problemstillingen, men her i dag har vi faktisk stått overfor det ganske interessante og sjeldne fenomen at interpellanten er blitt uinteressert i sin egen interpellasjon og heller vil snakke om to andre utenrikspolitiske spørsmål, nemlig Midtøsten og Irak. Jeg skal prøve å komme inn på dem også, men jeg tror det er svært viktig at vi holder fast ved det som er de interessante spørsmålene, som hvordan vi skal bruke vårt medlemskap i Sikkerhetsrådet.

Jeg har likevel bare først lyst til å si at når det gjelder Midtøsten, er de premissene i interpellasjonen som er fremmet, så tilfeldige i sitt utvalg og så merkverdige at de ikke er egnet til å legge til grunn i en diskusjon om disse temaene.

Jeg må for øvrig si at når Kristin Halvorsen reiser spørsmålet om Norge har noen rolle i Midtøsten nå, så er det faktisk et ganske lite, men interessant poeng i det som kom fra Sikkerhetsrådet i går. Det var en presseuttalelse fra alle Sikkerhetsrådets medlemmer, hvor de på slutten av uttalelsen nevnte de land som arbeider spesielt med Midtøsten-spørsmål, og følgende listes opp: EU, USA, Russland, Norge, Kina og andre land som er involvert i fredsprosessen. Med det utgangspunktet tror jeg Kristin Halvorsen skal få et meget betydelig problem med å selge den virkelighetsoppfatningen at Norge nå ikke har en viktig rolle i Midtøsten. Jeg tror derfor at vi kan si at det ganske grunnleggende premisset fra Kristin Halvorsens side nå er parkert.

Men la oss nå likevel snakke litt om det Kristin Halvorsen egentlig spurte om, men altså mistet interessen for. Det gjelder det norske medlemskapet i Sikkerhetsrådet. Jeg tror det er svært viktig at vi engasjerer oss i hele bredden av Sikkerhetsrådets arbeid. Det betyr at Norge har tatt på seg svært ressurskrevende oppgaver, bl.a. i sanksjonskomiteen for Irak og i arbeidsgruppen for fredsbevarende operasjoner. Jeg synes det er en undervurdering av de oppgavene når Kristin Halvorsen omtalte dem som administrative oppgaver, så vidt jeg skjønte det. Dette er oppgaver av stor viktighet.

Sentralt for at vi skal lykkes i vårt arbeid er at vi har et godt samarbeid med Sikkerhetsrådets øvrige medlemmer, både de fem faste og de ti ikke-faste. Et slikt samarbeid er en forutsetning for innflytelse. Det er rådet samlet som øver innflytelse, ikke det enkelte medlemsland. Bare når rådets medlemmer står sammen, har vedtakene gjennomslagskraft.

Formannskapets klart viktigste oppgave er å være pådriver for å få rådet til å fungere som et handlekraftig organ med den nødvendige politiske tyngde bak beslutningene. Det må arbeide for samlede løsninger og de initiativ og tiltak som situasjonen måtte kreve. Hovedmålsettingen for Norges presidentmåned må derfor være å sørge for en effektiv og ryddig håndtering av de løpende saker. Presidenten må være nyttig for rådets evne til å oppfylle det mandat som FN-pakten fastsetter, nemlig at man skal arbeide for å sikre eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet. Det er ikke et generelt utenrikspolitisk diskusjonsforum. Vi skal ha ambisjoner for formannsperioden, men samtidig må vi ha et realistisk og nøkternt syn på hva som er mulig å oppnå i forhold til våre egne prioriteringer.

Arbeid for fred og sikkerhet på det afrikanske kontinent opptar en stor del av Sikkerhetsrådets arbeid, og er samtidig en av hovedprioriteringene for vår periode i rådet.

Norge har hatt hovedansvaret for den forberedende behandling av uttalelser og vedtak når det gjelder Afrikas Horn helt siden vi kom inn i rådet. I januar 2001 bidro vi således aktivt til å forhindre en tidlig opphevelse av våpenembargoen mot Etiopia og Eritrea, noe bl.a. USA var for. Mandatet for den fredsbevarende styrken mellom de to land, UNMEE, kommer opp til forlengelse i mars. Vi vil benytte denne anledning til å skape ny fremdrift i fredsarbeidet.

Norge ledet nylig arbeidet med en presidentuttalelse i rådet der hovedsiktemålet var å forplikte både Etiopia og Eritrea til å akseptere kjennelsen fra den FN-oppnevnte grensekommisjonen som forventes å foreligge i slutten av februar. Vi skal også lede Sikkerhetsrådets sendelag til Etiopia og Eritrea i neste måned. Jeg hadde selv samtaler både med den etiopiske og den eritreiske utenriksminister i forbindelse med FNs hovedforsamling i november i fjor, og planlegger et mulig besøk til regionen i nærmeste fremtid for om mulig å bidra til å understøtte fredsprosessen. Hvis noen synes dette er uinteressant, vil jeg minne om at hundre tusen mennesker er drept i denne konflikten.

Situasjonen i Afghanistan og kampen mot internasjonal terrorisme vil utvilsomt stå sentralt på Sikkerhetsrådets dagsorden også i mars, og vil selvsagt bli gitt høyeste prioritet fra norsk side. Hvordan rådet vil behandle disse to viktige sakene, vil imidlertid avhenge av utviklingen de nærmeste uker.

Norges formannskap i støttegruppen for Afghanistan gir oss en internasjonal lederrolle i bestrebelsen på å imøtekomme afghanernes enorme behov for humanitær bistand og gjenoppbygging og understøtte den politiske prosessen i landet. Dette vil vi gjøre i nært samarbeid med Sikkerhetsrådet og generalsekretærens spesialrepresentant for Afghanistan. Jeg mener meget bestemt å huske så mange diskusjoner i Stortinget gjennom høsten at jeg er sikker på at Stortinget mener at dette er en viktig prioritet.

Norges ledelse av sanksjonskomiteen for Irak er på alle måter en krevende oppgave. Vi har hele tiden arbeidet aktivt for en omlegging av sanksjonsregimet med sikte på å bedre den humanitære situasjonen for sivilbefolkningen og samtidig forhindre at Irak igjen utgjør en trussel mot fred og sikkerhet i regionen gjennom bl.a. utvikling av nye masseødeleggelsesvåpen. Jeg synes at dette er en svært viktig prioritet. Det å ha en klar front mot Iraks utvikling av masseødeleggelsesvåpen tror jeg vi alle sammen bør stå sammen om, istedenfor å gå til angrep på dem som tydeliggjør den problemstillingen.

Jeg er meget glad for at Sikkerhetsrådet i slutten av november i fjor vedtok en omlegging av sanksjonene innen 30. mai i år, i tråd med det Norge har arbeidet for siden vi ble medlem av rådet. Nå er det slik at Kristin Halvorsen spurte meg om hvordan vi vurderte det arbeidet som hittil har vært gjort. Til det er å si at jeg har bare hatt ansvaret for tre av de 13 månedene Norge har hatt medlemskap i Sikkerhetsrådet. Jeg har bare gode ting å si om min forgjengers håndtering av disse spørsmålene, og vil si at selv om dette det nå snakkes om, inntrådte i min ansvarsperiode, så er det ikke tvil om at det er Thorbjørn Jagland av oss to som skal ha æren for at dette virkelig skjedde.

Generalsekretærens neste rapport om FNs våpeninspektører til Irak skal foreligge den 1. mars og vil deretter bli behandlet i rådet. Hvorvidt vi kan gjøre fremgang i spørsmålet om utplassering av FN-inspektører med mulig etterfølgende suspensjon av sanksjonene, er først og fremst opp til Irak å avgjøre. Det skal ikke stå på formannskapets innsats.

På Balkan vil utviklingen i Kosovo kreve omhyggelig oppfølging fra Sikkerhetsrådets side. Oppfølgingen av provinsvalget i november i fjor og etableringen av demokratiske institusjoner i Kosovo vil derfor bli gjenstand for Sikkerhetsrådets oppmerksomhet i mars.

En annen av Norges hovedprioriteringer for medlemskap i Sikkerhetsrådet er å bidra til å styrke FNs arbeid med å planlegge og gjennomføre fredsbevarende operasjoner. Jeg er derfor meget tilfreds med at vi i begynnelsen av januar i år ble valgt til formann for Sikkerhetsrådets arbeidsgruppe for fredsbevarende operasjoner. Arbeidsgruppen vil være en god plattform for det videre arbeidet med slike spørsmål, både under formannskapsmåneden og i det videre arbeidet i rådet. Mandatet for FNs største fredsbevarende styrke, UNAMSIL i Sierra Leone, kommer opp til fornyelse i mars i vår presidentperiode. Konsultasjoner i forkant av mandatfornyelsen vil være en viktig oppgave for det norske formannskapet.

En tredje av våre hovedprioriteringer i rådet vil være å særlig fokusere på de underliggende årsaker til krig og konflikt. Et slikt aktuelt tema er forholdet mellom konflikt og plyndring av et lands naturressurser. Rike naturressurser er dessverre ikke alltid noen garanti for vekst og utvikling. Konflikter av denne type er særlig tallrike i Afrika, en rekke av dem står allerede på Sikkerhetsrådets dagsorden og er gjenstand for sanksjonsregimer. For å belyse nærmere hva som kan gjøres for å forebygge denne type konflikter, har Norge tatt initiativ til et seminar i New York under vårt formannskap. Resultatet av det forberedende arbeidet, så vel som av selve seminaret, vil bli gjort tilgjengelig for Sikkerhetsrådets medlemmer.

Avslutningsvis bare to bemerkninger om Midtøsten. Jeg for mitt vedkommende er meget komfortabel med den avstemningen som både Thorbjørn Jagland og jeg har ansvar for på dette området. Og som det fremgikk av mitt svar, har disse to resolusjonene, tror jeg, bidratt til at vi er en så sentral spiller som denne presseuttalelsen bærer bud om. For oss er det svært viktig at man nå kommer tilbake fra avgrunnens rand, og at vi forsøker å få partene sammen igjen. Det er bakgrunnen for at vi har uttalt oss som vi gjør. Når Kristin Halvorsen brukte ordet «endelig» om den uttalelsen som ble gitt i går, må jeg bare si at det standpunktet har jeg hatt – og snakket om – i ukevis, men det er godt at det nå går inn her også.

For å avslutte: Jeg er klar over at det at jeg nå har svart på det Kristin Halvorsen spurte om, ikke nødvendigvis er det samme som at jeg har svart på det hun er interessert i. Men jeg vil anta at vi kanskje burde konsentrere oss om det hun faktisk har spurt om.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg tror jeg har en egen evne til å erte opp utenriksministeren, som ellers er en fredelig mann. Men jeg syns ærlig talt det ikke kan være en veldig stor overraskelse for utenriksministeren at man i forbindelse med spørsmålet om Norges rolle i Sikkerhetsrådet trekker fram de to områdene som representerer de mest akutte utfordringene for verdensfreden akkurat nå. Og når jeg i interpellasjonen også legger så stor vekt på situasjonen i Midtøsten, kan det ikke komme som julekvelden på kjerringa at jeg tillater meg å stille noen spørsmål om hvilken rolle Norge faktisk spiller.

Det er en meget alvorlig situasjon i Midtøsten akkurat nå. Jeg registrerer at utenriksministeren i dag har vært ute og kommentert det som vel er en lekkasje fra et intervju som kommer på trykk i israelske aviser i morgen, der Sharon beklager at han ikke tok kverken på president Arafat i 1982. Og det gjør mannen – Sharon – i en situasjon der det ser helsvart ut på alle kanter.

Jeg skulle gjerne hatt utenriksministerens vurdering av hvilken fredsvilje han nå ser fra Israels side, og om han har noen tro på at Sharon, selv om man skulle klare å få til en situasjon der president Arafat fikk med seg sine folk for å gå inn i nye fredsforhandlinger, ville være klar til slike forhandlinger. For det første har Arafat sittet i husarrest og blitt ydmyket gjennom de siste to månedene. Mange av de selvstyreinstitusjonene som skulle bidra til å opprettholde orden på palestinsk side, har Israel selv bombet og dermed satt Arafat i mindre grad i stand til å drive ordensarbeid på egen side. Og da det faktisk var en pause i selvmordsaksjonene, etter Arafats tale, brukte ikke engang Sharon den sjansen. Hva er utenriksministerens vurdering av fredsviljen fra Israels side? Det er spørsmål nr. 1.

Det andre dreier seg om utenriksministerens vurderinger av en del av de synspunktene som president Bush har kommet med, for Norge kan jo nå i formannskapsperioden sitte der med en betydelig dragkamp fra amerikansk side, der Bush, med en meget aggressiv språkbruk, erklærer både Nord-Korea, Irak og Iran som de store, stygge ulvene i verdenssamfunnet – jeg ser at det fra Irans side i dag er kommet et svar tilbake, hvor man sier at det er ære å være USAs fiende. Det henvises i disse uttalelsene også til konflikten i Midtøsten, og det oppfattes opplagt som en krigserklæring mot muslimske land. Er dette klokskap i forhold til den spente situasjonen man nå står overfor?

Presidenten: Presidenten vil bemerke at uttrykket «å ta kverken på» er en vel muntlig taleform i denne parlamentariske forsamling.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg synes det fra tid til annen er forfriskende med muntlige utvekslinger, men jeg skal holde meg fra det. Jeg må også innrømme at jeg ikke helt hørte åpningsanslaget til Kristin Halvorsen. Jeg er ikke sikker på om hun syntes jeg var hederlig eller kjedelig – men det er kanskje ikke nødvendig å gå så dypt inn i det.

Når det gjelder Midtøsten, må jeg bare innrømme – og det tror jeg alle gjør – at vi ser ganske mørkt på situasjonen slik som den nå er. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om det. Jeg er heller ikke et øyeblikk i tvil om at det må legges et meget betydelig press på israelsk side for å få dem tilbake til forhandlingsbordet. Det har jeg for så vidt sagt mange ganger, men jeg benytter denne anledningen til å gjenta det.

Det er ikke noen tvil om at den terrorbombingen som har funnet sted, bortsett fra at den er menneskelig uforsvarlig, på mange måter også har spilt veldig mange kort inn i Sharons hender, ikke minst i den israelske opinionen. Derfor tror jeg det har vært veldig viktig for dynamikken i forhandlingene at vi er veldig klare på at denne terror er uakseptabel og må stoppe. Det var bakgrunnen for det presset som ble lagt inn, og som Kristin Halvorsen meget riktig sa i sitt første innlegg, førte til at det ble en betydelig nedgang i volden etter den talen som ble holdt den 16. desember. Jeg tror at det var en meget viktig tale. Det var viktig at den ble holdt på arabisk, men det er helt på det rene at denne ikke kom av seg selv. Den kom av et press som jeg har den aller beste samvittighet for å ha vært med på å legge inn.

Men det som er det avgjørende, og som burde ha vært gjort, er at israelerne hadde vist større vilje til å gi Arafat noe tilbake. Det var noen minimale lettelser som ble innført, men så lite at det praktisk talt ikke merkes. Det hadde vært svært viktig at man ikke hadde bidratt til å underminere de palestinske selvstyremyndigheter, ikke hadde ydmyket Arafat, og ikke hadde sørget for at de pengene han burde ha hatt til å drive sin selvstyreadministrasjon, ikke ble tilført ham. Dette har vært sentrale deler av mitt budskap gjennom lengre tid, ikke minst i samtalene med Sharon.

Når Kristin Halvorsen spør om husarrest, har jeg vært veldig tydelig på dette hele tiden. Og nettopp rundt jul fikk jo det et symboluttrykk ved at han ble nektet å reise til julefeiringen i Betlehem. Det var av de helt konkrete tingene som jeg tok opp.

Nå lyser lampen. Jeg skulle gjerne ha sagt litt mer om Midtøsten. Jeg vil bare si at når det gjelder «State of the Union»-talen, er den veldig tydelig når det gjelder bl.a. Irak. Men jeg går ut fra at vi alle sammen har kraftige innvendinger mot Iraks politikk. Jeg håper at Kristin Halvorsen også vil si mer om det. Men den talen er på mange måter overfortolket, for den har ikke de operative grepene som Kristin Halvorsen gav inntrykk av. Den sier det den sier. Men jeg skal være enig med Kristin Halvorsen i at det hadde jammen vært fint om det hadde stått noe om NATO der, hvis hun først er opptatt av det ene poenget.

Marit Nybakk (A): Da Norge tok sete i FNs sikkerhetsråd den 1. januar 2001, karakteriserte representanten Blankenborg de norske ambisjonene med følgende adjektiv: realistiske, lavmælte og resultatorienterte. Den daværende arbeiderpartiregjeringen hadde tre hovedmålsettinger for arbeidet i Sikkerhetsrådet:

• fokus på sammenhengen mellom fred og utvikling

• FNs evne til å planlegge og gjennomføre fredsoperasjoner

• et særlig fokus på Afrika

De tre målene var naturligvis nær knyttet til hverandre. Norge har lenge hatt en målsetting om å styrke FNs tillitskapende rolle i Afrika som den eneste organisasjonen med tillit og autoritet til å kunne spille en slik rolle. Samtidig vet vi alle sammen at de største fattigdomsutfordringene ligger nettopp i Afrika.

Medlemskapet i Sikkerhetsrådet er viktig. Det er prestisjefylt, men det er samtidig vanskelig. La oss innrømme det! Tillit og tillitskapende arbeid er helt nødvendig, bl.a. gjennom dialog med regionale, toneangivende land. Verdien av samspill og distanse i forhold til vestlige land og av synlighet og profil kan ikke understrekes nok. Vi skal også være klar over at dag til dag-arbeidet og det uforutsigbare vil måtte ta mye tid. Det har vi sett i Sikkerhetsrådet. Den 11. september, Afghanistan, Midtøsten, Etiopia og Eritrea er stikkord i den sammenheng. Her har Norge gjort en innsats som det står respekt av.

Norge har når det gjelder Afrika, lagt ned mye arbeid i bl.a. Somalia, Sudan og Sierra Leone. Her har det også vært viktig at vi har vært til stede også etter at konfliktene er over. For øvrig vil jeg gi skikkelig ros med hensyn til det norske arbeidet for å endre sanksjonsregimet mot Irak. Det har også utenriksministeren sagt en del om, og det sa også interpellanten. Vi har også jobbet med å styrke FNs kapasitet for å få til tiltak når det gjelder konfliktforebygging, og har bl.a. tatt et initiativ for å etablere et FN-fond når det gjelder forebyggende diplomati. Utenriksministeren nevnte arbeidsgruppen for fredsbevarende styrker. Arbeidet med å lede Afghanistan Support Group blir nok ekstra krevende, så jeg ønsker utenriksministeren lykke til med det arbeidet.

Vi må huske på at Sikkerhetsrådet er et kollektiv. Vi er altså ikke alene, og Roma ble som kjent ikke bygd på én dag. Jeg tror kanskje at vi også skal huske på det når vi ser på det arbeidet vi utfører i Sikkerhetsrådet.

Helt til slutt: I vår utenrikspolitikk har Norge alltid lagt vekt på å fremme de verdiene som vårt eget samfunn er tuftet på: demokrati, velferd, likestilling, folkelig deltakelse osv. Det er på mange måter den nordiske dimensjonen i politikken, der utenrikspolitikken blir relevant for folk flest, og det er også tilfellet med vårt arbeid i FNs sikkerhetsråd.

Julie Christiansen (H): Interpellanten skriver i interpellasjonsteksten at «Norge i stor grad lar USAs holdning være utslagsgivende for Norges opptreden i rådet», og viser til norsk stemmegivning i forbindelse med resolusjonen om å sende FN-observatører til Midtøsten.

Jeg tror vel at utenriksministerens redegjørelse grundig har tilbakevist dette utgangspunktet. Norge bruker sitt eget apparat ute og hjemme for å skaffe seg et selvstendig grunnlag for egne standpunkter. Norge følger ingen annens linje enn sin egen. Men når det gjelder spørsmålet om sikkerhetsrådsresolusjonen om utplassering av observatører, kan jeg forstå at man ønsker en begrunnelse for hvorfor man stemte som man gjorde. Den begrunnelsen har også Stortinget fått. Utenriksministeren har redegjort for at resolusjonens referanser til terrorisme og vold var for svake, at resolusjonen manglet den nødvendige balanse i forhold til partene, og at Regjeringens målsetting om at Sikkerhetsrådet skal kunne bidra positivt til å løse den pågående konflikten i Midtøsten, kun er mulig så lenge Sikkerhetsrådet står samlet bak en resolusjon om Midtøsten. Det var altså ikke tilfellet med den resolusjonen som representanten Halvorsen viser til. Regjeringen vurderte derfor dette som negativt for fredsbestrebelsene i Midtøsten.

Dette understreker en veldig viktig erkjennelse i arbeidet i Sikkerhetsrådet. Norge er på sitt aller mest konstruktive når vi kan bidra til at det skapes enighet, og til at Sikkerhetsrådet kan stå samlet om realistiske og gjennomførbare tiltak. Derfor er det et lite lyspunkt at Sikkerhetsrådet i går samlet seg om en felles presseuttalelse om situasjonen i Midtøsten. Den understreket at det ikke finnes noen militær løsning på denne konflikten, men at dialog og forhandlinger er veien å gå. Og som utenriksministeren sa: Norge blir også nevnt eksplisitt som et av de land som har involvert seg i fredsprosessen. Det har faktisk aldri skjedd før at Norge har blitt nevnt eksplisitt i en uttalelse fra Sikkerhetsrådet om Midtøsten. Et samlet sikkerhetsråd mener med andre ord at Norge spiller en konstruktiv rolle, men her er altså representanten Halvorsen uenig med Sikkerhetsrådet.

Norge har selvfølgelig både muligheter og begrensninger i Sikkerhetsrådet og i Midtøsten-konflikten. Jeg mener at både våre muligheter og våre begrensninger ligger i at vi er et lite land. Nå som situasjonen er så kritisk som den er, kommer kanskje våre begrensninger tydeligere frem. Det skaper naturligvis frustrasjon, men jeg tror at skal man gjøre Sikkerhetsrådet en bjørnetjeneste, skal man markere at her er det uenighet og sprik. (Presidenten klubber.) Da skal man opptre i Sikkerhetsrådet som om det var generalforsamlingen. Det tror jeg verken tjener Sikkerhetsrådet, FN eller fredsbestrebelsene i Midtøsten.

Presidenten: Presidenten vil minne om at taletiden skal holdes.

Morten Høglund (FrP): Representanten Kristin Halvorsens innlegg bar etter min mening sterkt preg av at SV på en del områder er uenig i norsk utenrikspolitikk. I løpet av i fjor høst fikk vi markert det flere ganger i denne sal, og det er en grei sak. Ingen skal kunne ta fra SV eller noen andre retten til å forfekte sitt eget syn. Men det blir etter min mening galt når SV nærmest anklager Regjeringen for ikke å følge opp SVs utenrikspolitiske agenda. Etter mitt syn ville det vært merkelig hvis SV var helt fornøyd.

For Fremskrittspartiet er det for så vidt et godt tegn at SV er misfornøyd med Norges opptreden i Midtøsten-konflikten. Fremskrittspartiet er også kritisk til enkelte forhold knyttet til den samme konflikten, men med et noe annet utgangspunkt enn SV. Ikke minst gjelder det den kritikk som Norge i natt fremførte mot både Israel og USA. Vi hadde gjerne sett at Norge hadde lagt seg på en noe annen linje. Men vi aksepterer at Fremskrittspartiet her er i mindretall. Det fritar oss imidlertid ikke for å være kritisk. Men vi innser at vi ikke kan forvente at det er våre holdninger som skal prege vårt arbeid i Sikkerhetsrådet.

Jeg vil også legge til at i forhold til den redegjørelse som utenriksministeren gav, er ikke Fremskrittspartiet vesentlig uenig i det arbeid som gjøres. Unntaket er enkelte elementer knyttet til Midtøsten-konflikten. For øvrig er vi godt fornøyd med Norges arbeid og opptreden i Sikkerhetsrådet.

Lars Rise (KrF): Bondevik I-regjeringen arbeidet svært aktivt for Norges kandidatur til FNs sikkerhetsråd, og regjeringen Stoltenberg fulgte opp. Og vi lyktes med å få en plass.

FN er en hjørnestein for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Medlemskap i Sikkerhetsrådet dreier seg om solidaritet og vår vilje til å ta ansvar overfor globale problemer som krig og konflikt. Det dreier seg også om vår egen sikkerhet, da det er i de små lands interesse at det internasjonale samfunn i størst mulig grad er forankret i internasjonal rett og ved bindende multinasjonale operasjoner gjennom FN og Sikkerhetsrådet.

Norge har alltid vært en sterk støttespiller i FNs arbeid med å fremme internasjonal fred og utvikling. Det var derfor vi søkte om medlemskap i Sikkerhetsrådet, slik at vi i større grad kunne være med på å påvirke de beslutninger som ble tatt.

Jeg er klar over at vi ikke er alene om å gjøre beslutninger, men vi har likevel en posisjon som et av de største giverland, og vi har erfaringer som tilrettelegger i flere fredsprosesser. Vi har derfor innflytelse på behandlingen av saker, og vi har et selvstendig ståsted og perspektiv i Sikkerhetsrådet. Med presidentskapet i mars har vi en større mulighet til å sette dagsordenen.

Da vi søkte om medlemskap, hadde vi saker vi ønsket å gjøre noe med. Dette gjaldt bl.a. å se til at Sikkerhetsrådet i større grad la til grunn et bredt sikkerhetsbegrep i tilnærmingen til forebyggende tiltak og fredsbygging i sammenheng med konfliktløsning. FN trenger en bredt anlagt strategi for å motvirke de underliggende årsaker til krig og konflikt, som fattigdom og underutvikling, ulikhet og undertrykkelse.

Jeg ønsker å spørre utenriksministeren om fremgangen i forhold til denne målsetting, og hvordan man kan konkretisere et slikt arbeid. For meg virker det som om vi har en tendens til å være raskt ute med økonomisk hjelp når konflikt og krig er et faktum, men at lite gjøres for å forebygge slike tragiske utfall. Det har f.eks. vært et stort fokus på Kosovo, Midtøsten, Manhattan og Afghanistan. Det er tragiske hendelser som fortjener oppmerksomhet, og hvor vi ønsker å hjelpe. Men det kan ofte bli litt ensidig fokus.

Sikkerhet er mer enn fravær av væpnet konflikt, og jeg vil i denne sammenheng peke på at Norge i søknadsprosessen la vekt på at vi ønsket å vie Afrika særlig oppmerksomhet. Gjennom vårt bistandsengasjement og vår støtte til mekling og forsoning har Norge gode kunnskaper om Afrika og derfor også en særlig tyngde med hensyn til å fremme saker som gjelder Afrika. Også her kan vi drive med konfliktforebyggende og fredsskapende arbeid. Sikkerhetsrådet har selv anerkjent innvirkningen hiv/aids-problematikken har på forholdet til fred og sikkerhet. Aids truer sikkerheten i et bredt perspektiv, da epidemien setter i fare fundamentale forhold mennesker trenger for å leve sikre, friske og produktive liv.

Mange av de aktuelle konfliktene i Afrika er omfattende og forblir uløste. Jeg kan nevne at både i Angola, Kongo og Sierra Leone er det meget store sikkerhetsproblemer. Dette krever stor oppmerksomhet fra Sikkerhetsrådet. Hvordan vil Norge arbeide for at Sikkerhetsrådet engasjerer seg i et bredt og forebyggende arbeid med å finne løsninger på de mange uløste konfliktene i Afrika, og hvordan kan eksempelvis situasjonen i Kosovo lære oss noe om betydningen av forebyggende tiltak? Her står det 54 000 soldater – rundt 1 000 norske. Vi bruker enorme ressurser på militære formål. Det må være en oppgave for Norge nå å reise spørsmålet i Sikkerhetsrådet om betydningen av å identifisere potensielle konflikter lang tid i forveien, og så satse på fred og forsoning, tillit og vennskap mellom fiender.

Åslaug Haga (Sp): Senterpartiet har tidligere gitt uttrykk for at vi er uforstående til den norske stemmegivningen knyttet til å sende FN-observatører til Midtøsten. I så henseende er vi enig med SV. Men mye tyder på at SV har urealistiske forestillinger om hva presidentmåneden i Sikkerhetsrådet kan brukes til. Når SVs nestleder i et intervju gir inntrykk av at presidentmåneden kan brukes til å presse fram økonomiske sanksjoner mot Israel, vitner det om manglende forståelse for Sikkerhetsrådets arbeidsform. Er det noe som ikke nytter i Sikkerhetsrådet, er det å braute seg fram. Her er det kun det finslepne diplomati som fungerer hvis en skal ha noen som helst slags sjanse til å bringe saker framover. Sikkerhetsrådet er ikke stedet for å drive symbolpolitikk.

Sikkerhetsrådet har en fastlagt agenda. Presidentskapet har ansvaret for å sikre solid behandling av de løpende sakene og samtidig bringe sakene framover. Den pågående norske innsatsen i sanksjonskomiteen i Etiopia–Eritrea-konflikten og i arbeidet med fredsbevarende operasjoner er det bare å gi honnør for.

Senterpartiet har stor tillit til at den håndverksmessige delen av jobben vil bli ivaretatt på en utmerket måte fra norsk side. Men i tillegg til det løpende arbeidet gir presidentmåneden anledning til å sette én eller et fåtall egne saker på dagsordenen. Denne muligheten bør man absolutt benytte seg av fra norsk side, og her er det vi ønsker en kanskje noe mer offensiv linje. I lys av det norske lederskapet i støttegruppen for Afghanistan mener Senterpartiet det er naturlig at Regjeringa bruker anledningen til å sette i fokus betydningen av gjenoppbyggingsarbeidet i Afghanistan og finansieringa av dette. Videre mener Senterpartiet man bør benytte anledningen til å fokusere sterkere på den humanitære agendaen, f.eks. ved å bringe spørsmålet om håndvåpen høyere opp på den internasjonale dagsordenen. Håndvåpen dreper, håndvåpen destabiliserer, og håndvåpen utsetter sivilbefolkningen for store lidelser.

Vi er tilfreds med at Regjeringa vil ta initiativ for å skape debatt om spørsmål knyttet til de økonomiske drivkreftene som forårsaker konflikt. Dette er et framtidsrettet tema. I festtaler snakker mange om nødvendigheten av å anlegge et utvidet sikkerhetsbegrep, men det har vist seg veldig vanskelig å operasjonalisere det. Økonomiske drivkrefter som forårsaker konflikt, er nettopp en interessant operasjonalisering av begrepet. Temaet er relevant for en rekke afrikanske stater, som Angola, land i Vest-Afrika eller land rundt de store sjøene. Dette er land som er preget av oppløsning, og hvor myndighetene ikke har kontroll over store deler av landet. Opprørsgrupper finansieres ofte av grov utnyttelse av naturressurser som diamanter og tropisk tømmer. Slik sett har problemstillinga også et interessant miljøaspekt ved seg. Senterpartiet oppmuntrer derfor Regjeringa til å gå videre i dette arbeidet og håper at det vil være mulig ikke bare å avholde et seminar i tilknytning til presidentmåneden, men også å bringe spørsmålet inn på Sikkerhetsrådets dagsorden.

Haakon Blankenborg (A): Det er unekteleg litt pussig at alle i debatten har prata om interpellasjonen, unntatt interpellanten. Men til gjengjeld var ho svært tilfreds med at ho har hissa opp utanriksministeren, så det er sanneleg mykje rart ein kan bruke Stortingets talarstol til.

Men når det gjeld interpellasjonen, om arbeidet i Tryggingsrådet, var det da Norge gjekk inn i Tryggingsrådet, slik at ein såg grensene, og derfor var ein også svært forsiktig med å flagge konkrete saker ein skulle gjennomføre. Ei sak kom raskt på dagsordenen, nemleg Irak-sanksjonane. Norge har – naturlegvis ikkje aleine, men saman med andre, som utanriksministeren var inne på – fått gjennomslag for ein politikk for å endre sanksjonane. Men dette illustrerer også grensene for arbeidet i Tryggingsrådet på ein heilt utmerkt måte – at det er mogleg gjennom arbeid i Tryggingsrådet å få endra politikk i ei retning som vi ønskjer, at det er grenser for kor langt det går an å gå, og kor raskt det går an å gå, men retninga er det ingen tvil om. For Tryggingsrådet i FN er ikkje ei norsk flaggstong. Det er ein arbeidsplass for å forme politikk, og det må vere det som ligg til grunn, utan at ambisjonane dermed skal reduserast.

Dei tre hovudpunkta som Norge la vekt på ved inngangen til medlemskapen i Tryggingsrådet, er like aktuelle og vil vere det i tiår framover, sannsynlegvis. Derfor var det heller ikkje slik at ein kunne vente at ein skulle få veldig konkrete gjennomslag på alle punkt, men at Norge kan vere med og setje spor etter seg i den politikken som FN fører gjennom Tryggingsrådet på punktet om samanhengen mellom fred og utvikling, som Åslaug Haga var inne på her, og også på fredsoperasjonar, som blir vanskelegare og vanskelegare. For fleire og fleire operasjonar blir sette i gang, og vanskelegare og vanskelegare blir det å skaffe ressursar til operasjonane dersom ikkje andre tar på seg den oppgåva. Og det er fokus på Afrika, som mange her har vore inne på. Det er ikkje slik at ein løyser dette dilemmaet fort, men ein set det på kartet, og der skal det vere, slik at andre også følgjer opp dette. Og Norge må følgje det opp etter at tida i Tryggingsrådet er omme.

Ein meir allmenn debatt om situasjonen i Midtausten reknar eg med at vi kjem tilbake til i slutten av februar eller når det måtte bli ein allmenn utanrikspolitisk debatt, og dei mange viktige innspela som representanten Halvorsen tar opp, høyrer naturleg med i ein slik debatt. Arbeidarpartiet meiner at arbeidet i Tryggingsrådet er så viktig at ein ville setje fokus på det i denne omgangen, og eg set derfor også pris på interpellasjonen som SV tok opp, nettopp for å halde fokus på arbeidet i Tryggingsrådet.

Eitt punkt som ikkje var særleg framme, men som rett nok var nemnt da Norge vart medlem av Tryggingsrådet, og som ein kanskje bør sjå på om ein kan få meir fram, går på å medverke til at denne perioden i Tryggingsrådet kan brukast til å skape større forståing også i Norge for kva Tryggingsrådet og FN eigentleg er. Begivenheita har vel gjort at det har kome litt i bakgrunnen, men det er ei viktig sak, noko ikkje minst denne interpellasjonsdebatten kanskje også tyder på ut frå det enkelte talarar har sagt.

Inge Lønning (H): Interpellanten viste i sitt innlegg til at det fra regimet i Iran sies at det er en ære å ha USA som fiende. Interpellanten gav ikke helt uttrykkelig uttrykk for at dette er en virkelighetsoppfatning hun deler med regimet i Iran, men den røde tråd i hennes innlegg kunne i hvert fall forstås slik at kriteriet for hvorvidt man spiller en rolle i utenrikspolitikken, navnlig Norge, er hvorvidt man inntar de motsatte standpunkter av USA. Det innebærer, så langt jeg kan skjønne, at interpellanten selv må ha falt for den samme forenkling som hun anklager utenriksministeren og Regjeringen for, nemlig at det er forholdet til USA som betyr alt i denne verden – bare for interpellantens vedkommende med motsatt fortegn.

Fullt så enkel er dagens globale virkelighet formodentlig ikke. Det kan vel heller ikke være det mest interessante spørsmål når det gjelder utenrikspolitikk og det internasjonale samfunn, hvor stor rolle Norge spiller til enhver tid, eller hvor stor oppmerksomhet Norge er i stand til å tiltrekke seg til enhver tid.

Akkurat når det gjelder medlemskapet i Sikkerhetsrådet og det å inneha formannskapet i Sikkerhetsrådet, ville jeg være tilbøyelig til å snu det resonnementet på hodet og si at kriteriet på at man gjør en god jobb, er at man blir lagt minst mulig merke til. Hensikten med å påta seg den jobben er ikke å sette Norge på verdenskartet eller å finne på et eller annet spektakulært som tilfredsstiller hjemmeopinionen i Norge.

Mitt inntrykk er at når Norge har så vidt tunge oppgaver som vi faktisk har innenfor dagens FN-system – langt utover det vår størrelse skulle tilsi i verdenssamfunnet – er det et vitnesbyrd om at Norge gjennom mange tiår har bygd opp en ikke ubetydelig tillit fordi vi har ført en konsekvent og forutsigbar og ryddig utenrikspolitikk i dette land. Jeg er ikke sikker på om Norges stilling i internasjonal sammenheng hadde vært like sterk dersom SV i denne perioden hadde hatt noen som helst innflytelse på norsk utenrikspolitikk.

Når vi har den stilling vi har, og når vi kan utføre så pass mye nyttig arbeid der hvor freden virkelig er truet, både på kort sikt og på lang sikt, er det faktisk fordi det har vært bred tverrpolitisk enighet i denne sal om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk, og de hovedlinjene har hele tiden gått på tvers av det som har vært SVs virkelighetsoppfatning. Det tror jeg både vi og verden kan være tilfreds med.

Kjetil Bjørklund (SV): Som medlem av FNs sikkerhetsråd er Norge i posisjon til å være med og sette saker på dagsordenen og avgjøre spørsmål av stor betydning for internasjonal fred og sikkerhet. Som et lite land har vi sterk interesse av å bidra til å styrke Sikkerhetsrådets autoritet og legitimitet, og til å bidra til å videreutvikle en internasjonal rettsorden til beskyttelse av menneskerettigheter, miljø og demokrati. Vi bør derfor reagere klart når USA, som verdens eneste gjenværende supermakt og vetomakt i Sikkerhetsrådet, klart markerer at de akter å opptre på egen hånd og la sine egeninteresser være eneste rettesnor i utenrikspolitikken. Når Bush fullstendig unnlater å snakke om internasjonalt samarbeid, ikke sier et ord om FN, og ikke engang om NATO, i sin «State of the Union»-tale, burde det få varselklokker til å ringe kraftig i utenriksdepartementet i hvert et lite land.

SVs interpellasjon i dag tar utgangspunkt i at det virker som om Norge ikke er i stand til å opptre selvstendig i forhold til USA og stemme for det vi er for, selv om USA skulle være imot. Norge har vært blant dem som har foreslått at det skulle sendes internasjonale observatører til Midtøsten. Likevel har vi ikke stemt for dette ved de to anledningene hvor spørsmålet har kommet opp i rådet. Begge ganger har USA nedlagt veto. Det er vanskelig å tolke det som skjedde, særlig den andre gangen temaet kom opp, annerledes enn at Norge var opptatt av ikke å tråkke USA og Israel på tærne. Men istedenfor at utenriksministeren har invitert til en debatt om hvorvidt dette var et fornuftig hensyn, har han og Regjeringen vist til skjevheter i teksten osv. Også i forhold til Irak-sanksjonene har Norge opptrådt svært forsiktig og valgt en linje tett opp til USA og Storbritannia.

Som et lite land må vi selvsagt forholde oss til stormaktene. Men etter SVs oppfatning er det rom for et langt sterkere engasjement for fred og menneskerettigheter, også i forhold til konflikter hvor stormaktene har egeninteresser. Av hensyn til Sikkerhetsrådets legitimitet er det også viktig at rådet tar opp konflikter i områder hvor stormaktene har interesser. I tillegg til et klarere forsvar for palestinernes rettigheter burde Norge si sterkere ifra overfor naboen i øst om forholdene i Tsjetsjenia. Dette bør Norge gjøre selv om Russland kan komme til å bruke veto i eventuelle saker.

Regjeringen ser ut til å ha valgt en linje for arbeid i Sikkerhetsrådet hvor vi markerer oss som gode administratorer, og uten for mange selvstendige meninger. Jeg kunne sagt at dette er godt sammenfallende med Regjeringens generelle utenrikspolitikk, men det ville heldigvis ikke være helt riktig. Norge har en aktiv og bra bistandspolitikk, et klart engasjement for menneskerettigheter og for å bekjempe globale miljøproblemer. Kunne vi ikke gjøre dette mye tydeligere fra vår plass i Sikkerhetsrådet? Det er fullt mulig å tenke seg at Norge kunne oppnå innflytelse også ved å ha egne meninger, og ved å tørre å ta opp kontroversielle saker, særlig om vi kombinerer dette med administrativ dyktighet og kunnskap om aktuelle konflikter. Da kunne også den utenrikspolitiske linjen som flertallet i denne sal forfekter, blitt oppfattet av flere som noe annet enn «Den Norske Amerikalinje».

Kristin Halvorsen (SV): Først en liten kommentar til utenriksministeren, som lurte på om jeg mente han var hederlig eller kjedelig. Jeg sa faktisk fredelig. Da har vi en tredje tolkning av min – muligens – mumling.

Jeg må si jeg blir litt oppgitt, hvis det er slik at flertallet i denne salen mener at når vi diskuterer Norges rolle i Sikkerhetsrådet, skal vi først og fremst stå og snakke i tre minutter om det vi er enige om alle sammen. Norges rolle i Sikkerhetsrådet er jo nettopp viktig i de sakene der vi nå ser at det brenner mest. Da er det ikke SV som mener at Norge skal braute seg fram. Da er vi i en verdenssituasjon der to aktører brauter seg fram. Den ene er Sharon, og den andre er Bush. Begge gjør at man er i en ganske kritisk situasjon.

Jeg vil gjerne vite hva utenriksministeren mener kan være veien videre etter at det i morgen står på trykk i israelske aviser at Sharon beklager at han ikke likviderte Arafat for 20 år siden. Det kan ikke oppfattes som noe annet enn en meget farlig krigserklæring og en ytterligere ydmykelse i en situasjon som er spent fra før. Er det ikke da på tide at vi etterlyser så klar tale som overhodet mulig for å få satt på plass de rette proporsjonene i den saken?

Det andre er i forhold til Bush. Det er en farlig situasjon hvis Bush-administrasjonen går videre og mener at neste runde i kampen mot terror er å bombe Irak. Det er ikke fordi noen i denne salen mener at Saddam Hussein er en helt. Det er fordi vi er enig i det Jagland, tidligere utenriksminister, skriver i sin bok, at sanksjonene mot Irak var forfeilet fordi de ikke svekket Saddam Hussein. Tvert imot, de styrket ham. Formålet med sanksjonene ble ikke nådd gjennom måten de var innrettet på. Da må man spørre seg, når vi i denne situasjonen har Norges rolle i Sikkerhetsrådet oppe til debatt, om hva vi kan gjøre der det brenner mest. Da må det være uklokt at den som leder verdens eneste gjenværende supermakt, uttaler seg slik at man fra iransk side klasker til med de mest krasse utsagn mot USA, selv om utviklingen i Iran jo har vært både interessant og positiv i løpet av de siste årene. Det er ganske viktig at Norge har en meget klar holdning i disse sakene. Det kan ikke være slik at hvis Norge opptrer som Irland og Frankrike i Sikkerhetsrådet, er vi udiplomatiske og brauter oss fram.

Bare en liten kommentar til slutt. Blankenborg var inne på noe som også har vært en hjertesak for SV lenge, nemlig at vi kunne ha brukt mer ressurser mens vi nå er medlem av Sikkerhetsrådet, til å informere om FN på hjemmebane. Det viser seg at et mindretall av den norske befolkningen er klar over at vi pr. nå er medlem av Sikkerhetsrådet. Vi hadde hatt en mulighet til å forandre det hvis vi hadde brukt noe mer ressurser til å få hevet bevisstheten om FNs rolle i den norske opinionen.

Utenriksminister Jan Petersen: Det må selvfølgelig ende der det har endt, nemlig at Kristin Halvorsen nok en gang sier at det aller viktigste er at vi skal ta et oppgjør med president Bush. Det har hun snakket om i ca. seks måneder nå. Gang på gang har hun vist til uttalelser som vi må ta kraftig avstand fra, som hun sier. Det som er det interessante, er at Kristin Halvorsen gang på gang har tatt feil i sine utenrikspolitiske vurderinger. Ingen har så mange ganger tatt feil i løpet av de siste seks månedene som det Kristin Halvorsen har gjort, og så er hun i gang igjen. Jeg må derfor si at jeg synes at kanskje burde Kristin Halvorsen oppsummere høstens feilvurderinger før hun går videre.

Det andre, og det må jeg si gjorde meg ganske oppbrakt, var Bjørklund, som hadde lest innsiden av meg, og i sin visdom funnet ut at jeg altså er en slags USA-klakør. Det synes jeg er et primitivt forsøk på å ta mannen istedenfor ballen. Bjørklund er ikke i stand til å begrunne det og viser dermed den sørgelige status på SVs utenrikspolitiske tenkning. Jeg vil forlange respekt for mine vurderinger. Jeg har gjort meg opp selvstendige vurderinger, men respekt for andres oppfatninger er ikke god SV-politikk for tiden, skjønner jeg, slik det er uttrykt fra Bjørklunds side. Men man sier vel det man har på hjertet.

Så til selve sakens innhold. Jeg er helt enig med Haakon Blankenborg i at en av de viktige tingene ved presidentmåneden vil være at vi får satt lys på hva Sikkerhetsrådet rent faktisk er. Legg merke til – for dem som har snakket om Sikkerhetsrådet – at det er en enstemmig oppfatning at sikkerhetsrådsformannskapet ikke skal bli noen egotripp for Norge. Vi er der for å gjøre en nyttig jobb for Sikkerhetsrådet, slik at alle medlemmene føler at vi oppfyller det som er Sikkerhetsrådets mål og forutsetninger.

Det er enormt mange ting som skal presses inn i denne meget korte måneden som jo mars måned er. Det betyr at vi må prioritere nøye, slik at vi får gjort en ordentlig jobb når det gjelder de oppgavene som kommer, at man ikke bare klokker ut og sier at man har tatt det opp, som det heter, men at vi også har greid å gjøre en skikkelig innsats på det området. Jeg må si at slik dagsordenen nå er, er den allerede meget ambisiøs. Det kommer til å dreie seg mye om Afrika, som seg hør og bør. Det er absolutt mulig at Afghanistan også vil være på dagsordenen. Det vil bli møter om Midtøsten på rutinemessig måte, og hensikten med det seminaret som skal holdes i New York, er å bringe de problemstillingene opp. Hvis de øvrige medlemmene i Sikkerhetsrådet finner det meningsfylt at vi bringer dette inn i en møteform også, gjør vi selvfølgelig det. Men det vi ønsker oss, er at de øvrige medlemmene når vår måned er ferdig, sier at ja, her ble det gjort et nyttig arbeid, og ikke at det ender med at folk himler med øynene og sier: Og så disse nordmennene, da.

Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten avsluttet.

Inge Lønning inntok her presidentplassen.