Inga Marte Thorkildsen (SV): Den siste tida har vært sterkt preget av debatten om hva vi skal gjøre for jenter med annen kulturell bakgrunn som sliter med problemer som tvangsekteskap, æresdrap og kjønnslemlesting. Takket være noen steintøffe jenter med navn som Kadra, Shabana, Jeanette og Nadia har denne debatten blitt tvunget fram, og de fortjener vår fulle respekt og støtte for at de tar tak i dette til tross for represalier, hets og trusler, som vi vet at de blir utsatt for. Nå har jentene spilt ballen over til oss, og det gir oss et kjempeansvar. Ansvaret går først og fremst ut på å finne fram til tiltak som forhindrer overgrep i minoritetsmiljøene. Men ansvaret går også ut på at vi skal ta fatt i dette på en skikkelig måte. Vi skal ikke slå politisk mynt på denne saken. Vi skal ikke prøve å gjøre dette til et kulturspesifikt problem, hvor volden og tvangen først og fremst er noe som gjelder «de andre», og at «de» må bli som «oss».

Vold mot kvinner er et utbredt problem også i etnisk norske miljøer og familier, og dette må vi forsøke å bekjempe med like stort alvor som den volden som foregår i minoritetsmiljøer. Derfor syns jeg det var på sin plass å nevne her i Stortinget på tirsdag at det var påfallende at Fremskrittspartiet var det eneste partiet som ikke var til stede i salen da vold mot norske kvinner – av norske menn – ble debattert, mens de er først framme ved mikrofonen når det er muslimers og innvandreres vold som står på dagsordenen. Og jeg ønsker da Fremskrittspartiet velkommen til denne sal i dag.

La oss slå fast en gang for alle at vold mot kvinner ikke er et kulturelt betinget problem, men at det først og fremst dreier seg om maktforhold mellom kjønnene. Derfor er det fryktelig viktig at vi hele tida jobber for å endre på maktstrukturer som holder kvinner og menn på plass innenfor snevre kjønnsroller. Etter mitt syn er det viktig å se arbeidet mot vold i sammenheng med arbeidet for økonomisk selvstendighet, representasjon og et likestilt og inkluderende arbeidsliv.

På SVs vegne vil jeg aller først be om at kommunalministeren og hele Regjeringa setter alle kluter til for å få til en særlig satsing på skole og utdanning. Nøkkelen til en vellykket integreringspolitikk ligger først og fremst i å sørge for at alle får utdanning og kunnskap. I den forbindelse mener SV det er svært viktig å få på plass obligatoriske introduksjonsprogrammer, også for folk som kommer hit på gjenforening, og at norskopplæringa knyttes til disse programmene.

Alle som bor i dette landet, skal lære seg norsk – helst mye norsk. Men alle kan ikke lære like fort eller like godt, og dette må vi også ta høyde for. Noen er ikke i stand til å lære, fordi de har nok med å bearbeide traumer etter krig og annen elendighet, mens andre trenger mer tid, fordi de var analfabeter da de kom. Samtidig kan vi ikke ha det sånn at vi på den ene ytterkanten har mennesker som går på norskkurs i årevis, med stadige avbrekk, uten at det stilles noen som helst krav til progresjon, mens vi på den andre ytterkanten har høyt utdannede mennesker som ikke får godkjent sin kompetanse fordi systemet er for rigid. Det er å kaste bort ressurser, og det skaper mistillit til systemet.

Jeg vil også få be om at vi slutter å dobbeltkommunisere overfor minoritetene. Et eksempel: Min kurdiske venninne var svært glad for kontantstøtten, for det ville sette henne i stand til å ha sønnen sin i barnehagen sånn at han kunne lære seg norsk og få norske venner. Hun forstod lite da jeg forklarte at kontantstøtten kun var noe hun fikk hvis hun lot være å ha sønnen sin i barnehagen. Hun sa: Men vi får jo så mye kjeft for at vi ikke lærer ungene våre norsk. Hvordan kan de da betale oss for å være hjemme? Det samme gjør seg gjeldende i debatten om muslimske privatskoler. Det påpekes stadig fra politisk hold at slik segregering er uheldig og uønsket, men samtidig åpnes det opp for dette gjennom norsk lov. For noen statsråder, som f.eks. Valgerd Svarstad Haugland, dreier dette seg om å gi foreldre full frihet til å velge på vegne av sine barn. Mitt perspektiv er at barnas beste skal være utgangspunkt for politikken, ikke foreldrenes. Barnas beste er dessverre ikke alltid det foreldrene mener og tror. Det er ikke til barnas beste å miste flere år av skoletida si. Det er ikke til barnas beste å gå på privatskoler som prediker menns overlegenhet over kvinner, eller at det er greit å tukte sine barn, uansett hvilken religiøs lære de måtte mene å forankre et slikt syn i. Det er ikke til barnas beste å lære at dersom du ikke følger de voksnes råd og Guds lære, vil du brenne evig i helvete, eller bli utstøtt fra dem du er glad i, og at det i så fall er din egen skyld. Barnas beste er å møte andre barn med andre oppfatninger enn dem selv, å føle at voksne gir dem trygghet i stedet for engstelse og mareritt, å få vite at de har noen grunnleggende rettigheter som aldri skal krenkes. Og hvis de krenkes, skal de vite at det ikke er deres skyld. SV mener at en god integrerings- og oppvekstpolitikk er å fjerne kontantstøtten, gi alle fire-femåringer gratis kjernetid i barnehagen, stoppe de private, religiøse skolene og heller satse 100 pst. på en god, inkluderende og mangfoldig offentlig skole hvor unger med forskjellig bakgrunn går sammen og blir kjent med hverandre.

SV vil påpeke viktigheten av at de vedtatte handlingsplanene mot tvangsekteskap og kjønnslemlesting skal gjennomføres i et langt raskere tempo enn i dag, og at de i hvert fall skal gjennomføres. Samtidig er det viktig at tiltakene vi blir enige om, også er av akutt karakter, ikke bare langsiktige, holdningsskapende og kompetansehevende tiltak. SV har i flere uker diskutert ulike tiltak som har som mål å forhindre tvangsekteskap og sette unge mennesker i stand til å stå på egne bein. Vi diskuterer bl.a. forbud mot fetter og kusine-ekteskap, gjeninnføring av forsørgerplikten, krav om at ekteskap skal inngås i Norge før gjenforening kan innvilges, egne ekteskapsregistre i moskeene og økonomiske sanksjoner mot foreldre som tar barna ut av skolen uten å søke om dette på forhånd. Særlig det sistnevnte punkt vil jeg fryktelig gjerne at kommunalministeren ser på, for det er en uholdbar situasjon nå hvor mange barn hvert år forsvinner, særlig fra Oslo-skolene, for å bli sendt til foreldrenes hjemland, og de mister da muligheten til å ha et nettverk, og de mister også verdifull norskkunnskap.

Vi tror dessuten at det er viktig at vi ser på barnevernsloven og tar en diskusjon om hvorvidt aldersgrensa for vedtaksmyndigheten heves fra 18 til 20 år. Flere av jentene vi har vært i kontakt med, har også bedt om dette, og de har bedt om at vi i tillegg til å fokusere på hybelkollektiver som et tilbud til unge som har brutt med familiene sine, aktivt forsøker å rekruttere fosterfamilier og beredskapshjem, fordi de trenger kjærlighet og omsorg, og mange av dem ønsker ikke å bli minnet daglig om hvilken situasjon de er i, når de stadig treffer andre som er i akkurat samme situasjon som dem. Uansett må disse tiltakene vi blir enige om, ha barn og unges beste som utgangspunkt. Vi må ikke gå inn for forslag som vil gjøre det enda vanskeligere enn i dag å søke om hjelp når de trenger det. Forslag av typen «kast dem ut» er etter min mening av en sånn karakter at vi ikke oppnår målet om å hjelpe disse unge menneskene, fordi de da kan bli enda reddere for å ta kontakt.

Et annet problem jeg vil peke på, er etnisk norske menn som bruker vold mot utenlandske kvinner de har hentet hit. Vi har mange eksempler på at disse kvinnene holder ut i et mishandlingsforhold de ellers ville ha brutt ut av, i frykt for å bli kastet ut av landet. Den såkalte treårsregelen har gjort situasjonen til mange av disse kvinnene helt uholdbar, og dette er særlig alvorlig når barn er en del av disse familiene. Vi vet at UDI praktiserer forskriftene meget strengt, og at det kan være vanskelig å bevise mishandlingsforhold, bl.a. fordi UDI synes å sette enda strengere krav til bevis enn det norske domstoler gjør. Det er vanskelig nok for norske kvinner å bli trodd, og vi kan bare tenke oss hvor vanskelig det må være når en i tillegg ikke behersker språket eller kjenner regelverket. Dette gjør disse kvinnene særlig sårbare, og jeg vil derfor be om at statsråden vurderer tiltak som kan forhindre denne typen maktmisbruk, som i dag også er et resultat av at lovverket gjør dette mulig. Slik situasjonen er i dag, mener jeg vi kan holdes i hvert fall indirekte medansvarlig for denne mishandlinga, fordi vi ikke gjør nok for å forhindre den. Dette må vi få en slutt på, og jeg håper statsråden vil ta et initiativ på dette feltet, eventuelt i samarbeid med justisministeren.

Statsråd Erna Solberg: Det er to påfølgende debatter her i dag som i og for seg dreier seg om det samme temaet. Jeg har lyst til å understreke et par vesentlige rammer som jeg mener bør være rundt en slik debatt.

Det er for det første at det regelverket vi i Norge skal ha, skal være ikke-diskriminerende. Det vil si at regler som innføres, skal gjelde både nordmenn, uansett etnisk bakgrunn, og innvandrere.

Det andre er at de forhold vi lager politikk for å hindre, nemlig dette som går på tvangsekteskap, familiers æresoppgjør, en del av konsekvensene av kulturkonflikter, kan ha sin årsak i to ulike forhold: For det første har man et problem knyttet til at det er økonomiske motiver, ønsket om å gi andre en billett til Vesten, enten familiemessig eller av økonomiske grunner. For det andre kan det være dyptgripende kulturtradisjoner som bl.a. gir seg sterke utslag i frykten for at barn skal bli norske, mindre etniske.

Det skillet bør vi ha med i debatten, for selv om de to forholdene er gjensidig forsterkende, er mitt poeng med å trekke dette frem at hvordan ulike regelendringer slår ut, må vurderes ut fra om man bekjemper tradisjoner eller rene økonomiske motiv. Jeg synes kanskje debatten av og til legger særs mye vekt på noen av disse temaene, spesielt de økonomiske motivene.

Regjeringens utgangspunkt i denne sammenhengen er at vi skal fokusere på endringer som bedrer situasjonen til unge med flerkulturell bakgrunn, og at vi skal stå på de unges side i disse konfliktene. Hvis årsaken til konfliktene først og fremst er billett til Vesten, kan virkemidler som sperrer adgangen, være viktigst. Hvis det er kulturkonflikter, kan nettopp slike politikkomlegginger forsterke problemene for ungdommene selv.

Når det gjelder selve interpellasjonen, har representanten fokusert mest på integreringsarbeidet. Jeg vil få lov å kommentere en del av de spørsmålene som tas opp i selve interpellasjonen.

Utlendingsloven har som hovedregel at underhold må være sikret for den som søker om familiegjenforening. Dette kravet er altså ikke fjernet. Når en utenlandsk borger søker familiegjenforening med sin ektefelle i Norge, er det vanligvis en forutsetning at underhold er sikret. Det er imidlertid unntak fra underholdskravet dersom den som bor i Norge, har asyl her, er overføringsflyktning eller har fått innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter søknad om asyl. Normalt blir det også dispensert fra underholdsplikten for herboende som er norske borgere, eller når sterke menneskelige hensyn tilsier det.

Å være «sikret underhold», som det står i loven, betyr at søkeren må kunne forsørge seg selv, eller bli forsørget av den som han eller hun søker gjenforening med. Tilstrekkelig underhold kan sikres gjennom arbeidsinntekt, pensjon eller på annen måte. Utlendingsdirektoratet legger til grunn at samlet inntekt for søker og den som bor her, minst tilsvarer lønnstrinn 1 i statens lønnsregulativ.

Det er mulig å endre reglene og stille vilkår for familiegjenforening, f.eks. slik det foreslås i Dokument nr. 8:50, som er til behandling i Stortinget. Generelt ville slike forslag også gjøre det vanskeligere for mange utlendinger i Norge, særlig for de nyankomne som hadde et etablert familieliv før de kom til Norge. Jeg antar at hensikten med å ta underholdsplikten opp i denne sammenhengen først og fremst er rettet mot å stille klarere forsørgelseskrav for dem som har bodd i Norge lenge. Jeg tror det er riktig å gjennomgå disse reglene, fordi praksis synes å være mye romsligere enn det regelverket faktisk er. Det kan også være grunnlag for å gjøre endringer. Men skal vi gjøre store endringer, må det gjelde både nordmenn av norsk etnisk bakgrunn og nordmenn av minoritetsbakgrunn. Samtidig må vi sikre oss at reglene våre ikke tvinger norsk ungdom tilbake til foreldrenes hjemland, eller at strenge forsørgelseskrav tvinger ungdom vekk fra utdanning og ut i yrkesliv. Det er derfor behov for å gjennomgå hvilke konsekvenser endringen i regelverket vil ha før man konkluderer med at det skal skje større tilstramninger og hvordan man eventuelt skal foreta de tilstramningene. Det spørsmålet arbeider departementet mitt med, og vi vil se nærmere på det og komme tilbake igjen til det.

Når det gjelder økonomiske sanksjoner for å forhindre at barn og unge tas ut av grunnskolen for å tilbringe perioder i foreldrenes hjemland, er det bestemmelser i opplæringsloven og barnetrygdloven som kan anvendes. Kommunen er ansvarlig for at barn og unge får opplæring i henhold til loven. Rett og plikt til grunnskoleopplæring inntrer når det er sannsynlig at barnet skal være i Norge i mer enn tre måneder.

I opplæringsloven § 2-1 femte ledd heter det:

«Dersom ein elev utan å ha rett til det har fråvære frå den pliktige opplæringa, kan foreldra eller andre som har omsorg for eleven, straffast med bøter dersom fråværet kjem av at dei har handla forsettleg eller aktlaust. Offentleg påtale blir ikkje reist utan når kommunen set fram krav om slik påtale.»

Foreldrene kan ikke bøtelegges ved gyldig fravær, som sykdom eller permisjon. Kommunen kan gi elever fri fra grunnskolen i inntil to uker når det anses som forsvarlig. Kravet om at hver enkelt permisjon skal være forsvarlig, setter grenser for hvor mange permisjoner en elev kan få i løpet av et skoleår. Bøtestraff er i dag den eneste økonomiske sanksjonen som er mulig etter opplæringsloven. Utdannings- og forskningsdepartementet har til nå ikke vurdert endringer i regelverket som regulerer sanksjoner i forhold til foreldre i grunnskolen.

Når det gjelder rett til barnetrygd, er det et vilkår at barnet er bosatt i Norge. Barnet regnes ikke som bosatt i Norge ved opphold i utlandet som er ment å vare mer enn tolv måneder, eller dersom barnet skal oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder pr. år i to eller flere påfølgende år. I disse tilfellene stanses barnetrygden med virkning fra måneden etter utreise.

Barnets foreldre har plikt til å melde fra om barns utenlandsopphold som kan få betydning for rett til stønad. Det er grunn til å anta at meldeplikten ikke alltid blir overholdt. Barne- og familiedepartementet vurderer derfor å innføre bedre kontrollrutiner for å hindre feilutbetalinger av barnetrygd i forbindelse med barns utenlandsopphold. Dette arbeidet skjer i samråd med Sosialdepartementet, Utdanningsdepartementet og Rikstrygdeverket.

Jeg er enig i at en forutsetning for vellykket integrering av innvandrere er at de så raskt som mulig tilegner seg norskkunnskaper for å delta i arbeidsliv, samfunnsliv og utdanning. Alle innvandrere skal få tilbud om norskopplæring når de kommer til Norge, og de fleste tar imot tilbudet. Pr. 1. desember 2000 deltok ca. 22 000 i norskopplæring.

Regjeringen har startet arbeidet med å innføre obligatorisk norskopplæring. Innføring av obligatorisk norskopplæring vil understreke at norskkunnskaper er så viktig for vellykket integrering at man ikke bør ha en mulighet for å velge bort norskopplæringen. Foreldre med gode norskkunnskaper er viktig for barns integrering. Det er òg viktig for foreldres mulighet til å utøve foreldrerollen i vårt samfunn. Obligatorisk norskopplæring vil i seg selv ikke bedre kvaliteten på opplæringen eller løse problemet med fravær og frafall. Både innenfor dagens system og innenfor en ordning med eventuell obligatorisk opplæring har vi problemer med å nå fram til innvandrere i enkelte miljøer. Hvordan vi skal kunne løse det, og eventuelle sanksjoner, må vi se nærmere på. Det er også vesentlig her å ha fritaksordninger, bl.a. for gamle, syke og traumatiserte flyktninger. Vi har nedsatt en tverrdepartemental arbeidsgruppe som utreder obligatorisk norskopplæring for voksne innvandrere. Denne arbeidsgruppen vil ha sin innstilling ferdig før sommeren 2002, slik at vi kan sette i gang arbeidet med hvordan vi skal gjennomføre dette.

Samfunnskunnskap er viktig for dem som kommer til Norge og skal bli boende her. Dette er i dag integrert i norskopplæringen. Jeg mener det er rom for å se mye nærmere på innholdet i den samfunnskunnskapen som gis. Oppmerksomhet rundt vårt samfunns roller og forventninger samt mulige konflikter med barn bør etter min mening introduseres tidlig. Det er veldig mange utfordringer vi normalt ikke tenker på, som møter foreldre fra andre kulturer. Jeg har bl.a. blitt møtt med spørsmål fra en del somaliske foreldre som ikke vet hva matpakke er, hva den skal inneholde, og det faktum at barn bør ha mat med seg på skolen. Det er viktig for oss å se at når man kommer fra en annen bakgrunn, har man andre problemer enn det vi er vant til, og det vi har en politikk for. Jo mer familiene trekkes inn, jo lettere blir det å motvirke fordømmende holdninger til vårt samfunn. Jeg tror det også vil gjøre at konfliktnivået i innvandrerfamiliene kan reduseres.

Både jeg og flere av mine kolleger i Regjeringen har jevnlig kontakt med representanter for innvandrermiljøene, både enkeltpersoner og ledere for ulike organisasjoner. Det har vært flere møter i den senere tiden, hvor bl.a. imamer har vært til stede. Jeg har tro på at sammen med endringer i lovverket vil dialog og samarbeid være det viktigste virkemidlet for å få resultater på lang sikt. Samtidig skal det ikke være tvil om at norske lover og regler gjelder for alle som bor i Norge. Som et ledd i arbeidet med å styrke dialogen mellom innvandrermiljøene, også de religiøse, vil Regjeringen invitere til en nasjonal konferanse i august. Hensikten med en slik dialogkonferanse er å sette fokus på barnas situasjon, på integrering og de problemområdene som har vært i fokus de senere årene, og få til samarbeid om gode løsninger, men også klart å fortelle hvilke forventninger vi har.

La meg understreke én ting, fordi interpellasjonen bl.a. peker på muslimske ledere. De konflikter og kulturtradisjoner vi har sett gi seg utslag i grove overtramp, er ikke knyttet kun til muslimske miljøer. I en rekke andre miljøer med andre religioner foregår det også slike overgrep. Ved å fokusere for mye på muslimer, eller for mye på pakistanere eller somaliere, kan vi overse mange unge som trenger hjelp. Det må vi ha med oss i det videre arbeidet.

Vi arbeider videre også med en odelstingsproposisjon om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere. Den vil bli fremmet før sommeren 2002. Sammen med obligatorisk norskopplæring vil dette legge grunnlaget for bedre integrering av de mange som gifter seg hit, og som kommer hit fordi vi trenger arbeidskraft.

Jeg tror at vi har rom for å gjøre mer på mange av integreringsområdene, men jeg tror vi skal ta den tiden (presidenten klubber) som trengs for nettopp å sørge for at det er ungdommens problemer som står i fokus for de løsningene vi velger (presidenten klubber igjen), og at vi ikke velger ting for å delta i den politiske debatten.

Takk, president!

Inga Marte Thorkildsen (SV): Først vil jeg takke for svaret fra statsråden. Jeg syns hun sa mye klokt.

Heller ikke jeg tror at vi skal forhaste oss i denne debatten slik at vi kommer skeivt ut, men vi skal heller ikke ha veldig stor tålmodighet på vegne av disse jentene, for mange av dem er jo i en akutt situasjon, og de krever handling nå.

En del av det kan bøtes på ved at vi får gjort noe med holdninger, som f.eks. at organisasjonene vi har vært i kontakt med, forteller om barnevernsarbeidere som har vært usikre på hvordan de skal håndtere en situasjon med vold mot barn i en innvandrerfamilie, mens de ikke ville ha vært usikre på om det hadde vært en norsk familie. Sånt skal vi ikke ha noe av, og det må de få klar beskjed om veldig kjapt.

En del av regelverket har vi på plass, og statsråden pekte på noe av det. Problemet er jo der når det ikke brukes. Vi vet at det forsvinner mange unger fra skolene hvert år. Vi vet at skolene kan gjøre noe med dette, og at de egentlig bør og skal gjøre noe med det. Men det skjer ikke allikevel. De innspillene vi får fra folk som jobber med disse unge menneskene, er jo nettopp at ingenting skjer. Og det er det vi må få en slutt på. Der tror jeg at det rette vil være å ha økonomiske tiltak, for mye av beveggrunnene for å sende unger ut av landet kan også være økonomiske. For eksempel er det billigere å ha et barn boende i mange av disse foreldrenes hjemland, enn å ha dem boende i Norge, når man får det samme beløpet for ungen.

SV var veldig skuffet etter budsjettinnstillinga fra kommunalkomiteen i fjor fordi man ikke ønsket å gjennomføre obligatoriske introduksjonsprogrammer også for folk som kommer på familiegjenforening. Dette må ikke være en frivillig ordning, og det må ikke bare gjelde for asylsøkere og flyktninger. Det må også gjelde for folk som kommer på familiegjenforening.

Når det gjelder kontakten med moskeene, er jeg enig med statsråden i at vi ikke skal gjøre dette kun til et muslimsk problem. Vi skal være klar over at de overgrepene som vi snakker om her, ikke er spesifikke for muslimer; det er også mange andre samfunn som er lukket, som har mange av de samme problemene. Sjøl er jeg vokst opp et sted hvor det var et stort innslag av Smiths Venner, og hvor det var mange av de samme problemene fordi det var et ekstremt lukket miljø som var vanskelig å komme i kontakt med. Men det jeg vil at statsråden skal vurdere, er bl.a. egne ekteskapsregistre, som sørger for at har man fått skilsmisse etter norsk lov, skal det også gjelde etter muslimsk lov, slik at man har en viss kontroll med hvorvidt det foregår flerkoneri eller ekteskap med barn som egentlig er under 18 år.

Statsråd Erna Solberg: Siden det er to interpellasjoner som omhandler nesten det samme temaet, har jeg valgt i mitt svar på det ene spørsmålet, som var mest om integreringen, å konsentrere meg om de langsiktige integreringstingene, og komme tilbake til de mer handlingsrettede tiltakene i svaret på den interpellasjonen som i og for seg var rettet mot det spørsmålet. Jeg må derfor få lov å komme tilbake til noen av disse tingene i svaret på interpellasjonen fra representanten Apelthun Sæle, også fordi dette er en stor, komplisert og vanskelig debatt.

Men jeg vil begynne med å si noe om dette med et eget ekteskapsregister. Vi jobber nå i Barne- og familiedepartementet og i Kommunaldepartementet med spørsmål knyttet til hvordan vi skal kontrollere at skilsmisser faktisk er skilsmisser – at man er skilt, at man ikke har et bigamiproblem, at kvinner vet det, at kvinner er blitt orientert om det, og at vi sørger for at ekteskapene er gyldige. Blant annet er det i Kommunaldepartementet knyttet til det å få ta inn neste kone til landet ved gjengifte og være sikker på at den skilsmissen som ble gjort, også er gyldig i deres hjemland. Viktigere enn at skilsmissen er gyldig i moskeen her i Norge, er sannsynligvis at den faktisk er gyldig i hjemlandet deres, slik at man kan reise hjem og ikke bli oppfattet som å være gift der, mens man ikke er gift i Norge. Vi jobber imidlertid med alle sidene ved ekteskapslovgivningen. Barne- og familieministeren sa i går at man jobber med spørsmålet om hvorvidt man kan sørge for at utenlandsk inngåtte ekteskap kan kontrolleres bedre, og ser på ulike måter å gjøre dette på.

Når det gjelder spørsmålet om å reise hjem og økonomi, må jeg si at jeg har ikke oppfattet det at folk blir plassert i hjemlandet sitt, først og fremst som et økonomisk spørsmål. Det problemet som ofte oppstår, er at når foreldre som har fordommer mot det norske samfunnet, ikke minst om kvinners rolle i det norske samfunnet, opplever at deres barn blir for norske, så sender de sine barn til hjemlandet sitt Det er ikke nødvendigvis i den hensikt å bli tvangsgiftet eller at de skal ta med seg en fetter hjem igjen, men det er rett og slett kulturutfordringen som gjør at man plasserer barna sine i hjemlandet. Det gjør på en måte at bare økonomiske sanksjoner ikke nødvendigvis møter det problemet. Men når det gjelder økonomiske overføringer til foreldre for barn, er det altså slik at barnetrygd ikke skal utbetales hvis barnet ikke er i Norge. Det skal rapporteres inn at man ikke lenger er stønadsberettiget, og det kravet om rapportering vil også danne innfallsport til om man kan se om man kan bruke det til også å gå gjennom om det her kan være tvangstilbakesendelse bl.a. av ungdom, knyttet til spørsmålet om man blir for norsk.

Jeg er helt enig i at vi må gjøre ting raskt. Derfor har vi også sagt at når det gjelder hvordan dette skal skje, om det blir en handlingsplan om tvangsekteskap eller andre ting, skal vi konkludere før påske med de hovedtiltakene vi ser, og hvilke områder vi kommer til å jobbe mer med. Noen av de tiltakene vi lover å se på, blir på det forebyggende planet, og noen blir på krisetiltak.

Signe Øye (A): Arbeiderpartiet mener det er bra at Stortinget nå debatterer integreringspolitikken. Det har i altfor lang tid vært mye mer fokus på UDI, mottakene og lange saksbehandlingstider. Selve integreringspolitikken har kommet i bakgrunnen.

Arbeiderpartiet mener det må settes inn mange tiltak, herunder økonomiske sanksjoner, for at vi skal lykkes bedre med integreringspolitikken. De tiltakene og lovendringene som settes inn, må ikke bare være fine på papiret. Vi må også være sikre på at de virker i praksis.

Vi har forbud mot omskjæring og tvangsekteskap. Det er forbudt etter norsk lov. Det er overgrep og skal straffes. Men likevel skjer det både omskjæring og tvangsekteskap, og få eller ingen straffes. Her må vi finne sterkere virkemidler.

Arbeiderpartiet mener at norskundervisning er det viktigste virkemidlet vi har for å lykkes med integreringsarbeidet. Derfor bør norskundervisning være obligatorisk med få unntak. Det må settes inn tiltak som både svir og påskjønner. Språktest må gjennomføres.

Gratis kjernetid i alle barnehagene, slik Arbeiderpartiet har foreslått, løser også problemet med barnepass mens innvandrermødrene tar norskundervisning, uten at dette blir en særordning for enkelte grupper. Arbeiderpartiet mener at like mye som kontantstøtten har vært et onde for disse gruppene, er enhetsskolen et gode og vil være det beste bidraget til at barna blir integrert.

Arbeiderpartiet har tro på at dialog og samarbeid mellom innvandrermiljøene og storsamfunnet kan bli mye bedre. Men skal vi få det til, må vi slutte å opptre med større toleranse overfor disse miljøene enn overfor samfunnet ellers. Loven må være lik for alle. Å pøse inn mange penger på å lage nye institusjoner som skal gjøre denne jobben nå, er ikke veien å gå. Vi må bygge på det vi har, og styrke det. Krisesentrene, helsestasjonene, konfliktrådene og det frivillige arbeidet må styrkes.

Arbeidsledigheten blant innvandrere er høy i forhold til andre. Hele 75 pst. av somalierne er arbeidsledige. Skal vi få disse tallene ned, trengs det tiltak. Da nytter det ikke med kaos i Aetat og nedskjæringer i arbeidsmarkedstiltakene.

Et annet område er godkjenning av utdanning fra et annet land. Fortsatt tar en slik godkjenning altfor lang tid og er svært vanskelig å få til. Arbeiderpartiet mener at introduksjonsprogrammet som nå er utprøvd i 26 kommuner, har vist seg å være svært bra. Dette må ganske raskt innføres i alle kommuner, slik at alle som får oppholdstillatelse, ikke bare kvoteflyktningene, får et tilbud om et slikt introduksjonsprogram. Det gir språkopplæring, det gir samfunnsopplæring, og det gir arbeidstrening. Det vil koste staten noen kroner i starten, men det vil bli billig på sikt. Det haster med å få dette på plass. Vi trenger den arbeidskraften vi også får ved at de som kommer hit, raskest mulig kommer i jobb.

Kari Lise Holmberg (H): Jeg må gi interpellanten helt rett når hun sier at drapet på svensk-kurdiske Fadime har gjort integreringsdebatten mer aktuell enn noen gang, for denne saken har vært en vekker i flere miljøer i Norge, og den har engasjert alle. Integreringsdebatten har kommet i fokus og er nå en debatt det er legitimt å føre. Slik har det ikke vært, og av ulike grunner bør alle partier gå i seg selv. Av frykt for å virke diskriminerende har man ikke våget å stille de krav man burde stilt, og snillismen har nok i for stor grad fått råde grunnen. I dag får vi tore å erkjenne at det er mangel på respekt dersom vi ikke stiller krav, og at nøkkelen til en vellykket integrering ligger i gjensidig respekt. Respekt og toleranse må gå begge veier og må gå både på holdninger og på tiltak.

Det er ikke noe raskt svar på hvordan man skal få til en vellykket integrering, og det er heller ingen fasit. Og ikke minst: Integrering vil ta tid. Det tar tid, og resultatene kommer ikke med en gang. Men det er viktig at den integreringspolitikken vi fører, samler bred tilslutning. Jeg er ganske sikker på at enighet og fast opptreden fra et samlet storting ville være svært ønskelig for å få til en vellykket integrering og for å få et godt samfunn. Holdningsskapende arbeid og tiltak må gå hånd i hånd. Det ene utelukker ikke det andre. Tvert imot er det en gjensidig avhengighet mellom holdninger og konkrete tiltak, lover og forskrifter. Opplysning, informasjon og samarbeid er grunnleggende. «Loven må være lik for alle», sier Signe Øye. Og det burde være en selvfølge, men slik har det altså ikke vært.

Når det gjelder praksisen vi har ført, er det helt udiskutabelt at det er et stort forbedringspotensial, og det har også statsråden redegjort for. Jeg har lyst til å ta for meg spesielt det som går på språket vårt. At alle skal lære seg norsk, er jeg helt enig med interpellanten i. Det er ett tiltak, men det er helt grunnleggende. Og der har vi i landet vårt ført en praksis på en del områder som har vært langt fra god. I grunnskolen har man tatt barna ut av den vanlige timeplanen i norsk skole for å gi dem morsmålsundervisning. Man gir altså morsmålsundervisning, men man tar det fra vanlig norsk timeplan. Og helt opplagt burde ikke det være mulig. Jeg stiller også spørsmål ved at vi skal ta barn ut av norsk skole i lange tider av gangen. Det er klart at vi må se på den praksisen vi fører, og her er det rom for forbedringer innenfor gjeldende lover og avtaler.

Per Sandberg (FrP): Jeg hadde ikke tenkt å la debatten dreie over på hovmodighet, men jeg må si at jeg blir litt provosert når interpellanten etterlyser Fremskrittspartiet i denne type debatter fordi vi var fraværende i én interpellasjonsdebatt. Jeg unnskylder interpellanten i og med at representanten er ny, men jeg vil anbefale henne å gå i Stortingets arkiv, og i særdeleshet gå til Innst. S. nr. 197 for 2000-2001. Jeg anbefaler også interpellanten å gå inn i Innst. S. nr. 184 for 1999-2000, så vil hun kanskje se hvor Fremskrittspartiet har stått i debatten.

Det har blitt slik at også SV og interpellanten flyr veldig høyt i debatten. Det skal de ha respekt for, selv om det har tatt uoverskuelig lang tid før de har forstått alvoret i saken. Det gjelder også Høyre, må jeg få lov å si, som tillater seg å komme på talerstolen i dag og be alle partier gå i seg selv. I de to innstillingene som jeg nevnte innledningsvis, har Fremskrittspartiet fremmet 30 forslag. Mange av disse forslagene har de andre partiene, bl.a. SV, nå tatt innover seg, men det gjenstår å se hva som skjer når Stortinget skal behandle Dokument nr. 8:50, som ligger til behandling i komiteen, der Fremskrittspartiet har tatt opp forslagene på nytt samt noen nye. Det kan ikke være slik at det er disse jentene – med all respekt – som nå har stått fram, som interpellanten sa, som har tvunget fram debatten. Debatten har ligget der hele tiden. Fremskrittspartiet har i årtier prøvd å sette i fokus mulige problemer innvandringen kunne medføre. Vi har blitt satt i den ene og den andre båsen hver eneste gang. Noen av våre tillitsvalgte har faktisk fått problemer med det, fordi de har blitt plassert i grupper med rasister. Nå har jeg opplevd å være i forskjellige debatter der Fremskrittspartiet ikke har fått ett kritisk ord mot seg, og det er vi glade for. Nå håper jeg virkelig at vi tar debatten en gang for alle og ikke gjør som statsråden nå antyder, at vi skal bruke tid. Vi har ikke mer tid å sløse med. Nå må det handling til. Da trenger vi ikke flere handlingsplaner, og vi trenger ikke flere vurderinger – tiltakene og løsningene ligger der når Dokument nr. 8:50, pluss de andre forslagene som Fremskrittspartiet har fremmet, kommer til behandling i Stortinget. Det kan ikke være mulig at Stortinget nå fraskriver seg ansvaret videre ved å bruke flere år på nye handlingsplaner og utredninger. Alvorlig er det, vi kjenner til det, og vi kjenner også løsningene. Jeg håper virkelig når vi kommer til behandlingen av disse forslagene, at også disse representantene viser samme engasjementet og støtter Fremskrittspartiet i de forslagene som er fremmet.

Heikki Holmås (SV): Statsråden svarte på alle spørsmålene til interpellanten bortsett fra ett, og det er det jeg gjerne vil utfordre statsråden på. Det er spørsmålet om obligatoriske introduksjonsprogrammer. Jeg tror at menn som har forstokkede holdninger, som at kvinnens plass er ved kjøkkenbenken, eller at kvinner skal tie i forsamlinger, om de kommer til å forandre holdning eller oppføre seg på en annen måte, det avhenger ikke av om de lærer seg norsk eller ikke, om de kan snakke norsk flytende eller ei, om de er norske i utgangspunktet eller har en helt annen etnisk bakgrunn. Poenget er at obligatoriske introduksjonsprogrammer i alle kommuner er noe vi skal ha fordi det sørger for at kvinnene får en mulighet til å lære seg norsk og får en mulighet til å integrere seg i det norske samfunnet på en måte som de kanskje ikke ville hatt mulighet til hvis en ikke hadde et slikt introduksjonsprogram.

Erfaringene fra de kommunene som har hatt introduksjonsprogrammet er veldig positive. Det er klart at det koster penger i første omgang. Men hvis det kan bidra til å få ned arbeidsløshet og bidra til at kvinnene – som har vært utsatt for kipe ting i sitt eget hjem, som kommer på krisesenter eller til fødselskontroll og ikke kan snakke norsk, men kommer med en lapp hvor det står skrevet et par ord slik at de skal kunne få den hjelpen de trenger og har et sterkt behov for – kan få hjelp til å få gjort noe med disse tingene, synes jeg definitivt det er verdt å få til dette. Når vi vet at dette funker, er det utrolig kipt at ikke alle partiene som nå sier at dette må vi jammen gjøre noe med, dette problemet må vi jammen gripe fatt i, har grepet fatt i de forslagene som SV har vært inne på i forhold til introduksjonsprogrammer, bl.a. i det siste statsbudsjettet og tidligere, for det er et viktig forslag. Jeg blir utrolig provosert over Fremskrittspartiet som sier: Vi handler, vi er ikke et parti som bare kommer med handlingsplaner, vi har faktisk de konkrete forslagene som gjør noe med situasjonen. Men Fremskrittspartiet har jo vært imot dette forslaget som kanskje er det mest effektive av alle nettopp for å sørge for å gi norskopplæring til de damene som trenger det. Fremskrittspartiet har vært imot dette forslaget, og da blir jeg rasende når de sier: Se, vi er så flotte. Det å være hovmodig fra talerstolen klarte forrige taler utmerket godt uten noen hjelp. Men jeg synes at det er et godt forslag. Nå fikk jeg med meg at Arbeiderpartiet har gått med på dette forslaget om å gi slike introduksjonsprogrammer ikke bare til asylsøkere og flyktninger, men også til folk som kommer på familiegjenforening. Det tror jeg er lurt, og jeg vil gjerne høre hva statsråden har å si til det.

Lars Rise (KrF): Drapet på svensk-kurdiske Fadime rystet oss alle. Jeg vil gjerne gi honnør til representanten Thorkildsen som tar opp et særdeles vanskelig tema. Det er meget følsomt, men det handler om menneskerettigheter, spesielt beskyttelse av kvinners rettigheter, og i noen tilfeller om en meget brutal behandling av kvinner. Problemet er hvis man på bakgrunn av noen overgrep går løs på en hel kultur og krever en total endring av tradisjoner som ikke alltid bare er av det onde. Jeg snakker ikke da om straffbare forhold, som omskjæring og tvang og undertrykkelse av kvinner, men kanskje om en annerledes måte å tenke på. Vi vet at det foregår tvangsekteskap, tvangsbortsending av barn til foreldrenes hjemland. Vi har også fått dokumentert at det foregår omskjæring. Det viser et behov for holdningsskapende arbeid i noen av de norske minoritetsmiljøene. Men grenseoppgangen mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er vanskelig. Vi må være klar over at de aller fleste ekteskap i verden er arrangerte ekteskap. I mange tilfeller fungerer de, men denne grenseoppgangen er meget vanskelig. Jeg tror ikke nødvendigvis at Odd Einar Dørum har rett i at det alltid er et likhetstegn mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Problemet er å klare grenseoppgangen og finne ut i hvilke tilfeller dreier det seg om tvang.

Jeg synes det var fint at representanten Thorkildsen påpekte at ingen må slå politisk mynt på denne saken. Den er så vanskelig, og det er problematisk å vite hvordan vi skal angripe den.

Vi må gjøre noe med holdninger, har det vært sagt flere ganger. Jeg tror at det er grenser for hva man kan oppnå gjennom politiske vedtak. Vi politikere klarer ikke å regulere alt. Vi klarer ikke å regulere dette at innvandrere har problemer med å få innpass i norske miljøer. Jeg har snakket med veldig mange familier og innvandrerbarn som ikke får noen norske venner. Dette å skape holdninger må ikke da bare gjelde inn i minoritetsmiljøene, men også i norske miljøer. Imamene som kommer hit, kommer ofte fra en helt annen virkelighet og bærer med seg en helt annen kulturell forståelse. Da må vi på lang sikt jobbe med imamene. Mange av disse er villig til å gjøre noe. Men i de tilfeller hvor det har skjedd dobbeltkommunikasjon, er det sterkt kritikkverdig. Jeg tror at vi med fordel kunne sette ned en ressursgruppe som i hovedsak kunne bestå av mennesker med minoritetsbakgrunn. Det er viktig at en slik gruppe skal ha tillit, og at den har både kulturell og religiøs kompetanse, dessuten kompetanse i pedagogikk. Og jeg tror at iverksetting av forskjellige tiltak i regi av en slik gruppe kunne føre til noe positivt, og at man da også kan få til dialog og vennskap og bygge tillit over tid. Jeg tror det er det som må til.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Først honnør til SV, som har reist denne debatten på den måten som dei har gjort i dag.

Eg vil konkretisera fire punkt i dei tre minutta som Senterpartiet har til disposisjon. Det fyrste er under stikkordet møteplassar. Det finst både sentrale og lokale organisasjonar og instansar som kontinuerleg er opptekne av arbeid som styrkjer forståinga mellom ulike kulturar, som styrkjer respekten på tvers av ulik bakgrunn. Det er eit paradoks at i budsjettet for 2002 var søknadene til ulike tiltak langt større enn stortingsfleirtalet fann å kunna innvilga. Eg vil be statsråden kvittera ut om ho ynskjer å styrkja dette arbeidet og dermed òg bidra på eitt felt til å styrkja integreringa.

For det andre: tilknyting til arbeid. Bondevik I-regjeringa tok initiativ til introduksjonsprogram og introduksjonsstønad. Det er gledeleg at meldingane er så gode frå dei forsøka som no har vore. Men det er òg svært viktig å syta for at desse blir obligatoriske, og at dei blir utvida til òg å gjelda familiegjenforeining. Når ein ser kor viktig det her er å styrkja integreringsarbeidet blant kvinner, når ein ser kor viktig det er å sørgja for aktivitet, når ein ser kor viktig det er at tilknyting til arbeid òg i svært mange samanhengar styrkjer integreringa, så må ikkje det vera uprøvt.

For det tredje: obligatorisk norskopplæring. Lat meg streka under kor viktig det er at denne norskopplæringa blir behovsprøvd. Korleis kan vi her snakka om ei obligatorisk opplæring som ikkje tek omsyn til at folk kjem med ein ulik språkbakgrunn, med ulik bakgrunn elles og med ulike erfaringar og opplevingar som utan tvil gjer at det her for nokon er behov for få timar, for andre langt fleire timar?

For det fjerde: gruppa einslege, mindreårige asylsøkjarar. Det er så avgjerande at desse no blir gitt ein betre start i Noreg. Kva gjer statsråden der?

Harald Hove (V): Jeg kan innledningsvis på mange måter gi ros både til interpellanten og statsråden for ryddige og fornuftige innlegg.

Jeg tror det er litt viktig å understreke at dette er en debatt om det norske samfunnet, og det er en debatt i første rekke om beboere i Norge som faktisk også er norske statsborgere, selv om vi måtte ha ulik etnisk bakgrunn.

Det norske samfunnet har endret seg. Vi har langt flere borgere med en annen bakgrunn enn den etnisk norske. Det er mange grunner til dette. Og på vegne av Venstre har jeg lyst til å gi uttrykk for at vi grunnleggende mener at dette er ønskelig, og at vi også ønsker for fremtiden å få flere borgere i Norge med en annen bakgrunn enn den etnisk norske. Vi har rett og slett behov for det for å få løst de arbeidsoppgavene som det norske samfunnet skal ha løst.

Fremskrittspartiets løsninger er ikke Venstres. Når representanten Sandberg liksom legger fram en liste over ting som er foreslått, vil det i den listen over forslag sikkert kunne være et og annet som for så vidt kunne være fornuftig isolert sett, men sjelden i den innpakningen og konteksten som Fremskrittspartiet fremfører det i.

Jeg tror det er svært viktig i denne debatten å holde orden på forskjellen mellom krav og reaksjon. Det er forskjell på å snakke om obligatorisk norskopplæring – og en test av norskkunnskapene – og en sanksjon som går på at man blir kastet ut av Norge, eller den går på andre forhold. Vi har obligatorisk skolegang i Norge. Det betyr ikke at om en person ikke følger den obligatoriske skolegangen, så sendes han ut av Norge. Det har noe med å se forholdet mellom det vi ønsker, og de sanksjoner vi vil ha.

Jeg tror det er viktig i denne debatten å se at det ikke bare er et spørsmål om holdninger og kultur hos andre, men også om holdninger og kultur hos oss selv, noe jeg også nevnte innledningsvis. Vi må være svært tydelige og klare på at det er en del ting vi ikke aksepterer. Drap er ulovlig. Drap er straffbart – drap er rett og slett galt. Også dødsstraff, som æresdrap i noen tilfeller nesten kan sies å være, er galt – ikke minst bakgrunnen for det. Man ødelegger ikke friske kroppsdeler. Legemsbeskadigelse, som kjønnslemlestelse, har alltid vært straffbart. Og det skal det være. Slikt skal ikke skje. Giftermål skal skje i en eller annen grad av frivillighet. Når jeg bruker den formuleringen, er det for at vi også skal være litt oppmerksomme på at det er ulike bakgrunner for ekteskap – et langt sprang imellom. Det må vi klare å holde orden på.

Knut Storberget (A): Problemet i noen av de alvorlige, politiske debattene som vi skal delta i, er at de underliggende temaene er så vanskelige.

Og det er som interpellanten skriver:

«Drapet på svensk-kurdiske Fadime har gjort integreringsdebatten mer aktuell enn noen gang.»

Det er på mange måter problemet vi står oppe i. Debatten blir så vanskelig å ta – å se rimeligheten og hensiktsmessigheten i forhold til de tiltakene som skal komme i kjølvannet av den. Hovedproblemet for oss norske politikere er vel egentlig at vi tar integreringsdebatten først når slike tragiske hendelser skjer. I så måte er jeg glad for både interpellantens og statsrådens nøkterne, lavmælte og konstruktive svar.

Jeg erfarer – etter å ha hørt Fremskrittspartiets representant Sandberg her i dag – at vi egentlig er der vi alltid har vært. Vi har fortsatt norgesmesterskap i å komme med mer eller mindre spissfindige forslag, som både avsporer debatten og bidrar til å skape mer avstand til saken og til miljøet, som vi faktisk trenger kommunikasjon og nærhet til. Kjøret fra Fremskrittspartiet om at det kun er de som har hatt og har den saliggjørende oppskriften – dvs. disse 30 forslagene – står dessuten ikke til troende. Jeg tror Fremskrittspartiet bør ta mer ansvar enn som så for at integrasjonsarbeidet flere steder her i landet står såpass i stampe som det gjør. Vær så snill, legg viljen til og gjør de utfordringene som det her pekes på, til det førende, og ikke det som umiddelbart måtte gi gevinst ute i det gallupvillnisset som vi tross alt befinner oss i!

Det er det grå og det langsiktige, kjedelige arbeidet som nytter, det som ikke skaper overskrifter. Det som aldri vil gi Fremskrittspartiet noe løft i opinionen, må vi andre dyrke fram i denne debatten. Det er kunnskap om en hverdag eller – som representanten Meltveit Kleppa sa – kunnskapen om møteplassene, kunnskapen om fellesskolen, å velge en fellesskole framfor en mer privat, oppdelt skole, som i alle retninger bare dyrker skillelinjer, kunnskap om mulighet for arbeid og bolig for alle og kunnskap om gratis kjernetid i barnehager, som nettopp skaper en møteplass, et knutepunkt og en sosial arena for voksne og barn.

Og endelig, til slutt: Det må være klart at både medvirkning til, forsøk på og gjennomføring av æresdrap skal betraktes som en ren kriminell handling. Det skal slås knallhardt tilbake. Det å ikke slå knallhardt tilbake fremmer rasisme og fremmedfrykt, og på dette området skal vi alle praktisere nulltoleranse. Maktapparatet skal stå på de svakestes side.

Inge Lønning (H): Det er én tilnærming til dette problemkomplekset som ikke er anbefalelsesverdig. Det er den tilnærming som sier at nå har vi tenkt nok, nå må vi handle.

Jeg tror problemet er at vi aldeles ikke har tenkt nok – og i hvert fall ikke godt nok. Derfor bekymrer det meg litt at interpellanten og deltagerne i debatten i det hele tatt ikke røper – så langt jeg hittil har registrert – at man er seg bevisst at selve integreringsbegrepet er uklart, og at man bruker det på mange forskjellige måter. Det har i tidligere debatter om dette – også i denne salen – vært pekt på at det er forskjell mellom assimilering og integrering. Det er forskjell på å kreve noe på vegne av det interpellanten kaller det norske storsamfunnet – som om det var en entydig størrelse – overfor «de andre», som man samler under begrepet «minoritetene». Det finnes mange slags minoriteter i dette landet. I noen sammenhenger tilhører vi alle en minoritet, heldigvis. Det finnes ikke ett storsamfunn i Norge. Norske samfunnsforskere har i generasjoner operert med begrepet «motkulturer» i et norsk samfunn bestående av etniske nordmenn. Vi må for all del ikke havne i den verste av alle grøfter, nemlig at vi tegner virkeligheten som om den består av et «vi», dvs. det urnorske storsamfunnet, og et «de», som er alle de minoritetene som på en eller annen måte skiller seg ut.

Det bekymrer meg derfor litt at interpellanten talte på en måte som i mine ører hørtes usedvanlig autoritær ut, på vegne av nettopp dette norske storsamfunnet. Minoritetsforeldre skal vær så god mene at det er til beste for deres barn som flertallet av etniske nordmenn til enhver tid mener er til det beste for barna.

Det finnes ingen forskning som godtgjør at den norske fellesskolen – hvis man liker å kalle den det – eller enhetsskolen, er et godt tilbud til minoritetsspråklige elever. All den forskning som finnes her i Oslo, viser det motsatte, nemlig at vi ikke har klart å gjøre denne skolen til et godt tilbud nettopp for dem som starter med handikap. Det finnes heller ikke noen forskning som godtgjør at private skoler, hva enten de er basert på livssyn eller noe annet, gir dårligere resultat for elevenes vedkommende enn det som er snittet for fellesskolen. Tvert imot, i våre naboland som har hatt slike skoler i mange, mange år – både jødiske og muslimske skoler – viser forskningsrapporter det motsatte, nemlig at integreringen lykkes bedre for de elevene som går i disse skolene. Her tror jeg nok interpellanten med fordel kunne forholde seg til terrenget i stedet for til sine egne ideologiske fordommer.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Det har vært en interessant debatt, med mange nye toner fra mange her.

Det som jeg innledningsvis har lyst til å peke på, er den hallelujastemningen som SVs representanter nå legger for dagen. Man sier samtideig at man ikke skal slå politisk mynt på dette, men det er vitterlig det man gjør, hvis man er villig til å gå inn i seg selv og se på hva man går ut med her.

Jeg finner det også interessant at man ønsker å fokusere på hva Fremskrittspartiet har gjort. Det er utvilsomt et faktum at det partiet som har gått lengst i å ta et oppgjør med de ukulturene som finnes rundt omkring, er Fremskrittspartiet.

Så sier man her i dag at verktøyet finnes – vi har et regelverk, og det meste er på plass. Da blir mitt spørsmål: Hvorfor gjør vi ikke noe med det? Hvis det er slik at vi har et verktøy som ligger her, da er det vårt ansvar å påse at det blir tatt i bruk. Det ligger et overordnet ansvar hos de forskjellige regjeringene som har styrt dette landet. Og da ender i hvert fall jeg opp med at Arbeiderpartiet har et vesentlig ansvar for at ting er slik de er i dag. Så får vi i fellesskap se på hva vi må gjøre videre framover.

En representant fra Arbeiderpartiet var inne på at enhetsskolen er en suksess. Det er noe som jeg personlig stiller meg svært tvilende til. Jeg tror slett ikke den norske enhetsskolen er en suksess. En god del rapporter viser vel faktisk at det den norske skolen er kjent for, ikke nødvendigvis bare er kvalitet, selv om spesielt Arbeiderpartiet kanskje ønsker å tro det.

Så sa en representant fra Høyre at drapet på Fadime var en vekker. Det er et paradoks for meg, for hvorfor må det skje et drap før vi våkner? Hvor mange flere må vi ofre mens vi debatterer hva som må gjøres? Det viktigste vi må gjøre nå, er å ta tak i dette. Det er ikke ord og ord alene som må til. Vi må sette disse tingene på dagsordenen. Vi må tillate oss å snakke om det vi ellers synes er ubehagelig, og som kanskje rører ved de personlige holdningene til noen av oss, og at ordet snillisme kanskje får en annen betydning. Jeg oppfatter at ordet snillisme har en negativ undertone i disse sammenhengene. Det bør vi kanskje gjøre noe med. Jeg tror ansvarlighet og respekt er to ting som vi må fokusere på for å få et bedre samfunn på et område som er ganske touchy for mange av oss, for det berører oss i mange sammenhenger, og det berører oss svært forskjellig.

Så til integrering: Integrering er selvfølgelig nøkkelordet i forhold til om vi skal lykkes. Men vi har ulike innfallsvinkler til det. Vi mener helt klart at det skal stilles krav, og at kravene skal respekteres av alle. Det skal ikke være noen form for tilgivelse om en lar være å følge opp det som vi ønsker å gjøre. Derfor ser jeg nå fram til at det hallelujakoret som er her, slutter opp om en del av de kreative forslagene som nå er kommet, at vi tar innover oss det som har skjedd, og at vi i fellesskap setter ting på plass og får et samfunn som totalt sett fungerer bedre. For i dag er det utvilsomt ikke godt nok.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her overtatt presidentplassen.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Representanten Sandberg glemte å si at jeg ikke bare er ung, men også kvinne, for kanskje det også spilte en rolle for hvordan representanten Sandberg håndterte mitt innspill på i stad.

Jeg mener faktisk at det er relevant å se på hva slags engasjement det partiet som representanten Sandberg representerer, har lagt for dagen når det gjelder vold mot kvinner. Hvis Fremskrittspartiet ville bevise at dette er noe som engasjerer veldig sterkt på alle plan, så ville de aldri ha gått ut og sagt at kvinner som finner seg en voldelig muslimsk mann, har seg sjøl å takke, eller at den eneste grunnen til at vi skal ratifisere eller inkorporere FNs kvinnekonvensjon, er at vi skal hjelpe andre land til å bli bedre til å behandle sine kvinner, og ikke nevne med ett ord at vi har mange problemer som gjelder kvinners situasjon også i vårt land. Jeg er nesten fristet til å utfordre partiet til å ta et initiativ for å få kvinner som i dag sitter i fengsler i Jordan, til Norge og la dem få asyl her, hvis de virkelig mener at dette er en viktig sak.

Men la oss nå slutte å krangle om hvem som har hatt rett, og hvem som har tatt feil, og prøve å være konstruktive. Jeg ber om respekt for at vi mener at de forslagene som Fremskrittspartiet har fremmet, er vanskelige. Noen av dem er jeg for. Noen av dem har jeg diskutert i mange år – helt fra jeg ble kjent med dette problemet, fra jeg var mye yngre enn det jeg er i dag. Men det er en del av forslagene som kan gjøre vondt verre, og jeg er først og fremst opptatt av å hjelpe disse jentene og ikke gjøre det vanskeligere for dem.

Hvis vi sier at vi skal pælme alle foreldre som tvangsgifter sine døtrene, ut fra dette landet, så kan representanten Sandberg være rimelig sikker på at ingen av disse jentene vil tørre å be om hjelp, for de er faktisk glad i foreldrene sine. De vil ikke at foreldrene skal kastes tilbake til et land som de kanskje ikke har noe forhold til, eller til en uvisshet i forhold til jobbsituasjon og andre ting, pluss at de kan bli utsatt for enda sterkere represalier enn det de er i dag. Så vi skal være forsiktige, men vi skal ikke være handlingslammet. Vi skal ikke si at greit, nå har vi vedtatt to handlingsplaner, ferdig med det, nå har vi gjort vårt. De handlingsplanene er veldig sterkt preget av langsiktige tiltak, som er viktige, men som ikke hjelper dem som er i en akutt situasjon i dag. Det må vi også jobbe med. Sånn sett har jeg respekt for den utålmodigheten som Fremskrittspartiet viser. Det er flere partier som også burde være utålmodige på disse jentenes vegne.

Statsråd Erna Solberg: Det er jo ikke slik at dette er den første debatten om dette temaet. For fire og et halvt år siden hadde vi en debatt på bakgrunn av en interpellasjon jeg som stortingsrepresentant stilte om den saken som gjentas i media, nemlig Nadia-saken, som altså har dannet grunnlaget for at vi fikk en handlingsplan mot tvangsekteskap, og som også har dannet grunnlaget for at vi har gjort noe. Vi har ikke gjort nok. Plutselig innrømmer vi at vi har ikke funnet alle de riktige mekanismene. Men vi har faktisk gjort noe, både når det gjelder det forebyggende arbeidet, og når det gjelder det at vi har bedre kriseberedskap når ting skjer.

Men jeg tror at vi skal ha litt ydmykhet overfor at dette er prosesser som tar tid, fordi vi står overfor vanskelige kulturelle prosesser. Og da er det viktigste for meg å si at det er ikke bare snakk om barnas integrering. Det er jo barnas integrering som skaper problemene, det er der kulturkonfliktene oppstår, men det er foreldreintegreringen vi må ha en større fokusering på enn det vi har hatt til i dag.

Jeg skal forsøke å svare på spørsmålet om introduksjonslov. Jeg er i den situasjonen at jeg i løpet av dette året gjennom departementet skal bosette 8 800 flyktninger i norske kommuner. Jeg må innrømme at jeg skulle gjerne hatt en obligatorisk lov om introduksjonskurs. Men jeg tror at hvis vi vedtar dette i Stortinget og presser det på norske kommuner i dag, så kommer flere tusen flyktninger til å sitte lenger i asylmottak enn det de ellers ville gjort. Det ville være et dårligere tilbud enn hvis vi går gradvis frem og sier at dette er frivillig.

Men hvis ånden er slik i alle partier i denne salen at dette skal vi få til, så er det jo disse partiene som har kommunestyrerepresentanter som skal sørge for at man bruker loven, iverksetter introduksjonskursene og samtidig tar imot flyktninger. Vi må huske at vi har flere ting vi skal løse på utlendingsområdet samtidig.

Så til spørsmålet om denne introduksjonsloven og introduksjonsstønaden også skal gjelde andre grupper. I utgangspunktet mener vi den skal gjelde flyktninger, og folk som får opphold på humanitært grunnlag, og de som er familiegjenforent med dem, for overfor dem har vi en større forpliktelse. Jeg er ikke sikker på om vi skal innrømme så store rettigheter til dem som gifter seg til Norge av en eller annen grunn. Men det vi skal gjøre, er å innføre en plikt til å ha en obligatorisk norskopplæring, hvor man også har samfunnsforståelse, slik at man får en del av disse rolle- og kulturkonfliktene med. Jeg tror faktisk at å utvide til å si at alle som kommer til Norge fordi de gifter seg her, skal inn i et obligatorisk introduksjonskurs som gjør at de ikke går rett ut i arbeidsmarkedet, selv om de kanskje kunne fått en jobb, at de skal gå gjennom et slikt mønster som vi har for flyktninger, det er ikke det riktige virkemiddelet. Jeg tror at systemet som lages på introduksjonsprogrammet, er et system som i mye større grad bør kunne brukes i fremtidens organisering av hjelp til å få sosialklienter og andre ut i arbeid. Og det gjelder ikke bare innvandrerne, det gjelder også norske personer som lenge har levd på trygd og sosialstønad. Så vi er inne på et spor i forhold til hvordan vi bør omorganisere hele det sosiale hjelpeapparatet vårt i den sammenhengen. Men jeg tror at de som nå er veldig stemt for at dette skal være obligatorisk, må se de konsekvensene vi kan få når det gjelder andre sider av dette.

Presidenten: Då er sak nr. 1 ferdig behandla.