Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Hilde Frafjord Johnson

• statsråd Kristin Clemet

• statsråd Børge Brende

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. – Takk!

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Karita Bekkemellem Orheim.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Mitt spørsmål går til utdanningsministeren.

Reaksjonene blant foreldre og elever i Oslo-skolen er svært sterke etter Høyre-byrådets forslag om å kutte 250 lærerstillinger fra høsten av.

Jeg mener det er komplett umulig å forstå representanten Inge Lønnings og statsrådens argumenter om at en nedbemanning vil føre til en forbedring og ikke en forverring av Oslo-skolen, dette i en situasjon der vi gjennom nyhetsbildet ser at elevene er nødt til å dele viskelærene, og at foreldrene antakeligvis må begynne å vaske klasserommene på kveldstid. Og på toppen av alt hørte vi i nyhetene i dag morges at skoleetaten i Oslo, med velsignelse av Høyre-byrådet, tar 10 kr minuttet for å gi råd til egne skoler.

Da er det fristende å spørre: Er det slik Høyre vil styre den norske offentlige skolen i framtiden, og er det også slik en nå kan forvente at andre offentlige etater kan begynne å styre i framtiden?

Statsråd Kristin Clemet: I den grad det er foreslått å kutte ca. 250 lærerstillinger i Oslo-skolen, har det sammenheng med Skolepakke 2, en avtale som er inngått med lærerorganisasjonene og som innebærer at de har akseptert å undervise litt mer mot at de får en betydelig lønnsøkning. Dette fører til behov for noen færre lærerstillinger på landsbasis, til sammen ca. 3 600. Men dette er under den naturlige mobiliteten i lærerkorpset, og vil sannsynligvis ikke medføre et stort problem når vi har lærermangel.

Dessuten foreligger det i mediene en påstand fra Utdanningsforbundet, altså fra en interesseorganisasjon, om at det ytterligere må kuttes ca. 200 stillinger. De påstandene har jeg ikke vært i stand til å få verifisert så langt. Men la meg si dette: Brukerundersøkelser som nylig er gjort i Oslo, viser at publikum i Oslo er meget godt fornøyd med undervisningen i Oslo-skolen.

Det de ikke er så godt fornøyd med når det gjelder skole, er den fysiske utrustningen, bl.a. inneklimaet. Og det som nå skjer i Oslo innenfor omtrent de samme skolebudsjettene som i fjoråret, er at man vrir noe av ressursbruken henimot vedlikehold. Det skal brukes 1 milliard kr i 2002 på vedlikehold i Oslo-skolen, og det medfører at driftsbudsjettene for øvrig blir noe strammere.

Men la meg si dette: Selv om man skulle måtte stramme inn litt – denne påstanden dreier seg altså om 200 stillinger av mange tusen – ligger Oslo-skolen skyhøyt over landet for øvrig når det gjelder antall undervisningstimer. Oslobarna får faktisk ett år mer undervisning, for de har 19 uketimer mer. Og lærertettheten i Oslo er høyere enn i de andre storbyene, og kommer fortsatt til å være det selv om Utdanningsforbundets påstander skulle være riktige.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Vi vet at Høyre kopierte Tony Blair i valgkampen med å gjenta: skole, skole, skole. Det gav suksess. Vi vet at velgerne trodde på Høyres storsatsing på skole, og det viste seg at nettopp Høyre kom i regjeringsposisjon.

Jeg mener at det som nå skjer i Oslo-skolen, er totalt uakseptabelt av flere grunner. Selvfølgelig skal vi også gjøre noe for å forbedre innemiljøet og klimaet i de norske skolene, men samtidig kan ikke statsråden fraskrive seg ansvaret for den situasjonen som vi nå ser at flere av Oslo-skolene er i. Det vil oppleves som dramatisk i forhold til den enhetsskolen vi har hatt, hvis foreldre nå er nødt til å vaske skolene på kveldstid. Da tror jeg ikke at den argumentasjonen som statsråden nå framførte, vil komme til å ha noe særlig gehør i befolkningen i denne kommunen.

Arbeiderpartiet ønsker å ha en skole av høy kvalitet, men da må man også være ærlig og innrømme at kvalitet koster. Og det er nettopp her jeg mener at Høyre har bommet.

Statsråd Kristin Clemet: Det er klart at jeg ikke fraskriver meg noe ansvar, men jeg respekterer det lokale selvstyret. Jeg respekterer kommunenes rett til å prioritere innenfor de rammene de har, og jeg respekterer i høyeste grad at man prioriterer slik befolkningen ønsker. Og oslobefolkningen sier at undervisningen ligger helt på topp, men de sier at vedlikeholdet kunne vært bedre. Derfor er det en vridning av ressursbruken innenfor omtrent de samme rammene, de samme budsjettene, som for fjoråret.

For øvrig må jeg bare si at hvis man ikke har oppfattet at det ikke er en entydig sammenheng mellom bevilgninger – de er og skal fortsatt være meget høye, vi ligger helt i verdenstoppen – og kvalitet, er det fortsatt mye å lære. Etter min mening er det mye større behov for systemreformer i forhold til offentlig skole enn fortsatt å øke bevilgningene i høyt tempo.

La meg gi et eksempel: En rektor i Oslo-skolen uttalte på TV i går at problemet med de innstrammingene hun sa hun måtte foreta, var at hun ikke kunne gjøre det før på slutten av året. Da spør jeg meg: Hvilken handlefrihet har den lederen? Hvilke bånd har vi lagt på den lederen som ikke kan gjennomføre tiltak nå, slik at nedskjæringene eventuelt blir udramatiske?

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Rolf Reikvam.

Rolf Reikvam (SV): Foreldreengasjement, det at foreldrene engasjerer seg, er bra, og her i Oslo-skolen har vi en situasjon der de har gått til ganske drastiske virkemidler. De har gått til streik De har tatt barna ut av skolen i én time fordi rammetimetallet er redusert. Slik jeg har oppfattet det av det avisene har skrevet, er det ganske dramatiske kutt i rammetimetallet. Og dette går ut over undervisningen, dette reduserer muligheten til gruppedeling, det reduserer muligheten til å lage en god skole. Dette er de faktiske forhold, og det overrasker meg litt at statsråden tar så lett på dette. Hun dekker seg bak det lokale selvstyret og sier at dette kan hun ikke gjøre noe med.

SVs og mitt grunnleggende spørsmål er: Vil statsråden være med på å sette en minstestandard, slik at vi sikrer et minste timetall så undervisningen med både gruppedeling og individuell tilpasset opplæring kan opprettholdes? Eller skal man fortsette med en svekkelse av norsk skole, slik som det skjer nå?

Statsråd Kristin Clemet: Spørsmålet om et minste antall undervisningstimer har jo relativt liten betydning for Oslo, for Oslo ligger altså skyhøyt over alle andre kommuner. Der er det 19 uketimer mer, og det medfører altså ett års mer skolegang.

Når det gjelder ordet «dramatisk», må vi først klarlegge hva som er konsekvensene. Foreløpig er det Utdanningsforbundet som har snakket om dette. Det snakker om ca. 200 lærere, og så vidt jeg vet, er det ca. 9 000 lærere i Oslo-skolen, i hvert fall er det ca. 6 000–7 000 lærerårsverk. De har de samme budsjettene som før, men det er foretatt en vridning innenfor budsjettene, hvor altså 1 milliard kr skal gå til vedlikehold i 2002. Da blir det noe strammere driftsbudsjett for øvrig.

Men hva kan staten gjøre? Staten har ansvaret for store deler av kommuneøkonomien. Vi har i vår periode opplevd å ha hatt en rentenedgang. Det har styrket kommuneøkonomien, og vi har sagt at vi vil se på storbyenes situasjon spesielt, og vi har også gjennomført en låneordning for skolebygg, som er på 15 milliarder kr over noen år. Selvfølgelig følger jeg situasjonen nøye, men først må jeg ha klarlagt konsekvensene, og jeg er ikke villig til å si at det vi foreløpig har sett, nødvendigvis er dramatisk. Men det jeg kan tenke meg, er at staten kan bidra til at skolen får enda større handlingsrom til å tilpasse seg endrede rammebetingelser.

Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Giske (A): Det er helt riktig som statsråden sier, at Oslo er en av de kommunene som har mer undervisning enn mange andre. Det er også den kommunen som har absolutt flest elever i hver klasse, så det er ikke sikkert at kvaliteten på undervisningen likevel er den beste.

Statsråden sier at det er mye som kan gjøres uten penger, og det er helt riktig. Men det koster også penger å skape en god skole. Pakken på skolebygg er en låneordning, som statsråden selv sier, på 15 milliarder kr. Vi er glad for at den nye regjeringen følger opp det. Det koster penger å fjerne egenandelene i skolen, det koster penger å kjøpe datautstyr og bredbåndstilknytning, og det koster penger å gi hver enkelt elev en skikkelig oppfølging. Derfor trengs det 15 milliarder kr til skolebygg, det trengs penger til data, det trengs penger til lærerlønn. Skolepakke 1 kostet 1 milliard kr.

Mitt spørsmål til statsråden: Skal statsråden fortsette den politikken som den nye regjeringen la opp til i budsjettet, nemlig at man skal skape en bedre skole uten å være villig til å bruke mer penger på det? Man har brukt noe penger på gi én ekstra skoletime for noen, men dem tok man fra penger til bøker i videregående. Mitt spørsmål er altså: Ser statsråden at hun også må bruke mer penger på skolen for å skape en god skole?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg kommer både til å bruke mer penger og til å engasjere meg voldsomt i systemreformer i norsk skole for å få til økt kvalitet. Jeg må minne om at det var et stortingsflertall mot Regjeringen som faktisk endret på det budsjettet jeg bestyrer, for å gi til studiefinansieringen, og da ble det bl.a. kuttet i skole, så den profilen var det ikke jeg som stod for.

Men jeg må jo minne om at Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder ressursbruk i skolen. Likevel er resultatene, bl.a. av Arbeiderpartiets skole, at vi skårer helt gjennomsnittlig når det gjelder faglige resultater – vi har et enormt sprik mellom sterke og svake elever. Og da må vi jo spørre oss selv: Kan det være noe med systemet som gjør at vi ikke greier å få opp kvaliteten? Jeg tror at det bl.a. har vært for mye og for detaljert nasjonal styring og for lite handlingsrom lokalt for lærere, for skoleledere og for kommuner, som har ansvarliggjort dem, til å skape en bedre skole. Så jeg kommer til å ha et todelt engasjement. Det kommer til å dreie seg om ressurser, men jeg tror det er veldig viktig å bevisstgjøre og ansvarliggjøre alle oss som har ansvaret for skolen, for å forsøke å få til en bedre skole uten bare å tenke på penger.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Arne Sortevik (FrP): Jeg har et spørsmål om tilsyn, også til utdanningsministeren.

Departementet har ansvar for tilsyn med skoler i kommunalt, fylkeskommunalt og privat eie. Arbeidet med å gjennomføre tilsynet er lagt til Statens utdanningskontorer i fylkene. I Oslo er det etablert muslimske skoler, henholdsvis grunnskole og videregående skole. Fremskrittspartiet var og er kritisk til etablering av egne muslimske skoler, som etter partiets syn står i direkte motstrid med sterkt uttalte ønsker fra alle politiske hold om aktiv integrering.

Etter det jeg har fått opplyst, har det ikke vært utført tilsyn med disse to muslimske skolene. Mitt spørsmål til statsråden er kort og godt: Hvorfor har det ikke vært tilsyn ved de muslimske skolene?

Statsråd Kristin Clemet: Vi har utdanningskontorer som skal føre tilsyn med skolene, i alle fylker, som representanten Sortevik er inne på. Jeg er ikke kjent med at det ikke er ført tilsyn akkurat med disse skolene, men det skal jeg med glede påta meg å sjekke og komme tilbake med opplysninger om.

Generelt kan vi si at vi har rapporter om at tilsynsoppgaven utføres litt forskjellig. Jeg mener at tilsynsoppgaven er svært viktig, spesielt hvis vi skal gå henimot et regime hvor vi styrer litt mindre nasjonalt, forhåpentligvis mer tydelig, og overlater til lokale krefter å utforme skolen. Da blir tilsynsoppgaven viktig og kvalitetskontroll viktig for at vi som elever, foreldre og publikum skal være sikre på at vi har en god skole.

Akkurat dette med muslimske skoler – hvorvidt representanten Sortevik liker det eller ikke, så har det sammenheng med någjeldende privatskolelov. Jeg har varslet før her at Regjeringen akter å fremme forslag om en endret privatskolelov. Det vil skje om ikke så veldig lenge, og jeg tror at én av de tingene vi må se på, er de ulike formålene som ligger i loven, og som er blitt noe vanskeligere å praktisere etter som tiden har gått og vi ser at det fører til en uheldig skjønnsutøvelse og dels det jeg vil kalle politisk vilkårlighet.

Arne Sortevik (FrP): Jeg takker for svaret. Det vi også må passe på, er at det blir ført tilsyn med alle typer private skoler, uansett hvilket utspring de har. Vi må også legge vekt på de føringene som er lagt for godkjenningen av de enkelte private skolene, og det er – så vidt jeg kjenner til – lagt ganske strenge føringer ved etableringen av begge de muslimske skolene, der det bl.a. skal legges vekt på at demokratiske og menneskerettslige prinsipper og de humanistiske verdiene blir tatt inn i undervisningen. Det skal legges opp undervisning som motvirker fordommer og diskriminering, og som fremmer gjensidig respekt og toleranse, og det skal også legges vekt på likestillingsområdet. Så her er det mye å ta fatt på på bakgrunn av de holdningene som er kommet frem fra enkelte deler av innvandrermiljøet, hvor man faktisk viser frem en manglende respekt og aksept for norske lover.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg er helt enig i det representanten Sortevik antyder om at det selvfølgelig til alle skoler som godkjennes i Norge, enten de godkjennes etter opplæringsloven eller privatskoleloven, skal stilles minimumskrav for å motta offentlig støtte, og representanten Sortevik har referert noen av dem. Det er krav til kvalitet og innhold, og det skal også føres kontroll med at så skjer fyllest. Jeg tror at kontrolloppgaven i fremtiden kan bli noe lettere ved at vi for tiden ser at det utvikles kvalitetsvurderingssystemer og kvalitetssikringssystemer, og at åpenheten om dette blir større. Det kommer til å gjelde offentlige skoler, men det kommer også til å gjelde privatskoler – må gjelde privatskoler – og da tror jeg publikum vil få mer innsyn utover det innsynet utdanningskontorene skaffer seg, og av og til kanskje ikke har kapasitet til å skaffe seg. Men jeg er enig med representanten Sortevik i at det skal stilles krav til kvalitet og innhold når vi godkjenner skoler i Norge.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ursula Evje.

Ursula Evje (FrP): Den forrige regjeringen innførte en rimelig ny praksis ved godkjenning av private skoler. Jeg tenker på Oasen skole, og at skolen og skolens materiell og undervisningsopplegg skulle godkjennes eller forelegges Likestillingsombudet. Kan statsråden i den sammenheng si om Likestillingsombudet har vært inne og godkjent tilsvarende for Urtehagen skole, eller om statsråden vil at Likestillingsombudet skal se på forhold ved Urtehagen skole? Vi vet nemlig at det i disse miljøene foregår ganske mange kvinnediskriminerende handlinger.

Statsråd Kristin Clemet: Oasen er en skole som er blitt godkjent under den nåværende regjering. Som representanten sikkert er kjent med, la vi meget stor vekt på å presisere at likestillingsloven skulle følges, og skolens materiell var til full vurdering og gjennomgang hos Likestillingsombudet, som gav sine synspunkter på dette materiellet. Vi sa at Likestillingsombudets synspunkter her skulle følges, og det var skolen enig i. De gav tilslutning til det, og på denne bakgrunn ble godkjenning gitt. Det sier seg selv at når jeg mener det om Oasen, mener jeg det generelt. Det kan ikke være slik at det er noen som skal følge likestillingsloven, og andre ikke.

Jeg vet også at det forut for min tid, under daværende statsråd Giskes ledelse, ble igangsatt et særskilt tilsyn med en del av disse skolene, uten at man fant noe vesentlig å innvende, i hvert fall ikke når det gjaldt innholdet som vi her snakker om. Så fra min side er det helt klart at likestillingsloven skal følges, og vi har brukt Likestillingsombudet som en ressurs for å tolke både læremidler og forståelsen av likestillingsloven.

Presidenten: Inge Lønning – til oppfølgingsspørsmål.

Inge Lønning (H): Det fremsettes stadig vekk, både i denne sal og andre steder, sterke påstander om private skoler i sin alminnelighet og livssynsskoler i særdeleshet.

Så vidt jeg vet, er det i Norge aldri gjennomført en eneste undersøkelse forskningsmessig som kan gi dokumentasjon av f.eks. om private skoler virker segregerende eller hemmer integrering av minoritetsbarn. Slik forskning er gjennomført i vårt naboland Sverige, og gir meget interessante resultater.

Det ville også vært nærliggende å anta at når dette er et så politisk interessant tema, måtte det være ønskelig å få dokumentert hva som faktisk skjer både faglig og når det gjelder sosiale holdninger i privatskoler. Vil statsråden ta initiativ til at slike forskningsprosjekter blir igangsatt i Norge, slik at man kan få kunnskap – istedenfor påstander – om hva som faktisk foregår?

Statsråd Kristin Clemet: Dette synes jeg er interessant. Jeg har etter at jeg ble utdanningsminister, registrert at skolesektoren antakeligvis er et «understudert» område i det hele tatt. Det er forsket lite på svært mange områder. Jeg har tatt et initiativ for å avholde jevnlige såkalte fagseminarer i departementet, hvor jeg også inviterer med forskere. Det er veldig interessant, delvis å få formidlet den forskningen som har skjedd, for det viser seg at vi vet en del som ikke har kommet allmennheten til gode, og heller ikke det politiske miljøet i tilstrekkelig grad, men dessuten er det områder som trenger mer forskning.

Dette er ett område som gjerne kan være gjenstand for forskning. Jeg vil nevne et annet, som også kan ha relevans for dette med privatskoler, og det er at det er gjort lite klasseromsforskning, i den forstand at man vet lite om de læringsstrategier som benyttes, og hvordan de virker. Og det å komme inn i klasserommet, både i den offentlige skolen og i disse private skolene som det fremsettes påstander om, kunne vært meget interessant for den videre debatt, så dette tar jeg med meg videre.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til miljøvernministeren.

Miljøvernministeren har gjort og gjør en hederlig innsats for å stoppe utslippene fra Sellafield, og han har hele Stortingets og SVs støtte i det. Men nå er situasjonen den at hans innsats blir undergravd av statens egne penger. Statkraft har store eierandeler i en svensk bedrift som driver tre kjernekraftverk i Sverige. Denne bedriften har siden 1998 jobbet for å få lov av svenske myndigheter til å importere og bruke MOX, som er et brensel som består av bl.a. uran og plutonium. Det har de ennå ikke fått lov til av svenske myndigheter. Likevel har denne bedriften inngått en kontrakt med Sellafield om å få i gang produksjon av MOX, og den avtalen mellom den svenske og den engelske bedriften gjorde at engelske myndigheter tillot at aktiviteten på Sellafield skulle økes. Nå bruker den svenske bedriften dette som en brekkstang overfor svenske myndigheter. Våre penger snakker altså motsatt vei av Børge Brende. Hva vil han gjøre med det?

Statsråd Børge Brende: Grunnen til at Regjeringen har intensivert arbeidet med Sellafield og kampen mot technetium-99-utslipp, som da er radioaktive utslipp, er at den britiske regjeringen i løpet av våren trolig skal ta stilling til om man skal fortsette denne klanderverdige praksisen. Det er helt uakseptabelt at Storbritannia slipper ut radioaktivt avfall i Irskehavet med de følger at det også kommer innover hele norskekysten og helt opp til Svalbard.

Det den norske regjeringen ikke har startet, er en kampanje mot kjernekraft generelt. Vi i Norge bruker ikke kjernekraft – heldigvis – men det er verdt å minne om at kjernekraftnasjoner som Finland og Sverige også har blitt med i kampen mot technetium-99-utslippene fra Sellafield. Det er helt uakseptabelt at Storbritannia, som kan lagre radioaktive utslipp og rense dem, velger å bruke havet som dumpingplass. Dette skal vi nå stå sammen om, og jeg er overrasket over at partier som har gitt full støtte til dette, nå forsøker å dra inn også andre forhold, som i og for seg er interessante å drøfte, men som kan svekke oss i kampen mot technetium-99.

Flere land som selv driver med kjernekraftvirksomhet, støtter oss i dette. Så jeg håper at vi nå i første omgang kan konsentrere oss om å få stoppet disse unødvendige radioaktive utslippene sammen med de andre nordiske landene, og også sammen med andre EU-land og Irland. (Presidenten klubber.) Og så får vi da ta en diskusjon om MOX-fabrikken, som vi har protestert mot, og som ikke er en del av disse technetium-99-utslippene, men som selvsagt henger sammen med hele anlegget.

Kristin Halvorsen (SV): Hvis vi prøver å holde oss unna teknikalitetene her, så er situasjonen som følger: Ved hjelp av norske penger har en svensk bedrift først presset fram muligheten for å øke aktiviteten ved Sellafield-anlegget og så bruker det som en brekkstang og utpressing overfor svenske myndigheter. Dette er altså en sak der svenske myndigheter kvier seg for å gi tillatelse til å importere dette stoffet. Er det sånn å forstå at Børge Brende syns at det er helt greit at vi nå konsentrerer oss om én del av utslippene fra Sellafield og dermed ikke skal blande inn noe annet, eller ønsker han å spille på lag med svenske myndigheter for å begrense den typen virksomhet, mens pengene våre altså gjør noe annet? Det er noe som heter at «money talks». Og i politikk og næringsvirksomhet, og særlig når det gjelder den norske statens egne eierandeler, må det vel være en viss sammenheng? Eller syns ikke miljøvernministeren det?

Statsråd Børge Brende: Vi har hatt et nært og godt samarbeid med alle partier i Stortinget i kampen mot radioaktive utslipp fra Sellafield. Og det arbeidet skal vi fortsette inntil Storbritannia slutter med disse utslippene. En annen diskusjon, som har gått i denne salen i mange år, er jo hvilke kriterier Petroleumsfondet skal bruke i forhold til sine investeringer. Stortinget har ikke vedtatt noe kriterium i forhold til at Petroleumsfondet ikke kan investere i kjernekraftselskaper rundt omkring i verden. Hvis Stortinget ønsker at det også skal inngå som et kriterium i forhold til de 1 700 selskapene som Petroleumsfondet har valgt å investere i, er det fritt opp til Stortinget, man kan da ta det opp i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Finansministeren anbefalte ikke det i spørretimen forrige onsdag.

Det jeg sier nå, og som jeg advarer mot, er at man prøver å forkludre og svekke Regjeringen i et meget viktig arbeid for å få slutt på techentium-99-utslippene, og si at vi er svekket i denne kampen fordi vi ikke vil endre kriteriene for Petroleumsfondet. Sverige og Finland støtter oss i tecnetium-99-utspillet og i kampen mot dette.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Synnøve Konglevoll.

Synnøve Konglevoll (A): Sellafield ble jo diskutert i Stortinget i går, og jeg vil bare gjenta det jeg sa da, at det er bred politisk enighet om kampen mot utslipp av technetium-99. Vi i Arbeiderpartiet syns det er naturlig at miljøvernministeren viderefører et mangeårig arbeid i denne saken. Blant annet gikk jo – som miljøvernministeren var inne på – de nordiske regjeringene sammen i august i fjor, da Siri Bjerke var miljøvernminister.

Nå registrerer jeg at Børge Brende avviser de problemstillingene og opplysningene som er kommet fram i Dagbladet i dag, og mener at en diskusjon om sånne ting vil kunne svekke Norges sak. Jeg skal derfor være grei og ikke spørre om miljøvernministeren vil foreta seg noe i denne saken – jeg vil ganske enkelt spørre ham: Syns han det er problematisk?

Statsråd Børge Brende: Jeg avviser ikke de opplysningene som fremgår av bl.a. Dagbladet i dag. Klok av skade tror jeg nok vi alle er litt tilbakeholdne med å trekke helt klare konklusjoner i forhold til et avisoppslag om Petroleumsfondets investeringer på en dag hvor det er spontanspørretime. Det som er mitt og Regjeringens syn i denne saken, er at Petroleumsfondets investeringer ikke skaper noen som helst problemer i forhold til det sterke engasjement vi nå har, og det økte press som vi nå forsøker å skape overfor Storbritannia når de nå skal ta avgjørelsen om de fortsatt skal bruke havet som dumpingplass for radioaktivitet. Men det er klart at hvis Stortinget nå ønsker å si at vi er svekket i kampen mot helt urimelige utslipp fordi Petroleumsfondet blant de 1 700 selskapene de investerer i, også har valgt å investere i kjernekraftselskap, er det selvsagt fritt opp til Stortinget. (Presidenten klubber.) Hvis Arbeiderpartiet ønsker det (presidenten klubber igjen), kan man også ta opp forslag om at kriteriene for Petroleumsfondet endres.

Presidenten: Presidenten må be både representantene og statsrådene forholde seg til taletiden. Den går med klokke, slik at man har full anledning i løpet av svaret til å følge med på hvor lang tid man har igjen. Presidenten synes ikke det er noe moro å holde på å klubbe, men blir nødt til det hvis man ikke overholder taletiden.

Hallgeir Langeland – til oppfølgingsspørsmål.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg skal gjera eit forsøk på det.

Statsråden unngår galant å svara på spørsmålet frå Kristin Halvorsen ved å fokusera på at me ønskjer å seia noko i forhold til MOX-problematikken. Statkraft er gjennom Sydkraft eigar i Oscarshamn kjernekraft. Oscarshamn kjernekraft vil kjøpa MOX-brensel av Sellafield. Statsråden sa i går at han er kritisk til at den britiske regjeringa skal setja i gang denne MOX-fabrikken. Det er altså nok ein gong støtte til miljøvernministeren me frå SVs side er ute etter. Men problemstillinga er følgjande: Dersom ein norsk eigar er med og driv fram kjøp frå ein fabrikk som miljøvernministeren ikkje vil ha, synest han det er fornuftig politikk?

Statsråd Børge Brende: Det er reist flere problemstillinger knyttet til MOX-fabrikken som isolert sett ikke direkte har noe å gjøre med technetium-99-utslippene, som er mest i fokus i Norge i dag. Da Storbritannia den 3. oktober i fjor, så vidt jeg husker, bestemte at man skulle åpne for å starte opp en MOX-fabrikk, som også er en form for reprosessering av kjernekraftbrensel, protesterte vi. Jeg tok i januar initiativ til at vi skulle ha en gjennomgang av den ikke-kommersielle forskning som foregår ved Halden-reaktoren knyttet til MOX-brensel. Hvis det er slik at Stortinget ønsker at man skal utvide Petroleumsfondets uttrekksmekanisme til også å gjelde investeringer i selskaper som driver med kjernekraft, er det selvsagt opp til Stortinget. Finansministeren anbefalte ikke en slik løsning i spørretimen forrige onsdag, og det er selvsagt Regjeringens syn.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Haakon Blankenborg (A): Eg har eit spørsmål til utviklingsministeren, fordi kommunalministeren har gjort seg ein del uklare tankar om samanhengen mellom bistandspengar og asylspørsmål. Om ein skal tru laussleppte medium som NTB, NRK og Aftenposten, har kommunalministeren sagt at ein bør bruke bistandspengar for å presse land til å ta imot sine eigne borgarar som har reist og søkt om asyl. Utviklingsministeren har sagt at dette vil ho ikkje kommentere fordi det ikkje har vore behandla i Regjeringa. Det er eit godt prinsipp, men det blir ei stille regjering om det skal bli regelen. Men har Regjeringa no drøfta dette, slik at utviklingsministeren kan gi eit svar på om ein skal bruke bistandsmidlar som press, som kommunalministeren har sagt? Og er det ikkje eit problem at kommunalministeren reknar opp ein del land, som Syria, Tyrkia og Somalia, der ein skal presse med bistandspengar, land der vi faktisk ikkje har bistandsmidlar å presse med?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Representanten Blankenborg refererer til løsslupne medier, og det er ingen tvil om at vi også har drøftet bilateralt med statsråden, min kollega Erna Solberg, hva som egentlig ble sagt. Iallfall er det klart at det fra hennes side var ment primært å samarbeide med Utenriksdepartementet om å få til utenrikspolitiske avtaler med land, slik at man kunne få retur. Når det gjelder bistandsmidler, der hun oppfattet at hun ikke ble sitert på en helt fyllestgjørende måte, er det, som representanten Blankenborg påpeker, et veldig viktig prinsipielt spørsmål, og det vil også kunne ha store presedensvirkninger for utviklingssamarbeidet. Det er også riktig at en del av de land som representanten nevner, ikke er aktuelle bistandsland og heller ikke kommer til å bli det. Det er imidlertid naturlig at vi først har en grundig og skikkelig diskusjon om dette i Regjeringen på ordinær måte, og først da vil det eventuelt være aktuelt å orientere Stortinget om Regjeringens syn.

Haakon Blankenborg (A): Så vi kan då konstatere at kommunalministeren har rett i at dette er eit prinsipp som Regjeringa er klar til å diskutere, slik at ein eventuelt kan bruke bistandspengar, der det skulle vere aktuelt, som eit pressmiddel for å ta tilbake asylsøkjarar?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Representanten Blankenborg kjenner godt til hvordan Regjeringen behandler saker, og dersom det reises spørsmål formelt fra statsråders side, skal de behandles ordentlig. Da vil Regjeringen eventuelt gjøre det, og da vil Regjeringen eventuelt orientere Stortinget. Inntil så er skjedd, og inntil det så eventuelt vil kunne skje, er situasjonen den at dagens syn og dagens holdning står fast, som er at man ikke bruker bistandsmidler på denne måten.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Magnhild Meltveit Kleppa.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er vel slik at kommunalministeren si utsegn i seg sjølv var rimeleg klar. Er då statsråden si utsegn i dag slik å forstå at Regjeringa går tilbake på det som kommunalministeren varsla? Kan det kanskje òg vera slik å forstå at det er fleire innspel frå statsråd Solberg i den seinare tida når det gjeld flyktning- og asylpolitikken, som òg berører menneskerettsspørsmål, som vil bli drøfta på ein annan måte i Regjeringa enn det kan sjå ut til at dei har blitt til no, og at ein også på det punktet vil oppleva at det går ei stund før Regjeringa set statsråd Solberg sine tankar ut i livet?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Når det gjelder uttalelsene fra statsråd Solberg, hørte jeg uttalelsene på Dagsrevyen i likhet med andre, og det ble sagt «se på», «vurdere» og «gå gjennom». Det ble ikke varslet en omlegging av politikken med hensyn til det som går på bistandsmidler, men man ønsket en dialog og et samarbeid med Utenriksdepartementet om dette. Det er altså ikke varslet noen politikkendring, og som jeg også sa til representanten Blankenborg i mitt svar på hans spørsmål, er det slik at inntil en politikkendring eventuelt skulle bli lansert er det status quo som gjelder, og status quo er at bistandsmidler ikke brukes på denne måten.

Presidenten: Per Sandberg – til oppfølgingsspørsmål.

Per Sandberg (FrP): La meg først få si at jeg finner det nokså merkelig at Norge er nødt til å inngå avtaler for å få sendt tilbake personer som hører hjemme i et annet land. Men det er klart at Fremskrittspartiet støtter kommunalministerens utspill. Jeg registrerte at statsråden på «Tabloid» på TV 2 i går, i en debatt der, la sterk vekt på at det ble stilt store krav til bruken av norske bistandsmidler. Det presiserte hun ganske sterkt i det programmet. Da er mitt spørsmål: Stilles det overhodet ikke noe krav med hensyn til bistandsmidlene når det gjelder å få tilbakeført slike personer, både i forhold til Norges krav til å få utsendt de personene som oppholder seg ulovlig i Norge, og i forhold til de problemene som statsråden pekte på i det programmet i går?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Det er ingen tvil om at det stilles strenge krav til bruk av norske bistandsmidler, og ikke minst fra hele det internasjonale giversamfunn til våre samarbeidsland. Jeg kan nevne at de makroøkonomiske krav som stilles, f.eks. fra Det internasjonale pengefondet og fra Verdensbanken, som også støttes av det internasjonale giversamfunnet, er så tøffe at jeg tror en god del stortingsrepresentanter ville betakke seg. Det er såpass omfattende krav og kontrollmekanismer i de fleste av våre samarbeidsland at jeg mener vi faktisk av og til kan se at vi har en overdose her.

Når det så gjelder spørsmålet om krav i forbindelse med retur, vil jeg understreke det som også ble referert til vedrørende land. Dette dreier seg om land som Syria, Nord-Irak og Somalia. Der er det altså ikke noe norsk bistandssamarbeid. Det har også dreid seg om Etiopia og Eritrea. Overfor Etiopia og Eritrea har man – gjennom den krig som har vært gjennomført, som nå heldigvis har resultert i fred – frosset norsk offentlig bistand, så heller ikke her ser man dette som et aktuelt virkemiddel.

Presidenten: Det blir nytt hovedspørsmål.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Jeg vil følge opp litt av dette som undervisningsministeren svarte på i det første spørsmålet i spørretimen.

Det er faktisk ikke bare i Oslo-skolene at antall lærere kuttes, og at budsjettene kuttes. Det som faktisk bekymrer meg, er at undervisningsministeren ikke bekymrer seg over at skolebudsjetter kuttes rundt omkring i Kommune-Norge.

Spørsmålet mitt er dette: Er statsråden bekymret for en budsjettsituasjon rundt omkring i kommunene som tvinger skolene til å kutte delingstimer, kutte i prosjektundervisning, reversere undervisningen og frata skolene mulighet til å organisere undervisningen slik de ser at elevene har behov for?

Statsråd Kristin Clemet: Det er klart at jeg som utdanningsminister er bekymret hvis jeg ser at man legger ned gode tiltak i skolen, kutter i gode tiltak osv. Men jeg synes også jeg har en plikt på meg til å spørre hvorfor det skjer. Hvorfor skjer dette rundt om på skolene? Da tror jeg ikke svaret alltid er så enkelt som at det dreier seg om mer penger. Jeg tror at et ganske stort problem i offentlig sektor, inklusiv i skolen, er at ansvarsbegrepet i offentlig sektor både til dels er uklart og til dels ikke blir respektert. Derfor foregår det i offentlig sektor – jeg må si vi er delaktige i det dessverre – en form for problemtransporteringsspill. Man er mer opptatt av å skylde på andre eller transportere problemer til andre, enn å forsøke å løse de problemene man har ansvaret for.

Det ville jo være politisk forutsigbart, nærmest til det kjedsommelige, hvis jeg som utdanningsminister skulle forsvare alle kommuner og deres skolepolitikk der Høyre eller et av regjeringspartiene styrer, og kritisere der hvor f.eks. Arbeiderpartiet styrer. Jeg ønsker ikke å være en sånn statsråd. Jeg ønsker å respektere lokaldemokratiet og hjelpe lokaldemokratiet, skoleeiere, skoleledere og lærere, til å gjøre en best mulig jobb. Jeg kan selvfølgelig hjelpe dem ved å bidra til økte ressurser. Men jeg tror også jeg kan hjelpe dem gjennom systemreformer. Der tror jeg vi har svært mye å gjøre i norsk skole. Jeg vil også spørre meg når dette skjer: Hvorfor skjer det? Skjer det fordi man prioriterer ned skolen? Skjer det fordi man har mindre penger? Eller skjer det fordi man ikke har kreativitet og handlingsrom til å løse problemene på en annen måte? Jeg skal love representanten Skjælaaen at jeg er ganske mye rundt nå og snakker med skoleledere, skolelærere osv., og ikke alt handler om penger. Det handler også om å få handlingsrom og utnytte handlingsrommet til å være gode lærere og gode ledere. Det er svært mange av dem, og de bør få enda bedre muligheter.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Jeg har også vært rundt på mange skoler, og opplever at det er stor kreativitet rundt omkring. Men det som er den store fortvilelsen, er at rektorer opplever at planer som de hadde for virkelig god og kvalitetsbra undervisning, faktisk ikke kan gjennomføres fordi en vedtar at skolebudsjettene skal kuttes. Da er spørsmålet: Hvordan skal vi da nå det gode målet om å ha en tilrettelagt undervisning?

Utdanningsministeren har tidligere sagt at lærerne faktisk er skolens viktigste ressurs. Det er vi svært enig i. Men da hjelper det ikke å fjerne lærere. Jeg tror, og håper at statsråden er enig i det, at økt lærertetthet og voksentetthet er et viktig virkemiddel for å få tilrettelagt undervisning for den enkelte. Det vi ser, er jo faktisk at enkeltvedtak om enkeltelever øker. Jeg tenker at det også er et uttrykk for at ressurssituasjonen er vanskelig.

Statsråd Kristin Clemet: Akkurat hva som skjer vedrørende budsjettet når det gjelder grunnskolene rundt om i kommunene, har vi vel ikke helt eksakte svar på pr. i dag. Jeg har sett en undersøkelse blant et lite antall kommuner i regi av KS, hvor det fremkom, hvis jeg husker riktig, at ca. 70 pst. av de kommunene som der var spurt, ville holde uendrede eller økte skolebudsjetter. Så var det, så vidt jeg husker, et antall som planla å redusere skolebudsjettene. Vi bør naturligvis gå nærmere inn i det. Men det gjenstår også et spørsmål som handler om prioritering. Lokaldemokratiet innebærer jo at det er mulig å prioritere forskjellig. Derfor er det vel kanskje greit å minne om at vi har noe som heter kommunevalg. Det skal jo være en dommens dag. Da skal velgerne sette inn de politikerne som prioriterer slik de ønsker. Her er det altså en mulighet til også å gjøre skolepolitikk til en aktiv del av kommunalpolitikken. Men jeg tror vi gjør kommunene en bjørnetjeneste ved å innbille dem at det bare handler om penger, at det er problemet. Det å få til tilpasset undervisning, dreier seg om mange flere spørsmål enn det.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Magnhild Meltveit Kleppa.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er bra at vi har ein statsråd som stiller spørsmål om kvifor situasjonen er som han er. Noko anna skulle no elles berre mangla med den høge profilen som Høgre hadde i valkampen for ein betre skule.

Den faktiske situasjonen er at av eit stort tal kommunar er det altså ein tredel som melder tilbake ifølgje KS-undersøkinga at dei må kutta i sine skuletilbod allereie no i 2002. Det er 75 kommunar som er på ei spesiell liste, som blir følgde spesielt, og som truleg ikkje får del i desse 15 milliardane som Regjeringa har lova ut til skulebygg. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fostervoll, seier at når kommunane må bruka sine pengar på renter og avdrag, seier det seg sjølv at tenestetilbodet tørkar ut. Kva gjer Regjeringa for å skaffa ein så god oversikt som mogleg for å fremja tiltak både i 2002-budsjettet og vidare?

Statsråd Kristin Clemet: Regjeringen vil naturligvis forsøke å skaffe seg den aller beste informasjon om situasjonen. Kommuneøkonomien er styrket i 2002, det har vært en rentenedgang som også styrker kommuneøkonomien. Vi har naturligvis kommuneøkonomien til observasjon, og kommunalministeren har vært inne på at vi spesielt vil se på storbyenes situasjon, så den jobben skal vi absolutt gjøre.

Men til syvende og sist når det handler om skolepolitikk, må vi også interessere oss for hovedspørsmålet: Hva er det egentlig vi skal oppnå med skolen? Det vi skal oppnå, er et best mulig læringsutbytte for elevene. Undersøkelser viser at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder ressursbruk, men at læringsutbyttet er bare gjennomsnittlig og til dels meget svakt. Da må vi jo spørre oss selv: Hva kan det komme av? Hvis pengene var alle tings løsning, ville jo ikke dette vært noe problem. Da skulle vi ligget på topp. Det må være andre forklaringer, og de må vi også interessere oss for. Dessuten – som jeg har sagt nå mange ganger: Hvis vi mener alvor med lokalt selvstyre, hvis vi mener alvor med at vi skal ha rammefinansiering på noen områder fordi det skal kunne prioriteres forskjellig, så må vi respektere at det kan skje, det også.

Presidenten: Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP): For en stund siden fikk vi omsider fjernet svarteperspillet og ansvarsfraskrivelsen når det gjelder sykehusene – ansvaret lå tidligere under fylkeskommunen, og politikere i fylkeskommunen og i Stortinget drev og skjelte hverandre ut. Nå sier statsråden fortjenstfullt at hun ikke vil delta i «problemtransporteringsspillet», nemlig å krangle om hvorvidt det er her i Stortinget dette kan løses, eller i kommunene, som i dag har ansvaret for skolevirksomheten. Det forstår jeg godt, og det er fint. Det merkverdige er at andre partier, som ikke vil at staten skal overta ansvaret for skolen, stiller spørsmål her i huset om den enkelte kommunes prioritering.

Men vil statsråden være enig i at det kanskje er fornuftig med en systemomlegging også for skolevirksomheten, slik at staten overtar det finansielle, direkte ansvaret for skolen, og at pengene bevilges til norsk skoleverk fra staten, basert på prinsippet om at pengene følger eleven?

Statsråd Kristin Clemet: Først til dette å ikke delta i problemtransporteringsspillet. Jeg har satt som mål at jeg skal prøve å unngå det. Av og til holder det hardt. Jeg var i Tromsø for en stund siden – som bestyres av Arbeiderpartiet, så vidt jeg vet. De fleste der vil mene at skolene er i elendig forfatning, men jeg synes ikke det har noen særlig hensikt at jeg som utdanningsminister bare bruker tiden min på å skjelle ut kommuneledelsen der, men heller bistår dem i å prøve å få til en bedre skole.

Vi vil når det gjelder skolen, engasjere oss både i det faglige innholdet i skolen og i det representanten Hagen nå er opptatt av, nemlig modernisering av rammeverket. Rammeverket handler bl.a. om finansieringsordninger. Og jeg tror at det kan være nødvendig å gå inn og se på det. Det er to mulige utviklingsbaner her: Vi kan tenke oss at staten overtok ansvaret for alle skolene i Norge – det tror ikke jeg er en lur vei å gå, og vi kan tenke oss mer lokalt selvstyre. Men det er klart at også innenfor lokalt selvstyre og rammefinansiering kan kommunene bestemme f.eks. at pengene i noe større grad følger eleven. Dette er jo i tråd med prinsippene i den moderniseringserklæringen som Victor D. Norman la frem for Stortinget.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg har et spørsmål til miljøvernministeren:

Miljøvernministeren har varslet at Regjeringen vil forsere arbeidet med å etablere nye nasjonalparker og øke den statlige verneinnsatsen kraftig. Den vernepolitikken som Regjeringen her legger opp til, får alvorlige konsekvenser for private grunneiere som blir berørt.

I en artikkel i Dagens Næringsliv 4. februar fremgår det at den planlagte nasjonalparken i Snåsa og Lierne vil medføre at flere familier mister råderetten over gård og hjem og dermed tvinges bort fra sine eiendommer.

Lederen i Vinje Høyre, Bjørn Skinnarland, sier til avisa Nationen at forslaget innebærer statlig tyveri av privat eiendom. Han sier at forslaget fra miljøvernministeren, Børge Brende, om å opprette nye naturparker og verneområder, er statlig tyveri av privat eiendom som er kjøpt og betalt.

Kan statsråden forklare meg hvorfor det er god Høyre-politikk å beslaglegge privat eiendom, som medfører at folk blir drevet fra gård og grunn?

Statsråd Børge Brende: Hadde premisset i spørsmålet vært riktig, hadde det ikke vært god Høyre-politikk.

For 100 år siden var ca. 50 pst. av Norge villmark. I dag er det omtrent 10 pst. Spørsmålet, som Stortinget tok stilling til på begynnelsen av 1990-tallet, var om man skulle beholde den villmarka man nå har igjen, gjennom etablering av landskapsvernområder, nasjonalparker o.l. Stortinget tok også en beslutning på midten av 1980-tallet om hvilke erstatningsregler som skal gjelde når det dreier seg om vern, og da bestemte man at i forbindelse med naturreservater skulle man, selv om man kan fortsette å eie, få erstatning tilsvarende ekspropriasjon. Når det gjelder nasjonalparker og landskapsvernområder, får man erstattet sine økonomiske tap.

Men jeg har også registrert at det nå er en debatt om de økonomiske kompensasjonene er tilstrekkelige. Det ligger jo også et Dokument nr. 8-forslag i Stortinget til behandling som Regjeringen skal besvare. Jeg synes at det er viktige spørsmål som her tas opp, men jeg håper at Stortinget står fast ved den nasjonalparkplanen og den verneplanen man vedtok på begynnelsen av 1990-tallet, for det er et faktum at vi i Norge ikke har vernet så mye som andre land. Ser vi på barskogvernet, er 1 pst. av barskogen i Norge vernet, mens i Finland og Sverige er 5 pst. vernet. Og barskogen er helt avgjørende for at man skal kunne beholde mange viktige biotoper. Det er tross alt 400 arter som i Norge er rødlistet og truet, og det skyldes ikke minst at mange viktige biotoper er i ferd med å forsvinne.

Når det gjelder de statlige gårdene i Nord-Trøndelag som ble nevnt, skal jeg gå inn i den saken. Departementet har ikke fått den på bordet, men jeg synes at det er ille hvis det skal ende med at disse må flytte fra gård og grunn.

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

Den planlagte nasjonalparken i Snåsa og Lier medfører som sagt beslaglegging av store private skogeiendommer. Og for å ta ett eksempel: Fire av disse private eiendommene har skog til en verdi av 10 mill. kr, som nå er verdiløs. Vil Høyre-statsråden gi full erstatning med hensyn til markedspris til grunneiere som får sine eiendommer beslaglagt av staten, uansett hva man kaller beslagleggingen, vern eller ikke?

Statsråd Børge Brende: Jeg er litt i stuss over det ordvalget som representanten Korsberg bruker her, med statlig tyveri og beslaglegging av områder. Det denne regjeringen gjør, og som tidligere regjeringer har gjort, er å følge opp vedtak i Stortinget i forhold til etablering av nasjonalparker – som det også skjer i andre land. Det er slik at hvis et område blir vernet – som jeg også nevnte i sted – som naturreservat, så får man erstatning som om det skulle vært ekspropriasjon. Hvis det er etablering av nasjonalparker og landskapsvernområder, har Stortinget vedtatt at man skal få erstattet de økonomiske tap man lider. Og at det at man skal få erstattet de økonomiske tap man lider, skal fremstilles som beslaglegging og statlig tyveri, har jeg litt vanskeligheter med å forstå. Men det ligger nå et forslag i Stortinget om at man ytterligere skal øke kompensasjonen i forbindelse med vernevedtak, og det forslaget skal vi nå se nærmere på.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øyvind Vaksdal.

Øyvind Vaksdal (FrP): Bare for å understreke det: Begrepet «statlig tyveri» var et sitat fra en Høyre-ordfører.

Innføring av den såkalte 25-metersregelen i strandsonen har medført store protester fra private grunneiere. Høyres tidligere miljøpolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, kaller dette et uakseptabelt angrep på etablerte rettigheter. Og hans partifelle Onarheim stiller også klare spørsmål ved om det er nødvendig å lovfeste 25-metersregelen, ifølge Dagens Næringsliv den 15. februar. Dersom en går inn på Høyres Internettsider, kan man lese følgende:

«Høyrefolk har en grunnleggende respekt for eiendomsretten, og vi vil ikke under noen omstendighet gå inn for å tvangsinnføre 25 meter regelen ved lovgivning. Det kommer ikke på tale! Det må kunne gå an å behandle folk med respekt.»

Mitt spørsmål blir derfor: Lar statsråden seg fullstendig overkjøre av sine kolleger i Regjeringen fra Kristelig Folkeparti og Venstre i denne saken? Og står statsråden fast på å innføre 25-metersregelen i strandsonen, noe som må være stikk i strid med det som Høyre i alle fall sier de står for?

Statsråd Børge Brende: I en samarbeidsregjering hender det faktisk at vi i en del saker også må bøye oss for andre partier. Det ligger i samarbeidets ånd. Men det er ikke noen aktuell problemstilling i denne saken.

Nå er det vel et annet spørsmål representanten tar opp, enn det som var hovedspørsmålet. Han tar opp et spørsmål som nå er til behandling i Stortinget gjennom friluftsmeldingen, som Regjeringen ikke har trukket, og som det allerede foreligger merknader til fra ulike deler av komiteen, så det tror jeg ikke jeg skal gå noe nærmere inn på.

Når det gjelder henvisningen til en lokal foreningsleder i Høyre, var hans uttalelse knyttet til de erstatninger som ble utbetalt i forbindelse med verning av Hardangervidda. Jeg vil da minne om at det var regjeringen Willoch som i 1983 fremmet forslag om de erstatningsregler som i dag gjelder, hvor man gikk inn for ytterligere erstatninger i forbindelse med reservatområder.

Presidenten: Sylvia Brustad – til oppfølgingsspørsmål.

Sylvia Brustad (A): Jeg følte bare behov for å få klarhet i hva Regjeringa egentlig mener om 25-meter’n, for vi har oppfattet det sånn at når Regjeringa har latt den saka ligge i Stortinget, er det fordi Regjeringa faktisk er enig i forslaget fra regjeringa Stoltenberg om at det bør være fri ferdsel i strandsonen, 25 meter mellom hytte og sjø. Da er det viktig å få klarhet i om statsråden fortsatt mener det.

Statsråd Børge Brende: Statsråden mener fortsatt at det spørsmålet som nå tas opp, ikke er en oppfølging av hovedspørsmålet, som dreide seg om erstatningsregler i forbindelse med etablering av nasjonalparker. Nå tar representanten Brustad også opp et spørsmål som ligger i Stortinget til behandling, en sak hvor Brustad også er saksordfører. Stortinget skal få behandle den saken. Regjeringen har sagt sitt.

Presidenten: Da er vi alle klar over at Regjeringen har sagt sitt.

Vi går til neste hovedspørsmål.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg har et spørsmål til statsråd Clemet.

Arbeiderpartiet er opptatt av å rekruttere flere kvinner til ledende stillinger i både offentlig og privat sektor, og vi vil også bruke kjønnskvotering. Her har vi på utdanningsområdet bl.a. øremerket midler til professoratstillinger ved Universitetet i Oslo. Dette er blitt kritisert av EFTAs overvåkingsorgan, ESA, for å være i strid med EUs regelverk. Vår regjering valgte å stå på det opprinnelige standpunktet om at det er riktig å bruke kjønnskvotering for å oppnå likestilling. Jeg er glad for at Regjeringen har valgt å følge den samme linjen. Men i dag ser jeg i VG at statsråden har noen prinsipielle motforestillinger til bruk av kjønnskvotering for å oppnå likestilling, og jeg spør meg da: Er det med påholden penn Regjeringen har tatt standpunktet om at kjønnskvotering er riktig? Og vil statsråden være aktiv i forhold til EU-systemet for å følge opp vår linje?

Statsråd Kristin Clemet: Bare en liten sidebemerkning: Jeg legger merke til at VG i dag bruker samme typer i overskriften på denne saken, som handler om kvotering, som de brukte ved terrorangrepene på Twin Tower, som handlet om krig.

Dette er en sak som ligger under Barne- og familiedepartementet, men jeg tror representanten her gjør seg skyldig i en misforståelse. Jeg er veldig opptatt av å få til mangfold og kjønnsmangfold i mange deler av samfunnet. Vi har i gang en lærerrekrutteringskampanje for å få flere menn inn i skolen. Og jeg har, som representanten var inne på, bestemt meg for å videreføre saken vedrørende øremerking av postdoktorstillinger for kvinner i universitets- og høyskolesystemet. Jeg er ikke mot kvotering. Jeg er nok skeptisk til radikal kvotering, men jeg er tilhenger av moderat kvotering. Det synes jeg ikke er problemet. Men det denne andre saken dreier seg om, og som mitt engasjement i mitt tidligere virke dreide seg om, er hvorvidt staten skal bestemme over privat sektor og aksjonærdemokratiet. Jeg er selvfølgelig ikke imot at private bedrifter bestemmer seg for å kvotere. Jeg har selv sittet i styrer i private bedrifter som har bestemt seg for å ha kvotering. Så her er det spørsmål om hvem som skal bestemme over hvem. Men denne saken har ikke vært behandlet av Regjeringen, og jeg vil på vanlig måte gi mitt besyv med der i forhold til denne saken når den kommer dit.

Når det gjelder private bedrifter, vil jeg bare si at statsråd Dåvøy allerede har gjort det helt klart at de mest – hva skal jeg si – vidtgående forslagene, som dreide seg om småbedrifter og alle aksjeselskaper osv., er lagt til side for lengst.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg tar det for gitt, selv om hun ikke gav helt klart uttrykk for det, at hun aktivt vil følge opp vår sak knyttet til øremerking av ledende stillinger ved universiteter i forhold til EU-systemet.

Jeg har lyst til å komme med et tilleggsspørsmål: Hvis en først har en prinsipiell motforestilling mot bruk av kjønnskvotering, slik som det er gjengitt i aviser i dag, hva skulle eventuelt være forskjellen på bruk av kjønnskvotering når det gjelder ledende stillinger i henholdsvis offentlig sektor og privat sektor?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg forklarer meg sikkert dårlig. Jeg har ikke uttrykt meg prinsipielt om kvotering, men hvem som skal bestemme at det skal kvoteres. Jeg er ikke imot at privat sektor bestemmer at de vil kvotere i privat sektor, at det offentlige bestemmer seg for å kvotere i offentlig sektor, eller at partiene bestemmer seg for å kvotere i sine partier. Spørsmålet er om andre skal bestemme over dem. Det er det prinsipielle spørsmålet som jeg har engasjert meg i i mitt tidligere virke i NHO. Så det er altså en misforståelse når representanten tror jeg uttalte meg om prinsippet kvotering. Jeg vil selvfølgelig aktivt følge opp det standpunktet jeg har tatt når det gjelder universitets- og høyskolesektoren, som er en statlig sektor bestyrt av Utdannings- og forskningsdepartementet.

Presidenten: Carl I. Hagen – til siste oppfølgingsspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP): Nå har vi fått to svar fra ulike statsråder som gjør at jeg må følge opp med hensyn til hva vi nå skal stole på i forhold til hva statsråder sier i tiden fremover. Først var det utviklingsministeren som sa at det kommunalminister Erna Solberg forleden uttalte, stod ikke Regjeringen inne for, det var ikke drøftet i Regjeringen. Det var altså en statsråd som tenkte høyt uten at det egentlig betyr noe. Nå sier utdannings- og forskningsministeren at de synspunkter som en annen statsråd, Laila Dåvøy, i et TV-program i går fremførte med meget sterk standhaftighet og klarhet i en debatt med NHO-sjefen, i realiteten heller ikke står for Regjeringens regning, for det var hennes høyttenking og er ikke drøftet.

Da har jeg følgende spørsmål til én av de tre: Er dette en ny holdning og politikk fra Regjeringens side, at når statsråder uttaler seg offentlig i media, er ikke det nødvendigvis Regjeringens politikk?

Statsråd Kristin Clemet: Det er jo slik som representanten Blankenborg var inne på tidligere i dag, at hvis Regjeringen bare skulle snakke om saker som allerede formelt sett er behandlet i Regjeringen, kunne det bli ganske stille. Så vi uttaler oss generelt på våre områder.

Denne saken vedrørende endringer i likestillingsloven har ligget ute til offentlig debatt under tre regjeringer. Nå nærmer det seg et tidspunkt hvor man skal behandle høringsuttalelsene endelig, vedrørende det som for så vidt gjelder dette, og det er barne- og familieministerens, altså likestillingsministerens, oppgave. Hun sa i mediene i går, som sant er, at denne saken snart skal behandles i Regjeringen, og der sitter jeg, og da vil jeg delta i debatten. Men den offentlige debatten har pågått under tre regjeringer og under flere likestillingsministre, så det er ikke noe nytt. Det har ligget ute et høringsforslag siden Bondevik I-regjeringen.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.