Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Kjell Magne Bondevik

• statsråd Erna Solberg

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Kristin Halvorsen.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille statsministeren et spørsmål.

Jeg vet at regjeringspartiene nå jobber med en plan for å motvirke fattigdom i Velstands-Norge. Det er mange som sliter med et inntektsnivå som ligger langt under det en trenger for å være en vanlig deltaker. Nå er det ganske mange som opplever dette på kroppen akkurat i disse dager. Det er folk på attføring som rammes av de regelendringene som er gjennomført, men som også rammes av at man ikke har klart å få på plass et datasystem i Aetat som er slik at de får de pengene de faktisk skulle hatt. Dette betyr at en del får inkassovarsler og er i en veldig utrygg situasjon. Mange må knegå familien sin for å låne penger både her og der. Mange føler veldig stor usikkerhet og føler nettopp den fattigdommen som Bondevik har sagt at han ønsker å avskaffe, på kroppen.

Er det slik at Regjeringen nå vil legge opp til en kriseplan som for det første gjør at man kan forskutteres for hva man faktisk har krav på i forhold til de attføringspengene som er utelatt? Og for det andre: Vil Regjeringen gå inn og dekke de eventuelle inkassogebyrene som staten har påført noen av dem som har minst å rutte med her i samfunnet?

Presidenten: Jeg ber om at man respekterer taletiden.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første er det riktig at Regjeringen arbeider med en plan for ytterligere tiltak for å motvirke fattigdom. Samarbeidsregjeringen la jo inn tiltak allerede i det vedtatte budsjettet på 250 mill. kr mer enn det Stoltenberg-regjeringen hadde foreslått, men vi vil fortsette med en plan for ytterligere tiltak.

Det er riktig som SVs parlamentariske leder peker på, at situasjonen i Aetat og innføring av et nytt regelverk for attføringsytelser har påført flere mennesker betydelige problemer. Det skyldes dels at innføring av 14 dagers etterskuddsvise utbetalinger medførte forskyvninger i utbetalingene, noe som har ført til at en del brukere fikk likviditetsproblemer, slik Kristin Halvorsen nå pekte på. Dels skyldes problemet med forsinkelser hos Aetat som følge av innføring av nytt regelverk og omlegging til nytt datasystem, som også SVs parlamentariske leder var inne på. Derfor har Arbeids- og administrasjonsdepartementet nå bedt Aetat om å intensivere arbeidet med informasjon, særlig omkring utfylling av meldekort. Meldekortsystemet og reglene for attføringspenger og attføringsstønader skal gjennomgås i lys av de erfaringene Aetat nå gjør. Regjeringen har lagt til grunn at dette arbeidet også vil kreve ekstrabevilgninger for å kunne rette opp den vanskelige situasjonen som Aetat og ikke minst Aetats brukere nå har kommet opp i. Det vil vi komme tilbake til i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Når det så gjelder spørsmålet om eventuelt å forskuttere og om inkassogebyrer, får jeg ta det opp med arbeids- og administrasjonsministeren som rette vedkommende, men jeg kan love representanten Kristin Halvorsen at Regjeringen også ser alvorlig på de problemer som brukere av attføringsytelser har kommet opp i på grunn av situasjonen i Aetat.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg må dessverre si at jeg ikke er sikker på at Regjeringen forstår alvoret i situasjonen og hvor dyrt det er å være fattig. Dette er jo ikke en sak som en kan vente med til revidert nasjonalbudsjett, i og med at folk sitter med inkassobyråene på trappen i dag. Dette er jo ikke en sak der man, som når det gjelder mange andre grupper, kan håndtere folk som kanskje har noen kroner i banken. Dette er folk som ikke klarer å betale sine egne utgifter nå. Jeg synes det er en respektløs måte å behandle folk som har dårlig råd på. Jeg synes dette er Regjeringens test på om man forstår hvordan det er å leve på et eksistensminimum i et av verdens rikeste land. Er det virkelig slik at regjeringen Bondevik ikke vil ta ansvar for at de som nå på grunn av feil fra staten ikke har penger til å betale sine regninger, ikke kan få forskuttert beløpet ved at staten f.eks. tar kontakt med sosialkontorene og ber dem om å utbetale det folk faktisk har krav på, slik at situasjonen løses for den enkelte? Dette er jo situasjoner som gjør at folk ligger våkne om natten og ikke klarer å fullføre den attføringen de er i gang med. Disse blir uføretrygdede hvis det ikke snarest gjøres noe fra Regjeringen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som jeg sa, ser Regjeringen alvorlig på dette, jeg tror faktisk vi forstår alvoret. Vi har drøftet det, og det var ikke min mening å si at vi skal vente med å gjøre noe som helst til revidert nasjonalbudsjett. Det jeg prøvde å si, og jeg tror jeg også sa det, var at bevilgningsoppfølgingen må komme i revidert nasjonalbudsjett, som vanlig er. Men det er klart at det kan være behov for akutte tiltak på grunn av en akutt situasjon som mottakere av attføringsytelsene har kommet opp i. Det har vi drøftet, det skal vi drøfte videre med sikte på rask handling, og, som jeg sa, jeg skal love å ta det ytterligere opp med arbeids- og administrasjonsministeren som ansvarlig statsråd i forbindelse med Aetat. Vi er klar over at mange mennesker som fra før av har det vanskelig, har kommet opp i en ytterligere vanskelig situasjon. Vi tar fattigdomsproblemene på alvor. Derfor har vi foreslått ytterligere tiltak utover det den forrige regjeringen foreslo, derfor jobber vi med ytterligere tiltak i en ny handlingsplan, og vi ser fram til et samarbeid med bl.a. SV for å få fart i dette arbeidet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Per Sandberg.

Per Sandberg (FrP): Jeg hører at statsministeren og Regjeringen har drøftet dette, og også at Regjeringen og statsministeren har en handlingsplan på trappene, men situasjonen for disse menneskene er mye mer alvorlig enn som så. Det har allerede gått to måneder av dette året, og det finnes enkelte mennesker som fra før av har det veldig vanskelig, som faktisk ikke har fått sine utbetalinger ennå. Det andre forholdet her er at svært mange av de menneskene som har kommet opp i denne situasjonen, faktisk ikke har blitt varslet om denne før omgjøringen kom. Nå ligger det to forslag i Stortinget til behandling, men det vil jo ikke si at vi må avvente behandlingen av disse forslagene før en kan komme med tiltak. Så min oppfordring og mitt spørsmål til statsministeren er: Hva kan statsministeren nå gjøre umiddelbart for å avhjelpe den situasjonen som disse menneskene er kommet opp i?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg svarte jo dels på det i mitt første svar til representanten Kristin Halvorsen, nemlig at arbeids- og administrasjonsministeren allerede har tatt kontakt med Aetat når det gjelder disse problemene, også det som går på informasjon, meldekort, regler for attføringspenger, som skal gjennomgås. Men i tillegg har det kommet innspill fra Stortinget i dag ved representanten Kristin Halvorsen. De har jeg lovet å ta opp med statsråden som mulige ytterligere tiltak med henblikk på rask handling.

Presidenten: Karl Eirik Schjøtt-Pedersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Denne saken har vist en ganske oppsiktsvekkende mangel ved de rutinene som Aetat møter denne reformen med, og man kan altså miste utbetaling bare på grunn av at man krysser feil i et vanskelig skjema.

Arbeiderpartiet har tatt opp denne saken både i den interpellasjonen som kommer fredag og gjennom forslag i Stortinget. Regjeringens svar har vært at de har kuttet 30 mill. kr i budsjettet for Aetat. Det har forsterket problemene ved innføringen av denne reformen, og det har forsterket de problemer som etaten sliter med, og som gjør at man nå ser betydelig svikt i forhold til de ansatte, med de problemer som det medfører. Regjeringen har sagt at den kommer tilbake med en ytterligere bevilgning på 15 mill. kr. Er Regjeringens svar på disse store utfordringene at man skal kutte 15 mill. kr istedenfor 30 mill. kr? Har ikke Regjeringen et mer offensivt svar enn det?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det har vært en nedjustering av ressursene til Aetat i forbindelse med en bedre arbeidsmarkedssituasjon over lengre tid, det har Stortinget vært involvert i. Aetat har fått betydelige midler til å utbygge sine IT-systemer med sikte på mer effektiv saksbehandling og håndtering av oppgaver. Nå har mottakere av attføringsytelser kommet opp i en akutt vanskelig situasjon. Det er Regjeringen innstilt på å ta på alvor. Det løses selvsagt ikke bare ved en bevilgning i revidert nasjonalbudsjett, det kan og det bør gjøres mer før det. Det har Regjeringen begynt med, som jeg har vist eksempel på, og vi tar gjerne også ytterligere initiativ, slik vi har fått konstruktive innspill på her fra SVs parlamentariske leder. For øvrig vil jeg henvise til den interpellasjonen som Schjøtt-Pedersen selv nevnte, hvor en kommer nærmere inn på dette.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jens Stoltenberg (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Mye er bra i norsk helsevesen, men mye fungerer dessverre fortsatt dårlig. Det er pasientkøer, det er ventelister, det er korridorpasienter, og nå får vi meldingen om at flere sykehus kutter i psykiatrien fordi budsjettene er for trange. Dette er bakgrunnen for at Stortinget la opp til en vekst i antall pasienter fra i fjor til i år – opp mot 90 000 flere behandlede pasienter. Dette følges ikke opp av Regjeringen. I et brev til helseforetakene legger Regjeringen opp til null vekst i antall behandlede pasienter, og det betyr at det blir mindre satsing på helsevesenet enn det Stortinget la opp til. Regjeringens unnskyldning er dels at Arbeiderpartiet brukte 200 mill. kr annerledes innenfor helsevern for å redusere presset på sykehusene, og dels å vise til at det har vært en høyere vekst i antall pasienter i fjor enn forutsatt og at det skal videreføres, og at det kommer ekstra penger til det i revidert nasjonalbudsjett.

Ingen av de unnskyldningene holder. Hovedpoenget er at vi bør øke behandlingskapasiteten. Regjeringen legger opp til null økning, og det er for dårlig.

Statsminister Kjell Magne Bondevik:   Regjeringen er opptatt av å styrke behandlingskapasiteten ved våre sykehus. Flere skal få behandling raskere. Heldigvis var det også ved siste årsskifte sammenlignet med det foregående en vesentlig reduksjon både i antall ventende og i ventetid. Den sykepleierstreiken som nå har pågått og som forhåpentligvis går mot en avslutning, har dessverre midlertidig økt noen av disse problemene igjen.

Som helseministeren sa i Stortinget 23. januar: På grunn av usikkerheten når det gjelder sykehusenes økonomi i overgangen fra ett regime til et annet, nemlig fra å være fylkeseide til å være statseide, skal vi ha en gjennomgang av situasjonen i revidert nasjonalbudsjett. Det er allerede klart, og jeg kan varsle at Regjeringen vil foreslå betydelige tilleggsbevilgninger. Det har vært, som også Stoltenberg var inne på, en kraftig aktivitetsøkning fra 2000 til 2001 på ca. 4,5 pst., mot opprinnelig antatt av Stoltenbergs egen regjering ca. 2 pst. Det betyr at behandlingskapasiteten nå er betydelig høyere.

Som helseministeren sa i Stortinget som svar på et spørsmål fra representanten Alvheim, vil vi sørge for at i hvert fall det rekordhøye aktivitetsnivået vi nå ligger på, som gjør at langt flere blir behandlet enn forutsatt, skal opprettholdes. Vi gjennomgår dette og drøfter det gjerne med partiene i Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, også hvor mye nye midler man kan legge inn. Man skal være klar over at allerede det nivået vi nå ligger på, vil kreve betydelige beløp, og vi vil også vurdere om det er mulig å legge inn ytterligere. Det er ingen unnskyldning for oss det Arbeiderpartiet gjorde ved budsjettbehandlingen i fjor høst. Men det er jo litt påfallende at Arbeiderpartiet som nå er veldig opptatt av å øke bevilgningen, og det er faktisk også Regjeringen, var de som foreslo et kutt på den aktuelle bevilgningen i fjor høst.

Jens Stoltenberg (A): Det er utmerket at man legger opp til å komme med penger i revidert nasjonalbudsjett til å videreføre aktivitetsnivået fra i fjor. Men poenget er at det er for dårlig, for Stortinget har lagt opp til en vekst på mange titusener behandlede pasienter fordi det er behov for det. Det er ventelister, køer og korridorpasienter, og det er ikke minst behov for å følge opp psykiatrisatsingen. Og da er det slik at selv om det har vært god vekst i fjor, er ikke det noen unnskyldning for å trappe ned ambisjonsnivået i år. Det er omtrent som å si at fordi Tore Tønne gjorde en utmerket jobb som helseminister og behandlet flere pasienter enn forutsatt, så kan Dagfinn Høybråten ta det litt med ro. Det er en helsepolitikk som jeg ikke vil anbefale. Dette har skjedd tidligere. Da har arbeiderpartiregjeringen kommet med penger både for å videreføre høy vekst året før og for å sikre ytterligere vekst i inneværende år. Den ambisjonen har åpenbart ikke Bondevik-regjeringen, for den har sendt et brev til helseforetakene der man sier rett ut: null vekst i antall behandlede pasienter. Det er det helseforetakene har fått beskjed om, mens Bondevik-regjeringen tenker og vurderer fram til revidert nasjonalbudsjett.

Presidenten: Presidenten vil tillate seg å innskyte den bemerkning at det knapt er betryggende å la helseministrene behandle pasienter.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig i det. Selv så utmerkede både Tore Tønne og Dagfinn Høybråten er, er det sykehusene og ikke de som behandler.

Vi er glad for at behandlingskapasiteten har økt kraftig. Vi involverer gjerne Arbeiderpartiet og andre partier i hva dette vil kreve av nye uttellinger. Vi inviterer Stortinget til et samarbeid om dette.

Foretakene måtte ha et styringssignal før nyttår, det tror jeg representanten Stoltenberg er fullt klar over fra sin egen regjeringserfaring. Vi måtte også holde oss til de budsjetter som forelå, og den kraftige veksten som foreligger. Vi akter altså ikke å trappe ned. Helseminister Dagfinn Høybråten og Regjeringen tar ikke dette med ro, vi kommer til å legge inn betydelige ressursøkninger.

Når det gjelder psykiatrien, har sykehusene ikke anledning til å trappe ned egenfinansierte tiltak på grunn av øremerkede opptrappingsmidler, og dette tar vi nå opp med helseforetakene. Psykiatrien skal reelt styrkes.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (FrP): Statsministeren har tidligere i denne sal lovet å følge opp det som er klare ønsker fra Stortingets side.

I Budsjett-innst. S. nr. 11 står det:

«Dette flertallet finner at den foreslåtte produksjonsveksten på fra 1 til 2 pst. er satt for lavt...»

Det er fra 2001 til 2002. Og hva skriver så Regjeringen i brev til helseforetakene den 28. desember i fjor:

«Det skal styres med sikte på å ikke øke den gjennomsnittlige aktiviteten i pasientbehandlingen ut over det nivå som er etablert i løpet av 2001.»

Med andre ord gjør Regjeringen det stikk motsatte i styringsinstruksen til landets helseforetak. I stedet for å følge flertallets pålegg om å ha en økning – 1 til 2 pst. er for lavt – så gir de styringsinstruks om ikke å øke pasientbehandlingen, stikk i strid med stortingetsflertallets ønsker og stikk i strid med det som det norske folk skulle ønske, nemlig mer sykehusbehandling.

Hvordan forklarer statsministeren dette forhold til det norske folk, at han unnlater å følge et klart pålegg fra stortingsflertallet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nå har jeg redegjort for det. Vi var enig i at 1-2 pst. vekst utover de 2 pst. som da lå i bunn, sannsynligvis ville være for lavt. Nå har det vist seg at veksten har vært 4,5 pst. i stedet for pluss 2 pst.

Disse tallene vil vi gjerne gjennomgå med både Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og andre partier som på samme måte som Regjeringen er opptatt av å styrke behandlingskapasiteten. Vi inviterer til et samarbeid om dette når vi kommer tilbake med betydelige tilleggsbevilgninger i revidert nasjonalbudsjett. Og da kan vi også drøfte disse tall og hva det er rom for av ytterligere opptrapping.

Presidenten: Kristin Halvorsen – til oppfølgingsspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): For det første oppfatter jeg statsministerens svar til Jens Stoltenberg når det gjelder psykiatri, slik at dette er et område der statsministeren garanterer en betydelig vekst uansett.

For det andre har jeg et spørsmål om helheten i sykehusøkonomien. Det har blitt gitt signaler fra Regjeringen i retning av at underbalansen i fylkeskommunene skal deles mellom fylkeskommunene og helseforetakene etter den andel spesialisthelsetjenesten utgjør av totalutgiftene. Det betyr altså at helseforetakene har et betydelig underskudd, og Regjeringen foreslår at de skal ta sin del av det opparbeidede underskuddet.

Dersom man gjennomfører det som Regjeringen har gitt signaler om, i sammenheng med det aktivitetsnivået Regjeringen har lagt seg på i sine signaler til helseforetakene, vil den samlede aktiviteten gå ned. Vil Regjeringen vurdere en annen måte å sørge for at ikke helseforetakene nå må slite med underskudd langt inn i framtida?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, det vil vi gå inn i og vurdere. Og jeg kan også opplyse at mange spørsmål – også disse – når det gjelder overgangen fra fylkeseide til statseide sykehus, vil bli gjennomgått i revidert nasjonalbudsjett. Det gjelder også opplegg for investeringer i sykehussektoren.

Når det gjelder psykiatrien – hvor SV har et prisverdig engasjement, og hvor jeg også tør si at både den forrige regjeringen jeg ledet og den regjeringen som jeg nå leder, har det, og jeg personlig har det også – er opptrappingsmidlene i psykiatriplanen, som Stortinget har gitt sin tilslutning til, øremerkede og skal gå til opptrapping både i kommuner og helseforetak.

Det er ikke anledning til å kutte i egenfinansierte tiltak og erstatte det med opptrappingsmidler. Helseforetakene skal nå følges tett opp fra departementets side for å sikre at dette blir oppfylt. Det skjer gjennom rapportering og dialog. Vi ajourfører nå status i opptrappingsplanen, og vil komme tilbake til Stortinget med det i budsjettsammenheng, trolig i budsjettet til høsten.

Målene ligger fast, Regjeringen er forpliktet til å følge dem opp og vi akter å gjøre det.

Presidenten: Ola D. Gløtvold – til oppfølgingsspørsmål.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg føler at mye av bakgrunnen for Regjeringens såkalte styringsnotat er mangel på ressurser til helsevesenet. Senterpartiet la inn mer penger til sykehusbehandling i årets statsbudsjett, men fikk dessverre ikke noe flertall for det.

Nå sier statsministeren at dette er et styringsnotat, en instruks til helseforetakene om at det skal være en nullvekst. Men så sier statsministeren samtidig at i psykiatrien har man ikke muligheter til å dempe noen ting, der skal det være en reell styring og styrking. Hvordan kan helseforetakene se på dette notatet som et godt styringsnotat for hvordan de skal disponere framover? Og er det ikke for sent å legge inn ekstra penger til helseforetakene i revidert nasjonalbudsjett, som ikke blir behandlet ferdig her i huset før i juni? Det vil si at helseforetakene vil komme til å bruke halve år 2002 før de har en økonomisk avklaring og før de får noen signaler som opphever det styringsnotatet som nå sier null vekst i helsebehandlingen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første må jeg gjenta at det har vært en kraftig vekst i behandlingskapasiteten ved våre sykehus – heldigvis. Og det har vært en så kraftig vekst at det har gått langt utover det flere regjeringer har forutsatt og lagt til grunn.

Regjeringen har sagt at vi vil legge ytterligere midler inn. Det er naturlig å gjøre det ved revidert nasjonalbudsjett. Men vi har gått ut og sagt det offentlig, slik at også helseforetakene og sykehusene er klar over at det vil komme.

Når det gjelder psykiatrien spesielt, må jeg gjenta at Stortingets vedtatte opptrappingsplan er øremerkede tilskudd. Sykehusene har ikke anledning til å kutte i egenfinansierte tiltak i psykiatrien og erstatte det med opptrappingsmidler, for da blir ikke effekten av opptrappingsplanen slik den skal være. Som kjent var det også en forutsetning at opptrappingen var noe mer forsiktig i de første årene av de åtte, for så å øke på, bl.a. fordi en må få nok personell inn i systemet. Dette akter Regjeringen å følge opp.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg kan ikke helt slippe dette, for statsministeren, som jeg stiller et spørsmål til, har tydeligvis totalt misforstått hele dette systemet!

Sykehusene og helseforetakene baserer ikke sin planlegging når det gjelder aktiviteten i år 2002 på avismeldinger om at det kanskje kan komme noen bevilgninger i revidert nasjonalbudsjett, men på en styringsinstruks. De har fått instruks av sin eier i begynnelsen av året om utgangspunktet for aktiviteten når det gjelder behandling av pasienter, de har fått bevilgningstallene, og de har fått beskjed om at det ikke skal være noen økning i aktiviteten i forhold til i fjor. At det var økning fra i forfjor til i fjor, er jo fine greier, men grunnlaget er jo hva som var tilfellet i fjor. Og spørsmålet som helseforetakene stiller seg, er: Skal vi planlegge en økning eller skal vi ikke? Og der er instruksen fra Regjeringen – på tross av at Stortinget har sagt det motsatte – at man ikke skal ha en økning. Vil Regjeringen trekke tilbake dette dokumentet og gi beskjed om at man skal planlegge en økning i aktiviteten i helseforetakene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det Regjeringen har å holde seg til, er budsjettet. På det grunnlaget har vi sendt ut dette styringsdokumentet. Representanten Alvheim spurte i Stortinget den 23. januar om helseministeren kunne garantere at en minst kunne opprettholde det høye aktivitetsnivået en hadde i 2001. Det svarte helseministeren bekreftende på. Og da synes jeg vi kan gå inn i en dialog om dette mellom regjering og storting, i hvilken grad en finner rom for en ytterligere vekst utover den kraftige veksten som allerede har funnet sted. Regjeringen må behandle dette på basis av budsjetter og det helseministeren har meddelt Stortinget.

Carl I. Hagen (FrP): Forholdet er også nå feil. Regjeringen skal følge opp flertallspåleggene fra Stortinget, og flertallet har sagt at den foreslåtte produksjonsveksten fra i fjor til i år på 1-2 pst. var satt for lavt. Da er det Regjeringen som må regne ut hvor mye penger som må til for å øke aktiviteten i samsvar med det pålegget Stortinget har gjort. Det er i revidert man kan sørge for at de nødvendige kroner for å sikre aktivitetsøkningen kommer på plass.

Nå har Regjeringen i realiteten allerede latt være å følge opp at man skal ha en økning i aktiviteten. Denne regjeringens formål med sykehusene er at man ikke skal behandle flere pasienter enn i fjor, ikke engang behandle cirka det samme antall. Men det aller viktigste er ikke å behandle flere pasienter! Hva slags menneskesyn er det som ligger bak når det viktigste for Regjeringen er å ikke behandle flere syke mennesker enn man gjorde i fjor, istedenfor å behandle alle som trenger det?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg synes nok representanten Hagen skal være litt forsiktig med de store ord og med å trekke inn menneskesyn i dette spørsmålet. Det vil jeg kanskje be om at en avstår fra.

Denne regjeringen har et menneskesyn som bygger på respekten for det enkelte mennesket og respekten for at så mange som mulig skal få en raskest mulig behandling ved våre sykehus. Situasjonen er i så måte under klar bedring. Dessverre er den blitt satt noe tilbake på grunn av den sju uker lange sykepleierstreiken. Dette vil kreve betydelige uttellinger. Det regner selvsagt vi på. Det skal vi gjerne orientere Stortinget om. Behandlingskapasiteten er kraftig økt. Det er vi glade for. Helseministeren sa som svar på spørsmål fra Fremskrittspartiets egen helsepolitiske talsmann i Stortinget at vi skal sørge for at denne kapasiteten holdes oppe. Eventuell ytterligere kapasitetsøkning går vi gjerne inn i en dialog med Stortinget om. Men jeg synes kanskje at man skal være litt forsiktig med å trekke folks menneskesyn i tvil på grunn av disse sakene.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (A): Det virker fortsatt som om statsministeren ikke helt har forstått hva dette handler om. Det handler om at Stortinget gir beskjed til Regjeringen om at den nye, store sykehusreformen skal legges opp slik at det behandles flere pasienter i år enn i fjor. Så sender Regjeringen et brev til sykehusfortakene og sier: Det skal ikke behandles flere pasienter i år enn i fjor. Så viser man til at det ble behandlet mange flere pasienter i fjor, og derfor behøver man ikke øke antall behandlede pasienter i år. Det er, som vi forsøker å få fram, en svært dårlig begrunnelse, og det er i strid med det Stortinget har vedtatt at Regjeringen skal gjøre.

Det er ikke noe nytt at vi er i den type situasjon. Vi var i nøyaktig samme situasjon våren 2000. Da var det også en vesentlig økt aktivitet i 1999, og den daværende arbeiderpartiregjeringen sørget for både ekstra penger til å finansiere det økte nivået i 1999 og ekstra penger i 2000 for å få til den forutsatte veksten på 2 pst. Så dette har vi vært oppi før, og da har de sittende regjeringer sørget for de nødvendige penger for å få til vekst i pasientbehandlingen. Det gjør ikke den nå sittende regjering.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg har meget godt forstått hva representanten Stoltenberg og andre har sagt, og jeg har sagt at vi er villig til å gå inn i det. Jeg vil gjerne også involvere representanten Stoltenberg i de økonomiske konsekvensene, slik at Arbeiderpartiet er klar over det – de som ellers er opptatt av styring av økonomien og effektivisering, ikke minst på grunn av denne reformen.

Det jeg derimot har litt vanskeligere med å forstå, er at Arbeiderpartiet går så høyt på banen i denne saken – det partiet som utmerket seg ved å skjære ned på den aktuelle bevilgning i fjor høst – hvis de da var overbevist om at det trengtes så veldig mye mer penger. Det får vi se forbi. Det er historie. Men det er jo litt påfallende.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): SV vil være opptatt av at de som skal behandles i sykehussektoren, må få behandling, og de som skal ha prioritet, må få rask behandling. Det er vårt utgangspunkt for de bevilgningene som sykehussektoren skal ha. Men – og det er et vesentlig men - det vi får rapporter om, er at en rekke tilstander som ellers kunne ha vært tatt hånd om av kommunehelsetjenesten, ikke kan tas hånd om på grunn av dårlig kommuneøkonomi. Det beskrives at det er ferdigbehandlede pasienter ved sykehusene som kunne ha vært utskrevet til sykehjem hvis man hadde hatt plasser, det beskrives at pasienter kunne ha vært tatt hånd om av den hjemmebaserte omsorgen hvis man hadde hatt plasser, og det er beskrivelse av ubesatte stillinger i regi av fastlegeordningen der man kunne ha tatt et større ansvar i kommunene hvis de var på plass. Men konsekvensene nå blir at man behandler en rekke pasienter på for høyt omsorgsnivå. Det betyr at man ikke løser problemene ved bare ensidig å bevilge mer til sykehusene. Derfor er det viktig for SV å få svar på om Regjeringen er villig til å gjøre en innsats ute i kommunene for å sikre at behandlingen skjer på det nivået som er mest forsvarlig.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, det er vi. Jeg tror representanten Ballo har helt rett i at dette ikke bare er et spørsmål om bevilgninger til sykehus, selv om det er viktig – de bevilgningene har for øvrig økt dramatisk i de senere år – men det er også et spørsmål om hva kommunene kan gjøre, altså i primærhelsetjenesten, og det er også et spørsmål om hva en kan gjøre i den såkalte halvannenlinjetjenesten, altså den som ligger mellom primærhelsetjenesten, som kommunene har ansvaret for, og spesialisthelsetjenesten, som staten nå har ansvaret for. Med denne type tjenester tenker vi bl.a. på sykestuer, som kan være en avlastning for sykehus i noen tilfeller.

Vi er positive til å gå gjennom dette. Vi er for det første positive til den type tjenester som ligger mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Vi vurderer også i den sammenheng om ansvaret for syketransporten bør overføres fra folketrygden til sykehusfortakene, for å sikre en god ressursbruk. Vi gjennomgår alle sider ved finansieringen av spesialisthelsetjenesten, og det representanten Ballo spurte om – hva kommunene også kan klare å få økonomi til – er et konstruktivt innspill og en viktig del av dette.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg har lyst til å knytte en liten bemerkning til det forrige spørsmålet. Jeg synes man i denne debatten glatt overser at vekst i tidligere år har blitt finansiert av fylkeskommunene. Dette er det første året vi driver og krangler i Stortinget og i Regjeringen på den måten som vi nå gjør, og hvor altså den statlige overtakelsen som skulle bli så mye bedre, fører til nullvekst i sykehusene.

Men jeg har også et spørsmål om et helt annet tema til statsministeren.

Landbruksdepartementet har opphevet boplikten for en eiendom i Lillesand. Man har overprøvd kommunen, man har overprøvd fylkeslandbruksstyret, og man har satt til side tidligere vedtak i Landbruksdepartementet.

Det framgår av media at selger har bud på 2 mill. kr fra en person som ønsker å bosette seg på eiendommen. Det er en akseptabel pris for de aller fleste av oss. Men vedkommende kan altså få 9,8 mill. kr ved å selge boligen som fritidseiendom. Dette reiser flere spørsmål, som hensynet til kommunalt selvstyre, muligheter for å sikre at fastboende skal kunne komme inn på boligmarkedet i attraktive boligområder, og ikke minst om Regjeringen legger opp til ulik behandling av fastboende og de som bruker et hus som feriested.

Hva er Regjeringens politikk på dette området?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Dette er jo en sak som har vært behandlet i Landbruksdepartementet, så vidt jeg vet, som en ankesak. Jeg har ikke hatt anledning til å gå inn i alle sakens detaljer, selv om jeg er klar over de hensyn representanten Enoksen nevner.

Jeg ber om forståelse for at jeg som statsminister fra Stortingets talerstol vanskelig kan drive saksbehandling i en sak med en rekke juridiske sider. Men jeg skal ta med saken tilbake til den landbruksminister som både representanten Enoksen og undertegnede kjenner godt.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg har forståelse for at statsministeren ikke vil gå inn i saksbehandlingen. Men dette er faktisk et viktig prinsipielt spørsmål, så prinsipielt at det var viet ganske bred omtale i St.meld. nr. 19 for 1999-2000, som ble lagt fram av den forrige regjeringen Bondevik. Jeg kan anbefale å lese side 123 i meldingen, og for å gjøre det ekstra enkelt: Det er nok å lese andre spalte, der det framgår at nettopp hensynet til bosettingen må vektlegges. Det står også i denne meldingen at reglene må bygge på kommunens egen vurdering av bosettingssituasjonen. Dette ble gjentatt under komitebehandlingen, da flertallet i komiteen sa at det må legges vekt på at den enkelte kommune beholder muligheten til å be om forskrift som setter konsesjonsfriheten ut av kraft for hele eller deler av kommunen.

Det ble altså gjort et flertallsvedtak i Stortinget som slår fast det kommunale selvstyret på dette området, nettopp for å unngå at vi får en utvikling i attraktive områder slik at vi får feriehus i stedet for fastboende. Derfor må det være grunnlag for å spørre: Følger Regjeringen opp Stortingets vedtak?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Stortingsvedtak har jo en regjering plikt til å følge opp. Det er det ingen tvil om. Og som kjent er det også konstitusjonelt en meget viktig forskjell på merknader og vedtak. Jeg er overbevist om at landbruksministeren ved behandlingen av denne saken ikke har ønsket å bryte et stortingsvedtak, og det er jo dispensasjonsadgang i slike saker.

Jeg er enig i hovedprinsippene; representanten Enoksen og jeg var jo sammen om den stortingsmeldingen han refererte til. Det var for øvrig også den nåværende landbruksminister, så jeg vil tro at han har det klart i erindringen når han behandler denne saken.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Marit Arnstad.

Marit Arnstad (Sp): Sjøl om ikke statsministeren ønsker å svare på den direkte ankesaken, må han kunne si noe prinsipielt om bopliktens betydning, ikke minst i sørlandskommunene, der målet med boplikten er å skape helårsboliger og unngå prispress som gjør at helårsbeboere og lokalbefolkning ikke får mulighet til å kjøpe eiendommer, som da heller blir tatt over som rene feriesteder. Det må statsministeren kunne ha en prinsipiell holdning til. I denne saken er det ganske spesielt at det nettopp er prisen som er brukt som begrunnelse for å gi fritak for boplikt, ved at vedkommende ikke fikk nok betalt dersom det er boplikt! Men målet med boplikten er jo nettopp at vi ikke skal få en prisdriving i de kommunene der en har attraktive fritidssteder.

Spørsmålet går på det prinsipielle synspunktet i saken, hvilken presedens en slik sak kan få i forhold til boplikten i andre sørlandskommuner, og boplikten som fenomen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med representanten Arnstad i bopliktens betydning. Vi ønsker ikke lokalsamfunn som utvikler seg mer eller mindre til spøkelsesbyer om vinteren. Vi ønsker at de skal bæres oppe av mennesker som i hovedsak bor der året rundt, altså i helårsboliger. Vi ønsker heller ikke å bidra til en prisdriving ut fra den praksis som etableres på dette området. Det er også denne regjerings politikk.

Så fins det som kjent, som representanten Arnstad sikkert vet, en dispensasjonsadgang i lovverket. Jeg kan ikke gå inn i sakens detaljer og si hvorfor den er benyttet i dette tilfellet – det ber jeg om forståelse for – men de hovedprinsippene representanten Arnstad la til grunn, deler statsministeren.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Marit Nybakk (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren: Et bredt flertall i Stortinget har sluttet seg til at Norge bidrar med mannskap og utstyr i Operation Enduring Freedom. Blant våre bidrag i Afghanistan er norske elitesoldater veltrente for vinter, snø og fjell, og marinejegere. Etter de siste dagers kamper i Afghanistan har norsk presse satt i fokus de eventuelle farer som soldatene våre utsettes for.

Hva gjør Regjeringen for å sikre at familiene til norske elitesoldater i Afghanistan får både den nødvendige informasjon og oppfølging dersom noe skulle skje?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det kan jeg forsikre representanten Nybakk om at Regjeringen er sterkt opptatt av. Vi vet at forsvarsministeren også personlig er opptatt av hva vi kan gjøre for at familiene og pårørende til norske soldater som er i Afghanistan, er best mulig informert til enhver tid og følges opp.

Dette har departementet et opplegg for. Det er godt mulig at det kan bedres, men jeg kan i hvert fall forsikre representanten Nybakk om at dette er et hensyn og et engasjement som vi fullt ut deler med henne.

Marit Nybakk (A): Som statsministeren vet, innebærer en del av omorganiseringen av det norske forsvaret og den internasjonale kampen mot terrorisme også at norske styrker i økende grad kommer til å delta i denne typen internasjonale operasjoner og slett ikke bare i fredsbevarende styrker.

Jeg vil spørre om statsministeren vil sørge for at vi har en beredskap på mer permanent basis, et nettverk som står til disposisjon for disse soldatenes familier og pårørende.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Vi er enig i de intensjoner som representanten Nybakk gir uttrykk for. Jeg tar gjerne opp igjen med Forsvarsdepartementet om en slik beredskap kan ytterligere forbedres, men Regjeringen har akkurat det samme syn som Arbeiderpartiets forsvarspolitiske talskvinne gir uttrykk for, nemlig at det skal være en beredskap for skikkelig informasjon til pårørende til norske soldater som deltar i internasjonale operasjoner. Jeg tror det er helt riktig som representanten Nybakk også gav uttrykk for, at dette ikke bare gjelder Afghanistan; Norge er generelt positivt innstilt til å delta i internasjonale operasjoner, og det kan komme nye tilfeller.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Per Sandberg (FrP): Vi skal la statsministeren hvile litt. Jeg vil gjerne stille et spørsmål til kommunalministeren.

Fremskrittspartiet har i den senere tid fremmet en rekke forslag i Stortinget vedrørende asylpolitikken, flyktningpolitikken og integreringspolitikken. Dette er ikke noe nytt fra Fremskrittspartiets side. Fremskrittspartiets politikk på dette området er vel kjent. I den sammenheng vil jeg gjerne spørre kommunalministeren om hun er enig med statsministeren, som under en reise i Sverige på en måte har advart de svenske myndighetene mot en stor debatt rundt Fadime-drapet i Sverige, fordi det ville gi uforholdsmessig stor oppslutning om Fremskrittspartiet i Norge – ifølge Aftonbladet.

Statsråd Erna Solberg: Nå forstår jeg det slik at statsministeren mener han ikke har uttalt seg på akkurat den måten. Men også Fremskrittspartiet selv forklarer jo sin siste fremgang med den pågående debatten. Som en observasjon er det klart at et parti som har ment sterke ting i asyl- og innvandringspolitikken, kanskje tjener på en debatt av den typen vi har hatt nå en periode. Jeg syns ikke vi skal være redd for å ta debatter, jeg syns at åpenhet i disse spørsmålene er ganske viktig. Men vi må også være klar over at debatter gjør noe i vårt samfunn, debatter skaper av og til større frykt, det skaper konsekvenser. Og når jeg ser på bunken av brev som jeg får – både de som er undertegnet og de som ikke er undertegnet – er det klart at av og til går debatter over i at man legitimerer synspunkter, selv om man ikke selv ønsker det, som kan skape vanskelige situasjoner for personer som er her, og som har legitime krav på beskyttelse i Norge.

Per Sandberg (FrP): Jeg tolker ikke det annerledes enn at kommunalministeren er enig i statsministerens uttalelser til Aftonbladet om at de høyreekstreme kreftene i Norge nå er i bevegelse, altså Fremskrittspartiet. Nå vil jeg minne statsråden om at hun selv i de siste ukene har fremmet en rekke forslag til tiltak når det gjelder innstramming, forslag som er i tråd med Fremskrittspartiets politikk – det gjenstår selvfølgelig å se hvorvidt vi får gjennomført noe. Men jeg må si at jeg finner det litt merkelig hvis det er sånn at Fremskrittspartiets oppslutning på meningsmålingene skal sette dagsorden for Regjeringens politikk og debatt i forhold til enkelte saker i Norge.

Til slutt vil jeg gjerne utfordre statsråden i forhold til et forslag fra Aslam Ashan som dukket opp nå i løpet av siste helg – også Arbeiderpartiet har signalisert støtte til det forslaget. Fremskrittspartiet fremmet det samme forslaget for tre år siden og ble kalt rasister for det. Ønsker også statsråden nå å stille krav til imamene i Norge om at de skal lære seg norsk og få kunnskaper om Norge?

Statsråd Erna Solberg: Jeg har aldri kalt Fremskrittspartiet høyreekstremt.

Jeg har også sagt at blant de brevene jeg har fått, er det også brev som responderer på mine egne uttalelser på en måte som jeg føler er urimelig i forhold til det jeg har sagt, på en slik måte at man tillegger meg ekstremt høyreradikale synspunkter – hvis det er det man kaller det i den sammenhengen. Jeg tror vi må ta det som et varsomhetstegn: Det finnes mennesker som overreagerer i forhold til en debatt.

Når det gjelder spørsmålet om imamer, har det vært en arbeidsgruppe under det tidligere Kirke- og undervisningsdepartementet som har laget en rapport som bl.a. går på å stille ulike typer krav til forstandere i menigheter generelt. I oppfølgingen av det arbeidet vil vi også vurdere om vi skal ha spesielle krav til norskopplæring. Vi har bl.a. gjennomgått hvordan vi skal forholde oss til arbeidsinnvandring når det gjelder imamer, vi har også sett på hvordan vi skal følge opp denne rapporten, og vi er innstilt på å finne frem til mulige nye krav, men vi er oppmerksom på at et sånt krav sannsynligvis vil kreve en endring i dagens lov om trossamfunn.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Karin Andersen (SV): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

I første runde i dag ble det bevist at Regjeringen ikke helt visste hva den gjorde da den skulle bekjempe fattigdom og kuttet i Aetat.

Jeg har et spørsmål om en annen hjertesak som Regjeringen har hatt, nemlig å bedre kapasitet og kvalitet i kollektivtrafikken – ja, Kristelig Folkeparti har endog programfestet en prisreduksjon på 25 pst. på jernbanen. I Sem-erklæringen står det både at man skal øke investeringstilskuddet, og at studenter og elever skal få billigere kollektivtrafikk, og i neste omgang skal alle vi andre få en billigere kollektivtrafikk. Men etter valget har kollektivtrafikken blitt dyrere, studentene har mistet rabattordningene sine, og Jernbaneverket kommer ut med varsel om at de må legge ned togstrekninger mellom de store byene. Er det slik at Regjeringens politikk går ut på at man skal få lagt ned så mange jernbanestrekninger at det blir mulig å gjennomføre Kristelig Folkepartis program med 25 pst. prisreduksjon på det lille som er igjen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Svaret på det spørsmålet er nei. Vi vil gjøre det klart, og samferdselsministeren har allerede sagt det, at det for Regjeringen er uaktuelt å legge ned fjerntogene mellom de største byene. Det vil ikke Regjeringen gå inn for, selv om jeg har sett de ytringene som er kommet fra Jernbaneverket.

Når det gjelder kollektivtrafikken, begynte vi på en viss opptrapping i det reviderte budsjettet vi la fram etter Stoltenberg-regjeringens budsjett i fjor høst. Vi innrømmer at også på grunn av mange andre viktige formål vi ville opprioritere, fant vi ikke rom for å foreta en så sterk økning som vi hadde ønsket det første året. Så vidt jeg husker, la vi vel inn 65 mill. kr ekstra til kollektivtrafikken i de største byene – særlig Oslo og Bergen. Vi har videre varslet at vi vil komme med en stortingsmelding om kollektivtrafikken for å redegjøre for planene og trekke Stortinget inn i en debatt om planene for den videre økte satsingen på kollektivtrafikken. Vi har ifølge Sem-erklæringen en målsetting om å øke satsingen med 1,5–2 milliarder kr i løpet av fireårsperioden.

Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret, men jeg registrerer at statsministeren har skaffet seg rimelig stor fallhøyde både i forhold til egne løfter og ikke minst i forhold til de budsjettene som kreves for å oppfylle Sem-erklæringen, der det sies at satsingen på kollektivtrafikken skal økes med 1,5–2 milliarder kr. Bare for å ta igjen etterslepet fra årets budsjett må neste års budsjett opp på ca. 2,4 milliarder kr i investeringer i skinnegangen for at dette skal henge sammen. Er det slik at Regjeringen bevisst har lagt opp til at det skal være en slik kjempesatsing på slutten av denne perioden, eller skal det være slik som det også var i den forrige fireårsperioden, at man vedtok en plan, avgav noen flotte løfter, og så glemte hele saken, lot planverket bare ligge der, og lot hvert enkelt budsjett få lov å tale for seg? Svaret har vi nå fått fra Jernbaneverket, at det siste kommer til å resultere i nedlegging, rett og slett av sikkerhetsårsaker.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Vi akter ikke å glemme denne saken. For Samarbeidsregjeringen er satsing på kollektivtrafikk et viktig område både av hensyn til passasjerene og av hensyn til miljøet. Dette må selvsagt likevel innordnes de økonomiske rammene. Budsjettsituasjonen foran 2003-budsjettet, som Regjeringen for øvrig nå skal til Halvorsbøle og ha en første diskusjon om til helgen, er generelt ikke enkel, fordi flere av inntektsreduksjonene, altså skatte- og avgiftslettelser, og også flere av utgiftsøkningene som Stortinget vedtok, har virkning først langt ut i 2002, slik at den totale regningen for dette kommer i 2003. Det er faktisk større slike ekstraregninger for 2003 enn den økte realavkastningen fra petroleumsfondet, som er handlingsregelen for uttak derfra. Det sier litt om de budsjettutfordringene vi står overfor. Innenfor disse skal vi søke å prioritere kollektivtrafikk i 2003, men det kan bli enda bedre rom i 2004 og 2005.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Heidi Sørensen.

Heidi Sørensen (SV): Sverige har vedtatt en jernbaneplan som gjør at de hvert år investerer 50 pst. mer i jernbane enn de gjør i veg. Skulle norsk investeringsnivå årlig i forhold til folketall vært på svensk nivå, måtte vi ha doblet det som nå står som planlagt i Nasjonal transportplan. Jeg er glad for at Jernbaneverket har vært så soleklar, men jeg blir bekymret når jeg hører hva statsministeren svarer. Jeg vil da spørre: Deler statsministeren Jernbaneverkets syn på at vi står foran et vegvalg – enten må vi øke jernbaneinvesteringene og satse skikkelig, eller så må vi erkjenne at vi får en helt annen jernbane i Norge? Eller er det statsministeren egentlig svarer, at vi skal fortsette å sultefore jernbanen slik at alt blir dårlig også i framtiden?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder Sverige og forholdet mellom kollektivtrafikk og vei, kan det jo hende at de er i en litt annen situasjon enn oss. Vi som har reist en del på svenske veier, og som har reist bl.a. på en del veier på Vestlandet og i Nord-Norge, vil jo si at vi vel har en god del å ta igjen på veisektoren. Men vi ønsker også å prioritere kollektivtrafikken. For det første er det viktig å gjøre oppmerksom på at det er jo ikke slik at vi ikke satser på jernbane i Norge. I år bruker staten over 5,5 milliarder kr på jernbanen, og det er en ganske kraftig økning fra forrige år. Vi bruker 330 mill. kr mer i år enn i fjor til drift, vedlikehold og investeringer på skinnegangen. NSB investerer nå store summer i nytt og moderne togmateriell. Men det er riktig at det er betydelig etterslep etter mange års mangler. Det er vi nå i ferd med å ta inn, og jeg tror det er riktig, som representanten Sørensen sa, og som Jernbaneverket har gitt uttrykk for: Vi står overfor et veivalg – jeg holdt på å si bokstavelig talt. Mer må over på jernbane.

Presidenten: Presidenten vil for sin del anta at det er et skinnevalg og ikke et veivalg det dreier seg om.

Vi går videre til siste hovedspørsmål.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Til kommunalministeren: Unge mennesker har store problemer med å komme inn på boligmarkedet. Prisene er høye. Regjeringens eget boligutvalg har slått fast at lavinnskuddsboliger kan være et nyttig supplement til ordinære utleieboliger. 17 boligbyggelag har planlagt nesten 400 lavinnskuddsboliger i løpet av dette året. Så kommer Regjeringens svar: Den vil ikke prioritere statlige tilskudd til slike boliger. Hvordan kan kommunalministeren forsvare at hun stopper utbygging av billige boliger til ungdom i den situasjonen som nå er?

Statsråd Erna Solberg: Regjeringen har ikke stoppet noen bygging av boliger. Regjeringen har ikke hatt til behandling noe spørsmål om lavinnskuddsboliger. Men det Regjeringen har hatt til behandling, er det budsjettet som vi hadde i høst, og i den forbindelse har vi altså skrevet til Husbanken, gitt dem klar beskjed om prioritetene, som jeg faktisk trodde var prioriteter som hele Stortinget stod bak. Prioritetene er: Når det gjelder tildeling av boligtilskudd, har bostedsløshetsprosjektene første prioritet. For det andre: Når kommunene trenger ekstra utleieboliger, skal de ha rett til å kunne få boligtilskudd. For bl.a. bosetting av flyktninger er dette ganske vesentlig å få til. For det tredje dreier det seg om generell boligtilskuddsstøtte til utleieboliger og til enkeltpersoner som får boligtilskudd til å bosette seg. Det er de tre prioriterte områdene for boligtilskudd og tilskuddsmasse. Ut fra dette synes det nå som om det er enkelte boligbyggelag som ikke gjennom sin kommune, som forvalter boligtilskuddsordningen, har fått stønad eller fått boligtilskudd til lavinnskuddsboligene. Det er fremdeles fullt mulig å bygge lavinnskuddsboliger basert på lån i Husbanken, men det kan være at man da ikke har fått så høy prioritet i kommunen at det overgår prioriteten på disse andre områdene. Og jeg må faktisk si at i den boligrapporten som Regjeringen har fått, har faktisk det å støtte de som virkelig er vanskeligstilte, høyest prioritet, og det å skaffe flere generelle utleieboliger har høy prioritet. Så hvis det er slik at midlene nå brukes i kommunene og av Husbanken på en måte som når de prioriterte gruppene, som altså generelt er de som har det vanskeligst i boligmarkedet, og dette dreier seg om utleieboliger, bør vi være fornøyd med det.

Jeg har også merket meg i brev fra Norges Boligbyggelag, hvor de har bedt om prioriteter i 2003-budsjettet, at de ikke selv har prioritert tilskudd til lavinnskuddsboliger. Derfor var jeg noe forbauset over det oppslaget som stod i Dagsavisen, hvor det så ut som om vi hadde sagt nei til noe vi ikke hadde sagt nei til, og som var på et område selv boligbyggelagene ikke hadde prioritert i brev til Kommunaldepartementet.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg konstaterer at både Arbeiderpartiets regjering og den forrige Bondevik-regjeringen hadde prioritet på å utvikle lavinnskuddsboliger som et tilbud. Konsekvensen av det statsråden her sier, med nei til tilskudd, er jo at slike boliger ikke blir bygd.

Jeg er klar over at denne regjeringen vil legge om boligpolitikken slik at virkemidlene i større grad avgrenses til de såkalt verdig trengende. Men hadde det ikke vært bedre å gi tilskudd til lavinnskuddsboliger, som ville gitt flere billige boliger til ungdom og vanskeligstilte, istedenfor å skulle gi stadig nye tilskudd til personer som ikke klarer å møte de høye boligprisene, som med Regjeringens opplegg bare vil bli enda høyere – og særlig i en situasjon hvor det faktisk er slik at man er klar til å sette i gang bygging av nesten 400 nye slike boliger?

Statsråd Erna Solberg: For det første er det ikke slik, som sagt tidligere, at vi har sagt nei til tilskudd, som representanten sier. Jeg må faktisk spørre Arbeiderpartiet om hva de egentlig prioriterer. Jeg har oppfattet at utleieboliger har høyere prioritet enn lavinnskuddsboliger også for Arbeiderpartiet.

Hvis det er slik at alle midlene brukes opp i kommunene til de gruppene som vi felles har prioritert høyere tidligere, betyr det at man ikke sitter igjen med midler til lavinnskuddsboliger. Ingen har sagt nei til at man skal kunne gi støtte til lavinnskuddsboliger.

Det er heller ikke slik at Regjeringen bare vil gi penger til verdig trengende, men vi har sagt at det viktigste med boligtilskuddet er at det skal gå til dem som har et behov. Tilskuddet kan man få på to måter. Man kan enten få det gjennom at kommunen med samarbeidspartner har en bolig som har fått et boligtilskudd, som f.eks. en utleiebolig, eller man kan som enkeltperson få et boligtilskudd for å etablere seg, men da er det en vurdering av ens situasjon, og at det er en varig problematisk situasjon på boligmarkedet. Så jeg synes det er urimelig det som sies fra Arbeiderpartiet. Jeg vil minne om at Stoltenberg-regjeringen og den sittende regjering hadde akkurat den samme rammen når det gjaldt bevilgninger til boligtilskudd.

President: Det blir oppfølgingsspørsmål – Signe Øye.

Signe Øye (A): Det kommunalministeren glemmer, er at da Arbeiderpartiet la fram sitt budsjett, økte vi Husbankens rammer med 2 milliarder kr. Det kunne gitt 375 flere utleieboliger, hvis ikke Bondevik-regjeringen hadde latt være å gå for den økningen. Og da går det ikke an for kommunalministeren å si at vi får like mange lavinnskuddsboliger hvis bare kommunene prioriterer lavinnskuddsboliger istedenfor utleieboliger.

Det er også slik at det eneste virkemidlet for å få til flere og billigere boliger, er å få bygd flere. Og da trengs det et helhetlig grep, ikke slik Regjeringen gjør, at de ikke økte lånerammene, at de ikke prioriterer lavinnskuddsboliger, de gjør Husbanken til en førstehjemsbank, og de stopper staten i å selge billige tomter. Alt dette vil kunne være med på å øke boligbyggingen. Hva har kommunalministeren tenkt å gjøre for å få til det?

Statsråd Erna Solberg: Å prioritere betyr å sette noe foran noe annet. Hva setter Arbeiderpartiet foran byggeprosjekter for bostedsløse, utleieboliger og boliger for flyktninger som skal bosettes i kommunene? Setter de tilskudd til lavinnskuddsboliger foran disse tre formålene? Det er prioriteringsspørsmålet. Ingen sier nei til det, men det kommer altså etter de prioriterte områdene.

Når det gjelder spørsmålet om det ville bli bygd flere utleieboliger: Nei, det er ikke slik at det vil bli bygd flere utleieboliger med den lånerammen som er gitt til Husbanken, for Husbankens låneramme har også en prioritet som sier at utleieboliger kommer foran vanlige boligoppføringslån. For øvrig kommer Regjeringen tilbake til lånerammene til Husbanken i revidert nasjonalbudsjett, som man også i budsjettet for i høst sa at man ville gjøre.

Jeg er uenig i den innfallsvinkelen man her har. Det viktigste for øyeblikket for å bygge flere boliger er faktisk å få til raskere planarbeid og byggesaksbehandling rundt omkring i kommunene, og der gir Regjeringen et solid bidrag til forenklinger, gjennom de forenklingene vi har på høring.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Det tragiske i den situasjonen som har oppstått nå, er jo at man blir nødt til å velge, ser det ut til. Og SV savner en god forklaring på det. Boligutvalget har lagt fram innstillingen sin nå, og hvis man summerer den satsingen som boligutvalget sier er nødvendig om man virkelig skal få gjort noe med det boligbehovet som nå er for unge, vanskeligstilte og folk ellers med dårlige muligheter på boligmarkedet, må man altså gjøre mer på mange områder.

Det gjøres altfor lite både når det gjelder utleieboliger, og når det gjelder å få bygd rimelige boliger som ungdom og andre har mulighet til å komme seg inn i med en fornuftig inngangsbillett. Det er også slik at den summen som staten låner ut gjennom Husbanken, faktisk er ren butikk for staten. Dette er ikke noe som påvirker driftsbalansen i statsbudsjettet, eller som er en utgift for staten. Kunne jeg da spørre statsråden om hun ser en mulighet til å kunne øke denne lånerammen – uten at det plager noen? Ser hun at det er behov for en økt satsing for å få gjort begge deler?

Statsråd Erna Solberg: Det er selvfølgelig slik for alle gode poster på et budsjett at det er leit at vi må velge, men det er nå engang det vi har politikere til – å foreta valg mellom ulike prioriteter og ulike områder – og det er det et statsbudsjett faktisk gjør.

Når det gjelder spørsmålet om å øke rammene, har jeg svart at vi kommer tilbake til det i revidert nasjonalbudsjett. Vi ser nå på hvordan mengden av lånesøknader er. Rammene har vært økt betraktelig de senere årene, bl.a. fordi boligbyggingen har tatt seg opp.

Når det gjelder spørsmålet om oppfølgingen av boligmeldingen, er det klart at utvalget ønsker en større satsing, men jeg har lyst til å minne om at de faktisk ønsker den største ekstrasatsingen på de områdene som Regjeringen prioriterer, og som jeg har oppfattet at stortingsflertallet opp til nå har prioritert, altså til dem som virkelig er vanskeligstilte og svake, med bostøtteordning og boligtilskudd for den gruppen.

I tillegg jobber Regjeringen med å lage enklere og bedre etablerings- og kjøpslånsordninger i Husbanken. Det vil nok også gjøre at Husbankens lånerammer må økes over tid, fordi den vil få en større rolle i forhold til nyetablerere. Da jobber vi altså både med et løp for de vanskeligstilte og et løp for vanlige ungdommer som bare har problem med egenkapital.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa – til oppfølgingsspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er bra at Regjeringa er oppteken av dei som er dei mest verdig trengande, og som har bruk for ein plass å bu. Så er det òg slik at dersom det no ikkje blir gjort noko meir, teke nokre breiare tak, kan ein faktisk risikera at endå fleire kjem i denne gruppa. Det er behov for eit visst tal bustader av nøktern standard ut på marknaden kvart år. I den samanhengen er låginnskotsbustader der det blir ståande eit tilskot, der nye kan flytta inn etter at dei som budde der, har funne seg ein annan bustad, direkte målretta mot dei som treng eit hus for ei stund. Det å ha ein bustad er også grunnleggjande i forhold til arbeid og kvardag elles. Så mitt spørsmål vil vera: Vil Regjeringa no følgja opp Boligutvalget når det gjeld å sikra kommunane billige tomter, og ta innover seg at Husbanken sine rammer for år 2002 vart påbegynte alt i 2001, og dermed må aukast?

Statsråd Erna Solberg: Vi arbeider som sagt med spørsmålet om hvor store rammene skal være, til revidert nasjonalbudsjett. Det kommer vi tilbake til i forbindelse med den behandlingen. Da ser vi også hvor stor lånemengden er. Det er riktig at det på slutten av fjoråret ble en stopp i låneopptak til vanlig boligbygging, fordi man hadde gått utover rammene for i fjor.

Når det gjelder spørsmålet om lavinnskuddsboliger som ordning, er det mange positive sider med en slik ordning, men en av de viktigste spareformene ved det å kjøpe egen bolig er å få ta del i verdigevinsten. Lavinnskuddsboliger kan ha det problemet at man ikke tar del i verdigevinsten etter hvert. Derfor har det vært bygd spesielle lavinnskuddsboliger en del steder, hvor man samtidig har hatt et spareelement, en slags tvangssparing, som en del av det, slik at man kunne ta del i verdigevinsten. Vi er ikke imot ordningen med lavinnskuddsboliger. Vi ser at det der er enkelte typer problemer, og hovedretningen må fremdeles etter vår mening være at vi går enten på utleieboliger gjennom kommunene og samarbeidspartnerne deres eller på tilskudd som går direkte til den enkelte personen, og ikke til boligen.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.