Christian Holm (SV) (ordfører for saken): Hovedintensjonen med de regionale utviklingsprogrammene ble uttrykt i St.meld. nr. 31 for 1996-1997 og i Stortingets behandling av denne: en mer effektiv distrikts- og regionalpolitikk gjennom forpliktende koblinger mellom planer og virkemidler, basert på vilkårene og utfordringene i hver region.

Hensikten har, slik jeg har oppfattet det, vært å bevege seg bort fra en statlig styrt regionalpolitikk og over til regionenes egen utviklingspolitikk. Tanken er at viktige utviklingsmål best nås gjennom et bredt regionalt samarbeid på tvers av bransjer, organisasjoner og sektorer. Intensjonen har vært at dette blir fellesanliggender for medaktørene i hele regionen.

De regionale utviklingsprogrammene skal omfatte eller gi føringer for hovedvekten av de midlene som bevilges til distrikts- og regionalpolitiske formål over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett. I 2000 dreide det seg om over 2 milliarder kr. Dertil omfatter programmene virkemidler og innsats innenfor næringspolitikken, landbrukspolitikken, fiskeripolitikken og arbeidsmarkedspolitikken.

Dette viser de omfattende og ambisiøse målene. Det er grunn til å understreke, iallfall slik SV ser det, at de regionale utviklingsprogrammene er en god idé. En samordning av nærings- og sysselsettingstiltak på regionalt nivå er nyttig og viktig.

Riksrevisjonen kommer imidlertid med klar kritikk. Undersøkelsen viser at de regionale utviklingsprogrammene så langt ikke har levd opp til intensjonene, og at det er avdekket betydelig variasjon i graden av vellykkethet.

På bakgrunn av dette har en samlet komite gitt uttrykk for at utviklingsprogrammene ikke har fått den tilstrekkelige tyngde. De har vært oppfattet som lite forpliktende og lite konkrete, og de har vært for lette som virkemiddel i forhold til det tyngre og mer forpliktende eksisterende planapparatet. Styringen av retningen innenfor de regionale utviklingsprogrammene har også vært begrenset av det forhold at størstedelen av de midlene som har vært tilgjengelige, er søknadsbaserte og knyttet til uklare kriterier.

Komiteen mener at programmene bare i begrenset grad virker koordinerende og samarbeidende i det regionale utviklingsarbeidet. Intensjonen om å samordne ulike typer virkemidler, slik som næringspolitikken, landbrukspolitikken og fiskeripolitikken, er for utydelig.

De ulike sektorene og forvaltningsnivåene i det regionale utviklingsarbeidet forpliktes ikke i tilstrekkelig grad. Riksrevisjonens undersøkelse viser at de regionale programmene har kommet i tillegg til de eksisterende planprosessene mer enn å virke integrerende og forenklende, og at årsaken til dette bl.a. kan ligge i at regionalmeldingen var uklar på dette området.

Det heter i undersøkelsen at den sentrale samordningsgruppa har vært mer opptatt av å hindre at utviklingsprogrammene kom i konflikt med egne sektormål enn av å bidra til å lette det regionale sektorarbeidet. På denne bakgrunn mener en samlet komite at det eksisterende planverket og styringssignalene må gjennomgås, slik at de ikke kommer i konflikt med målsettingen for de regionale utviklingsprogrammene.

Videre mener komiteen at statens ressurser må samordnes. De statlige virksomhetene må pålegges å ta del i arbeidet med programmene. De må delta i selve realiseringen, ikke bare i planprosessen.

Alle er altså enige om at de opprinnelige intensjonene bak utviklingsprogrammene ikke er oppfylt. Herfra skiller komiteen lag på ulike vis.

Komiteens flertall, dvs. alle uten Fremskrittspartiets medlemmer, gir uttrykk for at man ikke ser noen grunn til å gå bort fra ambisjonene. Dette flertallet ønsker, slik jeg har forstått det, at det videre arbeidet innrettes med det for øye å få til det som så langt har vært ganske ufullstendig.

Funksjonen som diskusjonsarena og møteplass blir fremhevet som viktig, man langt fra tilstrekkelig. De offentlige medaktørene må knyttes mer forpliktende sammen. Utviklingsprogrammene må gis en økonomisk ramme og en administrativ tyngde som står i forhold til ambisjonene.

Et annet flertall i komiteen, Høyre, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, setter spørsmålstegn ved om ressursene som settes inn, står i forhold til resultatene, og fremmer et forslag der man ber Regjeringen på egnet måte legge fram en sak om nytteverdien av de regionale utviklingsprogrammene.

I tillegg har Høyre og Kristelig Folkeparti en egen merknad som jeg går ut fra at de selv vil redegjøre for.

Mens flertallet altså gir uttrykk for at de ser verdien av å få utviklingsprogrammene til å virke etter intensjonene, har Fremskrittspartiet fremmet et forslag som går ut på at alle statlige tilskudd til disse avvikles.

SV står bak flertallets merknader, men har valgt å ikke gå inn for Høyre, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiets forslag.

Vi kan ikke se at dette forslaget dekker det disse partiene sammen med SV har gitt uttrykk for i våre felles merknader. Der understreker vi behovet for en gjennomgang av eksisterende planverk for å få utviklingsprogrammene til å virke etter intensjonene.

Slik vi ser det, ligger problemet ikke nødvendigvis først og fremst i programmene i seg selv, men i at disse er lagt oppå det eksisterende planverket uten at man har fått til forenklinger.

Man bør altså legge innsats i forenklinger i planverket framfor å forkaste eller senke ambisjonsnivået i de regionale utviklingsprogrammene. Vi vil understreke at komiteen i en felles merknad nettopp anbefaler en gjennomgang av planverket og styringssignalene med dette for øye. Selv om flertallsforslaget altså begrenser seg til å be om en sak om nytteverdien av programmene, håper SV likevel at Regjeringen vil se fordomsfritt på hele planverket.

Slik vi ser det, ligger mye av årsakene til at programmene foreløpig ikke har innfridd forventningene, i forhold man både fra statens og de regionale aktørenes side kan gjøre noe med, og som man, slik vi forstår det, også gjør noe med. Jeg har pekt på flere av disse forholdene.

Vi konstaterer at programmene har fungert mest etter hensikten i Nordland – et av de tre fylkene som Riksrevisjonen har undersøkt. Det er nok slik at dette fylket har hatt mest tilgjengelige midler å spille på i dette arbeidet. Men man kan også se det slik at dette fylket, som er det av de tre som har mest erfaring i å håndtere distriktspolitiske virkemidler, har hatt forutsetninger for en kortere lærings- og tilpasningstid i forhold til å håndtere dette.

Over tid burde det være mulig også for de andre å få mer ut av dette arbeidet.

Disse programmene har ikke virket i svært lang tid. Det er vårt inntrykk at det har foregått og foregår en utvikling i retning av å oppfylle de intensjonene som lå bak da Stortinget behandlet St.meld. nr. 31. Vi anbefaler at dette arbeidet fortsetter.

Berit Brørby (A): Bare noen få kommentarer i tillegg til det som saksordføreren gjorde rede for.

Vi er selvfølgelig enige i mye av det han har sagt, og målet med de regionale utviklingsprogrammene er å få til en mer effektiv distrikts- og regionalpolitikk som er mer forpliktende både i bruk av virkemidler og i forhold til planer som er forankret i de utfordringene som finnes ute i hver region. Når man bruker 2,2 milliarder kr, som man gjorde i år 2000, er det mye penger, og når det ikke virker etter hensikten, er det all grunn til å se nærmere på det.

Riksrevisjonens undersøkelse kan man si har den svakhet at man bare har undersøkt tre fylker – Nordland, Oppland og Rogaland. Men av de resultatene som den viser, var på den negative siden at det var for generelle og tvetydige styringssignaler fra sentralt hold, og at det var uklarhet om hvilken rolle departementene skulle spille i arbeidet i forhold til de eksisterende plansystemene som var på fylkesnivå. På den positive siden er det avdekket at ordningene har fungert som en etablerer av møteplass og diskusjonsarena for aktørene innen nærings- og sysselsettingsfeltet i fylkene.

Fra vår side er konklusjonen at man kan konstatere at målene ikke er nådd, og jeg vil også i den forbindelse vise til St.meld. nr. 34 om distrikts- og regionalpolitikken, som Stortinget behandlet i juni i fjor, hvor det bl.a. ble fastslått at fireårige utviklingsprogram fra og med 2004 vil være bra for å sikre mer langsiktighet i det strategiske arbeidet og mer handlingsrettede programmer med klare resultatkrav.

Vi er opptatt av å forbedre ordningen basert på intensjonene og ambisjonene som lå bak de regionale utviklingsprogrammene, og vi er derfor glad for at komiteflertallet har kunnet samle seg om Arbeiderpartiets forslag om å be Regjeringen komme med en egen sak om nytteverdien av de regionale utviklingsprogrammene. Jeg ser ingen motsetning mellom det som representanten Holm tok til orde for i sitt innlegg, nemlig å få en gjennomgang av planarbeidet, og det vi ber om.

Henrik Rød (FrP): Formålet med de regionale utviklingsprogrammene har bl.a. vært en effektiv distriktspolitikk. Man skal stimulere til næringsutvikling i regioner og distrikter, og man skal forenkle planprosesser og gi føringer for tilskuddsordninger. Dette høres veldig kjekt og veldig positivt ut, men det som er betenkelig og beklagelig, er at Riksrevisjonen slår fast at de intensjonene man hadde med disse programmene, overhodet ikke har blitt oppfylt. Det er altså veldig få av de målsettingene man hadde innledningsvis, som har blitt en realitet.

Det som kanskje er ekstra spesielt, er at departementene selv – fremgår det av rapporten – faktisk ikke ser på disse ordningene som spesielt sentrale virkemidler for å nå målsettingene. En annen ting som også er meget spesiell, er at de færreste av de regionale aktørene prioriterer disse utviklingsprogrammene. Det syns jeg forteller at man overhodet ikke har klart å oppnå målsettingene man har hatt med dette.

Min og Fremskrittspartiets konklusjon blir derfor at dette er totalt feilslått politikk. Vi har derfor i våre merknader kommet med et forslag om at man avvikler alle statlige tilskudd til slike regionale utviklingsprogrammer. Men man må ikke misforstå, man skal ikke tro at Fremskrittspartiet ikke er enig i at det offentlige skal tilrettelegge for næringsutvikling, for det er vi absolutt, vi er meget opptatt av den saken. Men vi tror at det man må prioritere, er de virkemidlene som gir resultater. Og da skal jeg få lov til å nevne noen.

Det er bl.a. veldig viktig at kommunene selv har et incitament til å tilrettelegge for næringsutvikling i sine egne kommuner. Og Fremskrittspartiet har jo vært en pådriver for at man skal overføre selskapsskatten til kommunene. På den måten vil jo kommunene selv tjene på å ha et incitament for å drive aktiv næringsutvikling i sin kommune.

Andre forhold er skatte- og avgiftspolitikken generelt sett, som må tilrettelegges slik at man kan stimulere til å starte nye virksomheter, og at det kan være mulig å drive næringsutvikling og næringsvirksomhet også i distriktene. Og så har man dette med det offentlige byråkratiet og skjemaveldet som man kanskje spesielt ser innenfor plan- og bygningsloven, som er nevnt spesielt.

Vi i Fremskrittspartiet er altså opptatt av at man ikke har offentlige prosjekter som er pengesluk og medfører byråkrati, men at man har reelle tiltak for å bedre næringslivets rammebetingelser. Det tror vi er veien å gå når det gjelder dette.

Modulf Aukan (KrF): Som så ofte i politikken er ambisjonane større enn resultata. Det viser denne rapporten frå Riksrevisjonen. Likevel fekk komiteen eit tydeleg inntrykk av at arbeidet slett ikkje har vore bortkasta, då vi besøkte Troms i januar i år. I møte med forvaltninga, og særleg næringslivet fekk kontroll- og konstitusjonskomiteen klare signal om at ein såg føre seg ein aktiv fylkeskommune som medaktør i næringsutviklinga. NHO var særleg klar på dette området.

Regjeringspartia etterlyser konkrete økonomiske verkemiddel for å oppnå at planane kan setjast ut i livet. Vi meiner at kommunane og dermed også regionane burde ha meir direkte økonomisk interesse av å driva næringsutvikling. Vi peikar i den samanhengen på den moglegheita som ligg i å overføra selskapsskatten til kommunane, som òg tidlegare er nemnt her. I forhold til sak nr. 1 på kartet for i dag vil det òg vera eit viktig bidrag.

Generell betring av generelle verkemiddel når det gjeld næringsutvikling, vil sjølvsagt også verka i positiv lei. Infrastruktursatsing er òg eit bidrag for å avhjelpa avstandsulempene og til å binda kommunar og regionar saman til større regionale einingar.

Kristeleg Folkeparti ser det slik at regionale utviklingsprogram isolert sett har avgrensa verdi. Men saman med verkemiddel av økonomisk art kan fylkeskommunen bli ein viktig medspelar i næringsutviklinga regionalt i tida som kjem.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.