Inge Ryan (SV): Dette er en svært viktig dag i Stortinget for SV, og ikke minst for meg sjøl som en aktiv distriktspolitiker. Hvorfor det? Jo, vi mener og har ambisjoner om at dette skal være starten på utformingen av en politikk som skal stoppe fraflyttingen fra mange bygdesamfunn i Norge. Vi i SV er svært glade for at Regjeringa prioriterer dette ved at statsministeren – kommunal- og regionalministeren møter faktisk også i salen – deltar i denne debatten. Det setter vi stor pris på.

Dette er et svært alvorlig tema. Jeg har ikke tenkt å legge opp til en spissformulert polemikk, men jeg ønsker å få til en seriøs dialog både med regjeringspartiene og andre om hvordan vi skal møte de mange ropene fra Distrikts-Norge med en politikk som kan virke i årene framover.

Jeg har bodd i Oslo i seks måneder. Det som har overrasket meg aller mest etter at jeg kom her i huset og har beveget meg i sfærene rundt her, er at «distriktspolitikk» er et minusord. Jeg har alltid trodd at «distriktspolitikk» var et plussord. Det blir oppfattet nærmest som veldedighet. Men hva er distriktspolitikk? Jo, distriktspolitikk er Norges politikk for områder med spredt bosetting, i likhet med at vi har en bypolitikk for områder som har tett bosetting. Men det er klart at det kreves en svært forskjellig og ulik politikk fordi utfordringene er så forskjellige i by og i distrikt. Vi i SV mener det er rett å bruke penger og store ressurser på kollektivtrafikk i byene, på bygging av opera i hovedstaden, på byfornyelse i hovedstaden osv. Men det er også rett å bruke penger til arbeidsplasser, opprettholdelse av nærbutikken og rassikring i Distrikts-Norge. For meg personlig er nærbutikken på den ytterste nakne ø like viktig som operaen i Bjørvika.

Hva er så situasjonen i Distrikts-Norge i dag? Jo, en rekke av våre små bygdesamfunn tåler ikke å oppleve de foregående 20 årene en gang til. Dersom de foregående 20 årene kommer på nytt, blir de borte som livskraftige samfunn. Vi vil få en forvitring og en ørkenspredning som gjør at de ikke er levedyktige. Det vil være noe spredt bosetting, men ikke levekraftige samfunn som har de tjenestetilbudene som man må forvente. Det norske storting kan ikke passivt sitte og se på at vi legger bygdesamfunn døde fordi vi ikke er i stand til å sette inn tilstrekkelige politiske virkemidler som gjør at de kan leve. Vi kan ikke sitte og se på at Norge sakte sklir mot Oslofjorden. Jeg har tatt for meg 1997 som et tilfeldig år for å se på fraflyttingen fra f.eks. Nord-Norge. Da flyttet det netto 6 000 personer fra Nord-Norge, dvs. fem flyttelass pr. dag. Det høres kanskje ikke så mye ut, men det er altså Bodø by som på seks–sju år flytter ut av Nord-Norge, eller hele Lofoten på fem år. Det norske storting må ha et perspektiv som går lenger enn fra sydentur til sydentur. Vi må våge å se 20 år framover: Hva skjer om 20 år dersom vi ikke tar noen grep nå? Nord-Norge er ikke i en særstilling. Vi har de samme utfordringene, om ikke i så stor grad overalt, i det indre østlandsområdet, i indre Trøndelag og i deler av Vestlandet og Sørlandet.

Over halvparten av Norges kommuner har hatt nedgang i folketallet de siste ti årene. Hva er så årsaken til at vi har denne formidable sentraliseringen? Det ville tatt meg en halvtime å gå inn på en dyp analyse, men la meg ta én årsak. Jeg mener Stortinget gjennom mange år har gitt fra seg de verktøyene som en tidligere hadde for å styre, noe er privatisert, og noe er skilt ut i såkalte foretak. Dette har ført til at vi har fått en bit for bit-tenking der helhetstenkingen er borte. Vi i SV ønsker å få tilbake denne helhetstenkingen. Vi vil ha tilbake kontroll over verktøyene, slik at vi kan «snekre» en skikkelig distriktspolitikk. Da kan vi ikke bare sitte med tommestokken, vi må ha tilbake både saga, hammeren og mye mer dersom vi skal få til det.

Jeg mener politikerne i for stor grad har abdisert i distriktspolitikken på mange områder. Det blir for stor avstand mellom Stortinget og dem som bor i distriktene. Vi snakker ikke samme språket lenger. Derfor tror jeg at vi må flytte mer makt ut til de ulike områdene av landet som vet hva dette handler om, og som føler på det hver eneste dag. Jeg har sagt det i Stortinget før: Vettet er jevnt fordelt i dette landet. Det er like mye vett i Møre og Romsdal og i Finnmark som det er i hovedstaden. Derfor tror jeg vi skal la lokalkunnskapen få lov til å bestemme mer i denne saken. Vi må derfor blåse litt liv i formannskapslovtenkingen fra 1837.

Jeg får av og til spørsmålet: Er det nå nødvendig at det bor folk i distriktene? Er det nå virkelig nødvendig at det skal bo folk der ute? Spørsmålet stilles på en måte som om man tror at vi som bor der, er noen sjølplagere. Men det er ikke det det handler om. Folk som bor i Distrikts-Norge, bor der fordi de trives med å bo i Distrikts-Norge og syns det er helt utmerket å bo der, at det er der man hører til. For nasjonen Norge er distriktene svært, svært verdifulle. Også her blir det for kort tid til å komme inn på alle begrunnelsene for hvorfor Distrikts-Norge er verdifullt, men la meg nevne et par eksempler. Mye av Norges velstand er bygd opp på grunn av våre naturressurser. De ligger i distriktene, og det er kjempeviktig at disse blir forvaltet på en miljømessig god måte slik at også våre etterkommere kan nyte godt av våre fantastiske naturressurser. Vi må ta vare på fisken, på jordbruket, på skogen, på krafta osv. Men det kreves at det er livskraftige samfunn der ute, slik at folk kan bo der og ta vare på det. Vi kan ikke få noen brakkebyer der folk på en måte bor for å høste av naturressursene. Da vil det aldri foregå på en god måte. Dessuten ligger det enorme verdier i mange lokalsamfunn i dag, bl.a. i den infrastrukturen som er bygd opp med skoler, sykehjem, veier, osv. Samfunnskostnadene ved å flytte ferdigbygde samfunn til byene er enorme, særlig når vi vet hvilke problemer det også fører til for byene. Jeg ser for meg hvilke problemer og utfordringer det å flytte 100 000 nye innbyggere til hovedstaden medfører i forhold til kollektivtrafikk, i forhold til boliger, skoler, markagrensen osv. Det er enorme problemer en påfører byene med en sånn politikk.

Hva må skje nå? Vi i SV ønsker å snu alle steinene i distriktspolitikken. Vi ønsker en fordomsfri gjennomgang av det vi har holdt på med. Det gjelder også oss som bor i Distrikts-Norge. Vi må kritisk gå inn i det vi holder på med, for å finne ut om vi har gjort tingene på den rette måten. Det handler ikke bare om å rope til staten. Vi må ta hovedansvaret sjøl, men vi er avhengige av et storting og en regjering som spiller på lag med distriktene.

Vi ønsker at det settes ned en kommisjon som skal gjennomgå totaliteten i dagens politikk og fremme nye utradisjonelle forslag til hvorledes vi skal opprettholde dagens bosettingsstruktur. Jeg mener at en slik kommisjon bør få jobbe to–tre år, og at vi fra 2005 f.eks. har en ny distriktspolitikk som skal avløse den tidligere distriktspolitikken, der vi har nye virkemidler, en ny tenking for hvorledes vi skal bevare bosettingsmønsteret.

Men det betyr ikke at vi kan lene oss rolig tilbake og slappe av i to og et halvt til tre år. Vi må, i påvente av at vi får en helt ny distriktspolitikk, bruke de virkemidlene vi har i dag, og intensivere arbeidet her. Som eksempel mener vi at vi må få mer av SND-midlene ut til distriktskommunene. Vi må ikke få en svekket kommuneøkonomi. Vi må få et tjenestetilbud i kommunene. Dette er usedvanlig viktig, ikke minst i de små distriktskommunene. Vi må sikre at ikke flere av de små grendeskolene legges ned. Vi vet at i fjor ble det lagt ned 44 grendeskoler. Vi må øke satsingen på jordbruket, og for oss er dette med økologisk jordbruk særlig viktig. Vi tror at det ligger et betydelig potensial i distriktene, for dette er et marked som etterspør mer varer av den type, og det ligger også en langt større arbeidsintensitivitet i den type produksjon.

Til slutt: Vi håper at vi etter hvert må få en fiskeripolitikk der mer av fisket føres over til kystflåten, slik at flere fiskere får lov å fiske langs kysten vår.

Jeg har hatt gleden av å følge den distriktspolitiske debatten i Stortinget fra 1992. Det betyr ikke at jeg har vært her fra 1992, men jeg har fulgt med fra sidelinjen, og jeg har gjennom skiftende regjeringer registrert at det er et ønske å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Disse gode intensjonene er ikke fulgt opp med nødvendige tiltak. (Presidenten klubber) Det er mange samfunn som er borte om 20 år, dersom de siste 20 årene gjentas på nytt.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som representanten Inge Ryan sa, «distriktspolitikk» har dessverre over tid blitt et begrep med en viss negativ klang, i hvert fall her i de sentrale strøk. Som politikere har vi imidlertid et ansvar for å bidra med et positivt fokus på framtiden og de muligheter som eksisterer over hele landet.

Målet om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret har stått sentralt, og har hatt bred oppslutning i norsk politikk i mange tiår. Representanten stiller spørsmål ved om vi har klart å nå dette målet, og om virkemidlene vi benytter, er riktige.

Dette er viktige spørsmål som krever mer utdypende svar enn det jeg kan få plass til her og nå. Kommunal- og regionalministeren vil presentere Regjeringens distrikts- og regionalpolitikk for Stortinget i sin redegjørelse helt i slutten av måneden. Personlig er jeg glad for interpellantens utgangspunkt, nemlig en dialog og vilje til å se på nytt på virkemidler og ikke først og fremst drive polemikk og bare være opptatt av bevilgninger til gamle virkemidler.

Ryan peker i sitt spørsmål på at mange kommuner opplever befolkningsnedgang, og at dette skyldes bruk av feil virkemidler i distrikts- og regionalpolitikken. Jeg tror han har et poeng, selv om han kanskje tar vel hardt i. Utviklingen i bosettingsmønsteret har i nesten hele etterkrigstiden gått i sentraliserende retning, både regionalt og nasjonalt. Årsakene er sammensatte, men nært knyttet til endringer i næringsstruktur, utdanningssamfunn og endringer i bostedspreferanser.

Høye fødselstall har imidlertid gjort at de fleste kommuner lenge opprettholdt folketallet til tross for flytting. Denne situasjonen har nå snudd. En sentral årsak til nedgangen i folketallet i flere kommuner er altså ikke økt tendens til flytting, men demografiske forhold.

Dersom vi sammenligner oss med andre land i Norden og Europa for øvrig, har vi imidlertid greid å opprettholde viktige sider ved bosettingen. Alle landsdeler i Norge opplever vekst i folketallet, og alle har flere sterke og vekstkraftige regioner. Hvordan hadde dette bildet sett ut dersom vi ikke hadde drevet en aktiv distrikts- og regionalpolitikk? Jeg mener vi tross alt har fått til mye positivt.

Interpellanten reiser to viktige spørsmål: Hva oppfatter vi som viktige virkemidler i distrikts- og regionalpolitikken, og hvilke virkemidler bør vi bruke i distrikts- og regionalpolitikken framover?

Ryan foreslår en distriktskommisjon som kan se med nye øyne på virkemidlene. Jeg synes dette er et interessant og konstruktivt forslag. Vi er enige om at dagens virkemidler må tilpasses de store utfordringene i framtiden. Samtidig er det satt i gang et arbeid som skal gi oss grunnlag for de vurderingene interpellanten etterspør.

Høsten 2001 satte nemlig regjeringen Stoltenberg ned et ekspertutvalg. Utvalget skal klargjøre virkningene av de ulike typer statlig innsats som har stor betydning for regional utvikling og distriktspolitiske mål. De skal avgi sluttrapport ved utgangen av 2003. Men høsten 2002 kommer en underveisrapport om innsatsen som påvirker næringsutvikling og arbeidsmarked. Utredningsarbeidet skal omfatte både distriktspolitisk begrunnede ordninger og annen innsats av betydning for regional utvikling og distriktspolitiske mål. Arbeidet skal ses i sammenheng med evalueringen av virkemidlene i tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms og gjennomgangen av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.

Sentrale deler av norsk distrikts- og regionalpolitikk ligger i rammebetingelsene for næringslivet vårt og i de beslutningene vi gjør på tunge politikkområder som samferdsel, primærnæringer, olje- og gasspolitikk, kommuneoverføringer, skatte- og avgiftspolitikk, for å nevne noen. De spesielle distrikts- og regionalpolitiske innsatsene blir relativt små i forhold til dette, men benyttet på riktig måte vil de kunne gi gode resultater.

På bakgrunn av materialet fra dette ekspertutvalget, eventuelt også underveisrapporten høsten 2002, vil det være aktuelt å sette ned et nytt, bredere og politisk sammensatt utvalg, eller en kommisjon som Ryan har tatt til orde for – dette for om mulig å bidra til en bredere politisk enighet om viktige utfordringer i distriktspolitikken bl.a. på bakgrunn av materialet fra faglig hold, dette såkalte effektutvalget.

Det må likevel understrekes at vi i påvente av dette arbeidet, som også interpellanten sa, ikke kan la være å drive en aktiv distrikts- og regionalpolitikk eller arbeide med nødvendig omlegging i bruk av virkemidler.

Jeg vil peke på noen hovedlinjer i Regjeringens politikk av betydning for regional utvikling. Kommunalministeren vil gå nærmere inn på dette i sin redegjørelse.

For det første: Bedrede rammebetingelser for næringsvirksomhet.

Mange av de konkurranseutsatte eksportbedriftene ligger utenfor de største byområdene. I den globale økonomien må Norge hevde seg som et attraktivt lokaliseringssted. Næringslivet må gis konkurransedyktige og forutsigbare rammebetingelser med hensyn til skatte- og avgiftsnivå. Vi må ha en infrastruktur- og samferdselspolitikk som kan kompensere for avstandsulemper. Vi vil arbeide for en ryddig og enkel lovgivning og en effektiv og brukerrettet offentlig tjenesteproduksjon.

For det andre: Innsats for økt nyskaping.

Representanten Ryan hadde en kronikk i Nationen 19. februar i år som het «Kan solnedgang bli soloppgang?» Jeg synes kronikken hadde mange gode poenger. Spesielt godt likte jeg bildet som Ryan brukte av distrikter som «frodige, grønne planter. De må gis god grobunn, de må vies oppmerksomhet og de må stå i et godt lys.» Han pekte også på at innovasjon og nyskapingskultur må være motoren som gjør distriktene sterke, levekraftige og pulserende. Dette er jeg helt enig i. Regjeringen ønsker å forsterke satsingen på innovasjon og nyetablering. Vi vil ikke minst bidra til å stimulere interessen for nyskaping blant unge og blant kvinner.

For det tredje: Utvikling av vekstkraftige regioner.

I alle landsdeler finnes det vekstkraftige byer og regioner med sterke kompetanse- og næringsmiljøer. Videreutvikling av vekstkraftige regioner og regionale verdiskapingsmiljøer i alle deler av landet vil være effektivt for å hindre ensidig opphopning rundt hovedstaden. Samtidig vil det gi en positiv økonomisk utvikling nasjonalt og være et viktig bidrag til å gi folk frihet til å bosette seg der de ønsker.

Regjeringen vil føre en offensiv politikk for lokalisering av statlige arbeidsplasser utenfor Oslo. Med dagens kommunikasjoner og den kompetansen som finnes rundt om i Norge, er det få oppgaver som nødvendigvis må ligge i hovedstadsregionen.

For det fjerde: Innsats i områder med særlige utfordringer.

Selv om vi lykkes med en aktiv regionalpolitikk, vil det være behov for særlige tiltak rettet mot fraflyttingstruede områder med stort omstillingsbehov. Det er summen av de tingene som gjør at folk flytter til en kommune – og ikke minst blir boende der – som er avgjørende. Mange distriktskommuner er avhengige av innflyttere f.eks. til å fylle viktige oppgaver i kommunal tjenesteproduksjon og i lokalt næringsliv. Unge i etableringsfasen er en sentral gruppe for å sikre slik rekruttering.

Jeg vil avslutte med å understreke at Regjeringen legger opp til stor grad av desentralisering av virkemidler, oppgaver og ansvar, både til kommunene og til fylkeskommunene. Vi vil også styrke kommuneøkonomien, som representanten var inne på, vi vil redusere øremerkingen av statlige midler og la kommunene få disponere over gevinster som oppnås gjennom effektivisering. Samtidig vil vi styrke fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør, og vi vil snart legge fram en stortingsmelding som bl.a. omhandler dette. Vi trenger en aktiv politisk aktør regionalt som kan bidra til å etablere forpliktende partnerskap for samarbeid om en positiv regional utvikling. Vi har tillit til at fylkeskommunene tar denne utfordringen og denne rollen.

Jeg tror at vi gjennom å fokusere på de mulighetene som ligger i distriktene, har mulighet til å lykkes i å skape en positiv utvikling til beste for hele landet vårt.

Inge Ryan (SV): Aller først må jeg beklage at jeg gikk utover taletiden i stad. Jeg fikk ikke med meg at lampen lyste, så enten må jeg begynne å ta med meg briller, eller så må jeg følge med litt bedre på høyre side her. Jeg har ikke noen tradisjon for å følge med på høyresida, så der må jeg skjerpe meg (latter i salen).

Jeg vil takke statsministeren for svaret. Jeg er svært glad for at statsministeren er imøtekommende og sier at han faktisk er positiv til hovedforslaget i interpellasjonen, som går på at vi skal se på norsk distriktspolitikk med nye øyne gjennom en kommisjon. Vi har hatt kommisjoner her i Norge tidligere som har gjort et formidabelt arbeid. Jeg minner om Sysselsettingskommisjonen, som gjorde et glimrende arbeid i sin tid. Jeg håper at denne distriktskommisjonen skal få samme status og gjøre en minst like god jobb som Sysselsettingskommisjonen gjorde. I det arbeidet ønsker SV å være en medspiller til Regjeringa. Vi melder oss på både med vår kompetanse og vilje til å finne politiske løsninger når vi kommer i gang med denne viktige jobben. Så vi er svært glad for svaret på vårt hovedspørsmål.

Jeg vil bare kommentere to–tre av momentene som statsministeren var inne på. Statsministeren var inne på at vi har drevet en aktiv distriktspolitikk i Norge i mange år. Og det er korrekt i forhold til mange land. Norge har drevet en bedre distriktspolitikk enn f.eks. Sverige. Vi som har fartet i Nord- og Midt-Sverige, ser hva fravær av distriktspolitikk har ført til der. Det betyr også at Sverige i dag driver med betydelig reparasjonsarbeid for å rette opp de skadevirkningene man fikk på grunn av den sentraliseringen man gjorde tidligere. Både gjennom egne midler og betydelige EU-midler driver Sverige i dag og reparerer de skadene man gjorde, og jeg ser ingen grunn til at vi skal gjøre de samme feilene her i Norge, slik at vi må til med betydelige reparasjoner.

Dette med vekstsentertenking er for så vidt en tanke som kan være besnærende. Men hvert eneste regionsenter er avhengig av et omland. Den dagen omlandet rundt et regionsenter er borte, er det ikke noe regionsenter lenger – da er det den ytterste utkant. Man må altså ha jobbing med vekstsenter kombinert med at man har et omland rundt som fungerer. Hvis ikke, er ikke vekstsenteret et vekstsenter.

Så vil jeg helt til slutt kommentere forholdet mellom by og land. Mitt parti liker ikke at by og land blir satt opp mot hverandre. Det er to ting som er like viktig for Norge. Vi skal ha en skikkelig bypolitikk i dette landet som tar vare på våre innbyggere i byene. Det er ingen motsetning mellom en god bypolitikk og en skikkelig distriktspolitikk, der vi gjør det samme for dem som bor i Distrikts-Norge.

Presidenten: Presidenten vil bare bemerke at representanten også må lære seg til å se til høyre, ellers vil han bli en betydelige risiko i trafikken, ikke bare på talerstolen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, president, til forskjell fra lyset i trafikken er det ikke noe gult lys her som gir en advarsel før en får det røde. Ellers er det som sentrumspolitiker min erfaring at det i trafikken er klokt å se litt til begge sider, for farene kan lure både til høyre og til venstre.

Når det gjelder en mulig distriktskommisjon, sa jeg at det vil være aktuelt, og det står jeg selvsagt fast ved. Jeg er glad for at representanten når det gjelder det spørsmålet, har et perspektiv fram mot 2005, det neste stortingsvalg, for jeg tror det er riktig av oss at vi i hvert fall får hovedmaterialet, kanskje alt materialet, fra det nedsatte ekspertutvalget, det såkalte Effektutvalget, så det ikke jobbes parallelt her. Hvordan vi skal angripe den politiske oppfølgingen etter at det – forhåpentligvis – verdifulle grunnlagsmaterialet foreligger, synes jeg vi skal gi oss litt frihet til å tenke igjennom. Men et av de aktuelle virkemidlene er selvsagt en kommisjon, og fordelen med det er at en da – om mulig – også kan arbeide fram en bred politisk konsensus. Det var jo bl.a. hensikten med Sysselsettingskommisjonen, som det faktisk fra Kristelig Folkepartis side her i Stortinget var undertegnede, sammen med parlamentarisk leder Kåre Gjønnes, som i sin tid tok initiativ til. Vi var fornøyd med den kommisjonen og resultatet av den. Så jeg har for så vidt gode erfaringer med kommisjoner, men da må det være en vilje til å finne fram til brede politiske løsninger og ikke primært å drive politisk polemikk, som jeg kanskje synes distriktspolitikken har vært for mye preget av.

Ryan har helt rett i at vettet er likt fordelt i ulike deler av landet, og jeg tror faktisk også vettet er relativt likt fordelt mellom ulike politiske parti, også når det gjelder distriktspolitikken. Derfor er jeg opptatt av samarbeid på tvers av partigrensene, av dialog. Derfor fant jeg også at jeg selv ville svare på denne interpellasjonen, fordi jeg synes interpellanten har et veldig riktig og positivt utgangspunkt, nemlig at distriktspolitikk ikke bare er å male videre på alle kjente virkemidler og først og fremst polemisere omkring bevilgningene til et par virkemidler. Men jeg tror at skal vi berge bosettingen over hele landet, uten at det nødvendigvis skal være akkurat slikt bosettingsmønster som vi har i dag, må vi være villig til å tenke nytt, og det har jeg oppfattet som hovedpoenget til interpellanten. Det er jeg glad for. Det håper jeg alle andre partier også vil være med på, slik at den distriktspolitiske debatten kan få en ny vri. Derfor synes jeg dette har vært et positivt initiativ, og jeg håper at den videre debatten i dag, og ikke minst den som kommer etter kommunalministerens redegjørelse den 30. april, vil følge i noen av de samme nytenkende spor og ikke bare i de gamle.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det er en viktig problemstilling interpellanten tar opp. Nye utvalg kan bringe fram nye vurderinger, og det kan være bra. Men problemstillingen er ikke først og fremst mangel på kunnskap. Vi vet at vi må utvikle robuste arbeids-, bo- og serviceregioner hvor befolkningen kan få dekket sine behov. Vi vet at vi må bygge opp under et lønnsomt og konkurransedyktig næringsliv. Vi vet at kunnskap betyr stadig mer, og at vi må styrke utdanningstilbudet i distriktene. Vi vet at vi må utvikle gode verdiskapingsmiljøer, at vi må ta i bruk ny teknologi, at vi må ha en bevisst statlig lokaliseringspolitikk, at vi må ha et sterkt offentlig servicetilbud, og at vi må styrke kreativiteten, men også identiteten og tilhørigheten gjennom et aktivt lokalt kulturliv.

Problemstillingen er altså ikke at vi ikke vet hva som er nødvendig for en mer aktiv distriktspolitikk. Problemstillingen er at statsministeren og hans regjering gjør det stikk motsatte av det som er nødvendig.

Bondeviks regjering foreslo ved budsjettbehandlingen i høst et kutt i de distriktspolitiske virkemidlene på 350 mill. kr. Virkemidlene i næringspolitikken ble totalt kuttet med 1,7 milliarder kr. Der Bondevik I foreslo å styrke kommunale næringsfond, foreslo Bondeviks andre regjering å kutte all slik støtte. Der Bondevik I foreslo en stor satsing på regional samordning, foreslo Bondevik II å kutte all slik støtte. Der Bondevik I foreslo å øke støtten til arbeidet med vannkvaliteten i bedriftene, foreslo Bondevik II å kutte all slik støtte. Der Bondevik I foreslo fraktutjamning på bensin, foreslo Bondevik II å kutte all slik støtte.

Nå ser vi at Regjeringen går videre. Regjeringen foreslår skritt for en større privatisering i skoleverket og en større grad av private innslag i helsevesenet. Hva vil være resultatet av det? Jo, resultatet av det vil være en større sammenklumping i sentrale strøk og en svekkelse av distriktspolitikken. Fiskeriministeren vil løsne på trålernes leveringsplikt. Resultatet av det er at mange lokalsamfunn som er helt avhengig av faste leveringer, ikke lenger har den sikkerhet som de tidligere har hatt. Derfor er det nødvendig å føre en annen distriktspolitikk enn det som statsministeren og hans regjering legger opp til.

Jeg registrerer at statsministeren ønsker enighet om distriktspolitikken. Det gjør Arbeiderpartiet også. Men Arbeiderpartiet, og jeg formoder også Sosialistisk Venstreparti, ønsker enighet om en styrket distriktspolitikk, ikke om den nedbygging av distriktspolitikken som Bondevik og Regjeringen har lagt opp til. I så måte ser jeg interpellantens innspill i dag som et initiativ for å styrke den distriktspolitiske satsingen, og jeg håper at statsminister Bondevik vil komme tilbake til det syn Kristelig Folkeparti hadde før de kom i regjeringsposisjon, og ikke følger opp Høyres og Fremskrittspartiets linje, slik som de har gjort etter at de kom i regjeringsposisjon.

Ivar Kristiansen (H): Jeg synes både interpellanten og statsministeren har hatt en positiv innfallsvinkel i både interpellasjonen og svaret. Jeg må si at etter å ha hørt Arbeiderpartiets oppfølging av dette er det ingen grunn til optimisme med hensyn til å gjøre noe forsøk på å tenke nytt. Det er man nødt til i denne saken, fordi Statistisk sentralbyrås befolkningsprognose for de neste 20 år utvetydig viser at vi hvert femte år får en 2–3 pst. befolkningsvekst i dette landet. Samtidig vil vi se at i de kommunene som i dag har befolkningsnedgang, vil nedgangen fortsette å akselerere i samme negative retning, mens de kommunene som i dag har vekst, fortsatt vil få vekst hvis vi ikke ønsker å navigere annerledes.

Kan et optikerbesøk for representanten Ryan bidra til at han er villig til å se og tenke nytt når det gjelder distriktspolitiske løsninger, tror jeg det vil være vel verdt en investering. For det er ingen deler av dette landet som er mer konkurranseutsatt og eksportutsatt enn nettopp de deler av landet som representanten Ryan ønsker å vise større oppmerksomhet. Da kan vi ikke møte disse arbeidsplassene, som vi først og fremst har lokalisert ute i Distrikts-Norge, med hver bidige dag å gi dem stadig verre konkurransevilkår.

Norsk fiskerinæring holder pusten i disse dager, ikke bare fordi man har lite å fiske på, men av konkurransemessige årsaker. På grunn av manglende handelsmessige ordninger sitter man i dag og avventer at andre organer skal ta beslutninger som berører det som vi har sagt skal bli det nye økonomiske lokomotivet langs kysten. Vi har altså overlatt til handelsblokker i andre land, EU eksempelvis, å ivareta vår fremste eksportnærings videre skjebne. Det må jo være et paradoks at det er flere som jobber med norsk laks i Frankrike og Danmark enn det er i Norge. Og hvis Ryan tar et initiativ til nytenking på dette området, har vi brakt denne debatten et nivå, og et nødvendig nivå, videre.

Norsk landbruk kan ikke bli det som skal berge Distrikts-Norge. Antallet sysselsatte er halvert de siste 20 år til tross for økte overføringer og økt satsing. Denne tendensen vil videreutvikle seg i tiden fremover på samme vis. Om 20 år er sikkert antallet ansatte i denne næringen dessverre på nytt halvert.

Vi er nødt til å ivareta interessene til eksportorientert konkurranseutsatt virksomhet. Det er den eneste løsningen for at Distrikts-Norge skal kunne overleve. Man kan i hvert fall ikke overleve på det Karl Eirik Schjøtt-Pedersen etterlot seg, Europas høyeste rentefot. Det er ingen ting å være stolt av politisk at vi skal pryde Europatoppen. Hvis vi ikke klarer å gjøre noe med disse forhold, har vi knyttet vår skjebne til ett fellesskap; det er høy råoljepris, høy gasspris, høy dollarkurs og en sterk kronekurs. Det er som gift for Distrikts-Norge.

Per Sandberg (FrP): Jeg er enig med interpellanten på ett område: 20 års distriktspolitikk og flerfoldige milliarder kroner har ikke virket. Da må vi tenke nytt. Og å tenke nytt i denne sammenhengen er å ikke tenke by og land separat. Vi må ha en felles politikk som løfter hele landet. Og for å greie å inkludere distriktene i den generelle politikken må vi se på avstander. Det er avstandene som skaper utkant, og disse avstandene forsterkes ved elendige veier og høye avgifter på transport, noe som faktisk interpellanten er den største pådriveren for å øke.

Distriktspolitikken består i altfor stor grad av overføringer uten at det har vært stilt krav eller stilles krav. Det har ført til at en har konservert både bosetting og en gammeldags næringsstruktur. Den gamle forestillingen om at alle har rett til å bo hvor man vil uavhengig av hvorvidt man har jobb eller ikke, kan ikke få lov til å råde videre. Jeg er redd for at interpellanten med sin kommisjon ønsker å videreføre denne politikken og forsterke den gjennom økte subsidier – altså økte subsidier gjennom å la folk få tilbake pengene sine på en så lur måte at de tror det er en gave.

Jeg er redd for at interpellanten også tenker på å bruke landbruket som et virkemiddel i distriktspolitikken fortsatt. Da vil jeg få lov til å sitere Ole Gjølberg, professor ved Norges landbrukshøgskole, som sier at

«milliardoverføringene til landbruket har gjort det umulig for andre næringer å få fotfeste i Bygde-Norge. Noen trodde at de store overføringene til jordbruket skulle stabilisere eller til og med aktivisere bosetting i Bygde-Norge. I et langsiktig perspektiv har overføringene ledet til det motsatte. De krefter som i dag slåss for å videreføre landbrukspolitikken fra 1970-tallet, slåss for en akselerert nedbygging av norske bygder».

– Og det er akkurat det jeg tror interpellanten vil videreføre.

Hvis vi skal tenke nytt her, som representanten Schjøtt-Pedersen prøvde å forestille oss at Arbeiderpartiet gjør, må vi gjøre som statsministeren faktisk var inne på, vi må tenke skatte- og avgiftspolitikk og ikke minst infrastruktur. Vi må også tenke risikokapital for distriktene. Nyetablering av næringsvirksomhet i distriktene er nødvendig for å opprettholde et stabilt Bygde-Norge, ikke for å opprettholde det gammelmodige Bygde-Norge der folk skal bo uten å ha et virke overhodet.

Ellers må jeg si at jeg er veldig glad for at statsministeren nå slutter opp om at vi må tenke nytt, i tråd med det Fremskrittspartiet i mange år har sagt.

Olav Gunnar Ballo (SV): Mye av den begrepsbruken som er knyttet til distriktspolitikken, er interessant. Man opererer gjerne med begreper som «tilskudd», «overføringer», «subsidier». En del av de begrepene bruker man også når det gjelder u-hjelp – man gir fra dem som i utgangspunktet har skapt verdiene, til noen som ikke har skapt dem, for på den måten å kunne subsidiere eller understøtte noen som er i en nødsituasjon. Det perspektivet former jo også vår distriktspolitikk.

Det kunne ut fra en slik forståelse av virkeligheten da være interessant å gjøre et tankeeksperiment: La oss tenke oss at man satte et gjerde rundt Oslo og et gjerde rundt mitt eget fylke, Finnmark, og sa at nå får dere klare dere som best dere kan ut fra de ressursene dere er gitt, og så får vi etter en tid se hva vi skal gjøre i forhold til det. Hvis man tenker seg at man virkelig hadde gjennomført det i et slikt perspektiv, betyr det at man samme dag måtte ha skrudd av lyset i Oslo. I Finnmark er det klart at kosten ville ha blitt ensidig, men man ville ha kunnet leve av fiskeriressursene såpass lenge at det etter en viss tid ville være rimelig å tenke seg en utvikling hvor flere kanskje hadde kommet fra Oslo, fordi det var kaldt der, man hadde skrudd av lyset, til Finnmark for å utnytte fiskeriressursene.

Et tilsvarende tankeeksperiment kunne man gjøre for en rekke vestlandsbygder. De ville ha klart seg utmerket godt selv, og man hadde styrket muligheten for en framtidig bosetting, mens man i Oslo relativt raskt ville ha fått en nødsituasjon. Men utgangspunktet for det vokabularet vi bruker når det gjelder distriktspolitikken, er at vi tenker oss at de verdiene som tas fra distriktene og flyttes til det sentrale østlandsområdet, kommer dit fordi det er helt naturlig at det er der verdiene til slutt hører hjemme. Når de så tas ut igjen etter at man først har hentet dem ute i distriktene der verdiene ble skapt, kaller man det for subsidier, overføringer, tilskudd. Det er klart at hvis det er sånn vi skal fortsette å drive politikk i dette landet, nemlig at vi tenker oss at den vanlige politikken er den politikken som dreier seg om verdiskapingen i det sentrale østlandsområdet, og vi i tillegg har noe på siden av det som vi kaller distriktspolitikk, og som dreier seg om overføringer, subsidier, tilskudd, vil den utviklingen vi ser, bare fortsette.

Et eksempel på hvordan den vil forsterkes, er den fiskeripolitikken den sittende regjering har lagt opp til. Når Svein Ludvigsen sier at man i sterkere grad må satse på havfiskeflåten og i mindre grad på kystfiskeflåten, forsterker man nettopp det bildet som jeg nå har tegnet, nemlig at man utarmer de distriktene, de områdene som kunne ha skapt verdiene, og i stedet satser på å føre verdiene lenger og lenger bort. Det betyr at noe av det første Regjeringen bør ta tak i, er sin egen fiskeripolitikk, og at det første oppgjøret Regjeringen bør ta, er i forhold til sin egen fiskeriminister hvis man mener noe i forhold til å satse på en annen politikk som kan gi håp for fremtiden i norske distriktskommuner.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Når representanten Schjøtt-Pedersen tilnærmar seg ein negativ trend som har vart i 20 år, med ein kritikk av budsjettet for inneverande år, er det mildt sagt urimeleg. Dersom vi veit alt dette som Schjøtt-Pedersen påstod, kvifor sette då regjeringa Stoltenberg i oktober ned eit ekspertutval nettopp for å sjå på effektane av verkemidla i distriktspolitikken, både den smale og den breie? Nei, i distriktspolitikken treng vi også nytenking, og det har vi tenkt å bidra med.

Noreg er eit grissgrendt land, og det vil det alltid vera. Men langs kysten vår og fjordane våre trivst eit viktig og lukrativt næringsliv. Om vi tømmer Distrikts-Noreg for folk, for ungdom, tapar vi også næringsinntekter, næringsinntekter som skapar valuta og framtid. Det har Noreg ikkje råd til. Viktige framtidsnæringar som fiskeri, havbruk og turisme er heilt avhengige av levedyktige bygder. Dersom folk flyttar, skulen vert nedlagd og tenestetilboda svinn bort, kan heller ikkje dei som driv det livsviktige næringslivet, bu der. Det er faktisk ikkje slik at det først og fremst er Oslo og sentrale strøk som støttar distrikta.

Vestlandet har 20 pst. av befolkninga og 40 pst. av eksportinntektene, og det er utanom olje og gass. Mange distriktskommunar har ei stor nettooverføring til sentrale strøk, utan at dei har den vegstandarden og den infrastrukturen som næringslivet i kommunane fortviler over å mangla.

Eg besøkte nettopp Fusa kommune, ein liten innlandskommune i Hordaland. Dei subsidierer sentrale strøk med 2 mill. kr i veka året rundt – 100 mill. kr i året. Det er altså ein overskotskommune, men rike er dei langt ifrå, og dei har vegar som austlendingar flest aldri har sett. Der kan ein framleis ikkje passera ein møtande bil bortsett frå på møteplassar.

Bedrifter som skapar millionoverskot, tapar kvar dag på ein elendig infrastruktur, og ordførarane er naturleg nok fortvila.

Vi treng ein distriktspolitikk der distrikta får behalda meir av det dei skapar. Eg er positiv til ein distriktskommisjon, med dei rammer som statsministeren skisserte, og eg vonar at mandatet vert slik at ein ikkje berre tek tak i ting for å snu flyttestraumen, men også får fram det sanne biletet av pengestraumen og effektiviteten av dei store pengesummane som vi framleis har, og som heiter distriktsmidlar.

Store delar av Distrikts-Noreg ber ikkje om subsidiar, men om å få behalda litt meir av eiga verdiskaping, og det er god økonomi i god distriktspolitikk.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Noreg har ei levande landsbygd. Senterpartiet meiner det er eit fortrinn både for byen og for bygda at vi har det. Bondevik I-regjeringa tok viktige grep og makta å bremsa flyttestraumen. Ny optimisme i landbruket, næringshagar, kvinne- og ungdomssatsing er eksempel på det. Bondevik II-regjeringa kom skeivt ut i haust. Den svekkinga, ja delvis utraderinga, av viktige distriktspolitiske verkemiddel i 2002-budsjettet vekte oppsikt. Senterpartiet føreslo i inneverande års budsjett ein innlandskommisjon. Vi synest det initiativet SV i dag tek, er svært positivt, vi vil støtta det, og vi synest òg det er gledeleg at statsministeren vil vurdera det nærare. Men når statsministeren no møter her, hadde han jo hatt moglegheiter til å gi meir konkrete signal i forhold til dei som ynskjer å busetja seg i distrikta, og som ynskjer varierte arbeidsplassar som grunnlag for det. Når det gjeld dei tiltaka Regjeringa har kome med så langt, gir det ingen særleg tryggleik at statsministeren står her og seier at Regjeringa skal tenkja nytt. For Regjeringas nytenking så langt har med eitt unntak, utflytting av arbeidsplassar, einsidig innebore ei svekking av den offentlege innsatsen og det offentlege engasjementet for ein aktiv distriktspolitikk.

Statsministeren bør svara på: Skal landbruket framleis vera ein grunnpilar for levande bygder? Kva rolle meiner statsministeren kystflåten skal ha i landet vårt? Og kva med verkemidla i næringspolitikken? Vil stortingsmeldinga som dei no arbeider med, svekkja eller styrkja innsatsen? Kva med kommunane? Skal dei mindre kommunane òg vera sikra midlar i samsvar med dei oppgåvene dei har, eller skal kommunalministeren sine urovekkjande signal følgjast opp? Og så har vi samferdsel, som er grunnleggjande for at folk i det heile kan bu i distrikta. Breiband kan snart medverka til at næringslivet i ulike kommunar består av eit A-lag og eit B-lag, alt etter kvar dei slår seg ned. Vil statsministeren at det offentlege skal gjera ein innsats der? Vil han henta fram rassikringsplanane, som kan hindra at det er mange utrygge foreldre som ikkje tør busetja seg, fordi dei er urolege for at ungane ikkje skal koma fram til skulen? Mange næringslivsleiarar vurderer også å flytta bedriftene sine på grunn av manglande framkomst.

Inge Ryan (SV): Jeg kunne gjerne ha kommentert mange av innleggene, men jeg nøyer meg med to–tre kommentarer.

Den første er til representanten Ivar Kristiansen og gjelder norsk landbruk. Norsk landbruk har gjennomgått og kommer til å gjennomgå betydelige endringer både når det gjelder struktur og andre ting. Men norsk landbruk vil alltid være en av hovedbærebjelkene i norsk distriktspolitikk, fordi norsk landbruk har så mange oppgaver. En oppgave er å skaffe oss trygg mat. En annen oppgave er at vi skal ha en matvareberedskap i dette landet. Og en tredje viktig oppgave er at vi skal bevare et kulturlandskap som gjør at vi kan være stolte av landet vårt, slik at det ikke vokser igjen. Så selv om norsk landbruk både gjennomgår og vil gjennomgå endringer, vil det alltid være en hovedpilar i norsk distriktspolitikk.

Så til representanten Per Sandberg, som sier at distriktspolitikk er overføringer. Jeg blir veldig provosert av den type uttalelser. Tenk på alle de overføringene som vi gjør til hovedstaden! Tenk på alle de overføringene som vi gjør til hovedstaden med skattebetalernes penger når det gjelder trikk, jernbane, kollektivtrafikk, teater, opera, osv.! Jeg syns det er riktig. Vi skal overføre mange penger til hovedstaden. Men det er ikke noe verre å overføre en del penger til rassikring og viktige næringstiltak i Distrikts-Norge. Man har forskjellige behov i en stor by og i distriktene, og begge baserer seg på overføringer. Vi betaler inn skatt til dette samfunnet, og så er det Stortinget som bestemmer hvordan vi skal bruke skattepengene. Og at det er et fyord når overføringene går til distriktene og et plussord når de går til byen, er for meg ubegripelig.

Helt til slutt: Jeg er svært glad for at flere har stilt seg positive til statsministerens ja til å opprette en distriktskommisjon. Jeg syns det tyder på at Stortinget, i likhet med SV, ikke ønsker at de 20 foregående årene skal gjentas når det gjelder avfolking av Bygde-Norge. Det er jeg veldig glad for, og jeg håper i tida framover at vi får en konstruktiv og god tverrpolitisk debatt om hvorledes vi skal klare å løse denne oppgaven sammen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg har også notert meg og synes det var mange interessante innspill i det vi nå har hørt, når det gjelder den videre distriktspolitiske debatten. Jeg takker interpellanten for initiativet, for jeg synes dette var en konstruktiv innfallsvinkel. Men det hjalp tydeligvis ikke verken med hans eller min oppfordring til de øvrige partiene om å vise vilje til dialog og tenke nytt, for Arbeiderpartiets hovedtalsmann gikk jo rett i grøfta og endte opp i en ren polemikk, stikk i strid med SVs tilnærming. Det viser jo igjen at SV stadig oftere kanskje blir en litt mer konstruktiv samtalepartner, for ikke å si samarbeidspartner, enn det Arbeiderpartiet er for tiden.

Schjøtt-Pedersen sa at problemet ikke først og fremst er mangel på kunnskap. Da undrer jeg meg over at det var nettopp den regjeringen han satt i, som satte ned et ekspertutvalg for å få mer kunnskap om virkningene av de distriktspolitiske virkemidlene. Så her er det et eller annet som ikke stemmer med Arbeiderpartiet i posisjon og i opposisjon.

Schjøtt-Pedersen mente at Samarbeidsregjeringen står for en nedbygging av distriktspolitikken, og at det er uro rundt den. Ja, Schjøtt-Pedersen husker vel tilbake til da han selv satt i regjering. Det var da det såkalte distriktsopprøret begynte i Finnmark og hadde virkelig styrke. Jeg må likevel minne om at Samarbeidsregjeringen, uten å drive polemikken videre, har styrket infrastruktur og kommunikasjon både når det gjelder veier og flypriser. Vi har styrket og bedret skatte- og avgiftsvilkårene for arbeidslivet. At vi har et sterkt næringsliv, er jo ryggraden i hele distriktspolitikken. Og vi hadde faktisk et bedre kommuneøkonomiopplegg enn det Stoltenberg-regjeringen la til grunn i sitt budsjettforslag.

Men nok om det – tilbake til det mer framtidsrettede. Selv om vi skal tenke nytt i distriktspolitikken, tror jeg det er helt riktig, som bl.a. Ryan var inne på i sitt siste innlegg, at primærnæringene, blant dem jordbruket, fortsatt må være en ryggrad i mange deler av Bygde-Norge. Det vil vi også ta med oss når vi nå går inn i vårens jordbruksoppgjør. Der vi kanskje har det aller største vekstpotensial, er i kystnæringene – de marine næringer. Regjeringen prioriterer det. Vi har satt ned et eget regjeringsutvalg nettopp for å legge linjene for en framtidsrettet politikk for ytterligere å øke verdiskapingen i våre marine næringer, ikke bare i det tradisjonelle fiske, men også i oppdrett, fiskeindustri og havbruk i bred forstand. Der ser jeg for min del store muligheter.

Jeg tror at representanten Ballo hadde en interessant og riktig tilnærming da han påpekte at veldig mye av verdiskapingen i landet vårt skjer ute i distriktene, og at det blir et galt bilde hvis en tror at sentrale strøk subsidierer distriktene. Vi får tenke helhetlig, og jeg inviterer til den dialogen som representanten Ryan i dag stilte opp til.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.