Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe, og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) (ordfører for saken): Finanskomiteen har behandlet Dokument nr. 8:35, forslag om tiltak for like drivstoffpriser i hele landet. Komiteens flertall støtter ikke forslaget om et selvfinansierende fraktutjevningsfond og har foreslått at dokumentet vedlegges protokollen. Mindretallet i komiteen, SV, Senterpartiet og Kystpartiet, går, med litt ulike forslag, inn for et selvfinansierende fraktutjevningsfond. På SVs vegne har jeg lyst til å argumentere litt for mindretallsforslaget vårt.

Stortingsflertallet fjernet frakttilskuddsordningen for bensin og autodiesel med virkning fra 1. januar 2002. Argumentasjonen for det hadde bakgrunn i en oppfatning om at den beste måten å få ned prisene på drivstoff på var å tilrettelegge for økt konkurranse.

Dette er utilfredsstillende av flere grunner. For det første skaper det ingen utjevning, men forsterker tvert imot prisforskjellene – fordi mulighetene for økt konkurranse naturlig nok er størst der markedet er størst. For det andre vil det innebære at den eneste måten å begrense drivstoffprisene i distriktene på er å jobbe for et generelt prisfall på bensin. En sånn politikk er ikke ønskelig hvis vi samtidig ønsker å føre en troverdig miljøpolitikk som legger til rette for redusert bilbruk i sentrale strøk. Det er nødvendig med en høy pris på drivstoff for å begrense utslippene av klimagasser.

Derimot er det ønskelig med andre former for regulering for å sikre at prisen på drivstoff blir mest mulig lik i hele landet. Hvis det finnes en sånn politisk enighet som vi så uttrykt her tidligere i dag om behovet for å opprettholde et spredt bosettingsmønster i landet vårt, burde det eksistere en tilsvarende enighet om at det da gjelder å redusere noen av de merkostnadene som faller på dem som er bosatt i og driver næringsvirksomhet i disse delene av landet.

Myndighetene må for å få dette til være villig til å ta i bruk tiltak som gjør tilgangen til ressurser og infrastruktur lettere for folk i utkantstrøk. Et selvfinansierende fraktutjevningsfond ville virke kostnadsutjevnende på den måten at alle forbrukere ilegges samme bidrag til dekning av fraktutgifter, uansett hvor i landet drivstoffet kjøpes. På denne måten kan vi sørge for at fraktkostnader ikke skal være en faktor som avgjør prisforskjeller.

Det er allerede tegn til at den omleggingen vi har fått, får konsekvenser. Bensinstasjoner og -pumper på steder som var spesielt tilgodesett under den gamle ordningen, står i fare for å bli nedlagt. Sånn blir priskonkurransen i disse områdene ytterligere svekket, og vi kan vente oss en forsterket forskjellsutvikling i pris. Det flertallet i finanskomiteen her har sagt nei til, er en mulighet til å stoppe en sånn utvikling.

Det har vært en diskusjon omkring hvordan et sånt fraktutjevningsfond mest hensiktsmessig kan utformes. Arbeiderpartiet har i sine merknader understreket at de er enig med oss i at man bør ha et sånt fond, men mener det bør finansieres over statsbudsjettet. Etter vårt syn viser avskaffelsen av den gamle ordningen imidlertid at en sånn ordning vil være langt mindre stabil enn et selvfinansierende fond. Å gå inn for at det blir lagt fram sak om et selvfinansierende fond vil derfor være det riktigste hvis man ønsker forutsigbarhet og langsiktighet i distrikts- og næringspolitikken.

Med det vil jeg ta opp mindretallets forslag, nr. 1.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Audun Bjørlo Lysbakken har tatt opp det forslaget han refererte til.

Torstein Rudihagen (A): Bondevik-regjeringa foreslo og stortingsfleirtalet vedtok å fjerne fraktutjamningsordninga ved behandlinga av årets statsbudsjett, og det betyr relativt dyrare bensin- og dieselprisar i distrikta rundt omkring i Noreg, og dyrare dess lenger ein ligg unna oljeselskapas depotanlegg.

Arbeidarpartiet ville behalde fraktutjamninga, og det låg da òg inne i vårt statsbudsjett. For om vi vil halde oppe ei spreidd busetjing og eit konkurransedyktig næringsliv i distrikta, er kommunikasjonsmoglegheitene heilt avgjerande. Det er alltid ekstra kostnader med lange transportar. Og da er det i tillegg ille at privatpersonar og næringsliv ute i distrikta skal betale meir for drivstoffet. Derfor er det sterkt beklageleg at stortingsfleirtalet kutta ut denne ordninga.

Eg ser jo nå at både Regjeringa og regjeringspartia viser til, da med referanse til Konkurransetilsynet, at det er konkurransen, inkludert den lokale og regionale konkurransen, som har mest å seie for prisen på drivstoff. Ja, det er så, men ein kjem jo ikkje bort frå det faktum at når ein bensinforhandlar må betale meir for drivstoff inn, er prisutgangspunktet før konkurransen høgare.

Derfor blir utsalsprisen uansett høgare enn om ein hadde hatt ei fraktutjamning. Det blir ei underleg bortforklaring av akkurat det faktum å vise til at det er konkurransen som betyr mest.

Ein ser at mange utkantgrender misser det eine tilbodet etter det andre. Dei kjem inn i ein negativ sirkel, og som Lysbakken også var inne på, står bensinstasjonar nå for fall. Mange av dei kunne berge seg ved at gjennomreisande, særleg i turistsesongen, fylte bensin og diesel. Nå misser dei også den trafikken, fordi dei ikkje maktar å halde oppe konkurransedyktige prisar.

Eit anna moment er at kollektivtilbodet er veldig elendig i store delar av Noreg. Det blir faktisk tilsynelatande verre og verre. NSB er eit godt eksempel på det. Det gjer at både næringsliv og privatpersonar blir heilt avhengige av bil, men så skal dei likevel betale meir for drivstoffet. Vi meinte og vi meiner at vi bør ha ei fraktutjamningsordning finansiert over statsbudsjettet. Regjeringa seier også at ei fraktutjamningsordning over statsbudsjettet kan vere ei betre ordning enn eit sjølvfinansierande fraktutjamningsfond. Dermed unngår ein dei administrasjonskostnadene som vil vere knytte til å drive eit eige fond.

Vi synest ikkje at ei ekstra avgift på bensin og diesel som gjer dette dyrare, da med medfølgjande administrasjonskostnader, er ein god måte å finansiere fraktutjamninga på. Derfor står vi på det som vi tidlegare har meint. Vi vil ha ei fraktutjamning, og den bør finansierast over statsbudsjettet.

Per Erik Monsen (FrP): Fremskrittspartiet mener at drivstoffprisene i Norge er et problem både for enkeltpersoner og for bedrifter. De relativt små forskjellene i pris i ulike deler av landet må være av marginal betydning i forhold til det generelt høye prisnivået på drivstoff skapt av skyhøye statlige avgifter. Det må være relativt uinteressant for folk i Hammerfest om drivstoffprisen i Oslo er 50 øre lavere enn i Hammerfest. Det som har betydning, er naturligvis hva folk i Hammerfest må betale når de skal fylle tanken. Når de statlige avgiftene utgjør ca. 70 pst. av pumpeprisen, burde det ikke være vanskelig å se hva som må til for å gjøre noe med problemet.

Fremskrittspartiet har i mange år foreslått en ordning med fleksible drivstoffavgifter som blir redusert når oljeprisen øker, og omvendt, slik at vi kunne hatt stabile drivstoffpriser, og ikke slik som nå med store variasjoner over kort tid, og sluppet det kanskje mest paradoksale, nemlig at når statens inntekter fra petroleumsvirksomheten øker på grunn av økte oljepriser, øker samtidig avgiftsinntektene, og brukerne blir rammet dobbelt.

Det foreligger også en rapport fra Konkurransetilsynet som viser at en fraktutjevningsordning ikke er et egnet virkemiddel for å få like drivstoffpriser over hele landet, idet prisforskjellene fylkene imellom er forholdsvis beskjedne, mens forskjellene innad i fylkene ofte er betydelig større. Det viktigste for å utjevne eventuelle prisforskjeller er konkurranse fra automatstasjoner, prisbevissthet og mobilitet hos kundene. En selvfinansierende drivstoffutjevningsordning vil også gi merkostnader for enkelte forbrukere som ikke står i forhold til virkningen av forslaget.

Etter Fremskrittspartiets syn er det altså ikke de relativt små prisforskjellene mellom ulike deler av landet som er problemet, men det faktum at Norge, som har store transportavstander, og som samtidig er en av verdens største oljeeksportører, har drivstoffavgifter helt i verdenstoppen. Det virker også ganske underlig, i hvert fall sett fra mitt ståsted, at nettopp de partiene som i denne innstillingen er mest bekymret for de forholdsvis små forskjellene i drivstoffprisene, vanligvis ikke viser noen interesse for å senke avgiftene, noe som vil komme alle forbrukerne til gode, også de som bor i distriktene.

Bjørg Tørresdal (KrF): For Kristelig Folkeparti har det alltid vært viktig å jevne ut forskjeller mellom distriktene og mer sentrale strøk, dette bl.a. fordi vi har et land med vanskelig geografi og lange avstander. Et ønske i så måte har vært å jevne ut drivstoffprisene. Det er fortsatt Kristelig Folkepartis ønske at en kan finne tiltak som kan medvirke til nettopp dette.

Når vi ikke stemmer for forslaget om et selvfinansierende fraktutjevningsfond, er det ikke fordi vi er imot intensjonen i forslaget, men fordi vi ikke kan se at akkurat dette er en god løsning for å nå målet om likere drivstoffpris mellom distriktene og sentrale strøk. Det er i hovedsak tre grunner til dette.

For det første er konsekvensen av dette forslaget at forbrukerne må betale prisen. Forbrukerne må betale en ekstra avgift for å få billigere bensin. Vi er redd for at dette ikke bare høres ulogisk ut, men at vinninga for mange faktisk vil gå opp i spinninga. Dette henger også sammen med mitt andre punkt.

Det er jo slik at i en slik ordning som er skissert i dette forslaget, vil oljeselskapene sitte med kontrollen over innkreving og administrasjonen av fraktutjevningsfondet, og ikke staten. Da er vi redd for at egeninteressen til oljeselskapene kan være mer styrende for hva som skjer, enn forbrukerinteressene.

For det tredje har vi hatt en liknende ordning fram til 1. januar 2002 som har gitt oss viktig informasjon om hvordan en slik ordning vil påvirke prisdanningen. Denne ordningen har dessverre ikke vært noen garantist for utjevning av drivstoffpris mellom distriktene og sentrale strøk. Dette viser bl.a. en rapport fra Konkurransetilsynet av 28. november 2001. Rapporten viser at den viktigste faktoren for lav drivstoffpris har vært konkurranse mellom oljeselskapene, og en slik ordning som er foreslått, vil muligens svekke den konkurransen. Det er i den sammenhengen verdt å merke seg at denne rapporten viser at prisdifferansen har vært sterkere innen regioner enn mellom regioner.

Disse tre punktene gjør at Kristelig Folkeparti ikke kan gå inn for et selvfinansierende fraktutjevningsfond.

Hva vil vi så gjøre? Det er to forhold i merknadene til dette dokumentet som sier noe om det. Det ene er at vi tror en bedre tilrettelegging for at flere billigkjeder kan etablere seg ute i distriktene, kan være én vei å gå. Da vil vi få en skjerpet konkurranse også der. Det andre er at finansministeren vil gå i dialog med oljeselskapene for å finne nye måter å jevne ut drivstoffprisene på. Vi tror at det i en slik dialog vil komme fram nye ideer til hvordan man kan få lavere drivstoffpris i distriktene.

Kristelig Folkeparti holder fast på sitt mål om likere drivstoffpris mellom distriktene og sentrale strøk, men vi kan ikke se at dette er måten å nå målet på. Derfor kan vi heller ikke støtte dette forslaget om et selvfinansierende fraktutjevningsfond.

Morten Lund (Sp): De fleste politiske partier har programfestet en målsetting om å opprettholde hovedtrekkene i vårt bosettingsmønster. Skal det lykkes, er det en forutsetning at levekårene ikke blir for forskjellige i ulike deler av landet.

Senterpartiet mener at et av de viktigste virkemidlene for å kunne opprettholde et desentralisert samfunn er å redusere de såkalte avstandskostnadene. I den forbindelse er drivstoffprisene av stor betydning.

Prisene på bensin og autodiesel er i dag betydelig høyere i distriktene enn i mer sentrale områder av landet. Det er uheldig så vel fra en fordelingspolitisk som fra en miljøpolitisk synsvinkel. Prisforskjeller på en krone og gjerne betydelig mer pr. liter er ikke uvanlig. For den enkelte husholdning, og ikke minst for næringslivet i distriktene, er det uakseptabelt.

De store prisforskjellene på drivstoff skyldes i hovedsak tre forhold. Det ene er fraktutgiftene, som vi nå snakker mest om. Så er det priskonkurranse mellom oljeselskapene og mellom de enkelte forhandlerne, som i første rekke finnes i bynære strøk. Og så er det forhandlernes avanseberegning.

Stortingsflertallet – regjeringspartiene med støtte fra Fremskrittspartiet – besluttet å fjerne fraktutjevningsordningen. Det bidro til at bensinprisene økte med mer enn 50 øre literen i enkelte distrikter rett etter nyttår, samtidig som oljeselskaper nå varsler at bensinstasjoner i utkantene kan bli nedlagt. – dette som følge av at folk velger å kjøpe drivstoff når de besøker sentrum dersom prisforskjellen blir stor nok. Særlig lastebilene, med de tankene de har, kan benytte seg av dette. At fraktutjevningsordningen nå er falt bort, bidrar altså til å forsterke en allerede betydelig prisforskjell, som bl.a. skyldes at konkurransen er mindre desto lenger fra byene man kommer.

Fjerning av fraktutjevningsordningen bagatelliseres av komiteens flertall og også i brevet fra departementet. Senterpartiet mener fjerningen er dramatisk, fordi både personer og næringsliv legger stor vekt på disse prisene når de velger hvor de skal være, men ikke minst fordi det er et signal om at Regjeringen og flertallet i Stortinget ikke bryr seg. Samtidig tigger de som bor og driver næring lengst ute, om bedre vilkår, fordi så mange sterke krefter bidrar til sentralisering. Fjerning av fraktutjevningen oppleves som dramatisk fordi noen som kalte seg distriktsvennlig i valgkampen, ikke er det.

Talere fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har det til felles i dag at de synes at det er helt greit at folk i distriktene betaler mer for bensinen enn folk som bor i byer eller i bynære områder.

Fremskrittspartiet har alltid ment det, men ikke sagt det særlig høyt. I dag sier de at 50 øre ekstra bare er en bagatell.

Kristelig Folkeparti går nå imot et forslag i distriktspolitikken som de tidligere var for. Det som legges fram, er en kopi av det som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti var sammen om og sloss for i Stortinget for ganske kort tid tilbake.

Dette er spesielt interessant fordi statsminister Bondevik i spontanspørretimen 19. desember 2001 på spørsmål fra Senterpartiets leder Odd Roger Enoksen om regjeringens prinsipielle syn på om avstandskostnader bør utjevnes, svarte at avstandskostnader generelt bør utjevnes. Ja, statsministeren gikk til og med så langt at han viste til det forslag som her er til behandling, og som sentrumsregjeringen tidligere fremmet, og sa at «stortingsflertallet dessverre avviste» dette forslaget sist det var oppe til politisk behandling.

Denne saken føyer seg inn i et mønster hvor distriktspolitikken ikke er en sak som Kristelig Folkeparti prioriterer eller slåss for. Dette har Bondevik også senere bekreftet i og med at distriktspolitikk ikke er av de sakene som han har nevnt som vinnersaker på neste års statsbudsjett. Det vil folk i Distrikts-Norge få merke – og det bør de merke seg.

Gjennom hele valgkampen stod vi sammen med Kristelig Folkeparti om å ville redusere avstandskostnader i distriktspolitikken. I sum er avstandsulempene betydelige for svært mange. Nå har Kristelig Folkeparti gitt opp denne delen av politikken og overlatt prisdannelse på avstandskostnadene til markedet. Å vise til muligheten for å legge forholdene bedre til rette for at billigkjedene Jet og Rema skal etablere seg i distriktene for å skape økt konkurranse, synes jeg er svakt. Da burde man i tilfelle si hvilke tiltak man da ser for seg. Slike tiltak finnes neppe.

Til slutt synes jeg det er synd at Arbeiderpartiet ikke vil delta med subsidiære løsninger, når de er veldig opptatt av at fraktutgifter i utkantene ikke skal være så store som de er.

Jeg vil ta opp de forslagene som Senterpartiet står sammen med Kystpartiet om.

Presidenten: Morten Lund har tatt opp de forslagene han refererte til.

May Britt Vihovde (V): Venstre deler målsetjingane om at det bør vera rimeleg like drivstoffpriser over heile landet. Vi er einige i intensjonen til forslagsstillarane, men meiner forslaget ikkje er eit godt tiltak for å nå dette målet.

Det har vist seg at fraktutjamningsordninga ikkje har gitt dei resultata vi ønskte. Konkurransetilsynets rapport om drivstoffprisane viser at fraktutjamning ikkje har fungert som eit særleg treffsikkert prisutjamnande verkemiddel. Prisforskjellane mellom fylka er relativt beskjedne, og forskjellane innan kvart fylke kan ofte vera større enn fylka imellom.

Ein stor del av prisutjamningsmidlane gjekk til sentrale strok som følgje av tettare trafikk. Ordninga betydde mindre for distrikta.

Prisforskjellane er også større enn det som følgjer av fraktkostnadene aleine, først og fremst på grunn av manglande konkurranse. Der m.a. automatstasjonar har etablert seg, har konkurransen auka og prisane blitt reduserte.

Ei ny fraktutjamningsordning vil heller ikkje gi heilt like drivstoffprisar over heile landet. Heilt like prisar er truleg berre mogleg gjennom direkte prisregulering. Dette er heller inga god løysing. Då vil den lokale konkurransen falla bort og gi høgare prisar og eit dårlegare tilbod til forbrukarane.

Ei slik ordning vil også gi konkurranseulemper for selskap som har ein monaleg del av si verksemd i distrikta, med mogleg nedlegging av bensinstasjonar i distrikta som resultat. Dermed blir resultatet av gode intensjonar fort det motsette av det vi ønskjer.

Venstre deler målsetjingane om stor grad av like drivstoffprisar over heile landet. Konkurransetilsynets rapport gjer det klart at konkurranse i drivstoffmarknaden er den einskildfaktoren som kan bidra mest til utjamning av drivstoffprisane mellom ulike område.

Regjeringa har varsla at ho vil ta initiativ til ein dialog med oljeselskapa for å finna løysingar på det med ulike drivstoffprisar til ulike forhandlarar. Vi har tru på at dette også kan bidra til at vi får meir like drivstoffprisar i heile landet.

Så klarer eg ikkje å dy meg: Representanten Rudihagen snakka om at kollektivtilbodet ute i Distrikts-Noreg ikkje er så godt. Og det kan vi vera einige om. Men når han snakkar om NSB, har eg lyst til å minna han på at det var først i 1998 at ein byrja å auka innsatsen til NSB, for vi hadde faktisk bygd ned Jernbaneverket og NSB gjennom mange tiår. Vi kan vera einige om at det kanskje er det vi skal satsa på, men eg trur Arbeidarpartiet bør ta ein gjennomgang av si historie og korleis dei har handsama NSB.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.