Presidenten: Etter ønske fra forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe, og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Åse Wisløff Nilssen (KrF) (ordfører for saken): Denne saken handler om finansiering av norsk deltakelse i Afghanistan, diplomatisk nærvær i Kabul og nasjonale sikringstiltak mot terrorisme – St.prp. nr. 39 for 2001-2002, som Regjeringen sendte til Stortinget 15. februar i år.

Komiteen står samlet om de fleste merknader, og komiteens flertall støtter Regjeringens forslag til de endringer i statsbudsjettet som er lagt fram i proposisjonen. Sosialistisk Venstreparti har en egen merknad og et eget forslag til kap. 1792 som de selv vil redegjøre for.

Bakgrunnen for at denne saken ble satt på dagsordenen, er hendelsene 11. september i fjor. Terrorangrepene i USA viste at vårt moderne og åpne samfunn er sårbart. Det demonstrerte også at terroranslag kan ha en grusom effekt. Trusselbildet ble for mange både nytt og meget uklart, noe som skapte frykt i befolkningen verden over.

Allerede 12. september erklærte NATO at terrorangrepet utløste alliansens forpliktelse om kollektivt forsvar. Artikkel 5 i Atlanterhavspakten sier at angrep på et av alliansens medlemmer skal anses som et angrep på alle alliansens medlemmer. FNs sikkerhetsråd viste samme dag – 12. september – i sikkerhetsresolusjon 1368 at retten til selvforsvar gjaldt i denne situasjonen.

Den norske regjeringen gav umiddelbart sin støtte til USA og gav et generelt tilbud om støtte i tråd med våre allianseforpliktelser i NATO.

USA presenterte overbevisende materiale som dokumenterte at det var al-Qaida-nettverket som stod bak terrorangrepene, og NATOs råd erklærte at de anså at terrorangrepet var ledet av en ekstern aktør. Al-Qaidas ledelse og hovedbaser var lokalisert i Afghanistan, hvor de ble åpent støttet av Taliban-regimet. Taliban nektet gjentatte ganger å utlevere lederne for al-Qaida.

USA fikk dannet en bred internasjonal koalisjon for en kampanje mot terrorisme. Det var viktig at alliansen var bredest mulig, ikke minst for å holde fokus på at det var en kamp mot terrorisme, ikke en kampanje rettet mot den muslimske verden, og 7. oktober iverksatte koalisjonen, med USA og Storbritannia i spissen, en militær operasjon rettet mot terrornettverket og Taliban-regimet i Afghanistan.

Den norske regjering presenterte en liste over norske militære enheter til koalisjonsoperasjoner, og tilbudet ble formalisert ved kongelig resolusjon 14. desember 2001. Med bakgrunn i Norges allianseforpliktelser ble det tidlig aktuelt med norsk deltakelse. Norge deltar både i operasjon «Enduring Freedom» og i den internasjonale sikkerhetsstyrken som skal stabilisere situasjonen i og omkring Kabul.

I proposisjonens kap. 2 er det en oversiktlig gjennomgang av hva Norge deltar med av styrkebidrag, enheter, felleskapasiteter og marinedeltakelse, så jeg går ikke i detalj på det.

Komiteens flertall slutter seg til det som står i proposisjonen om norsk deltakelse i de internasjonale operasjoner.

Komiteens flertall har merket seg at styrkebidragene som deltar i operasjon «Enduring Freedom», holder meget høy kvalitet, noe som er betryggende å vite når det er et så spesielt vanskelig, men viktig oppdrag de er ute på.

I forbindelse med innsettelsen av den nye interimregjeringen i Kabul den 22. desember valgte Norge å markere dette ved å etablere diplomatisk nærvær i Kabul. Det viser på en tydelig måte at Norge ønsker å støtte opp under den politiske prosessen i Afghanistan. Den politiske og praktiske koordineringen av den humanitære bistanden til Afghanistan flyttes også til Kabul.

Norge har i tillegg formannskapet i giverlandsgruppen for Afghanistan i 2002, noe som gir Norge en sentral rolle i det svært viktige gjenoppbyggingsarbeidet i landet. Et langsiktig diplomatisk nærvær vil også være viktig i forhold til norsk personell, det være seg militært, humanitært eller annet personell, i Afghanistan.

Norske allianseforpliktelser gjør det helt nødvendig at Norge bidrar i kampen mot internasjonal terrorisme. Samtidig gjør terrorberedskapen at Forsvaret påføres ekstraordinære merutgifter til nasjonale sikringstiltak.

Frykten for terroraksjoner var stor etter 11. september. Nasjonale myndigheter verden over iverksatte straks sikkerhetstiltak for å verne sivilbefolkningen, kritisk infrastruktur og militære kapasiteter.

Marit Nybakk (A): Jeg har bare noen få korte merknader. Terroranslagene mot Twin Towers og Pentagon 11. september viste kanskje klarest hvordan vi i sikkerhets- og forsvarspolitikken må være forberedt på det jeg vil kalle det uforutsigbare, det som på kort sikt kan endre både maktbalansen og den internasjonale situasjonen.

Men 11. september viste oss også at forsvarspolitikken ikke er hva den engang var, i den grad den noen gang har vært det. 12. september viste oss den interne solidariteten i NATO, da alliansen vedtok å ta i bruk artikkel 5 som også gav Norge allianseforpliktelser. Med utgangspunkt i NATOs vedtak om å bruke artikkel 5 og den brede internasjonale koalisjonen mot terror som tok form i verdenssamfunnet, var det et bredt flertall i Stortinget for norsk deltakelse i kampen, herunder deltakelse i operasjon «Enduring Freedom».

Arbeiderpartiet har gitt Regjeringen sin fulle støtte i håndteringen av denne saken, og dagens innstilling fra forsvarskomiteen dreier seg om de nødvendige tilleggsbevilgninger til norsk deltakelse i operasjon «Enduring Freedom» samt nasjonale sikringstiltak mot terrorisme og dessuten etablering av diplomatisk nærvær i Kabul. For øvrig vil jeg vise til den fyldige redegjørelsen fra saksordføreren.

Bjørn Hernæs (H): Jeg vil i likhet med representanten Marit Nybakk i hovedsak henvise til saksordførers redegjørelse som dekket alle de vesentlige punktene. Jeg vil heller bruke tiden til å gi uttrykk for noen litt personlige reaksjoner i forhold til de forferdelige terroranslagene som vi opplevde i USA den 11. september. De viste, som saksordføreren så utmerket beskrev det, sårbarheten i et moderne samfunn og de grusomme effekter man kan få av denne type aksjoner. Selv opplevde jeg det som i utgangspunktet var ment å skulle være en udelt glede, nemlig å tilbringe fire uker i FN fra midten av oktober, og det vil si at jeg kom til USA nokså umiddelbart etter disse anslagene. Noe av det som var særlig iøynefallende, var den innbitte besluttsomheten i det amerikanske samfunn: Dette har vi ikke tenkt å la oss knekke av. Det var en beslutningsprosess og en holdning som jeg tror har måttet gjøre inntrykk på alle som har vært i USA etter 11. september, og som nasjonen har meget stor grunn til å være stolt av.

Så må jeg få lov til å si at den moderne teknologiske utvikling har gjort at samtidig med at man er i New York, har man også daglig innsyn til norsk presse. Forskjellen mellom holdningen i USA og holdningen i deler av det norske miljøet var så stor at man skulle tro man befant seg på to vidt forskjellige kloder. Jeg vil ikke engang legge skjul på at særlig reaksjonene fra deler av det norske bispekollegiet i disse dramatiske ukene gjorde et veldig sterkt inntrykk mens vi var i USA og så hvordan det amerikanske samfunn tok seg av den situasjonen som var oppstått. Det var ille å se hvordan det var mulig for samfunnsbevisste mennesker i Norge gang på gang på gang på gang å ta feil i alt det de sa og alt det de gjorde.

Er det mulig å finne noe positivt i en så dramatisk hendelse som den vi hadde i Washington og New York 11. september? Ja, det positive er jo å se hvordan internasjonal solidaritet ter seg i praksis, og i særdeleshet hvordan den allerede 12. september viste seg i praksis innenfor NATO-alliansen. NATO-alliansen har vært en hjørnesten i norsk sikkerhetspolitikk i alle år etter krigen. Knapt noen av oss hadde vel i vår villeste fantasi forestilt oss at det var et anslag mot USA som for første gang skulle utløse artikkel 5 i Atlanterhavspakten, som vi har bygd vår fred og uavhengighet på. Det var godt at vi kunne gi noe tilbake, at vi har kunnet delta i en operasjon som gir litt tilbake for det vi har å takke USA for.

Til slutt har jeg lyst til å gi uttrykk for min uforbeholdne støtte til de norske soldatene som nå deltar i operasjonen. Igjen har vi sett noen merkelige holdninger i deler av Norge, om at dette nærmest skulle fortone seg som en litt utvidet speidertur, hvor man skulle ha fullt innsyn i alt og alle ting. Det er med stor glede jeg registrerer at både Forsvaret og vår politiske ledelse holder fast ved at vi skal ha den åpenhet i Norge som det norske samfunn er stolt over, men samtidig skal vi ikke ha en misforstått åpenhet som setter sikkerheten til de norske styrkene i fare på noen måte. Vi er et lite land. Vi har små enheter. Det er lett å identifisere personer og deres familier i Norge hvis vi ikke tar de hensyn som alvoret i denne saken tilsier. Det gjør vi, og det tjener Forsvaret til ære, og det tjener Forsvarets politiske ledelse og det norske folk til ære.

Kjetil Bjørklund (SV): Situasjonen i Afghanistan er meget uavklart etter over sju måneders bombing. Den humanitære situasjonen for sivilbefolkningen er svært vanskelig. Norge er med på å drive krig i et land hvor folk knapt kan huske fred. På toppen av krig og tørke ble landet rammet av et jordskjelv nylig, og mange liv gikk tapt. Det foregår fremdeles svært tøffe kamper mellom de USA-ledede styrkene og al-Qaida- og Taliban-vennlige styrker. Det er langt fram til en stabil situasjon i dette krigsherjede landet.

Norge deltar i aktiv krigføring i dette landet. Samtidig er vi med i en internasjonal sikkerhetsstyrke, og vi leder arbeidet med å koordinere internasjonal bistand til Afghanistan.

SV gikk i desember i fjor mot at Norge skulle stille styrker til disposisjon under amerikansk kommando i «Enduring Freedom» i Afghanistan. Vi støttet derimot at Norge skulle bidra til den internasjonale sikkerhetsstyrken i Kabul. I dag skal regningen betales. SV har i innstillingen gått inn for tilleggsbevilgning til den internasjonale sikkerhetsstyrken, diplomatisk nærvær i Kabul, felleskostnadene til de to operasjonene samt ekstraordinære beredskaps- og sikringstiltak. Dette er viktige og nødvendige tiltak.

Når det gjelder operasjon «Enduring Freedom», ønsker imidlertid ikke SV å tilrå en tilleggsbevilgning i den forbindelse. Dette er det flere årsaker til. Vi ønsker med det å markere at vi er imot den norske deltakelsen i operasjon «Enduring Freedom», men vi mener også at det er rom for å dekke disse utgiftene innenfor budsjettet, et budsjett som etter SVs oppfatning er for omfattende og går på bekostning av viktige oppgaver i andre sektorer.

SV mener at Norge har råd til å bidra til internasjonal fred og sikkerhet. Men på dette området, som på alle andre, må vi stille krav til resultater av de midler vi bevilger. I øyeblikket er det svært uklart hva man oppnår i Afghanistan med det norske styrkebidraget. Hovedårsaken til det ligger i den svært dårlige informasjonsjobben som gjøres fra Regjeringens side, kombinert med en relativt lite aktiv norsk presse. Norge deltar bl.a. med et antall vinterspesialister. Det er forståelig at det vil være en del hemmelighold rundt disse soldatene. Men når Norge deltar i en krig, er det ikke akseptabelt at alle sidene ved denne krigen holdes hemmelig. SV er ikke alene om denne kritikken. Både Dagbladet, VG og Aftenposten har reist kritikk for manglende vilje til å informere fra Forsvaret og Forsvarsdepartementets side.

Vi finner det også underlig at forsvarsministeren ikke har ønsket å involvere Stortinget i større grad. Det er nå over fem måneder siden vedtaket om å tilby styrkebidrag til USA ble vedtatt her i Stortinget. Stortinget har også forsømt seg når det gjelder å etterspørre informasjon, men vi mener at statsråden også kunne tatt initiativ til å informere. Siden det norske styrkebidraget har ikke forsvarsministeren redegjort i åpent storting. Om det blir trommet sammen til møte om dette i den utvidede utenrikskomiteen, vil det ikke dekke behovet for mer informasjon til norsk presse og offentlighet.

Særlig når det gjelder spesialstyrkenes operasjoner har forsvarsministeren nektet å informere presse og media om hva som faktisk skjer. For kort tid siden leverte jeg forsvarsministeren et skriftlig spørsmål om hvorvidt statsråden ville holde offentligheten løpende orientert om konsekvensene av de norske styrkenes innsats i operasjonene. Svaret var skuffende. Forsvarsministeren hadde ingen planer om å bedre informasjonen. Statsråden ønsker ikke å informere om hva som skjer i visse operasjoner i Afghanistan av hensyn til de norske soldatenes liv og sikkerhet, sier hun i sitt siste svarbrev av 8. april. Jeg finner det forunderlig at hensynet til soldatenes liv og sikkerhet gjør det umulig for statsråden å informere om tap eller skader på eget og andres personell eller tatte krigsfanger. Det å gi en slik informasjon er antakelig den minste, men også den viktigste informasjon som kan gis om resultatene av våre spesialstyrkers innsats i operasjon «Enduring Freedom».

Norge har altså stilt med styrker til operasjoner i Afghanistan for å bidra til å finne Osama bin Laden og nøytralisere al-Qaida-nettverket. Det har nå gått fem måneder. Taliban-regimet er nå fjernet, en overgangsregjering er satt inn, bin Laden er søkk borte, og det foregår fremdeles harde kamper daglig. Det er mulig at det er oppnådd resultater som kan bidra til å redusere den internasjonale terrorfaren, men det kan også være at det som følge av både denne krigen og konflikten i Midtøsten rekrutteres nye terrorister hver dag. Det er i dag svært vanskelig å se hvilke mål som må oppnås og hvordan de skal oppnås for at operasjonene skal avsluttes. USA har tidligere gjort bitre erfaringer når det gjelder å bli sittende fast i langvarige konflikter med geriljasoldater som motstandere. Sovjetunionen gjorde dyrekjøpte erfaringer i Afghanistan. Kan forsvarsministeren i dag gi noen signaler om hvor langvarig operasjon «Enduring Freedom» kan komme til å bli? Hvilke suksesskriterier arbeides det nå ut fra? Hva er de viktigste resultatene så langt?

Jeg håper forsvarsministeren vil svare på disse spørsmålene og benytte denne anledningen til å gi Stortinget og offentligheten det minimum av informasjon som er nødvendig for at vi skal kunne danne oss et bilde av hvilken krig det er Norge er med i, og hvordan det er mulig for oss å delta med styrker både til krig og til fred i ett og samme land.

Jeg tar opp SVs forslag.

Presidenten: Representanten Bjørklund har tatt opp det forslaget han refererte til.

Presidenten vil for øvrig gjøre representanten oppmerksom på at han i sin iver etter å oppnå politiske mål må passe seg slik at han ikke røper graderte opplysninger.

Odd Roger Enoksen (Sp): Senterpartiet har støttet norsk deltakelse i de operasjoner som nå finner sted i Afghanistan, og vi har derfor ingen innvendinger til det forslaget til finansiering som foreligger.

Riktignok har ikke Senterpartiet gjort det med den samme beundring for USAs reaksjonsmønster som den Bjørn Hernæs la for dagen her. Jeg mener faktisk det går an å være enig i at man skal delta i operasjoner og i at man skal ta avstand fra den type terrorhandlinger som vi så i USA, uten å være blind for argumentet om at det faktisk også kan være andre måter å reagere på enn den man har valgt. Nok om det.

Denne anledningen gir meg også mulighet til å si noen ord om noe annet som opptar meg i forbindelse med det som nå pågår i Afghanistan. Det går på Forsvarets og statsrådens håndtering av spørsmål knyttet til informasjon omkring deltakelsen. I Dagbladet den 23. mars svarer forsvarsministeren på spørsmål om hvorvidt forsvarskomiteen er orientert:

«Forsvarsministeren stiller alltid til møter i forsvarskomiteen dersom det ønskes.»

Dette er ikke godt nok, og det vil jeg også gjerne gi uttrykk for i denne debatten. Jeg forutsetter at forsvarsministeren på et selvstendig grunnlag vurderer når det skulle være nødvendig og fornuftig å orientere Stortinget på den måten som statsråden finner mest hensiktsmessig. Det må ikke være sånn at komiteen skal gå til statsråden og be om informasjon i ulike sammenhenger. Jeg tror det kan komme til å bli en plage både for komiteen og for statsråden dersom komiteen skal føle seg usikker på om relevant informasjon blir gitt, og at initiativet skal ligge hos komiteen. Statsråden har et selvstendig ansvar for å sørge for at det blir gjort, og jeg finner ikke det svaret tilfredsstillende.

Det er heldigvis ikke dagligdags kost at norske styrker deltar i krigsoperasjoner som dette, og spesielt ikke under andre lands kommando – i dette tilfellet altså USA. Den 13. mars sa Per Høiby ved Forsvarets overkommando:

«Vi vet ikke hva slags oppdrag våre soldater kan bli sendt ut på.»

Dette er heller ikke tilfredsstillende, og jeg forutsetter at forsvarsministeren ikke aksepterer at Forsvaret ikke har en nær kontakt og holder seg orientert om hva slags oppdrag våre soldater deltar i. Vi vet f.eks. at USAs fortolkning og praktisering av internasjonal humanitær rett ikke alltid samsvarer med den norske. Vi vet også at USA ikke har underskrevet avtalen om forbud mot bruk av landminer, og også flere av tilleggsprotokollene til Genève-konvensjonen. Det innebærer at jeg forutsetter at det holdes nær kontakt med de norske styrkene som er til stede i Afghanistan, at man er orientert om hva man deltar i, og at forsvarsministeren på et selvstendig grunnlag sørger for å gi den informasjon som forsvarsministeren finner det relevant å gi Stortinget.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg vil først innlede med å si at jeg er svært glad for at det er et bredt flertall i Stortinget som støtter de pågående operasjonene i Afghanistan, der norske soldater deltar under betydelig risiko. Slik var det da saken var oppe i Stortinget den 5. desember i fjor, og på bakgrunn av den meget brede støtten, der alle partier unntatt SV gav sin tilslutning til at vi skulle delta, at vi skulle følge våre forpliktelser i artikkel 5, ble det også formalisert et tilbud i en kgl. resolusjon av 14. desember.

Artikkel 5 i NATO har vært selve ryggraden i det norske forsvaret. Og NATO erklærte like etter terrorangrepet at artikkel 5 var utløst. Også FN viste samme dag i Sikkerhetsrådets resolusjon 1368 at retten til selvforsvar gjaldt i denne situasjonen.

Norge deltar med et antall spesialstyrker, 16 minerydderspesialister og et C-130 transportfly i samarbeid med Nederland, Danmark og Kirgisistan. I tillegg har vi et mindre nasjonalt støtteelement, og vi har etter anmodning fra USA lånt ut 15 lettpansrede feltvogner. Storbritannia, som har hatt ansvaret for den internasjonale sikkerhetsstyrken, har også fått norske bidrag – en transportkontrollenhet på 10 personer og et eksplosivrydderteam bestående av 15 personer.

Den proposisjonen vi behandler i dag, omhandler i første rekke finansiering av disse bidragene. Det har vært en foreløpig varighet på tre måneder. I proposisjonen er det varslet at noen bidrag er utvidet til seks, og Regjeringen har besluttet å videreføre alle de tilbudene de har gitt til ISAF og til operasjonen «Enduring Freedom» til seks måneder. Det gjelder både minerydderne i operasjonen «Enduring Freedom» og våre bidrag til ISAF. I tillegg går Regjeringen etter anmodning fra USA inn for å låne ut ytterligere seks lettpansrede feltvogner til bruk i Afghanistan. Når det gjelder finansiering av de tiltak som ikke behandles i dag, kommer Regjeringen tilbake til det i forbindelse med finansiering av tilbudet knyttet til F-16.

Selv om Taliban-regimet har falt og al-Qaida er svekket, er sikkerhetssituasjonen langt fra stabil. Sikkerhetsstyrken ISAF har forbedret situasjonen i Kabul, men i resten av landet er situasjonen ikke tilfredsstillende. Al-Qaida og Taliban fins i en rekke områder, og trusselen fra terroristnettverket vurderes fortsatt som betydelig. Det er grunn til å tro at det planlegges anslag både mot koalisjonsstyrkene, interimsadministrasjonen og internasjonale mål. Senest i helgen ble ISAFs hovedkvarter angrepet med raketter. Det betyr at det også i fortsettelsen vil være behov for et sterkt fokus på sikkerheten til norske styrker, og at informasjonen ikke tildeles offentligheten på en måte som kan bringe nordmenns liv i fare.

Når det gjelder deployering av F-16 kampfly, tilbød Norge i samsvar med resolusjonen fra desember å stille fire slike fly. Henvendelsen er blitt positivt mottatt, og Norge planlegger sammen med Nederland og Danmark å gjøre de nødvendige forberedelsene til denne deployeringen. Men det er fortsatt usikkerhet knyttet til tidspunkt og omfang, og derfor kommer vi tilbake til Stortinget med en egen sak om finansiering når planene er klare. Flysamarbeidet mellom Norge, Nederland og Danmark er utstrakt. Vi deltar som nevnt allerede i en felles deployering av C-130 transportfly i Manas i Kirgisistan.

Jeg vil legge til noen bemerkninger knyttet til våre styrker der nede. De opererer under betydelig risiko, ikke minst de som deltar i FNs sikkerhetsstyrke, ISAF-styrken. De opererer tett innpå lokalbefolkningen, og det har vært kjent gjennom media at det faktisk er en pris på hodet til norske deltakere og andre allierte deltakere, slik at er det én ting som er viktig, så er det at de som er der nede, vet at de har bred støtte i denne sal, og at ikke noe vi foretar oss, svekker sikkerheten for dem det gjelder. Forsvarsministeren og utenriksministeren kommer med én gang det er ønske om det fra utenrikskomiteen eller forsvarskomiteen. Siden 15. februar har denne saken knyttet til Afghanistan ligget til behandling i forsvarskomiteen, og det har vært full adgang for komiteen å be ministeren komme, når som helst, fra 15. februar til i dag. Jeg har ikke mottatt noen slik henvendelse, men jeg har tett og god kontakt med komiteen, og ville selvfølgelig kommet med én gang om en slik henvendelse var blitt fremmet. Det samme er jeg sikker på gjelder min kollega utenriksministeren i forhold til utenrikskomiteen.

Det har ikke vært noe ønske fra denne regjering om å skjule informasjon knyttet til Norges håndhevelse av internasjonale forpliktelser, det er det en selvfølge å gjøre når Norge deltar ute.

Presidenten: Ingen har bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Ove Width (FrP): Nei, noen replikk fra Fremskrittspartiet i denne saken skulle ikke være nødvendig.

Jeg synes statsråden har lagt fram en meget godt gjennomarbeidet proposisjon, og hun gikk gjennom saken på en veldig fin måte. Det er mye Fremskrittspartiet har å bemerke til forsvarspolitikken i disse dager, men i denne saken synes jeg statsråden har opptrådt meget ryddig, og hun har, som sagt, gitt meget god informasjon og lagt fram en godt gjennomarbeidet proposisjon. Når noe er positivt og godt er det også rom for skryt fra Fremskrittspartiet.

Det er i sakens anledning gitt kritikk til statsråden for at hun ikke har gitt god nok informasjon og hatt åpenhet nok rundt norske soldaters opptreden og tilstedeværelse i Afghanistan. Det synes jeg er meget beklagelig – en uberettiget kritikk etter min mening. Det skulle bare mangle at man sammenligner et lite land som Norge, gjennomsiktig, med få mennesker og få soldater, med USA, hvor det er mye mer åpenhet rundt dette. Det er klart at norske soldater i Afghanistan er meget utsatt og lett gjenkjennelige, og det skulle bare mangle at vi skulle utsette disse menneskene for fare, også med tanke på familiene hjemme.

Det er også gitt kritikk for at disse operasjonene i Afghanistan ikke dekkes innenfor forsvarsbudsjettet. Det synes naturligvis jeg er en helt grunnløs kritikk. Det skulle bare mangle, etter et allerede rasert budsjett, og så dette på toppen! Det ville ødelegge forsvarsbudsjettet totalt. Vi må også huske på at de pengene vi skal bevilge i dag, også skal være med på å underbygge det diplomatiske nærværet i Kabul. Jeg trodde og tror at de som er imot disse bevilgningene vi nå skal gi, kunne være med på bevilgninger til et diplomatisk nærvær som er med på å støtte opp under den politiske prosessen i Afghanistan. Et diplomatisk nærvær er viktig i forhold til norsk personell som skal opptre i Afghanistan. Jeg håper at de som ikke vil være med på å støtte forslaget om ekstrabevilgning, i hvert fall ser at dette er viktig, og kan være med å på dekke opp den delen av tilleggsbevilgningene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.