Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Valgerd Svarstad Haugland

• statsråd Hilde Frafjord Johnson

• statsråd Victor D. Norman

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med det første hovedspørsmålet, fra representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Dette spørsmålet går til arbeids- og administrasjonsministeren:

Arbeiderpartiet legger stor vekt på å sikre arbeid til alle, og å sikre at de som kan arbeide, skal gis mulighet til å arbeide. Dagsavisen fortalte i går at 21 000 personer nå venter på attføring. Det er en betydelig større kø enn tidligere som gjør det vanskeligere å komme tilbake i arbeid. Det synes å være betydelige problemer i arbeidsmarkedsetaten, og Regjeringens svar har så langt vært å kutte i budsjettet i forhold til Stoltenberg-regjeringens budsjett.

Har statsråden noen plan for å gi Aetat mulighet til å gjøre den jobben som de skal gjøre?

Statsråd Victor D. Norman: Som representanten Schjøtt-Pedersen vet, har Aetat de siste par årene vært inne i en betydelig omstillingsprosess, fra primært å være en formidlingsetat til å bli en kvalifiseringsetat. Dette er en vanskelig og langvarig omstilling, bl.a. fordi kvalifisering av folk til arbeidslivet krever en annen type og på mange måter større kompetanse enn det som tradisjonelt har ligget i etaten.

Etter at vi overtok, har vi lagt stor kraft i arbeidet med å få fart på denne omstillingen. Den er helt avgjørende, spesielt i forhold til gruppen av folk som skal på yrkesrettet attføring. Etaten har kommet langt i omstillingsarbeidet. Vi har samtidig sagt at det er viktig å gi etaten rammer som gjør at den i sterkere grad kan oppmuntres til å få fortgang i dette omstillingsarbeidet. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett har vi derfor foreslått en prøveordning med aktivitetsbasert finansiering av deler av Aetats virksomhet spesielt knyttet til attføringsarbeidet.

Vi tror det er viktig at etaten ikke bare får gode generelle rammer. I den forbindelse vil jeg minne om at det lille kuttet vi gjorde i forhold til Stoltenberg-regjeringens forslag, var helt ubetydelig i forhold til de samlede rammene for etaten. Det er viktig ikke bare å gi dem gode generelle rammer. Det er også viktig å gi dem rammer som gjør at omstillingsarbeidet går i retning av å gjøre en sterkere innsats i forhold til kvalifisering, og at det faktisk blir en realitet. Vi tror at det forslaget vi har lagt fram i revidert nasjonalbudsjett om at deler av midlene under kapittel 1592 kan brukes til aktivitetsbasert finansiering av Aetats virksomhet, er et tiltak som gjør at køen av attføringskandidater blir redusert – ikke veldig raskt, for det er et stort og møysommelig arbeid, men over tid.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Mitt inntrykk er at etaten, slik som den sliter i dag, verken klarer å gjøre formidlingsdelen eller kvalifiseringsdelen godt nok. Samtidig er vi fra Arbeiderpartiets side opptatt av at etaten har en rolle, både når det gjelder den tradisjonelle formidlingsdelen og kvalifiseringsdelen, og at man ikke svekker formidlingsinnsatsen. Det har statsråden forsikret fra Stortingets talerstol at man ikke skal gjøre.

Jeg registrerer at det er stor uro blant de ansatte. Jeg registrerer at de ansatte nå også går til streik for å markere sin uro. Samtidig registrerer jeg at tilbakeføringen som nå kommer av halvparten av det kuttet som Regjeringen forslo under høstens budsjettbehandling, finansieres ved å kutte arbeidsmarkedstiltakene tilsvarende. Mener statsråden at arbeidsmarkedssituasjonen nå er slik at man bør kutte i arbeidsmarkedstiltakene for i begrenset grad å finansiere tiltak innenfor etaten? Er det ikke snarere slik at situasjonen på arbeidsmarkedet krever alles store oppmerksomhet, og at man samtidig må sette Aetat bedre i stand til å utføre den oppgaven de skal gjøre?

Statsråd Victor D. Norman: Aetats egen vurdering er at det er fullt mulig å gjøre det arbeidet de skal gjøre når det gjelder formidling i forhold til arbeidsmarkedet i dag. Det er deres vurdering at de rammene de har til ordinære arbeidsmarkedstiltak, er tilstrekkelige, gitt den situasjonen vi har i arbeidsmarkedet. Den store utfordringen – det tror jeg også Schjøtt-Pedersen er enig i – ligger i å få en økt innsats i forhold til å kvalifisere folk til arbeidsmarkedet, folk som i dag har problemer med å komme rett ut i arbeidsmarkedet. Derfor er denne økte innsatsen knyttet til spesielle arbeidsmarkedstiltak og oppbygging av kompetanse og kapasitet, slik at Aetat kan ta seg av denne gruppen. Det er den oppgaven vi mener må ha prioritet, og det er den oppgaven vi er opptatt av at Aetat skal få finansielle ressurser til å kunne gjennomføre på en bedre måte.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Sigvald Oppebøen Hansen.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Aetat har alltid vore ein etat som har mått gjere raske omstillingar, heilt avhengig av talet på ledige og tilgjengelege verkemiddel.

I dag kan ein nok karakterisere etaten som ein etat i full krise. Det er mykje prøving, og det er mykje feiling. Dei tilsette mistrivst på jobben, sjukefråværet stig, kundane klagar, og det er veldig mykje negativ fokusering i media som òg er med på å forsterke dei problema.

Me er alle einige om at Aetat har ei betydeleg oppgåve i samband med intensjonsavtala om eit inkluderande arbeidsliv. Paradokset er at arbeidet med denne avtala startar med ein ekskluderande personalpolitikk overfor dei tilsette i etaten. Og mitt spørsmål til statsråden er: Når skal Aetat få ro? Eg synest statsrådens antydningar om at dei økonomiske rammene er gode nok for etaten, saknar ei breiare vurdering. Eg registrerer at statsråden reverserer litt av den argumentasjonen som kom i desember, og plussar på i revidert budsjett med 15 mill. kr, 15 mill. kr som allereie er brukte opp. Når er statsråden villig til å gi Aetat økonomiske rammer slik at dei kan utføre den jobben dei eigenleg er sette til å gjere?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg er helt enig i at Aetat sliter med store problemer. Det har de gjort lenge. De høye tallene for sykefravær og vantrivsel i jobben er faktisk tall fra i fjor, da Aetat var ledet av en annen regjering enn den som leder etaten nå.

Det som har vært vår store innsats, har vært å forsøke å få Aetat på bena igjen. Den oppgaven jobber vi med. Det kommer vi til å fortsette å jobbe med. Vi er innstilt på å gi Aetat de økonomiske rammer som er nødvendige for at de skal gjøre denne kombinerte kvalifiserings- og formidlingsjobben som vi snakker om.

Jeg vil igjen minne om at vi i revidert nasjonalbudsjett, i tillegg til å foreslå 15 mill. kr til Aetat, foreslår en prøveordning med aktivitetsbasert finansiering av deler av Aetats kvalifiseringsvirksomhet, som innebærer en økonomisk modell som gjør at i den grad Aetat klarer å gjøre en mer omfattende jobb enn det de gjør i dag, så vil det automatisk også utløse flere midler til etaten. Jeg tror sluttresultatet av det omstillingsarbeidet vil være at vi får en Aetat som fungerer bedre, som har større økonomiske rammer enn den hadde under den forrige regjeringen, og som klarer å kombinere kvalifiserings- og formidlingsarbeid på en veldig god måte. Og unnskyld at jeg sier det: Jeg har større tro på Aetat enn det virker som om representanten Oppebøen Hansen har.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Statsråden sier at han vil satse på kvalifisering i Aetat. Hvis man skal gjøre det, må man altså ha folk som har tid til å snakke med dem som trenger kvalifisering, og som har kompetanse til å gjøre det. Det første statsråden gjorde da han kom i statsrådstolen, var å sørge for å få sagt opp flere av dem som skulle gjøre denne jobben. Dette visste Aetat, og dette visste statsråden. Han bekreftet det nå også her i sitt svar til Arbeiderpartiet at problemene var store før han tok over. Da er det jo grunn til å kreve et svar på hvorfor man gjør som man gjør. Jeg må spørre statsråden: Er han fornøyd med å ha fått satt 5 000 flere på reservebenken, på passive trygdeytelser, i sin korte statsrådskarriere?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg vil presisere igjen: Problemene i Aetat har først og fremst å gjøre med måten Aetat har vært organisert på, og måten man har prioritert ressursene på internt i Aetat. Derfor har vi lagt hovedvekten på å få intensivert arbeidet med omorganisering og omstilling av Aetat, fra den modellen man hadde før, til den modellen Stortinget vedtok i fjor.

Så sier vi samtidig at selvfølgelig må etaten ha økonomiske rammer. Vi har gitt den omtrent de samme rammer som den forrige regjeringen foreslo. Samtidig foreslår vi nå en helt ny finansieringsordning for Aetat som gjør at man i større grad skal kunne jobbe målrettet mot de gruppene som Aetat skal prioritere, og at pengene i den sammenheng i mye større grad skal følge brukerne inn i Aetat. Vi tror dette er nødvendig for at kombinasjonen av omorganisering og finansiering skal gi en sterk Aetat, som i hvert fall jeg tror vi trenger, og som jeg tror at også representanten Andersen mener at vi trenger.

Presidenten: Morten Lund – til oppfølgingsspørsmål.

Morten Lund (Sp): De store vanskene i Aetat blir beskrevet for oss av de ansatte. At så ledelsen i etaten sier det samme som statsråden, nemlig at disse problemene nok ikke er så store som de ansatte sier, tror jeg er noe av problemet her. Vi burde hatt én helhetlig etat istedenfor den delingen som er nå.

Noe av det de ansatte forteller om, er at det nye dataanlegget, som er en del av omstillingen, ikke fungerer, eller fungerer så dårlig at de nå behandler halvparten så mange søknader som de gjorde før. Det trengs altså ekstra ressurser for å bedre dette nå. Og den løsningen som statsråden presenterer, at de nå skal få belønning for antall saker de behandler, er altså det motsatte av det som egentlig er problemet deres: De sitter og venter på grunn av et for dårlig anlegg.

Mitt spørsmål til statsråden er da: Settes det nå inn ekstra ressurser slik at de dataproblemene som de ansatte har fått, blir løst, og de dermed greier å gjøre den jobben vi ønsker at de skal gjøre?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg tror nok vi må innse her at virkelighetsoppfatningen kan være noe forskjellig i ledelsen i Aetat og i deler av grasrota i etaten. Det er klart at enhver innføring av et nytt datasystem innebærer enkelte spedbarnsproblemer, men den beskrivelsen vi har fått når det gjelder innfasing av nytt datasystem i Aetat, er at problemene er langt mindre enn det det nå ble gitt uttrykk for.

Jeg skal ta en dobbeltsjekk på dette nok en gang. Vi har fulgt innføringen av nytt datasystem kontinuerlig gjennom hele vinteren og våren, og de meldingene vi har fått, svarer altså ikke til det bildet som enkelte ansatte har gitt i media. Men vi er fryktelig opptatt av at kommunikasjonen mellom ledelsen og de ansatte i Aetat må bli bedre, og det er et av de poengene vi kommer til å legge avgjørende vekt på, når vi nå skal lete etter ny arbeidsdirektør etter at Lars Wilhelmsen har bedt om å få gå over i annen stilling.

Presidenten: Per Sandberg – til oppfølgingsspørsmål.

Per Sandberg (FrP): Jeg deler statsrådens syn på dette med at det fins forskjellige meninger og betraktninger rundt Aetat – en skulle jo tro at det var full krise i Aetat hvis en skal ta utgangspunkt i det som er sagt tidligere her.

Men hvis det da er sånn at det er uklare roller i Aetat, er mitt spørsmål til statsråden: Hva skal vi nå gjøre for å rydde opp i Aetat? Og når Regjeringen, som på en måte kutter i ordinært budsjett, kommer tilbake med midler nå når vi går over på en finansieringsmodell som Fremskrittspartiet vil støtte – dette med en aktivitetsbasert modell, eller pengene følger bruker – vil statsråden og Regjeringen da se på muligheten for at andre aktører innenfor arbeidsmarkedssektoren kan komme på banen og konkurrere med Aetat, og kanskje tilby seg å avvikle de køene som er der?

Statsråd Victor D. Norman: I utgangspunktet vil jeg bare presisere to ting. For det første: Aetat gjør et veldig godt arbeid på mange områder, bare for å ha sagt det. For det andre: Aetat bruker i veldig stor grad andre leverandører til sine aktiviteter allerede i dag, og det vil de fortsette å gjøre, kanskje i større grad, fremover. Det er også naturlig at man i forbindelse med en vurdering av et nytt finansieringssystem for Aetat vurderer om disse aktivitetsbaserte og til dels resultatbaserte ordningene som vi har tenkt å foreslå for neste år, åpner for at andre skal kunne komme inn og tilby en del av tjenestene.

Men når det er sagt, vil jeg si at jeg tror det er viktig å ha klart for seg at det å ha en statlig Aetat med et helhetlig ansvar for kvalifisering og formidling er veldig viktig. Jeg tror ikke arbeidsformidling og arbeidskvalifisering er et område som egner seg for privatisering. Det å ha et velfungerende arbeidsmarked, det å ha et velfungerende kvalifiseringssystem, må være en offentlig oppgave. Men at vi på avgrensede deler av dette i større grad kan slippe til private, tror jeg helt klart kan være interessant.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Gjermund Hagesæter (FrP): Til arbeids- og administrasjonsministeren: Som kjent har bilistane fått ei kraftig skatteskjerping i år, både når det gjeld firmabil og kilometergodtgjering. I tillegg til dette har departementet sett ned kilometergodtgjeringa med 20 øre.

I spørjetimen 13. mars i år opplyste statsråd Victor Norman at bakgrunnen for dette var at kostnadene ved bilhald var reduserte til mellom 6 og 7 pst. siste år. Statsråden gav uttrykk for at tal frå Opplysningsrådet for Veitrafikken viste dette, men i Dagbladet 24. mars uttaler direktør Ola Bjørnstad i Opplysningsrådet for Veitrafikken at kostnadene ved bilhald slett ikkje er reduserte siste år.

Meiner statsråden at Ola Bjørnstad her gir uriktige opplysningar, eller er det statsråden som har gitt uriktige opplysningar i denne saka?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg tror begge har gitt riktige opplysninger, for å si det sånn.

Når vi er kommet til at kostnadene ved bilhold har gått ned med 6–7 pst., er det to forhold som ligger bak dette. Det ene er nedgang i bensinpriser, og det er det enighet mellom oss og Opplysningsrådet om. Det andre er en teknisk sak, som jeg også nevnte i spørretimen da spørsmålet var oppe – og det er vel det som kan være grunnen til at to meget vederheftige personer gir forskjellige svar: Når det gjelder grunnlaget for beregning av kostnader ved bilhold i staten, er det tidligere lagt inn at den typiske bilist hadde en bonus på 35 eller 40 pst. på forsikringen – jeg kan ikke huske det helt nøyaktig. Så viser undersøkelser at bilistene gjennomsnittlig har 70 pst. bonus. I og med at kilometergodtgjørelsen skal være en dekning av faktiske kostnader, ble det ved beregning av kostnadene i år justert for denne endringen mellom faktisk og beregnet bonus, og det er den andre grunnen til at vi kommer fram til en nedgang i kostnader ved bilhold på mellom 6 og 7 pst. Av naturlige grunner regner ikke Opplysningsrådet med endringer i bonus som grunnlag for sine beregninger. Men tar vi hensyn til at vi tidligere har lagt inn for lav bonus i forhold til det folk faktisk har, pluss endringen i bensinpriser og andre forhold, viser tallene klart en nedgang i kostnadene på mellom 6 og 7 pst.

Gjermund Hagesæter (FrP): Eg må seie at eg er litt forundra over svaret eg får, nemleg at begge har rett. Når den eine seier at det ikkje er reduksjon, og den andre seier at det er 6–7 pst. reduksjon, kan umogleg begge ha rett.

Når det gjeld dette med berekningsgrunnlag og bonusordningar, finn eg også det veldig underleg. Om nokon sit på eit kontor i Oslo og endrar berekningsgrunnlaget, f.eks. frå 40 pst. til 65 pst. bonus, og legg det til grunn, betyr ikkje det på nokon måte at bilistane over det ganske land får noko betre bonusordningar eller noko lågare bilkostnader. Eg tolkar svaret frå statsråden indirekte slik at det er gitt uriktige opplysningar i denne saka – iallfall villeiande opplysningar – og spørsmålet er då: Aktar statsråden å kome tilbake igjen og gi korrekte opplysningar om dette til Stortinget?

Statsråd Victor D. Norman: Statsråden har gitt helt korrekte opplysninger hele tiden. La meg også bare presisere litt når det gjelder de konkrete forholdene, og da kan jeg kanskje også gå litt tilbake til første del av spørsmålet. Vi er veldig opptatt av at kilometergodtgjørelsen og andre statlige godtgjørelser skal kunne forsvares som kostnadsdekning og ikke noe mer, bl.a. for at vi skal unngå problemstillingen knyttet til om disse tingene bør beskattes. Det skal ikke være noen netto fordel ved de godtgjørelsene vi gir til dekning av utgifter, og da er det viktig at godtgjørelsen står i forhold til de faktiske utgifter. Når det da er slik at de bilistene som får kilometergodtgjørelse, i gjennomsnitt har 70 eller 65 pst. bonus og ikke 30 eller 40 pst., må det være galt å legge 30 eller 40 pst. bonus til grunn for beregningen. Det vil i så fall innebære at en gjennomsnittlig bilist har et overskudd, og da kommer spørsmålet om beskatning opp. Vi må komme fram til et ryddigere system hvor folk ikke risikerer å få spørsmål om skatt trukket inn i forbindelse med utgiftsgodtgjørelsen.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål – Siv Jensen.

Siv Jensen (FrP): Dette er jo interessant. Det må jo i realiteten bety at hvis den informasjonen som statsråden nå kommer med, er korrekt, vil Regjeringen i den motsatte situasjonen – nemlig at bilistene begynner å krasje mer enn tidligere slik at de får lavere bonus på sine forsikringer, eller at de får andre kostnadsøkninger – reversere dette. Det er i så fall helt nytt. Det har aldri tidligere skjedd at en regjering har argumentert med denne type variasjoner som begrunnelse for at de har endret avgiftsnivået overfor bilister eller andre grupper. Det må i så fall bety at Regjeringen her innfører et helt nytt prinsipp for hvordan de skal skattlegge bilistene, og det syns jeg statsråden skal utdype nærmere. Er det slik at hvis man tar utgangspunkt i at bilistene er flinke til å kjøre bil og ikke krasjer, skal de få en ekstra straff ved å betale mer i skatt til staten? Og blir det da i så fall slik at dette vil reverseres i motsatt retning, hvis man begynner å krasje mer og får lavere bonus på sine forsikringer?

Statsråd Victor D. Norman: Vi er opptatt av at vi skal ha diettgodtgjørelse og bilgodtgjørelse som står i samsvar med de faktiske utgiftene folk har. Det er ikke vår hensikt å gå inn og granske hjerter og nyrer hos statsansatte eller andre for å se om kostnadene er selvforskyldt eller om kostnadene er uforskyldt. Jeg vil også minne representanten om at det finnes folk som kommer opp i biluhell hvor de taper bonus selv om man ikke kan si at de dermed kjører rått eller på annen måte har gjort noe som er selvforskyldt. Vi er opptatt av et kostnadsbasert regulativ for at spørsmålet om beskatning av overskudd ikke skal bli et reelt spørsmål. Dette har sammenheng med at vi ønsker et enkelt system. Vi ønsker å gjøre det helt klart at staten ikke betaler godtgjørelse som kamuflert lønn, men at vi ønsker at folk skal få dekket de faktiske kostnadene. Da må det være beregning av de faktiske kostnadene som ligger til grunn, og det har vært prinsippet som har vært fulgt også tidligere.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til utviklingsminister Frafjord Johnson.

De ødeleggelsene som fra Israels side nå er påført reokkuperte palestinske områder, er betydelige. Det har særlig gått ut over palestinsk infrastruktur, så som politistasjoner, statistikkontorer og hva det måtte være. Mener statsråden at Israel har plikt til å erstatte de ødeleggelsene de har forårsaket, eller at de kan stilles til ansvar, og at man kan kreve erstatning fra Israel for disse ødeleggelsene?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson:    Representanten Halvorsen stiller et betimelig spørsmål. Fra Regjeringens side har vi meget sterkt kritisert de israelske angrepene og de israelske aksjonene og ødeleggelsene av bistandsprosjekter og infrastruktur. Vi har også påpekt at det er nødvendig at internasjonale giversamfunn også ber om forsikringer fra Israel om at landet ikke på ny vil ødelegge palestinsk infrastruktur ved ny finansiering fra internasjonale givere. Regjeringen foretar for tiden en vurdering av det spørsmål som representanten Halvorsen tar opp, nemlig hvorvidt Norge har hjemmel for å kreve kompensasjon fra israelske myndigheter for de skadene som er påført infrastruktur. Den vurderingen foretas nå, og det betyr at noen konklusjon ikke er trukket i den saken. Det er våre jurister som jobber med dette spørsmålet.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg takker for svaret.

Det er vel kanskje litt svakt å tro at selv om verdenssamfunnet nå retter et utall av henvendelser til Israel om å avstå fra nye ødeleggelser, er det noe som blir tatt til følge. Tvert imot er situasjonen meget alvorlig, fordi man ikke retter seg etter noe fra Israels side, heller ikke meget klare resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd. Det er få bønner som blir hørt i Midtøsten for tiden.

Jeg synes det er interessant at den norske regjering nå undersøker hvilken hjemmel som kan ligge til grunn, for det er ganske folkerettslig kompliserte spørsmål det som dreier seg om erstatningsansvar. Dels vil det være i for-hold til gaver eller bistandsprosjekter der Norge direkte har bidratt, for mye av denne infrastrukturen er bygd opp ved hjelp av norske midler. Men dels vil det også være i forhold til om Israel etter folkeretten er pliktig til å erstatte. Og da er det to problemstillinger som er viktige: Dels er det hva Norge eventuelt kan kreve på egne vegne. Men det andre spørsmålet blir hva Norge kan støtte de palestinske selvstyremyndighetene i når det gjelder krav om erstatning fra Israels side.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Som representanten Halvorsen selv er inne på, er dette folkerettslig veldig komplisert. Det er klart at når Norge har gitt bistand til Palestina for å bygge opp infrastrukturprosjekter og andre typer tiltak, er det i utgangspunktet gitt til palestinske selvstyremyndigheter – det er deres ansvar, det er gitt over til deres styre. Det betyr at Norge egentlig er i en situasjon hvor vi på en måte ikke kan kreve. Vi foretar likevel nå en vurdering av hvorvidt det er hjemmel for å kreve kompensasjon, og da betyr det hvorvidt det er hjemmel for å kreve kompensasjon fra israelske myndigheter. Hvilken adressat det da vil dreie seg om – om det er palestinske myndigheter eller oss – det jobber man nå med.

Så når det gjelder det andre spørsmålet som representanten Halvorsen er inne på. Man jobber så vidt jeg er kjent med – og jeg må ta det forbeholdet, for jeg har ikke snakket med rettsavdelingens eksperter i dag – også med denne dimensjonen i den vurderingen som nå foretas.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg forstår at Regjeringen vurderer spørsmålet om eventuelt Israel er ansvarlig og bør betale noe erstatning.

Det er slik at opp gjennom årene har Norge bevilget enorme midler – langt over en milliard, så vidt jeg vet – til de palestinske selvstyremyndighetene, som ikke har greid å sørge for trygghet og ro og orden i sine områder. Det er også hevdet at de, helt fra Arafat på toppen, har vært med på å godkjenne og delvis også bruke penger på å finansiere terroristaksjoner inne i Israel – terroristbomberne som vedvarende har sprengt bomber myntet på helt uskyldige, sivile, barn og kvinner, og anlegg, diskoteker, barer og kafeer.

Er statsråden enig i at det må være gjensidig, at man også må vurdere i hvilken grad de palestinske selvstyremyndighetene er ansvarlige og må yte erstatning til Israel for de skader som disse terroristbomberne har påført Israel, og som selvstyremyndighetene har gjort lite for å hindre?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Internasjonal folkerett er komplisert, og det man nå arbeider med, er spørsmålet i forhold til den bistand som har vært gitt til palestinske selvstyremyndigheter, og om det er mulig å få en hjemmel for å kreve kompensasjon for skadene. Det betyr altså ikke erstatning. Jeg tror ikke, men dette er da kompliserte spørsmål, at det er slik at vi kan kreve fra israelsk side erstatninger overfor palestinske myndigheter når ansvaret, så vidt vi er kjent med, er uklart.

Presidenten: Finn Kristian Marthinsen – til oppfølgingsspørsmål.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg vet ut fra det vi leser i avisene, at her kan det være ikke bare komplisert i forhold til folkeretten, men også i forhold til hvem som er ansvarlig for de eksplosjonene som skjer. Noe er man helt tydelig på kommer fra israelsk side, men det går også tydelig fram at mye av det som skjer av eksplosjoner, f.eks. i Jenin, kommer fra minering som de palestinske myndighetene eller terroristene selv har iverksatt på forhånd for at jødene skulle gå i en felle.

Her tror jeg man må trå varsomt, slik at man ikke går inn i et «minefelt» og ødelegger sine egne holdninger. Jeg vil advare Regjeringen på det sterkeste mot å foreta en forskjellsbehandling i dette spørsmålet. Det må bli likhet for partene.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Nå er vi langt inne på utenriksministerens ansvarsområde. Dette dreier seg ikke om bistand og kompensasjons- og erstatningsspørsmål, og jeg tror i den sammenheng også at det å spekulere i hvem som er ansvarlig for hva, blir vanskelig i stortingssalen. Vi har ikke – i hvert fall ikke jeg – noen mulighet for å ha kjennskap til de ansvarsmessige forhold her, verken knyttet til miner eller andre ting i flyktningleiren i Jenin eller andre steder i det palestinske området.

I mitt svar til representanten Marthinsen vil jeg si at det er utenriksministeren som skal besvare spørsmålet om balanse i forholdet mellom Israel og palestinske selvstyremyndigheter når det gjelder Midtøsten-konflikten generelt.

Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Med all respekt for de to foregående spørrerne har de beveget seg langt utenfor det som er dagens tema. Det som er spørsmålet, er følgende:

Jeg oppfattet at statssekretær Vidar Helgesen konkluderte på TV i går, eller om det var i forgårs, med at det ikke fantes et juridisk ansvar for Norge for gaver eller bevilgninger gitt til palestinske myndigheter og som er brukt til ting bombet av Israel. Det er godt mulig at dette ikke var en konklusjon, men det fremstod nå uansett sånn på TV, og jeg er glad for at statsråden nå sier at det ikke er entydig konkludert i hvilken juridisk retning dette skal tolkes.

Men hvis dette blir tolkningen, er mitt spørsmål: Vil Norge da bistå juridisk eller moralsk og humanitært med støtte til palestinske selvstyremyndigheter i at palestinerne overfor Israel har legitimt krav på denne erstatningen? Det tror jeg folkeretten er ganske entydig på. Da vil det være viktig for de palestinske selvstyremyndighetene at det finnes et internasjonalt samfunn som bakker dem opp i deres juridiske fortolkning av folkeretten. Vil statsråden bekrefte at Norge vil gjøre det?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: For det første har ikke jeg som representanten Djupedal sett på fjernsyn, og derfor er ikke jeg kjent med hva Vidar Helgesen måtte ha uttalt, eller hvordan det er blitt utlagt. Den informasjon jeg i hvert fall sitter med for øyeblikket fra departementet, er at en for tiden foretar en vurdering av hvorvidt det er hjemmel for å kreve kompensasjon fra israelske myndigheter for skadene. Med det synes jeg ikke det er naturlig at jeg går inn på det hypotetiske spørsmålet som representanten Djupedal nå reiser, nemlig hva man vil gjøre hvis man konkluderer i en bestemt retning. Jeg mener at dette spørsmålet må avvente en konklusjon på den vurderingen.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Åslaug Haga (Sp): Jeg tillater meg å stille et spørsmål til administrasjonsministeren. Senterpartiet er opptatt av et levende lokaldemokrati. Det er tragisk at den politiske ledelsen i Vardø har sett seg nødt til å legge ned sine verv, men det er faktisk meget forståelig. Avmakta i Kommune-Norge er enorm. Over de seinere åra har Stortinget konsekvent styrket den sentrale makta på bekostning av lokalmakt. Stortinget har vedtatt store reformer, som 6-årsreformen og eldrereformen, og lagt oppfølgingsansvaret på kommunene, men uten å være villig til å fullfinansiere reformene. Kommunene har endt opp i en økonomisk hengemyr som reduserer lokaldemokratiet til forvaltning av armod. Det må altså bli slutt på at Stortinget vedtar reformer uten at man er villig til å sende penger med til kommunene. Derfor mener vi det er helt nødvendig at det gjennomføres forhandlinger mellom staten og kommunene, slik at Stortinget ikke fatter vedtak som kan være populære, men som det reelt sett ikke er vilje til å følge opp med penger. (Presidenten klubber.) Med utgangspunkt i at administrasjonsministeren har det overordnede ansvaret for effektivisering av offentlig sektor, og at et godt fungerende lokaldemokrati er avgjørende for en offentlig sektor, vil jeg spørre om han vil gi sin tilslutning til at man gjennomfører forhandlinger mellom stat og kommune.

Presidenten: Presidenten vil minne om at taletiden skal overholdes.

Statsråd Victor D. Norman: La meg først si at spørsmålet går langt inn på kommunalministerens område, og jeg skal ikke gå inn på kommuneøkonomien i detalj – det synes jeg ville være galt. Men på det generelle spørsmålet om forholdet mellom stat og kommune har Regjeringen vært veldig klar, og også bl.a. i forbindelse med spørsmål om modernisering av offentlig sektor. Vi ønsker å ta lokaldemokratiet på alvor. Vi ønsker at hovedlinjen i moderniseringsarbeidet i offentlig sektor skal være delegering innad i staten og desentralisering av makt og myndighet til kommunene. I dette ligger at vi er innstilte på at kommunene skal få større frihet når det gjelder hvordan de ønsker å organisere seg. De skal få større frihet når det gjelder utforming av detaljer i tjenestetilbud, og de skal få større frihet til selv å disponere de økonomiske overføringene fra staten. Vi skal altså i større grad gå over til rammefinansiering og i mindre grad bruke øremerket finansiering. Kommunene skal i større grad få mulighet til selv å påvirke sitt inntektsgrunnlag, bl.a. ved den skatteomleggingen som Finansdepartementet jobber med, som skal gi kommunene en større del av de skatteinntektene som genereres av den lokale næringsvirksomhet. Alt dette er sentrale elementer for at Kommune-Norge skal bli sterkere, og for at vi skal få et mer vitalt lokaldemokrati. Det er også viktig, tror vi, for å få en distriktsutvikling i Norge hvor vi får bygd på det potensialet som ligger i distriktene. Det vi ikke har lagt opp til, er et forhandlingssystem med kommunene. Vi tror det er riktig at kommunene får forutsigbare rammer, og forutsigbare rammer tror jeg man oppnår bedre gjennom den type finansieringsopplegg vi har nå. Men dette er spørsmål som det for øvrig er mer naturlig å stille til kommunalministeren.

Åslaug Haga (Sp): Jeg skal overholde tidsrammene heretter! Men det er faktisk naturlig å stille dette spørsmålet til administrasjonsministeren, for dersom offentlig sektor skal fungere smidig og effektivt, må man ha et apparat til å håndtere det. Vi ønsker at det skal være et folkevalgt organ. Konsekvensen kan lett bli at når lokaldemokratiet ikke fungerer, som vi ser at det periodevis ikke gjør nå, ender vi opp med en gammeldags embetsmannsstat, og det er en utvikling som vi ikke ønsker oss. Jeg må da få spørre videre: Hvordan ser administrasjonsministeren at det skal være mulig for kommunene å følge opp de gode intensjonene som Stortinget måtte ha, men som en faktisk ikke er villig til å legge penger i, når handlingsrommet for at kommunene skal kunne generere egne inntekter, er så begrenset som det det er?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg er langt på vei enig med representanten Haga, som jeg vel også gav uttrykk for i mitt første svar, men la meg presisere at kommunene har et handlingsrom som ikke er så ubetydelig som det av og til fremstilles. Noe av problemet er imidlertid at vi sentralt – og jeg lar begrepet «sentralt» omfatte både regjering og storting – har veldig lyst til ikke bare å ønske oss god jul og godt nyttår, men også bestemme oss for hvordan kommunene skal sørge for at det blir god jul og godt nyttår. Så lenge vi ikke kan motstå den fristelsen til å detaljregulere hva kommunene skal gjøre, blir det reelle handlingsrommet i kommunesektoren mye mindre enn et velfungerende lokaldemokrati egentlig krever. Men den problemstillingen løser vi ikke ved å innføre forhandlinger med kommunene. Den problemstillingen løser vi ved at vi i Regjeringen – og representantene i Stortinget – tar lokaldemokratiet på alvor og godtar at det på enkelte områder er kommunene som skal foreta prioriteringer, og ikke storting eller regjering.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Per Sandberg.

Per Sandberg (FrP): Jeg skal prøve å holde kommuneøkonomien utenfor og heller prøve å vinkle det inn på effektivisering og rasjonalisering.

Vardø ble jo plukket fram som et eksempel her. Det er jo flere kommuner etter hvert som påberoper seg å ha meget dårlig økonomi, og som kanskje har styrt sitt eget reir litt dårlig, og det kan også være andre ting som slår ut. Fremskrittspartiet ønsker imidlertid å bruke staten med hensyn til å ha et økonomisk ansvar i forhold til primæroppgavene. Det ville nok ha løst de største problemene i de fleste kommunene. Men mitt spørsmål til statsråden når det gjelder ønsket om modernisering av offentlig sektor og de signalene vi får fra Kommune-Norge nå, er: Er det slik at statsråden og Regjeringen prøver å sammenligne kommuner? For det er jo enkelte kommuner som har det veldig bra, mens de kommunene som presenterer en dårlig økonomi, på en måte blir et bilde på hele Kommune-Norge, noe jeg ikke tror er de faktiske forhold. Kan statsråden og Regjeringen på et vis drive opplæring av enkelte kommuner for å få til effektivisering og rasjonalisering der det overhodet ikke er prøvd gjennomført?

Statsråd Victor D. Norman: Veldig kort til et veldig omfattende spørsmål: For det første mener vi ikke at vi skal detaljstyre kommunene. Kommunene må ta et eget ansvar for modernisering og effektivisering. La meg også si at vårt inntrykk faktisk er at en del kommuner kan være forbilder for staten, istedenfor vice versa. Derfor er det her spørsmål om å få til gode læringsprosesser, ikke bare fra stat til kommune, men kanskje enda mer fra kommune til stat og fra kommune til kommune.

I den forbindelse etablerer vi i disse dager et direkte samarbeid med 15–20 kommuner i landet, av veldig varierende typer, hvor målet nettopp er å bidra til erfaringsutveksling mellom kommunene, bidra til at staten kan lære en del av det som foregår i en del av kommunene, og kanskje også bidra til opplæring den andre veien.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Trond Giske (A): Jeg har et spørsmål til kulturministeren.

Som kulturministeren godt vet, har et flertall her i salen – eller i hvert fall her i huset – gått inn for å endre den såkalte tippenøkkelen, noe som vil føre til historiens største løft i forhold til kultur- og idrettsbevilgninger. Barn og ungdom over hele landet vil nyte godt av at anleggsmidlene til idrett nær dobles. Idrettslag vil få tilført penger. Den kulturelle skolesekken vil få 170 mill. kr. Bibliotek, bygg og aktiviteter i barne- og ungdomsorganisasjoner vil kunne nyte godt av denne omleggingen. Det vil bety enormt for barn og unges oppvekstvilkår, for forebyggende arbeid og for muligheten til utøvelse av ulike aktiviteter.

Samtidig er bevilgningene til kultur på statsbudsjettet fra tippemidlene uforandret, der går det like mye penger som før. Derfor er det ganske overraskende å lese i Bergens Tidende den 29. april, hvor kulturministeren sier følgende:

«Det gjer meg engsteleg at den etablerte institusjonskulturen … kan verta nødt til å betala ein del av dette.»

Mitt spørsmål er om kulturministeren kan forklare hvordan den etablerte institusjonskulturen skal betale for dette, når det går like mye penger fra tippemidlene inn på kulturbudsjettet som før.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Som Trond Giske er klar over – etter å ha fortalt kor mykje velsigning desse pengane kjem til å spreia ut over landet, og eg håpar han har rett i det – skal rekninga òg betalast. Eg har ikkje finlese den siste innstillinga frå komiteen, og det som skal opp til debatt – eg har ikkje kome så langt enno – men ut frå eitt av dei utkasta eg las, fekk eg inntrykk av at dei midlane som skulle overførast, ikkje skulle gå ut over dei same tiltaka som i dag får midlar over statsbudsjettet. Dermed skal sjølvsagt dei tiltaka som får ekstramidlar, tilførast nye midlar som følgje av dette vedtaket, og ikkje kuttast i på andre måtar.

Men slik eg har forstått innstillinga, og no kan sikkert representanten Giske retta meg om eg har forstått det feil, vil ikkje desse midlane gå til alle kulturtiltak. Og det er alltid ein dragkamp i regjering om å få pengar til sitt budsjett. I og med at den etablerte kulturen ikkje er med i tippenøkkelen og i den omfordelinga, kan det bli ein hard dragkamp for meg å halda ved lag løyvingane til desse føremåla når alle dei andre departementa skal vera med og slåss for sine prioriteringar.

Vi veit jo det at sjølv om stortingsfleirtalet har kome fram med ein nøkkel, og kome fram med forslag til inndekning, så må pengane på plass likevel. Det er då eg er uroa, og det har eg vore så ærleg å seia at eg er.

Trond Giske (A): Nå er det for det første ikke riktig at den etablerte institusjonskulturen ikke nyter godt av den omleggingen som vi gjør, for bl.a. Den kulturelle skolesekken går jo ut på at barn og ungdom rundt omkring i norske grunnskoler skal besøke teater og orkester, skal se film og oppleve ulik kultur, noe som også vil komme etablerte institusjoner og etablerte kulturarbeidere og kunstnere til gode.

For det andre: Det skal gå like mye penger fra tippemidlene inn på statsbudsjettet nå som før, så det skal ikke være grunn til å kutte en eneste krone i statsbudsjettet med denne omleggingen. Jeg aksepterer fullt ut at Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene på tross av at de har snakket mye om frivillighet, går imot denne historiske økningen til frivillige kulturorganisasjoner og til idretten, men det jeg ikke skjønner, er hvorfor kulturministeren, som burde vært forkjemperen for institusjonskulturen, i Bergens Tidende 29. april faktisk bruker denne omleggingen som et argument for å kutte i bevilgningene til teater og orkester og i de ordinære kulturbevilgningene over statsbudsjettet.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg kan forsikra representanten om at eg ikkje kjem til å foreslå eit einaste kutt, men representanten har sjølv sete i regjering og kjempa for midlar til sine saker.

Det som undrar meg i denne saka, er det trykket som representanten Giske og Arbeidarpartiet har lagt på denne saka etter at dei sjølve gjekk ut av regjeringskontora og ikkje må betala rekninga – det gjeld både forsking og på andre område. Eg er veldig glad for alle pengar som kjem, både til frivillige organisasjonar og til idretten, og kven det no måtte flyta over, men eg er uroa for dei som skal betala rekninga.

Arbeidarpartiet i regjering har aldri lagt fram eit heilskapleg opplegg i forhold til endringar i tippenøkkelen. Dei hadde godt høve til det då dei la fram sitt forslag til statsbudsjett i haust. Dei gjorde det ikkje. No går dei inn for ei ordning der dei sjølve ikkje må finna inndekning på statsbudsjettet. Alle veit at dersom vi skal halda handlingsregelen, vil ein auke i Forskingsfondet og meir pengar til forsking gå ut over andre ting på statsbudsjettet. Så enkelt er det, og så vanskeleg er det. Difor kan eg ikkje berre gleda meg på vegner av dei frivillige organisasjonane og idretten. Eg har òg ei viss form for uro i forhold til totaliteten i budsjettet når denne tippenøkkelendringa blir vedteken.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Per Sandberg.

Per Sandberg (FrP): Her har endelig Fremskrittspartiet fått flertall for et forslag som ble fremmet for et år siden, hvor frivillige lag og organisasjoner, kultur og idrett får flere hundre millioner kroner. I samme artikkel som representanten Giske viser til, registrer jeg at statsråden åpner med at de er enige. Det er akkurat dette Regjeringen også ønsker seg. Da er det litt merkelig at vi ikke får bredere støtte for vårt forslag i Stortinget.

Statsråden prøver nå å påstå at disse midlene vil gå på bekostning av bevilgninger i det ordinære statsbudsjettet, til tross for at flertallet i Stortinget har presisert at disse midlene på en måte er «gjerdet inn» utenfor det ordinære kulturbudsjettet. Hvis statsråden i budsjettbehandlingen, eventuelt til høsten, bruker det at de frivillige lag og organisasjoner har fått disse midlene som et argument for å kutte på det ordinære kulturbudsjettet, skjønner jo ikke statsråden intensjonene med det forslaget som ligger på bordet. Så mitt spørsmål er: Har statsråden nå intensjoner om å kutte på kulturbudsjettet fordi Fremskrittspartiet har fått flertall for flere hundre millioner kroner til idrett og frivillige lag og organisasjoner?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Nei, sjølvsagt ikkje. Isolert sett er dette flotte tiltak, både til idrett og organisasjonar, og eg synest det er kjempebra. Men det er ei underliggjande uro i meg, og det er ei uro som Per Sandberg aldri har måtta bera i seg. Desse midlane skal finansierast. Skal det gå ut over skule? Skal det gå ut over forsking? Skal det gå ut over samferdsel? Skal det gå ut over den delen av institusjonskulturen som ikkje er omfatta av Den kulturelle skulesekken? Skal det gå ut over pressestøtta? Kanskje er representanten glad for nokre av desse forslaga. Eg er ikkje glad for nokon av dei. Vi har ein pott med pengar til å bruka dersom ein skal halda seg innanfor handlingsregelen. No er eg klar over at Framstegspartiet ikkje bryr seg så veldig mykje om det, men det undrar meg at eit parti som Arbeidarpartiet, som er veldig sterk på at ein skal handtera dette innanfor handlingsregelen, går så sterkt ut. Ved neste års statsbudsjett er det store utfordringar på grunn av allereie vedtekne endringar. Det er det som ligg under mi uro, og det dempar gleda over det som vil gå til idretten og organisasjonane.

Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Statsråden starter med å si at hun ikke har lest innstillingen og derfor er litt usikker på hva som står der. Jeg vil sterkt anbefale statsråden å lese det vi har skrevet, for å unngå denne type misforståelser som statsråden sprer i dette intervjuet.

Men la meg bare lese det hun sier videre i intervjuet, for det er relativt oppsiktsvekkende:

«Dessutan står vi neste år framfor det vanskelegaste budsjettet vi har hatt i nyare tid. Stortinget har alt bunde opp 9 milliardar og folketrygda aukar med 5-6 milliardar. Så kjem dei 14 milliardane til forskingsfondet pluss at vi innfører ei kostbar studiefinansieringsordning.»

Statsråd Svarstad Haugland bruker de 9 milliarder kr som Høyre har trumfet gjennom i skattelettelser, kanskje åpenbart mot Kristelig Folkepartis ønske, som begrunnelse for å åpne for å kutte på andre deler av kulturbudsjettet i en innstilling hun enda ikke har lest. Dette resonnementet er ganske oppsiktsvekkende. Men dette kan vel egentlig ikke forstås på noen annen måte, og det er mitt spørsmål til statsråden: Betyr det at statsråden beklager at Regjeringen har fått flertall for skattelettelser i størrelsesorden 9 milliarder kr?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland:   Som medlem av finanskomiteen trudde eg Øystein Djupedal var klar over at desse 9 milliardar kr er eit forslag frå Arbeidarpartiet til fjerning av investeringsavgifta. Eg er glad for det forslaget. Det er Arbeidarpartiet som føreslår at det skulle innførast frå 1. oktober, etter forhandlingane med sentrumspartia i fjor. Eigentleg skulle det innførast frå 1. april, men dei utsette heile innføringa til 1. oktober, slik at rekninga for 2003 blir på ca. 9 milliardar kr, inkludert avskrivningsregelendringar som gjer at rekninga blir så stor. Dette er ikkje endringsforslag som Høgre har trumfa gjennom. Det er endringsforslag som eg er einig i, men som eigentleg skulle ha vore innført frå 1. april, dersom Arbeidarpartiet hadde gjort det som vi avtalte med dei i budsjettforhandlingane som vi hadde hausten 2001.

Eg seier igjen: Eg har lese innstillinga, men det er ikkje sikkert eg har lese det siste utkastet til den. Slik som eg oppfatta det, har ein verna ein del av kulturen, men ikkje heile kulturen. Det er difor eg har gitt uttrykk for noko uro over resultatet for kulturen i det heile og for resten av statsbudsjettet også.

Presidenten: Torny Pedersen – til oppfølgingsspørsmål.

Torny Pedersen (A): Jeg hører statsråden er bekymret for hva som blir igjen til de andre etter det vi har gjort med tippemidlene. Da vil jeg minne henne på landsmøtet til Høyre der Per-Kristian Foss hadde både skattelette og mer til å love ut. Jeg kunne tenke meg at statsråden var en av dem som fikk utdelt mer midler til kultur hvis bekymringene er så store.

Men tilbake til artikkelen i Bergens Tidende fra 29. april, der kulturministeren sier videre at hun er uroet for kulturen, og at mer penger til kulturen ikke gjør det lettere for kulturministeren å kjempe kulturens sak. Da må jeg få lov å spørre: Hvordan kan statsråden forklare at det å få 420 mill. kr mer til kultur for barn og ungdom gjør det vanskelig å kjempe kulturens sak? Da skjønner jeg at overskriften i denne saken, at statsråen har hodepine, er konstruert.

Valgerd Svarstad Haugland: For det fyrste er eg glad for at representantane les artiklane som eg har på trykk i avisene. Det er bra.

For det andre vil eg gjerne seia at det er heilskapen i budsjettet eg er uroa for. Det som er inngjerda i innstillinga, og som blir vedteke her i Stortinget, er eg ikkje uroa for, det er eg glad for. Men rekninga må betalast, og det er no eingong slik, og det trudde eg at ein representant frå Arbeidarpartiet var klar over, at det er ikkje berre å ausa ut meir pengar på alle gode tiltak når vi allereie, som det òg står i den artikkelen, har låst budsjettet for neste år med ganske mange milliardar.

Representanten Giske, som representerer det same partiet som Torny Pedersen, er veldig klar over at ein i budsjettbehandling og i kamp mellom dei ulike departementa kjempar om kronene til mange gode tiltak. Eg skal kjempa med nebb og klør for kulturen. Det kan eg lova representanten at eg skal gjera. Men eg veit òg at den økonomiske situasjonen til neste år ikkje blir så enkel på grunn av at mange ting er bundne opp. Difor har eg gitt uttrykk for uro, og den uroa har eg i meg, trass i alle dei spørsmåla eg har fått frå representantane her i dag.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp): Dette utviklet seg til å bli en litt overraskende debatt, særlig når statsråden velger å bruke interne budsjettdragninger mellom fagstatsråder som begrunnelse for tilbakeholdenhet når det gjelder å følge opp de eventuelle vedtak Stortinget måtte fatte. Det synes jeg er en meget overraskende måte å håndtere et slikt spørsmål på.

Pr. definisjon interesserer det ikke Stortinget hvilke interne budsjettdragninger fagstatsrådene måtte ha, og hvilke diskusjoner de må ha seg imellom. Pr. definisjon kommer Stortinget til å fatte et vedtak, der man ønsker at en større del av tippemidlene skal gå til kultur og idrett, og man sier også at sektorbudsjettene ikke skal bli skadelidende. Da blir det Regjeringens oppgave å følge opp det vedtaket Stortinget har fattet. Spørsmålet man må stille seg etter denne runden, er: Vil Regjeringen følge opp det vedtaket, eller er det slik at Regjeringen har et problem med å følge opp Stortingets vedtak? I så fall tror jeg kanskje Regjeringen står overfor et større problem.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Her føler eg at ein konstruerer opp ei problemstilling som er heilt feil. Poenget er, som eg òg har streka under, at det vedtaket som vart gjort, isolert sett er bra. Men vi veit òg at når vi skal jobba med budsjett, må vi ha ein totalitet i budsjettet som er innafor visse rammer. Mi oppgåve blir å kjempa for kulturen. Men det blir tyngre å kjempa for den delen av kulturen som ikkje er innramma i vedtaket, fordi eg veit at det blir tøffe tak i forhold til budsjettet.

Dette er tal som er offentleg kjende. Alle her i denne salen kjenner dei. Det er difor det undrar meg at eit parti som Arbeidarpartiet, som òg kjenner til desse summane, står på i denne saka når dei aldri har prøvt å leggja fram slike endringar mens dei sjølve stod for inndekkinga. Det er lett å overføra utfordringane til andre og stå for auka overføringar av midlar når ein sjølv ikkje må ta ansvar for heilskapen i det budsjettet som blir lagt fram.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Karin Andersen (SV): Jeg vil få stille et spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren.

Vi har tidligere i dag hørt at det er 5 000 flere siden november som nå står passivt i kø hos Aetat og venter på attføring. Statsråden har nå i spørretimen sagt litt om det nye finansieringssystemet som han ønsker å innføre, som skal gjøre at Aetat kan få mer penger og hjelpe flere. Da er mitt spørsmål: Hvorfor har ikke statsråden gjort dette allerede i år, men tvert imot gjort det motsattte? Jeg kan presentere et eksempel: Hvis vi ansetter 50 nye i ett år og antar at vi greier å hjelpe to personer hver uke ut i aktivt arbeid eller i attføring, bruker vi ca. 17 mill. kr, og vi sparer ca. 400 mill. kr på trygdebudsjettet. Har ikke statsråden og Regjeringen gjort slike regnestykker når de har satt opp budsjettet, og oppdaget at dette er et prinsipp som kan brukes nå?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg har en følelse av at jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige. Det må jo skyldes at jeg uttrykker meg veldig uklart. Hvis det var slik at man kunne løse alle problemer i Aetat bare ved å sende en sjekk, tror jeg problemene hadde vært løst for veldig lenge siden. Problemstillingen knyttet til Aetat, er at Aetat er igjennom en omfattende omstilling for å bli i stand til å gjøre en stor innsats også på kvalifisering. Dette er en omstilling man har vært igjennom i mange år. Det er en omstilling som ikke bare krever penger, men den krever folk, og den krever folk med spesielle kvalifikasjoner. Vi må ikke få et system hvor vi bare tar folk inn i Aetat og parkerer dem på noen tiltak og derved sier at problemet er løst. Det vi trenger, er en Aetat som utreder folk skikkelig, som legger opp et individuelt tilpasset program, som følger dem tett gjennom prosessen hele veien, som personlig tjenesteytelse, frem til den dagen da de er kvalifisert, og så å si hjelper å få dem formidlet frem. Det er en omlegging man ikke gjennomfører over natten. Det er en omlegging som krever et stort organisatorisk arbeid, og som samtidig krever en finansieringsordning som gjør at det blir mulig for Aetat ikke bare å betale ut lønninger, men å bygge opp en organisasjon som er rettet inn mot disse oppgavene. Dette er Aetat inne i. Dette er en problemstilling som Aetat jobber med, og som krever at hele etaten omstilles og skaffer seg kompetanse som man ikke uten videre kan hente inn fra gaten i dag. Det vi legger opp til, er at Aetat skal kunne gjøre denne jobben bedre, bl.a. gjenom ny organisering og gjennom et nytt finansieringsopplegg. Men representanten Karin Andersen må akseptere at omstilling og omorganisering til helt andre oppgaver enn det man har holdt på med tradisjonelt, ikke er noe som gjennomføres over natten.

Karin Andersen (SV): Jeg takker statsråden for svaret, men kan med én gang si at SV aldri vil akseptere en politikk som går ut på å si opp de folkene som har kvalifikasjoner, og som skal hjelpe dem som trenger kompetanseheving og attføring. Det er nettopp det denne regjeringen har gjort. Jeg tror vi er ved noe av sakens kjerne, ved noe av det som også ble tatt opp i spørrerunden i stad, da statsråden sa at virkelighetsoppfatningen på grasrota i Aetat og i ledelsen er forskjellig. Ja, den er det. Folk som jobber i Aetat, har varslet om dette lenge. De har sagt at de orker ikke mer. De slutter, og noen av dem blir til og med sagt opp. Brukerne har klagd på dette lenge, og sier det er for få folk som kan hjelpe dem. De står i kø og venter i dagevis og timevis og får ikke hjelp. Hvordan har statsråden kunnet konkludere med at det trengs færre folk? Det er det som er konsekvensen av det budsjettet statsråden har lagt fram og anbefalt Stortinget så sterkt å støtte.

Statsråd Victor D. Norman: La meg bare gjenta først og fremst – i håp om å bli ferdig med dette budsjettspørsmålet én gang for alle: Det vi har gitt, er et budsjett for Aetat som er 1 pst. mindre enn det den forrige regjeringen foreslo. Hvis problemene i Aetat skyldtes den ene prosenten, ja, da hadde de problemene vært fryktelig mye større enn det jeg tror.

La meg også gjenta: Det Aetat trenger, er ikke bare flere folk, men de trenger en annen type kompetanse enn man har i dag. I dag må Aetat kjøpe eksternt mye av den kompetansen de trenger for utredning og oppfølging, ikke fordi at man ikke har gode folk i Aetat, men fordi de folkene man har i Aetat, ikke nødvendigvis er de folkene som har de kvalifikasjonene man trenger. Det er det som er problemstillingen. Det er her den langsiktige omstillingen er så stor og så viktig. Vi trenger å få en Aetat som i mye større grad driver personlig tjenesteytelse og i mindre grad driver saksbehandling.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg har et spørsmål til kulturministeren.

De store norske leksikonverk har vært en kilde til kunnskap for mange generasjoner og for alle aldersgrupper. Nå står disse i fare for å forsvinne fordi det ikke er økonomisk lønnsomt verken i bokform eller på Internett. Uten offentlig engasjement og økonomisk innsats vil en del av den nasjonale hukommelse forsvinne. Arbeiderpartiet og andre partier her i Stortinget er opptatt av å sikre slike nasjonale kunnskapskilder på nett, både ut fra hensynet til norsk språk, historie og kulturarv, og for at dette skal kunne stilles til fri disposisjon for bl.a. skoler og biblioteker. Men – vil jeg understreke – det haster. Hva gjør Regjeringen for å følge opp Arbeiderpartiets og Stortingets ønsker?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Dette er ei av dei sakene som ligg i revidert, der vi faktisk har foreslått 7 mill. kr, og vi skal jobba vidare med saka.

Eg er einig med representanten i at det er viktig å bevara mykje av den kunnskapsbasen som er. Det er mange andre kunnskapsbasar på tale, så det er litt annleis no enn det var for kort tid tilbake. Det ligg 7 mill. kr inne i revidert. I og med at det er ei «revidert sak», vil eg foreslå at ein tek diskusjonen når revidert budsjett blir behandla.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg takker for svaret.

Her henviser kulturministeren til revidert, men det er jo en sak som har ligget i Regjeringen det siste halve året etter klare føringer i Stortinget. Jeg henviser til både en enstemmig innstilling fra kulturkomiteen og et flertall i utdanningskomiteen som sier at en ber Regjeringen sikre tilgang til oppdaterte leksikonbaser til bruk i skoler og bibliotek, og sikre at en oppretter en nasjonal kunnskapsbase.

Det som Regjeringen har servert i revidert, holder ikke mål i forhold til ønskene fra Stortinget. Jeg tolker kulturministeren dit hen at hun ikke har lagt saken på is, men at det er det første steget. Jeg vil da bare gjenta spørsmålet: Vil kulturministeren følge opp de klare føringene som er gitt fra Stortingets side når det gjelder nasjonal kunnskapsbase? Og – i konklusjon: Det vil dreie seg om å sikre en felles nasjonal base for leksikon.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Fyrst vil eg seia at 7 mill. kr er 7 mill. kr meir enn det arbeidarpartiregjeringa la fram i sitt forslag til budsjett i haust. Vi er i gang, og i samarbeid med utdannings- og forskningsministeren og næringsministeren vil vi føra denne jobben vidare.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå ute, og vi går over til den ordinære spørretimen.