Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter for Sosialistisk Venstrepartis gruppe og 5 minutter for de øvrige gruppene.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Inga Marte Thorkildsen (SV) (ordfører for saken):Som saksordfører for Dokument nr. 8:45, forslag fra representanten Jan Simonsen, vil jeg først få påpeke at dette er forferdelig vanskelige spørsmål, som komiteens flertall – alle unntatt Fremskrittspartiet – mener kunne fortjent en mindre lettvint behandling enn det representanten Simonsen legger opp til. De synspunktene som kommer til uttrykk i forslaget fra Simonsen – og fra Fremskrittspartiet – har to store svakheter: for det første at de ikke er egnet til å forebygge overgrep, og for det andre at de i verste fall kan forverre situasjonen og føre til nye overgrep mot barn. Jeg skal komme tilbake til hvorfor vi mener dette.

Flertallets utgangspunkt er at seksuelle overgrep mot barn skal møte raske – og riktige – reaksjoner. Vi mener at dette er helt avgjørende for å forhindre nye overgrep, og at både ofre og overgripere må få den hjelpen de trenger. Det er ofte sterke menneskelige lidelser som forårsaker overgrep mot barn, og det er en stor tragedie når ofre som ikke har fått den hjelpen de burde ha krav på, senere i livet begår overgrep mot andre. Jeg har sjøl møtt noen av dem i norske fengsler.

Flertallet mener videre at det snarest må på plass et kvalitativt godt og tilstrekkelig utbygd behandlingstilbud til innsatte i norske fengsler som har begått seksuelle overgrep, og at ettervernet må styrkes vesentlig. Det hjelper ingen at en mann som har sonet straffen sin for det vi alle anser som noe av det verste voksne kan gjøre mot et barn, begår nye overgrep når han slipper ut igjen i samfunnet. Å kreve livsvarig innesperring av slike mennesker er et kjempesvik – i hvert fall for SV – dersom man ikke har gitt et tilbud om behandling som kan hjelpe dem det gjelder, til et normalt og godt liv der dette er mulig. Når vi i tillegg vet at flere av overgriperne sjøl har vært ofre som barn, kan vi bare ane hvilket svik disse menneskene føler at de utsettes for. Å øke aggresjonen, bitterheten og følelsen av å bli sviktet og isolert ved f.eks. å «oute» alle overgripere via en hjemmeside på Internett, slik Simonsen foreslår, vil være å legge til rette både for selvtekt og for nye overgrep. Den sjansen er ikke flertallet villig til å ta.

SV er spesielt glad for at flertallet har sluttet seg til en merknad der en sier at det viktigste vi som politikere kan gjøre for å forebygge overgrep, er å legge til rette for «gode … oppvekstvilkår for barn og unge, et hjelpeapparat som fungerer, skolerte ansatte i for eksempel barnehager og skoler, en godt utbygd og kompetent psykiatri- og helsetjeneste – herunder skolehelsetjeneste, kompetanse på overgrepsproblematikk i hele straffesakskjeden, gode behandlingstilbud for de som dømmes, samt et godt … ettervern etter endt soning» – etter min mening svært kloke ord, som forplikter.

SV mener det er dårlig kriminalpolitikk å rette hele sin tyngde mot å få gjennomført strengere straffer og andre tvangstiltak, som f.eks. kjemisk kastrering eller tvungen medisinsk behandling, når forskning viser at dette ikke fungerer forebyggende. Høyere minstestraff, slik Simonsen foreslår, vil ikke gi meg trygghet den dagen jeg blir mor, så lenge jeg ikke kan være trygg på at mannen som slippes ut av fengselet, faktisk har forbedret seg. På samme måte vil det ikke gi meg noen trygghetsfølelse å vite at jeg vil få beskjed den dagen et menneske som er dømt for seksuelle overgrep, flytter inn i nabolaget mitt – tvert imot. Hva skal jeg gjøre den dagen jeg får vite det? Slik jeg ser det, ville jeg ha to valg: enten å flytte sjøl, eller å jage vedkommende vekk – om mulig. Og jeg ville være redd.

Poenget er at vi aldri kan vite om det er en potensiell overgriper som flytter inn i nabolaget, om vedkommende holder til i nærheten av barna våre, eller om barna våre på en eller annen måte kommer i kontakt med en som kan skade dem for livet. De fleste vet vi ikke om. Det eneste vi vet, er at det er store mørketall på dette området. For meg som framtidig mor er det viktig å vite at overgripere blir tatt, at de får behandling, at de får oppfølging, og at de holdes borte fra samfunnet dersom det er stor nok sannsynlighet for at de vil begå nye overgrep.

At et menneske er underlagt behandling, er imidlertid ingen garanti for at vedkommende kan slippes ut i samfunnet ved f.eks. prøveløslatelse. Flertallet mener derfor at representanten Simonsen går langt i å villede befolkningen, både når han ønsker å stille betingelser for prøveløslatelse, og når han viser slik tro på kjemisk kastrering. I tillegg gjør han det som feminister i alle år har advart mot: nemlig å forklare seksuelle overgrep som et seksuelt fenomen, som et resultat av seksuell lyst eller – om man vil – av hormoner, og ikke som et resultat av makt og avmakt.

Flertallet i komiteen mener at seksuelle overgrep mot barn ikke handler om rene seksuelle behov, men at det faktisk er langt mer komplisert enn som så. Flertallet mener samtidig at vurderinga av om en innsatt som har begått seksuelle overgrep mot barn, skal kunne prøveløslates, må sikres bedre.

Når det gjelder spørsmålet om rettighetstap, ønsker ikke flertallet å ta stilling til dette nå. SV beklager sånn sett at det fremmes et konkret forslag om dette fra Fremskrittspartiet, da vi ønsker flere kvalifiserte uttalelser på dette punktet. I dag har domstolene plikt til å vurdere spørsmålet om rettighetstap ved domfellelse for seksuelle overgrep mot barn, og vi avventer et forslag fra Regjeringa om at overgrep mot barn som hovedregel skal føre til tap av stilling som innebærer kontakt med barn. Jeg vil i denne sammenheng minne om at svært mange av dem som har begått slike overgrep, ikke gjør det igjen.

Forslaget om elektronisk overvåkning er ikke fremmed for meg, men jeg og flertallet er av den mening at dette ikke vil virke forebyggende, all den tid ofrene kan være hvem som helst. At alarmen går idet en tidligere straffedømt nærmer seg en barnehage, gir ikke annet enn en falsk følelse av trygghet. Det sentrale må også her være behandling og ettervern.

For å konkludere: Flertallet ønsker et sterkere fokus på forebygging, behandling som virker, og ettervern. Vi hadde sett det som naturlig at et samlet storting sluttet opp om dette, da forskningen viser at det er disse tiltakene som fungerer, ikke lengst mulig straff, livsvarig isolasjon og fordømmelse. Som representant for SV vil jeg samtidig få minne flertallet om de forpliktelsene som ligger i dette, også når vi kommer til budsjettbehandlingen. Vi har nå slått fast at å legge til rette for trygge og gode oppvekstvilkår for barn og unge, er det aller viktigste vi kan gjøre for å forhindre overgrep mot barn. For SV er dette forpliktende.

Gunn Karin Gjul (A): Seksuelle overgrep mot barn er avskyelige handlinger som vi alle tar sterk avstand fra. Det er de siste åra iverksatt en rekke tiltak både for å skjerpe straffereaksjonene for slike grufulle forbrytelser og for å forbedre etterforskningen av seksuelle overgrep mot barn.

Representanten Simonsens forslag er med to unntak resirkulering av forslag han har fremmet minst to ganger tidligere, forslag som er blitt behandlet grundig og skikkelig, men avvist. Forslagene blir ikke bedre desto flere ganger de blir fremmet – heller tvert imot.

Det som er det underlige med Fremskrittspartiets og den tidligere fremskrittspartirepresentanten Simonsens kriminalpolitikk, er at de stort sett bare driver med brannslukking og kommer med reaksjoner etter at den grufulle handlingen har skjedd. For Arbeiderpartiet er det viktig at forbrytelsen aldri oppstår, og vi prioriterer tiltak som forebygger slike ugjerninger.

Jeg etterlyser at også Fremskrittspartiet og representanten Simonsen snart vil begynne å skjønne dette. Men så langt synes det som om det er viktigst å framstå som handlekraftig etter at forbrytelsen har skjedd. Vi har senest fra budsjettbehandlingen i fjor høst fått dokumentert dette. Arbeiderpartiet og SV foreslo da å støtte prosjektet «Alternativ til Vold», som gir behandling til voldelige menn. Dette fikk selvfølgelig ikke Fremskrittspartiets stemmer, ei heller regjeringspartienes.

Representanten Simonsen foreslår i sitt forslag å bruke kjemisk kastrering som en del av straffen. Kjemisk kastrering brukt som straff er et brudd på internasjonale menneskerettigheter. Derimot kan kjemisk kastrering brukes i behandling av seksualforbrytere for å hindre at de begår nye forbrytelser. Medisinsk kastrering kan i dag brukes på frivillig basis i Norge, slik som det også brukes i Danmark. Men seksualitet styres fra hodet og ikke fra kjønnsdelene. Jeg har derfor større tro på endringsprogrammer, slik man bl.a. bruker ved fengselet i Bergen, som retter seg mot handlingsmønstre og mestring av sine impulser.

Dessuten er det slik at de land som nå bruker medisinsk behandling og kjemisk kastrering i sine behandlingsopplegg, baserer seg på frivillighet. Dette er kun et hjelpemiddel sammen med andre behandlingstiltak. Uten denne helhetlige tilnærmingen, hvor det sentrale er å ansvarliggjøre overgriperen for sine handlinger, og for at de ikke skal gjenta seg, antas kjemisk kastrering alene å kunne bygge opp en tendens til at overgriperen snarere fraskriver seg ansvaret.

Punkt nr. 2 i forslaget fra Jan Simonsen omhandler permisjon fra fengselet. Etter den nye straffegjennomføringsloven kan den innsatte tilstås permisjon når særlig vektige grunner taler for det. Av retningslinjene og praksis går det fram at det skal foretas en grundig vurdering av om vilkårene er oppfylt når det gjelder sedelighetsdømte. Å sette et generelt forbud mot permisjon dersom vedkommende ikke er under behandling, mener Arbeiderpartiet på denne bakgrunn er helt unødvendig. Dessuten er vi redde for at et slik forbud snarere vil medføre en forventning om å få permisjon etter påbegynt behandling. Vi er som tidligere nevnt, av den oppfatning at slik medisinsk behandling skal skje frivillig.

Det som er nytt av forslagene fra Jan Simonsen, er forslaget om å offentliggjøre og publisere navn på overgriperne. Vi er kjent med at Justisdepartementet har utarbeidet et rundskriv som gir hjemmel for å varsle nærmiljøet for å hindre at personer som er dømt for overgrep mot barn, begår nye overgrep. Før politiet kan varsle andre, må det for det første foreligge holdepunkter som gir rimelig grunn til å frykte at en lovovertredelse kan bli begått, for det andre må det være nødvendig for å forebygge en ugjerning, og for det tredje må det ikke virke uforholdsmessig i forhold til den varselet gjelder. Dersom disse tre kriteriene er oppfylt, gjelder det ingen begrensninger med hensyn til hvem som kan varsles.

Forslaget fra representanten Simonsen går betydelig lenger, og er en moderne form for gapestokk for seksualforbrytere. Å henge ut folk som har begått seksuelle forbrytelser på denne måten, gir bare en falsk trygghet. I verste fall kan det virke helt mot sin hensikt og faktisk bidra til at overgriperne blir farligere. Overgrep er ikke et resultat av testosteron og ekstreme seksuelle behov, men av makt, avmakt og store problemer hos overgriperen. Offentlig uthengning kan forsterke disse problemene.

Arbeiderpartiet er opptatt av å komme disse grufulle handlingene til livs. Men Fremskrittspartiet og representanten Simonsens forslag løser ingen problemer. Arbeiderpartiet vil ha en politikk som forebygger. Rein brannslukking i ettertid kan aldri alene bli løsningen.

Linda Cathrine Hofstad (H): Høyre er glad for at et flertall i komiteen går imot forslagene fra representanten Simonsen. Vi har ikke noen tro på at dette er gode tiltak for å kunne bekjempe seksuelle misbruk av barn. Vi i Høyre tror at vi må se på andre muligheter for å kunne forebygge seksuelle overgrep, for å kunne styrke kompetansen til personell som behandler saker om slike overgrep, samt måter å hjelpe offeret på.

Jeg ønsker å takke saksordføreren, representanten Thorkildsen, som i sine merknader, som flertallet i komiteen har sluttet seg til, beskriver på en veldig god måte hvorfor det er umulig for oss å gå inn for dette. I våre merknader viser flertallet at vi ønsker å finne fram til tilbud som kan hjelpe både offeret og overgriperen i seksuelle overgrepssaker.

Temaet seksuelle overgrep gir et vidt spekter av problemstillinger. Barn utsettes for misbruk av familiemedlemmer eller andre voksne. Barn blir alvorlig skadet av slike overgrep, både fysisk og psykisk. Vi må derfor sette inn de ressursene vi har i de faglige miljøene, og ikke minst innenfor politiet. Bekjempelse av seksuelle overgrep skal uten tvil fortsatt være et prioritert område innenfor justissektoren. Det er ikke minst viktig ut fra de rapportene der en i den senere tid har påpekt at det er et behov for å styrke og forbedre behandlingen av seksuelle overgrepssaker.

Høyre er fornøyd med at det er iverksatt en rekke tiltak de senere årene for å forebygge slike overgrep, for å styrke kompetansen til dem som jobber med dette, og for å hjelpe ofrene. Stortinget behandlet St.meld. nr 52 for 2000-2001 den 7. februar i år. Dette var en veldig viktig og god melding, som inneholdt forslag til mange gode tiltak for å styrke etterforskningen fra politiets side. I tillegg til dette ble det også for et par år tilbake ryddet opp i lovteksten, og en rekke bestemmelser ble skjerpet.

Jeg setter stor pris på at Regjeringen nå har greid å etablere familievoldkoordinatorer, og jeg ser fram til at dette nå i løpet av de første dagene kommer på plass i de enkelte politidistrikt. Gjennom disse koordinatorene vil vi få spisskompetanse på bl.a. håndtering av barn. Politidistriktene vil få tilført verdifull kompetanse i saker som ofte er svært vanskelige å håndtere. Når barn er ofre, krever det kunnskap, metoder for avhør og bevissikring som på best mulig måte skåner barnet i en vanskelig situasjon. I tillegg er det også viktig at de som er i kontakt med barn, tar et ansvar når det gjelder å oppdage og anmelde overgrep. Det er først når det foreligger en anmeldelse at politiet kan starte sitt arbeid, men det er også viktig at fagpersonell er tilgjengelig for å forstå barnet og de pårørende gjennom en vanskelig prosess.

Høyre er i likhet med Arbeiderpartiet, SV og Kristelig Folkeparti opptatt av å komme disse grufulle handlingene til livs. Vi tror ikke at representanten Simonsens forslag vil kunne bidra til det. Etter min mening bærer de foreslåtte tiltakene mer preg av hevnmotiv overfor overgriperne enn av forsøk på å hjelpe overgriperne til å unngå å begå flere overgrep. For at barn skal kunne unngå å bli utsatt for slike hendelser, må vi heller gi gode behandlingstilbud, gjøre bruk av forvaringsordninger, og ikke minst ha et godt ettervern for overgriperne. Høyre går derfor imot disse forslagene, og håper samtidig at representanten Simonsen i framtiden vil være med på å benytte andre tiltak for å bekjempe seksuelle overgrep mot barn, og ikke bare hoste opp de samme gamle forslagene, som etter min mening heller vil virke mot sin hensikt, nemlig å bekjempe disse forferdelige overgrepene.

André Kvakkestad (FrP): Det er viktige temaer som her tas opp, og vi er alle enige om at seksuelle overgrep mot barn er avskyelige handlinger. Det er slik sett også gledelig at hele komiteen står samlet når det gjelder ønsket om å forebygge seksuelle overgrep. Da er bekymringen at ingen av de andre partiene er det ringeste interessert i å foreta seg noe som helst konkret som kan hjelpe på situasjonen.

Overgrep mot barn er som sagt grufulle handlinger. Helt uforståelig blir det, for meg i hvert fall, at hensynet til overgriperen skal gå foran hensynet til de barn som kan bli seksuelt misbrukt. Argumentasjonen som flertallet bruker, er: Dersom overgriperen ikke ønsker medisinsk behandling, må han naturligvis få slippe dette. For Fremskrittspartiet er behovet for å hindre at barn blir utsatt for seksuelle overgrep større enn å verne de pedofile gjengangerne. Ikke nok med at flertallet ikke ønsker å stille krav om medisinsk behandling for å få permisjoner og lignende, flertallet ønsker også at disse pedofile gjengangerne fortsatt skal kunne ha stillinger og verv som innebærer nær kontakt med barn. Jeg er noe usikker på om det er dette flertallet kaller forebygging.

Fremskrittspartiet foreslår både medisinsk behandling og at pedofile ikke skal ha stillinger der de har nær kontakt med barn. I skolevesenet skal en ikke ha seksualforbrytere av hensyn til barna. Men så lenge barna oppholder seg i fritidsaktiviteter, er det altså fritt fram for det meste. Dette er i beste fall åpenbart inkonsekvent. Det bør være åpenbart at de som driver fritidstilbud for barn, det være seg offentlige eller private, må få vite om de ansetter noen som kan være farlige for barna eller ikke. En vet jo at diverse overnattinger og leiropphold kan være steder hvor mye spesielt kan finne sted, og da må en i det minste kunne stole på de personer som er tillagt ansvaret for å passe på og ta seg av barna.

Som en konsekvens av dette foreslår Fremskrittspartiet at en må ha et register over personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot barn. Vi har hatt situasjoner der familier med små barn har leid ut sekundærleilighet til en pedofil, uten å vite om de straffbare handlinger vedkommende har utført og eventuelt muligheten for gjentagelse. Det fremstår for oss som komplett uforståelig at en ikke skal kunne kreve å vite hvem en lar slippe inn i huset sammen med sine mindreårige barn. Og da må en kunne få vite dette før en får informasjon fordi personen har etablert seg i nærområdet.

Når dette er sagt, understreker vi sterkt, også i innstillingen, at de tiltak vi fremmer forslag om, ikke er et alternativ, men et tillegg til dem man allerede praktiserer. For det er viktig at de metoder som brukes i dag, videreføres. Men når en tydelig ser at de ikke fungerer godt nok, må vi ta konsekvensen av det og kanskje gjøre noe mer.

Jeg ser ikke bort fra at selv med våre forslag vil vi fortsatt ha mye ugjort. Men det fritar ikke for handling der noe kan gjøres. Det er bedre å gjøre noe virkningsfullt enn ingenting. Jeg mener helt klart at hindrer vi bare et fåtall overgrep, ja så er det fra vårt ståsted verdt det.

Så må jeg sånn sett si at jeg ble noe overrasket over saksordførerens vurdering av hva som gir det trygge samfunn. Jo, det trygge samfunn får man under vurderingen: det beste er ikke å vite. Det å frata folk kunnskap, er altså SVs måte å skape et tilsynelatende tryggere samfunn på. Bare folk lukker øynene, forsvinner problemet av seg selv. Jeg håper ikke det er det SV mener. Jeg er ikke så sikker på det. Vi ønsker i hvert fall å ta de metoder i bruk hvorved det kan være mulig å unngå fremtidige overgrep, ikke minst når det gjelder gjengangere.

Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten André Kvakkestad har tatt opp de forslag han refererte til.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Det er viktig at vi ofte, ja kanskje til enhver tid, i ulike stortingsperioder, kommer inn på nettopp de problemene som knytter seg til overgrep mot barn. Seksuelle overgrep er en stygg sak. Det er vi alle sammen enige om. Det er viktig at vi holder debatten og samtalen omkring dette levende, slik at vi ikke sovner hen og tror at alt går av seg selv. På den måten synes jeg at representanten Simonsen har gjort et prisverdig forsøk på å sette nettopp dette på dagsordenen igjen.

Det er ikke så lenge siden vi diskuterte spørsmål knyttet opp mot den samme problematikken. Personlig er jeg glad for at vi den gang fikk etablert et såkalt barnekripos, og jeg håper at arbeidet der også skal kunne gi oss både kunnskap og erfaringer som kan være med på å forebygge at det begås slike grufulle kriminelle handlinger som et seksuelt overgrep mot barn er.

Når representanten Simonsen imidlertid ber Regjeringen fremme forslag om en handlingsplan, innbaker han i denne handlingsplanen syv forslag som jeg synes saksordføreren har gått gjennom på en sakssvarende måte, som også dekker det Kristelig Folkeparti tenker om disse spørsmålene. Jeg har bare lyst til å nærme meg dette på en annen måte enn å gå inn på hvert enkelt punkt.

For det første sier forslagsstilleren at man må gjøre noe med overgriperen. Det er jeg enig i, men jeg er ikke enig i måtene, den resepten eller den medisinen som anvises. Det er riktig at man må gjøre noe med overgriperen, men det må skje gjennom programmer eller måter som gjør at vedkommende endrer sin tanke, sin tenkning, sine holdninger, og får – jeg hadde så nær sagt – en annen måte å se på sine medmennesker på. Det gjøres ikke, tror vi i Kristelig Folkeparti, ved at man foretar fysiske inngrep. Vi tror ikke det er det som skal til for å endre en overgripers atferd.

Det andre som sies, er at man så må gjøre noe med straffen. Ja, det kan godt hende at det kan være nødvendig å gjøre noe med straffen. Det er viktig at vi ikke låser oss fast i et straffemønster som vi tror skal være gyldig til evig tid. Her har vi lært såpass mye at vi må være villige til å se på nye måter å forholde oss til personer på ut fra den utviklingen vi ser, kanskje med hensyn til både grusomhet og eventuelle – jeg holdt på å si – «raffinerte» metoder som en overgriper vil komme til å benytte seg av. Det kan tenkes at vi er nødt til å se på andre måter å gjøre straffen virksom på, men jeg kan ikke, slik forslagene foreligger her fra representanten Simonsens side, gi uttrykk for at Kristelig Folkeparti vil slutte seg til disse. Det har vi gitt begrunnelser for tidligere. Og som jeg nevnte: Saksordføreren har også gått gjennom det.

Jeg vil derfor ganske enkelt konkludere med at det er nødvendig å ha et våkent øye til denne problemstillingen som representanten Simonsen har tatt opp, og det er viktig at vi ikke til enhver tid avviser nye tilnærmingsmåter for å forsøke å forhindre at overgrep skjer. Det gjør vi heller ikke ved at vi avviser de forslagene som ligger på bordet her i dag, men vi ønsker å se både de og andre i en sammenheng som gjør at vi ivaretar det som kan forandre en persons tenkning, og som kan være med på å gi en annen og positiv tilnærming til problemstillingen.

Statsråd Odd Einar Dørum: Seksuelle overgrep mot barn er forbrytelser som både vekker sinne og fører til sorg. Bekjempelse av seksuelle overgrep skal fortsatt gis stor oppmerksomhet og prioritet innen justissektoren. Seksuelle overgrep er en sammensatt type forbrytelse som kan ramme offeret på flere måter. Etter mitt syn er kampen mot seksuelle overgrep og seksualisert vold også en sentral del av den generelle innsatsen mot vold. Slike forbrytelser er dessuten en svært alvorlig krenkelse av en persons integritet. Barn kan bli alvorlig skadet av slike overgrep, både fysisk og psykisk. Det er således lett å forstå forslagsstillerens motiv for å finne nye virkemidler å ta i bruk for å hindre slike forbrytelser.

Imidlertid er forslagene ikke nye. Flere av dem ble for øvrig fremmet av Fremskrittspartiets medlemmer i justiskomiteen under arbeidet med revisjonen av straffelovens bestemmelser om sedelighetskriminalitet i 2000, jf. Innst. O. nr. 92 for 1999–2000. De ble også da avvist. Jeg har imidlertid undergitt forslagene en grundig vurdering på nytt, men har funnet at jeg ikke kan slutte meg til forslagene.

Jeg har merket meg at justiskomiteens flertall slutter opp om Justisdepartementets standpunkt ved at man ikke vil bifalle forslagene. Etter mitt syn vil flere av forslagene kunne ha direkte negative følger for både samfunnet som helhet, for ofrene og deres nærmeste og for den dømte. Slik jeg ser det, peker forslagene i for stor grad mot en form for kontroll med den dømte, som kan svekke det forebyggende arbeidet som må gjøres for å hindre tilbakefall.

Det er iverksatt en rekke tiltak de senere årene for både å forebygge seksuelle overgrep og å styrke kompetansen til personell som behandler saker om slike overgrep, samt for å hjelpe ofrene. Muligheten for å få erstatning er blitt større. Retten til å få bistandsadvokat er utvidet til å omfatte ofre for flere typer overgrep. Bestemmelsene om oppholdsforbud er styrket. Det samme gjelder bestemmelsene om besøksforbud. Som komiteen, mener også jeg at det er nødvendig å se på arbeidet mot seksuelle overgrep i et helhetsperspektiv. Gode oppvekstvilkår for barn og unge, trygge familieforhold, godt utbygd og kompetent helsetjeneste, solid kompetanse innen både politi og rettsvesen og behandlingstilbudet for øvrig er sentrale faktorer som bidrar til å forebygge overgrep og hjelpe dem som blir utsatt for det.

I denne forbindelse har jeg merket meg komiteens understreking av å få på plass et godt utbygd og tilstrekkelig kompetent behandlingstilbud, og at ettervernet styrkes. Ikke minst er behandlingstilbud til overgripere viktig både under og etter soning av fengselsstraff. I denne forbindelse merker jeg meg også eventuelt komiteflertallets ønske om at den danske ordningen med mulighet til å sone straffen i en særskilt anstalt blir vurdert av departementet.

Risiko for nye straffbare handlinger under permisjon fra fengselet er en problemstilling departementet er særlig oppmerksom på, også når det gjelder alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige. For denne kategori dømte er det ikke minst viktig at man er nøye med vurderingen av om vilkårene for permisjoner er oppfylt. Departementet vil følge med for å sikre at denne vurderingen skjer på beste måte.

De nye bestemmelsene i straffelovens kapittel om sedelighetskriminalitet trådte i kraft i august 2000, jf. Ot.prp. nr. 28 for 1999–2000, Om lov om endringer i straffeloven mv. (seksuallovbrudd). Spørsmålet om personer som er dømt for alvorlige overgrep mot barn, skal ha anledning til å arbeide med barn, ble også tatt opp da. En regel om at retten skal vurdere rettighetstap etter straffeloven § 29 når en person blir kjent skyldig etter §§ 195, 196, 200 annet ledd eller 201 bokstav c, ble tatt inn i § 207. Stortingets anmodningsvedtak i denne forbindelse om å be Regjeringen om å fremme forslag om at overgrep mot barn som hovedregel skal føre til tap av stilling som innebærer kontakt med barn, vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

På bakgrunn av den senere tids hendelser, bl.a. i Østfold, der en del borgere i et nabolag til en pedofilidømt mann har gitt til kjenne sin misbilligelse over at vedkommende bor og oppholder seg i dette nærmiljøet, er jeg tilfreds med at også komiteens flertall klart gir uttrykk for at man er uenig i forslaget om å opprette en registreringsordning der pedofile registreres etter endt soning, og som er åpent tilgjengelig for publikum. Jeg vil ikke legge til rette for slike ordninger. Det viktigste er å videreutvikle tiltak for å gjøre det mulig å gi både ofre og pårørende trygghet, samtidig som tidligere dømte gis betingelser for å leve et så normalt liv som mulig.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jan Simonsen (uav): Jeg ber presidenten merke seg at forslagsstilleren til et Dokument nr. 8-forslag bare har 3 – eventuelt 3 x 2 – minutter til å forklare forslaget sitt på. Det blir litt snaut.

Fremskrittspartiet har lagt fram en del forslag som jeg synes er konstruktive, og som er et slags sammendrag av mine forslag. Det er årsaken til at jeg ikke har egne forslag nå.

Jeg er overrasket og skuffet over de andre partienes passivitet, kanskje spesielt over Høyre, som altså ikke har klart å komme med noen selvstendige forslag som kan sikre våre barn mot overgripere, annet enn å vise til psykiatrisk behandling, som vi vet er en metode som ikke er effektiv. Høyre, som tidligere hadde klare føringer i komitemerknader og egne forslag som trakk langt i retning av f.eks. bruk av medisinsk behandling, har nå fellesmerknader med SV på alle punkter. Jeg merker meg at Høyre, som for et år siden var med på å øke minstestraffen for voldtekt, nå argumenterer mot økning av minstestraffer med det eldgamle argumentet fra Justisdepartementet om at det vil føre til at domstolen vil frikjenne tiltalte på et tvilsomt grunnlag. Det er et argument som man bare kan bruke dersom man totalt mangler tillit til juryordningen og til domstolene i sin alminnelighet. Det er forbausende at dette argumentet brukes av og til, mens man andre ganger hopper over argumentet og likevel stemmer for økte minstestraffer.

Høyre avviser også en registreringsordning som kan gi foreldre informasjon om farlige pedofile i deres nærområder, og fratar dermed foreldrene en mulighet til å sikre og beskytte sine barn når samfunnet svikter og slipper farlige pedofile gjengangere ut i samfunnet igjen med minimal kontroll.

Det minste en kunne vente seg, i det minste av Høyre, var at man gikk inn for en tvungen registreringsordning – selv om den ikke var åpen for publikum – slik at i det minste politiet kunne holde seg orientert om den pedofile overgripers bosted til enhver tid, og slik at det ble som i USA: straffbart å flytte uten å melde fra om det. Men selv ikke noe slikt har Høyre hatt fantasi til å komme med forslag om. Jeg registrerer at det bare er Fremskrittspartiet som tar barns behov for beskyttelse mot pedofile overgripere så alvorlig som det fortjener. De andre partiene viser en langt mer passiv holdning enn det de har gjort de siste fire årene – nå snakker jeg om her på Stortinget. Det ser jeg på som et betydelig tilbakeskritt. Høyre legger seg nå nærmere SVs kriminalpolitikk enn Fremskrittspartiets, mens det motsatte var tilfellet tidligere.

Det eneste positive er en merknad i komiteen om at forvaring tross alt er den beste løsningen for å hindre gjengangere i å begå ny kriminalitet. Det er jeg selvsagt enig i, og jeg håper at det til slutt blir løsningen. La disse personene være i fengsel, der de hører hjemme dersom de er farlige, også når de er ferdige med soning.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Både SV og – jeg går ut fra det – flertallet i justiskomiteen er opptatt av reaksjoner. Vi er ikke naive, men vi er opptatt av at de reaksjonene skal være riktige. Og vi er i hvert fall opptatt av at de reaksjonene som samfunnet setter i verk, ikke forverrer situasjonen.

Jeg kan ikke forstå hvordan man ved å legge ut overgripere på Internett, slik at man til enhver tid vet hvem de er, og hvor de oppholder seg, forhindrer overgrep, når vi vet hva som skjer når man får vite at noen flytter inn i nabolaget. Det er jo ikke slik at man bare syns at det er helt i orden at man gir vedkommende en sjanse til å vise at han har gjort opp for seg, at han har sonet sin straff. Tvert imot, det som skjer, er jo det som er helt menneskelig og naturlig, og som jeg også ville ha gjort: Man fryser ut vedkommende, man jager vedkommende, og i tillegg begås det også selvtekt.

Det som har skjedd i Storbritannia etter den såkalte Megan"s Law, er at man for det første har opplevd at den tidligere straffedømte overgriperen som er kommet ut igjen fra fengslet, er blitt angrepet. Vi har opplevd at feil person er blitt angrepet, og vi har opplevd at familien til den som er sluppet ut, er blitt angrepet.

Jeg syns ikke det er riktig. Jeg syns at vi skal ha et prinsipp som går ut på at man har muligheten til å gjøre opp for seg i dette samfunnet. Hvis det derimot er slik at man vurderer det på den måten at vedkommende ikke bør slippes ut i samfunnet igjen fordi han ikke vil være i stand til å forholde seg på normal måte til barn, men være en fare for barna, skal jo ikke vedkommende være ute i samfunnet. Jeg kan bare ikke skjønne hvordan f.eks. elektronisk overvåking av disse menneskene skulle kunne hjelpe. Hvem som helst kan jo bli utsatt for overgrep hvor som helst. Det er jo ikke slik at det bare er hvis han nærmer seg en barnehage, at det ville være fornuftig med en alarm. De overgrepene kan jo foregå hvor som helst. Tvert imot kan det faktisk føre til at nye overgrep begås fordi man aldri får muligheten til å etablere seg på nytt.

En av de viktigste faktorene for overgrep er ensomhet. Hvis en person som man vurderer som skikket til å bli sluppet ut, aldri får mulighet til å etablere et normalt liv, vil sjansen for nye overgrep øke. Poenget er: Vi må ha reaksjoner, men de skal være riktige, og så må vi ha gode vurderinger på om folk kan slippes ut i samfunnet vårt eller ikke.

Jan Simonsen (uav): Det var forrige søndag på TVNorge på «Arve Juritzen direkte», et intervju med en pedofil overgriper som stod fram med fullt navn, og det like før han var i ferd med å slippes ut av fengslet. Han gjorde dette fordi han hadde forstått poenget, nemlig at da vet folk der han nå kommer til å bo, hvem han er, hvordan han ser ut, og at han er en trussel. Han ønsker ikke å være en trussel selv, men hans psyke er slik at han er en fare for barna i nabolaget. Derfor ønsket han selv å ha den sosiale kontrollen fra foreldre og andre, som på den måten kan hjelpe ham slik at han ikke får mulighet til å forgripe seg på andres barn. Det det dreier seg om, er å hjelpe foreldrene til å kunne beskytte sine barn.

Hva er egentlig alternativet til dette? Jo, det er det som er i dag. Det er at farlige overgripere lusker rundt i nabolaget og i hemmelighet lokker med seg barn til seksuelle aktiviteter uten at noen vet om det. Det kan da gå år før disse barna tør å fortelle det til sine foreldre eller andre. Det er det alternativet man egentlig har. Men dette forslaget, og det sier jeg gjerne, er nødvendiggjort kun fordi man ikke har vært villig til å gjøre det man bør gjøre, å sørge for en bedre sikring eller forvaring av farlige pedofile gjengangskriminelle. I dag er det slik, og det har vært slik i mange år, at folk har blitt dømt til en straff og sikring – og det er fordi domstolene har ment at de er en fare for sine omgivelser når de slipper ut av fengslet – men så har sikringsdommen ikke vært slik at de har måttet være i fengsel. Nei da, de har vært ute under kontroll av Kriminalomsorg i frihet i en eller annen form for hybelhus, eller til og med i enkelte tilfeller i egne leiligheter, med relativt gode muligheter til å bevege seg for seg selv ute i samfunnet og være en trussel mot barna. Man har altså i de siste årene ikke vært villig til å sikre samfunnet mot farlige pedofile gjengangere. Det burde ha vært gjort. Det er mitt – og jeg vet at det også er Fremskrittspartiets – primære standpunkt. Det er selvfølgelig også å bruke den nye forvaringsordningen, eller som tidligere å bruke fengsel pluss sikring på en mye mer effektiv måte enn det som er blitt gjort hittil.

Så lenge flertallet på Stortinget ønsker at disse menneskene skal ferdes ute blant oss, selv om de er farlige for våre barn, må da i det minste foreldrene få en anledning til å beskytte sine barn når vi – politikerne – ikke er villige til å ta vårt ansvar.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.