Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Jon Olav Alstad (A): Det er positivt at Regjeringen nå fortsetter å ha fokusering på det vi kaller IT-politikken. Jeg er selvsagt helt enig med statsråden når han peker på utfordringene når det gjelder å få til et bedre helsevesen, en bedre skole, en mer moderne offentlig sektor og ikke minst et mer kunnskapsbasert og fremtidsrettet næringsliv.
Når så statsråden hevder at Regjeringens IT-politikk spesielt skal utnytte samspillet mellom innhold, infrastruktur og kompetanse, forventer jeg at det følges opp med mere konkrete tiltak og planer for å nå disse målene. Her er ikke Regjeringen helt på nett.
For å ta kompetanseområdet først: Det var ikke noe i denne redegjørelsen som gav oss noe svar på hvordan vi skal nå fram med bredbånd til alle skoler, en strategi som igjen vil være med på å heve kompetansen via fjernundervisning og på andre måter.
Det er ikke så lenge siden dette feltet ble behandlet i hvert enkelt departement uten en helhetlig strategi i forhold til utviklingen av tjenester og innhold. Det tok Arbeiderpartiet tak i og fikk løftet det opp på det politiske sakskartet. Det førte oss fremst på en del områder. Likevel er det ingen grunn til å tro at dette er nok. Det som blir utfordringen, er at det er for mange departement med biter av en nasjonal IT-strategi. La meg bare raskt oppsummere litt:
-
4. Samme departement har ansvaret for å bygge ut GSM-R-nett for tog, med kostnader på 1,2 milliarder kr, som kan sende høyhastighetsdata.
Men hvor er den målrettede strategien i et så bredt program?
Dette skaper også vanskeligheter her i Stortinget, fordi IT blir behandlet stykkevis og delt i forskjellige komiteer. Løser vi ikke dette, kan vi fort bli akterutseilt i en viktig internasjonal utvikling der vi etter hvert har blitt ledende både i bruk av PC og mobile tjenester.
Den politikken som ble utviklet fram til 2001, må nå videre når det private markedet tørker inn. Her savner jeg en mer ambisiøs politikk. Regjeringen vil ikke nok. Vi har hele tiden sammenliknet oss med EU og ønsket å være i forkant av dem. Nå synes Regjeringen tydeligvis at det er passende å være like bra. Vi har i Norge en del faktorer som gjør at vi i utgangspunktet kommer dårligere ut, ikke minst geografien, men som kan oppveies ved at staten og det offentlige tar et større ansvar.
I media fokuserte man lenge på dotcom-selskapene. Jeg tror det er greit at vi ikke bygger politikken på dem, men på det vi alltid har vært gode til ved tidligere tidsskiller, infrastruktur, utdanning og forskning og til å stimulere til å ta i bruk de nye mulighetene. I kjølvannet av en slik strategi vil det også utvikle seg bedrifter og dotcom-selskaper som har livets rett.
En forutsetning for å kunne ta i bruk ny teknologi er å ha tilgang til den. Arbeiderpartiet har hatt som mål at alle sammen skal ha tilgang i løpet av 2004, og at det er et offentlig ansvar, også i distriktene. Så var det mulig å gjøre dette i et samspill med det private når det fantes kapital og vilje til å investere. Det forsvant vel på mange måter med fjorårets nedgang. Da må vi finne nye måter å gjøre det på, og løsningen er ikke å gå bort fra de målsettingene, slik som Regjeringen nå gjør. Arbeiderpartiet tror fortsatt at etterspørsel vil stimulere utbyggingen mange steder, og at det offentlige blir helt avgjørende for å skape den etterspørselen. Så vil det noen steder være for lite. Da må staten ta det ansvaret på samme måten som for annen infrastruktur, men samtidig ha et realistisk syn på hva bredbånd egentlig er.
Derfor mener jeg også at vi bør se på mulighetene for et nasjonalt stamnett med fiberoptikk for viktig offentlig kommunikasjon, ikke minst rettet inn mot skoler, sykehus og øvrig helsesektor. Nå har vi muligheten gjennom et statlig selskap som dekker hele landet, helt opp til Nord-Troms. Med utgangspunkt i Bane Tele kan det etableres et statlig selskap med ansvar for det offentliges behov for sikker kommunikasjon. Det regner jeg med at det blir jobbet videre med, for å kartlegge mulighetene. Det kan danne basis for bredbånd til hele landet til fornuftige priser.
Studier som er gjort i EU, viser at teknologi kan gi effektiviseringer i enkelte tjenester på over 90 pst. Jeg skal ikke utbrodere hva det betyr for raskere og billigere administrasjon. Det skjønner de fleste. Men det må tas noen grep for å komme dit. Redegjørelsen inneholdt vel mange piloter og forsøk. Nå er det tid for å ta brede løft på dette området. Når vi opplever at enhver bank har alle data om oss registrert, er det håpløst å måtte springe selv mellom offentlige kontorer for å flytte den samme informasjonen mellom etater.
Jeg savner den fokuseringen arbeiderpartiregjeringen hadde på dette området. Det er et område der det selvsagt kan bli en del prøving og feiling, der ikke alt sammen vil treffe innertier, og der mange vil være uenige i tiltak som foreslås gjennomført. Slik må det være dersom vi skal ligge fremst. Alternativet er å komme sist når alt sammen er utprøvd, men vi har felles målsettinger om å være mer offensive enn som så.
Silja Ekeland (H): Tenk deg 20 år frem i tid. Er det noen som tror at produksjon og bosetting i Hardanger kun er knyttet til jordbruk? Er det noen som tror at bosetting i Øst-Finnmark er knyttet til malmbruddene? Det vi nå ser konturene av, og som vi som politikere må ta på alvor, er noe helt annet, og stikkordet er ny kommunikasjon.
Fra en PC kan en journalist, en sekretær, en politiker og en markedssjef utføre arbeidet sitt fra et helt annet sted enn det bedriften man arbeider for, befinner seg på. Ungdommen på Finse kan ta nyttige kurs og følge undervisningen på alle landets høyskoler og universiteter, via sin PC. I dag kan en markedssjef i Oslo kommunisere i bilde og lyd i realtid med markedssjefen i Sverige. En trussel for flyselskapene? Kanskje, men en stor mulighet for et land som består av distrikter.
Innenfor medisin er det nå mulig å foreta til dels kompliserte operasjoner der utførende kirurg befinner seg et helt annet sted enn pasienten. Og gjennom avanserte datastyringssystemer er det ikke bare mulig å styre morsomme kjøretøy på overflaten av Mars. Det er faktisk mulig å styre de fleste prosesser på vår egen klode.
Disse drivkreftene vil være svært sterke og bestemmende for utviklingen av produksjon og bosetting i tiden som kommer. Til nå har vi bare latt oss rive med, for så å se hva som kommer. Antagelig er det klokere å sikte inn mot de kraftfulle mulighetene som ligger der til å virkeliggjøre mål og idealer for det norske velferdssamfunnet. Mange har allerede sett at denne nye teknologien skaper helt enestående muligheter for desentralisert produksjon og spennende muligheter for distriktene. Det er lenge siden hjørnesteinsbedriften hadde sin storhetstid. De fleste av oss har innsett at det er små og mellomstore bedrifter som i hovedsak opprettholder bosettings- og produksjonsmønsteret. Ved en satsing på IKT kan disse bedriftene få helt andre vilkår og bli viktige bærebjelker for å oppnå vårt mål om å revitalisere distriktene. For IKT er ikke bare teknologi, Det er også enorme muligheter for å oppnå gamle politiske mål. Kanskje har vi aldri vært nærmere en løsning på å opprettholde en noenlunde spredt bosetting i dette landet?
Som næringsministeren nevnte i sitt innlegg, vil bruk av IT kunne redusere avstandsulemper og gi næringslivet mulighet til å konkurrere uavhengig av avstander til markeder. Jeg vil derfor berømme næringsministeren for hans IT-politiske redegjørelse. Tiden for drømmer og visjoner er ikke over, men samtidig som man har visjoner, må man ha realistiske delmål. Det presenterte statsråd Gabrielsen.
Skal vi en gang nå målet vi har satt oss, må vi få satt i gang konkrete tiltak som elektronisk signatur, digitalisering av offentlig innhold, bruk av IKT som verktøy i moderniseringen av offentlig sektor m.m.
Det har vært bred enighet i Stortinget om at det er markedet som skal dra etterspørselen etter bredbånd. Dessverre har vi sett at markedet ikke har utviklet seg like fort som vi trodde, og at aktørene i markedet ikke har hatt evne eller vilje til å finansiere utbygging av bredbåndstjenester. Skal vi få økt etterspørsel og tilbud av denne type tjenester, er det viktig at offentlige virksomheter aktivt etterspør bredbånd. Det er flere årsaker til dette. For det første vil det gi mulighet for offentlige etater til å yte et bedre tilbud til befolkningen. At så mange som 524 000 nordmenn valgte å levere selvangivelsen sin via Internett, viser at folk er aktive brukere av IT, og at de i fremtiden vil dra stor nytte av et godt nettbasert tilbud fra det offentlige. Det andre er at økt etterspørsel fra offentlige etater vil få fart i utbyggingen av bredbåndstjenester over hele landet. Dette fører igjen til at både privatpersoner og ikke minst bedrifter vil ha mulighet for oppkobling mot det nye nettet.
Det er utrolig viktig at vi får utdannelse og kompetanseoppbygging innenfor IT-området. Derfor er det viktig at vi satser sterkt på at alle skoler skal ha bredbåndstilknytning. I Hordaland er det et kraftselskap som har fått i oppgave å bygge bredbånd til alle videregående skoler i fylket. Når dette arbeidet snart er ferdig, blir det lettere å telle antall kommuner som ikke har tilgang, enn antallet som har tilgang. Dette gir enorme muligheter for bedrifter og andre offentlige etater i kommunene. Å satse på at alle fylker vil gjøre det samme som Hordaland, vil være et stort skritt frem mot å tilby alle landets kommuner bredbånd.
Jeg mener redegjørelsen viser at Regjeringen endelig handler gjennom å satse på de områder som virkelig monner, nemlig å satse på en moderne offentlig sektor som er aktiv etterspørrer av tjenester innenfor IT, og ved å satse på at alle skoler, biblioteker og kommuneadministrasjoner skal ha tilbud om tilknytning til bredbånd innen 2005. Jeg håper at Regjeringen vil fortsette denne satsingen fremover.
Øystein Hedstrøm (FrP): Nærings- og handelsministeren innledet sin redegjørelse ved å vise til hvordan EU gjennom Lisboa-strategien og handlingsplanen eEurope satser på IT for å nå helt sentrale mål for samfunnsutvikling og økonomisk vekst. Planen «eEurope – et informasjonssamfunn for alle» fikk full tilslutning fra medlemslandene. Hvorfor det? Jo, fordi i verdensøkonomien må den tradisjonelle industriens dominans vike for et nytt sett av spilleregler, informasjonssamfunnets regler. Kommisjonen har lenge innsett viktigheten av raskt å komme inn i den digitale tidsalder og utnytte de nye mulighetene, og ikke minst: Man ønsker ikke lenger å komme i bakleksa konkurransemessig i forholdet til USA, fordi man der i langt større grad enn i Europa har maktet å omsette den nye teknologien til produktivitetsvekst.
Den amerikanske sentralbanksjef Alan Greenspan har ofte minnet om hvordan investeringer i produktivitetsfremmende teknologi har økt produktiviteten i det amerikanske samfunn så sterkt at den motvirker det inflasjonspress som skapes av økt forbruk. Business Week har anslått at høyteknologiindustrien bidrog til inflasjonen med minus 5 pst., dvs. at disse næringene skapte en direkte indirekte deflasjonseffekt, som bidrog til å redusere den totale inflasjon i USA.
Med alle de positive resultater og erfaringer man har høstet, er det viktig at også Norge kjenner sin besøkelsestid. Vi må ta de nødvendige virkemidler i bruk for at Norge skal hevde seg som en IT-nasjon. En av de største utfordringene landet har i den forbindelse er knyttet til fornyelsen av offentlig sektor. Hvordan kan vi utnytte nye teknologiske løsninger som gjør AS Norge billigere å drive? Dette er svært viktig fordi kostnadene med en voluminøs offentlig sektor belaster verdiskapende virksomheters konkurranseevne. Veksten i offentlig sektor og sentraliseringen av samfunnet har skapt en rekke stordriftsulemper i form av byråkratisering, kostnadsvekst og økende avstand mellom beslutningstaker og dem det gjelder. Her kan informasjonsteknologien fungere som et verdifullt instrument for å motvirke slike ulemper. Målet må være å bryte ned hierarkiene og å organisere samdriftsløsninger i nettverk, forbedre det offentlige tjenestetilbudet til befolkningen og oppnå økt kostnadseffektivitet.
Det er en kjensgjerning at norsk næringsliv ikke har maktet å bruke informasjonsteknologien til å styrke konkurransedyktigheten på lik linje med en del andre vestlige land. En forutsetning for å lykkes er at næringen gis gode rammevilkår. En standardisering av skatte- og avgiftsregimer på tvers av landegrensene er et viktig element i dette.
De siste ti årene har vi få eksempler på vellykkede kunnskapsbedrifter som blir i Norge. Noen av hovedproblemene ligger i formuesskatten og opsjonsbeskatningen. Vi må være klar over at de konkurrentene vi indirekte er med på å bygge opp i utlandet gjennom oljefondets investeringer, ordner sine aksjeopsjoner uavhengig av norsk beskatning, og betaler heller ikke sin formuesskatt på plasseringer i Norge. Dette gjør det spesielt viktig å ha både lønns- og skattevilkår som gjør det mulig å beholde de beste bedrifter og den avanserte arbeidskraften i Norge.
Bredbåndsutbyggingen viser seg å ta lengre tid, både i Norge og en del andre vestlige land, enn det man hadde beregnet, og det er flere grunner til det. Fremskrittspartiet er enig med Regjeringen i at markedet i størst mulig grad bør ta seg av og fatte beslutninger om investeringer i bredbåndsinfrastruktur. Konkurranse og etterspørsel må være viktige elementer for å styre utviklingen av infrastrukturen for bredbånd. På den måten blir kostnaden for brukerne ikke høyere enn strengt tatt nødvendig. Det er videre positivt at Regjeringen vil stimulere til tidlig etterspørsel gjennom skoler, modernisering av offentlig sektor og andre tiltak som ligger innenfor rammen av EUs regelverk.
Det er viktig å holde et nødvendig tempo og benytte et spekter av virkemidler både når det gjelder etterspørselsstimulering og rammebetingelser som oppmuntrer til utbygging av bredbåndsnettet. Hvordan Regjeringen vil håndtere dette, er ikke blitt grundig konkretisert i redegjørelsen. Fremskrittspartiet mener det er viktig å være offensiv på dette området, og vil støtte et Dokument nr. 8-forslag i komiteen om at Stortinget får seg forelagt en egen sak om bredbåndspolitikken.
Heidi Sørensen (SV): IKT preger tilværelsen vår i dag, og det er ingen som trenger å være spåmann for å se at den også kommer til å prege tilværelsen vår i fremtiden. IKT-politikken preger derimot ikke arbeidet i Stortinget. Det er nesten ikke hos noen partier noe prestisjefylt verv å få lov til å være IKT-politisk talsmann. Likevel er det et viktigere og viktigere politikkområde, hvor vi er nødt til ta noen store hovedgrep, som jeg synes at redegjørelsen til ministeren ikke viste at man har gjort.
Det første jeg vil ta opp, gjelder skolen. Vi vet i dag, fra bl.a. studier gjort av STEP-Gruppen, at mange næringer trekker til seg IKT-kompetanse, og at det i løpet av 1990-tallet har vist seg som et sunnhetstegn at både olje-, maskin-, industri- og spesielt konsulentbransjen har blitt temmelig IT-tunge. At folk med IT-kompetanse trekker seg mot kapitalsterke næringer, er derfor verken ulogisk eller mot forventningene. Men samtidig viser studier fra STEP-Gruppen at en av de aller viktigste arenaene, nemlig skolen, har hatt en netto tilbakegang av IT-utdannede gjennom hele 1990-tallet. Det finnes altså foreløpig en klar taper i IT-politikken. Det er skolene, og vi vet hvorfor. En lønnsspiral, hvor det offentlige er nødt til å tape, har preget rekrutteringsbildet gjennom hele 1990-tallet. For å si det litt enkelt: Mange IT-utdannede sitter i Norge i dag og programmerer mobiltelefonlogoer som de selger til 10 kr stykket, mens skoler skriker etter lærere som kan IT. Det er dårlig og lite fremtidsrettet næringspolitikk.
Om ti år fra i dag er det mange færre som kan IT enn om skolene i dag hadde hatt tilgang på så mange kvalifiserte IT-lærere som de trenger. På bakgrunn av dette bør Regjeringen ha som et minstemål å komme opp med en rekrutteringsplan for IT-kvalifiserte lærere i skolene. Det hadde vært noe som også hadde vært bra for fremtidens næringsliv. Regjeringen kunne også hatt en minsteambisjon om å øke antallet studenter som tar lengre IT-utdannelse. Næringslivet ønsker det, vi ønsker det, og Regjeringen bør også synes at dette er et godt næringspolitisk mål.
Regjeringens redegjørelse om IT er tynn, og jeg synes det er merkelig når næringsministeren til tider titulerer seg som IT-minister, for det framgår av redegjørelsen at det er markedet og ikke ministeren som skal ta de viktigste og største hovedgrepene for framtiden. Det er nemlig slik i redegjørelsen at i motsetning til når det gjelder all annen infrastruktur, skal det være opp til markedet å bygge ut akkurat den digitale infrastrukturen. Og når man lytter til statsråd Gabrielsen, kan man bli fristet til å tro at det skal være slik, at den tradisjonelle infrastrukturen, som vei og strøm, skal være en myndighetsoppgave, mens framtidas infrastruktur skal markedet ta seg av.
Regjeringen ønsker i eierskapsmeldingen som et hovedgrep å selge framfor å drive bra det vi allerede eier. Det er ikke alltid at det er en lur strategi. Verken i eierskapsmeldingen eller i den IT-politiske redegjørelsen tør statsråd Gabrielsen å ta opp det problemet vi har i dag med at det landsdekkende, digitale nettet i Norge tilhører et privat, tidligere statlig, monopol, Telenor. Det ironiske er at næringslivet selv roper til statsråd Gabrielsen om at Telenor utnytter sin posisjon som privat monopolist, mens statsråden som statens eierrepresentant ikke løfter en finger for å gjøre noe med problemet. SV har fremhevet tidligere – og vil også nå fremheve på bakgrunn av dette – at Regjeringen burde hatt som ambisjon å skille ut nettbiten i Telenor i ett selskap som staten kjøpte, slik Statnett er organisert utenfor Statkraft.
Til slutt: IT er hva vi ønsker at det skal være, og IT kan brukes til å skape det samfunnet vi ønsker å skape. På den bakgrunn er det lite visjoner i IT-redegjørelsen. Det er ingen visjoner om det grønne kunnskapssamfunnet, hvor kunnskap kan erstatte energi og andre råvaretunge innsatsfaktorer. Det er ingen grønne visjoner om verdiskaping basert på kunnskap. Mens landene rundt oss snakker miljø, snakker design, snakker kultur og snakker verdiskaping basert på dette, er dette fraværende ord i redegjørelsen. Det beklager vi sterkt.
May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Satsing på utvikling av IT i Noreg er viktig, ikkje fordi teknologien er eit mål i seg sjølv, men fordi IT-teknologien gir oss så utruleg mange moglegheiter.
Den teknologiske utviklinga går raskt. Det kan vere krevjande å henge med. Går vi berre nokre år tilbake i tid og ser kor mykje som har skjedd på få år, er det ikkje vanskeleg å konkludere med at IT-utviklinga for mange allereie har skapt ein revolusjon.
Kristeleg Folkeparti er sjølvsagt ikkje nøgd med berre å sjå på kva ein har oppnådd. Det er viktig at vi satsar vidare på nyskaping og tilgjenge. Samarbeidsregjeringa har lagt fram ein plan, eNorge 2005, der dei skisserer tre overordna mål for IT-politikken:
Utvikling og bruk av informasjonsteknologi skal medverke til verdiskaping gjennom auka innovasjon og konkurransekraft i norsk næringsliv. Mange bedrifter i distrikta har opplevd at avstandsulempene har blitt kraftig reduserte fordi bruk av IT har gitt nye moglegheiter. Utvikling av IKT og av breibandsteknologi kan bli særs viktig for den vidare utviklinga av distriktspolitikken vår.
Informasjonsteknologi skal brukast til å effektivisere offentleg sektor og tilby nye og betre tenester til brukarane. Her er det eit stort potensial og nye moglegheiter. Alle skal kunne utnytte informasjonsteknologien sine moglegheiter, og IT skal medverke til å bevare og vidareutvikle vår kulturarv, vår identitet og våre språk. For mange barn og unge har ei ny verd opna seg ved bruken av IT. Dei har fått ny kunnskap og nye måtar å lære på.
Totalt sett blir det stadig fleire brukarar av IT. Det er viktig å sikre så mange som mogleg høve til å nytte elektroniske tenester. Vi må unngå at graden av tilgang til data blir eit nytt klasseskilje i landet vårt. Bibliotek og skular har ei viktig rolle i å tilby både IT-tilgang og -opplæring.
Eg er glad for at næringsministeren tok opp utfordringane også til språket vårt i utgreiinga. På mange område innanfor informasjonsteknologien blir engelsk nytta i svært stor grad. Det er ei utfordring å ta vare på det offentlege språket og målformene i Noreg. Det er t.d. viktig at dei som ønskjer å nytte nynorsk, ikkje blir taparane i dette terrenget.
I 2001 la Kristeleg Folkeparti fram «Tiltakspakke for nyskaping – IKT som motor». Her ser vi IKT i nyskapings- og verdiskapingsperspektiv. Kristeleg Folkeparti går m.a. inn for å auke løyvingane til forsking til gjennomsnittleg OECD-nivå, og IKT skal ha høg prioritet. Dette er også Regjeringa sin politikk.
Kristeleg Folkeparti er oppteken av å styrkje arbeidet med eit enklare Noreg, eit arbeid sentrumsregjeringa starta opp, og som Samarbeidsregjeringa prioriterer høgt. Det er viktig å få ned skjemaveldet for bedriftene og å gjere kvardagen enklare for næringslivet.
Den skattemessig gunstige heime-PC-ordninga er no sikra. Dette er tiltak som stimulerer til at fleire skaffar seg PC-utstyr. Desse tiltaka vil Regjeringa styrkje og ikkje avvikle, slik Stoltenberg-regjeringa la opp til.
Breibandsnett og -tenester er ein viktig føresetnad for å oppnå produktivitetsgevinst av IT og for å kunne realisere viktige politiske mål på mange samfunnsområde. Etter kvart blir det stadig fleire som ønskjer og krev høgare fart og breibandskapasitet, og her er det store utfordringar. Det er store kostnader i samband med å få breibandsnettet tilgjengeleg for alle som ønskjer det. Regjeringa vil sikre konkurranse i marknaden og stimulere utbygginga ved å vere ein aktiv etterspørjarar av breiband og breibandstenester for å fylle behova for ei moderne offentleg forvalting. Det er samarbeidsregjeringa sitt mål at det skal vere gode marknadstilbod for breiband i alle delar av landet. I løpet av 2005 skal alle grunnskular, folkebibliotek og kommuneadministrasjonar ha tilbod om breibandstilknyting til ein konkurransedyktig pris. Innan utgangen av 2003 skal alle vidaregåande skular ha eit slikt tilbod. Vidare skal alle sjukehus ha breibandstilknyting i helsetenesta i løpet av året. Parallelt med utbygginga til desse institusjonane vil breibandsnettet også bli tilgjengeleg for husstandane i dei områda der det blir bygt ut. I område der det ikkje er kommersielt grunnlag for utbygging, vil Regjeringa vurdere å setje i verk spesielle tiltak.
Etterspurnaden etter og bruken av nye elektroniske tenester er aukande. Det er eit stort potensial for å utvikle og ta i bruk nye tenester og nye produkt. Og som næringsministeren uttrykte det i utgreiinga:
«Vi må sørge for gode rammebetingelser for norsk indstri som skal utnytte nettets muligheter, fra programvareutvikling til e-handel».
Til slutt: For å få eit godt næringsliv i framtida er det viktig med gode rammevilkår. Ein god og offensiv IT-politikk er eit viktig bidrag.
Marit Arnstad (Sp): IT-politikken kan på mange måter bli avgjørende for hvordan moderniseringen av det norske samfunnet kommer til å skje. Mange av de som har vært på talerstolen i dag, har et felles ønske, i alle fall nevner vi veldig mange av de samme tingene. Vi ser mange muligheter, ikke minst i forhold til distriktspolitikken og ikke minst i forhold til å redusere avstandsulempene. Da må vi også spørre oss: Hvordan skal vi oppnå det? Hvilke nødvendige virkemidler skal tas i bruk?
Det som kjennetegner bildet så langt, er at nordmenn er flinke til å bruke mobile tjenester, PC og Internett. Men vi sakker akterut når det gjelder utbyggingen og utviklingen av teknologien i seg selv. Dermed mister vi også muligheter og drivkraft når det gjelder å utnytte teknologien for å ta ut næringsmessige gevinster. Senterpartiet mener at vi kommer ikke utenom at en av hovedårsakene til det er at bredbåndsutbygginga i dag står i stampe. Ingen av målene som arbeiderpartiregjeringen satte i sin handlingsplan for en tid tilbake, er oppfylt, og de vil heller ikke bli oppfylt. Problemet er at uten etterspørsel blir det ingen ytterligere tilbud, og uten tilbud fremmer man heller ikke noen større etterspørsel. Derfor er første bud i forhold til de ønskene vi i dag fremmer i stortingssalen, at man må legge en infrastruktur som er tilgjengelig for alle til en overkommelig pris.
Et land som Norge må søke å være ledende på de områdene der vi kan være med på å bestemme utviklingen i næringspolitikken. Det er dessverre færre og færre områder der det er tilfelle, men dette er et slikt område. Dette er et område der Norge som land kan legge til rette for en utvikling som gir oss et konkurransefortrinn som samfunn. Det må Norge utnytte. Men da må vi også legge til grunn en helt annen bredbåndspolitikk enn det vi hittil har gjort. Også staten må inn og sørge for at infrastrukturen blir tilgjengelig for alle til overkommelige priser. Det er en illusjon å tro at kundene kommer før butikken er bygd.
I dag er det slik at over 65 pst. av kommunene har ikke en eneste skole med bredbånd, og over halvparten av kommunene har ingen plan for hvordan og når utbyggingen av bredbånd til skolene skal gjennomføres. Dersom Regjeringen skal nå sin målsetting om at alle skolene skal ha bredbånd innen 2005, må det gjøres svært mye for å få fart på utbyggingen. Det er for så vidt greit og positivt at man lager en veileder til kommunene om hvordan de kan ta i bruk bredbånd – jeg tror mange av kommunene vet hvordan de kan ta dette i bruk og også ønsker å gjøre det – men de har ikke mulighet til å betale det det koster å få den tilgangen. De har ikke mulighet til å være den etterspørreren som staten ønsker at de skal være. Og det må vi gjøre noe med.
Skattefradrag for bruk av PC hjemme er isolert sett en god ordning, men det er også en ordning som først og fremst kommer dem til gode som allerede har tilgang til bredbåndstjenester. Hele poenget med en god og fornuftig utvikling av IT-politikken framover er derfor at infrastrukturen legges på plass. Uten å gjøre det vil også en slik skatteordning først og fremst være en ordning for dem som tilfeldigvis bor på den rette siden, for å si det på den måten.
I dag ser vi at prisforskjellene er svært store når det gjelder tilgang til infrastruktur. For en bedrift som vil leie en bredbåndslinje på ca. 2 MB, kan prisforskjellene være fantastisk stor. For en bedrift i Oslo kan dette koste 3 000–4 000 kr, mens det i Namdalen i Nord-Trøndelag vil koste omtrent 30 000 kr. Det er heller ikke en utvikling vi kan akseptere dersom vi ønsker at denne teknologien skal bidra til å være et konkurransefortrinn for hele det norske samfunnet. Dersom en skal oppnå de målene som mange av oss her i dag ønsker, ser Senterpartiet at det ikke er tilstrekkelig at staten bare skal være en aktiv etterspørrer og at særskilte tiltak må vurderes. Vi må komme oss lenger. Samfunnet må være mer ambisiøst i forhold til å virkeliggjøre alle de målene vi uttrykker for IT-politikken.
Når Regjeringen nå skal evaluere status for handlingsplanen for IT-politikken og for bredbåndsutbyggingen ved utgangen av 2002, som det vises til i redegjørelsen, bør det være en utmerket anledning til å komme tilbake til Stortinget med en egen sak om hele bredbåndspolitikken. Jeg har i den sammenheng lyst til å minne Regjeringen om stortingsvedtaket som ble fattet for bare noen få uker siden, om at stortingsflertallet ber Regjeringen fremme en egen sak for Stortinget om utbygging av bredbåndsnett i områder der markedet ikke sjøl kan stå for den utbyggingen. Med en egen sak om bredbåndspolitikken i Stortinget vil vi også kunne gjennomgå de rammebetingelsene som eksisterer, enten det er tilskudd, skatter, avgifter eller andre ordninger, og se dem i sammenheng. En kan også se nærmere på hva som faktisk er påkrevd for å nå de målene som er satt, og hvordan en skal unngå for store prisforskjeller. Jeg synes derfor det er viktig at Senterpartiet i dag får signaler fra andre partier om en positiv holdning når det gjelder vårt Dokument nr. 8-forslag om dette.
May Britt Vihovde (V): Vi lever i ei tid med store forandringar der den teknologiske utviklinga held eit svært høgt tempo. I løpet av dei ti siste åra har IT-teknologien endra kvardagen for dei fleste av oss. Den har endra måten vi kommuniserer på, måten mange tileignar seg informasjon på, korleis vi arbeider og ikkje minst korleis handel og forretning blir drive.
På mange måtar er utviklinga av elektronisk handel og utviklinga av Internett-tenester ei drivande kraft i samfunnsutviklinga. IT-teknologien gir heilt nye verktøy for den einskilde, for tilrettelegging av offentlege tenester og for ny næringsverksemd i alle deler av landet.
Det offentlege har eit stort ansvar for å syta for at det nye informasjonssamfunnet blir tilgjengeleg for alle. Det er difor viktig at det offentlege har ein aktiv politikk i forhold til utbygging av breibandnett. Dette må fyrst og fremst skje ved av myndigheitene stimulerer utbygging ved å vera ein aktiv etterspørjar av breiband og breibandtenester og ved å sikra konkurranse i marknaden, slik Regjeringa legg opp til. Det at det offentlege ikkje bør finansiera ei breibandutbygging, tyder ikkje at det offentlege skal eller kan opptre passivt i forhold til ei slik utbygging.
Nyskaping blir best stimulert ved eit kreativt samspel mellom utdanningsinstitusjonar, forskingsmiljø, bedrifter og investorar. Også for å stimulera verdiskaping innan IT-sektoren er det ei viktig offentleg oppgåve å leggja til rette for slike gode innovasjons- og kunnskapsmiljø.
Venstre legg difor vekt på å sikra skulane utstyr som er oppdatert og funksjonelt. IT-teknologi i skulen er viktig får å læra å forstå bruken av verktøyet og for å utvida den einskilde sine kunnskapar. Det er spesielt viktig å gi lærarane den kunnskapen dei treng for å kunna ta i bruk ny teknologi, ikkje minst for å rettleia elevar til fornuftig bruk, men òg for å gi ein kildekritisk kompetanse i forhold til den enorme informasjonsstraumen dei kan motta.
Informasjonsteknologien endrar korleis vi lever i kvardagen, og korleis vi tileignar oss og bearbeider informasjon. Frå ei verd der tilgang til stadig meir informasjon gav mange fordelar, er det nå ein situasjon der sjølve mengda av informasjon er blitt så stor at det er blitt ei utfordring å klara å meistra den, både for å kunna skilja ut informasjon med høg kvalitet og for ikkje å bruka for mykje tid.
IT-teknologien er for mange også ein stressfaktor, og er ei viktig årsak til at tid er blitt ei mangelvare for mange. Det er difor viktig ikkje minst for det offentlege når det skal ta i bruk ny teknologi, at det fyrst og fremst blir gjort for at samfunnet skal bli enklare. Folk skal ha enklare tilgang til god informasjon, og tenestene skal utførast raskare og enklare enn i dag. Det er altfor mange eksempel på at ny teknologi som er innført i det offentlege, har vist seg å vera feilinvesteringar, og på at nye moglegheiter berre har ført til fleire skjema og meir byråkrati.
IT-teknologien gir store moglegheiter, men kan òg verka ekskluderande. Den teknologiske utviklinga i seg sjølv gir moglegheiter for at storhendingar eller kunstneriske uttrykk, som tidlegare var ein del av det felles offentlege rommet, no berre blir tilbode dei som vil betala for det. Eit nærliggjande eksempel i desse dagar er tilgangen til det komande fotball-VM. Det politiske miljøet vil etter kvart måtta ta stilling til om einskilde storhende bør vera reserverte det felles offentlege rommet.
Ei stor utfordring er det òg å hindra at det oppstår eit nytt klasseskilje basert på tilgang på teknologi. Ikkje minst gjeld det i forhold til den tredje verda. IT-tilgang er ein føresetnad for den økonomiske utviklinga i eit land, og må difor spela ei viktig rolle i Noreg sin strategi for bistandspolitikk.
IT-samfunnet er òg ei utfordring i forhold til å kunna sikra personvernet. Ein streng og konsekvent personvernpolitikk er ein føresetnad for at folk flest skal få tillit til nettøkonomi og elektronisk samhandling. Eit sterkt personvern er slik ein føresetnad for ei næringsmessig utnytting av IT-teknologien.
Venstre vil òg ta opp ideen om at det bør opprettast eit eige sertifiseringsorgan for å sikra dataløysingar som kan gi godkjenning av tryggleik mot bl.a. datainnbrot ved dataløysingar som blir valde. Eit slikt organ må kunna vurdera personvernomsyn og andre tryggleiksomsyn tilknytte drift av ulike datanettverk. Ved å vera tidleg ute med å stilla krav til dei løysingane som blir godkjende i Noreg, kan utviklinga av norsk IT-teknologi bli vesentleg styrkt.
Vi diskuterer veldig ofte teknologien og utbygginga av infrastrukturen når vi diskuterer IT, men vi diskuterer veldig sjeldan innhald og bruken av innhald og kven som skal bestemma kva innhaldet skal vera. Eg trur at når folk flest oppdagar korleis IT-teknologien kan vera til nytte for dei i kvardagen, så vil kanskje òg den utbyggingstakten auka. Men eg må tilstå at når det gjeld å skulla ha breiband til alle heimar, så lurar eg på kva vi skal bruka den teknologien til.
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Forrige tirsdag la jeg frem både min IT-politiske redegjørelse og vår nye nasjonale IT-plan eNorge 2005, som er Regjeringens overordnede IT-politikk for de kommende tre årene. eNorge er både prinsipiell og konkret. eNorge trekker frem de viktigste utfordringene og identifiserer viktige flaskehalser for utviklingen. Med dette ønsker jeg å markere den betydning bruk og utvikling av IT har for økonomisk vekst, verdiskaping og samfunnsutviklingen generelt. Samtidig ønsker jeg å peke på hvor viktig det er å få til et helhetlig grep om IT-politikken.
Den bærende idé i både redegjørelsen og eNorge-planen er følgende: Infrastruktur, kompetanse og innholdsutvikling henger nøye sammen. En utbygd infrastruktur og vel utviklet kompetanse er forutsetninger for innholdsutvikling og utnyttelse av IT, samtidig som godt utviklet og tilgjengelig innhold er en forutsetning for utbygging av infrastruktur. På hvert av de tre områdene, infrastruktur, kompetanse og innholdsutvikling, må vi derfor ta initiativ og få fart på samspillet og på utviklingen.
Som IT-minister har jeg en klar visjon om et samfunn med et handlekraftig nærings- og samfunnsliv som kan snu seg raskt rundt, for å høste de store gevinster som ligger i anvendelse av informasjonsteknologi. Dermed får vi både et mer effektivt samfunn, og samtidig vesentlig bedre tjenester, både privat og offentlig. Og vi styrker næringslivets konkurranseevne på kjøpet. Vi vinner altså på alle fronter.
Regjeringen vil skape gode rammebetingelser for eNorge gjennom et tilpasset regelverk, gode økonomiske ordninger og tilrettelegging for økt innovasjon og forskning på IT-området.
På grunnlag av disse overordnede målene går vi konkret til verks: Vi skal kartlegge hindringer for elektronisk innrapportering og utveksling av personopplysninger mellom offentlige etater. Dette skal bidra til enklere innrapportering og bedre utnyttelse av det offentlige datagrunnlaget.
Regjeringen vil bidra til at informasjonssystemer, tjenester og nett blir sikre og tilgjengelige. Regjeringen har satt som mål at innen utgangen av 2005 skal forholdene være lagt til rette for allmenn bruk av elektronisk signatur. Etter at det har vært arbeidet med dette over lang tid, er det nå på tide at myndighetene tar noen helhetlige grep på dette området.
Regjeringen vil sørge for kompetent befolkning og næringsliv. Skolen er den viktigste arenaen, noe flere av talerne her har vært inne på. Etter at det over lang tid er gjort betydelige investeringer både i kommuner og fra statens side, vil Regjeringen nå sette alt inn på å få en mer forpliktende utnyttelse av investeringene og mulighetene. Vi skal satse på digitale læremidler og sørge for at lærere får tilbud om etterutdanning i bruk av IT, og vi må sørge for et bredbåndsløft i norsk skole.
Vi må legge forholdene til rette for norsk IT-industri. Vi må sørge for at offentlig innhold blir lettere tilgjengelig for brukerne, og vi må digitalisere og tilgjengeliggjøre vår felles kulturarv. Derfor har Regjeringen lansert en egen strategi for elektronisk innhold.
Som et ledd i programmet for modernisering av offentlig forvaltning skal vi utnytte IT til å skape en moderne offentlig sektor. Vi skal gjøre Norge enklere, bl.a. ved å forenkle offentlig innrapportering. Vi skal omforme offentlig forvaltning til å bli tilpasset kundenes behov. Vi har mange avanserte brukere i Norge som vil forvente elektroniske offentlige tjenester, så dette er ambisiøse mål!
Vi ønsker mer fart på bredbåndsutbyggingen, noe mange av innleggene her har dreid seg om. Det synes å være bred enighet om at utviklingen i hovedsak skal være markedsstyrt. Selv om den forrige regjeringens bredbåndsmål var for ambisiøse, vil vi fastholde de grunnleggende prinsippene. Vi tar initiativ for å styrke etterspørselen. Ett virkemiddel, som vi venter mye av, vil være at en utnytter de mulighetene som ligger i skattefritak for arbeidstakeres bruk av bredbånd, slik mange har utnyttet ordningen med skattefritak ved anskaffelse av pc.
Så til noen tall som har versert i debatten og som ikke helt er i overensstemmelse med det som er dagens virkelighet. I det Dokument nr. 8-forslaget som representantene Arnstad og Enoksen har lagt frem, henviser man til tall som nok var riktige på det tidspunktet de er fra, nemlig desember 2000, da kun 0,34 pst. av det norske folk var tilknyttet bredbånd. Ifølge siste tilgjengelige statistikk ligger tallet mellom 1,5 og 2 pst. Men nye nasjonale tall nå viser at vi faktisk ligger et sted mellom 5 og 7 pst. i bredbåndstilknytning. Og det er heller ikke slik at det er et lite mindretall som har adgang til bredbåndstilknytning. Det er faktisk 50–60 pst. av det norske folk som har denne adgangen. Slik sett er mulighetene definitivt til stede for store deler av befolkningen. Men det kan definitivt bli bedre, og det gjøres det også tiltak for.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Jon Olav Alstad (A): Det er ikke så veldig lenge siden vi satte oss målet om bredbånd til alle i løpet av 2004.
Nå har statsråden gått stille i dørene – når han nå har utsatt dette ett år. Stortinget har selvsagt registrert at markedet er falt sammen, så iveren etter å strekke bredbånd med penger fra markedet har ikke vært så sterk den siste tiden.
Samtidig vil statsråden ha svært mye mer konkurranse. Det betyr at det i storbyene blir billigere – med flere tilbydere – og det blir bra. I distriktene får vi ikke tilbud i det hele tatt, og skattefritaket er ikke nok til at det kommer dit.
Hva er strategien framover for å komme dit hen at vi klarer å nå ut til alle med bredbånd – selv med den tidsfristen som statsråden nå setter? Hvis en velger å se på at markedet bare trekker til skolene våre, kan vi måtte vente mye lenger. Hvis vi tar noen andre grep – ikke bare økonomiske, men stiller opp slik at våre offentlige etater blir i stand til å etterspørre det, og ser også på strukturelle grep – som gjør at monopolisten kanskje blir utfordret av en konkurrent, kanskje også med statlig finansiering, så ligger det muligheter her. Men da må man ha visjonen og viljen til å se på den type løsninger. Jeg vil utfordre statsråden litt på dette.
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Hovedinnretningen i forhold til å skulle kunne installere bredbånd hos – jeg holdt på å si – alle, både i offentlige etater, i næringslivet og i privathus, er at Regjeringen viderefører strategien i det som ble lagt frem – og som vi debatterte i Stortinget for to–tre år siden, at det er etterspørselen som skal drive dette. Offentlige etater vil da i mange distrikter være viktige aktører i denne etterspørselen.
Min erfaring med dette saksområdet er ikke først og fremst at det er mangel på tilgang til bredbånd, men at det er mangel på opplevd behov hos dem som eventuelt skal kjøpe det. Når 50–60 pst. av befolkningen har tilgang til en vare, og når pr. desember i fjor bare 1–2 pst. hadde gått til anskaffelse av den, er det et eller annet med at markedsaktørene på salgssiden ikke har greid å overbevise kundene om at nytten overstiger kostnaden. Og det som er helt åpenbart, er at det er mangel på følt behov knyttet til hva som er innholdet og hva man skal nytte det til.
Jeg tror det vil være et blindspor dersom den politiske fokuseringen ensidig blir knyttet til infrastruktur – og vi helt glemmer det som går på innhold. Jeg vil nå ta initiativ overfor kommunesektoren, overfor næringslivet, overfor kraftbransjen og overfor offentlige etater ute i distriktene for å finne ut hva som er det følte behovet, hvilke kostnader vi har, og hvorfor noen kommuner har lyktes med dette. Det er mange gode eksempler på kommuner som har kommet i mål med dette – med priser som absolutt er overkommelige. Men etter mitt skjønn synes det som om fantasien ikke er tilstrekkelig. Og det betyr at vi har en oppgave å gjøre i veiledningen av kommunene, slik at de får skaffet seg dette.
Øystein Hedstrøm (FrP): I statsrådens redegjørelse for en ukes tid siden ble det parallelt lagt frem en plan for IT-utviklingen, eNorge 2005. Der er man ambisiøs; man skal legge seg på gjennomsnittsnivået i EU. Vi vet jo at EU nå vil presentere en liknende plan – eEurope 2005 – og man tar høyde for å forbigå USA og ha den mest konkurransedyktige IT-økonomien og IT-virksomheter innenfor dette området i år 2010. Nå er det en del i Norge som mener at dette blir for lite ambisiøst sett fra Norges side, og det kan jeg i grunnen være enig i. Vi er et lite land som ligger i utkanten av Europa. Vi har et lite hjemmemarked, dårlig utviklet infrastruktur, og vi har beskatningsregler som er dårligere enn gjennomsnittet i EU.
Jeg leste i dagens Aftenposten at vår nærings- og handelsminister har hatt besøk av noen IT-gründere som klart satte skapet på plass. De var opptatt av regelverket for nyetablerte bedrifter, men også dette med delingsregelen i skattereformen og opsjonsbeskatningen.
For Fremskrittspartiet er det viktig at vi har skatte- og avgiftsbetingelser i verdensklasse på dette området for å kompensere for en del av ulempene. Så mitt spørsmål til statsråden blir: På hvilken måte vil han arbeide for at det skal være lettere å utvikle suksessbedrifter innenfor IT i Norge, og at de blir her når de har oppnådd suksess, og ikke flytter ut av landet på grunn av formuesskatten? Og i tillegg: Hvordan skal vi kunne beholde også nøkkelpersonellet i Norge?
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er riktig som representanten Hedstrøm sier, at EU om meget kort tid legger frem en plan, eEurope 2005, som er basert på Lisboa-strategien om at EU skal være den mest dynamiske og vekstkraftige handelsblokk i verden innen 2010, og implementering av IKT er en viktig bit av dette.
Så er spørsmålet om det er ambisiøst nok for Norge å ha en strategi som skal korrespondere med gjennomsnittet i EU. Vi er forberedt på at i den grad det skulle være store nyheter i denne planen, vil vi selvfølgelig måtte se på disse tingene. Men nå er det også slik at vi har hatt en viss kontakt politisk og med embetsverket knyttet til det som foregår i EU – det har vi for så vidt kontinuerlig – så noen store overraskelser trenger det ikke nødvendigvis å bli.
Så til spørsmålet om hvordan vi vil arbeide for å forbedre muligheten for etablering av bedrifter på dette området. Representanten Hedstrøm nevnte Aftenposten av i dag, og at jeg hadde besøk av First Tuesday i forrige uke. Han spurte om hvordan vi skal beholde disse bedriftene, og hvordan vi skal beholde de gode folkene. Jeg tror ikke det er noen tvil om at noe av det som representanten Hedstrøm pekte på, dette som går på regelverksforenkling, delingsmodellen og særlig opsjonsbeskatning, er viktige elementer. Man kommer ikke forbi det faktum at mange av disse bedriftene, særlig i denne bransjen, har det jeg vil kalle et tynt kapitalgrunnlag innledningsvis, og det å kunne friste eksperter med opsjoner som de kan høste gevinsten av hvis de blir i bedriften i tre–fem år, er viktig. Derfor har vi allerede gjort visse justeringer i opsjonsbeskatningen, og vi har ambisjoner om å gå ytterligere i retning av at disse opsjonene skal beskattes på det tidspunktet de utbetales, og ikke når de gis.
Inge Ryan (SV): Det er sagt at et av de områdene der man skal skape nye arbeidsplasser rundt omkring i Norge, er innenfor IT. Det er et av de områdene der det skal være enklest å skape nye distriktsarbeidsplasser. Men så opplever man at kostnadene med å etablere denne typen arbeidsplasser er langt større i distriktene enn de er i sentrale strøk. Representanten Arnstad var inne på dette i sitt innlegg, og nevnte som eksempel Namdalen kontra Oslo. Jeg har sjøl opplevd at bedrifter faktisk har blitt lagt ned fordi driftskostnadene og etableringskostnadene på IT-sida er så store i Distrikts-Norge at man faktisk finner det lønnsomt å flytte inn til byene, der kostnadene er mye lavere.
Jeg vil stille næringsministeren et konkret spørsmål: Vil næringsministeren sørge for at det blir like konkurransevilkår for IT-bedrifter i distriktene og i byene når det gjelder kostnadene ved diverse IT-løsninger?
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg tror ikke det er noe godt empirisk belegg for å si at kostnadene ved etablering av IT-bedrifter eller andre bedrifter er lavere i sentrale strøk enn i distriktene. Noen kostnader er høyere når man etablerer seg i distriktene, og noen kostnader er lavere. Det som representanten Ryan vel hadde i tankene, var kostnadene knyttet til bredbåndstilknytning, som ofte kan være høyere i områder hvor det er færre som skal koble seg til. Så spurte han hva jeg vil gjøre i forhold til konkurransesituasjonen på det området.
La meg først slå helt klart fast at konkurransen på dette området er samferdselsministerens ansvar. Dernest er det slik, som det ble nevnt i innlegget fra representanten Arnstad, at Telenor har en rolle oppi dette. Da vil jeg si følgende: Det er ikke naturlig for meg som eier av ¾ av Telenor å gå inn og regulere ting som ikke reguleringsmyndighetene ønsker å regulere. Men eierskapsmeldingen ligger til behandling i Stortinget, og hvis Stortinget skulle komme til at næringsministeren skal drive en annen form for politikk enn ren eierskapspolitikk gjennom utøvelsen av sitt eierskap, så har Stortinget nå en givet anledning til å mene noe om disse tingene. Jeg mener det vil være veldig uklokt om man via eierdepartementet skulle gå inn i selskapene og synse om disse tingene. Denne gangen gjelder det konkurransen på telesektoren. Neste gang gjelder det kanskje aluminiumsprofiler – hva vet jeg. Jeg tror det er veldig viktig at vi holder dette klart fra hver andre. Men det er en overordnet viktig politikk for Regjeringen å sørge for konkurranse i alle markeder, også på dette selvfølgelig. Det betyr at dette er noe som forfølges, men som forfølges av samferdselsministeren, og det vil bli fulgt opp.
Marit Arnstad (Sp): Etter den siste replikkvekslingen må en konstatere at næringsministeren synes det er helt utmerket at det koster ti ganger mer å leie bredbånd i Namdalen enn i Oslo – at det er en ønsket politikk fra denne regjeringen, og at den bruker den rent formelle argumentasjonen knyttet til eierskapet for ikke å ta stilling til, ikke forholde seg til, en slik problemstilling. Det synes jeg er uheldig.
Jeg har også litt problemer med at statsråden sier det er mangel på «følt behov». Er det mangel på «følt behov» når et filmselskap i Levanger ikke kan flytte til Snåsa fordi det ikke fins noen bredbåndstilgang på Snåsa? Er det mangel på «følt behov» når kommunene i Indre Namdalen som ønsker å effektivisere kommunale og interkommunale tjenester, risikerer ikke å kunne gjøre det fordi bredbåndstilgangen er for dårlig på grunn av at Telenor vekkdefinerer Indre Namdalen som et mulig område for bredbåndstilgang?
Mange av disse spørsmålene krever en nøyere, bredere og grundigere debatt fra politiske myndigheters side.
7. mai vedtok Stortinget å be Regjeringen «fremme en egen sak for Stortinget om utbygging av bredbåndsnett i områder av landet der markedet i seg selv ikke er sterkt nok til å sikre utbygging». Det er vedtatt i Stortinget. Jeg forventer at det følges opp av Regjeringen. Kunne ikke oppfølgingen av dette vedtaket vært en utmerket mulighet for statsråden og Regjeringen til å fremme en samlet melding om bredbåndspolitikken og om hvilke strategier vi skal velge i årene framover for å oppfylle alle de fine målsettingene som alle representanter i dag har kommet med?
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Først i forhold til dette med «følt behov» og «ikke følt behov». Etter mange års erfaring fra salg vet jeg i hvert fall at har man identifisert en kjøpergruppe som utgjør 50–60 pst. av det norske folk, og som det fremstilles som har et følt behov, og det bare er 2 pst. som har kjøpt varen, da er det enten noe galt med prisen på varen eller så har folk ikke blitt overbevist i forhold til dette. Men dette er etter mitt skjønn en kombinasjon av flere ting. Jeg innrømmer glatt at det er noen steder i landet hvor dette ikke er en reell mulighet – det var nevnt Snåsa – men det er allikevel slik at 50 – 60 pst. av det norske folk har tilgang. Antall privatpersoner som kobler seg til, er forholdsvis lavt. Jeg håper inderlig at næringskomiteen har gått foran med et godt eksempel, og at samtlige medlemmer av komiteen i hvert fall har koblet seg til bredbånd. Det ville jo være et bidrag i så måte.
Så i forhold til dette med at markedet ikke gjør jobben, og en eventuell oppfølging av et stortingsvedtak om dette. Alle stortingsvedtak blir selvfølgelig fulgt opp. Spørsmålet er: Er tiden inne til å slå fast og liksom konkludere med: Hvor er det markedet fungerer, og hvor er det det ikke fungerer? Jeg har den antakelse etter å ha sett noen vellykkede prosjekt i en del kommuner, og faktisk i en del kommuner som ligger relativt perifert, at etter at man har gått sammen – næringsliv, det lokale IKT-livet, for å si det slik, det kan være banker, det kan være ikke minst kraftselskap og andre – så har man fått til løsninger. Jeg har fått presentert mange av dem fra landsende til landsende. Og da slår det meg at en av årsakene til at man ikke er kommet i mål, må være at man sitter på hver sin tue og ser på problemene uten å gå sammen og spørre: Hva er det reelt som er hindringen for at vi skal kunne gjøre denne bredbåndstilkoblingen, som iallfall politikerne mener er veldig viktig? Alt tyder på at den nasjon, det land, det distrikt som ligger langt fremme her, har et fortrinn i konkurransen. Derfor bør det bli et overordnet mål for oss alle å få det til. Jeg har som sagt tatt et initiativ for å invitere alle aktuelle parter til å lage, la meg si, «drive lines» for å komme i mål med dette.
Inge Ryan (SV): Når jeg tar replikk igjen, er det fordi jeg ikke var fornøyd med svaret jeg fikk fra næringsministeren på min forrige replikk. Jeg skal prøve å være mer presis i spørsmålsstillinga.
Vi har en næringsminister som er næringsminister for hele landet, både for de små kommunene og for de store kommunene. Mitt spørsmål er følgende: Vil næringsministeren jobbe for at alle områder av landet skal få like konkurransevilkår når det gjelder å knytte seg til nettet og å bruke nettet, slik at bedrifter som ligger i Distrikts-Norge, skal ha samme konkurransevilkår på de områdene som bedrifter som ligger i byene? Vil næringsministeren jobbe for det?
Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det var et toleddet spørsmål. Det første spørsmålet var: Vil næringsministeren jobbe for at alle bedrifter som ønsker det, skal kunne knytte seg til bredbånd? Svaret på det er selvfølgelig ja.
Og så er det neste spørsmålet: Vil næringsministeren jobbe for at bedriftene skal kunne gjøre seg bruk av dette til konkurransedyktige priser? Selvfølgelig ønsker jeg det. Hvis Ryan med det mener at myndighetene må regulere slik at det blir like billig og like dyrt overalt for akkurat denne innsatsfaktoren i næringslivet, er svaret på det: Jeg ser ikke løsningen, jeg ser ikke hvordan det skulle gjøres. Men ambisjonen er at vi skal ha så lave priser på den innsatsfaktoren som det går an å få til. Og den beste måten å få det til på, er at flest mulig nyttiggjør seg dette. Jeg tror definitivt det er mulig for oss, som nå altså ligger på et gjennomsnitt i utbredelse av bredbånd hvis man ser på OECD-området, å komme ganske fort fremover. Jeg tror vi kan gjøre det både gjennom veiledning og gjennom skatteincentivene. Og som sagt: I det øyeblikket jeg blir overbevist om at vi nå er kommet så langt i bruk av etterspørselsmetodikken og det er åpenbart at her er det noen områder som ikke vil kunne dekkes, må vi selvfølgelig gå inn og vurdere økt bruk av midler. Men det er ikke slik at vi ikke bruker midler på dette i dag. Vi bruker titalls millioner på HØYKOM-ordningen for å øke etterspørselen for dermed å kunne øke utbyggingen av bredbånd.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1
(Votering, se side 2802)
– Det anses vedtatt.