Bjørn Jacobsen (SV) (ordførar for saka): Det er gledeleg at alt ligg an til at Stortinget i dag med stort fleirtal kan ratifisere Kyotoprotokollen, ikkje minst fordi Noreg ved den store konferansen i Johannesburg i august då kan stille med bl.a. denne protokollen i kofferten.

Tenk at dette arbeidet for alvor starta på 1980-talet med Brundtland-kommisjonen, som munna ut i arbeidet for ei berekraftig utvikling! No begynner vi å få meir kjøt på det beinet som heiter miljø. Klimameldinga, som Stortinget behandlar seinare, Lokal Agenda 21, ein nasjonal strategi for ei berekraftig utvikling – det skulle jo eigentleg ha heitt Nasjonal Agenda 21, men det får vi kome tilbake til seinare – alt dette er omgrep som kjem til å stå sentralt i åra framover for å forme Noregs bidrag til ei meir miljøvenleg verd.

Heilt konkret er Kyotoprotokollen ei direkte forlenging og ei oppfølging av Klimakonvensjonen av juli 1993, som fastset bindande og talfesta utsleppsansvar for Noreg og andre industriland. Noreg underteikna protokollen i 1998, og fleirtalet i komiteen ser alvoret i miljøproblem som konvensjonen og protokollen er meint å adressere, og støttar derfor forslaget om ratifikasjon av protokollen. Når det gjeld detaljar for korleis Kyotoprotokollens innhald vil leggje føringar på og vere bestemmande for norsk klimapolitikk, viser ein til Stortingets behandling av St.meld. nr. 15 for 2001–2002 og St.meld. nr. 54 for 2000–2001.

Gjennomføringa av protokollen vil kunne føre til redusert verdi av norsk olje og tapte petroleumsinntekter som følgje av ein eventuell reduksjon i etterspørselen av olje. Den framtidige utviklinga av olje- og gassmarknaden vil avhenge av fleire faktorar, der gjennomføringa av Kyotoprotokollen er éin og teknologiutviklinga ein annan. Det er derfor nødvendig med ei brei norsk satsing på utvikling av ny næringsverksemd, uavhengig av olje og i tråd med intensjonane i Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen. Derfor er det gledeleg at vi landet rundt ser at næringslivet er i gang med å omstille seg. Vi ser at skipsverft f.eks. begynner å resirkulere tynnar – ein kastar han ikkje lenger – ein ser at ein i fleire og fleire byar får i gang varmepumpeanlegg for å utnytte den ressursen som sjøvarme er. Dette vil vere med på å skape arbeidsplassar, kanskje på lik linje med det vi ser i Danmark, der vindkraftteknologi har blitt ein stor eksportartikkel. Så det å få til næringsutvikling på alternativ energi kan vere ei ny kystnæring.

Det er også eit mindretal i komiteen som meiner at Noreg ikkje bør ratifisere Kyotoprotokollen. Eg går ut frå at dei sjølve vil gjere greie for sitt syn.

Morten Høglund (FrP): Det er mange gode grunner til ikke å være med i kappløpet om hvem som er flinkest i Kyoto-klassen, selv om jeg forstår godt at det kan gi både internasjonal og nasjonal anerkjennelse å bli sett på som en forsvarer av menneskehetens fremtid. Og når vi studerer hva som er i ferd med å skje på klimaområdet, er det langt fra den virkeligheten som er rundt oss, til nærmest dommedagsprofetier, som enkelte benytter.

Vi innrømmer at det er klimavariasjoner og endringer, men mye av dette er skapt av naturen selv og ikke av menneskene. Det blir derfor nærmest for symbolpolitikk å regne at man vil pålegge seg selv strenge reguleringer for å oppnå svært lite eller ingenting. Man ønsker fra norsk hold å sette i verk tiltak som kan ha vidtgående konsekvenser. Man vil kanskje pålegge innbyggerne og industrien både avgifter og reguleringer. Hva dette vil gjøre med vår konkurranseevne, er et stort spørsmål. Samtidig vet vi at industrien ønsker frivillige avtaler, noe det ikke har vært særlig interesse for fra politiske myndigheter.

Det er i dag et oppslag i Adresseavisen, som viser til hva noen av kostnadene kan bli for arbeidsplassene i prosessindustrien – en variasjon i kostnadene fra noen og femti tusen kroner og opp til godt over 600 000 kr. Det er klart at dette er betydelige kostnader som kan bli pålagt disse bedriftene, og som helt sikkert vil ha noe å si for tryggheten for disse arbeidsplassene. Og når vi vet at Norge uansett er et land med relativt små utslipp av de såkalte klimagassene, blir dette ganske vilt. I tillegg vet vi at USA, og kanskje Australia, Canada og Russland, ikke vil ratifisere Kyotoprotokollen.

Hadde det vært slik at vårt bidrag virkelig hadde gjort jorden til et bedre sted å bo, hadde også Fremskrittspartiet deltatt med liv og lyst. Men vi tror det er bedre å tilpasse oss virkeligheten, samtidig som vi på lag med industrien kan få til positive handlinger. Uansett innrømmer vi gjerne at det er bra med reduserte CO2-utslipp, men vi vet også at teknologien går fremover og bidrar til at mulighetene for reduserte utslipp stadig øker. Fremskrittspartiet ser på Kyotoprotokollen som et slag i luften. Vi mener at vi dessverre påfører vårt land en ekstra byrde, som er helt unødvendig, og vi vil derfor stemme mot ratifikasjon av denne protokollen.

Jeg ønsker ikke å forlate Kyotoprotokollen helt, og vil gå litt inn på det som ligger bak dette. Selv om vi hadde delt flertallets syn på menneskeskapte klimagasser, er det allikevel – mener vi – mange gode grunner til å gå mot ratifisering. Kostnadene for bl.a. Norge og andre OECD-land ved å iverksette Kyotoprotokollen vil hvert år, når vi kommer frem til 2050, koste det samme som kostnaden ved mulig global oppvarming i 2100. Hele kostnaden må allikevel betales i 2100, fordi Kyotoprotokollen kun vil forsinke temperaturøkningen med seks år, viser beregninger. På denne måten vil vi måtte betale to ganger for å løse det samme problemet.

Et hovedproblem ved Kyotoprotokollen, som man selvfølgelig er klar over, er at utslipp fra utviklingslandene ikke er omfattet av protokollen. De vil naturligvis ha sin vekst, noe som vi ønsker at de skal ha. Men dette vil også innebære økte utslipp. Det kan også bli slik at noen industribedrifter velger å flytte til land som ikke er omfattet av Kyotoprotokollen, med de utfordringer det har, så den protokollen vi har i dag, tar overhodet ikke tak i problemet – hvis man mener at det er et problem – men innebærer utelukkende kostnader og ulemper for de land som nå velger å slutte seg til protokollen.

Åslaug Haga (Sp): Det er svært viktig at Kyotoprotokollen blir ratifisert, og det er viktig at den norske ratifikasjonen blir brukt for å legge press på andre land for at de skal komme raskt etter.

Senterpartiet er glad for det initiativet som jeg forstår at miljøvernministeren har tatt ved å skrive brev til sine vestlige kolleger om betydningen av dette.

Det er sjølsagt også avgjørende at nasjonale planer for oppfølging av Kyotoprotokollen gjøres offensive og kommer raskt. Dette skal Stortinget behandle i en annen sammenheng, men dette vil også være viktig for signaleffekten overfor andre land.

USA er en akilleshæl i forbindelse med Kyotoprotokollen. Regjeringa må gjøre det tindrende klart for USA hvor uakseptabelt det er at amerikanerne har trukket seg fra Kyoto-forpliktelsene. Signaleffekten av den amerikanske tilbaketrekkinga er sjølsagt stor i forhold til vestlige land. Signaleffekten overfor utviklingslandene er katastrofal når en vet hvilke utfordringer også utviklingslandene står overfor på en rekke miljøområder. En skal ikke være rare spåmannen for å se at manglende amerikansk oppfølging av Kyoto-forpliktelsene vil ha negative konsekvenser for Konferansen om bærekraftig utvikling, som skal finne sted i Johannesburg seinere i år. Poenget mitt er at vi ikke må gi opp å få USA om bord i klimapolitikken. Det er avgjørende at det blir holdt et kontinuerlig press på USA.

Vi kan bare konstatere at Fremskrittspartiet ikke støtter ratifikasjonen av Kyotoprotokollen. Det er etter vår oppfatning uforståelig og uansvarlig, men vi må bare konstatere at Fremskrittspartiet er på en annen planet enn de andre partiene i miljøpolitikken.

Statsråd Børge Brende: Dette er en viktig dag i det klimapolitiske arbeidet i Norge. Pr. 6. mai er det to industrialiserte land som har ratifisert Kyotoprotokollen. Det er Romania og Tsjekkia. Med det Regjeringen har lagt opp til nå, er det grunn til å tro at vi skal være i havn med ratifikasjonsprosessen før toppmøtet om miljø i Johannesburg til høsten – Rio ti år etter. Med den usikkerhet som tross alt er skapt i forhold til Kyotoprotokollen, er det avgjørende at industrialiserte land nå går foran for å ha ratifikasjonen klar før Johannesburg-møtet.

Som flere taler har vært inne på, er situasjonen den etter at USA valgte å forlate Kyoto-avtalen, at flere land nå begynner å se nærmere på de forpliktelser man er pålagt, og flere store land setter spørsmålstegn ved om det er riktig å ratifisere. Jeg er av den tro at vi skal få Kyoto-avtalen igjennom – at tilstrekkelig mange land ratifiserer den. Det er skremmende at det i et stort land som Australia virker som man nå vurderer å gå i USAs fotspor, å ikke ratifisere. Vi står tross alt kanskje overfor den største globale miljøutfordringen gjennom tidene, og det å velge ikke å gjøre noe, holder bare ikke! Det at vi fra Norges side nå går foran i ratifikasjonsprosessen, er viktig, men det er avgjørende at man benytter tiden frem til Johannesburg-møtet til å legge betydelig press også på andre land for å holde tempoet oppe.

Det er reist noen spørsmål om den reelle klimatrusselen. Det foreligger nå tre rapporter fra IPPC, som er FNs klimapanel. Alle tre er store, tunge dokumenter, hvor 600 av de ledende vitenskapspersonligheter innenfor dette området har deltatt. Den siste hovedrapporten konkluderer med at det utvilsomt har vært en global oppvarming de siste 50 årene, og at det vesentligste av denne oppvarmingen sannsynligvis skyldes menneskelig aktivitet. Ut fra et føre var- prinsipp er det helt klart viktig at man nå setter inn tiltak. Vi vet noe om hva som vil skje hvis man ikke gjør det. FNs klimapanel mener det er sannsynlig at det vil gi en temperaturstigning de neste hundre år på mellom 1,4 og 5,8 grader. Det er selvsagt usikkerhet knyttet til slike modeller, men det er det man har fastsatt. Det er ikke, som jeg har nevnt, noen tilfeldig sammenraskede personer som har uttalt dette, men det er 600 av verdens ledende vitenskapsmenn.

Det er riktig, som det også ble sagt her, at klimaendringer skjer naturlig hele tiden. Men fra naturens side er de langsomme, og økosystemene har tid til å tilpasse seg. Nå er det annerledes. Nå kan vi få

• den raskeste økning i middeltemperaturen på 10 000 år

• den høyeste globale middeltemperaturen på 150 000 år

Hvis denne utviklingen får fortsette, kan det få katastrofale følger i form av ekstreme værforhold, økt ørkenspredning, issmelting og havstigning. Kystområder kan bli lagt under vann, og store byer kan bli oversvømt. For Norges del er den største bekymringen knyttet til hva som kan bli konsekvensene for den livsviktige Golfstrømmen, som vi selv er avhengig av.

At det partiet som i henhold til meningsmålingene nå er det største i Norge, nemlig Fremskrittspartiet, avviser dette, uroer meg. Jeg måtte nesten klype meg i armen da jeg hørte den fremstillingen som kom derfra. Det sies at kostnadene ved å gjennomføre Kyotoprotokollen kan bli så store. Men hva blir kostnadene ved ikke å gjennomføre den? Hva blir kostnadene for verdenssamfunnet hvis vi kommer i en situasjon hvor den globale oppvarmingen blir slik som de 600 ledende forskerne mener at den sannsynligvis blir? Representanten fra Fremskrittspartiet sa at det er «ganske vilt» å gå inn på denne type forslag. Jeg må replisere at jeg synes faktisk det er veldig urovekkende at man ikke er villig til å ta disse skremmende signalene innover seg, og at man avviser at Norge skal ta et ansvar. Jeg tror faktisk ikke at norske velgere er klar over at det partiet som i henhold til meningsmålingene er Norges største parti, går ut og avviser hele klimautfordringen og klimatrusselen, at de sier at vi bare skal tvinne tommeltotter, og at vi i Norge skal lene oss tilbake og overhodet ikke ta ansvar – med de fatale følger det kan få for det internasjonale klimaet.

For å stanse den globale oppvarmingen må vi så raskt som mulig begynne å redusere de globale utslippene, og de må reduseres vesentlig. Dette kan vi bare få til ved at i-landene erkjenner sitt spesielle ansvar for problemet og går foran med å redusere sine utslipp. I neste omgang vil vi imidlertid trenge en global løsning der det legges til rette for utslippsbegrensninger og senere reduksjoner også i utviklingsland.

Som representanten Haga var inne på, er det nå en kjempeutfordring å få u-landene med de største utslippsøkningene til i det hele tatt å diskutere forpliktelser. Når USA, som står for 25 pst. av de globale klimagassutslippene, har sagt at de ikke vil ha en avtale, vanskeliggjør det selvsagt diskusjonen med f.eks. India og Kina for å få dem til å påta seg forpliktelser. Det arbeidet har stoppet helt opp, og det er meget bekymringsfullt. Hvis vi ikke får USA tilbake på banen, kan det være tungt å få u-landene til å påta seg nye forpliktelser, eller forpliktelser overhodet, noe som er nødvendig.

Det vi også har sett ved USAs uttreden, er at en del andre land har begynt å diskutere og vurdere de forpliktelsene man er pålagt med utgangspunkt i 1990. Vi så det i Marrakech før jul, da vi hadde den endelige gjennomgangen, hvor Russland sa at hvis de ikke fikk godskrevet 33 mill. tonn karboner ekstra på grunn av skogforvaltningen sin – altså hvordan trærne legger på seg, og de hadde kommet til andre tall enn dem de hadde under Bonn-møtet samme sommer – ville de ikke ratifisere. Da stod vi i fare for at ikke bare USA, med 25 pst. av utslippene, men også Russland, som har ansvaret for 17 pst. av de globale utslippene, kunne forlate protokollen. Det endte jo med at Russland fikk godskrevet over 30 mill. tonn karboner ekstra på Marrakech-møtet for at man skulle redde avtalen. Det er altså over halvparten av de samlede klimagassutslippene Norge står for. Dette viser at USAs uttreden har fått implikasjoner i forhold til hvordan andre aktører nå opptrer, og vi har fått signaler om at også andre land er inne på samme tanke når det gjelder å se nærmere på de forpliktelser de har. Det vil også svekke det globale miljøarbeidet ytterligere.

Trusselen om globale klimaendringer er formidabel, og det er derfor helt avgjørende at den møtes gjennom ambisiøse og effektive internasjonale avtaler. Kyotoprotokollen innebærer at industrilandene for første gang påtar seg bindende og tallfestede forpliktelser om reduksjon i utslippene av klimagasser. Ikrafttredelse av protokollen vil være et historisk og helt nødvendig steg videre i det internasjonale klimasamarbeidet.

Regjeringen har ønsket at Norge gjennom en tidlig ratifikasjon kan bidra til at avtalen trer i kraft innen FN-toppmøtet om miljø og utvikling i Johannesburg. Jeg har også, som representanten Haga var inne på, i møter og brev til kolleger internasjonalt oppfordret om at alt gjøres for at ratifikasjon kan finne sted på tidligst mulig tidspunkt. Fra norsk side vil vi fortsette å ta dette spørsmålet opp med nøkkelaktører i bilaterale sammenhenger og gjennom våre diplomatiske kanaler. Jeg tror ikke at vi kommer bort fra at Johannesburg-toppmøtet også må dreie seg om klima.

Til slutt synes jeg det er viktig å understreke at Kyotoprotokollen ikke på noen måte er sluttresultatet i det internasjonale klimasamarbeidet. Den er kun et første, lite skritt. Selv om alle industriland skulle oppfylle forpliktelsene fra Kyoto, også USA, vil vi stå overfor en fortsatt vekst i de globale utslippene. Vi trenger derfor et mye mer ambisiøst globalt klimaregime. For perioden etter 2012 vil Regjeringen arbeide for strammere utslippsforpliktelser som også omfatter flest mulig land. Det er særlig viktig at USA og utviklingsland med store utslipp og/eller sterk utslippsvekst påtar seg utslippsforpliktelser.

Protokollen krever oppstart av nye forhandlinger senest i 2005. Regjeringen har i tilleggsmeldingen signalisert at forberedelsene til forhandlinger om nye utslippsforpliktelser må begynne allerede nå, og at Norge skal spille en aktiv rolle i dette arbeidet. Jeg har allerede begynt å ta opp dette spørsmålet i samtaler med kolleger internasjonalt.

Gjennom å legge til rette for en tidlig ratifikasjon av Kyotoprotokollen har Regjeringen også lagt et viktig grunnlag for en mer offensiv klimapolitikk nasjonalt. Vi bygger i dag fundamentet for den fremtidige klimapolitikken gjennom nyskapende virkemidler, som nasjonal og internasjonal kvotehandel.

Jeg ser frem til Stortingets behandling av klimameldingen og tilleggsmeldingen om noen uker, og håper at Stortinget vil gi sin støtte til Regjeringens planer for å innfri Norges forpliktelser. Dette vil være et ytterligere bidrag til Regjeringens mål om en mer offensiv klimapolitikk, og vil legge et grunnlag for at Norge fortsatt kan ha en internasjonal lederrolle i klimapolitikken.

Presidenten: Presidenten antyder at politiske meningsmålinger må antas å være beheftet med like stor usikkerhet som andre temperaturmålinger.

Haakon Blankenborg (A): For Arbeidarpartiet er det innlysande at Kyotoprotokollen må ratifiserast av Norge, og slik er det også for dei fleste i Stortinget. Den eigentlege debatten om klimapolitikk vil, som statsråden nettopp sa, kome seinare. Derfor skal eg ikkje gå inn på den no, men berre understreke eit par sider av dette ratifikasjonsspørsmålet som vi meiner det er særleg grunn til å leggje vekt på. Når eg seier at det er særleg grunn til å leggje vekt på det, er det fordi vi har eit parti i salen som går imot ratifikasjon.

Det har vore slik tidlegare at når Framstegspartiet uttaler seg om internasjonale spørsmål, om utanrikspolitikken, er det grunn til å rope varsku, og det varskuet bør bli høgare og høgare. Det som er blitt sagt frå Framstegspartiet her i dag, er ikkje berre at ein tvilar på drivhuseffekten og klimaproblema. Det er riktig at det finst ein slik tvil, men det er, som andre har vore inne på, svært sannsynleg at det motsette er tilfellet. I det minste er det eit føre var-prinsipp som skal leggjast til grunn.

Det som er endå meir dramatisk i denne samanhengen, er at Framstegspartiet legg opp til ein politikk som vil isolere Norge. Ikkje berre skal vi framstå som rike og litt gnitne, men vi skal også framstå som litt grisete i det globale samfunnet, ved at vi skal reservere oss retten til å drive på eiga hand når det gjeld miljøspørsmål.

Er det noko små land har bruk for, så er det forpliktande internasjonalt samarbeid. Då er det ikkje noko argument at nokre store ikkje vil vere med. Dei store har alltids moglegheiter til å få gjennomslag for sitt syn. Vår oppgåve må vere å medverke til at vi får så omfattande internasjonale avtaler som mogleg på miljøområdet og på andre område, slik at ein bind opp flest mogleg. Denne protokollen er ikkje perfekt, men det var den ein kom fram til som eit avtalegrunnlag. Dermed burde det vere innlysande for Norge at dette er eit avtaleverk som vi ikkje berre sluttar oss til, men – som andre har sagt – aktivt arbeider for at endå fleire sluttar seg til. Det kan iallfall ikkje vere slik at Norge, som eit lite land, går i spissen for å bryte ned internasjonale avtaler. Dette er på ein måte det aller viktigaste i det som blir sagt frå Framstegspartiet her no. Det andre, som gjeld deira syn på miljø- og klimaspørsmål, har vi høyrt tidlegare. Men dette at ein ikkje vil godta internasjonale avtaler fordi andre ikkje blir med, er eit synspunkt som vi skal notera oss som ei kraftig åtvaring frå eit parti som vi må ta alvorleg også i utanrikspolitiske spørsmål.

Øyvind Halleraker hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at «å opptre grisete» neppe er et parlamentarisk uttrykk.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): Det er en gledelig dag for miljøet at vi nå har til behandling ratifiseringen av Kyotoprotokollen. Det at Norge går foran og nå foretar en tidlig ratifisering, er i så måte veldig, veldig positivt.

IPCCs rapporter er krystallklare: Vi er i ferd med å endre klimaet vårt. Energi- og miljøkomiteen var på komitereise på Svalbard i forrige uke. Der hadde vi gleden av å observere isbjørn, heldigvis fra et helikopter, men likevel: Vi fikk sett isbjørn i levende live i sine naturlige omgivelser. Spørsmålet er imidlertid om f.eks. mine barnebarn vil få den samme anledningen til å observere isbjørn på Svalbard. Det er ikke i utgangspunktet gitt, i og med at dette er en av de artene som er truet av den globale oppvarmingen.

Ratifiseringen av Kyotoprotokollen er et første skritt. Nå må jobben gjøres nasjonalt, og tiltakene som er skissert i klimameldingen, inkludert tilleggsmeldingen, er for svake i forhold til de utfordringene som vi står overfor. Her har Stortinget en svært viktig jobb å gjøre i ukene framover. SV har derfor fremmet en rekke forslag med tanke på å gjøre klimapolitikken enda mer ambisiøs, for det er en realitet at den nasjonale oppfølgingen er avgjørende i forhold til det videre klimaarbeidet. USA peker på u-landene. U-landene peker på rike land som Norge. Vi må nemlig demonstrere at vi klarer å redusere utslippene våre for å få på plass en global avtale som setter tak på utslippene av klimagasser globalt, og som inkluderer både u-landene og USA. Det er i så måte et paradoks at USA er veldig opptatt av internasjonal terrorisme, mens de ikke er like opptatt av hvordan egen oppførsel hjemme faktisk tar livet av folk i andre deler av verden som en følge av den globale oppvarmingen. Dette er etter min mening nokså skammelig.

Jeg ser fram til det videre arbeidet med klimapolitikken, og håper at det er mulig å få på plass et flertall her i Stortinget for en ambisiøs klimapolitikk – en svært ambisiøs klimapolitikk – med tanke på de utfordringene vi faktisk står overfor med å få ned utslippene av klimagasser globalt.

Morten Høglund (FrP): Først til representanten Blankenborg når det gjelder Fremskrittspartiets vilje til å være med på internasjonalt forpliktende miljøsamarbeid. Jeg avviste ikke å være med på det utelukkende fordi, som jeg henviste til, enkelte land ikke ønsker å ratifisere. Det er ikke vår begrunnelse, og vi er gjerne med der vi mener det er fornuftig. Denne gangen mener vi det ikke er fornuftig, og kostnadene er for høye.

Man sier at det er stor faglig enighet, og man kan vise til tykke rapporter og dokumenter, selvfølgelig kan man det. Men samtidig er jeg sikker på at miljøvernministeren og andre kjenner til at det er en økende skepsis, og det er mange signaler og rapporter som tyder på at når det gjelder FNs klimapanels understrekning av ordet «sannsynlig», blir behovet for å understreke det ordet kanskje større enn det har vært tidligere. Det ble nå også vist til et besøk på Svalbard. Det finnes to relativt ferske undersøkelser som er gjengitt i de amerikanske tidsskriftene «Nature» og «Science». De viser at tykkelsen på isen i Antarktis og Vest-Antarktis øker, og at det nå blir kaldere i Antarktis, stikk i strid med det man mener skulle være effekten av en global oppvarming, for man mener at den burde merkes der først. Hvis statsråden skulle ha stor troverdighet fra min side på dette området, ville man fra norsk side bedt om stans i alle CO2-utslipp. Det ville jo kunne hatt en effekt. Det som man nå gir seg inn på, har ikke den effekten, og statsråden var vel også så vidt innom det. Hvis jeg har forstått det riktig, vil virkningene av tiltakene som vi nå blir bedt om å innføre som en følge av Kyoto, bli at i år 2100 vil vi ha en temperaturøkning som er 0,15 grader mindre enn den hadde vært hvis vi ikke hadde foretatt oss noe, og vannstanden i havet vil være 2 ½ cm mindre enn den ville vært – altså helt marginale effekter av tiltak som kan ha ganske vidtrekkende konsekvenser for både næringsliv og enkeltpersoner. Jeg mener at dette ikke står i forhold til hverandre, og når man nå nærmest maner frem at vi står overfor en enorm trussel mot hele kloden, så forstår jeg ikke at man ikke, hvis man mener dette oppriktig, forslår tiltak som virkelig kan ha noen effekt – for dette blir ganske uforståelig.

Bror Yngve Rahm (KrF): Det som er mest uforståelig av det som har blitt sagt i dag, er vel innlegget til Fremskrittspartiet, for en slik benektelse av de miljøutfordringer og klimautfordringer som vi har, skal vi lete svært lenge etter. Og jeg må jo si at Fremskrittspartiet påtar seg et betydelig ansvar for framtidig oppvoksende generasjoner når man sier at dette gjør vi ingenting med. Det er et ansvar som Fremskrittspartiet selvsagt vil ta. Men jeg er veldig glad for at et så stort flertall i Stortinget samler seg om prinsippene som ligger nedfelt i Kyoto-avtalen. Det er, som statsråden sa, ikke et endelig skritt. Det må komme flere og sannsynligvis lengre skritt, men det er allikevel det første viktige bidrag til å komme i gang med det eneste rammeverk vi faktisk har greid å etablere for å jobbe med klimapolitiske utfordringer globalt. Det er i seg selv en styrke, etter min oppfatning, ved Kyotoprotokollen at vi faktisk har greid det.

Vi snakker om et føre var-prinsipp, som jeg tror at vi kanskje på flere områder i klimapolitikken burde tatt innover oss. Sjelden har vi brukt det begrepet så mye i noen debatt som nettopp nå, og jeg tror at de som skal vokse opp etter oss, av hensyn til klodens framtid vil sette pris på at vi levendegjør føre var-prinsippet i denne debatten, slik det nå synliggjøres gjennom et stort flertall i Stortinget.

Det som imidlertid er svært beklagelig, og som er en trussel mot hele gjennomføringen av Kyotoprotokollen, er jo det faktum at USA har hoppet av, og at det er skjær i sjøen i forhold til Australia. Derfor blir det arbeidet som skal gjøres nå fram mot Johannesburg-konferansen, uhyre viktig når det gjelder å legge ytterligere press på flere land, ikke minst de store, tunge nasjonene, om å komme med sine bidrag innenfor det eneste rammeverk, som sagt, som vi faktisk har.

Ellers vil jeg få lov til å gi honnør til Regjeringen og statsråden for en meget rask reaksjon etter at Samarbeidsregjeringen overtok, i forhold til å få fram dette for Stortinget og få en ratifikasjon på bordet så fort som overhodet mulig, noe som etter min oppfatning vil sette Norge i et positivt lys internasjonalt når det gjelder å gå i føring for en aktiv og mer offensiv miljøpolitikk, som statsråden formulerte det, og som jeg slutter meg til.

Så var Ingvild Vaggen Malvik som saksordfører for klimameldingen inne på en del elementer som viser at det kan være behov for å gå lenger, og at det kan være uenighet om hvor langt vi skal gå nå. Jeg ser fram til den debatten hvor vi virkelig skal diskutere klimapolitiske utfordringer. På bakgrunn av en så langt vel gjennomført saksordførerjobb i denne saken ser jeg fram til at vi forhåpentligvis også skal få et bredt flertall i Stortinget om hovedføringene for de virkemidlene som vi faktisk helt konkret må ta i bruk, også her hjemme på berget, selv om Fremskrittspartiet heller ikke er med på den turen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.