Presidenten: Gunhild Øyangen er ordfører for saken, men Haakon Blankenborg vil omtale saken i hennes sted.

Haakon Blankenborg (A) Det blir vel då noko som liknar på varaordførar!

Meldinga omhandlar generalforsamlinga og det som har skjedd. Likevel kan kommentarane knytast til FN i sin heilskap – Tryggingsrådet også. Slik bør nok også merknadene frå komiteen lesast.

Eit hovudføremål her er å peike på eit av dilemmaa både for generalforsamlinga og for Tryggingsrådet, nemleg det truverdeproblemet som FN kan kome opp i ved at det gjer mange vedtak som det har vanskar med å få gjennomført. Til det er det to kommentarar å kome med.

Det eine er at ein naturlegvis bør vise ei viss varsemd med å presse fram vedtak som ein har vanskeleg for å få gjennomført. Det er vel ei oppmoding som naturlegvis kan gå til Utanriksdepartementet og dei som forvaltar dette, men også meir generelt til dei som deltek i det politiske ordskiftet både her heime og internasjonalt. Det er ikkje sikkert at mange vedtak er det som gagnar ei sak eller gagnar FN om ein ikkje er i stand til å gjennomføre vedtaka.

Det andre er naturlegvis at ein må, så langt som overhovudet mogleg, få gjennomført dei vedtaka som blir gjorde, og særleg dei som er knytte til Tryggingsrådet. Der vil eg peike på eit forhold som er særleg viktig og som har vore framme i debatten også i det siste. Ein kan ikkje trekkje samanlikningar frå ei sak til ei anna. Det vil ikkje berre vere å undergrave FN, men det kan også føre oss inn i mange farlege situasjonar dersom vi meiner det er to internasjonale situasjonar som er så identiske at vi berre kan føre vedtaket frå den eine over til den andre. Kvar enkelt situasjon og kvart enkelt vedtak må vurderast for seg. Vedtak som er gjorde må vurderast ut frå den situasjonen som rår i kvart enkelt tilfelle. Nokon automatikk kan difor ikkje brukast.

Dette er ein kommentar like mykje til det vanlege politiske ordskiftet her som det er ein kommentar til det som Regjeringa har handtert – endå meir er det ein kommentar til det alminnelege offentlege ordskiftet.

Like fullt står det att eit dilemma som eg trur Regjeringa og Utanriksdepartementet tek svært alvorleg, men som det er grunn til å ta opp, og det er at i eit par saker som er nemnde i innstillinga, er det eit langt sprang frå dei vedtaka som er gjorde, til det som er situasjonen på bakken, hadde eg nær sagt. Det eine gjeld situasjonen i Midtausten, Palestina/Israel-konflikten, der ein har svært konkrete vedtak som ikkje er i nærleiken av å bli oppfylte. Det gjeld t.d. spørsmålet om okkupasjon av dei palestinske områda. Med dette seier eg ikkje at det er slik at ein automatisk skal setje i gang tvangstiltak i forhold til partane – i første omgang Israel, men det er også ein annan part i dette, om tvangstiltak skulle bli sette i verk. Det er ikkje det som er poenget. Poenget er at det tærer på FNs truverde at ein har så klare vedtak som ein ikkje er i stand til å gjennomføre – så sant ein ikkje no klarer å få eit gjennomslag i Midtausten-spørsmålet. Dette tek vi opp først og fremst for å setje fingeren på dette dilemmaet. Det bør setjast ytterlegare trykk på å finne ei løysing i Midtausten som er i tråd med FNs vedtak.

Det er nemnt også eit anna konfliktområde i denne samanhengen, Vest-Sahara, der ein på liknande vis har vedtak som er gjorde, men der det trekkjer ut med å få dei gjennomførte. På same måten har ein meint å setje fingeren på dilemmaet både i forhold til situasjonen i området og i forhold til truverdet til FN.

Dette er hovudpoenget med kommentarane som ligg føre her i dag. Og det er ønskjeleg at dette blir følgt opp også i seinare debattar og i utgreiingar frå Regjeringa om verksemda i FN og i dei utanrikspolitiske utgreiingane.

Eg vil nemne eit punkt til, som det vel nærmar seg at Regjeringa vil måtte gje nokre vurderingar av, og det er å handtere abstinensen etter at ein ikkje lenger er medlem av Tryggingsrådet. Det er klart at for Norge vil det vere mange arenaer som blir borte, mange møterom som vil vere mindre tilgjengelege når ein er ferdig i Tryggingsrådet i forhold til det ein hadde i dei åra vi var med der. Vi forlanger naturlegvis på ingen måte ei oppskrift frå Regjeringa, men det er ein situasjon som ein må begynne å førebu seg på, og som eg reknar med at utanriksministeren da vil gjere greie for for Stortinget, om ikkje nå, så ved eit seinare høve – vi får kome tilbake til dette i samband med utgreiingar, budsjett og liknande. Tida etter Tryggingsrådet vil vere eit viktig punkt å få drøfta med Stortinget.

Den siste konkrete saka som eg vil nemne i denne samanhengen, er det gledelege at vi har fått den internasjonale straffedomstolen på plass – rett nok med ein liten parallell til det som gjaldt klimaspørsmålet, at det er nokon som ikkje vil vere med. Men heldigvis er det så mange som vil vere med, at ein set i gang. Norge vil da, så vidt eg kan sjå, temmeleg tverrpolitisk slutte opp om denne. Det er ingen tvil om at vi skal vere med på denne internasjonale straffedomstolen.

Det fører til nokre problem som vi får handtere ved eit seinare høve. Eitt som eg vil peike på, er tidsavgrensing for dei to straffedomstolane som er oppretta. Det er allereie kome fram signal, som seinare er trekte tilbake, i forhold til Jugoslavia-domstolen, og liknande i det offentlege ordskiftet om Rwanda-domstolen. Det er eit dilemma som ein også får handtere: om det skal setjast ein konkret tidsfrist for eksistensen av desse to domstolane, eller om dei skal gjere seg ferdig med sakene som dei har, og deretter bli avvikla. Vi trur ein gjer klokt i ikkje å konkludere verken den eine eller den andre vegen. Med andre ord: Ein let domstolane arbeide, slik at ein ikkje gir nokon garanti til dei som freistar å lure seg unna domstolane, om å sleppe unna, ved at ein gitt tidsfrist blir sett opp.

Elles er det i år som i fjor stor semje om det som er innhaldet i meldinga, men det gir ei moglegheit til å ta opp enkelte sider ved FN-arbeidet, som vi har gjort på denne måten.

Åslaug Haga (Sp): Rapporten fra FNs generalforsamling gir Stortinget en anledning til å se på FNs arbeid i et bredt perspektiv. Senterpartiet konstaterer allment, utover det som sakens ordfører har orientert om, at også FNs 56. generalforsamling ble gjennomført med solid norsk innsats.

Vi vil benytte denne anledningen til å nevne et område som vi mener at det pr. i dag er for lite fokus på i FN, og det gjelder konfliktforebygging. På midten av 1990-tallet var det stor oppmerksomhet og store forventninger knyttet til det preventive diplomatiet. Man har sjølsagt erfart at arbeidet er krevende, og man møter sterke interessekonflikter. Dette tilsier ikke at man skal sette arbeidet til side, så vi vil oppfordre Regjeringa til å øke innsatsen på dette feltet økonomisk, men først og fremst politisk innenfor rammen av FN. Evnen til å hindre et nytt Kosovo eller Afghanistan vil først og fremst hindre menneskelige lidelser, men det vil også redusere behovet for ressurskrevende internasjonal innsats. Konfliktforebygging er således klokt i alle henseende.

Til tross for det manglende politiske trøkket på konfliktforebygging er det gledelig å se at FN møysommelig jobber seg fram mot å sikre bedre sammenheng mellom det tradisjonelt politiske og det utviklingsmessige arbeidet i organisasjonen. Etter vår oppfatning er dette et av de viktigste områdene å jobbe med i FN-reformsammenheng. FN må fungere som ett system under én ledelse på landnivå hvis arbeidet skal bli effektivt og man skal komme videre i arbeidet med konfliktforebygging.

Norge har satt temaet økonomiske drivkrefter som forårsaker konflikt, på dagsordenen i FN. Dette er en aktuell og framtidsrettet problemstilling som Regjeringa fortjener honnør for å drive fram, og det er et viktig tema i forhold til konfliktforebygging.

Vi forventer at dette arbeidet fortsetter også utover medlemsskapsperioden i Sikkerhetsrådet, og det bør jo da kunne bidra til å ta bort noe av den abstinensen som representanten Blankenborg nevnte.

Til slutt: Vi vil gi utenriksministeren honnør for norsk innsats i presidentmåneden i Sikkerhetsrådet. Denne ble gjennomført på en solid og god måte. Den norske innsatsen var utvilsomt viktig i forbindelse med de historiske vedtakene knyttet til Midtøsten. Nå må ingen muligheter stå uprøvd i forhold til oppfølging av Midtøsten-resolusjonene. Det vil være til stor skade for Sikkerhetsrådet og FN om resolusjonene ikke blir gjennomført. Vi forventer en offensiv holdning fra Regjeringa i oppfølgingen av disse resolusjonene. Initiativ fra FNs generalsekretær må støttes av Norge. Det har tradisjonelt vært norsk ryggmargsrefleks å støtte initiativ fra FNs generalsekretær. Det bør det også være framover. Å gi inntrykk av at FNs generalsekretær fremmer uoverveide initiativ, som det ble gjort i forbindelse med generalsekretærens forslag om å sende en styrke til Midtøsten, bidrar til å undergrave generalsekretærens autoritet. Det er ikke Norge tjent med.

Bjørn Jacobsen (SV): Det er ikkje vanskeleg å slutte seg til det skrytet som både utanriksministeren og UD og – heldt eg på å seie – alle som har bidrege til norsk godt arbeid i FN, har fått. Det er det lett å slutte seg til.

Eit par kommentarar til merknadene frå SV om arbeidet i FN. Det går kort og godt på at vi synest at «Enduring Freedom» som foregår i Afghanistan, har vore for lite forankra i FN. Vi synest nok at dette er eit teikn på litt aleinegang frå USA si side, at det er litt vel mykje signal ute og går på at her er det meir unilateral enn multilateral tenking. Der synest vi at Regjeringa bør presse USA endå meir inn på det FN-sporet som vi alle trur på.

Så synest vi at vi kjem i ei dobbeltrolle når vi i Afghanistan deltek både i krigen og i freden. Etter SV sitt syn burde vi ha halde oss meir til fredsarbeidet. Det er etter vårt syn der Noreg kan gjere den største og beste innsatsen.

Så er det – anten vi likar det eller ikkje – ei slags nyorientering når vi har norske troppar i Kirgisistan. Vi har ein flybase der, vi deltek der. Vi veit at det er økonomiske interesser i Sentral-Asia. Vi veit at det kanskje skal ein rørleidning gjennom Afghanistan osb. Så det er ei nyorientering som vi i Stortinget iallfall må følgje veldig nøye med på, for der skal ikkje Noreg som nasjon bli dregen inn i ein såkalla ny «out of area»-operasjon. Vi skal tenkje at Noreg er eit lite land, og vi har interesse av at også dei små landa i Sentral-Asia skal få bevare sin fridom utan at USA som stormakt grip for mykje inn, kanskje med bakgrunn i økonomiske interesser, for å kontrollere det sentralasiatiske området.

Utenriksminister Jan Petersen: Til det siste innlegget: Det hørtes ut som om representanten Jacobsen mente at de sentralasiatiske lands frihet på en eller annen måte var truet av amerikansk tilstedeværelse i området. Jeg håper at realiteten ikke var slik det hørtes ut som. Jacobsen vet utmerket godt at de sentralasiatiske land og den internasjonale koalisjonen står sammen i kampen mot terrorismen, det er jo det som er poenget.

Jeg har heller ikke – det må jeg innrømme – fått helt tak i SVs resonnementer knyttet til Afghanistan, for det er ikke noen tvil om at det amerikanerne og Norge gjør i «Enduring Freedom», har en basis i FN-vedtakene og følger FN-paktens regler om selvforsvar. Det er derfor ikke noen motsetning mellom dette og det øvrige vi gjør i Afghanistan. Poenget er selvfølgelig at man slår Taliban og Al Qaida tilbake. Jeg håper i det lengste at representanten Jacobsen mener at det er riktig å gjøre, noe annet ville jo være særdeles oppsiktsvekkende. Det er jo ikke slik at dette er en operasjon som FN har ønsket å overta, hvis Jacobsen skulle tro det.

Så et par kommentarer til Haakon Blankenborgs innlegg, og da bare i og for seg for å si at jeg er helt enig i de resonnementene han fremførte. Jeg tror definitivt at det er et dilemma for FN og FNs sikkerhetsråd i hvor stor grad man skal vedta resolusjoner. Også FNs sikkerhetsråd møter inflasjonens fare, men jeg tror det var svært viktig at vi fikk vedtatt resolusjoner om Midtøsten i mars måned, slik at Sikkerhetsrådet spilte seg inn i Midtøsten-konflikten igjen. Men det betyr ikke at hvor mange resolusjoner som helst er en god idé, og jeg tror Blankenborg og jeg er enige om at skal FNs sikkerhetsråd vedta resolusjoner, må det være i det øyeblikket man greier å arbeide seg frem til en enighet om noe, slik at rådet står samlet; da er man mest effektiv. En del av Norges stemmegivning har nettopp hatt sitt utgangspunkt i det resonnementet.

Det faktum at noen av resolusjonene ikke er gjennomført til punkt og prikke, er jeg helt enig med Blankenborg i er absolutt meget betenkelig, og det kreves en oppfølging slik at de blir gjennomført. Men det betyr ikke at de har vært uten betydning. Nettopp resolusjonene om Midtøsten tror jeg illustrerer dette godt, særlig den første resolusjonen, som ble vedtatt tidlig i mars, som gjør det klart både at det er en visjon om at de to stater skal leve side om side i sikkerhet, og at det saudiarabiske initiativet fikk en støtte. Begge deler var viktige politiske signaler, som på mange måter ligger under i det videre arbeidet i konflikten nå fremover. Så selv om ikke resolusjonene er gjennomført til punkt og prikke, er det allikevel viktige elementer i disse resolusjonene som har hatt politisk betydning. Derfor vil jeg gjerne nyansere bildet akkurat på dette punktet.

Når det så gjaldt Åslaug Hagas bemerkninger, har jeg ikke noe vesentlig å si til dem, bortsett fra den ene, hvor jeg nesten fikk inntrykk av at når FNs generalsekretær fremmer et forslag, er det upassende å stille spørsmål om de uavklarte sider av ideene. Det var slik Åslaug Haga fremførte det. Jeg håper i det lengste at det ikke var det hun mente.

Christopher Stensaker (FrP): Utenriksministeren sa seg enig i representanten Blankenborgs betraktninger om FN, og jeg må si at jeg ikke deler utenriksministerens syn der. Jeg greier vanskelig å følge Blankenborgs resonnement, særlig når det gjelder domstoler og FN-domstoler, hvorvidt man burde sette tidsbegrensninger, eller gjøre seg ferdig med de saker som domstolene har gående. Det er helt klart at man må gjøre seg ferdig med de sakene som pågår, uansett hvor lang tid det går.

Når det gjelder straffedomstolene for Rwanda, er det opprettet en folkedomstol, det såkalte Gacaca-panelet, og man har siden i fjor høst trent dommere til denne. Det er mer basert på det gamle afrikanske systemet med de vise rundt noen trær. Det er vel sånn det må foregå, for arbeidet med disse sakene som pågår der nå, ville, hvis man skulle brukt ordinære domstoler, ha tatt over hundre år, og så lenge kan ikke de 120 000 fangene som nå sitter fengslet under særdeles kummerlige forhold i Rwanda, vente. De fleste har nå sittet der nå i snart åtte år uten lov og dom, og mange er uskyldige – hvem vet man jo ikke før den prosessen har blitt ferdig. I innstillingen fra komiteen står det bl.a. at Norge aktivt har støttet straffedomstolene for Rwanda og det tidligere Jugoslavia, og at det snart blir opprettet en slik permanent internasjonal domstol i FNs regi. Da må man ikke oppfatte det slik at dette blir en internasjonal, permanent sak i Gacaca-systemet. Det var bare det jeg ville si.

Inge Lønning (H): Innstillingen fra komiteen er i alt vesentlig enstemmig, og det er naturlig og i samsvar med tradisjonen. Det som skjer i FN, og den rolle som Norge spiller i FN, har sjelden vært grunnlag for de store kontroverser i norsk utenrikspolitikk.

Når jeg likevel ber om ordet til en liten merknad, er det fordi det er noe som for meg er vanskelig å forstå i den måten SV på den ene siden har skrevet seg sammen med komiteen for øvrig i alle vesentlige saker, men samtidig ønsker å heise sin egen vimpel. Å få de to tingene til å gå i hop tankemessig er ikke helt lett.

For det første anmerker SV at aksjonene i Afghanistan ikke har tilstrekkelig forankring i FN-systemet. Det er vanskelig å forstå, for resolusjon 1368, som komiteen viser til, er jo helt soleklar og ikke til å misforstå på dette punkt, og en klarere forankring enn det kan jo vanskelig tenkes. Derfor ville det være interessant om SV kunne utdype nærmere hvilken ytterligere forankring i form av FN-vedtak som skulle være mulig eller ønskelig som grunnlag for det som har skjedd i Afghanistan.

Den andre merknaden fra SVs side er enda underligere, for den sier at Norge har påtatt seg en uheldig dobbeltrolle ved at vi både har deltatt i og deltar i operasjon «Enduring Freedom», og samtidig deltar i den humanitære innsats i Afghanistan. Det man spør seg, er: Er dette et særsynspunkt som gjelder Norge, til forskjell fra alle andre nasjoner i denne verden, eller mener SV det samme om andre nasjoner? Innebærer det f.eks. at man anser det forkastelig at USA, som har båret hoveddelen av byrden ved den militære operasjonen som har gjort ende på Taliban-regimet, egentlig er ukvalifisert til å delta i det humanitære arbeid, og derfor helst ikke burde yte penger eller noen annen form for innsats i det humanitære arbeid i det hele tatt? Hva med England, som er det andre land som har ytt en betydelig militær innsats? Burde de etter SVs oppfatning av virkeligheten også avstå fra å delta i det humanitære arbeid? Eller er dette noe som bare gjelder for Norge? Er det siste rest av drømmen om annerledeslandet at Norge er det eneste landet i verden som behøver å holde sin sti ren?

Bjørn Jacobsen (SV): Den største byrda som blir boren av Afghanistan-krigen, er dei 3 000–4 000 sivile i Afghanistan som allereie er døde. Sjølvsagt kan vi også ta med den forferdelege hendinga som utløyste dette, der også sivile blei drepne i New York og Washington.

Vi prøver å få fram eit alternativ til det å bruke krig, til at våpen alltid skal vere måten vi reagerer på. Litt av problemet med vår kultur er at vi har for mange våpen. Våpen er språket vårt, og det er det vi tek i bruk. SV prøver i det minste å vere eit alternativ til den måten å tenkje på. For ein gong må også den valdsspiralen stoppe. At FN blir gjort best mogleg i stand til å vere den som kan ta initiativet til dette, er eg sikker på at også representanten Lønning vil vere med på.

FN blir av og til misbrukt, ikkje minst av USA, som etter SVs syn bruker FN når det passar dei. Når det ikkje passa dei, skal ein ikkje ha FN med. Det ser vi også i andre samanhengar. Derfor har vi lagt inn den vesle merknaden om det.

Men elles er det jo greitt å sjå at også Lønning har fått med seg at SV i all vesentleg grad står bak fleirtalet i komiteen, men vi hadde eit par kilevinkar til USA.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.