Finn Kristian Marthinsen (KrF): Det er viktig at vi har et tilstrekkelig antall soningsplasser slik at vi unngår opphoping av folk som venter på å få gjort opp for sin kriminelle handling. Derfor støtter Kristelig Folkeparti at fengsels- og soningskapasiteten bygges ut for å komme på offensiven i det som i øyeblikket er et problem, og som skaper kø. Men vi ønsker også en tilpasning som har det positive utgangspunkt at rammene legger til rette for soningsinnhold som resulterer i et kriminalitetsfritt liv etter fullført soning. Dette er etter Kristelig Folkepartis mening den naturlige, viktige og samtidig ambisiøse målsetting med gjennomføring av den straff som den enkelte blir idømt.

Vi tror imidlertid ikke mangelen på rehabilitering utelukkende skyldes omstendighetene rundt den kriminelle. Men vi har grunn til å tro at mye kan forbedres ved å sette søkelyset på det jeg vil betegne som «det indre liv» under soningen og i løslatelsesfasen. Bakgrunnen for dette trosstandpunktet ligger i samtaler med både ansatte og innsatte gjennom mange år. Da vi behandlet kriminalomsorgsmeldingen, var det stor enighet om at det trengs kvalitetsheving på arbeidet med å gjøre innsatte kriminalitetsfrie etter løslatelse.

Sentralt i arbeidet med de innsatte er de ansatte. Det betyr at videreutdanning og etterutdanning av dem som allerede er ansatt i Fengselsvesenet, må bygges ut, for den ansatte skal være kontaktbetjent og må være skolert for det. I altfor stor grad har offentlighetens syn på og oppfatningen av en fengselsbetjent vært preget av det store nøkkelknippet med solid kjede. Dessuten har spillefilmer med stort innslag av fengsler forsterket bildet av fengselsledelse og fengselsbetjenter som umenneskelige bøller som slår og herjer med de innsatte.

I Kristelig Folkeparti mener vi at likså vel som i samfunnet for øvrig skal menneskeverdet respekteres og ivaretas for den som er under soning. Vi mener at respekt er en viktig forutsetning for dialog og tillit. Derfor vil verdibevissthet måtte være et utgangspunkt for kontaktbetjentens arbeid. Jeg går ut fra at dette er et tema som Fengselsskolen legger vekt på. Det bør det være også i etter- og videreutdanningsopplegg.

Fungerer den vedtatte ordningen med kontaktbetjent for alle innsatte? Jeg har stilt dette spørsmålet i mange fengsler. Fra ledelsen får jeg som regel bekreftende svar på at ordningen er iverksatt, og således oppfyller Stortingets vedtak. Men, går jeg nærmere inn på både form og innhold i ordningen, viser det seg at kvaliteten står langt tilbake å ønske. Når jeg tar dette forholdet opp med de innsatte, er det nærliggende å trekke den konklusjon at de fleste steder er kontaktbetjentordningen innført i navnet, men ikke i gavnet. Fra ledelsens side forklares det med at man er minimumsbemannet og at man jo også har ulike programmer for de innsatte, mens brukerne selv uttrykker skepsis til den praktiske utøvelse av kontaktbetjentordningen fordi betjent og innsatt møtes så sjelden. Begge parter mener ordningen kan være nyttig og framtidsrettet for den innsatte. Betjentene er sikre på at ordningen kan gjøre arbeidet mer meningsfylt og interessant. Dessuten vil kontaktbetjentarbeidets innhold sannsynligvis gjøre det mer attraktivt å søke Fengselsskolen.

Min hovedkonklusjon på dette er derfor at en forutsetning som det nå må tas fatt i for å bidra til reduksjon av tilbakefall hos ferdigsonede, er bedring av bemanningen ved fengslene, slik at kontaktbetjentordningen har rammevilkår for å kunne fungere etter intensjonen i Stortingets vedtak og etter den forrige Bondevik-regjeringens hensikt. Det vil være interessant om statsråden kan gi noen signaler om hvordan han vil prioritere dette i kommende budsjetter.

Det er tradisjon for at de fleste innsatte til soning i norske institusjoner er menn. Men det blir etter hvert også flere kvinner bak murene. En del av disse har overfor justiskomiteen gitt uttrykk for at de mener tilbudet om program og individuelt tilpasset opplegg er bedre for menn enn for kvinner. Det vil være interessant å få vite om statsråd Dørum deler denne vurdering, og om han i så fall vil bedre tilbudet til de kvinnelige innsatte.

Et tilbakevendende spørsmål dreier seg om hvilke virkemidler det er som gir positive resultater. «Sett dem inn på vann og brød, og la dem gjøre hardt fysisk arbeid!», sier mange, og mener det er god medisin mot gjentakelse av kriminalitet. Vi deler ikke denne oppfatningen i Kristelig Folkeparti.

Tilbakemeldinger synes å vise at det er store variasjoner både i forhold til personer og virkemidler med hensyn til effekt eller manglende effekt. Ikke minst derfor vil det være interessant og sannsynligvis nødvendig at det kontinuerlig blir utført både egen forskning på norske forhold og innsamling av forskningsresultater fra utlandet, der slike måtte finnes. Poenget med denne forskningen vil være å bidra til rammer, innhold og program som settes ut i livet i de ulike fengsler og institusjoner. Dette kan sikkert få betydning også på hvordan fengsler og institusjoner skal utformes, innredes og bemannes i framtiden.

Ved justiskomiteens besøk i Bergen fengsel ble vi gjort kjent med at man der arbeidet med tanken og muligheten for å bli en del av Universitetets forskningsbasis. Det kunne være interessant å høre statsrådens tanker omkring dette. Sannsynligvis vil et slikt prosjekt involvere flere departementer og kanskje også flere forskningsmiljøer ved Universitetet. For Kristelig Folkeparti er dette planer vi gjerne ser departementet engasjere seg positivt i videre, med tanke på at forskningen skal bidra til en mer effektiv kriminalomsorg.

Jeg har ved flere anledninger i forrige periode deltatt på seminarer i fengsler både i Skien og Bodø. Ved både skriftlige og muntlige tilbakemeldinger er minst 90 pst. av de innsatte enige om at den kritiske fasen med tanke på tilbakefall til kriminelle handlinger er løslatelsen. Det er nærmest en unison bekreftelse på at soningskontrakter og program tilpasset den enkelte er nødvendig, men uten en skikkelig forberedelse av løslatelsen og tiden etter denne er veien meget kort til å gjenoppta det kriminelle livet. I forberedelsen inngår mange elementer som det fører for langt å gjennomgå her, men noen enkeltpunkter vil jeg nevne.

Et sted å bo er viktig. Botrening er nødvendig, og normalatferd i samfunnet må for manges tilfelle læres. Hjelp til å finne fram i det kommunale sosialapparat trengs, og trygghet i en helt nye samfunnsrolle må bygges opp skritt for skritt. Det sosiale nettverk er som regel mangelfullt eller helt fraværende, med unntak av det kriminelle, som skal unngås. Usikkerhet preger horisonten den ferdigsonede ser foran seg ved løslatelsen.

Kriminalomsorg i frihet er et viktig virkemiddel for å hjelpe den løslatte. Men mangt rundt denne institusjonen har ikke fungert tilstrekkelig godt. Både manglende ressurser og for liten tid til oppfølging kan være årsaken. Her er det ikke min oppgave å vurdere hva som bør rettes opp i forhold til Kriminalomsorg i frihet. Jeg pekte utelukkende på de svar som de innsatte gir meg om hva de anser viktig for å komme seg ut av en kriminell livsstil. Det bør være viktig å lytte til brukerne og om mulig forandre i samsvar med de korrigeringer som brukernes svar åpner for.

I enkelte fengsler er det en større gruppe innsatte med en annen kulturbakgrunn og et annet trosfundament enn det kristne. Etter å ha drøftet rehabilitering og forholdet til «de fremmede» innsatte, skriver fengselspresten på Ullersmo følgende til meg den 7. januar 2000:

«På Ullersmo har vi arbeidet bevisst for å få et tilbud for de muslimske fangene. I lengre tid hadde vi regelmessig fredagsbønn ved en bosnisk imam. Jeg har jobbet nært til en del av de muslimske fangene. Jeg oppdaget to ting i denne tiden. Det kom en ro over noen av de som var ivrigst på fredagsbønnen. I denne tiden fikk noen sitt legitime religiøse behov dekket. Etter både norsk og internasjonal lovgivning har de krav på å få dekket dette behovet, og jeg er glad for at vi som institusjon fikk hjulpet dem med dette.

Det er vanlig at våre innsatte enten bagatelliserer det de har gjort eller får skylden over på andre for det de selv har gjort. I denne tiden opplevde jeg at noen av de muslimske fangene gikk virkelig inn i seg selv og sa: «Dette er vi skyld i og vi må gjøre opp for oss både overfor Gud og mennesker». Noen fikk problemer med det de hadde gjort også overfor sine ektefeller og barn og kontakten med hjemlandet og familien ble viktigere for dem.

Det siste året har vi ikke hatt fredagsbønn og jeg ser at to ting har skjedd:

• 1. Deres identitet som muslimer blir tynnere.

• 2. Denne erstattes ofte med en kriminell identitet hvor ansvarligheten blir svakere og hvor skyldfølelsen som er et av menneskets adelsmerker, nesten forsvinner.»

– Så langt sitatet fra fengselspresten. Hans konklusjon er at det bør ansettes en fengselsimam på permanent basis, slik at det kan bli regelmessighet i både fredagsbønn, muslimsk sjelesorg og faglig funderte råd til fengslets ledelse i spørsmål om islamsk praksis og forståelse.

Vil statsråden bidra til en prøveordning over et par år med fast ansatt imam i f.eks. halv stilling for å betjene Ullersmo og Ila?

Jeg er sikker på at statsråden er like positivt innstilt som undertegnede til alle bidrag som kan gjøre innsatte kriminalitetsfrie etter løslating. Sammen med det offentlige apparat har det gjennom mange år vært ivrige enkeltmennesker, menigheter og organisasjoner som har engasjert seg til fordel for de innsatte, og jeg tør også våge påstanden: til avlastning for de ansatte. Gjennom denne frivillige virksomheten er det etablert tillitsforhold og vennskap med varig positiv virkning. Flere av disse er villige til å bruke enda mer ressurser på samarbeidstiltak, f.eks. initiativtakerne bak prosjektet «Nytt Liv». Men som det nesten alltid er, trenger både dette og andre utmerkede tiltak økonomisk støtte. Imidlertid utløser den offentlige støtten store frivillige beløp i form av egne økonomiske tilskudd og menneskelige ressurser. For hver krone vi investerer, får vi flere tilbake!

Mange førstegangsinnsatte har rusproblemer. Dersom de ikke får hjelp med sitt rusproblem, vil de lett bli gjengangere i rettssystemet. Jeg tillater meg derfor å anmode statsråden om en vurdering av hvorvidt disse blir ivaretatt tilstrekkelig ut fra erfaringen med §12-soning.

Statsråd Odd Einar Dørum: Representanten Finn Kristian Marthinsen ber meg om å gi en oppdatering om status når det gjelder innholdet i straffegjennomføringen i fengsel.

Før jeg går gjennom noen av de konkrete elementene, har jeg behov for en generell bemerkning. Det er kriminalpolitisk viktig at målsettingene for straffegjennomføringen omfatter både selve gjennomføringen og innholdet i soningen. Uten målsettinger om bruk av rehabiliterende virkemidler får vi en dårlig straffegjennomføring. Den straffegjennomføringspolitikken som det har vært bred enighet om, er det derfor viktig å følge opp i praksis.

I kriminalomsorgens oppfølgingsarbeid vil det oppstå dilemmaer og prioriteringsvanskeligheter. For noen år siden, da kriminalomsorgen hadde ledig kapasitet, ble det mulig å bruke mer ressurser på rehabiliterende tiltak. Nå er soningskøen et faktum, og balansen i ressursbruken må bli annerledes ved at det blir fokusert på å bekjempe soningskøen.

Det arbeidet kriminalomsorgen nå gjør for å avvikle soningskøene, har for tiden høyeste prioritet, og dette har ført til at jeg dessverre har måttet senke ambisjonsnivået når det gjelder innholdet i straffegjennomføringen. I St.prp. nr. 1 for 2001–2002 var resultatmålene for 2002 å opprettholde antallet innsatte som har kontaktbetjent, og antallet domfelte med en framtidsplan. Når det gjelder programmer, var resultatmålet å ha en forsiktig vekst i antallet domfelte som deltar i påvirkningsprogrammer.

Press på høyt varetektsbelegg og flere flyttinger mellom fengsler fører dessuten til at fengslene får mindre tid til å arbeide systematisk med innsatte og sikre kvaliteten på innholdsarbeidet. Å få kontroll over soningskøen er derfor svært viktig, ja, det er helt avgjørende for også å få til bedre rammebetingelser for den videre utvikling av innholdet i straffegjennomføringen.

Det er et viktig mål at alle domfelte og varetektsinnsatte skal ha kontaktbetjent. Som et ledd i dette arbeidet utgav departementet i 1999 nærmere retningslinjer for det faglige innholdet og organiseringen av arbeidet. Retningslinjene beskriver kontaktbetjentens viktigste funksjoner, som å informere innsatte, kartlegge innsattes problemer, hjelpe innsatte med å lage en framtidsplan og bistå ved henvendelser til forvaltningssamarbeidspartnere.

Oppfølgingsansvaret for fagutviklingen er nå lagt til kriminalomsorgens regioner og til Kriminalomsorgens utdanningssenter, KRUS. Regionenes rapportering i 2001 tyder på at ca. 70–80 pst. av alle innsatte hadde kontaktbetjent. Det er også behov for å styrke kontaktbetjentarbeidet når det gjelder organisering og tilrettelegging i fengslene.

Styrking av arbeidet med framtidsplaner, altså soningsplaner, i fengsler og friomsorg har vært et prioritert område i de senere år. For å sikre kvaliteten på dette arbeidet utgav departementet i 2000 nærmere retningslinjer for arbeid med framtidsplanlegging. Framtidsplanen skal være løsningsorientert og ta opp spørsmål som arbeid, utdanning, deltakelse i programmer og fritidsaktiviteter. En viktig del av arbeidet med framtidsplaner er samarbeidet med andre etater.

Det er fortsatt behov for å øke både antallet framtidsplaner og kvaliteten på disse planene, særlig for innsatte med kortere gjennomføringstid enn seks måneder.

Det er et mål at både kvinner og menn skal kunne nyttiggjøre seg de tilbudene som finnes i fengslene. Både kvinner og menn får individuelle tilbud om kontaktbetjent og framtidsplaner, og har utbytte av dette. Kvinner utgjør som kjent en liten prosent av alle innsatte, og har ofte særlige problemer knyttet til rusmisbruk, overgrep, stigmatisering mv. Det er en utfordring for fengslene å klare å møte kvinners behov, men kvinnefengsler som Fredrikstad og Bredtveit har utviklet god kompetanse på dette. Særlig kontaktbetjentordningen, men også framtidsplanarbeidet, fungerer godt i de nevnte kvinnefengsler og i fengsler med egne kvinneavdelinger, som Skien og Bergen. Fredrikstad fengsel har i flere år vært pilotprosjekt for og drevet et eget program for kvinner, PROK. Kvinneprogrammet er et bevisstgjøringsprogram som tar opp temaer som relasjoner til partnere og barn, grensesetting, kommunikasjon mv.

I utviklingen av programvirksomheten har det vært viktig å ha et mangfold av programmer. Noen programmer er utviklet i vårt eget land, andre er hentet fra utlandet og tilrettelagt for norske forhold. Fra Canada har vi hentet mestringsprogrammet Ny Start for fengselsvesenet og tilsvarende En til en-programmet for friomsorgen. Rusprogrammene RIF, Rus i fengsel, og Mitt valg, Soning i samfunnet, er også mestringsprogrammer hentet fra Canada. Disse programmene er utviklet på grunnlag av omfattende forskning om hva man antar kan endre kriminell atferd.

Mulighetene for et forskningssamarbeid mellom fengselet i Bergen og Universitetet i Bergen, som representanten Marthinsen nevner, er interessante. Det er utvilsomt et behov for mer forskning rundt hvilke metoder som kan være aktuelle for å hindre gjengangerkriminalitet.

De programmene som er utviklet i Norge, som f.eks. volds- og sedelighetsgruppene og Promilleprogrammet i friomsorgen, er såkalte erfaringsbaserte programmer. Disse programmene er bygd på systematiserte erfaringer om hva man antar kan endre den kriminelle atferden. Volds- og sedelighetsgruppene er eksempelvis utviklet etter modell fra Alternativ til Vold, ATV, og tilrettelagt for kriminalomsorgen.

Flere av de programmene som har vært i drift i mange år, og som har et høyt antall deltakere, er evaluert av Kriminalomsorgens utdanningssenter, KRUS. Dette gjelder f.eks. Ny Start, volds- og sedelighetsgruppene, Promilleprogrammet mv.

Vi vet at svært mange førstegangsinnsatte har store rusproblemer og kunne hatt nytte av straffegjennomføring i medhold av § 12. Statens institutt for rusmiddelforskning, SIRUS, vil iverksette en landsomfattende undersøkelse i 2002, hvor de skal kartlegge omfanget av rusmisbruk hos innsatte og hvilken effekt straffegjennomføringen har på rusmisbruket. Da vil vi kunne få sikrere tall for utbredelsen av rusmisbruk i fengslene og et bedre grunnlag for å iverksette tiltak for denne gruppen.

Vi har nå ikke egen statistikk over antall førstegangsinnsatte som gjennomfører straffen i institusjon etter § 12, og jeg kan derfor ikke svare konkret på om dette blir ivaretatt tilstrekkelig. Dette er imidlertid et område som jeg i samsvar med det jeg har sagt nå i dette innlegget, vil gå inn i, fordi jeg er opptatt av at dette skal fungere både systematisk og tilrettelagt. Representanten Marthinsen har også berørt det i forhold til frivillige organisasjoner.

Når det gjelder fengselsprestene, har de utvilsomt en viktig funksjon, og når det gjelder mulighetene for å få til en imamstilling fordelt på Ullersmo og Ila, er jeg villig til å se på dette og vil i tillegg ta opp saken med kirkeministeren. Men det er jo ikke slik at vi kan opprette stillinger eller bevilge penger i innlegg i interpellasjonsdebatter i Stortinget, så jeg får uttrykke meg på den måten som jeg nå har gjort.

Å bekjempe kriminalitet er ikke et eneansvar for justissektoren. Det er umulig for kriminalomsorgen alene å klare å hindre fremtidig kriminalitet, fordi gjengangerne ofte har omfattende sosiale problemer og rusproblemer. Ved å samarbeide med arbeidsmarkedsetaten, skoleverket, rusomsorgen, sosialetaten, psykiatrien mv. vil det være mulig å redusere tallet på gjengangere og hjelpe dem til et bedre liv. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning og Arbeidsdirektoratet/Aetat har nylig inngått en formalisert avtale om samarbeid og ansvarsdeling i den kritiske løslatelsesfasen. Jeg oppfatter dette som en viktig del av det såkalte forvaltningssamarbeidet, rett og slett for å hindre det som vi alle vet ofte skjer når man kommer ut utenfor murene og står der med en plastpose, nemlig at veien tilbake til kriminaliteten er så altfor kort. Det å utvikle forvaltningssamarbeidet, slik det nå skjer i forhold til både Arbeidsdirektoratet og Aetat, er et viktig skritt for å hindre at man blir kriminell gjenganger.

Betydningen av de frivillige medarbeiderne er nedfelt i St.meld. nr. 27 for 1997-98 Om kriminalomsorgen. Nettverksbygging for domfelte som mangler sosiale kontakter utenom de kriminelle miljøene, er en viktig, men svært vanskelig utfordring. Mange trenger gode rollemodeller og sosiale erfaringer med folk utenfor det kriminelle miljøet. Dette må være en viktig målgruppe for de frivillige medarbeiderne.

Kriminalomsorgen samarbeider også med en rekke organisasjoner med humanitært, religiøst, idrettslig, kulturelt eller rusbekjempende formål, som Foreningen for Fangers Pårørende, Røde Kors" besøkstjeneste, Frelsesarmeen, Kirkens Sosialtjeneste, Kirkens Bymisjon, Pinsemenigheten mfl. Disse gjør en verdifull innsats gjennom besøkstjeneste og aktiviseringstiltak som kan styrke domfeltes selvfølelse, gi dem nye ferdigheter og integrere dem i nye miljøer.

Det er viktig å videreføre samarbeidet med de frivillige organisasjonene. Vi ønsker at disse skal ha økt fokus på nettverksbygging og løslatelsesproblematikk og være viktige støttespillere i planleggingen av løslatelse. Jeg setter stor pris på den frivillige innsatsen som gjøres i fengslene, men ønsker også at de frivillige skal engasjere seg mer for klientene i friomsorgen ute i samfunnet.

La meg også tilføye at jeg gjennomfører systematisk besøk i fengsler og konstaterer at når fengslene ikke er for store – og etter internasjonale forhold har vi jo ikke store fengsler i Norge – kan det også i fengsler som ikke har formelle og bra navn på det de driver med, være en god kontakt. Jeg var f.eks. nylig i fengselet på Hamar og opplevde de ansattes beskrivelse av forholdet til de innsatte og deres skildring av det nære forholdet til byen, og hvor de med stolthet sa, uten at de egentlig kunne bruke ordet kontaktbetjent eller programskaping, at det er mange der ute nå som er livsviktige medarbeidere i samfunnet. Så hvis man kan finne det som jeg opplever at representanten søker, det fine skjæringspunktet hvor de som jobber i fengselet er kloke nok til også å være rollemodeller og bidra til at kriminelle kan finne en annen atferd og samtidig spille på samarbeidet, ikke bare med det offentlige, men også med det sivile samfunn utenfor, er det ingen tvil om at vi også skaper resultater.

Det er mange flotte ansatte i norske fengsler som driver med dette, og jeg vil gjerne fra denne talerstol gi dem anerkjennelse. Veldig ofte er det slik i Stortinget at det blir fokusert på at det trengs penger eller annet – og slik må det være – men det er veldig mange mennesker som gjøre en kjempeinnsats. La dem herved være hedret og æret fra denne talerstolen! Jeg har sågar truffet ansatte som jobber på dugnad for at cellene skal bli fort nok ferdige, slik at de kan få trivsel på jobben og gode forhold for de innsatte.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg vil gjerne takke statsråden for svaret.

Statsråd Dørum understreket at det er viktig å få soningskøene ned. Det engasjementet deler jeg fullt ut. Samtidig mener jeg det er på sin plass å understreke at det også er en sammenheng mellom soningskøene og gjengangerne – de som er med på å oppta plassene i fengslene. Vi må derfor også ta tak i rehabiliteringen. Jeg synes det er nødvendig når vi jobber så hardt for å få soningskøene ned, at vi også har dette in mente.

Jeg registrerte at statsråden også var positiv til det som gikk på Bergen Fengsel og deres tanker omkring det å drive forskning på hva slags behandling som virker, og problemstillinger knyttet opp mot dette, som forholdet mellom dem og Universitetet. Jeg kan forsikre statsråden om at Kristelig Folkeparti også synes dette er meget interessant og vil bidra aktivt til de initiativ som trengs for å få noe kjøtt på de bein som nå er antydet, både fra de ansattes side og fra ledelsens side i Bergen, men også fra det politiske miljøet her nå.

Statsråden nevnte også det som gikk på imamstilling på Ullersmo og Ila, og jeg har selvfølgelig stor forståelse for at man ikke kan tildele stillinger fra Stortingets talerstol. Det er ikke tradisjon for det, og det er heller ikke hjemmel for å gjøre det, tror jeg. Imidlertid har jeg enda en gang lyst til å understreke at det er viktig å ha denne funksjonen i forhold til de relasjonene som den nevnte fengselspresten pekte på. Dessuten er det viktig at man får et mer ordnet forhold med en fast ansatt imam, som kan bidra til tillitsskaping og kommunikasjon mellom de muslimske innsatte og fengselsledelsen. Jeg tror også det handler om å forstå hverandre, ganske enkelt.

Når det gjelder de frivillige, har det heller ikke vært til å unngå at vi har registrert usikkerhet forbundet med fordelingen av midlene som stilles til disposisjon, bl.a. på post 70 under kap. 430 i budsjettet. Når den usikkerheten rammer virksomhet som har langsiktighet i seg – som f.eks. Pinsevennenes fengselsmisjon – skaper det problemer. Etter min vurdering bør derfor statsråden kanskje sørge for å lage noen enkle retningslinjer for hvordan man ønsker å involvere de frivillige og private initiativ i kriminalomsorgen, slik at det ikke alltid bare dreier seg om ad hoc-opplegg i forhold til de frivillige. Det ville være positivt både for de frivillige – tror jeg – og for fengselsvesenet som sådant.

Statsråd Odd Einar Dørum: Først for ordens skyld: Jeg har erklært meg inhabil ved fordeling av midler på post 70, fordi jeg er ansatt i og har permisjon fra Kirkens Bymisjon. Jeg har tenkt å bringe permisjonen og ansettelsesforholdet til opphør i nær framtid, slik at jeg ikke er inhabil ved framtidig behandling. Men la meg si for det punkts vedkommende at jeg har hørt representanten Marthinsens synspunkter.

Når det gjelder spørsmålet om imam, har jeg faktisk tenkt å gå inn i den saken. Jeg har på planene mine et besøk på Ullersmo i nærmeste framtid, på samme måte som jeg har planer om å besøke Kongsvinger og Vardåsen. Jeg konstaterer at det skjer gledelige ting på tverrpolitisk grunnlag og med bred innsatsvilje. Og la meg si: La det være overgangen.

Det sier seg selv at når vi har en soningskø som er som den er – man prioriterer å sette folk i varetekt, deretter sette inn dem som har lange dommer, som er medlem av gjenger, og også voldsdømte – sier det seg selv at det ofte fører til at man får omflyttinger. Når de omflyttingene skjer, er det saklig sett ganske problematisk å fokusere på kontaktbetjentenes relasjoner. Det er ingen tvil om at det å få soningskøen under kontroll derfor er helt avgjørende for å få opp kvaliteten på soningen, som var innholdet i representantens interpellasjon til meg. Derfor har Regjeringen fremmet den saken som ligger i Stortinget, om Vardåsen, og som jeg har konstatert at det ved mange gode krefters innsats ser ut til å kunne bli en løsning på. Vardåsen er en unik mulighet til å få gjort noe med soningskøen på kort sikt. Det er mitt håp å få opp et antall plasser som kan bety noe, i løpet av høsten, og Vardåsen vil fram til neste sommer alene kunne gi oss 110 plasser ved dugnad. Det er slikt som monner, og da kan man også komme bort i det som er helt nødvendig, nemlig stabiliteten i forhold til å sortere disse prioriterte gruppene. Da vil man også få mye bedre fokus på det som er representantens anliggende. Men det er ingen grunn til å legge skjul på at når vi har denne køen og vi har de prioriteringene som er markert i ulike stortingssammenhenger, blir det ofte et komplisert puslespill å få det til å gå opp, og da får man ikke stabile relasjoner. Det var det jeg forsøkte å snakke direkte og åpent om i innlegget mitt. Jeg ønsker derfor å si at dette må vi få under kontroll, og nøkkelen er å få soningskøen under kontroll. Det å få den under kontroll har topp prioritet, men det virker inn på det som er representanten Marthinsens anliggende, å ha to tanker i hodet samtidig: få unna soningskøen og få opp kvaliteten.

Når det så gjelder dette å forske, er jeg veldig var, for hver gang en statsråd uttaler seg om forskning, kan det oppfattes som om man svarer på en søknad, og det vil jeg heller ikke bli oppfattet som å gjøre fra Stortingets talerstol. Jeg vil nøye meg med å si at jeg synes at representanten har reist interessante tanker. For ikke å bli fortolket utover det har jeg vist til den erfaringsmessige og erfaringsbaserte forskningen som er gjort. Jeg er spesielt engasjert i dette § 12-spørsmålet som representanten tok opp, og jeg vil gå inn i det og også følge det videre.

Presidenten: Presidenten vil for sin del uttale at det ikke er noe forbud mot å avgi løfter fra Stortingets talerstol i interpellasjonsdebatter, det er bare forbud mot å fremme forslag. Problemet er vel at det alltid er vanskelig å holde løftene.

Knut Storberget (A): Dette er en interessant og viktig debatt, men interpellasjonen, og for så vidt svarene som er kommet, er en merkelig øvelse.

Problemet i forhold til kriminalomsorgen er at vi nå står overfor en svært alvorlig situasjon med lang kø, og det er en vedvarende kø, og det er ingen grunn til å tro at dette er en ad hoc-situasjon. Vi har, som interpellanten også har pekt på, en type soning hvor innholdet – eller «det indre liv», for å bruke hans egen språkdrakt – svikter. Derfor syns jeg det er både trist og rimelig oppsiktsvekkende å høre justisministeren fra Stortingets talerstol si at man nå har valgt å senke ambisjonsnivået når det gjelder straffegjennomføringen, at man skal få unna køen og så få opp kvaliteten. Det er en svært dårlig løsning. Det er antakelig slik at vi ikke vil få unna køen hvis vi ikke får opp kvaliteten. Representanten Marthinsen var jo også inne på at en av hovedutfordringene for å få ned presset i forhold til soningskøen nettopp må være at vi får bedre effekt ut av soningen, slik at folk kommer ut av sirkulasjonen.

Derfor vil jeg utfordre justisministeren til å ta en runde til på om det virkelig er slik at man skal senke ambisjonsnivået i forhold til kvaliteten. Realiteten er jo at man har senket ambisjonsnivået i forhold til dette. Det ser vi av budsjettvedtakene. Det er her interpellantens rolle burde komme klarere fram. For når han nå sjøl trekker fram både spørsmålet om kontaktbetjenter og om soningsplaner – som interpellanten sier er «innført i navnet, men ikke i gavnet» – og snakker om å forhindre gjengangere ved bedre forberedelse av løslatelsesfasen og å involvere frivillige krefter, og også peker på førstegangsinnsattes rusproblemer, er det grunn til å si at dette er problemer som ikke løses ved at vi nå nærmest strammer inn, og det bidrar for så vidt heller ikke til økte ressurser i forhold til kriminalomsorgen. Dette er ikke gratis. Det er dette man dropper først når det er tomt for midler ute i kriminalomsorgen. Presset for å få flere fysiske plasser vinner igjennom. Det er grunn til å spørre ikke bare om statsrådens tanker, slik interpellanten gjør, men om hvor det blir av Kristelig Folkepartis egne tanker, og for så vidt også egne innspill, når midlene skal fordeles. Det er i et slikt lys representanten Marthinsens interpellasjon knapt kan være verdt papiret den er skrevet på.

Når vi vedtar budsjettene i Stortinget, er det skattelette til de rikeste som kanskje kommer først, og ikke økte midler til justissektoren. Det er på denne bakgrunnen Arbeiderpartiet i statsbudsjettet for i år og også i revidert nasjonalbudsjett velger å legge sin økte satsning på denne sektoren i forhold til kriminalomsorgen.

Trond Helleland (H): Dette var en interessant interpellasjonsdebatt helt til representanten Storberget begynte å trekke inn billig retorikk om skattelette og slynge ut den ene påstanden etter den andre uten dekning i virkeligheten i det hele tatt.

Det er vel ingen i denne salen som er uenig i at den største utfordringen innenfor kriminalomsorgen akkurat nå er å skaffe flere soningsplasser. Også representanten Storberget har den oppfatningen, tror jeg. Derfor har Regjeringen foreslått å etablere et fengsel i Vardåsen leir, og derfor har vi satt i gang nye prosjekter som skal få bukt med soningskøene.

Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Den utfordringen representanten Marthinsen tar opp, er også viktig for soningskøene. Hvis vi klarer å gi de innsatte et tilbud som gjør dem beredt til å gå tilbake til samfunnet og opptre som lovlydige borgere, vil naturligvis problemene med soningskøer være en saga blott. Det er dessverre et stort problem at norske fengsler i stor grad er fylt opp med gjengangere. Innsatte som går ut og inn av fengslene, er et stort samfunnsproblem, og viser at det fortsatt er mye å hente når det gjelder rehabilitering.

Jeg er enig med representanten Marthinsen i at kontaktbetjentordningen er viktig. Jeg tror det er nødvendig å avvente resultatene av ordningen noe, men samtidig er det viktig å samle erfaringsmateriale fra de ulike fengslene, slik at man bedre kan finne ut hvilke tiltak og angrepsvinkler som gir resultater. Derfor er bl.a. de tankene som ble lansert i Bergen fengsel, interessante. Forskning knyttet til fengsler og soningsforhold vil kunne bidra til å avdekke hvilke tiltak og rehabiliteringsopplegg som virkelig fungerer.

Når det gjelder tilbakeføringen til samfunnet, vil også jeg legge inn et godt ord for de mange frivillige personer og organisasjoner som arbeider med dette. Miljøforandring er et viktig stikkord for en vellykket tilbakeføring til samfunnet. De frivillige sammen med det offentliges egne institusjoner spiller begge en viktig rolle i dette, samtidig som de utfyller hverandre. Jeg har sittet fire år i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen og sett det vellet av frivillige organisasjoner som gjør en kjempeinnsats. Mange av disse kan med små midler gjøre en kjempeinnsats også innenfor kriminalomsorgen. Jeg tror vi må erkjenne at det har vært for lite fokusert på hva de frivillige kan gjøre, og jeg vil arbeide for at vi gir disse større muligheter til å gjøre en jobb for de innsatte. Det må bli slutt på at disse organisasjonene lever i usikkerhet om de blir tildelt midler halve året. Forutsigbarhet er viktig for å holde engasjementet og innsatsviljen ved like.

Vi trenger en kriminalomsorg som leverer, en kriminalomsorg som bidrar til å redusere gjengangerkriminaliteten. Et opphold i soningsanstalt er viktig for samfunnet som trenger beskyttelse, men det er også viktig for de innsatte. Målet må være å gi dem positive verdier og ballast til å komme ut av en kriminell løpebane. Det vil den innsatte tjene på, og det vil samfunnet tjene på. Derfor må innholdet i soningen være i fokus. Vi trenger erfaringsdata på hva som virker og hva som ikke virker. Bare da kan vi sette inn de riktige tiltakene.

André Kvakkestad (FrP): Målet og innholdet i en soning er å hindre gjentagelser, men i enkelte tilfeller også å holde vanekriminelle ute av sirkulasjon til å begå ny kriminalitet.

Jeg forstår interpellanten dit hen at spørsmålet i stor utstrekning gjelder der det er mulig å forebygge gjentagelser ved å sette inn adekvate tiltak. Det er åpenbart at det å få mennesker ut av en kriminell løpebane er viktig, både for personen det gjelder, og for samfunnet som sådant. Sett på den bakgrunn er det viktig å ha et fungerende tilbud, spesielt i forhold til aggresjonsmestring og rus. Her vil det også være en del å hente. Samtidig vet jeg at det arbeides en god del innenfor disse områdene.

Jeg synes det er interessant at Kristelig Folkeparti mener at det er en fast ansatt imam som skal frelse de innsatte i norske fengsler. Trosfrihet er viktig, også i fengslene, men at Kristelig Folkeparti vil ha fast ansettelse av imamer fremstår som noe underlig. Det finnes antakelig flere trosretninger blant innsatte i norske fengsler som jeg da går ut fra at Kristelig Folkeparti også ønsker å ansette representanter fra.

En vurdering som bør være viktig, og da spesielt ved avslutningen av forvaringssaker, må være om gjentagelse er sannsynlig eller ikke. Her vil det være avgjørende å se om det gitte tilbud har gitt den nødvendige effekt. Har ikke tilbudet gjort det, må ikke bare personen holdes tilbake, men tilbudet må naturligvis også endres med bakgrunn i den erfaring som er gjort. Det er da en fortløpende evaluering og kvalitetssikring er viktig. Skal en kunne sikre den nødvendige kvalitet, vil det være riktig med et fagmiljø som kan bidra på en god måte. På samme måte vil det være behov for å ha et faglig grunnlag for å videreutvikle tilbudene, slik at en kan hjelpe flest mulig ut av en kriminell løpebane. Det vil da kanskje være en fordel å knytte dette opp til et godt forskningsmiljø, og jeg har forstått at spesielt fengselet i Bergen har kunnet tenke seg å bidra i denne sammenhengen. Da kunne man jo kanskje også vurdere om Universitetet i Bergen ville vært en egnet samarbeidspartner.

Anne Helen Rui (A): Dagens interpellasjon omhandler et av de viktigste temaene innenfor kriminalomsorgen: å legge forholdene til rette for at ikke lovbryterne fortsetter med sitt kriminelle handlingsmønster. Likevel stiller jeg meg undrende til hensikten bak og spesielt tidspunktet for dagens interpellasjon, sett i lys av Regjeringens fremlagte reviderte nasjonalbudsjett og budsjettavtalen med Fremskrittspartiet. Blant annet kan jeg ikke finne ei krone til Alternativ til Vold, som vi og Regjeringen vet sliter økonomisk, men som vi er helt avhengige av for å få bukt med voldelige mannlige innsattes problemer.

I revidert foreslås det noen nye fengselsplasser i Trondheim og Kongsvinger, men ingenting til drift av de andre fengslene, og vi vet at nye fengselsbetjenter koster penger. I dag står det 2 500 mennesker i kø for å få sone straffene sine, og vi vet at det er bruk for flere faglærte mennesker i svært mange av våre fengsler. Blant annet ved Hof fengsel i Vestfold sies det klart ifra at de kunne hatt 18 flere innsatte til enhver tid hvis de hadde fått mer penger til drift. Det hadde blitt 6 570 flere soningsdøgn pr. år. Det kunne ha gjort et solid innhogg i køen av folk som har fått korte dommer, og som også står i kø, og for dem handler det ikke så mye om innholdet i den korte soningstiden, men faktisk om å få gjort opp for seg og komme videre i et ikke-kriminelt liv. Norsk Fengselstjenestemannsforbund hevder også at så mange som 307 innsatte er feilplasserte og burde inn i psykiatriske avdelinger eller i rusinstitusjoner, og iallfall ikke vært i fengsel.

Det er, som sagt før i dag, forsket altfor lite på det som utføres av programmer av alle slag, kontaktbetjentordningen, kontrakter om rusfrihet, skolegang og andre aktiviteter som foregår inne bak fengslenes murer. Hvilken effekt har dette egentlig på de innsatte, og hvilke resultater får vi?

Jeg vet, i likhet med mange av de andre som har hatt ordet i dag, at fengslet i Bergen gjerne vil ta på seg oppgaven med å bli et «universitetsfengsel», for på denne måten å komme godt i gang med mer nødvendig forskning på dette området. Det aller viktigste for den innsatte, for dennes familie og for samfunnet må jo være at når soningen er ferdig, skal den innsatte komme ut og forbli utenfor murene som et arbeidende og samfunnsbevisst menneske, og ikke få tilbakefall.

Vi registrerer dessverre at kvinner tar etter menns atferd og blir lovbrytere oftere nå enn før. Samtidig utgjør de ennå heldigvis en liten gruppe innsatte.

Tilbakemeldingene vi fikk bl.a. på Bredtveit, er at det er lite fokus på kvinnelige innsattes problemer, og spesielle programmer for dem finnes det veldig lite av. Dessuten påpekte de at de har altfor liten mulighet til å være sammen med sine barn og sin familie.

Finn Kristian Marthinsen (KrF):   Representanten Helleland understreket viktigheten og betydningen av de frivilliges innsats i denne sammenhengen, og det synes jeg også var riktig å få understreket, og jeg satte pris på at det ble påpekt nok en gang.

Imidlertid undret jeg meg svært over Arbeiderpartiets innlegg i denne saken, over de uttrykk som ble brukt ved en anledning som dette, hvor man altså kan fremme positive forslag og komme med positive bemerkninger. Representanten Storberget sa f.eks. at interpellasjonen ikke var verd papiret den var skrevet på, og lurte på hvor det ble av Kristelig Folkepartis tanker omkring dette. Ja, de kom til uttrykk i innlegget, de – hvis representanten hørte etter, og det måtte han åpenbart har gjort, for han siterte en del fra det. Men han forstod det kanskje ikke.

Når representanten Rui sier at det man trenger, er mer penger, så ville det ikke falle meg inn å si at det ikke er riktig. Men de pengene sørget i hvert fall ikke Arbeiderpartiet for da de satt ved makten. Og hvem er det som har hatt ansvaret lengst for den situasjonen som vi har i dag? Men jeg synes ikke en slik interpellasjonsdebatt er den rette anledning til å skylde på hverandre. Dette skal være framtidsrettet, dette skal handle om hva vi skal gjøre nå og i tiden som kommer, og ikke hva som har vært gjort. Da må vi være positive i forhold til det som foreligger, og jeg har tillatt meg gjennom denne interpellasjonen å peke på en del av nettopp disse forholdene, og jeg tror at ved at man går sammen om dette, så får vi en bedre situasjon i framtida.

Jeg har vært i forhandlinger med Arbeiderpartiet også da vi satt i regjering forrige gang, og det var ikke til kriminalomsorgen Arbeiderpartiet bad om flere penger, det var til andre områder. Jeg kan forsikre at fra Kristelig Folkepartis side har vi gitt klart og tydelig uttrykk for at nettopp i forhold til kriminalomsorgen er det viktig å styrke budsjettene, men vi står i en situasjon hvor vi har for lite til alt, og da må vi prioritere. Nå har statsråden gitt uttrykk for – og der har han fått tilslutning fra komiteen – at man jobber i forhold til å øke soningskapasiteten. Jeg har også bedt statsråden om å ha en tanke til i hodet på samme tid, og det har han også klart sagt fra i sitt innlegg fra denne talerstolen at det er han i stand til, og jeg har aldri noen gang trukket det i tvil.

Oppsummert: Jeg ser fram til det samarbeidet som vi kan ha i framtiden for å få en kriminalomsorg som blir bedre for de innsatte og de ansatte og til beste for vårt samfunn.

Statsråd Odd Einar Dørum: Først en litt alminnelig refleksjon: Presidenten antydet at det var fritt fram for å gi løfte fra Stortingets talerstol. Nå har presidenten og jeg det til felles at vi både har vært/er stortingsrepresentanter og statsråder, så vi vet vel hva som kan følge på løfteveien hvis man ikke holder det. Da er ættestupet ikke langt unna. Så jeg prøver å holde meg til den stil som jeg tror jeg nå har praktisert en tid, at jeg deler ut det jeg kan dele ut når jeg har det.

Men jeg tar faktisk på alvor det som er sagt av representanten Marthinsen. Jeg tror nok vi skal se det slik at når det er et dilemma, som jeg beskrev, så er det jo greit at det dilemmaet ligger på bordet. Jeg skal gjenta det jeg sa i innlegget mitt: Når vi har en kjempehøy kapasitetsutnyttelse i norske fengsler og soningsinstitusjoner og vi er nødt til å flytte på folk – det er varetekt og forskjellig andre soningsforhold – er det selvfølgelig krevende og i mange sammenhenger vanskelig å holde oppe trykket på en straffegjennomføringspolitikk som holder alle idealene på plass. Det er jo bare slik det er, og derfor er det å få økt antallet soningsplasser viktig.

Men det er faktisk ett element ved å bekjempe soningskøene som er helt avgjørende, og det er at vi i Norge har en struktur med ikke for store institusjoner. Det at vi f.eks. på Vardåsen får en institusjon som på kort tid skal opp i 110 plasser – den skal få ca. 80 plasser etter en tid – ligger innenfor den norske strukturen. Ved å holde denne strukturen øker også muligheten, gjennom institusjonens karakter. Så gav jeg et eksempel fra en liten institusjon som jeg har besøkt, nemlig Hamar, for å se hvordan folk, fordi de brenner for jobben sin og er opptatt av den, finner praktiske løsninger og snakker om det på en all right og konstruktiv måte. Jeg skal oppsøke alle disse situasjonene, og jeg skal selvfølgelig ta med det som her er definert som de to tankene, inn i mitt arbeid med å finne alle åpningene og mulighetene som ligger innenfor kriminalomsorgen, og som ligger i den forpliktelse jeg har som statsråd konstitusjonelt og i forhold til ethvert framtidig budsjettarbeid.

Når det så gjelder det som representanten Rui tok opp om Alternativ til Vold, vil jeg si at det er et flott tiltak. Vi gjorde en innsats her tidligere i år for å sikre tiltaket ved en dugnad fra forskjellige departementer. Jeg er fullstendig oppmerksom på at det er verdifullt, men vi har vært nødt til å prioritere slik som vi har gjort innenfor budsjettrammen. Det må vi vedstå oss, også i det framlegg som nå ligger i Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Når det gjelder institusjonen i Hof, har jeg fått den informasjon at der er man pålagt å kjøre med fullt belegg dette året, og det må jeg ta til etterretning. Det er slik det skal være, og det er slik det bør være.

Jeg tror ikke noe annet om stortingsrepresentanter, uansett parti, enn at når de reiser en sak, så reiser de saken fordi de brenner for den. Jeg kommer til å behandle alle representanter, uansett hvilken partibetegnelse de har, som at de har et oppriktig og ærlig engasjement når de reiser en sak overfor meg som statsråd. Det er en spilleregel jeg ikke har tenkt å fravike.

Presidenten: Behandlingen av sak nr. 5 er avsluttet.