Presidenten: Presidenten vil foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter.

– Det anses vedtatt.

Carl I. Hagen (FrP): Presidenten har lest opp forslaget, som er saken:

«Stortinget ber Regjeringen arbeide for at man i FN starter arbeidet med en revisjon og fornying av flyktningkonvensjonen.»

Det burde egentlig være åpenbart at det er et behov for dette. Flyktningkonvensjonen er fra 1951, den ble basert på erfaringene fra 2. verdenskrig da den ble laget. Vi ser at denne flyktningkonvensjonen nå misbrukes av mange i de aller fleste land. Der hvor vestlige land har søkt å få en begrensning og en regulering av sin innvandring, er det nå bl.a. iverksatt en massiv menneskesmugling og omgåelse av lovgivningen for å prøve å få opphold under dekke av å late som at man er flyktning og kommer inn under Flyktningkonvensjonen. Det er i alle europeiske land nok av eksempler på denne strømmen, og på hvor desperate mennesker er. Og det kan jeg ha stor forståelse for når vi vet hvor vanskelig det er i mange land. Men det er ikke nok til at man kan la være å foreta en regulering, og her er det ganske åpenbart behov for det. Det vises i den allmenne debatt ofte til flyktningkonvensjonen. Når det i Norge er prognosert at 18 000 kommer hit dette året, for så i henhold til denne Flyktningkonvensjonen å søke om opphold som flyktning, vet vi at alle disse asylsøkerne ikke er reelle flyktninger. Når det kommer folk på forskjellige forbryterske måter, må man ikke kunne påberope seg denne konvensjonen. Vi har sett de siste dager at det er personer som er tatt for flykapring – en av de verste terrorhandlinger som fins – som etter å ha sonet en altfor liten straff for dette i et annet land likevel er kommet til Norge og har fått opphold og snakker om seg selv som flyktninger – og viser til konvensjonen. Behovet for å revidere denne Flyktningkonvensjonen er relativt åpenbart etter min oppfatning.

Det fremgår også av et brev jeg har fått fra statsråden i dag, at det ikke er så klart at man i et land ikke har adgang til å utvise personer som ikke har fått opphold, eller som har søkt asyl og ikke får det, og sende dem tilbake til eget land. Man sier ofte at det ikke kan gjøres fordi den det gjelder, risikerer dødsstraff. Det er også en del som nå har vært misforstått, og det er meget uklart etter det brevet som jeg har mottatt i dag fra statsråden. Særlig når det gjelder de nevnte to kaprere som har fått opphold, vil jeg for så vidt skyte inn og spørre statsråden om hun virkelig aksepterer at UDI har en direktør som til de grader viser mangel på fornuftig skjønn, mangel på evne til å forstå hvordan man skal opptre. At vedkommende kan fortsette som direktør etter å ha gitt opphold til to flykaprere, er meg komplett ubegripelig. Vi har da vel allmenngyldige bestemmelser om kompetanse og evne til å utvise et fornuftig skjønn, undersøke saker, sette seg inn i saker – noe som her åpenbart ikke er tilfellet for vedkommende som har denne stillingen.

Jeg vil også be om å få en bekreftelse fra statsråden på at Regjeringen i et av de første møter til høsten vil overlevere til Odelstinget eller til Stortinget et forslag om at i vanskelige saker skal styringen tas tilbake til departementet og det politiske miljø, og ikke sånn som nå hvor flertallet, alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, dessverre overførte ansvaret til UDI. Det har også med konvensjonen å gjøre når det gjelder å være veldig klar på dette med utvisning og også hva som er kriteriene for utlevering. Det er en del av begrepene i flyktningkonvensjonen jeg nå snakker om. Det har vært hevdet at man ikke kan utvise eller utlevere personer til land som har dødsstraff i sitt system. Det er feil, hvis man tenker på utleveringsloven. I utleveringsloven § 1 står det:

«Den som i fremmed stat er siktet, tiltalt eller domfelt for straffbar handling, og som oppholder seg her i riket, kan utleveres etter bestemmelsene i denne lov.»

De to kaprerne jeg har snakket litt om, er ikke tiltalt eller siktet eller har dom i Iran for noe som helst. De er vanlige iranske borgere som har sonet ferdig en straff, og de risikerer ikke noe spesielt, hvis det ikke er noe annet de har gjort i Iran som eventuelt kan medføre risiko for dem. Denne praktiseringen fra UDIs direktør betyr at enhver som kommer fra et land som i sin lovgivning har en mulighet for dødsstraff, kan hyle om asyl i Norge og være garantert å få varig opphold uten å ha gjort noe som helst annet galt, fordi man altså i hjemlandet praktiserer dødsstraff.

Jeg håper at statsråden kan svare på et par av de spørsmålene jeg har tillatt meg å stille. Og så regner jeg faktisk med etter det som har skjedd, at det er flere enn Fremskrittspartiet som stemmer for at vi får nødvendig initiativ til en revisjon av Flyktningkonvensjonen.

Statsråd Erna Solberg: La meg begynne med å henvise til debatten under Odelstingets behandling av selve loven, da dette forslaget ble tatt opp. Der omtalte jeg også dette forslaget. Dette er et forslag som er kjent, det er ikke første gangen Fremskrittspartiet fremmer et slikt forslag i Stortinget.

Høykommissæren for flyktninger foretok i forbindelse med 50-årsjubileet for Flyktningkonvensjonen en gjennomgang og en evaluering av hvorvidt konvensjonen i seg selv fortsatt var en brukbar konvensjon i forhold til det nye flyktningbildet. Det de selv kom til da, og som fikk tilslutning fra undertegnerne av konvensjonen på et møte som jeg deltok på i Genève før jul i fjor, var at konvensjonen var anvendelig, den var brukbar. Vi tok opp ulike problemer knyttet til asyltilstrømningen, men man mente at regelverket som ligger i konvensjonen, var godt nok til å løse problemene, og man ønsket derfor ikke å sette i gang i en ny, stor gjennomgang.

Jeg vil derfor synes at det er litt rart å komme tilbake igjen med norske synspunkter nå på hvordan dette skal være. Det vi sa da, var i tråd med det Stortinget tidligere har sagt. Jeg mener faktisk at vi innenfor konvensjonen nok kan løse noen av asylankomstproblemene våre bedre enn det vi har gjort så langt. Jeg kan da også glede representanten Hagen med at vi ikke lenger antar at det er 18 000 asylsøkere som kommer i år. Tallet går ned for tiden. Et sted mellom 15 000 og 16 000 ser det ut til å bli etter de siste asylankomstanslagene. Så noen av de innstramningstiltak som har vært gjort, har kanskje virket. Eller så har det skjedd andre ting. Jeg vil aldri ta rosen for at vi har fått til dette på egen kjøl gjennom de tiltakene som vi har foretatt, men for øyeblikket er det noe mindre ankomst. Vi står imidlertid foran en sommer, som gjør at vi ikke kan garantere at det fortsatt blir sånn. I fjor sommer hadde vi jo en eksplosjon, ikke minst fra Bulgaria.

Så til spørsmålet knyttet til om jeg har tillit til UDI-direktørens vurderinger. Jeg har sagt at jeg mener at man ikke har utnyttet det handlingsrommet som kunne ha vært i denne saken ved at man hadde hatt en politisk behandling. Man kunne ha trukket inn Utenriksdepartementet for å finne andre avtaler og få garantier fra de landene vi eventuelt ville sende tilbake igjen til, ikke minst i forhold til at vi hadde en avtale med Russland.

Likevel mener jeg at det – så langt vi har gått igjennom saken nå – ikke er gjort noen lovbrudd, det er ikke gjort noen regelverksbrudd, det er ikke gjort noen ting som kan tilsi at det ikke er et korrekt vedtak ut fra det regelverket som UDI har å gjøre med. Men vi mener altså at det er et annet handlingsrom som burde vært utnyttet, og som vi i fremtiden må skjerpe inn at skal utnyttes. Derfor må vi ha noe bedre mulighet til kommunikasjon. Vi ser nå på om vi i fremtiden bør ha endringer i kommunikasjonen og muligheten til å være i forkant av sånne vedtak, som gjør at en statsråd eventuelt kan skrive ut en forskrift, som loven i dag sier at er den måten man kan instruere på, og om det kan gjøres innenfor det lovverket som finnes i dag, eller om vi må ha en ytterligere endring av lov- og regelverk. Jeg lover å komme tilbake igjen til Stortinget med en gjennomgang av dette – jeg kan ikke love at det blir ved første møte til høsten!

Dette henger også sammen med den evalueringen vi har av Utlendingsnemnda, for å se hvordan systemet egentlig fungerer. Men jeg tror nok at vi har behov for et hastearbeid for å se på om det er et større handlingsrom innenfor loven, eller om vi må gjøre lovendringer sånn som det er.

Så vi lover å komme tilbake igjen med en gjennomgang av dette i løpet av høsten og av det løpet som eventuelt blir hvis vi også kommer med ytterligere lovendringer. Men jeg tror vi må bruke noe mer tid enn en eller to dager på å bestemme oss for akkurat hvor vi skal plassere oss, og hvor stort rom det eventuelt finnes i loven.

Så til spørsmålet om at man ikke kan sende tilbake igjen. Det brevet vi har sendt til representanten Carl I. Hagen, er nok riktig i den forstand at Flyktningkonvensjonen i seg selv har noen unntak for å kunne returnere også til land med dødsstraff. Men det er sånn at vi også har Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og den har så langt blitt praktisert slik i Norge og av Menneskerettighetsdomstolen selv at man ikke sender noen tilbake til et land hvor det er fare for dødsstraff.

Jeg er enig i at vi ikke kan påberope oss dette i en hvilken som helst sak, det må sannsynliggjøres at man vil kunne risikere dødsstraff. Og vi har altså muligheten for politisk å inngå avtaler, som vi gjorde med Russland. I forbindelse med utsendingen av flykaprerne til sikting og domsbehandling i 1994, hadde man en avtale om at russerne ikke skulle bruke dødsstraff. Det er fullt mulig med noen politiske handlingsparametre som gjør at man ikke nødvendigvis skal konkludere med at selv om det finnes dødsstraff i et land, kan man ikke sende hjem. For det er mulig å få garantier.

Karin Andersen (SV): Det er riktig som statsråd Solberg sier, at det forslaget som vi nå skal stemme over, ble debattert da Odelstinget hadde saken oppe til behandling. Det ble gjennomgått da. Fra SVs side finner vi ingen grunn til at dette spørsmålet skal reises fra norsk side, sjøl om Fremskrittspartiet har et helt annet syn på hvem som er verdige flyktninger, enn SV har. Vi velger å forholde oss til de internasjonale avtaler vi har.

Så til den saken som jeg antar er grunnen til at representanten Hagen velger å bruke talerstolen her i dag på dette temaet. Det er en uhyre vanskelig sak som har kommet opp. Prinsippene om ikke å sende mennesker tilbake til dødsstraff eller tortur er viktige. Det dreier seg ikke om vi liker disse personene eller ikke, om man har noen som helst aksept for hva som har skjedd eller ikke, men om et prinsipp. Det er jo når det er som vanskeligst, prinsippene er viktigst. Hvis man ikke greier å holde dem da, er det ikke prinsipper, da har man bare pragmatisme igjen.

Jeg er enig med statsråden i at handlingsrommet på forhånd ikke var utnyttet, og at det burde vært det. Når statsråden nå igjen konkluderer med at det ikke er begått noen feil, mener SV at det riktigste hadde vært da å stå bak den avgjørelsen som er tatt, og ikke fortsette å gi signaler som kan tolkes som om man egentlig er uenig.

SV har også vært kritisk til det systemet som har vært etablert nå, der det politiske miljøet nesten har kastrert seg sjøl i forhold til alle disse typer spørsmål. Vi er enig i at det bør være et system der man ikke politisk skal gå inn i alle enkeltsaker, men der prinsippsaker bør kunne håndteres mye mer smidig enn man har gjort til i dag. Det signaliserer Regjeringen at den kan tenke seg når det gjelder forholdet som vi nå har fått på plass i utlendingsloven, der det nå skal utarbeides en forskrift for hva som skal kunne gi grunnlag for asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Det er en mulighet der Stortinget kan be Regjeringen om å agere, eller der Regjeringen kan agere på eget initiativ når man ser at noe blir feil. Det bør også bli et system der man greier å håndtere slike saker på en skikkelig og ordentlig måte på forhånd, før de kommer ut slik som denne har gjort, for det er ikke noen tvil om at dette er en sak som ikke gjør det lettere for dem som trenger asyl. Her er det et rom innenfor loven som bør bli brukt også til fordel for noen av dem som nå får nei, som så absolutt burde fått lov å bli.

Vi ser også fram til vurderingen av Utlendingsnemnda, som SV har bedt om lenge, og som Regjeringen nå sier skal komme. For norsk politikk på dette området har jo fått utvikle seg gjennom praktiseringen av bestemmelsene gjennom UDI og departementet før, og nå gjennom Utlendingsnemnda, uten at man har fått innsyn i hva som faktisk har skjedd, og om rettspraksis utvikler seg i tråd med det som man politisk sett mener er riktig, og det som det er politisk flertall for. Vi ser fram til det, fordi vi ønsker et system der Norge forholder seg til sine forpliktelser når det dreier seg om å ivareta flyktninger både når det gjelder asyl og humanitært grunnlag – at vi skal greie det i de sakene som vi alle har hjertet vårt med i, men at vi også skal greie å forholde oss til disse prinsippene når sakene er vanskelige. Da er det imidlertid også viktig at Regjeringen nå i ettertid ikke gir doble signaler, men står fast ved at den beslutningen som forvaltningen tok i denne saken, er riktig. Det tror jeg er den eneste rette måten å håndtere det på.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Ein kort merknad frå Senterpartiet si side, sidan Framstegspartiet no har teke opp ei sak som eigentleg var ferdigdrøfta i Odelstinget og oversend til Stortinget derfrå.

Aller fyrst til Flyktningkonvensjonen. Vi stiller oss bak den vurderinga som statsråden her har gitt i høve til om Flyktningkonvensjonen er ein tenleg reiskap i dag, som han var det den gongen han vart grunnlagd. Vi ser ingen grunn til å overprøva FN sine eigne vurderingar av dette, og vi har forstått så langt av Framstegpartiet sitt engasjement at det som har vore deira ynske, er her å ta opp ein stor debatt om innsnevring av omgrepet «flyktning».

Så til den vanskelege saka, som eg skjønar er grunnlag for det spørsmålet som er stilt i dag. Frå Senterpartiet si side skal det vera klart at det er ingen som skal kapra seg til opphald i Noreg. Samtidig skal prinsippet om at ingen skal sendast tilbake til tortur og død, stå fast. Denne saka har vist at det er nødvendig med ein gjennomgang i høve til det politiske ansvaret som statsråden har for korleis lovverket blir utøvt. Ho har det politiske ansvaret. I denne saka synest det å ha vore høgst nødvendig med politiske konsultasjonar, og det er viktig at ho følgjer opp dei initiativa som har vore varsla i høve til å ha rutinar som gjer at slikt kan føregå i prinsipielt viktige saker. For vår del vil vi leggja til at det gjeld òg, slik vi ser det, i høve til ankesaker. Fleire av oss blir kontakta om saker som det blir stilt spørsmål ved avgjersler på ute i ulike lokalsamfunn, særleg når barnefamiliar i vanskelege situasjonar blir sende ut av landet. I prinsipielt viktige saker som gjeld korleis ankar skal handterast, synest vi det er viktig å drøfta gjennom på kva måte ein kan styrkja rutinane, slik at òg det politiske ansvaret på det området har kanalar som gjer at det ansvaret kan utøvast.

Eg vil i tråd med det eg har sagt, be Senterpartiet si gruppe avvisa forslaget frå Framstegspartiet.

Per Sandberg (FrP): Det er riktig at det ikke er første gang Fremskrittspartiet fremmer dette forslaget. Men kanskje har det aldri vært så aktuelt som nå for de andre partiene seriøst å vurdere å støtte Fremskrittspartiets forslag. Situasjonen er alvorlig, og det er selvfølgelig vanskelig når en får slike saker som dette. Men det burde ikke være vanskelig, tror jeg, for Norge å ta opp denne saken igjen. EU har i helgen et toppmøte i Sevilla, og jeg tror nok at jeg kan garantere overfor Stortinget at denne saken er et aktuelt tema på det toppmøtet. Jeg har i hvert fall blitt intervjuet i denne sammenheng i dag, så EU er faktisk klar over situasjonen. Og jeg kan melde til Det norske storting at de jeg har snakket med i dag, er sjokkert over at Det norske storting ikke er klar over hvilke personer som får opphold i Norge. En slik praksis er de sjokkert over.

Det er mulig at statsråden mener at konvensjonen er dekkende, men problemet er jo at i Norge praktiserer vi denne Flyktningkonvensjonen på en helt merkelig måte. For vi blander begrepene. Hvis vi hadde forholdt oss til FNs egne definisjoner på en flyktning, hadde det ikke vært noe problem. Men i Norge siler vi ut asylinstituttet for å bruke det til å gi opphold til folk på flukt.

FN er helt klar på dette når de snakker om verdens 40 mill. flyktninger. Det er 25 mill. mennesker som er på flukt i eget land. De resterende har flyktet over landegrensene. De menneskene som har flyktet fra sitt eget land til et annet land i FNs regi, er flyktninger etter FNs definisjon. Mens de menneskene som på eget initiativ beveger seg til Norge og kakker på døra og ber om opphold, er asylsøkere. Og da skal de også behandles som asylsøkere. Men i Norge gir vi dem opphold på humanitært grunnlag, på basis som flyktning. Det er det som er feil i Norge. Og akkurat dette ønsker jo Det norske storting å utvide. Vi ønsker å bruke asylbegrepet også om folk som er forfulgt på andre måter, eksempelvis på grunn av kjønn. Det har Stortinget nylig sagt. Derfor er det enda viktigere at vi får definert hva som er en flyktning, og hva som er en asylsøker.

Statsråden prøver på en måte å roe ned det alvorlige i situasjonen ved å si at det nå bare ligger an til 15 000–16 000, men det er bare å se på situasjonen fra i fjor. Det var heller ingenting i fjor på denne tiden som tilsa at vi skulle få 15 000. Men det er nå de kommer. Kanskje kan det være at vi får en litt mindre tilstrømning nå når vi faktisk har en debatt, og har hatt en debatt over lang tid.

Så over til den saken som har vært så vanskelig for mange. Jeg ser ikke at den saken er vanskelig lenger. Hvis vi mener at den er vanskelig, sår vi på en måte tvil om de iranske myndighetene og den norske ambassaden, som har konkludert med at det ikke er noen fare å sende de menneskene til Iran. Og det vil ikke Fremskrittspartiet være med på. Det er klart og tydelig sagt derfra at det ikke er noen fare for liv og helse forbundet med å sende dem tilbake til Iran.

Og en annen ting: Det er jo slik nå at i hvert fall har undertegnede i løpet av dagen fått signaler om at det er flere kriminelle som har fått opphold i Norge, men at UDI ikke vil tilkjennegi hvilken kriminell handling disse har gjort. De bekrefter imidlertid at det er flere som har fått opphold i år. Det er altså én til to personer i år, og så vet vi da ikke hvor mange som har fått opphold i 2000 eller 2001. Dette er meget alvorlig. Det er meget alvorlig at det norske folk og Det norske storting ikke får vite hvilke personer som får opphold i Norge. Derfor må Fremskrittspartiet be statsråden om å sette i gang en granskning av hele UDI. Hele UDI må granskes, og det tilbake i tid.

Vi kan ikke akseptere at direktør Nordby i dag igjen står fram og sier rett ut at han ville ha gjort det samme vedtaket igjen. Da står han altså fast på at det han har gjort, er riktig, uaktet at beslutningen er gjort på feilaktig grunnlag. Og det er en alvorlig situasjon for en person i en slik stilling. Så jeg ber statsråden videre vurdere direktør Nordbys stilling. Det kan verken være i Regjeringens eller Det norske stortings interesse at Nordby nå fortsetter i sin stilling.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Norge må selvsagt opptre i samsvar med våre internasjonale forpliktelser, herunder våre forpliktelser i spørsmål om tilbakesending med fare for dødsstraff. Den aktuelle saken om opphold for personer som har utført flykapring, reiser spørsmål av prinsipiell karakter som åpenbart bør underlegges en prinsipiell politisk vurdering. Saksbehandlingssystemet må innrettes slik at slike prinsipielle politiske vurderinger blir foretatt i denne type saker.

Jeg har ikke noe å bemerke til statsrådens uttalelser om manglende saksbehandling i den aktuelle saken, om ønskene om en bredere prinsipiell politisk vurdering og behovene for å vurdere saken i et bredere lys. Arbeiderpartiet forutsetter også at statsråden vurderer grunnlaget for også i den foreliggende saken å foreta en slik prinsipiell politisk vurdering, slik hun også har uttrykt ønskeligheten av.

For øvrig vil jeg i forhold til det forslag som foreligger i den sak som nå er til behandling, rå Arbeiderpartiets gruppe til å stemme imot, og viser til statsrådens redegjørelse om saken.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg konstaterer med bedrøvelse at samtlige øvrige partier som har hatt ordet – det inkluderer også statsråden – ikke synes det er noe grunnlag for å foreta seg noe overfor UDI-direktøren, på tross av at flere har sagt at denne saken burde vært lagt frem for departementet, fordi den var en prinsipiell sak, før avgjørelsen ble truffet. Det ble ikke gjort. Det vil heller ikke bli gjort for fremtiden, fordi UDI-direktøren – så vidt jeg har oppfattet ham – ville gjort det samme om igjen, altså latt være å legge saken frem for politisk ledelse. Han ville truffet den samme avgjørelsen og foretatt de samme uakseptable skjønnsmessige vurderinger.

Det ingen har forsøkt å fortelle oss og det norske folk, er: Hvor i all verden har man det fra at disse to flykaprerne skulle risikere dødsstraff hvis de ble sendt til Iran? Det foreligger meg bekjent ingen siktelse, sak eller tiltale mot dem i Iran. Etter vår egen ambassades vurdering risikerer de ingenting i Iran. Er det bare fordi Iran har dødsstraff i sitt arsenal av straffereaksjoner dette har skjedd? Hva er det disse to risikerer dødsstraff for? Er det slik at enhver iraner som har kommet til Norge og søkt asyl, og som ikke får asyl og ikke får opphold og skal returneres til Iran, ikke kan returneres fordi det landet har dødsstraff for visse forbrytelser? Det ville være helt meningsløst. Det er også i FNs konvensjon helt klart at flykaprere er det unntak for. Det står det i brevet fra statsråden til meg i dag. Det er unntak i artikkel 1 F. Det samme gjelder terrorister. Og hvis det ikke er det, burde det være det.

Men jeg konstaterer at resten av Stortinget synes det er i orden. De har noen kritiske synspunkter, men i hovedsak tiltrer de at direktøren blir sittende og fortsetter på samme måte som tidligere, og aksepterer at disse to kaprerne blir værende i Norge, og igjen gjør Norge til litt spott og spe ute i Europa, hvor dette stort sett ikke ville vært en vanskelig sak, fordi man er enig om at flykaprere skal ikke få opphold – punktum! Det er også Fremskrittspartiets standpunkt. Dette er ikke en vanskelig sak. Det er ikke akseptabelt at flykaprere får opphold i Norge, og særlig ikke når det er opphold på humanitært grunnlag fordi vi skal synes synd på flykaprerne. Her er verden, i Norge, snudd på hodet.

Statsråd Erna Solberg: La meg bare få lov til å si to ting til representanten Hagens innlegg nå. Det er altså ikke slik at UDI-direktøren sier at han ville gjøre akkurat det samme på nytt igjen. UDI-direktøren har i samtale med meg og til media sagt at han ser at det burde vært gitt informasjon til politisk ledelse om dette, og at vi har et behov for å skape et handlingsmønster i forhold til prinsipielle saker som man ser skaper store politiske, eventuelt store økonomiske konsekvenser, og at det er en dialog som må opp. Vi må også se hvor sterkt dette skal gjøres, som jeg sa tidligere, om det også betyr at vi må gjøre noe i forhold til det lov- og regelverksystem vi har knyttet til dette.

Det at man ikke gir opphold med status som flyktning etter Flyktningkonvensjonen, er jo nettopp det UDI har gjort. De har altså avslått deres søknader om asyl. Disse personene har altså ikke blitt flyktninger, nettopp fordi de har begått en kriminell handling, som gjør at de ikke faller inn under kategorien, og man har nettopp brukt denne artikkel 1 F.

Men så er det da det andre spørsmålet, som selvfølgelig kan diskuteres, men hvor det er en vurdering i UDI som ikke går på at man nødvendigvis vil bli straffet på nytt igjen for flykapringen, men som går på at disse personene ved en retur til Iran ville bli oppfattet som fiender av staten Iran – og for det området er det altså mulig å bli utsatt for dødsstraff i Iran. Iran er ikke et land Norge synes skårer høyt på menneskerettighetsstatistikken generelt sett. Det har jeg lyst til å si.

Men det som altså var handlingsrommet, og som har vært min kritikk, er at vi gjennom politiske samtaler kunne ha løst dette. Disse personene har altså vært i Danmark. De har fått tålt opphold i Danmark. Til tross for den strenge innvandringspolitikken som Danmark har, har man valgt ikke å sende disse tilbake til Iran, men gitt dem tålt opphold. Det betyr at de fikk lov til å bli i Danmark uten status. Men det hadde altså vært mulig for oss å ha en politisk kommunikasjon med danske myndigheter, med Russlands myndigheter, også eventuelt med aserbajdsjanske myndigheter. Det er det rommet vi burde ha utnyttet, og som vi i fremtiden må sørge for at vi utnytter i denne typen vanskelige saker. For jeg er helt enig med representanten Hagen i én ting: Vi skal ikke akseptere flykapring. Vi skal heller ikke akseptere at vi får et rykte på oss som å være et fristed for folk som har begått flykapringer, ved at vi ikke bruker det handlingsrommet vi har til nettopp å sørge for avtaler med andre land og returnere folk, men innenfor våre menneskerettighetsforpliktelser.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.