Finn Martin Vallersnes (H) (ordfører for saken): Verdensbanken har de senere år vært opptatt av å styrke sitt forhold til frivillige organisasjoner og ta deres kritikk på alvor. På initiativ av presidenten i Verdensbanken, James Wolfensohn, ble SAPRI formelt lansert i Washington i juli 1997 på bakgrunn av den kritikk strukturtilpasningsprogrammene hadde vært gjenstand for.

SAPRI ble utformet av et nettverk av NGO-er, organisert i SAPRIN i samarbeid med Verdensbanken. SAPRIN står for Structural Adjustment Participatory Review International Network. Formålet var å bidra til nasjonale rådslagningsprosesser om effekten av strukturtilpasningsprogrammene.

Forholdet mellom SAPRIN-sekretariatet og Verdensbanken ble etter hvert anstrengt, og banken distanserte seg gradvis fra samarbeidet. Også flere lokale NGO-er stilte seg etter hvert kritiske til styringen av prosjektet. Banken hevder selv at den aldri trakk seg fra prosjektet, idet den anså dette som avsluttet ved avholdelsen av det såkalte andre globale forum i juli 2001. På det tidspunktet forelå det ikke noen ferdig rapport fra SAPRIN, og banken valgte å lage sin egen oppsummering i form av rapporten Adjustment from Within: Lessons from the Structural Adjustment Participatory Review Initiative.

Rapporten som senere ble lagt frem, i april i år, presenterer derfor det internasjonale SAPRIN-nettverkets egen versjon av prosessen og resultatene, og ble altså avsluttet uten deltakelse fra Verdensbanken. Det er denne siste rapporten som er grunnlaget for dette Dokument nr. 8-forslaget, og som oppsummerer fire års arbeid i ni land. Rapporten gjennomgår bl.a. konsekvensene av:

• nedbygging av handelshindre

• liberalisering av finanssektoren

• virkningene av strukturtilpasningsreformer i arbeidsmarkedet

• de økonomiske og sosiale konsekvensene av privatiseringsprogrammer

• konsekvensene for småbrukere og matvaresikkerheten av strukturtilpasning i landbrukssektoren

• resultatene for helse- og utdanningssektoren av Verdensbankens retningslinjer for nivået på offentlige utgifter

Mange av de problemstillingene SAPRIN-rapporten tar opp, har en fra norsk side lenge vært opptatt av. Gjennom hele 1990-tallet og frem til i dag har banken utviklet en stadig dypere forståelse for sammenhengene mellom nødvendige økonomiske og strukturelle reformer og andre sider ved utviklingsprosessen, herunder den sosiale dimensjonen. Norge har aktivt arbeidet for en slik utvikling. Det har skjedd i bankens styrende organer – sammen med de øvrige nordiske land – samt i jevnlige bilaterale møter.

Norge har som en av de største bidragsyterne støttet SAPRI siden 1997 med til sammen 10,3 mill. kr.

Verdensbankens politikk har da også endret seg vesentlig i løpet av det siste tiåret. Den har nå et klart fokus på fattigdomsbekjempelse og legger avgjørende vekt på nasjonalt eierskap. Comprehensive Development Framework – CDF introduserte en helhetlig tilnærming til utvikling. Økonomisk og sosial utvikling kan ikke ses uavhengig av hverandre. PRSP – Poverty Reduction Strategy Paper – som ble lansert av Verdensbanken og Pengefondet i fellesskap, videreførte denne tankegangen. Bretton Woods-institusjonene har i dag et annet utgangspunkt for sin virksomhet enn tilfellet var på 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet, da mange av strukturtilpasningsprogrammene ble igangsatt. I forbindelse med PRSP-prosessen skal det foretas analyser av de faktiske konsekvenser av endringene i samarbeidslandenes politikk, såkalt Poverty and Social Impact Assessment.

Saken som fremlegges i dag, er vedlagt brev av 28. august i år fra Utenriksdepartementet ved bistandsministeren til utenrikskomiteen. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til departementets vurdering av SAPRIN-rapporten. Regjeringen ønsker å bidra til en bred debatt om Verdensbankens politikk og mener de problemstillingene rapporten reiser, må tas alvorlig. Samtidig inneholder SAPRIN-rapporten svakheter av metodologisk og faktisk art, som gjør det vanskelig å bruke rapporten i Verdensbankens styrende organer. Allikevel bør konklusjonene diskuteres i bankens egne organer, og det skjer allerede. Flertallet ber Regjeringen om fortsatt å arbeide for at den sosiale dimensjonen ivaretas i Verdensbankens arbeid.

I det foreliggende Dokument nr. 8:128 fremmes forslag om fremleggelse av en egen stortingsmelding om Norges forhold til og politikk i de multilaterale finansinstitusjonene.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra SV og Senterpartiet, er fornøyd med den informasjonen Stortinget årlig mottar om Norges forhold til de multilaterale finansinstitusjonene gjennom St.prp. nr.1 og rapporteringen i forbindelse med kapitalpåfylling av International Development Association – IDA – og de regionale fondene, og mener derfor at det ikke er behov for en egen stortingsmelding om disse spørsmålene.

Det samme flertallet ber utviklingsministeren om å redegjøre nærmere for problemstillinger som reises i Dokument nr. 8:128 i forbindelse med stortingsproposisjonen om kapitalpåfylling i Verdensbankens fond for de fattigste landene, som skal legges frem i høst.

Flertallet tilrår at forslaget på denne bakgrunnen vedlegges protokollen.

Jeg antar at mindretallet selv vil redegjøre for sine merknader og forslag.

Bjørn Jacobsen (SV): Om eg ikkje høyrde heilt feil, sa ordføraren for saka at I-en i SAPRIN stod for «International». Han gjer ikkje det, han står for «Initiative». Det er jo det som er heile ideen med dette, det er eit initiativ til noko nytt, eit initiativ til noko anna, eit initiativ til at vanlege folk faktisk skal bli høyrde. Vi som er opptekne av at pengane til norske skattebetalarar skal brukast fornuftig, bør verkeleg vere opptekne av og interesserte i at det er deltaking frå dei som tek imot midlane våre gjennom både bilateralt og multilateralt samarbeid, at dei er med og fortel kva dei synest om dette. Synest dei det verkar? Er det dette ein hadde tenkt at pengane skulle gå til?

Det fine med dette initiativet var at for første gong skulle vanlege folk bli høyrde. Seinast for 14 dagar sidan stod statsminister Bondevik her og foreslo at finansinstitusjonane skulle meir inn i forhold til miljøtoppmøta, altså dei institusjonane som har vore lukka, som har hatt litt karakter av «Hans Hellige Høyhet», som ein liksom ikkje skulle røre ved, som er udemokratisk oppbygde osb. Dette må vi jo få røska opp i. Vi må få inn det vi er stolte av, nemleg representativitet, folkestyre. Eitt land, ei stemme – heilt elementære ting som vi er stolte av på 17. mai osb. Dette må vi sjølvsagt få inn i desse finansinstitusjonane. Dei skal dragast ut av dei mørke krokane dei er i. Folk skal vere med og delta der, folk skal vere med og bestemme, ikkje minst over dei pengane vi spyttar inn der.

Ein var i denne SAPRIN-undersøkinga spesielt ute etter å få fram kva slags verknader tilpassingspolitikken har for vanlege folk – ho kosta forresten 40 mill.kr. Det er ein god grunn i seg sjølv til ikkje å kaste henne på båten.

Resultata var eintydig negative. Strukturtilpassinga har fremma fattigdom. Nedbygging av handelshindringar har ført til at importen har vakse meir enn eksporten i dei landa ein hadde tenkt å hjelpe i utgangspunktet. Ein skal ikkje reise langt før ein ser at appelsintrea står fulle av appelsinar, mens bruspulveret blir importert og selt. Det er det som er heile ideen, aksess/tilgang til ein marknad for å selje fabrikkforedla varer frå andre land i staden for å byggje opp ein idé om at ein kan bruke eigne ressursar. Berekraftprinsippet bør liggje der i staden for å importere fabrikkerte næringsmiddel.

Rapporten fortel historia til menneska på den andre sida av ei rikdomsgrense som berre er der: billig import, arbeidsløyse, auking i vass- og straumprisar og offentlege tenester som er førte over på utanlandske hender. Før heitte det strukturtilpassing. No heiter det ikkje det lenger. No heiter det PR – Poverty Reduction. I visse andre samanhengar hengjer ein på ei mengd andre bokstavar òg. Men fattigdomsreduksjon er ideen. Det er den nye svingen, det nye fyndordet innafor bistanden. Ikkje noko gale i det, men når vi veit at bakom det skjuler det seg realitetar som at arbeidsfolks rettar blir reduserte, det blir gjort lettare å seie opp folk og lettare å svekkje fagrørsla, då veit vi at dette strir imot det vi står for vi som bygde dette landet, det landet vi er sette til å styre. Det bryt heilt fundamentalt med dei prinsippa.

Det blir instruert i strukturprogramma om å innføre eigendelar i skolane og for pasientane på sjukehus, å privatisere vassverk og kraftverk og å fjerne vernetoll på skjøre lands jordbruk. I sum er desse tiltaka etter SVs syn med på å auke kløfta mellom fattige og rike i enkeltland, og også mellom fattige og rike land.

Vi kan gjere meir med dette. Eg ser på forslaga frå SV som eg tek opp, som eit bidrag i forhold til å rette opp dei urettane som SAPRIN-rapporten har avdekt.

Lars Rise (KrF): Jeg kan forstå noe av bakgrunnen og engasjementet fra SVs side for de politiske målene som er beskrevet i SAPRIN-nettverkets rapport. Men det kan virke som om SV ikke har fulgt helt med i den positive utviklingen som faktisk har skjedd i Verdensbanken.

I Verdensbankens strategi for fattigdomsbekjempelse har banken de siste årene blitt mye mer bevisst på å bruke konkrete utviklingsmål i en strategi og etterse at disse målene er målbare og relevante. I forholdet mellom Verdensbanken og FN-systemet har det tidligere vært en del kompetansestrid og revirkamp. Dette er nå betydelig forbedret. Verdensbanken og FN samarbeider nå tett i kampen mot AIDS, for en bedre utdanning i utviklingsland og på landnivå.

Det er kjent at det har vært noen problemer i samarbeidet mellom Verdensbanken og UNDP, men signalene fra begge hold er at dette nå er i ferd med å endre seg. Det finnes fortsatt områder hvor samarbeidet kunne vært bedre, men stemningen mellom banken og FN er betydelig forbedret på bare få år.

I Norges politikk overfor verdensbankgruppen ønsker vi å bidra til at bankgruppens mandat, fattigdomsreduksjon, blir integrert i alle faser av bankens aktive virke, strategier, programmer, faglig bistand og øvrige aktiviteter. Vi vil bidra til å styrke arbeidet for å nå fram til de fattigste befolkningsgrupper, til at bankgruppens aktiviteter i størst mulig grad innrettes i samsvar med norske utviklingspolitiske prioriteringer, og til at viktige tverrgående temaer som miljø, likestilling og godt styresett blir ivaretatt, og også til at arbeidet med næringsutvikling i de fattige landene blir styrket, med særlig vekt på energi. Vi ønsker også å bidra til å styrke giverkoordinering og mottakerstyring av bistanden, økt vektlegging av nasjonalt eierskap i utformingen og gjennomføringen av nasjonale fattigdomsrettede utviklingsstrategier, og vi vil støtte nasjonal kapasitetsbygging for å oppnå dette. Fra norsk side vil vi støtte opp om reorganiseringen for å gjøre institusjonene mer effektive, bl.a. stimulere til mer samarbeid på tvers av avdelinger og regioner, styrke samarbeidet med de regionale utviklingsbankene, styrke samarbeidet med FN-systemet, særlig UNDP, og bedre definere Verdensbankens rolle i den internasjonale finansarkitekturen, særlig i forebygging og håndtering av finanskriser og de sosiale og strukturelle konsekvensene av disse.

For Norge har det i år vært viktig å følge opp resultatene av IDA 13-forhandlingene, legge om og rasjonalisere samfinansieringen i tråd med den nye budsjettstrukturen, å følge opp HIPC i tråd med oppdatering av gjeldsplanen, og å følge opp den nye privat sektor-strategien.

Forslagsstillerne fra SV retter særlig søkelyset mot strukturtilpasningspolitikken i Verdensbanken. Dette er et tema som fra norsk side har vært viet stor oppmerksomhet. En omlegging av den økonomiske politikken og en effektivisering av ressursfordelingen har vært og er en absolutt nødvendighet i mange land. Den konkrete utformingen av reformprogrammene må imidlertid også ta hensyn til andre sider ved et lands utviklingspolitikk.

Fra norsk side har vi vært opptatt av de aller fattigste gruppene, og at disse ikke skulle bli rammet unødig av umiddelbare tiltak. I en helt tidlig fase av strukturtilpasningspolitikken tok man fra norsk side, sammen med noen andre land, initiativ til et større utredningsarbeid i banken om den sosiale dimensjonen ved strukturtilpasningskonseptet Dimension of Structural Adjustment. Konklusjonene fra dette arbeidet bidrog til å justere og forbedre strukturtilpasningskonseptet.

Det er en bekymring at man har sett mangel på investering i de fattigste landene, særlig i Afrika, etter år med tilpasningstiltak.

Fra norsk side har vi også i særlig grad vært opptatt av miljøkonsekvensene av tilpasningen. Dette var nok en side som var dårlig forstått av banken, og Norge tok derfor initiativ til en større utredning om dette. Konklusjonene fra dette er at miljøhensynet er innarbeidet i bankens retningslinjer for utformingen av strukturtilpasningsprogram.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig at banken er i bred dialog med mange ulike miljøer i giverland og mottakerland når strukturtilpasningsprogrammene igangsettes. Først da kan man oppnå best mulig resultat som kommer de fattigste til gode.

Det har vokst fram en aktiv antiglobaliseringsbevegelse de siste årene. Verdensbanken tar antiglobaliseringsbevegelsen på alvor, og bankens leder ønsker å ha en dialog også med motstandere av banken. Det kan noen ganger være vanskelig å forstå all motstanden mot banken når det gjelder dens virke i utviklingsprosjekter som vektlegger lokal deltakelse, selvstyre, demokrati, ansvarliggjøring og bevisstgjøring. Engasjementet mot urettferdighet og uheldige konsekvenser av globaliseringen er derimot positivt.

Man skal være klar over at antiglobaliseringsbevegelsen på ingen måte er enhetlig. Den består bl.a. av politiske grupper på venstrefløyen, fagforeninger, miljøorganisasjoner og frivillige hjelpeorganisasjoner.

Men det har altså skjedd helt konkrete endringer i bankens strategi. Den viktigste endringen er PRSP-prosessen – Poverty Reduction Strategy Paper. Her må utviklingslandene selv formulere sine strategier. Målsettingene og planene i PRSP er formulert av dem som har ansvaret for budsjettene i utviklingslandene, ikke av Verdensbankens folk. Det gir en helt annen deltakelse og ansvarliggjøring, og det gir grunnlag for en positiv utvikling i disse landene.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg er glad for at et bredt flertall i innstillingen uttrykker tilfredshet med den informasjonen Stortinget årlig mottar fra Regjeringen om Norges forhold til de multilaterale finansinstitusjonene gjennom budsjettet, St. prp. nr. 1, og rapporteringen i forbindelse med kapitalpåfylling av Det internasjonale utviklingsfondet – IDA – og de regionale fondene. Jeg merker meg også positivt at en legger til grunn at Regjeringen gjennom årene har vært opptatt av nettopp de problemstillingene som man i dag påpeker og fokuserer på i Dokument nr. 8:128, nemlig den sosiale dimensjonen i utviklingsprosessen.

Folk skal bli hørt, sa representanten Jacobsen, og nettopp derfor har Regjeringen støttet SAPRIN-nettverkets arbeid og har siden 1997 bidratt med over 10 mill. kr til denne prosessen. Det vil jeg understreke, for det betyr at vi ønsker folkelig deltakelse, oppmerksomhet og engasjement rundt bankens politikk. Det betyr også at vi har stilt opp i forhold til nettopp dette nettverkets arbeid.

Uavhengig av hva en måtte mene om den såkalte SAPRIN-rapporten og de vurderinger som legges til grunn i Dokument nr. 8-forslaget, er det viktig med en kritisk debatt omkring en så sentral utviklingsinstitusjon som Verdensbanken – en institusjon som har meget stor betydning for situasjonen i mange fattige land. Jeg er derfor også glad for at flertallet i innstillingen ber om en nærmere redegjørelse for nettopp problemstillingene som reises i Dokument nr. 8-forslaget. Jeg ser fram til å kunne etterkomme denne anmodningen i forbindelse med proposisjonen om den trettende kapitalpåfyllingen av IDA, som Utenriksdepartementet tar sikte på å legge fram i løpet av november. Jeg håper også at Stortinget vil benytte anledningen til en aktiv og offensiv debatt om Verdensbankens politikk og de multilaterale finansieringsinstitusjonene.

Her vil vi også redegjøre nærmere for spørsmål i forbindelse med Norges arbeid gjennom Verdensbankens styrende organer generelt og i tilknytning til konsekvensene av strukturtilpasningsprogrammene spesielt. Jeg vil med andre ord også komme inn på en god del av de problemstillingene som mindretallet reiser i sine merknader i denne innstillingen. Det er grunn til å legge vekt på at disse spørsmålene er en del av departementets daglige arbeid i forhold til de multilaterale institusjonene. Den største utfordringen nå etter min vurdering er å sikre at politikkomleggingen i Verdensbanken blir gjennomført i praksis på landnivå, helt ut til at den fattige bonden merker forskjell.

Jeg går ut fra at Stortinget ønsker å diskutere substansen i bankens politikk i forbindelse med framleggingen av IDA-proposisjonen, og i denne omgangen vil jeg derfor begrense meg til noen få spørsmål.

Som utenrikskomiteen påpeker i sin innstilling, har flere forskningsmiljøer pekt på at SAPRIN-rapporten inneholder metodologiske og faktiske feil som medfører at det er problematisk å legge den til grunn for arbeidet i Verdensbankens organer. Det er avgjørende at en vurdering av strukturtilpasningsprogrammenes sosiale og økonomiske konsekvenser hviler på et solid faglig grunnlag. Da er det også større sannsynlighet for at man blir hørt og blir tatt seriøst, slik at det bidrar til endring i bankens politikk.

Samtidig ønsker verken Norge eller banken å avvise rapporten som utgangspunkt for videre samarbeid med det sivile samfunnet. Regjeringen er innstilt på fortsatt å bidra til at så vel SAPRIN-nettverket som andre NGOer tas med i bankens videre arbeid.

Det er også grunn til å understreke, siden dette har vært berørt i debatten i dag, at banken ikke har brutt samarbeidet med nettverket, og at den nylig har understreket sin vilje til fortsatt samarbeid med representanter for nettverket på landnivå. Bankens ledelse er med andre ord svært opptatt av hvordan erfaringene fra SAPRIN-prosessen kan følges opp videre.

Jeg ser fram til å komme nærmere inn på disse spørsmålene i tilknytning til framleggelsen av IDA-proposisjonen.

Helt avslutningsvis: Representanten Jacobsen var inne på fattigdomsreduksjon som det nye «catch»-ordet i internasjonal sammenheng. Jeg kan da understreke at i norsk utviklingspolitikk er det faktisk fattigdomsbekjempelse som er ambisjonen, og den er også høyere, og det er reflektert i handlingsplanen for bekjempelse av fattigdom, «Kamp mot fattigdom», som Stortingets representanter er kjent med. Der gjør vi også godt og grundig rede for vår politikk i bankens organer, men resten kan vi altså komme tilbake til i forbindelse med debatten om IDA-påfyllingen og Verdensbankens politikk i den sammenheng.

Bjørn Jacobsen (SV): Det var mykje godt å høyre frå Kristeleg Folkeparti her. Men eg har lyst til å stille spørsmål om vi kan risikere at norsk bilateral bistand går med til å bøte på konsekvensane av multilateral bistand, som vi i veldig høg grad faktisk er med på å betale. Vi må også ta innover oss at aldri er det så mange fine ord og så lite resultat som når vi snakkar om bistand, og vi må heile tida ha det presset på oss at vi skal bli flinkare, vi skal bli betre – ikkje minst i forhold til å halde oppe bistandsviljen, nestekjærleiken og solidariteten også i den norske befolkninga – slik at det får konsekvensar. For til sjuande og sist er det i botnen eit forhold mellom den norske befolkninga og befolkninga i andre land, som når småbonden er på besøk hos Småbrukarlaget i Noreg f.eks.

Eg vil òg spørje utviklingsministeren: Kva er utfordringa i forhold til Verdsbanken internt, korleis han er oppbygd i forhold til demokrati, avstemmingsreglar, kven som sit i styra, osv., og i forhold til korleis dei jobbar ute i marka?

Presidenten: Presidenten regner med at spørsmålet var rettet til utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson og ikke til Kristelig Folkeparti-politikeren Hilde Frafjord Johnson. Hun har iallfall ordet.

Bjørn Jacobsen (SV): Den rolla kan ho velje sjølv.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Det er ingen konflikt mellom Kristelig Folkeparti-politikeren Hilde Frafjord Johnson og statsråden, der er det god konsistens.

Jeg vil bare knytte et par kommentarer til representanten Jacobsens spørsmål, for det første om den bilaterale bistanden brukes til å bøte på konsekvensene av de multilaterale institusjonenes politikk og bistand. Da er jeg redd for at representanten Jacobsen gjør den samme feilen som framgår av en del av det arbeidet SAPRIN-nettverket har gjort, nemlig at man tar som utgangspunkt at alle konsekvenser av bankens politikk og de multilaterale institusjonenes politikk er negative, og at det vi må gjøre, er å bøte på dette. Det er feil, bildet er atskillig mer nyansert og faktisk også mer positivt enn det representanten Jacobsen tydeligvis tror. For det andre er det heller ikke korrekt, og det vil vi komme litt tilbake til i forbindelse med den stortingsproposisjonen som vi skal framlegge om IDA, som også vil omhandle bankens politikk. Vår bilaterale bistand går til å bekjempe fattigdom på samme måte som mye av bankens bistand og politikk gjør det. Med det har jeg ikke sagt at alt gjør det, men jeg har sagt at mye gjør det. Verdensbanken er i dag den største bidragsyter til helse, utdanning og bekjempelse av hiv/aids i fattige land, og har også investert betydelige beløp til bekjempelse av fattigdom, noe som har fått konkrete resultater for mange enkeltmenneskers liv og levekår.

Så er det en god del som gjenstår, og det spurte representanten Jacobsen om, bl.a. å sikre en gjennomføring helt ut i praksis. Politikken er veldig mye på plass, men en institusjon som banken er stor, og det å gjennomføre endringsprosesser og omleggingsprosesser er ikke bare krevende i norsk sammenheng, det er enda mer krevende i en multilateral institusjon som dette. Det er viktig å sikre at de når helt ut, ned på landnivå og ned i tiltakene i hvert enkelt land, som jeg sa i mitt innlegg, slik at det merkes hos de aller fattigste. Nå er det deres tur.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.