Ågot Valle (SV) (komiteens leder): Budsjettinnstillinga fra kontroll- og konstitusjonskomiteen er enstemmig og inneholder dermed ingen dramatikk. Den er i full overensstemmelse med Presidentskapets innstilling, anmodning i brev av 24. oktober og Regjeringas oppfølging i budsjettproposisjonen.

Budsjettinnstillinga omfatter Stortinget og de institusjonene som er underlagt Stortinget. Det gjelder Stortingets ombudsmann for forvaltningen, Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste og Riksrevisjonen. Jeg er sikker på at jeg har hele komiteen med meg når jeg uttrykker tilfredshet med den jobben som gjøres av disse, så vel som Stortingets administrasjon og ansatte. Sjøl om det ikke står uttrykt i budsjettinnstillinga, tar jeg meg den frihet å gi den skryt.

Den største budsjettøkninga for neste år har Stortinget, slik tilfellet var også for dette året. Det skyldes ganske enkelt vedtak som er gjort tidligere, både ved behandlinga av Brørby-utvalget i 2001 – et utvalg som la til rette for økte ressurser til stortingsgruppene og dermed bedre arbeidsvilkår for representantene – og etableringa av komitehuset i Akersgata samt øvrig istandsetting av nye lokaler og integrering av disse i Stortingets øvrige bygningsmasse.

Komiteen er tilfreds med framdriften i dette arbeidet. Det er en krevende oppgave å få i stand komitehuset i løpet av 2003. Jeg tror komitehuset vil lette arbeidet for komiteenes arbeid og ivareta den demokratiske nyvinninga som åpne komitehøringer er, og har vært, på en enda bedre måte enn i dag.

Det at komitehøringene som hovedregel er åpne, er en viktig del av det kontinuerlige arbeidet med å styrke demokratiet. Demokratiet forutsetter åpenhet og innsyn, bl.a. åpenhet rundt hvem det er som driver lobbyvirksomhet, og dermed hvem det er som kan legge viktige premisser for Stortingets beslutninger.

I høst fikk Stortinget overlevert Frøiland-utvalgets rapport i form av Dokument nr. 14 for 2002-2003. Dermed kan komiteen og Stortinget ta fatt på behandlinga av svært viktige prinsipielle spørsmål, som sikring av Stortingets kontrollfunksjon, parlamentariske granskningskommisjoner – som jo er et aktuelt tema i disse dager – og rammene rundt Riksrevisjonens arbeid, herunder lov og regler for Riksrevisjonen, for å nevne noen viktige tema.

Riksrevisjonen er Stortingets viktigste premissleverandør i kontrollsaker. Jeg vil understreke betydningen av at Riksrevisjonen får det rommet som trengs, for å gjøre den jobben som skal gjøres. Det vil vi kunne komme tilbake til i løpet av våren. Jeg vil likevel gjøre Stortinget oppmerksom på komiteens merknader under kapitlet som omhandler Riksrevisjonen.

I Gul bok viser Regjeringa til at noen departementer behandlet innsynsbegjæringer fra Riksrevisjonen på samme måte som innsynsbegjæringer fra pressen. Til det er det det å si at rammene for pressens innsyn etter offentlighetsloven ikke skal legges til grunn for Stortingets kontrollorgan. Komiteen er tilfreds med at Regjeringa i ettertid har oppklart den uklarheten, og legger til grunn at lov om statens revisionsvæsen § 2 gir langt videre rett til innsyn enn offentlighetsloven.

Videre kan Gul bok forstås dit hen at Regjeringa mener Riksrevisjonens begjæringer om innsyn har blitt avslått ved flere anledninger, samtidig som verken Regjeringa eller Riksrevisjonen har kunnet komme med eksempler utover én enkeltsak, som komiteen har tatt opp tidligere.

En samlet komite er av den oppfatning at Regjeringas udokumenterte eksempler på praksis ikke kan legges til grunn ved behandlinga av ny lov og instruks for Riksrevisjonen.

Jeg vil på SVs vegne tilføye at vi hele tiden har vært klar på at vi ønsker at Riksrevisjonens innsynsrett må basere seg på det enkle prinsipp at Riksrevisjonen sjøl må kunne bestemme hvilke dokumenter revisjonen trenger for å utøve sin kontrollfunksjon. De som skal kontrolleres, kan ikke bestemme hva kontrollørene skal få se. Et flertall i denne sal har imidlertid tidligere gjort det klart at de ønsker å behandle dette i forbindelse med behandlinga av Dokument nr. 14 og ved behandlinga av ny lov og instruks for Riksrevisjonen. Jeg må si at jeg finner det litt underlig at Regjeringa likevel tar denne saka opp i Gul bok. En samlet komite avviser at dette viktige prinsipielle spørsmålet behandles i denne sammenhengen, og det er bra.

Sivilombudsmannen får gjennom denne budsjettbehandlinga flere stillinger og kan gå til innkjøp av nytt utstyr, bl.a. arkivsystem. Komiteen mener at denne styrkinga er en forutsetning for at saksbehandlinga av enkeltsaker kan reduseres, og at antall enkeltsaker og generelle undersøkelser av forvaltninga kan øke. Komiteen ser positivt på at Sivilombudsmannen nå legger mer vekt på generelle undersøkelser av saksbehandlingsrutinene i forvaltninga. Det at saksbehandlingstida i enkeltsaker går ned, er viktig i seg sjøl, fordi mange av klagene til Sivilombudsmannen nettopp er klager på sein saksbehandling i forvaltninga. Da er det viktig at ikke bildet av Sivilombudsmannen er det samme – derfor flere stillinger.

Med dette vil jeg anbefale budsjettinnstillinga.

Kjell Engebretsen (A): Jeg bad om ordet av hensyn til protokollen.

Jeg er svært enig i alt det komitelederen har sagt her, bortsett fra på ett område. Hun sier at Riksrevisjonen er Stortingets viktigste premissleverandør. Det er naturligvis Riksrevisjonen ikke på noen måte. Det som er situasjonen, er at det er Stortinget selv som legger premissene, mens Riksrevisjonen altså er et av de viktigste instrumentene vi har for at disse premissene skal følges opp og fungere ute i samfunnet.

Martin Engeset (H): Det som representanten Engebretsen kom med der, kunne kanskje være en grei presisering. Jeg har ikke tegnet meg til det punktet, men for rett og slett å knytte noen få kommentarer til de problemstillingene som reises i forbindelse med det som står i Gul bok kapittel 7.3. Jeg finner det nødvendig å kommentere det litt, fordi det er slik at – hovedspørsmål her skal vi komme tilbake til noe senere – hvis vi ved denne korsvei, i komiteen og/eller her i Stortinget, ikke hadde kommentert dette nærmere, kunne enkelte komme i skade for å legge til grunn prinsippet om at den som tier, samtykker. Derfor synes jeg det er greit å si noe om disse problemstillingene nå.

Når det i Gul bok kapittel 7.3 bl.a. står at «i enkelte departementer er innsynsbegjæringer fra Riksrevisjonen blitt behandlet på samme måten som innsynsbegjæringer fra pressen», må jeg si at jeg virkelig holdt på å falle av stolen. For dette var faktisk egnet til å skape den misforståelse at rammene for pressens innsynsrett etter offentlighetsloven også ble lagt til grunn overfor Stortingets kontrollorgan, Riksrevisjonen. Jeg er derfor glad for at Regjeringen oppklarte denne uklarheten ved å slå fast at Riksrevisjonen har og skal ha en langt videre rett til innsyn enn pressen og allmennheten kan kreve etter offentlighetsloven. Det skulle da også bare mangle!

Ulike departementer har ulike retningslinjer for håndtering av innsynsbegjæringer fra Riksrevisjonen. Det har fremkommet gjennom statsministerens svarbrev på spørsmål fra Fremskrittspartiet. Vi tror at enhetlige retningslinjer er viktig både for Riksrevisjonen, Regjeringen og forvaltningen for øvrig. Dette bør utarbeides så snart som mulig. Men for egen del vil jeg legge til at det nok kan være greit å avvente Stortingets behandling i forbindelse med behandlingen av ny lov og instruks for Riksrevisjonen.

Når det gjelder spørsmålet om Riksrevisjonens innsynsrett for øvrig, vil Stortinget få anledning til å drøfte dette spørsmålet i sin fulle bredde i forbindelse med behandlingen av det såkalte Frøiland-utvalget og ved behandlingen av ny lov og instruks for Riksrevisjonen.

Modulf Aukan (KrF): Når det gjeld sjølve budsjettforslaget og den sida av saka, har leiaren av komiteen gjort veldig godt greie for det, det er det full semje om i komiteen. Som fleire andre registrerte eg det som leiaren kommenterte når det gjeld det som står i Gul bok.

Stortinget sin kontoll med forvaltinga er eit berande element når det gjeld trygg forvalting. Her trengst det opne kanalar mellom forvaltinga og revisjonseininga, og det må vera udiskutabel integritet i revisjonseininga, altså Riksrevisjonen.

I brev av 14. oktober skriv Riksrevisjonen m.a.:

«Det er derfor Riksrevisjonens erfaring at det normalt gis innsyn i alle relevante interne dokumenter, også dokumenter som inneholder politiske overveielser og dokumenter med påtegning av politisk ledelse.»

Det heiter også i det same brevet at det har vore ein dialog om innsynsretten i enkelte tilfelle. Dette er det ikkje noko merkeleg ved. Også når vi kjem så langt at vi har behandla Dokument nr. 14 for 2002-2003, som har vore omtala av fleire her i dag, vil det nok framleis vera «ein dialog» om kva som er relevante dokument og kva som ikkje er det.

Forhistoria til denne saka syner at fleire regjeringar i sine høyringsutsegner har gjeve uttrykk for at Riksrevisjonen skal ha tilgang til alle opplysningar og dokument som gjer at Riksrevisjonen kan gjennomføra kontroll- og revisjonsoppgåvene sine.

Alle desse forholda vert det mogleg å koma tilbake til til våren når den nye lova skal behandlast.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg vil også bare komme med noen korte kommentarer til det som er tatt inn i innstillingen når det gjelder Riksrevisjonens innsynsrett.

Jeg synes for så vidt det er greit. Alle er vel kjent med de ulike synspunkter mellom partiene når det gjelder denne innsynsretten som skal være for fremtiden. Fremskrittspartiet står fortsatt fast på det vi har hevdet og foreslått mange ganger: Ved enhver uenighet om hvilke dokumenter Riksrevisjonen skal ha innsynsrett i – hvis det er uenighet mellom Riksrevisjonen og et departement – er det Riksrevisjonens synspunkter som skal legges til grunn. Det er det som er avgjørende.

Det er enkelte som fra tid til annen tror at selv om Riksrevisjonen gis innsynsrett, betyr det at offentligheten får innsynsrett. Jeg vil gjerne understreke at det er Stortingets eget organs innsynsrett vi snakker om. Det er ikke allmennhetens, det er ikke det offentliges. Riksrevisjonen er vel vant med å få informasjoner som er fortrolige, som eventuelt er hemmelige og ikke skal videre til noen, uten at det meg bekjent har vært noen lekkasjer fra Riksrevisjonens side. Stortinget burde derfor slutte opp om å gi sitt eget kontrollorgan full innsynsrett, hvis Riksrevisjonen mener det er nødvendig for den saken de holder på med.

Det som ellers er kommet frem i forbindelse med den korrespondansen som har vært ført som følge av at Regjeringen i St.prp. nr. 1 hadde en del synspunkter på at det har vært flere tilfeller hvor Riksrevisjonen ikke har fått innsyn og har avfunnet seg med det – noe som etter min oppfatning er en ganske drøy påstand å komme med i St.prp. nr. 1 – er at korrespondansen mellom Statsministerens kontor og Riksrevisjonen har avdekket at Riksrevisjonen selv ikke er kjent med slike tilfeller, hvor de selv har hatt ønske om innsyn. Det er ganske drøyt når det eventuelt fra Statsministerens kontor søkes skapt det inntrykk at det ikke er uvanlig at Riksrevisjonen ikke får innsyn, og at Riksrevisjonen da avfinner seg med det. Jeg ser på det som et ledd i den kampen enkelte fører, for å få en begrensning i Riksrevisjonens innsynsrett. Når Stortinget kommer til sluttbehandlingen av Dokument nr. 14, vil selvsagt diskusjonen komme, både i komiteen og i salen. Men jeg synes det er litt utidig at noen forsøker å skape et slags bilde i offentligheten, og kanskje i media og andre steder, av dette. Jeg er glad for at Riksrevisjonen ettertrykkelig har slått fast hvordan det er.

Men det som også er blitt avdekket, er at det er ulike retningslinjer i de ulike departementer for hvorledes man skal praktisere dette, og hvordan man skal forholde seg til innsynsretten og til Riksrevisjonen. Derfor er jeg glad for at en samstemt komite ber om at det iverksettes tiltak, slik at man får et klart, ensartet regelverk som skal gjelde alle departementer. Det burde selvsagt for lengst vært slik at alle hadde de samme retningslinjer for hvorledes de skal forholde seg til Riksrevisjonen. Jeg går ut fra at det er justisministeren, siden det er han som er her, som vil bekrefte at Regjeringen vil bidra til at det så raskt som mulig blir et ensartet regelverk for alle departementer, slik at Riksrevisjonen kan forholde seg på samme måte til hvert eneste departement.

Jeg vil også gjerne ha en bekreftelse på at det nå blir slutt på at noen skal hevde og tro at Riksrevisjonen har de samme rettigheter etter offentlighetsloven som alle andre – en bekreftelse på at Riksrevisjonens innsynsrett selvsagt går langt lenger enn den gjør for offentligheten, allmennheten og media – som visstnok enkelte departementer tror, ut fra den korrespondansen som man har hatt.

Men jeg er glad for at det nå vil bli iverksatt et arbeid, slik at vi får et ensartet regelverk, og slik at Riksrevisjonen i opplæringen av sitt personell vet at det er identiske forhold i hvert eneste departement når det gjelder forholdet mellom Riksrevisjonen og departement.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg kan selvfølgelig bekrefte at når kontrollkomiteen har avgitt en innstilling, slik som den nå har gjort, og påpekt at det ikke er ensartethet i forholdet mellom Riksrevisjonen og andre deler av samfunnet, er det selvfølgelig Regjeringens oppgave å sørge for at det blir behandlet på en korrekt måte. Det vil selvfølgelig bli fulgt opp.

Andre sider ved de spørsmålene som er reist, vil Stortinget komme tilbake til senere når man behandler lovgivningen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.