Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Per-Kristian Foss

• statsråd Dagfinn Høybråten

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (A): Jeg har et spørsmål til finansministeren.

Sammenlignet med de fleste andre land har Norge lav arbeidsløshet, men arbeidsledigheten i Norge øker, og den øker nå også ganske kraftig. Bare siden regjeringsskiftet i fjor høst har det blitt om lag 20 000 flere arbeidsledige. Det er en økning på nesten 20 pst. siden høsten 2001. Langtidsledigheten øker, antall unge som er arbeidsledige, øker, og ledigheten blant innvandrere øker.

Regjeringen har vist en passiv holdning til disse problemene, oversett advarsler og latt flere anledninger til å bekjempe ledigheten gå fra seg. Det viktigste Regjeringen har gjort i forhold til ledigheten er at arbeidsledige har fått omfattende kutt i dagpenger. I utgangspunktet er det en alvorlig sak å bli ledig. Inntekten blir nesten halvert – dagpengene utgjør i overkant av 60 pst. av lønnen. Fremskrittspartiet og regjeringspartiene har da bestemt at dagpengene skal ytterligere ned. Mener finansministeren det er rimelig?

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg er enig med spørreren i at enhver økning av arbeidsledigheten er alvorlig. Den tas også på alvor.

Det viktigste virkemiddel for å bekjempe ledigheten er en samlet økonomisk politikk og en næringspolitikk som gjør noe med hovedproblemene, nemlig det høye norske kostnadsnivået, den høye norske kronekursen og det høye norske rentenivået. Dette går i rett lei.

Vi står i dag overfor en ledighetssituasjon som er noe annerledes enn tidligere. Det er en økning, men sammensetningen av de ledige er slik at antallet ledige med ganske høy utdannelse er større enn tidligere. Slik det ble – jeg må vel nesten si utførlig – redegjort for i forrige spørretime av arbeidsministeren, er det Regjeringens politikk at det er viktig nå å styrke tiltak som sørger for at ledigmeldte blir kortest mulig i den situasjonen, med andre ord styrke Aetats formidlingsvirksomhet. Statsministeren har allerede bekjentgjort at Regjeringen vil komme med forslag som kan styrke innsatsen når det gjelder jobbkurs og jobbklubber i Aetats regi. Det tror jeg er mer tilpassede tiltak enn bare å øke arbeidsmarkedstiltakene. Også det vil bli vurdert løpende, og Regjeringen vil komme tilbake til det i løpet av våren.

Jens Stoltenberg (A): Jeg takker for svaret, men jeg kunne overhodet ikke høre at finansministeren var i nærheten av å svare på spørsmålet. Jeg spurte ikke om arbeidsmarkedspolitikken og ikke om arbeidsmarkedsetaten, men om hva han mente om dagpengene, og det nevnte han ikke med ett ord.

Utgangspunktet er at det satses altfor lite på arbeidsmarkedspolitikk, på formidling av folk inn i nye jobber og opplæring. Det er derfor bl.a. langtidsledigheten og ledigheten blant innvandrere øker. Men i tillegg er det et problem at om lag 80 000 mennesker nesten får halvert inntekten sin, og at Fremskrittspartiet og regjeringspartiene har vedtatt at disse menneskene skal få inntil 20 000 kr mindre i dagpenger i form av økt antall karensdager, økte inntektskrav og også fjerning av det egne feriepengetillegget som arbeidsledige alltid har nytt godt av. Så jeg gjentar spørsmålet: Er det rimelig at folk som fra før av har svært lite, skal få enda mindre?

Rentene går ned, og det er bra. Men hovedgrunnen til at rentene går ned, er økte strømpriser og økt ledighet. Da bruker man ledigheten som et økonomisk virkemiddel, og det vil jeg sterkt advare mot.

Statsråd Per-Kristian Foss: Det er ikke Regjeringens politikk å bruke ledigheten som et økonomisk virkemiddel. Det er slått klart fast i nasjonalbudsjettet.

For det første: Feriepengeomleggingen gir ikke virkninger i inneværende år. For det andre: Omleggingen av dagpengeordningen er klart begrunnet ut fra gode erfaringer som viser at når dagpengeperioden blir kortere, fra tre til to år, vil tendensen til å være lenge i en ledighetssituasjon avta. Internasjonale erfaringer tyder meget klart på at en slik omlegging som nå er foretatt av dagpengeordningen, vil føre til at tendensen til langtidsledighet vil avta. Jeg må gjenta at dagpengenes størrelse i seg selv ikke er et aktivt virkemiddel for å begrense tilgangen på de ledige. Det må ligge på helt andre områder.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Tore Nordtun.

Tore Nordtun (A): I en pressemelding fra Aetat om arbeidsledigheten sies det at vi nå står foran et konjunkturomslag på arbeidsmarkedet. Ledigheten økte i hele fjor, og man må nå tilbake til begynnelsen av 1990-tallet for å finne en sterkere vekst i arbeidsledigheten.

La meg ta ett eksempel, innenfor olje- og gassvirksomheten: Riggmarkedet har sunket betydelig på grunn av aktiviteten. Antall rigger i opplag har gått fra 12 og helt opp til 24 ved årsskiftet. Her har Stortinget sagt gjennom flere innstillinger at man må se på rammevilkårene, og at man må legge forholdene til rette hvis utviklingen skulle gå i gal retning. Det er nå bevist at utviklingen går i gal retning. Man har bedt om nye rammevilkår innenfor haleproduksjon etc. i Nordsjøen for å holde en jevn produksjon, en jevn sysselsetting osv. Nå står vi i ferd med å miste en masse høyt kvalifiserte arbeidstakere. (Presidenten klubber.) Her har Stortinget gitt marsjordre til Regjeringen. Hvor blir tiltakene av?

Presidenten: Presidenten må be om at man holder seg innenfor den fastsatte taletid.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg ser frem til denne meningsutveksling med representanten Nordtun om oljepolitikken. Så vidt jeg husker fra innstillingen om petroleumsmeldingen, har man bedt om at en vurdering av tiltak for haleproduksjon kommer i revidert nasjonalbudsjett for inneværende år. Det gjør det. Det er fra olje- og energiministeren klargjort at det ikke er utsettelser av noe som helst innenfor dette området, verken når det gjelder letemeldingen eller neste letekonsesjonsrunde, ei heller når det gjelder konsekvensutredningen for Barentshavet, som følger det tempo som er fastlagt. Så langt jeg kan vurdere, er alt Stortinget har bedt om av tiltak innenfor petroleumssektoren for å holde et rimelig tempo på dette området – og det er viktig – fulgt opp av Regjeringen, og Regjeringen har ingen planer om å endre fremdriften ytterligere.

Nå må jeg legge til at det er ikke alltid slik at det å holde letetempo gir en funnfrekvens og et volum i funnene som står i forhold til hva man ønsker. Men det er ikke noe nytt i norsk oljepolitikk.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at uttrykket «haleproduksjon» kanskje ikke har en helt selvinnlysende betydning for de ikke innvidde. Men hvis presidenten er riktig informert, dreier dette seg om å utnytte restressursene på havbunnen, og har ingenting med landbrukspolitikk å gjøre!

Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Jeg registrerer at Regjeringen ikke har lyst til å forsvare sitt kutt i dagpengeordningen. Og det er jo riktig som det er sagt: Dette er et dypt usosialt kutt.

Det er nedslående å legge merke til den passivitet Regjeringen har, for Regjeringen sier at arbeidsledigheten skal løses på lang sikt. Men som den berømte økonomen Keynes sa: På lang sikt er alle døde. Det betyr at når arbeidsledigheten nå stiger, må man ha tiltak straks som hjelper de menneskene som har kommet i et ganske stort uføre.

Det er også ganske rystende å høre at man sier at vi er på «rett lei», som statsråden uttrykte det. Det å si at en er på «rett lei» i en situasjon der arbeidsledigheten stiger fra måned til måned, må vel kunne kalles en ganske ufølsom tilnærming til problemet.

Min utfordring til statsråden er følgende: Hvorfor kan vi ikke løse en del av de store velferdsoppgavene som nå trenger løsning – bygging av barnehager, bygging av skoler, bygging av jernbaner? Hvorfor kan vi ikke få ledige hender i arbeid gjennom de mange uløste oppgaver som vårt samfunn står overfor? Det er mulig å bruke staten som motor for å få virksomhet i gang, virksomhet som også genererer virksomhet i det private næringsliv, og som genererer større verdiskaping og får flere hender i arbeid. Det er dette vi trenger, ikke den passiviteten som Regjeringen utstråler.

Statsråd Per-Kristian Foss: Det er sitatfusk å si at jeg brukte uttrykket «rett lei» i tilknytning til utviklingen i ledigheten. Det ble brukt i tilknytning til utviklingen på rentenivået og resultatene av en økonomisk politikk som følger det som er et hovedønske fra hele det norske arbeidsliv, inkludert fagbevegelsen: et stramt budsjett som bidrar til rentenedgang og etter hvert også demping av kronekursen. Det er levert. Det er viktig at det omfanget er slik at det faktisk bidrar i den retningen. Hvis Stortinget hadde vedtatt et budsjett med atskillig større økonomisk omfang på utgiftssiden, altså større utgiftsvekst, hadde det motvirket målene. Da kunne man altså gjennom budsjettet bidratt til enda større ledighet, ikke minst innenfor konkurranseutsatt industri. Det er derfor viktig at dette henger i hop.

Regjeringen er ikke passiv i forhold til utviklingen på arbeidsmarkedet. Allerede i en tale den 3. januar – og, president, det var jo et par helligdager før det – en av de første virkedagene i dette året, holdt statsministeren et lengre innlegg på NHOs årskonferanse, hvor han bl.a. varslet tiltakene som jeg omtalte i mitt første svar, jobbkurs og tilsvarende tiltak under Aetat.

Presidenten: Presidenten vil anta at alle har forståelse for at statsministeren ikke holder den slags taler på helligdager.

Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (FrP): Også jeg synes Regjeringen håndterer den økende ledigheten svært passivt, for de eneste svarene Regjeringen kommer med, er jobbkurs og tilrettelegging via Aetat. Hovedproblemet er jo at det er færre jobber som de ledige kan gå til, og hvis det ikke er ledige jobber som folk kan gå til, hjelper det svært lite å ha gått på masse kurs. Da vil det være mye mer interessant å høre hvilke ambisjoner Regjeringen har med hensyn til å legge forholdene til rette slik at næringslivet selv føler den optimismen som skal til for å skape flere arbeidsplasser. Da hjelper det ikke med de mantraene som Regjeringen stadig vekk gir uttrykk for, for det tar tid. I mellomtiden vil ledigheten gå ytterligere opp og problemene forsterke seg. Vi vil gjerne vite hva Regjeringen har tenkt å gjøre nå for å skape mer optimisme i norsk næringsliv.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg er enig med representanten Jensen i at det ikke hjelper i forhold til nyskaping av jobber å sende folk på masse kurs. Derfor møter vi også nå ledigheten med nye tiltak, tilpasset den ledighetssituasjon vi har, og den type mennesker som dessverre blir ledige. Jeg minner om at hovedøkningen i ledigheten i annet kvartal i fjor var innenfor privat tjenesteyting. Det er noe nytt på mange måter. Det krever nye tiltak. Det viktige som næringslivet og arbeidslivet i Norge nå ber om, er at budsjettet blir holdt. De ber ikke om endringer i budsjettet verken i januar eller februar, men om forutsigbare rammebetingelser og at stramheten i budsjettet holdes, slik at resultatene kan melde seg etter hvert i form av bl.a. redusert rente og dempet kronekurs. Forutsigbarhet på det økonomiske området er i denne sammenheng det viktigste næringslivet ber om. For øvrig viser jeg til undersøkelser offentliggjort for et par dager siden i avisen som viser at et flertall av småbedriftene i Norge tror på bedre økonomiske resultater i 2003 enn i foregående år.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Siv Jensen (FrP): Hver eneste dag mottar jeg telefoner fra bekymrede mennesker, fra vanlige arbeidstakere, men også veldig mange arbeidsgivere som merker at økonomien forandrer seg, som merker at situasjonen er dramatisk forandret bare siden vi diskuterte statsbudsjettet i høst.

Da vi diskuterte statsbudsjettet i høst, var finansministeren svært opptatt av å understreke at prognosene som lå til grunn for budsjettet, var riktige, og derfor var det også viktig at budsjettet ble vedtatt akkurat slik det ble. Men nå ser vi at mange av de forutsetningene som lå til grunn i statsbudsjettet, er endret. Det er derfor også nødvendig at både storting og regjering forholder seg til den virkeligheten og er villige til å forandre virkemiddelbruken nettopp for å bøte på dette. Strømprisene stiger, og folk har problemer med å betale regningene sine. Det må møtes med en større offensiv enn Regjeringens 700 kr i økt bostøtte.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg var noe i tvil om spørsmålet dreide seg om strømpriser, avbøtende tiltak i den forbindelse, eller om hvorvidt vi har reviderte økonomiske utsikter for hele den økonomiske utvikling i Norge. Hvis spørsmålet var det siste, kan jeg si at det har Regjeringen ikke etter så kort tid. Den internasjonale økonomiske situasjon er fortsatt preget av usikkerhet, ikke minst knyttet til den internasjonale – ja, for å si det forsiktig – sikkerhetspolitiske situasjon, situasjonen i amerikansk økonomi og stagnasjonen i veksten innenfor en del sentrale EU-land. Dette har ikke forandret seg vesentlig.

La meg si det slik: Regjeringen skal ha møte med Kontaktutvalget, altså partene i arbeidslivet, i dag, og da vil en av mine konklusjoner være at vi fortsatt ligger bedre an enn de fleste europeiske land i forhold til økonomisk vekst, og at vekstutsiktene ikke er vesentlig forandret, men at det på enkelte områder er mer negative signaler i dag enn det var tidligere.

I forhold til folks økonomi tror jeg kanskje at de avbøtende tiltak som Regjeringen har foreslått, ikke minst i forhold til støtte til dem som er vanskeligst stilt økonomisk, vil virke, men det er vanskelig i tredje uke i januar å si noe om hvordan den økonomiske situasjonen for familiene og husholdningene vil være i løpet av første halvår. Men summen av reallønnsforbedring, skattelettelser og rentenedsettelse – i entall, foreløpig – er slik at familiene vil komme godt ut av det i Norge om en sammenligner f.eks. med våre naboland.

Siv Jensen (FrP): Det er en svært mager trøst for veldig mange mennesker i dette landet at statsråden sammenligner Norge med andre land. Situasjonen er i ferd med å bli ganske dramatisk, og når strømregningen blir dramatisk høy for veldig mange, er det altså ikke slik at de bare lar være å kjøpe noe de ikke har bruk for. Veldig mange er nødt til å prioritere knallhardt i forhold til helt nødvendige ting som de i hverdagen trenger for å holde hjulene i gang, og da betyr jo det i realiteten at det Regjeringen gjør gjennom å sitte helt stille, er å stramme økonomien ytterligere til, og det var altså ikke forutsetningene da budsjettet ble lagt. Det var heller ikke en forutsetning da budsjettet ble lagt at man skulle få de strømprisene man nå fikk, og at staten skulle håve inn et visst antall nye milliarder kroner i moms på strøm som følge av den situasjonen vi nå er i. Ser ikke Regjeringen og statsråden at det er langt flere enn «bare» de vanskeligstilte som nå vil få et problem, og at det derfor vil være mer hensiktsmessig å redusere avgiftene og momsen for å hjelpe flere, istedenfor bare å hjelpe med bostøttetiltaket?

Statsråd Per-Kristian Foss: Jo da, min egen strømregning er slik at det absolutt er grunn til bekymring – i den forstand at den er betydelig høyere enn man er vant til. Regjeringen sitter ikke stille i forhold til dette, men jeg tror det viktige er å sette inn tiltakene mot dem som har det vanskeligst. Jeg tror at hvis Regjeringen hadde fulgt en rekke av de råd som har vært gitt i den opphetede debatten om lav magasinfylling og kald temperatur de første par uker av januar, hadde virkningen for folk flest vært at strømprisene hele året og i mange år fremover hadde blitt høyere. Det er viktig at man ikke kommer med desperate tiltak i en akutt situasjon som gjør at vi får varig høyere strømpris. Faktisk har jo også noe av effekten vært at forbruket nå har gått ned. Det bidrar i riktig retning både økonomisk og miljømessig. Hvis man i første eller andre uke av januar, da Fremskrittspartiet foreslo å endre statsbudsjettets inntektsside, hadde fulgt Fremskrittspartiets forslag, kunne risikoen for ikke å få rentenedsettelse vært der i betydelig omfang.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Torstein Rudihagen.

Torstein Rudihagen (A): Etter at statsbudsjettet blei vedteke, har situasjonen på i alle fall nokre område forverra seg. Det gjeld m.a. aukande arbeidsløyse, og det gjeld situasjonen for industrien. For Arbeidarpartiet er kampen mot den aukande arbeidsløysa heilt avgjerande.

Det er naturleg at finansministeren får ein del spørsmål om dette, fordi svara på desse utfordringane både frå finansministeren og Regjeringa jo er eit stramt budsjett og skatte- og avgiftsreduksjonar. Det blir også sagt at det er det næringslivet bed om, og det er sikkert riktig, men eg møter òg eit næringsliv som stadig bed om noko meir målretta verkemiddel. Seinast for nokre dagar sidan, ved eit av landets største industriområde, Raufoss, sa dei, som sant er, at dei kvar einaste dag må delta i ein internasjonal meisterskap, der dei må vere best både når det gjeld produktutvikling, produksjonsmetodar og produkt for å vinne på sine område.

Ser finansministeren no behov for å kanalisere noko meir ressursar òg mot innovasjonssenter, der ein kan få ei samhandling mellom forsking, utdanning, SIVA og bedriftene, nettopp for at dei skal vere i front når det gjeld produkt?

Presidenten: Presidenten vil bemerke at dette vel strengt tatt var et oppfølgingsspørsmål til forrige hovedspørsmål, og ikke til dette hovedspørsmålet, men finansministeren står fritt til å besvare det hvis han ønsker.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg besvarer med liv og lyst alle spørsmål som gjelder Raufoss. Det er jo et utmerket sted og et utmerket industristed, som jeg har god kjennskap til. Raufoss’ problem er, i tillegg til de generelle kostnadsproblemer i Norge, markedssituasjonen. Men Raufoss er også et godt eksempel på at man med egen hjelp kan klare en utmerket produktutvikling.

Det vi nå ser, er at de målrettede tiltak for forskning og utvikling virker. Det har vært en rekordartet økning i søknader om skatteFUNN, altså skattefradrag for bidrag til forskning og utvikling – en økning langt over det forventede. Det har en positiv side. Den er viktigst. Den andre siden er at det kommer til å koste litt mer på statsbudsjettet, men det vil Stortinget få komme tilbake til i revidert eller senere.

Jeg tror det er en type målrettede tiltak som er riktig. Hvorvidt det er riktig også å dosere mer til SND eller til andre virkemidler, er et spørsmål som ligger under næringsministerens område, og som jeg derfor skal unnlate å besvare i denne runden.

Presidenten: Per Erik Monsen – til oppfølgingsspørsmål.

Per Erik Monsen (FrP): I forbindelse med de ekstraordinært høye strømprisene har Regjeringens tiltak stort sett rettet seg mot dem som mottar bostøtte. Svært mange, både pensjonister og barnefamilier, har av ulike grunner et nødvendig høyt strømforbruk. Oppslag i avisene og også egen erfaring viser at regningen i år kan bli to til tre ganger så høy som for tilsvarende periode i fjor. Kan disse hjelpes uten å bruke generelle virkemidler?

Jeg har i den offentlige debatt flere ganger hørt nevnt at sosialkontoret er stedet man skal kunne gå til for å få hjelp i en slik situasjon. Faktisk er det slik at de aller fleste sosialkontor forlanger at man selger både bolig og bil før man får hjelp. Mener Regjeringen at det er det som skal til for å hjelpe dem som nå er kommet i en akutt krise?

Statsråd Per-Kristian Foss: Personer som har kommet i en akutt krise, har muligheter på et sosialkontor. Jeg hørte i en tidligere spontanspørretime at det ble betegnet som nedsettende å henvise folk dit. La meg markere meget sterkt at det synes jeg ikke. Det er intet sosialt nedsettende i å søke hjelp der det offentlige hjelpeapparat er. Det er ikke slik at det er standardløsninger. Sosialkontoret skal vurdere alle tilfeller individuelt. Det er ingen generelle krav til salg av annet. Det har sosialministeren også nylig klargjort for sikkerhets skyld: Alle tilfeller skal vurderes individuelt.

Så er det også grunn til å si at man bekymres over en høy strømpris og høye regninger. Men det er verdt å kikke litt mer på systemet i retning av at den høye strømprisen som er nå, som resultat av lav magasinfylling og ekstreme temperaturer, ikke er noe som kommer til å vare året ut. Det får vi komme tilbake til ved andre anledninger.

Presidenten: Kristin Halvorsen – til oppfølgingsspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Det ligger en rekke forslag i Stortinget, dels fra Regjeringen, dels fra opposisjonspartiene, som går på denne situasjonen. Det kloke hadde vel derfor vært at stortingspartiene la seg i selen for å komme fram til forslag som kunne skape flertall, og som kunne hjelpe dem som nå sliter med strømregningen, men som også kunne hjelpe oss på sikt, slik at vi satser på flere kilder når vi f.eks. varmer opp husene våre. Det er jo det en kan satse på på sikt. Det er i hvert fall SVs holdning til dette.

Jeg har imidlertid lyst til å invitere finansministeren til en refleksjon, for jeg stusser veldig over at det partiet som har stemt for hvert eneste kapittel og hver eneste post i dette statsbudsjettet, nemlig Fremskrittspartiet – og det budsjettet har nå vart tre uker inn i et nytt år – fraskriver seg alt ansvar når det kommer til stortingssalen, og i ekstrem grad prøver å ri to hester.

Nå sliter regjeringspartiene på meningsmålingene og har et veldig ustabilt flertall i Stortinget. Synes finansministeren at dette er en blivende situasjon i en krevende periode for landet, hvor vi sliter med både arbeidsløshet og litt av hvert annet som krever at en gyver løs på utfordringene.

Presidenten: Finansministeren står fritt til å ta imot invitasjoner.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg skjønner at det i en dialog med Kristin Halvorsen kunne være fristende å reflektere over Fremskrittspartiets politikk. Jeg skal ikke la meg friste til det, men si generelt at i situasjoner med betydelig politisk og økonomisk turbulens, ikke minst som følge av den internasjonale situasjonen, tror jeg populisme er en dårlig metode for dem som vil regjere og styre et land.

Jeg ser klart at det er mange situasjoner som kunne vært løst på mer populære måter, men på måter som hadde vært galere i forhold til det langsiktige. Det å holde fast ved et budsjett og en økonomisk politikk som skal sikre den konkurranseutsatte sektor, er for Regjeringen helt avgjørende. Det å sikre en energipolitikk som gir lavest mulig pris til forbrukerne også når dette ekstremåret, eller kanskje -halvåret, er over, er avgjørende for Regjeringen.

Jeg vet at SV har foreslått et totariffsystem. Det er interessante tanker som ved alle tidligere anledninger har blitt avvist, bl.a. ut fra geografisk og sosialt stor skjevfordeling.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille spørsmål til finansminister Per-Kristian Foss.

Vi har nå sett tegn til en gryende EU-debatt i Norge, og jeg forstod på en debatt som statsråden deltok i forleden, at statsråden mente at det var en økonomisk fordel for Norge å bli en del av EU. Ikke minst mente han at det lave rentenivået i EU var et argument for norsk medlemskap. Derfor kunne det vært interessant å utfordre statsråden på følgende: I dag har man rentemøte i Norges Bank. Vi håper begge to, vil jeg tro, at renten nå skal gjøre et byks nedover. Det er det situasjonen i norsk økonomi som tilsier at den bør. Samtidig ser vi at alternativet hadde vært at renten ble fastsatt i Frankfurt, altså ikke i Norge og ikke ut fra norske forhold. Situasjonen er nemlig den at norsk økonomi på mange vis er forskjellig fra EU, og hvis det var slik at vi mente at vi kunne ha det rentenivået EU hadde, hadde det ikke vært noe i veien for at sentralbanken hadde vedtatt det.

Mitt spørsmål til statsråd Foss er dermed følgende: Ser han noen økonomiske argumenter mot et norsk EU-medlemskap, eller mener han simpelthen, slik jeg oppfatter ham, at alle argumenter taler for norsk medlemskap?

Presidenten: Statsminister … om forlatelse, finansminister Foss.

Statsråd Per-Kristian Foss: Ellers takk, president, men det holder. (Munterhet i salen)

Presidenten: Det var en forsnakkelse.

Statsråd Per-Kristian Foss: Det vil være galt å svare på et slikt spørsmål ved å si at alle argumenter taler for et EU-medlemskap innenfor det økonomiske området. Mitt hovedproblem har vært at når vi er uenig i den politikk EU fører, f.eks. hva gjelder temaer vi nylig har vært inne på i Stortinget, nemlig synet på distriktspolitikk og virkemidler der, differensiert arbeidsgiveravgift, miljøpolitikken, elavgift osv., slipper vi jo ikke til og får gitt uttrykk for vår uenighet i de organer som faktisk bestemmer noe. Det er mitt hovedproblem. Men det er klart at i dagens situasjon ville det vært en fordel for norske bedrifter om man hadde kunnet være en del av en eurosone, med den stabilitet det hadde gitt. Det er klart at når man handler i euro og konkurrerer med euroland, hadde det vært en fordel å være en del av det samme systemet. Jeg sier ikke med det at det er mulig å transplantere dagens økonomiske politikk absolutt uten endringer inn i et eurosystem. Tilpasninger må til. Men jeg ser store fordeler for et lite land ved å være medlem av en større valutaunion, med den stabilitet det vil gi.

Øystein Djupedal (SV): Jeg må si at for det første synes jeg det er bra at statsråden ikke uten videre sier at alt i EU er bra, og sier at alt i EU ikke uten videre er tilpasset til Norge. Dette er i grunnen et fornuftig utgangspunkt for hvordan man bør vurdere dette. Det som jo er situasjonen, er at hvis man f.eks. tar den differensierte arbeidsgiveravgiften, er det åpenbart at EU her kjører et rått løp mot Norge, der man ønsker å fjerne et virkemiddel som faktisk fungerer svært godt, og at man ut fra helt uforståelige såkalte konkurransehensyn velger å si at Norge ikke skal ha denne muligheten. Etter mitt skjønn er dette et svært godt eksempel på et godt argument mot EU.

I tillegg er det jo et svært godt argument mot EU at mange land klarer seg fint utenfor (presidenten klubber).

President, nå har presidentens klokke gått feil. Denne klokken, på panelet, startet på 30 sekunder.

Presidenten: Beklager. Tvilen skal komme tiltalte til gode.

Øystein Djupedal (SV): Jeg lurte på om jeg hadde fått redusert taletid av en eller annen grunn, for jeg la merke til det, president.

Mitt utgangspunkt er at det er mange land som klarer seg fint utenfor eurosonen. Danmark kan være et godt eksempel. England kan være et godt eksempel. Sverige er så langt også et godt eksempel. Det betyr at det finnes mulighet til godt å være utenfor for en liten valuta utenfor det store euroområdet og samtidig ivareta både sysselsetting og andre viktige parametre i økonomien. Ikke minst er dette det viktigste: at det er mulig å gjennomføre en selvstendig økonomisk politikk. Jeg må si at dette skal bli en spesiell og spennende debatt framover. Jeg håper også at den nyansen som statsråden gav i sitt svar, kan videreføres i den kommende debatt.

Presidenten: Håp om en spennende debatt fremover må kunne deles av alle.

Ellers vil presidenten tro at EU-debatten egner seg for større format enn for spontanspørretimen.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg deler ønsket om en spennende debatt, men også om en nyansert debatt, for jeg tror det er viktig. Det føres jo en nyansert debatt innad i EU-landene, som også vi kanskje kan lære en del av. I Sverige har jo debatten ført til at regjeringen nå har bestemt seg for å avholde en folkeavstemning og vil anbefale at Sverige slutter seg til eurosonen. Danmark har en valutapolitikk som jeg ikke akkurat trodde var SVs, for å si det slik. Den består jo bare i å henge seg på euroen helt automatisk og med en tilknytningsform til Den europeiske sentralbank som vel ikke kan betegnes som betydelig selvstendig. Det gir både fordeler og ulemper, men det er en valutapolitikk ikke vi fører.

Jeg ser ikke bort fra at utviklingen i Norge også, og jeg håper det, vil gjøre situasjonen i norsk økonomi mer normal. Det er klart at seks år med høyere lønnstillegg og høyere kostnadsvekst enn i konkurrentlandene våre er en utvikling som ikke kan fortsette. Derfor vil nok også rentedifferansen mellom Norge og eurolandene etter hvert avta, også som et resultat av en selvstendig politikk.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Marit Arnstad.

Marit Arnstad (Sp): Det er jo med en viss interesse man merker seg at statsråd Foss erkjenner at det kan være ulikheter, og at han sier at man håper at situasjonen i Norge skal bli mer normal. Men da er mitt spørsmål om ikke også finansministeren erkjenner at Norge har hatt og har en ulik konjunkturutvikling i forhold til EU, og at det kommer av at vi ikke minst har en oljeøkonomi, og at vi i forhold til lav- og høykonjunkturer hele veien har vært i en ulik kurve. Det da å slutte seg til euro og bli medlem av EU ville ha ført til et desto større økonomisk sjokk for Norge, enten i form av en tilpasning til en arbeidsledighet som er betydelig høyere enn hos oss, eller ved at man måtte bruke budsjettverktøyet og finanspolitikken på en helt annen måte enn det til og med en regjering som roser seg av å ha lagt fram et stramt budsjett, kan gjøre. Ser statsråd Foss også disse problemene, hva dette vil kreve av budsjettinnstramminger dersom man skulle bli tilsluttet euroen, eller hva det vil bety av tilpasninger i arbeidsmarkedet og av arbeidsledighet? Er Foss villig til å gå så langt?

Statsråd Per-Kristian Foss: Den største trusselen mot norsk sysselsetting, altså økende arbeidsledighet, har jo vært nettopp utviklingen i retning av annerledeshet i Norge. Hvis vi fortsetter å øke det norske kostnadsnivået helt i utakt med våre konkurrentland, får vi et varig høyere rentenivå, og vi får en konkurransesituasjon som stadig svekker eksportindustrien. Det er en utvikling det store flertallet i Stortinget ikke ønsker. Så slik sett er det jo et ønske om faktisk å gå i mer EU-retning, for å si det slik, selv om det ikke finnes helt entydige inntrykk av EU på dette området. Det er en utvikling som jeg håper vi vil kunne få til selv uten EU-medlemskap. Men det er klart, som jeg berørte i mitt forrige svar, at det er krevende for et lite land, kanskje særlig med en sterk økonomi, å føre en selvstendig valutapolitikk når det store flertall av konkurrentlandene slutter seg sammen i en felles valutaunion. Det vi nok vil merke i årene fremover, er at det vil være meget krevende. De som merker det sterkest, er dessverre eksportindustrien.

Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål .

Siv Jensen (FrP): Jeg skal ikke gå inn i en argumentasjon for eller imot et EU-medlemskap, men jeg synes finansministeren svarer ganske dårlig på hvilke konsekvenser et EU-medlemskap og det å være medlem av eurosonen vil ha for norsk økonomi, for gjennom mange år har hovedargumentasjonen til den til enhver tid sittende regjering vært at det har vært behov for stramme budsjetter, og at økonomien har vært så overopphetet at det er derfor vi har hatt det høye rentenivået.

Et medlemskap vil automatisk bety at vi får et betydelig lavere rentenivå enn det vi i dag har i Norge. Spørsmålet til finansministeren er da: Vil da det presset i økonomien som han hele tiden refererer til, plutselig bli borte ved et EU-medlemskap, eller hvordan har Regjeringen tenkt å takle den utfordringen som ligger i det? For det er jo det argumentet vi hører hele tiden, at det er presset i økonomien som hindrer oss fra å gjøre svært fornuftige ting med vår egen økonomiske utfordring. Men det presset skulle altså plutselig bli borte ved et EU-medlemskap.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg så frem til kanskje en klargjøring av representantens syn på EU, men dette kom jeg ikke noe særlig nærmere.

Siv Jensen (FrP) (fra salen):Det er korrekt.

Statsråd Per-Kristian Foss: Nei, det er ikke slik at presset i norsk økonomi forsvinner om vi melder oss inn noe sted, ei heller i EU. De nasjonale problemene vil fortsatt være der. Det er jo heller ikke slik at vi etter systemet plutselig kan komme inn i EU. Det må en prosess til, både for å komme inn i unionen og dernest for å komme inn i eurosonen. Det siste krever en to års overgangsperiode.

Ved et lavere rentenivå, gitt at EU har det på den tiden – det er jo ikke et fastlagt, grunnlovsfestet rentenivå i EU, jeg minner om at det fastsettes også ut fra den økonomiske situasjonen i medlemslandene – er det klart at da vil andre virkemidler i finanspolitikken i økende grad måtte bidra til å dempe press og sikre stabilitet.

Jeg er ikke helt sikker på om det siste er et argument som vil bidra til større EU-oppslutning i Fremskrittspartiet, men jeg sier det allikevel.

Presidenten: Kristin Halvorsen – til oppfølgingsspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Nå begynner vi å nærme oss sakens kjerne. Hvis Norge skulle vært medlem i ØMU og hatt et rentenivå på linje med EU-landene, og Regjeringens økonomiske politikk som går på å dempe presset i norsk økonomi, skulle gjennomføres, hadde man bare hatt én mulighet til å dempe det presset, og det var å kutte i offentlige budsjetter. Og da er vi jo ved sakens kjerne, nemlig at norsk økonomi, bl.a. på grunn av olje- og gassinntektene, er i motsatt konjunkturforhold til EUs, fordi de fleste EU-land ikke har olje og gass. Det vil si at de kjøper, og når prisen er høy, har de dårlige tider og vi gode tider, og vice versa. Det betyr at Norges mulighet til å bekjempe arbeidsløshet og til å holde en sosial økonomisk politikk blir mye mindre. De innstrammingene vi skulle ha hatt i offentlige budsjetter i dagens situasjon hvis vi hadde vært medlemmer i ØMU, ville vært mye større enn det som selv Høyre klarer å foreslå.

Mener virkelig Per-Kristian Foss at dette ville gi en større mulighet for fleksibilitet til å sette inn virkemidler ut fra det som er overordnede mål i den økonomisk politikken?

Statsråd Per-Kristian Foss: Ja, jeg mener faktisk at vi ved medlemskap i Den europeiske union ville hatt de nasjonale virkemidler vi i dag har, og vel så det. En del hadde det ikke vært nødvendig å ta i bruk, fordi vi faktisk ville sikret oss større stabilitet og større forutsigbarhet ved å være medlem av en valutaunion. Det er klart at det er en fordel for de bedrifter som konkurrerer med 12-14-16 eller etter hvert flere Euro-land. Det ville gitt en stabilitet som ville fjernet et problem fra norsk økonomi.

Så peker Kristin Halvorsen på at hvis rentenivået i Norge som følge av medlemskap i unionen og i eurosonen hadde ligget så lavt at det i seg selv hadde ført til pressproblemer i norsk økonomi, måtte andre innstrammingsvirkemidler vært vurdert. Men det er en altfor enkel og statisk løsning å si at hvis dagens nivå på rentenivået i Europa og i eurosonen skulle vært transplantert inn i norsk økonomi akkurat i dag, ville så og så ha skjedd. Det er for det første en ren hypotese. Det kreves en tilpasning av oss for å komme inn, og for det annet er ikke rentenivået i eurosonen fast.

Presidenten: Presidenten har registrert at helseministeren er i ferd med å få et behov for mosjon – og stiller store forhåpninger til neste hovedspørsmål.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg har sans for mosjon, og helseministeren har vel også det.

Alt tyder på at kvaliteten på ventelistene i sykehusene er elendig helt opp til dags dato. For få år siden dokumenterte en undersøkelse at døde personer, personer som hadde fått behandling, og personer som ikke ønsket behandling, faktisk utgjorde en stor andel av ventelistene. Dette er mildt sagt uheldig, siden ventelistene både kan vise behov for større innsats og kan vise ledig kapasitet. Disse listene utgjør jo et betydelig styringsgrunnlag både for helsevesenet selv, for Stortinget og for Regjeringen. Så spørsmålet er til helseministeren: Deler helseministeren disse bekymringer som jeg her uttrykker, for manglende kvalitet? Og: Hva gjøres for å rette opp disse uheldige forhold?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det har over lengre tid vært klart at ventelistene er et dårlig styringsverktøy i forhold til sykehusene. Det var i særdeleshet uheldig den gangen man hadde rammefinansiering av sykehusene og det å ha lange ventelister ofte gav uttelling i forhold til krav om tilleggsbevilgninger. Etter at man fikk innsatsstyrt finansiering, hvor pengene følger pasienten, ble dette bildet snudd, og sykehusene ble premiert for å behandle flere pasienter, ikke for å ha flere pasienter på venteliste. Det var viktig.

Da staten overtok sykehusene 1. januar i fjor, ble det satt et søkelys på ventetider og ventelister med hensyn til to dimensjoner, både å rydde i ventelistene, slik at de skulle bli mer reelle, og å redusere deres reelle omfang. I forhold til begge disse dimensjoner har helseforetakene i 2002 gjort en meget god jobb. Jeg vil derfor hevde at vi i dag har en situasjon med langt mer reelle ventelister enn vi hadde for et år siden.

Det er imidlertid fortsatt en utfordring for helseforetakene å ha en kontinuerlig fokusering på at ventelistene skal gi et mest mulig riktig bilde av situasjonen – også fordi de spiller en rolle i forhold til det frie sykehusvalget og muligheten til hele tiden å ha utnyttelse av ledig kapasitet i fokus. Det er jo interessant å se at etter at vi fikk sykehusreformen, har den ledige kapasiteten blitt tydeligere i forbindelse med det frie sykehusvalget. I de siste ukene har vi sett at flere sykehus i landet faktisk annonserer sin ledige kapasitet. Det er jo et uttrykk for at man begynner å få oversikt og nettopp derfor kan utnytte kapasiteten.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg vil gjerne gå videre på det poenget som helseministeren nå var inne på med fritt sykehusvalg. Ventelistene er jo nettopp grunnlaget for å få satt det systemet ut i livet, som et betydelig moment for å få til god pasientflyt og god ressursutnyttelse. Da er det fortsatt slik at gale lister gir gal informasjon når pasienten selv eller fastlegen skal lete etter kapasitet.

Jeg lurer på om feil på listene faktisk er mer et resultat av slurv enn av mangel på kunnskap til å utføre oppgaven. Eller kan det også være slik at dataredskapet som brukes til dette, ikke er godt nok utviklet? Spørsmålet til helseministeren er da: Har vi i dag et så godt dataredskap at vi faktisk kan eliminere disse åpenbare feilene som har skapt problem for både storting, regjering og helsevesen?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg mener at gjennom den innsats som helseforetakene har gjort i 2002, og som de vil gjøre i 2003, vil de ha kommet langt i forhold til å få bukt med dette problemet. Men det vil alltid være slik, i forhold til ethvert registreringssystem som skal ha data inn, at kvaliteten ikke bare ligger i systemet, men også i rutinene, i holdningene og i den interesse personalet har av at tallene skal være reelle. Jeg tror at med det trykket som Stortinget har vedtatt at det skal være på effektivisering av sykehusene, vil det ligge en klar interesse i å utnytte hver krone i sykehusene best mulig, i å utnytte kapasiteten til pasientenes beste. Vi vil følge opp ved å etablere et nasjonalt senter for fritt sykehusvalg i 2003. Det vil ha en sterk fokusering på å gi korrekt og god informasjon til primærlegene, til innleggende leger og til brukerne. Der vil det ikke bare være informasjon om ventetider, men det vil også etter hvert bli lagt inn informasjon om hvordan sykehusene scorer på ulike kvalitetskriterier.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Bjarne Håkon Hanssen.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg vil tro at folk flest synes det høres merkelig ut at det skal være så komplisert å sette opp en liste over dem som står i kø for behandling ved et av våre sykehus. Nå hører jeg helseministeren si at det etter den store helsereformen har skjedd veldig mye positivt. Det er jeg enig i. Vi har fått én tydelig eier, eieren er representert her i salen, og det skjer veldig mye positivt. Men jeg synes kanskje at helseministeren er litt lite ambisiøs i forhold til den problemstillingen og det spørsmålet som Kristoffersen tar opp. La meg derfor følge opp ved å stille følgende spørsmål: Hva slags ambisjon har helseministeren for at man skal få ryddet opp endelig i ventelisteproblematikken? Og: Når tror helseministeren at han kan komme til Stortinget og si at nå er det orden i ventelistene, nå har vi systemet på plass, nå kan vi si at det frie sykehusvalget fungerer?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er glad for at også representanten Bjarne Håkon Hanssen ser de positive trekk som nå følger i reformens kjølvann, en betydelig økt aktivitet, reduserte ventelister og ventetider, og mer reelle ventetider.

Min ambisjon er at vi skal ha et system som gir pasientene god informasjon om kvaliteten ved sykehusene. Vi iverksetter i år et system med kvalitetsindikatorer på styring av sykehusene, og det skal etter hvert inn i informasjonen til pasientene. For det andre skal dette systemet også gi reell og god informasjon om ventetider. Det vil alltid være slik når det gjelder ventelister som produseres i et gedigent system som de norske sykehustjenestene utgjør, at det vil være et tidsgap mellom det som legges inn, og det som tas ut. Men kombinert med en god veiledningstjeneste, en god svartjeneste, i helseregionene mener jeg at vi i løpet av dette året skal ha fått opprettet en meget god tjeneste i forhold til det frie sykehusvalget.

Presidenten: Ola D. Gløtvold – til oppfølgingsspørsmål.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg tror vi stort sett er enige om at de ventelister som har versert og fungert til i dag, har vært veldig dårlige. Nå går helseregioner og helseforetak ut og sier de har redusert sine ventelister med 15 pst., 20 pst. og kanskje enda mer. Det skal gi opinionen et bilde av at man har blitt så mye mer effektiv i helsevesenet, men egentlig sier det veldig lite om bedret behandlingskapasitet. Det sier noe om opprydding i ventelistene, som vi er enige om har vært dårlige til nå. Jeg har lyst til å høre om helseministeren har den samme virkelighetsoppfatningen, at dette mer er et uttrykk for rydding enn det er for økt effektivitet og behandlingskapasitet.

Så til dette med nasjonalt senter for fritt sykehusvalg og informasjonsflyten og kommunikasjonen mellom 1. og 2. linjetjenestene. Hva slags nasjonal plan har Regjeringen for at fastleger uansett hvor de er i dette landet, skal ha den samme tilgangen på informasjon om ventelister og senter for sykehusvalg?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det siste spørsmålet har jeg allerede svart på: i løpet av dette året! Jeg mener at i løpet av første halvår skal det være på plass et nasjonalt informasjonssenter om fritt sykehusvalg, som skal gi den tilgjengelige informasjon på en enda mer målrettet og effektiv måte.

Til representanten Gløtvolds første spørsmål må jeg si nei, jeg er ikke enig i den virkelighetsbeskrivelsen han gir. Det er slik at fra den dag staten overtok sykehusene, ble det fokusering på to sider av ventelistene, både det å gjøre dem mer reelle og det å gjøre dem kortere. I forhold til begge dimensjoner har helseforetakene levert i 2002. Og de kommer til å levere også i 2003.

Presidenten: John I. Alvheim – til oppfølgingsspørsmål.

John I. Alvheim (FrP): Jeg er glad for at helseministeren bekrefter det misbruk av ventelister som fylkeskommunene bedrev i sin tid. Vi har fått reformen, ventetiden har gått ned, og antall pasienter på ventelistene er betydelig redusert.

Jeg har to spørsmål til helseministeren. Forventer helseministeren at man i 2003 vil få ytterligere redusert ventetid og reduserte ventelister? Og: Kan helseministeren forsikre at også de private helsetilbudene inkluderes i det totale behandlingstilbudet på en noe sterkere og bedre måte enn hittil?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi har i perioden 2000–2002 hatt en betydelig vekst i aktiviteten i sykehusene. Gjennom de ressursene som tilføres i 2003, legges det til rette for å kunne videreføre aktiviteten på om lag det samme høye nivået som i 2002. Dette har ført til reduksjon i ventelister og ventetider. Jeg forventer at det fortsatt vil ha en slik effekt. Jeg har lært at det å spå om ventetider skal man være forsiktig med, fordi det faktisk også er en del elementer i utviklingen av tilbøyeligheten til å søke sykehusbehandling og i sykeligheten i befolkningen som man ikke kan spå om, men dette er vår ambisjon.

Så til spørsmålet om å inkludere de private helsetilbudene. Regjeringen har erklært i Sem-erklæringen og i praksis gjennomført en politikk med utgangspunkt i at vi skal ta i bruk de ressursene vi har også i den private delen av helsetjenesten, for å løse den fellesoppgaven som dette er. Men det skal være under styring av de regionale helseforetakene.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Sosialkomiteen besøkte i går Kompetansesenter for informasjonsteknologi i helsevesenet, som er 40 pst. eid av Helsedepartementet, så vidt jeg vet. De kunne legge fram tall som viser at Norge kanskje er det land i verden som nå har den største elektroniske dekning når det gjelder bruk av datateknologi innenfor helsevesenet. I primærhelsetjenesten er det stort sett full dekning. Når det gjelder sykehusene, ser vi at i løpet av veldig kort tid, kanskje to–tre år, vil alle sykehusene ha tatt i bruk teknologien. Man ser at henvisningene til sykehusene registreres elektronisk. Vi ser at mottak av henvisningene registreres elektronisk i sykehusene. Det betyr at man sitter på et unikt verktøy hvis man tar det i bruk, til å få en totaloversikt i forhold til henviste pasienter, volumet og også endringer over tid. Man har altså tilgang til et dynamisk verktøy for å få en totaloversikt, men verktøyet er ikke tatt i bruk.

Jeg vil spørre helseministeren konkret: Vil man se på mulighetene som disse elektroniske verktøyene gir, for raskt å få opp en totaloversikt og benytte det som faktisk er tilgjengelig allerede i dag?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er glad for at representanten Ballo har merket seg den betydelige satsing som har vært de senere år på å utvikle IT-verktøyene og systemene innenfor helsetjenesten. Det er jo et stort og mangfoldig apparat, hvor kommunikasjonen i stor grad har vært papirbasert. Den tiden er man på vei bort fra. Utviklingen av det nasjonale helsenettet, utviklingen av elektronisk kommunikasjon mellom trygdeetaten, legene og sykehusene er nå i ferd med å komme på plass. Det gir muligheter for å rette enda mer av ressursene inn på pasientbehandling, og mindre på papirflytting. Det er en veldig viktig utvikling. Vi har i styringsopplegget for sykehusene i 2003 gjort en samordnet satsing på dette, slik representanten Ballo etterlyser, til én av de strategiske og nasjonale satsingene for 2003.

Presidenten: Siste hovedspørsmål i dagens spontanspørretime blir stilt av Morten Lund.

Morten Lund (Sp): Spørsmålet er til finansministeren.

Industrien sliter veldig, og det er mange som har mistet arbeidsplassen sin. Dette handler om grunntryggheten for familier og lokalsamfunn.

LO har beregnet at den økte kronekursen har betydd seks ganger mer enn siste års romslige lønnsoppgjør for et dårligere resultat i konkurranseutsatte bedrifter. Kronekursen har blitt viktigste rammebetingelse for industrien. Kronekursen ble ikke påvirket av et stramt budsjett, selv om det å tilfredsstille kravet fra Norges Bank var viktigste mål man hadde for budsjettet. Nå retter sentralbanksjefen sine krav mot det kommende lønnsoppgjøret.

De svært mange ledige opplever ikke arbeidsmarkedet som overopphetet, slik sentralbanksjefen sier det er. Synes finansministeren det er greit at Norges Bank skal være overdommer også for lønnsoppgjørene, når virkelighetsbeskrivelsen fra sentralbanksjefen er så feil? Jeg viser til uttalelser i aviser i dag fra lederen i Statistisk sentralbyrå.

Statsråd Per-Kristian Foss: Representanten har oppfattet det feil hvis han tror at sentralbanksjefen har en dommerfunksjon i forhold til lønnsoppgjørene. Lønnsoppgjørene gjennomføres fortsatt – og skal gjøre det – mellom frie, uavhengige parter, men det er sentralbanksjefens oppgave å klargjøre sammenhengen mellom inflasjonsmål i pengepolitikken, etter nye forskrifter for Norges Bank, og lønnspolitikken. Det er faktisk en oppgave som sentralbanken også hadde da representanten Lunds eget parti satt med regjeringsmakt, og man sluttet seg til hovedtrekkene i den pengepolitikk som nå føres.

For øvrig var opplysningene som representanten gav innledningsvis, gale. Dersom man måler utviklingen i lønnskostnader i felles valuta, har lønnskostnadene til industriarbeiderne i Norge økt med til sammen 16 pst. mer enn hos handelspartnerne i perioden fra 1996 til og med 2002. Hvor stor del av dette skyldes lønnsvekst, og hvor stor del av det skyldes kronekurs? Svaret er: ¾ skyldes lønnsvekst, og ¼ skyldes utvikling i kronekursen i denne perioden.

Morten Lund (Sp): Det at sentrumsregjeringen tok initiativ og forandret pengepolitikken, stemmer ikke. Det var det Stoltenberg-regjeringen som gjorde. Vårt poeng er at det er lov å korrigere kursen når en ser hvor galt det går.

Siste året har fiskeindustrien tapt 2,4 milliarder kr i eksportinntekter på grunn av kronekursen. Det er mer enn de totale lønnsutgifter i denne industrien. Slik kan det ikke fortsette. Det må veldig mange meget magre lønnsoppgjør til hvis en ikke får gjort noe med kronekursen som nå har blitt den viktigste rammebetingelsen for norsk industri. Det at kronekursen er så høy, skyldes for høy rente, det skyldes for stor inflasjonsfrykt, for lite hensyn til å beholde grunnlaget for verdiskapingen. Senterpartiet mener at vi må ta hensyn til grunnlaget for verdiskapingen, vi må beholde det. Mister vi det, greier vi ikke å få det tilbake senere.

Spørsmålet er om finansministeren er fornøyd med at vi som politikere kun skal få lov til å uttrykke glede i det tilfellet at renten blir nedsatt. Har vi ikke en viktigere oppgave?

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg merker i representanten Lunds spørsmål i stadig økende grad et slags ønske om å vende tilbake til en politikk der Stortinget fastsatte rentenivået. I nyere tid har det ikke vært Senterpartiets politikk. Da Senterpartiet var i nærheten av regjeringsmakt, var det ikke Senterpartiets politikk. Da Senterpartiet hadde finansministeren i Norge, hadde man det samme syn på uavhengigheten til Norges Bank og forholdet mellom finanspolitikk, pengepolitikk og lønnspolitikk som det som i dag praktiseres. Det nytter ikke å ønske seg bort fra sin egen historie, selv om man måtte drømme om 1950-, 1960- eller 1970-tallet.

Jeg er bekymret over den høye kronekursen. Regjeringen har derfor iverksatt en politikk som skal bidra til å dempe presset mot kronekursen – gjennom rentenedsettelse og gjennom å føre en stram politikk som fører til det. Men det er jo ikke slik at kronekursen er noe som vedtas verken av politikere i denne sal eller av Norges Bank, og som plutselig faller 1. januar et år. Det vil være et resultat av en utvikling der renteforskjellene bl.a. mellom Norge og euro-landene blir mindre enn de er i dag.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Omleggingen av pengepolitikken har jo ikke akkurat vært noen suksess. Hvis man ser på de fire kriteriene som er omtalt i mandatet til Norges Bank– produksjon, sysselsetting, kronekurs og inflasjon – har man jo på alle fire felt ikke lyktes. Inflasjonen er lavere enn det den er tillatt å være, produksjonen har stagnert, sysselsettingen har dessverre gått ned – arbeidsledigheten stiger – og det verste er jo at kronekursen nå er sterkene enn den har vært på hele 1990-tallet og fram til i dag. Det betyr at det som har skjedd med omleggingen av pengepolitikken, har ut fra enhver nøytral betraktning av praktisering av dette ikke vært spesielt vellykket. Derfor har det fra opposisjonen på Stortinget gjentatte ganger vært ønske om å få en presisering av mandatet. Jeg la merke til at da man satte ned renten nå sist, før jul, var det en begrunnelse for dette som var ny i forhold til tidligere begrunnelser, og det kan jo tyde på at sentralbankens styre har tatt innover seg den kritikk som berettiget er reist mot håndteringen av dette spørsmålet. Så får vi håpe at det er de samme forhold som vektlegges i dag, slik at vi får en rentereduksjon – og det er høyst nødvendig. Men det som er ganske påfallende, er jo at hovedbegrunnelsen her sannsynligvis vil være en utilsiktet innstramming gjennom strømprisen, og ikke et resultat av en økonomisk politikk.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg tror ikke jeg skal delta i spekulasjoner om hva som måtte fremkomme på en pressekonferanse kl. 14. Det tror jeg ikke tjener verken norsk økonomi eller Stortingets eller Regjeringens anseelse i så måte.

Vi har ved to anledninger diskutert mandatet i Stortinget, både i budsjettbehandlingen og på bakgrunn av en interpellasjon som SV fremmet. Det ble en god og nyansert debatt. Jeg oppfattet da at stortingsflertallet sluttet seg til den forståelse av mandatet som Regjeringen har gitt uttrykk for.

Man kan mene mye om pengepolitikk på generell basis, men det er vel sjelden slik at en pengepolitikk fører til suksess på alle områder samtidig. Jeg minner om den ganske betydelige kritikken av det såkalte fastkursregimet, som vel senere ble omdøpt til et relativt fastkursregime, og som dekket over ganske store svingninger i kronekursen. Nå står vi også overfor en ny situasjon internasjonalt, ikke minst som et resultat av etableringen av eurosonen. Jeg tror det er all grunn til å se med forventning frem til resultatet av den politikk som nå føres.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme. Vi går over til den ordinære spørretimen.