Per Roar Bredvold (FrP): Jeg ønsker å stille
kultur- og kirkeministeren følgende spørsmål:
«Bingofolket i Solør, og
sikkert mange andre steder i landet, sliter med et stort
byråkrati og et regelverk som er vanskelig å forholde
seg til. Blant annet har hvert lag/hver organisasjon ikke
lov til å spille i mer enn tre måneder eller
30 ganger. Deretter skal andre slippe til.
Ser statsråden at dette skaper frustrasjon
og vanskeliggjør lagenes økonomi i forhold til
det positive arbeidet disse gjør ute i distriktene, samt
tilbudet til de som ønsker å spille
bingo?»
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Bingo er eit lotteri som skal gi inntekt til
lokale lag og organisasjonar, og som berre kan haldast etter
løyve frå politiet. Dei fleste som har
slik inntekt, er små og driv ikkje anna
lotteriverksemd enn bingoen. Ofte er bingoinntekta heilt
naudsynt for å halda liv i laget sitt arbeid og virke.
Det er mange som ynskjer å få inntekt
frå bingo. Det er difor fastsett i forskriftene for bingoverksemd
at eit lag eller ein organisasjon berre får halda
30 arrangement i eit år, og at arrangementa må haldast
innafor ein periode på tre
månader. Målet med denne regelen er å sikra
at fleire får høve til å halda
bingo, og at marknaden ikkje blir dominert av nokre få.
Politiet kan gi dispensasjon
frå denne regelen for å unngå særleg
urimelege høve. Lag og organisasjonar kan òg spela
saman i ein felles pott, noko som kan sikra
at inntekta for bingo kjem meir jamt over heile året.
I samband med at Kultur- og kyrkjedepartementet
for tida går gjennom reglane for lotteri og pengespel,
vil det bli utarbeidd framlegg til endringar i reglane for bingo. Arbeidet
med slike reglar vil også bli nemnt i den komande
odelstingsproposisjonen om endringar i pengespel- og lotterilovgivinga,
som er venta oversend Stortinget før utgangen av mars 2003.
Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker statsråden for svaret,
som var et kort svar, og som sa forholdsvis lite om framtida.
Den loven som gjelder nå, kom i 2001, så det er
ingen gammel lov. Og svaret viser vel at statsråden ikke
er den ivrigste bingospilleren, kanskje har ikke statsråden
en gang vært på bingo – jeg vet ikke!
Min ringe påstand er at det er større
interesse for bingospill – i
hvert fall ute i distriktene – enn for opera. Man må også ta
med alle de positive virkninger som inntektene av bingospillet har
bl.a. for barn og ungdom, men ikke minst for dem som er
med og spiller bingo. Det er ofte litt eldre
folk, som har bingospill som sitt kulturelle tilbud i en bygd. Dermed
må ikke statsråden ødelegge
for det gode arbeidet som bingoen gjør. Ofte
er dette ute i distriktene med små forhold, hvor det ikke
er mer enn én gruppe som har bingospill. Da er det litt
frustrerende – ja meget frustrerende – når
man ikke får tillatelse til å spille mer
enn tre måneder om gangen. Det burde i hvert fall vært
ett år, og hvis det året går bra, skulle
det vært gitt tillatelse til videre spill.
Presidenten: Presidenten imøteser med
spenning statsrådens redegjørelse
for sitt forhold til bingo!
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg må innrømma at eg er ikkje
den største bingospelaren. Men eg ser at det
kan vera eit miljø som kan vera
hyggeleg for dei som ynskjer å gå og spela bingo.
Poenget med forskrifta her er sjølvsagt
at dei midlane som kjem inn ved bingospela, ikkje berre
må gå til ein enkelt aktør i eit nærmiljø.
Dei må kunna gå til fleire aktørar. Difor
må vi ha eit sett med reglar som passar inn både
der det er mange aktørar som konkurrerer om å få lov
til å spela, og der det er færre aktørar.
Som eg sa, er det anledning til å gi
dispensasjon frå denne regelen, og vi skal sjå på totaliteten
når vi legg fram saka for Stortinget igjen i
løpet av våren.
Per Roar Bredvold (FrP): Selvfølgelig er det forskjell på store
og små forhold, men jeg snakker om de små forhold
hvor det som regel bare er én aktør
som spiller bingo. For dem er dette veldig frustrerende. Det tar mye
tid, som denne aktøren heller kunne brukt på positivt
arbeid i stedet for på søknader.
I Glåmdalen av 15. januar
2003 kan vi lese om et lite idrettslag som pr.
dags dato ennå ikke har fått
tillatelsen. Det er ikke flere aktører der. Det
er et lite idrettslag som gjør en kjempeinnsats
for sitt nærdistrikt, både sosialt, ved bingospill,
og ikke minst ved den inntekten det gir. Da skal man ikke
legge kjelker i hjula for noen som driver med positive
ting, som man føler at denne loven gjør.
I lotteriloven § 5 står
det «humanitært eller samfunnsnyttig
formål». Det er nettopp det bingoinntektene
til disse små lagene og organisasjonene går til.
Da må statsråden være snill
og se positivt på dette, og mitt konkrete spørsmål
er: Hva vil statsråden gjøre for at det skal bli lettere,
slik at en tillatelse ikke bare gjelder for
tre måneder eller 30 spill når det ikke
er flere aktører ute i distriktet?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har ikkje tenkt å «legge
kjelker i hjula», heller ikkje kjeppar i hjula og
heller ikkje kjelkar i vegen, eller korleis
vi no skal ordleggja oss.
Poenget er at vi er nøydde
til å ha eit regelverk som passar inn, ikkje
berre på små stader, men òg på store
stader. Så får vi heller sjå når
vi kjem til Stortinget med saka, om det går an å ha
større dispensasjonsadgang på slike stader som
spørjaren illustrerer. No har ikkje eg lese artikkelen
i Glåmdalen, men representanten kan gjerne sende han over
til meg, og så skal vi ta med oss òg den problemstillinga
i det vidare arbeidet.