Carsten Dybevig (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til statsråden:

«Hver tredje langtidssykmeldte venter over 200 dager på behandling til en kostnad av ca. 1 700 kr pr. døgn. Ifølge SINTEF har sykehusene fått 30 pst. mer penger de siste 10 årene uten at de er blitt mer effektive. Samtidig har helsekøene vokst. Et prosjekt i Halden kommune har utnyttet ledig kapasitet ved sykehusene. Det har gitt raskere behandling, mindre helsekø og reduserte kostnader for samfunnet.

Hvordan vil statsråden overføre disse «bestillerkompetanse»-erfaringene til gagn for hele befolkningen?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Stortinget har diskutert sykehusenes effektivitet flere ganger i det siste, senest i en interpellasjonsdebatt for knapt to uker siden. Den gangen sa jeg at det er et klart behov for at sykehusene går gjennom sine rutiner for å sikre at virksomheten ikke bare er faglig god, men at den også er kostnadseffektiv. Dette er fulgt opp av de regionale helseforetakene i 2002, og også i mitt styringsbudskap til dem for 2003.

Det er store ulikheter bl.a. i kostnadsnivå mellom sykehus, noe som indikerer at det er et betydelig potensial for ytterligere effektivisering i spesialisthelsetjenesten. Det er en av utfordringene i sykehusreformen. Det er Regjeringens klare ambisjon å øke effektiviteten i spesialisthelsetjenesten, slik at man får mer helse for hver krone, samtidig som man sikrer kvaliteten på tjenestene. Derfor har vi i tråd med Stortingets forutsetninger lagt inn et krav om betydelig effektivisering også i 2003. At dette begynner å ha effekt, ser vi for øvrig ved at flere sykehus nå faktisk annonserer at de har ledig kapasitet og korte ventetider, og dermed kan ta imot pasienter også utenom sitt naturlige opptaksområde.

Vi har fritt sykehusvalg her i landet, men vi erkjenner at denne ordningen ikke har fungert godt nok. Regjeringspartiene gikk i Sem-erklæringen inn for at det frie sykehusvalget skal utvides til også å gjelde private institusjoner. Departementet sendte i november i fjor på høring forslag om endringer i pasientrettighetsloven, som vil medføre en utvidelse av pasientenes rett til nødvendig helsehjelp. I dette arbeidet vil vi bygge videre på erfaringene fra den såkalte Operasjon Halden.

Halden kommune tok, med representanten Dybevig i en annen rolle, et meget prisverdig initiativ for et og et halvt år siden. Det var for mange pasienter bosatt i Halden-området som hadde ventet for lenge på sykehusbehandling. Dette måtte det være mulig å gjøre noe med. Kommunene iverksatte Operasjon Halden, som hele tiden har samarbeidet tett og godt med Rikstrygdeverket, og om opplegget for behandling i utlandet. Prosjektet har klart å skaffe behandling til mer enn 750 pasienter – som gjennom dette i gjennomsnitt har spart inn en ventetid på nesten et år hver. Det mest bemerkelsesverdige er likevel at det i hovedsak er skaffet behandlingsplass i Norge, og ikke minst innen sykehusene i Østfold. Prosjektet har altså klart det som man ikke har klart på andre områder: å finne og benytte de kapasitetshullene som er i sykehusene. Dette skjedde altså før sykehusene selv så situasjonen og gikk ut og fortalte om ledig kapasitet.

Disse erfaringene følges nå opp på nasjonalt nivå.

For å understøtte sykehusvalget vil en nasjonal enhet for fritt sykehusvalg bli etablert innen 1. mai i år i regi av Sosial- og helsedirektoratet. Denne vil samarbeide med de regionale helseforetakene, og den er avhengig av å få informasjon derfra. Denne enheten skal være understøttende for pasientene og for primærhelsetjenesten. Jeg er svært opptatt av at de erfaringene som en nå har, fra Rikstrygdeverkets gjennomføring av behandling som følge av utenlandsbroen og fra andre aktiviteter, inklusiv «Operasjon Halden», må bli tatt vare på, slik at vi kombinerer ambisjonen om bedre utnyttelse av ressursene med nedkorting av tiden pasientene må vente på behandling. I utformingen av proposisjonen om pasientrettighetsloven vurderer vi nå en modell basert på at rettigheter til behandling som ikke kan oppfylles i tide av helseforetakene, skal forvaltes av et bestillermiljø utenfor foretakene.

Carsten Dybevig (H): Jeg takker for svaret.

Jeg er enig med statsråden i at man skal utnytte de kapasitetshullene som finnes i helsevesenet. Man kan vel fastslå i dag at det ikke mangler på tilbud til pasienter verken innenfor det offentlige helsevesen eller det private. Men det mangler, eller skorter på, vilje og muligheter i leverandørleddet – det har i hvert fall gjort det – til å gjøre noe med pasienters helhetlige sykdomsforløp, og problemet er først og fremst fravær av en kompetent bestillerkompetanse av helsetjenester på pasienters vegne. Ved siden av individuell gevinst får pasientene ved korte sykdomsforløp både redusert forbruk av kommunehelsetjenester og redusert sykefravær, og man får reduserte ventelister, bedre forutsigbarhet for kommunens forbruk av rehabilitering osv.

Når det gjelder fritt sykehusvalg, er det altså fortsatt leverandøren, produsenten, sykehusene, som styrer pasientkøene. Hva vil statsråden gjøre for at kundene, pasientene, får en direkte bestillermakt i forhold til produsenten, sykehusene, ved at f.eks. primærhelsetjenesten har en slik funksjon?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Regjeringen gjennomfører og forsterker tiltak som innebærer større grad av pasientmakt, først og fremst ved den utvidelse av pasientrettighetsloven som vi forpliktet oss til i Sem-erklæringen, som nå har vært på høring, og som jeg akter å fremme for Stortinget i løpet av denne vårsesjonen. Vi har også i sykehusreformen fått et klarere skille mellom bestillerrollen som de regionale helseforetakene har, og den utøvende rollen som de lokale helseforetakene har, og det skillet er markert i helseforetaksloven ved at de regionale helseforetakene ikke direkte selv kan drive sykehus. Det må de underliggende, lokale helseforetakene gjøre.

Det vi arbeider med, er et tydeligere skille mellom disse rollene, og vi vil nå, som jeg nevnte, i forbindelse med brudd på rettighetene i pasientrettighetsloven se på etableringen av et bestillermiljø utenfor foretakene, men å plassere det i 435 kommuner anser jeg for svært lite aktuelt.

Carsten Dybevig (H): Her deler jeg synspunktene til statsråden.

Jeg er også opptatt av at det skal være en form for likestilling mellom private og offentlige rehabiliteringsinstitusjoner. Norske rehabiliteringsinstitusjoner mottar ca. 920 kr i statlig støtte for et døgn pasientbehandling, mens innsatsstyrt finansiering gir i tillegg til midler fra helseforetakene over 3 000 kr til statlige institusjoner, offentlige institusjoner. Dette er jo en stor ulikhet. Jeg lurer på om statsråden kan bidra til at den forskjellen som er mellom private og offentlige rehabiliteringsinstitusjoner, minker, for at ressursene i samfunnet skal bli bedre utnyttet til gagn for pasientene.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg må minne om at forskjellen i offentlig betaling til de ulike rehabiliteringsinstitusjonene i stor grad er basert på at de yter forskjellige typer tjenester, og de rehabiliteringstilbudene som er finansiert gjennom innsatsstyrt finansiering, er i stor grad spesialiserte sykehusavdelinger, mens de private opptreningsinstitusjonene er opptreningstilbud på et lavere og mindre spesialisert nivå. Når det er sagt, erkjenner jeg at det er et behov for å utvikle et bedre finansieringssystem for de private institusjonene og knytte dem tettere opp mot hele kjeden av helsetjenester. Det er også intensjonen med det forslaget som Regjeringen la fram og fikk tilslutning til i forbindelse med statsbudsjettet, og som gradvis skal gjennomføres i de nærmeste fire år.