Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Kjell Magne Bondevik

• statsråd Kristin Krohn Devold

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

FN har i hele etterkrigstiden vært en hjørnestein i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi har ønsket å styrke FNs rolle og forsikre oss om at bruk av makt internasjonalt skal forankres i FNs organer, i FNs sikkerhetsråd. Nå føler mange uro for en ny krig i Irak. Derfor er det viktig at vi klart advarer mot militæraksjoner mot Irak uten forankring i Sikkerhetsrådet, og det er viktig at vi gjør det klart at Irak må samarbeide, og at våpeninspektørene får gjort sin jobb. Samtidig må Norge gjøre en selvstendig vurdering av det materialet våpeninspektørene finner, og hva vi mener FN bør gjøre og vedta.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Hva er Norges vurdering så langt av de informasjoner og de rapporter våpeninspektørene har lagt fram for FN?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først slå fast ut fra det Arbeiderpartiets leder nå sa, at det ser ut til at vi er helt på linje når det gjelder hvordan denne saken skal håndteres. Vi er enige om betydningen av FN, og at en eventuell militær aksjon må forankres i folkeretten og i vedtak i Sikkerhetsrådet. Det er dessverre ikke alle som i debatten har denne klare holdning som Stoltenberg nå gav uttrykk for, noen ser ut til å forhåndskonkludere uten å bry seg om FNs behandling. Det vil etter mitt syn kunne øke faren for krig. Vi er glade for at Arbeiderpartiet i så måte er helt på linje med Regjeringen.

Vi er også enige i, og det har vi gitt uttrykk for, at Norge selvsagt må fatte en selvstendig konklusjon etter behandlingen i FNs sikkerhetsråd. Men å gjøre det nå, vil dels lette presset på Saddam Hussein, så han kan se seg fri til å utvikle masseødeleggelsesvåpen, og dels vil det selvsagt legitimere at andre land, som USA, heller ikke bryr seg om FN. Det vil etter mitt syn øke faren for krig, og derfor er det en aktiv, selvstendig norsk politikk at vi følger FN-sporet.

Når det gjelder det som Stoltenberg spurte om, en vurdering av rapporten fra inspektørene så langt, er det en blanding av godt og dårlig. Irak har samarbeidet når det gjelder prosess og det å kunne få se de stedene og foreta de inspeksjonene inspektørene ønsker. Men Irak har dessverre ikke samarbeidet når det gjelder det å gi svar på og dokumentere viktige spørsmål som har med masseødeleggelsesvåpen å gjøre. Det er f.eks. uklart hvordan det står til når det gjelder kjemiske våpen og produksjon og bruk av nervegass. Det er dessverre uklart når det gjelder biologiske våpen og 8 500 liter miltbrann. Det er dessverre også uklarheter når det gjelder Iraks beholdning av raketter, både når det gjelder SCUD-raketter, og det at de trolig har testet to nye rakettyper utover den tillatte grense på 150 km.

Jens Stoltenberg (A): Jeg takker for svaret.

Det er helt riktig at Arbeiderpartiet er enig med Regjeringen i at det er viktig at vi legger folkeretten til grunn, og at vi styrker og bygger opp om det arbeidet FN gjør. Det er også viktig at vi forsøker å ta vare på den brede enigheten i forsvars- og sikkerhetspolitikken det tradisjonelt har vært i Norge. Vi var kritiske til og vi mente at Regjeringen nølte lenge før den var klar i spørsmålet om det trengtes en ny behandling i Sikkerhetsrådet, en ny resolusjon. Det tok tid før Regjeringen var klar på det spørsmålet. Vi mente også at Regjeringen nølte lenge før man klart advarte USA mot ensidige militære operasjoner. Nå mener vi holdningen er klarere, og vi er glade for det. Det bidrar også til en nødvendig enighet.

Det er riktig at det ikke er tid nå for å konkludere, men det er samtidig viktig at det utenrikspolitiske apparatet, norske myndigheter, bearbeider materialet som foreligger, for på et tidspunkt å gjøre den selvstendige vurderingen som må foretas til slutt.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det blir selvsagt gjort. Vi jobber uavkortet med det vi får inn av informasjon og materiale både fra FN og fra andre land, og vi vil på det grunnlaget og på basis av en FN- behandling ta et selvstendig standpunkt, selvsagt i konsultasjoner med Stortinget.

Jeg er ikke enig i at vi har nølt lenge. Ny behandling og vedtak i Sikkerhetsrådet har vært vår holdning hele tiden. Det ligger for øvrig også i resolusjon 1441, som jo avslutter med å si at inspektørenes rapport skal tilbake til Sikkerhetsrådet. Derfor forbauser det meg desto mer at noen partier i denne sal ikke vil følge resolusjon 1441 om å avvente denne tilbakerapporteringen, som bare så vidt har begynt.

Regjeringens holdning er klar. Vi advarer USA mot såkalt alenegang, altså å gå til krig mot Irak alene eller med noen andre land uten en forankring i folkeretten og vedtak i Sikkerhetsrådet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Kristin Halvorsen.

Kristin Halvorsen (SV): Det er vel kanskje SV statsministeren ikke forstår i denne saken når han er inne på at ikke alle vil rette seg etter en mulig resolusjon om krig, eller lydig vil følge USA hvis de finner ut at de skal gå til krig alene.

Det som er ulykkelig i denne saken, er at verden har sklidd inn i en situasjon hvor den eneste mulige utgang kan være en krig mot Irak. Norge er medansvarlig, for vi har sittet i Sikkerhetsrådet og vært med på de resolusjonene som har begynt å true med krig, og som har legitimert den styrkeoppbyggingen som USA nå har foretatt i Golfen, noe som gjør det vanskelig for Bush å reise hjem uten en klar seier.

Vår holdning er at det verst tenkelige utfallet i forhold til krisen i Irak er en krig. Det gambler med verdensfreden, det gambler med situasjonen i Midtøsten – det trenger en despot som kan være troende til å bruke eventuelle masseødeleggelsesvåpen hvis han har det, opp i et hjørne.

Mener Bondevik at det verst tenkelige utfallet i Irak er en krig?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første må jeg gjøre det klart, siden Kristin Halvorsen tydeligvis misforstod, at vi vil ta en selvstendig vurdering etter en behandling i FN. En følger ikke slavisk et FN-vedtak. Men det er klart at taler verdenssamfunnet med én klar stemme, skal det mye til å gå en annen vei. Men vi skal – og det sa jeg i mitt forrige svar – ha en selvstendig konklusjon etterpå.

Det er også totalt misvisende og etter mitt syn grov propaganda å si at vi uten videre lydig vil følge USA. Vi har hatt vår selvstendige linje. Vi har gitt våre synspunkter til USA. Vi bad dem innstendig om å samarbeide med FN, for det var lenge uklart. Det har USA så langt gjort. Om de vil gjøre det i oppfølgingen, gjenstår å se. Jeg tror heller derfor ikke eneste mulige utgang er krig. En mulig utgang er at Saddam Hussein samarbeider med FN og inspektørene. Det er den sikreste måten å unngå det på.

Jeg tror vi i dag skal være litt forsiktige med å konkludere med hva som er det verst tenkelige. En krig har grufulle konsekvenser, først og fremst lidelser, og destabilisering av regionen. Men Saddam Hussein har tidligere vist at han kan bruke masseødeleggelsesvåpen. Har han det, og bruker han dem i et enda større omfang enn tidligere, kan det bli en katastrofe som vi ikke ser enden på.

Presidenten: Åslaug Haga – til oppfølgingsspørsmål.

Åslaug Haga (Sp): Statsministeren har vært svært sparsommelig med å gi vurderinger knyttet til en eventuell krig i Irak. Han har stort sett holdt seg til prosedyre, og vi hører nå fortsatt mantraet: FN-sporet. Problemet med FN-sporet er at USA har tatt FN som gissel. President Bush sier at gjør dere ikke som USA vil, går vi alene til krig mot Irak. President Bush sier at gjør ikke Sikkerhetsrådet som USA vil, gjør FN seg sjøl irrelevant. Dette er en form for utpressing. Og USA bryter faktisk med mulitilateralismens grunnprinsipper, som noen av oss er opptatt av. Vi kan risikere at USA truer seg fram til et vedtak i Sikkerhetsrådet uten at det representerer den kollektive visdommen i rådet.

Mitt spørsmål er: Mener statsministeren at USA kjører et akseptabelt løp i FN, og at det spillet som nå foregår i Sikkerhetsrådet, er FN verdig?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Hvis USA skulle bryte med mulitilateralismen, gjør i hvert fall representanten Åslaug Haga det. Og det er det som overrasker meg mest, hun som alltid har talt for å styrke verdensorganisasjonen FN. Nå vil hun ikke lenger bry seg om hva Sikkerhetsrådet kommer til, i strid med intensjonen i resolusjon 1441, som jeg trodde Senterpartiet stod bak etter konsultasjoner i Stortinget. Dette overrasker meg ganske sterkt.

Det er også fullstendig galt å snakke om mantraet FN-sporet. FN-sporet er et aktivt standpunkt fordi vi vil styrke FN, fordi vi mener at enkeltland ikke skal ta seg til rette, ei heller USA. Men det er verdenssamfunnet som skal legge føringer for hvordan denne saken skal behandles, og Norge skal deretter ta en selvstendig konklusjon. Dette er ikke noe mantra. Dette er et aktivt standpunkt i håp om å oppnå en fredelig løsning. Mitt syn er at Åslaug Hagas linje øker faren for krig. Det tar bort presset på Saddam Hussein. Det legitimerer at USA ikke bryr seg om FN.

Jeg har ikke nå noe behov for å dele ut karakteristikker eller være kommentator, men hvis Åslaug Haga sier at jeg har vært sparsommelig med vurderinger, har hun fulgt noe dårlig med. Jeg har deltatt i opp til flere debatter om dette og gitt utrykk for vurderinger. Men min rolle som statsminister er ikke å være kommentator, det er å føre Norges linje, og jeg er glad for at den har bred dekning i Stortinget – selv om den ikke har det hos representanten Haga.

Presidenten: Marit Nybakk – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Nybakk (A): Jeg er glad for at statsministeren understreker så sterkt at vi bør forsøke å få til en fredelig løsning. Krig er og blir det absolutt aller verste som kan ramme en befolkning. Det er en absolutt siste utvei som kan brukes, og som skal brukes, etter at alle utveier er brukt, både diplomatiske og andre virkemidler. Vi er selvfølgelig bekymret alle sammen. Det norske folk er bekymret, og vi må gjøre det vi kan for å unngå krig, og ikke minst styrke FN, som vi alltid har gjort.

Jeg vil spørre statsministeren igjen hva han gjør nå underveis for å styrke FN-sporet, og for at det skal fortsette videre. Og hva gjør den norske regjeringen for å holde kontakt med våre allierte, våre nærmeste, og andre medlemmer av Sikkerhetsrådet for å bidra til at FNs posisjon, uansett utfall, ikke blir svekket?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For meg – og jeg har tenkt gjennom denne saken grundig ut fra en etisk synsvinkel, det gjorde jeg også i forbindelse med situasjonen i Kosovo og i Afghanistan – er bruk av militær makt den absolutt aller siste utvei etter at alle andre er prøvd. Politiske, diplomatiske og alle mulige utveier må prøves før en griper til noe så alvorlig som militær maktbruk. Det må bare brukes hvis alternativet er verre – vi står ikke overfor ideelle valg – og det skal Norge ha en selvstendig vurdering av. Men det er viktig at vi også vet hva FNs sikkerhetsråd mener. Da må vi også tenke – slik jeg lærte i min studietid, og som er viktig – konsekvensetisk; altså etikk er ikke bare å ha en norm og et mål, det er også å vurdere konsekvensen av det en gjør og ikke gjør. Det å ikke følge FN-sporet nå kan øke faren for krig, og det er for meg etisk uakseptabelt. Derfor følger vi FN-sporet.

Hva gjør vi så? Vi jobber aktivt i FN, selv om vi ikke lenger er medlem av Sikkerhetsrådet. Vi har kontakt med våre nærmeste allierte – senest i går hadde vi det – og gjør gjeldende de norske synspunkter aktivt i denne fasen. Ingen skal være i tvil om at vi er aktive. Vi er ingen passive etterplaprere etter USA eller andre, som noen har fått seg til å insinuere. Men heldigvis ikke representanten Nybakk, som er på linje med oss.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg har et spørsmål til statsministeren om det kommende lønnsoppgjøret.

I fjor i lønnsoppgjøret medførte resultatet en dramatisk vekst i kostnadene til norsk næringsliv og kommunene fordi det ikke var noe inntektspolitisk samarbeid, som Fremskrittspartiet den gang forgjeves prøvde å foreslå. I år er det et inntektspolitisk samarbeid og kontakt mellom Regjeringen og partene. Og jeg har nå merket meg at LOs forbundsleder i Fellesforbundet, Kjell Bjørndalen, har begynt å kopiere Fremskrittspartiets synspunkter. Han sier i Dagens Næringsliv i dag:

«Hvis vi går inn med tradisjonelle lavlønnstillegg i vår, kan det stimulere til at flere flytter produksjonen til Litauen og andre land. Jeg har derfor lansert ideen om at man gir skattelettelser i stedet for lavlønnstillegg.»

Er Regjeringen i det inntektspolitiske samarbeidet innstilt på å bringe på banen tilbud om skattelettelser, f.eks. økte bunnfradrag, som har en sosial god profil, og eventuelle avgiftsendringer for å begrense kostnadsveksten for næringslivet og muligens få til et nulloppgjør?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første tror jeg det er veldig viktig at vi får i stand et inntektspolitisk samarbeid ut fra situasjonen i norsk økonomi og norsk næringsliv, fordi mange norske bedrifter, særlig eksportrettede, sliter tungt med fare for tap av arbeidsplasser. Derfor har Regjeringen allerede foretatt skattelettelser – i løpet av to år – på 19 milliarder kr, hvorav mesteparten til næringslivet.

Vi ser også nå gledeligvis at renten er på vei nedover. Den er redusert to ganger etter budsjettforliket her i Stortinget. Under den forrige regjering gikk den bare oppover, nå går den nedover, og ligger en prosent lavere enn da vi overtok regjeringsmakten. Vi ser nå en tendens til en redusert kronekurs, i hvert fall i forhold til euroen. Jeg ser også at en sjeføkonom i Gjensidige NOR i dag uttaler:

«Jeg tror gjennomførte og forventede rentekutt er en del av forklaringen på den svekkede kronen. Dessuten har både statsminister Bondevik og finansminister Foss sagt at de skal holde stramme budsjetter og få ned lønnsveksten. Dette kan også ha bidratt.»

Så nå virker den økonomiske politikken etter hensikten. Renten går ned, kronekursen er trolig på vei ned, og vi styrker næringslivet i kampen mot ledigheten, som er en hovedsak for Regjeringen. Men også et inntektspolitisk samarbeid er viktig for å dempe lønnsøkningen, slik at vi ikke kommer i utakt med utlandet. Som kjent, sikkert også for representanten Hagen, er Regjeringen allerede enig med partene i arbeidslivet om grunnlaget for et inntektspolitisk samarbeid, og det er avgitt en felles uttalelse fra Kontaktutvalget. Der er det nevnt en del elementer som grunnlag for et inntektspolitisk samarbeid. Vi skal vurdere ytterligere økning av fradraget for fagforeningskontingent, en skal gripe aktivt inn mot uønsket lederlønnsutvikling, en skal gripe inn mot uønsket deltidsbruk, en skal følge utviklingen når det gjelder strømprisen og eventuelle tiltak – noen har allerede Regjeringen iverksatt. Spørsmålet om direkte skattelettelser utover dette er, så vidt jeg husker, ikke nevnt i denne erklæringen. Men det inntektspolitiske samarbeidet skal selvsagt nå utvikles og materialiseres, og alle spørsmål som blir reist av partene, vil vi selvsagt ta til vurdering.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg takker statsministeren for svaret, som jeg synes kunne vært mye mer offensivt.

Det er helt klart at norsk næringsliv, og særlig konkurranseutsatt sektor, sliter med sin konkurranseevne. Da er det om å gjøre å ikke øke kostnadene. Norge har i motsetning til alle andre land et meget stort overskudd i sin statsøkonomi, i sine statsbudsjetter. Vi har altså en mulighet som andre land ikke har, til å sikre kjøpekraftutviklingen gjennom å redusere skatter og avgifter som erstatning for å kreve lønnstillegg fra arbeidsgiver, det være seg bedrifter i privat sektor eller kommunene.

Vil statsministeren kunne erklære at ja, Regjeringen er innstilt på å vurdere dette dersom det reises et ønske om det i det inntektspolitiske samarbeidet og i de møter som også kommer til å være senere, slik at man gir et positivt signal allerede nå til konkurranseutsatt sektor – og ja, Regjeringen er innstilt på også å kunne gjøre endringer i skatter og avgifter for å sikre konkurranseevnen, og derved trygge sysselsettingen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det positive signalet om et inntektspolitisk samarbeid og om å vurdere tiltak som partene reiser, har vi allerede gitt, gjennom Kontaktutvalgets møte og erklæringen der. Det er nevnt konkrete spørsmål i denne erklæringen, hvor – så vidt jeg husker – det representanten Hagen nå tar opp, ikke var nevnt. Vi baserer oss på denne erklæringen. På det grunnlaget har bl.a. Landsorganisasjonen, som Bjørndalen jo representerer et viktig særforbund i, stilt seg bak den erklæringen. Vi forholder oss til den. Det er klart at kommer det opp ytterligere spørsmål under prosessen, vil vi alltid vurdere dem.

Men vi skal også huske på at Regjeringen og stortingsflertallet – i forliket med Fremskrittspartiet – jo allerede, gjennom det vedtatte statsbudsjettet, har levert et betydelig bidrag når det gjelder skattelettelser også for lavtlønte. Det var en del av budsjettvedtaket for 2003, som også det inntektspolitiske samarbeidet tar utgangspunkt i.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Rolf Terje Klungland.

Rolf Terje Klungland (A): Det er nokså oppsiktsvekkende at representanten Carl I. Hagen nå trykker Fellesforbundet til sitt bryst, i og med at det er en organisasjon som Fremskrittspartiet har programforpliktet seg til å få fjernet.

Når det gjelder Regjeringens inntektspolitiske samarbeid, har jeg et oppfølgingsspørsmål til statsministeren. Det er jo slik at når en skal ha et samarbeid med noen, så skal en samarbeide. Samtidig som Regjeringen legger vekt på et inntektspolitisk samarbeid, legger de fram forslag i Stortinget som svekker arbeidstakerens rettigheter. De vil utvide arbeidstiden, og de vil svekke stillingsvernet, og vi vet at de på sikt også har et ønske om å svekke sykelønnsordningen.

Spørsmålet mitt blir derfor: Vil statsministeren utvide det inntektspolitiske samarbeidet til også å ta hensyn til arbeidstakerne her i landet – i forhold til de rettighetene som de i dag har gjennom lovverket?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen og Stortinget tar selvsagt hensyn til arbeidstakernes rettigheter. Arbeidsmiljøloven og andre lover er et sterkt vern om norske arbeidstakeres rettigheter, og Regjeringen har ingen planer om – på noen som helst avgjørende måte – å svekke det.

Det kan være ulike syn på fleksibilitet når det gjelder overtidsbestemmelser. Etter mitt syn representerer de framsatte forslagene ikke noen svekkelse av arbeidstakernes rettigheter. Vi har ingen langsiktige mål om å svekke sykelønnsordningen. Vi er tvert imot inne i et samarbeid om inkluderende arbeidsliv for å få ned den sterke økningen i sykefraværet uten å gripe inn i sykelønnsordningen.

Et inntektspolitisk samarbeid forutsetter jo ikke at Regjeringen slavisk må følge partene i arbeidslivet i ett og alt – og fratas enhver politisk oppfatning. Et inntektspolitisk samarbeid forutsetter at vi kan ha ulikt syn på en del spørsmål. Men likevel får vi i stand et inntektspolitisk samarbeid, fordi dette er så viktig. LO har sagt seg beredt til – på tross av de tingene representanten Klungland nevnte – å gå inn i et inntektspolitisk samarbeid. Det er vi glad for, det er en ansvarlig holdning.

Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (FrP): En viktig del av debatten om statsbudsjettet i høst dreide seg om en viktig del av vår konkurranseutsatte næring, nemlig skipsfarten. Der var også skatt som virkemiddel helt sentralt for å få innført en nettolønnsordning for å styrke denne næringens konkurransekraft i forhold til utlandet – for så vidt akkurat det samme som Bjørndalen tar til orde for, men denne gangen gjelder det lønnsoppgjøret.

Nå kan vi i avisen i dag lese at Regjeringen har ambisjoner om å komme med en melding om norsk skipsfart først våren 2004. Etter min vurdering er det en svært passiv måte fra Regjeringens side å møte utfordringen i en veldig utsatt næring på. Betyr dette – sammen med de signalene statsministeren nå gir – at Regjeringen har tenkt å møte utfordringene som hele det norske konkurranseutsatte næringsliv sliter med, like passivt som det statsministeren nå gir uttrykk for?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Statsministeren har ikke gitt uttrykk for noen passiv holdning.

Det at Stortinget får en melding hvor en kan gå igjennom de norske ordningene sammenlignet med konkurrerende lands ordninger, og ikke bare ta ut enkeltdeler av andre lands ordninger – et slags uttak på øverste hylle, som noen gjør – tror jeg er meget nyttig for debatten om skipsfartens situasjon. Det ønsker vi å presentere for Stortinget, og jeg håper ikke at representanten Siv Jensen vil ha seg det frabedt. Jeg tror det kan være nyttig både for henne og for andre å få en analyse av skipsfartens situasjon og sammenligne ordningene i Norge med ordningene i andre land.

Det betyr ikke at Regjeringen ikke kan gjøre aktive grep i mellomtiden, dersom situasjonen krever det. Vi inngikk et budsjettforlik med representanten Jensens parti i Stortinget før jul som gav noen vedtak og noen føringer. Det følger vi selvsagt opp. Men i tillegg mener vi at en slik analyse og en bred debatt som en melding gir grunnlag for, er positivt.

Når det gjelder det konkurranseutsatte næringslivs situasjon generelt, er Regjeringen ikke passiv. Vi fører tvert imot en aktiv skatte-, bedrifts- og næringspolitikk for å trygge deres situasjon.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til statsministeren.

I natt – norsk tid – holdt presidenten i USA sin «State of the Union»-tale, der han bl.a. sa at USA har bevis for at det finnes en forbindelse mellom Saddam Hussein og Al Qaida-nettverket, der han sa at USA ønsker å følge det såkalte FN-sporet, men at de går alene hvis de ikke får FN med seg mot Irak.

Vil den norske regjering kreve at USA umiddelbart legger fram for FN og FNs sikkerhetsråd eventuelle bevis – som de sier at de har – på en forbindelse mellom Saddam Hussein og Al Qaida, slik at krigens logikk ikke siger enda mer inn i denne situasjonen og en kommer i den håpløshet at krig kan bli konklusjonen – nærmest uansett?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første, bare for at det skal være helt klart: Vi advarer USA mot å gå alene. Det er et selvstendig norsk standpunkt og i seg selv et uttrykk for at vi ikke dilter etter USA eller andre aktører i dette, som vi av og til beskyldes for.

Når det gjelder bevis, har presidenten i USA sagt – så vidt jeg forstod av nattens tale – at hans utenriksminister vil komme til Sikkerhetsrådet om en uke fra i dag, 5. februar, og legge dette fram. Hvis USA mener at de trenger den tiden på å tilrettelegge dette for FN, er det vanskelig for meg her nå, uten å kjenne bakgrunnen for dette nærmere, å si at dette må de kunne gjøre i dag. Det blir selvsagt også et spørsmål om hva som ligger til rette for FNs sikkerhetsråds behandling. Men det jeg er enig med representanten Halvorsen i, er at vi ikke må akseptere en utvikling hvor det blir en slags krigens logikk som gjør at det blir den eneste mulige utgang.

Vi må også huske på at den viktigste nøkkelen for å unngå krig nå selvsagt ligger hos Saddam Hussein. Det overrasker meg litt at enkelte i denne salen ikke synes å være inne på den tanken i det hele tatt. Hvis Irak samarbeider nå – ikke med USA, men med FN og deres våpeninspektører på de punkter hvor Hans Blix sa at de ikke hadde samarbeidet – ved å gi svar på en del viktige spørsmål omkring masseødeleggelsesvåpen, biologiske og kjemiske, og også når det gjelder raketter, så kan vi unngå en krig.

Nå må også mye av det internasjonale engasjementet rette seg mot Irak og få dem til å forstå at FN på hele 1990-tallet har krevd et samarbeid fra Iraks side. De har i lange perioder neglisjert det. I praksis kastet de våpeninspektørene ut av Irak i 1998. Nå er de kommet inn igjen. Da må de samarbeide. Da kan vi få en fredelig utgang på dette. Det er Regjeringens overordnede mål i denne situasjonen.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg prøver å ta statsministeren med det gode, men jeg må si at det holder hardt.

Vi har vært ute for en rivende utvikling i dette spørsmålet bare i løpet av de siste ukene. Statsministeren begynner å bli klarere og klarere i forhold til å berolige de kreftene i eget parti, i Kirken og i norsk opinion som nå er meget bekymret for at det kan bli en farlig krig i Irak. Dette er reelle diskusjoner som SV i hele høst har prøvd å få Regjeringen til å gå inn i. Da har vi fått ett svar, og det er at nå følger Norge FN-sporet. Men vi har ikke fått noe kjøtt og blod på beinet når det gjelder hva dette FN-sporet faktisk inneholder.

Nå er statsministeren ute og sier at de som mener at det er farlig å true med krig, er de som framprovoserer en krig. Det synes jeg er meget grovt, særlig fordi statsministeren er i ferd med å toe sine hender for det samme når han sier som Tyskland og Frankrike, at Norge må ta selvstendig stilling, og at det selv om Sikkerhetsrådet skulle gå inn for krig mot Irak, ikke er sikkert at Norge støtter den. Er dette bare for å svare på Vårt Lands spørsmål, slik at han kan berolige norske velgere, eller er det den faktiske holdningen som Norge vil legge for dagen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg tror at når det gjelder å trekke andres motiver i tvil, slik representanten Halvorsen i realiteten gjør, skal hun være litt forsiktig. Hun står ikke tilbake for noen andre i så måte, med de beskyldningene hun til tider har rettet mot Regjeringen.

Regjeringens linje har ikke blitt klarere og klarere, den har faktisk vært den samme hele tiden. Debatten har blitt mer intens i den senere tid. Derfor har også synspunkter kommet sterkere til uttrykk. Vi er akkurat like bekymret for en krig som representanten Halvorsen. Jeg ikke bare forstår den uroen, jeg deler den. Det er derfor vårt arbeid nå er siktet inn mot fred. Men representanten Halvorsen må tåle å høre at konsekvensene av ikke å ville vente på FN betyr å ta bort presset på Saddam Hussein, med fare for at han utvikler masseødeleggelsesvåpen, med katastrofale følger som en mulighet. Det må representanten Halvorsen tåle å høre. Hun må også tåle å høre at det kan bety å legitimere at USA ikke lenger bryr seg om FN – det har vært et intenst arbeid for at USA skulle følge FN-sporet. Konsekvensene må vi gjennomlyse også etisk, og de er etter mitt syn uhyre problematiske, for å si det mildt.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (FrP): La meg først på vegne av Fremskrittspartiet si at vi stort sett deler vurderingene til Regjeringen og er tilfreds med Regjeringens arbeid i Irak-spørsmålet. Jeg tror også det er fornuftig og nyttig at vi har en situasjon i Norge hvor de to største opposisjonspartiene i hovedsak er enige med Regjeringen, slik at vi står samlet – bortsett fra noen partier. Det er i seg selv et viktig moment for et lite land.

Så har det vært snakket om onder – og krig er et onde. Jeg er derfor veldig glad for at statsråden har understreket at det er Saddam Hussein som her kan gjøre noe, nemlig å sørge for at han fullt ut samarbeider med FN, og at vi får en forsikring om at han ikke har masseødeleggelsesvåpen. Det er nemlig et annet onde, som for mange kan være like ille, nemlig at Saddam Hussein får fortsette med å ture frem, har masseødeleggelsesvåpen og gjør bruk av dem, eventuelt mot noen i eget område eller mot Israel. Hele hensikten er jo å sikre at det ikke blir brukt masseødeleggelsesvåpen.

Jeg vil gjerne spørre statsministeren om han er enig i at det er en ganske klar målsetting å hindre at Saddam Hussein får mulighet til å bruke masseødeleggelsesvåpen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Hele FNs holdning gjennom 1990-tallet, etter Golf-krigen i 1991, har for det første tatt sikte på å få avdekket om Irak har masseødeleggelsesvåpen, og for det andre å få en fredelig avvæpning av dem, hvis de finnes. Det har Sikkerhetsrådets resolusjon 1441 forsterket. Dette er en over ti år lang historie, som det også er viktig at alle i denne debatten tar innover seg.

FN-sporet er for det første selvsagt ikke noe mantra for meg. Det er en realitet, en aktiv politikk, fordi vi tror at det er det som gir den største sjansen for fred, og det bidrar til å styrke FN. For det annet er ikke FN-sporet en forberedelse til krig. FN-sporet er, som Hans Blix selv sa, alternativet til krig, en siste mulighet for å prøve å unngå krig. Det er derfor Regjeringen er så aktiv på den linjen. Det forbauser meg at noen er motstander av den. Krig har farlige konsekvenser – lidelser, destabilisering av regionen og uheldige konsekvenser for den israelsk-palestinske konflikten. Derfor må vi søke å unngå krig.

Presidenten: Kjetil Bjørklund – til oppfølgingsspørsmål.

Kjetil Bjørklund (SV): En krig mot Irak kan føre til en meget farlig internasjonal situasjon og destabilisere hele regionen. En av våre allierte i NATO, Tyrkia, kan raskt bli trukket direkte eller indirekte inn i krigen gjennom sitt utstrakte utlån av baser og havner til USA.

Jeg vil spørre statsministeren om hva en slik situasjon vil kunne bety for Norge som NATO-medlem. Vil dette kunne bringe oss inn i krigen mot Irak nærmest via bakveien?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først få si at jeg er enig med representanten Bjørklund i at krig er en farlig situasjon – bokstavelig talt en livsfarlig situasjon – og jeg tror vi i stor grad deler analysen av det. For meg er det aller verste de menneskelige lidelsene det vil påføre også sivile og uskyldige. Det vil kunne destabilisere regionen. Det vil, hvis det ikke er bred oppslutning om den, kunne bety en splittelse i den internasjonale koalisjonen mot terrorisme, og det kan ha ytterligere uheldige innslag i den israelsk-palestinske konflikt, som er vanskelig fra før. Det deler vi. Det er derfor vi jobber aktivt for å unngå denne utgangen, og det er hele Regjeringens siktemål: en fredelig løsning.

Tyrkia er en alliert. Skulle de bli trukket inn, har vi to artikler i NATO-pakten, artikkel 4 og artikkel 5 – den første gjelder retten til konsultasjoner, artikkel 5 er den som har vært utløst tidligere hvis et land direkte blir angrepet. Det er klart at vi ikke kan lukke øynene for at det kan skje, men vi må skille veldig klart mellom spørsmålet om FNs behandling og en eventuell militær konflikt i Irak og hvordan det måtte gå for en alliert som måtte kreve, be om, assistanse.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Åslaug Haga (Sp): Jeg skal også få stille et spørsmål til statsministeren.

I den forrige runden her svarte ikke statsministeren på mitt spørsmål, så jeg vil gjenta det. Mener statsministeren at USA kjører et akseptabelt løp i FN, og at det spillet som nå foregår i Sikkerhetsrådet, er FN verdig? Statsministeren har kommentert mine synspunkter, han har kommentert Senterpartiets synspunkter, og han har kommentert sysnspunktene til opposisjonen i sin alminnelighet. Men jeg ønsker altså å høre statsministerens vurdering av det spørsmålet.

Så skal Regjeringa, som statsministeren prisverdig sier, foreta en sjølstendig vurdering av sin håndtering av Irak-spørsmålet etter behandlingen i Sikkerhetsrådet. Jeg vil gjerne få utfordre statsministeren på å høre hvordan han veier hva man kan oppnå med en militær aksjon i Irak, opp mot den risikoen en vil ta med et militært angrep. Jeg ønsker å høre substansen i den vektleggingen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder USA, er det ikke slik at jeg deler alle USAs vurderinger, og langt mindre alt som inngår i landets retorikk. Jeg tror f.eks. at begrepet «ondskapens akse» er lite produktivt for en tilnærming til de land som i så måte var karakterisert, selv om det er veldig mye å si både om Irak, Nord-Korea og andre land som ble karakterisert på den måten. Spørsmålet er: Hvordan nærmer vi oss disse landene for å søke å få i stand en fredelig løsning i de konflikter som her er tilfellet? Jeg tror en kanskje skal være litt forsiktig med å snakke om – hvis jeg ikke hørte feil – et spill i FN. Jeg har større respekt for det som foregår i FN enn som så. Jeg tror at Sikkerhetsrådets medlemmer tar dette på dypeste alvor. Det gjør i hvert fall også den norske delegasjonen, som ikke lenger er medlem av Sikkerhetsrådet. Jeg har så stor tro på FN-organisasjonen, at de ikke lar seg diktere eller lar seg være et gissel av ett land, USA, selv om det ikke er en helt uproblematisk situasjon at vi står igjen med bare én supermakt. Det i seg selv er en problematisk situasjon.

Så spør representanten om vi kan veie fordeler og ulemper med en krig mot en annen løsning. Nå har jeg langt på vei gitt de resonnementer allerede, og de kan faktisk ikke fullføres før vi har fått den endelige rapporten fra FN-inspektørene. Hvis de vet mer om det finnes masseødeleggelsesvåpen der og om faren for bruken av dem, er det noe som selvsagt veier veldig tungt. Den avveiningen kan vi ikke foreta før vi vet noe om det. Men jeg har sagt at i forhold til en krig er det verste for meg først og fremst de menneskelige lidelsene, fare for destabilisering av regionen, splittelse av den internasjonale koalisjonen mot terror hvis ikke den er samlet i en aksjon, og effekten på den israelsk-palestinske konflikt. På den andre siden står selvsagt faren for krig og de katastrofale følgene det måtte få hvis Saddam Hussein har masseødeleggelsesvåpen, og bruker dem, som han har vist før at han har gjort, både mot Iran og mot kurdere i Nord-Irak.

Åslaug Haga (Sp): Et stort flertall av det norske folk synes å være mot krig, med eller uten FN-mandat. Det skyldes sjølsagt at det norske folk, lenge før statsministeren nå i dag gjorde det, har poengtert en del av de problemene som knytter seg til et militært angrep. Jeg tror heller ikke at det norske folk i sin alminnelighet ser at det er noe akutt ved situasjonen i Irak nå som skulle tilsi et militært angrep. Så jeg ønsker statsministerens vurdering av hva det er nå som er nytt, som gjør at det er nå man vurderer et militært angrep. Vi er jo nå i den lykksalige situasjonen at våpeninspektørene er inne. I forrige runde jobbet de i flere år. Nå har vi bare gitt dem et par måneder. Spørsmålet mitt er: Hva er det som skulle tilsi at situasjonen er akutt nå? Så er mitt neste spørsmål: Er det overhodet mulig for statsministeren å ta Norge inn i en krig i Irak når opinionen i Norge er så klar som det den synes å være?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg skjønner at representanten Haga stadig vil foregripe konklusjonene uten å høre på FN. Det overrasker det meg at Senterpartiets talskvinne gjør, Senterpartiet, som alltid har vært en tilhenger av FN i forhold til det multilaterale. Nå går Senterpartiet i realiteten for en såkalt unilateral tilnærming. Det andre som overrasker meg, er at representanten gjør dette når det faktisk – det mener jeg oppriktig – øker faren for krig, enten ved at Saddam Hussein utløser den fordi han ikke lenger har noe press på seg, eller ved at andre land, som USA, tar skjeen i egen hånd.

Opinionen hører jeg på, og den er et sterkt uttrykk for ønsket om å unngå krig. Det er også Regjeringens linje. Det er det vi jobber for hele tiden. Det er faktisk derfor vi følger FN-sporet, for det er alternativet til krig, ikke en forberedelse til krig.

Når det gjelder det akutte, tror jeg vi må vente noe på FN-inspektørenes endelige rapport. Det var en del urovekkende ubesvarte spørsmål i den – det håper jeg også representanten Haga erkjenner – miltbrann, nervegass, raketter. Har Saddam Hussein dette eller ikke? Og hvor akutt er faren for at han bruker det? Det må vi faktisk få inspektørenes og Sikkerhetsrådets vurdering av før vi trekker konklusjonen.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Marit Nybakk (A): Mitt spørsmål går til forsvarsministeren.

Et bredt flertall i Stortinget – det inkluderer Senterpartiet, for øvrig– gikk for 14–15 måneder inn for å delta i Operation Enduring Freedom i Afghanistan. Vi har sendt spesialstyrker. De har ikke vært i kamp. Vi har hatt mineryddere der. Vi har nå F-16-fly og piloter og bakkemannskap i Kirgisistan. I går ble den første bomben sluppet fra et norsk fly.

Jeg var på Ørlandet før de norske pilotene drog til Kirgisistan. Jeg har snakket med disse guttene – og jentene, for den saks skyld. Jeg vet at det er ungdom med stor grad av integritet, og jeg vil gjerne at de familiene som sitter hjemme og er engstelige, skal vite at vi som er politikere, står bak dem når vi først har fattet vedtak om å sende dem.

Jeg vil spørre forsvarsministeren: Er det noen indisier på eller noen som helst grunn til å tro at de spesielle norske retningslinjene for deltakelse i Operation Enduring Freedom ikke er fulgt i det angrepet som ble foretatt i går?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg kan bekrefte at de norske engasjementsreglene er fulgt til punkt og prikke i forhold til det faktum at vi nå har sluppet bombelast i Afghanistan.

I tillegg til at vi har engasjementsregler som beskriver hvilke mål og grupperinger vi kan angripe, er det et regelverk som faktisk er overordnet dette, og det er selvforsvarsinstituttet. Når norske styrker eller koalisjonsstyrker angripes av fiendtlige grupperinger, gjelder selvforsvarsretten ubetinget. Den er det som har trådt inn i dette tilfellet. Det var en gruppering som angrep våre allierte på bakken, og det ble da nødvendig å tre støttende til fra lufta. Nettopp fordi Norge selv har hatt spesialstyrker på bakken og har vært avhengig av andre nasjoner som hadde fly i lufta, vet jeg hvordan jeg som forsvarsminister ville ha reagert hvis de flyene som skulle støtte våre styrker på bakken, ikke hadde kommet oss til unnsetning om vi hadde trengt det.

Når man opererer i en koalisjon, må man ta vare på hverandre. Nå er det vår tur til å ha den vanskelige jobben med å patruljere lufta. Men vi er i allianse med dem som gjør jobben på bakken, den jobben vi tidligere hadde.

Jeg vil si at da vi sendte styrkene nedover, var det med tre målsettinger: Den ene er forebyggende tilstedeværelse i lufta – det har president Karzai understreket er uhyre viktig for å holde aktivitetene i ro og forhindre angrep. Den andre er å kunne ta ut bombemål på bakken. Og den tredje er å komme bakkestyrkene til unnsetning. Det var det vi gjorde. Alt har skjedd til punkt og prikke, og jeg er svært glad for at Marit Nybakk, som representant for det brede flertallet, står bak våre soldaters og våre offiserers handlinger i nettopp denne saken.

Marit Nybakk (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Hvis det er noe folk er lei av, er det politikere som løper fra sitt ansvar. Av og til kunne det faktisk vært greit å stille spørsmålet til opposisjonen. Det skal jeg ikke gjøre. Jeg vil bare nok en gang understreke at de partier som har fattet vedtak om at vi skal delta i Operation Enduring Freedom, etter min oppfatning også samlet bør stå rakrygget i det øyeblikket det skjer noe som man ikke liker. Sier man a, sier man b.

Jeg har imidlertid et annet spørsmål til statsråden. Nå er det jo et enormt behov for humanitær innsats i Afghanistan. Jeg vil spørre om hvordan Regjeringen påvirker sine allierte for å få til en «nation building», og for virkelig stå på også for at amerikanerne skal bistå med humanitær oppbygging. Jeg vil også spørre om hvordan forholdet er mellom humanitær bistand og Operation Enduring Freedom.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Det er faktisk en tett sammenheng mellom militær aktivitet og humanitær aktivitet i Afghanistan. Det var også noe av det som president Karzai understreket så sterkt da han var her før jul, at det å ha den militære tilstedeværelsen var en forutsetning for gjenoppbygging av landet. Og nettopp det faktum at det første flyet Operation Enduring Freedom sendte ned i regi av de norske styrkene, var et fly med barnemat, illustrerer det.

I tillegg til Operation Enduring Freedom, som bidrar til at terroristgrupperinger holder seg i ro, deltar vi også i de FN-ledede ISAF-styrkene. I den forbindelse har vi nå varslet at vi vil sende ned et team med CIMIC-personell, altså sivilt/militært samarbeid, som nettopp skal ta del i gjenoppbyggingen. Og som om ikke det er nok, deltar vi også som leder av giverlandsgruppen og yter store humanitære bidrag, ikke minst sammen med allierte.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Bjørn Hernæs.

Bjørn Hernæs (H): Jeg vil minne om det faktum at norske styrker opererer i Afghanistan etter ordre fra Regjeringen, med støtte fra et overveldende flertall i Stortinget.

Vi har altså sendt norsk ungdom ut på det farligste oppdrag noe menneske kan bli tildelt. Jeg ble senest i går i en debatt møtt med påstanden om at norske flygere risikerer å bli stilt for den internasjonale straffedomstolen ved å gjøre den jobben som storting og regjering har pålagt dem.

Jeg vil spørre statsråden om hun kan gi oss en redegjørelse om det klare ansvar som ligger hos oss, altså regjeringen og storting, og at den enkelte soldat og deres familier, ikke minst, kan føle seg helt trygge på at vi som politikere står bak de oppdragene vi har sendt disse unge menneskene ut i.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Det kan jeg selvsagt bekrefte. Jeg synes det er grunn til å understreke at det er en tid for diskusjon, det er en tid for vedtak, og så er det en tid for å stå bak vedtakene.

Da Stortinget etter debatt, både i desember 2001, i juni i fjor og oktober i fjor, vedtok Afghanistan-deployeringen også av F-16, gjorde vi et viktig vedtak. Vi har samtidig sagt at ingen skal sendes til Afghanistan mot sin vilje. Vi har rekruttert personellet frivillig. Da er det en ekstra stor moralsk forpliktelse til å stille seg bak dem som sier: det er greit, jeg kan reise, og bak deres familier, som har akseptert det.

Nå er vi i en fase der det er tid for støtte. Regelverket har vært fulgt til punkt og prikke. Det har vært snakk om en selvforsvarsaksjon der allierte styrker er angrepet. Det er det ingen tvil om, og da må også de samme partiene som sendte dem ned, stille seg bak dem nå.

Presidenten: Kjetil Bjørklund – til oppfølgingsspørsmål.

Kjetil Bjørklund (SV): Den situasjonen som nå er oppstått, har et bredt flertall i dette storting gått inn i med åpne øyne, og det er selvsagt det politiske flertallet som bærer ansvaret for resultatet. Svært mange med oss spør seg hva Norge egentlig har å gjøre i operasjon Enduring Freedom i Afghanistan. Spørsmålstegnet blir ikke mindre ved at det hevdes at opprørerne som ble bombet, tilhørte Hekmatyar, som befant seg i eksil under Taliban, og som var motstander både av Taliban og Al Qaida. Nå deltar hans styrker i rivalisering om makt. Dette skader befolkningen i Afghanistan og truer sikkerheten i landet.

Når vi bomber disse opprørerne, deltar vi da i en borgerkrig, eller i kampen mot terror? Er forsvarsministeren enig i at det er uheldig om vi blir part i en borgerkrig i Afghanistan? Er dette i tråd med våre engasjementsregler?

Statsråd Kristin Krohn Devold: I disse tilfeller, som vi gikk åpent ut med i pressemelding i går, ble koalisjonsstyrkene på bakken angrepet av stridende styrker. Også koalisjonshelikoptre ble det skutt mot, og de fiendtlig styrkene, som var relativt mange og organiserte, utgjorde en umiddelbar trussel mot koalisjonspersonell. I en slik situasjon har norske fly og koalisjonen rett til å angripe enhver i selvforsvar. I den sammenheng spiller det liten rolle om den som skyter på deg, har tilknytning til Al Qaida, Taliban, Hekmatyar eller andre.

Når det er sagt: Hekmatyar og hans styrker har bånd til Al Qaida og Taliban. De har ved en rekke anledninger angrepet koalisjonspersonell, og de har erklært krig mot alliansen. At Hekmatyar har skiftet partnere gjennom et langt liv som krigsherre, er en annen historie.

Presidenten: Odd Roger Enoksen – til oppfølgingsspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er riktig som det er sagt, at Senterpartiet har gitt sin tilslutning til deltakelse i bekjempelse av terror, og til den representasjonen som vi nå har i Afghanistan. Det vedstår Senterpartiet seg. Det kan ikke forhindre oss i å stille spørsmål ved den utvikling denne konflikten tar, og de episoder som norske styrker blir involvert i.

Jeg skal være den første til å erkjenne at det er vanskelige avveininger som skal gjøres av det norske personellet som befinner seg i Afghanistan, i forhold til hva slags situasjon man står oppe i, men vi kan ikke risikere å bli dratt inn i interne konflikter i borgerkrigsliknende tilstander. Det er et oppslag på forsiden av Dagbladet i dag, hvor norske Afghanistan-eksperter sier: «Tror vi bombet feil fiende.» Vi må gjøre det som er mulig for å unngå slike oppslag i den videre oppfølging i Afghanistan, så mitt spørsmål er kort og godt: Hva gjør Regjeringen for å unngå at vi blir dratt inn i interne borgerkrigsliknende tilstander?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg vil først si at jeg er enig med Senterpartiets Odd Roger Enoksen i at vi alltid skal stille spørsmål. Men det må ikke bety at vi stiller spørsmål på en slik måte at våre soldater og offiserer som nå er der nede, fra 1. oktober til 1. april, kan få inntrykk av at de har mistet støtten fra dem som sendte dem ned, mens de er i en veldig vanskelig situasjon og blir skutt på.

Det vi gjør for å sikre at vi ikke blir dratt inn i andre operasjoner og andre aktiviteter der nede enn dem vi har strengt definert på forhånd, innenfor våre engasjementsregler, er rett og slett ved å ha de kommandolinjene vi er en del av. Vi har eget personell i kommandolinjen som både inngår i stabsfunksjoner, og som er forbindelsesoffiserer til Norge. Deres jobb er nettopp å påse at norske kampfly brukes i henhold til våre engasjementsregler. Og det har de gjort.

Presidenten: Kristin Halvorsen – til et siste oppfølgingsspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg har bare behov for å si at jeg synes det er ryddig at Regjeringen tar det ansvaret den faktisk har i denne situasjonen. Regjeringen og stortingsflertallet har sendt folk til krig, til skarpe operasjoner, for første gang siden annen verdenskrig. Det er meget ryddig og det eneste ansvarlige å gjøre det som Regjeringen nå gjør: ta ansvaret. Hvis Regjeringen hadde uttalt seg slik som Senterpartiet har gjort – nemlig først å støtte at man sender soldater, og deretter sette spørsmålstegn ved hva de faktisk gjør – mener jeg det hadde vært meget uryddig og helt umulig for dem som tjenestegjør i det norske forsvar, å gjøre den jobben de er satt til.

Den gangen disse beslutningene ble tatt av Stortinget, var det bare SV som var imot. At det alvoret går opp for noen nå, at man fra Norges side faktisk for første gang etter den andre verdenskrig deltar i en krig og bomber mål i andre land, burde gått opp for Stortinget før man sluttet seg til å sende soldater for å gjøre denne jobben.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg vil si meg helt enig med SV i at man må ta ansvar for de vedtak man har gjort.

Men jeg vil si til SV at også SV har et dilemma, fordi SV ønsker humanitær hjelp, men ønsker ikke å delta i krig. SV sier ja til å sende norske soldater og offiserer til ISAF-styrkene, men sier nei til Operation Enduring Freedom. Det viser hvor vanskelig dette er, fordi Enduring Freedom var den første operasjonen som faktisk fikk ned humanitær hjelp, og også ISAF-styrkene vil være nødt til å bevæpne seg og nødt til å reagere på selvforsvarssituasjoner. Her er det altså ikke klare grenser. Det eneste vi må være klar over, er at skal vi få ned den humanitære hjelpen, må det være en viss sikkerhet og stabilitet i landet. Da er det rom for ulike konklusjoner når det gjelder hvem vi stiller oss bak – slik SV og Regjeringen har trukket forskjellige konklusjoner – men det må være forståelse for at målsettingen er den samme, nemlig å hjelpe.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Per Roar Bredvold (FrP): Mitt spørsmål går til vår forsvarsminister, men omfatter ikke to norske bomber, klasebomber, Irak eller pene knær. Det handler om dem som slipper verneplikt, kontra dem – dessverre relativt få – som avtjener verneplikt og gir ett år av sitt liv til Forsvaret og dermed taper anslagsvis 100 000 kr i inntekt, er borte fra sin familie, får brudd på eventuell utdannelse m.m.

Spørsmålet blir dermed: Hva vil statsråden gjøre for at de som avtjener sin ettårige verneplikt, kan gjøre dette uten altfor store forsakelser for den enkelte, og dermed kan få en kompensasjon for dette?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg takker for spørsmålet og for at det ikke dreier seg om knær, selv om både representanten Bredvold og jeg har dekt våre knær behørig til i dag.

Jeg er enig med representanten Bredvold i at det er et stort problem hvis verneplikten oppfattes som urettferdig. Det er to utfordringer med verneplikten: det ene er kvalitet, og det andre er rettferdighet. Jeg er en glødende tilhenger av allmenn verneplikt, fordi det gir kvalitet. Hvis vi skulle hatt et yrkesforsvar, tror jeg dessverre vi ikke hadde klart å rekruttere de beste. Men da må vi også ha rettferdigheten på plass, slik at de som velger å gjennomføre tjenesten, ikke opplever at de blir tapere.

Det er ulike måter vi kan sørge for det på, for det første at vi lager bedre utsilingsmekanisme, slik at det ikke skal være for lett å slippe unna. I dag har våre soldater en reell mulighet til å velge siviltjeneste frivillig. Det betyr at vi bare på grunn av det ikke får 100 pst. gjennomføring av militær verneplikt. I tillegg har Forsvaret nulltoleranse mot narkotika, dvs. at vi ikke kan bruke narkotikamisbrukere i det norske forsvaret i tilknytning til våpen. Det tredje er at helsemessige forhold selvfølgelig også gir fritaksgrunn. Hovedmålsettingen bør være at det er disse tre grunnlagene for fritak som gjelder, og ingen andre.

Det vi kan gjøre, og det er akkurat det vi er i ferd med, er å sørge for at vi, fordi vi får et mer spesialisert forsvar for sjø, luft og hær, tar inn noen færre der, men bruker Heimevernet til å kunne ta inn den store gruppen av norsk ungdom. Da må vi også, som representanten Bredvold har vært inne på, se på andre statushevende tiltak knyttet til både studiepoeng og innhold i tjenesten, og det er vi i ferd med å gjøre.

Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker statsråden for svaret, som samsvarer mye med mitt syn på dette. Jeg er også glad for at statsråden tok med det med Heimevernet.

Kan f.eks. en lønnet førstegangstjeneste være noe å vurdere? Det handler mye om kroner her, og det handler om forholdsvis mange kroner. Da må en økonomisk kompensasjon være på mer enn 102 kr dagen.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Dette er et vanskelig spørsmål. Hva er det som gir status? Jeg tror aldri vi klarer å betale en vernepliktig noe i nærheten av det han vil tjene på å sitte i kassen på Rimi. Men vi kan se på en rekke tiltak som gir status, og det er ikke alltid penger er svaret. Innholdet i tjenesten, ved at man får en utdannelse som er verdifull, en teknologisk avansert tjeneste som gir relevans i yrkeslivet, det at vi sørger for at våre arbeidsgivere faktisk legger vekt på om folk har gjennomført førstegangstjeneste i sine ansettelsesvurderinger, og det at det tillegges økt vekt i høgskole- og universitetsmiljøet, kan muligens gi vel så høy status som noen kroner i dagtillegg, fordi vi aldri vil nå opp til noen minstelønn likevel. Min strategi går først og fremst ut på de andre tiltakene.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.