Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til ordføreren for saken, 5 minutter til hver av de øvrige gruppene og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter

– Det er vedtatt.

Siri Hall Arnøy (SV) (ordfører for saken): Riksrevisjonens undersøkelse av UDIs saksbehandling i utlendingssaker, statlige asylmottak og måloppnåelsen for integreringstilskuddet er en grundig rapport på et område der det de siste årene har vært gjort flere endringer for å forbedre effekten av de ressursene vi setter inn. Jeg vil innledningsvis bemerke at flere endringer er gjort også etter at Riksrevisjonen gjorde ferdig sin rapport, og det er en samlet komite som konstaterer at Riksrevisjonens merknader i seg selv kan ha virket positivt når det gjelder å gjøre noe med de områder der Riksrevisjonen har påpekt mangler og kommet med konkrete anbefalinger til oppfølging.

Den undersøkte perioden kan sies å ha vært ganske turbulent for UDI, med sterk kritikk fra flere hold og mange endringer. Samtidig har UDI viktige forvaltningsoppgaver, der f.eks. lang saksbehandlingstid ofte vil innebære en stor belastning for enkeltmennesker. Det er med dette som bakgrunn at komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og SV er bekymret over at saksbehandlingstiden i UDI fortsatt er lang. I brev fra statsråd Erna Solberg til komiteen kommer det fram at behandlingstidsmålet på åtte uker i asylsaker i 2002 ikke er nådd, da en behandlingstid på tre-fire måneder er resultatet, og det kommer fram at saksbehandlingstiden for disse sakene har økt fra 2001 til 2002. Det finnes helt sikkert flere forklaringer på dette, men resultatet er ikke godt nok, og det antar jeg at statsråden også er enig i. Det er viktig å nå det saksbehandlingstidsmålet vi har satt oss.

Riksrevisjonen uttrykker bekymring over at gjentatte organisasjonsendringer og andre tiltak i UDI så langt ikke har ført til vesentlige forbedringer, – altså pr. 1. april 2002. Komiteflertallet, alle utenom Fremskrittspartiet, er kjent med at det nå er lagt opp til systemer som gir hurtigere saksbehandling som også skal tilpasses den enkelte søker, og forutsetter at Kommunal- og regionaldepartementet følger opp Riksrevisjonens påpeking av viktigheten av å få på plass et etatsstyringssystem med konsistent resultatrapportering.

Videre har flertallet merket seg at behandlingstiden for enslige mindreårige asylsøkere er i overkant av fem måneder fra søknadsdato, og at Regjeringen mener at behandlingstiden kan øke i 2003 som følge av innføring av aldersundersøkelser og oppsporing av omsorgspersoner i hjemlandet. En samlet komite vil peke på viktigheten av tiltak for aldersfastsettelse, men samtidig er det altså her snakk om mindreårige personer som hurtigst mulig må få avklart sin søknad, slik at opphold i mottak blir kortest mulig. Flertallet mener det er viktig av kravet til saksbehandlingstid i asylsaker etterstrebes spesielt for denne gruppen asylsøkere.

Komiteens flertall, medlemmene fra alle partier utenom Fremskrittspartiet, er også kjent med at UDI nå har etablert et nytt system for asylsøkere, hvor en har differensiert saksbehandlingen etter tre kategorier. Dette ser ut til å være et tiltak som kan redusere saksbehandlingstiden og gi økt kapasitet for dem som faktisk har behov for beskyttelse. Her vil flertallet framheve at kortere saksbehandlingstid ikke må skje på bekostning av rettssikkerheten til den enkelte asylsøker.

Flertallet er også kjent med at UDI har utarbeidet et nytt driftsreglement som skal gjelde fra 1. januar 2003, for ordinære mottak og mottak med øremerkede plasser for enslige mindreårige asylsøkere, og herunder vurdert Riksrevisjonens oppfordring om krav i forbindelse med bemanning av mottakene. Flertallet er likevel bekymret for tilbudet til dem som av ulike årsaker blir værende lenge i mottakene, noe som vi jo ser blir resultatet dersom saksbehandlingstiden blir for lang

Flertallet er videre kjent med at UDI i den undersøkte perioden, 1995-2001, var relativt langt unna å nå målsettingen når det gjelder bosetting av flyktninger for alle grupper. Det er blitt innført en ny bosettingsordning pr. 1. januar 2002, men den ordningen alene har ikke medført at man når målsettingen om at alle flyktninger skal bosettes innen seks måneder etter at de har fått opphold, og at enslige mindreårige skal bosettes før det har gått tre måneder.

Flertallet merker seg at Regjeringen fortsatt vurderer tiltak som kan bidra til at målsettingen nås, og at dette gis høy prioritet. Som statsråden har påpekt i brev til komiteen, er boliger fortsatt en flaskehals, særlig for enslige. Komiteens flertall merker seg at Regjeringen uttaler at man vil følge arbeidet for å sikre raskere bosetting nøye.

Kjell Engebretsen (A): Det er en grundig rapport som ligger til grunn for dette arbeidet som komiteen har gjort. Denne rapporten er, som saksordføreren sa, utarbeidet i en meget turbulent tid for UDI. UDI har et omfattende arbeid. Dels skal saksbehandlingen, beslutningen, være så rask som mulig. På den annen side ønsker vi alle at beslutningene er basert på relevante og riktige opplysninger. Dette kan av og til være vanskelig og tidkrevende, litt avhengig av fra hvilket land opplysningene skal innhentes. Vi ser altså at UDI sliter med å bli så effektive som vi ønsker, og samtidig så sikre, så trygge i sin saksbehandling, som vi krever. Denne balansen må vi altså være oppmerksom på og leve med.

Regjeringens egne mål om en behandlingstid på åtte uker i 2002 ble på langt nær oppfylt, og det er enighet her i huset, og også i Regjeringen, har jeg forstått, om at vi er nødt til å få større fart i dette arbeidet, men altså hele tiden med dette kravet til kvaliteten på arbeidet liggende til grunn.

Det er også slik at de som søker asyl her i landet, ikke kommer i en helt jevn strøm. De kommer litt i topper og daler, slik at av og til kan arbeidsmengden føre til at man får en lengre saksbehandlingstid som en konsekvens av at så mange kommer, mens det andre tider er færre søknader, og man kan få tatt igjen noe av det man ligger etter med.

Så er det dette med aldersfastsettelse. Jeg er veldig enig i det saksordføreren sa, dette er viktig for oss i komiteen. Naturligvis må aldersfastsettelsen gjøres korrekt og ordentlig, men det er altså en sak som bør prioriteres veldig. Det er uheldig for alle mennesker å bli boende lenge i disse statlige asylmottakene, hvor bra de enn måtte være. Det er ingen god situasjon å bli boende der lenge. Særlig vanskelig må det være for unge mennesker og barn å bli boende i disse institusjonene i lang tid.

Vi er klar over den flaskehalsen som bosetting i kommunene utgjør, og vi er glad for at Regjeringen uttaler at de vil følge denne utviklingen nøye. Vi har også forstått at det er aktuelt å vurdere andre tiltak for å få litt fart i dette arbeidet.

Så til slutt vil jeg vise til en merknad på side 6 i innstillingen. Jeg har vært litt slurvete. Det sies der:

«Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i denne perioden også er gjort flere tiltak i departementet for å sikre en bedre etatsstyring.»

I denne merknaden er Arbeiderpartiet ikke med. Det skal vi definitivt være. Vi er helt enig i den vurderingen.

Presidenten: Da har representanten Engebretsen påpekt en endring i forhold til innstillingen.

André Dahl (H): Et generelt forhold som kan gjøre seg gjeldende med Riksrevisjonens rapporter, er at de innimellom, men selvfølgelig ikke alltid, inneholder en del om snøen som falt i fjor. Den foreliggende rapporten er ikke noe unntak. Selv om mye av det som behandles i komiteen, ikke akkurat gjør at man får den mest overveldende følelsen av at forvaltningen er den raskeste til å foreta forbedringer, og at en del forhold går igjen år etter år, hender det jo faktisk titt og ofte at ting forbedres på bakgrunn av Riksrevisjonens påpekninger. Det er ikke så svart som den til enhver tid sittende opposisjon gjerne vil ha det til – agendaen til politikere og revisorer samsvarer ikke alltid. Det skal vi vel egentlig være ganske glad for; det er en fordel at kreativiteten først og fremst utfolder seg politisk, mens revisjonen er hakket mer etterrettelig. Da er det også gledelig at en samlet komite erkjenner at det har skjedd store endringer i UDI, særlig etter at rapporten ble utarbeidet og statsråd Solberg inntok departementskontorene. Det er fortsatt rom for forbedringer hva saksbehandlingstid angår, og det vil ta noe tid før alle systemer som kan sikre en effektiv drift, er på plass. Men det er likevel grunn til å være optimistisk. En del av den turbulensen vi tidligere har sett i UDI, ser vi ikke lenger.

Når en enstemmig komite peker på viktigheten av tiltak for aldersfastsettelse, er det et meget sentralt punkt. I Arbeiderpartiet og SVs merknader legges det til grunn at mindreårige personer må få avklart sin søknad hurtigst mulig. På bakgrunn av hva som er sagt her i dag, skal jeg lese denne merknaden velvillig og i sammenheng med den enstemmige merknaden om aldersfastsettelse. Jeg tar det nærmest som en selvfølge at også Arbeiderpartiet og SV mener at det er viktig og riktig at departementet bruker noe tid på at påstått mindreårige blir avslørt for å skape en preventiv effekt. I sine merknader synes det som om Arbeiderpartiet og SV legger til grunn at de påstått enslige mindreårige asylsøkere som er nevnt i rapporten, også er mindreårige. Men det nylige prosjektet ved Ullevål sykehus hvor det fremgikk at nesten 50 pst. av det store antallet man sjekket ut, ikke var mindreårige, viser vel at en noe lengre saksbehandlingstid på dette punktet kan være en god investering for å fjerne inntrykket av at Norge har hatt åpent hus. Det er vel heller ikke å ta for hardt i å si at mangelen på prosedyrer for aldersfastsettelse under tidligere statsråd Brustads regime forklarer en god del av den tilstrømmingen vi har sett de siste årene, på samme måte som vi nå ser at antallet antatt grunnløse søknader er redusert fra 45 pst. til 9 pst. takket være at statsråd Solberg og departementet har satt inn nødvendige tiltak. Disse antatt «grunnløse» plasseres i et av de såkalte skrekkmottakene på Østlandet, hvor skrekken og gruen består i at de f.eks. ikke mottar lommepenger eller ikke får norskopplæring. Det er også lett å uttransportere disse.

Når det først er sagt, er det også grunn til bekymring over en del rapporter om forhold ved enkelte mottak hva angår forekomst av kriminalitet og vold. Flere mottaksledere har uttrykt stor frustrasjon i forhold til det de enkelte steder oppfatter som et sendrektig politi og et dårlig samarbeid med politiet hvis de avdekker kriminalitet ved mottakene. Politiet har fått et sett av hjemler og virkemidler de kan og bør bruke hvis de ønsker, og de bør generelt være langt mer aktive og reise tiltale i flere saker. Hvis man skal ha håp om at asylanter integreres og mottas på en åpen måte i det norske samfunnet, kan ikke politiet se gjennom fingrene med kriminalitet knyttet til mottakene.

Disse forholdene må imidlertid heller ikke overdrives. I forhold til de sammensatte psykososiale problemer det av ulike og naturlige grunner er blant beboere på et mottak, er det egentlig overraskende lite vold og konflikter der. Man skal selvfølgelig ikke undervurdere det som er, og det gjør, så vidt jeg ser, heller ikke UDI med sitt nye driftsreglement. Når f.eks. brukermedvirkning, kvinners særskilte behov i en mottakssituasjon og eventuell døgnkontinuerlig bemanning vurderes konkret i forhold til behovet på hvert enkelt av de 136 mottakene vi har, herunder i anbudsrunden når de konkurranseutsettes, er dette nettopp i erkjennelsen av behovet for å sette individet i sentrum. Et godt eksempel på en slik konkret vurdering er mottaket på Klemetsrud, hvor samarbeidet med kommunen med fokus på de psykiske sidene ved opphold i hvert mottak vektlegges. Hvert enkelt mottak må vurderes konkret i forhold til bemanning, men det må vel også kunne sies at vi ikke kan ha som mål å bemanne mottak som en psykiatrisk institusjon. Min egen arbeidserfaring fra helsevesenet har for øvrig lært meg at nærmest uansett bemanning kan man ikke gardere seg mot at det oppstår episoder med vold og utagering. Det skjer jo til og med i møblerte hjem med i utgangspunktet gode psykososiale forhold.

Når det gjelder andre partiers merknader, herunder Fremskrittspartiets, avstår jeg fra å kommentere dem særskilt. Helhetsbildet er at UDI og departementet med nye koster i regjeringskontorene er forholdsvis godt i gang med å rette på de forholdene som Riksrevisjonen påpeker.

Henrik Rød (FrP): Riksrevisjonens undersøkelse av saksbehandlingstiden i UDI avdekker at denne på veldig mange måter ikke fungerer tilfredsstillende. Særlig gjelder dette at saksbehandlingstiden, som vi har hørt, bl.a. fra saksordføreren, er altfor lang. Riksrevisjonens rapport har derfor bekreftet det som har vært Fremskrittspartiets mistanke i lang tid når det gjelder dette.

Særlig overraskende kan vel heller ikke disse forholdene være for de øvrige partier her i Stortinget. Fremskrittspartiet har jo gang på gang de siste årene advart mot den norske asyl-, flyktning- og innvandringspolitikken, som etter vår oppfatning er altfor snillistisk. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at en av grunnene til at saksbehandlingstiden i asylsaker har sviktet, er at tilstrømningen av asylsøkere har vært langt større enn det mottaksapparatet i Norge har vært dimensjonert for.

I 1997 kom det 2 271 asylsøkere til Norge, mens det forventede antallet for 2002 er ca. 18 000. Det sier seg selv at en slik formidabel økning av antall asylsøkere sprenger kapasiteten i det norske mottaksapparatet. Man kan derfor ikke utelukkende skylde på UDI når man konstaterer at rutinene for saksbehandlingen i asylsaker er sviktende, og at saksbehandlingstiden er for lang. Det er snarere grunn til å se tilbake på de politiske føringer og de politiske vedtak som er fattet bl.a. i Stortinget når det gjelder asyl-, flyktning- og innvandringspolitikken generelt sett. Fremskrittspartiet mener derfor at de produksjonsmål som er satt for UDIs virksomhet, ikke er realistiske dersom mengden asylsaker ikke reduseres dramatisk og det innføres forenklinger i saksbehandlingen.

Dersom Fremskrittspartiets asyl-, flyktning- og innvandringspolitikk hadde vært innført, hadde vi ikke hatt disse problemene i dag. Fremskrittspartiet mener bl.a. at asylsøkere som kommer fra land hvor det er åpenbart at de ikke blir utsatt for forfølgelse av politiske årsaker, må utvises på grensen og umiddelbart sendes tilbake dit de kommer fra. Tilsvarende gjelder for asylsøkere som kommer fra andretransittland, da asyl skal søkes i det første landet man kommer til. Hadde Fremskrittspartiets politikk blitt gjennomført på dette området, ville det vært et vesentlig mindre antall asylsaker å behandle, og det hadde ikke vært behov for like store ressurser i saksbehandlingen.

Vi vet at Norge ligger på andreplass i Europa når det gjelder innvandring, om man måler etter folketallet. Dette kommer fram i en undersøkelse som er foretatt i 2002. Det sier seg selv at disse problemene bare vil fortsette dersom myndighetene ikke endrer politikken vesentlig på dette området. Dessverre ser det ut til at de andre partiene på Stortinget ikke tar dette innover seg, og at de derfor ikke ønsker å medvirke til at den store strømmen av asylsøkere til Norge reduseres.

Slik Fremskrittspartiet ser det, er det derfor ingen grunn til å tro at de problemene man har i forbindelse med mottak av asylsøkere, vil reduseres. Det er heller ingen grunn til å tro at saksbehandlingen vil gå vesentlig ned, med mindre asyl-, flyktning- og innvandringspolitikken gjøres mer restriktiv, slik at det totale antallet asylsøkere reduseres.

Når det gjelder videre tiltak og forslag, vil Fremskrittspartiet komme tilbake til det når Stortinget om noen tid får seg forelagt en evaluering av utlendingsforvaltningens organisering.

Modulf Aukan (KrF): For det første vil eg seia at eg sluttar meg til den solide gjennomgangen som saksordføraren hadde.

Det kan sjå ut til at denne saka er eit godt døme på at forvaltingsrevisjonen direkte fører til forbetra saksbehandling, og det er vel målet for den delen av Riksrevisjonen sitt arbeid. I den perioden som vart undersøkt, var UDI under kritikk, m.a. på grunn av for lang saksbehandlingstid, og samtidig auka saksmengda for kvart år. På grunn av tilhøva vart det gjort fleire store endringar i organiseringa av UDI. Også i departementet vart det gjort fleire tiltak som sikra ei betre etatsstyring. Vi må derfor akseptera at det tek litt tid før alle desse tiltaka er fullt ut gjennomførte og gjev full effekt.

Det er verd å merka seg at gamle restansar i stor grad er nedarbeidde, og at asylsaker hos oss har ei relativt kort saksbehandlingstid no i høve til i andre europeiske land. Når det gjeld såkalla vanlege saker, som familiesaker, er saksbehandlingstida gått ned, eller ho er uendra, samtidig som saksmengda har auka monaleg. Blant tiltaka som gjev raskare saksbehandling, er rutinar tilpassa den einskilde søkjaren. Dette skjer ved at ein først gjer ei grovsortering i tre kategoriar. På dette området er det viktig at departementet får på plass eit godt system for resultatrapportering. Samtidig må vi sørgja for at krava til effektivitet ikkje går ut over rettstryggleiken til søkjarane. Ein som blir forfølgd, skal få asyl.

Eit område som har synt seg vanskeleg, er saksbehandling av einslege mindreårige, som har vore nemnt tidlegare i dag. Her har saksbehandlingstida faktisk gått opp. Det er minst to årsaker til dette: Ein har innført klinisk alderstesting, og UDI forsøkjer å spora opp omsorgspersonar i heimlandet. Vi forstår at slikt arbeid tek tid. Det er grunn til å tru at opphald i mottak er særleg utfordrande for einslege mindreårige, slik at rask behandling av desse sakene burde gjevast særleg prioritet. Men vi skjønar òg utfordringane som ligg i dette. Eg tenkjer på dei som gjev seg ut for å vera mindreårige, men ikkje er det. Det er viktig å hindra misbruk. Oppsummert blir vi vel nøydde til å akseptera ei viss behandlingstid for desse spesielle sakene.

Målet om busetjing innan seks månader står fast. I denne samanhengen er det også verd å nemna kampen på bustadmarknaden som vi generelt har i dag. Den kampen har vel også bidrege til at målet om seksmånadersregelen vanskeleg kan nåast.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet er ikkje representert i kontroll- og konstitusjonskomiteen, difor framgår ikkje vårt syn av innstillinga. Eg vil berre koma med nokre korte merknader frå vår side knytte til nokre punkt.

For det fyrste når det gjeld saksbehandlinga: Vi vil seia oss nøgde med at både statsråden og UDI kontinuerleg har søkjelys på å få ned restansar og å redusera saksbehandlingstida, men vi føler behov for å senda ei lita bekymringsmelding i høve til kvaliteten. Vi føreset at kvaliteten på saksbehandlinga skal vera så god som mogleg. Vi synest det kjem urovekkjande eksempel på opplysningar som ikkje er tillagde vekt.

Så er situasjonen på mottaka via stor merksemd. Det er bra at det blir meldt om nye krav frå 1. januar til både bemanning og innhald. Vi stiller oss undrande til at det er instansar som driv mottak, og som er blitt pålagde nye krav, men som ikkje har hatt høve til å reforhandla kontraktane sine. Vi føreset at òg den sida blir følgd opp.

Vi hadde gjerne sett at spørsmålet om anbod hadde blitt drøfta frå komiteen eller Riksrevisjonens side. Det er eit faktum at verken Danmark eller Sverige driv etter anbodsprinsippet, men har organisasjonar med ansvar for mottaka. Det er ein tankekross at det er eksempel hos oss på at mottak driv med det same budsjettet i 2002 som dei hadde i 1992. KS held òg stadig fram at det ideelle for dei ville ha vore at kommunane hadde ansvaret for drifta. Det er vel òg slik at dette har blitt ytterlegare aktualisert når ein har desse anbodsperiodane, der det ikkje alltid har vore like god kontakt mellom UDI og kommunane og det plutseleg har blitt nedlagt eller oppretta nye mottak.

Det vart gjort eit vedtak i budsjettsamanheng i høve til norskopplæringa som vi syntest var særs beklageleg, og som vi no får urovekkjande meldingar i høve til – altså dette at mange av dei som framleis ventar ganske lenge på å få saka si behandla, og som bur på mottak, ikkje lenger får norskopplæring. Det får følgjer i høve til passivitet. Det får sjølvsagt òg følgjer i høve til å skjøna det samfunnet som dei er ein del av, sjølv om det for nokre av dei er mellombels. Det får òg følgjer i høve til den førebuinga som ligg i norskopplæring for dei som får ja på søknaden sin etter lang ventetid.

Det tredje punktet eg vil kommentera, er busetjing. Vi får meldingar om eldre flyktningar, som er eit dilemma for mange kommunar, der ein enno ikkje har fått på plass ei supplerande trygdeordning, og der nokre kommunar vegrar seg mot å ta imot ytterlegare flyktningar. Og vi skjønar ikkje at bustader framleis skal vera ein flaskehals. Vi synest statsråden og Regjeringa kunne trått til og auka Husbankens rammer.

Heilt til slutt om einslege mindreårige: Kva er det som skulle tala mot at einslege mindreårige blir barnevernets bekymring, og at dei mottaka som tek imot einslege mindreårige, får status som barnevernsinstitusjonar? Det ville bety ein betre start for ei viktig gruppe.

Statsråd Erna Solberg: Kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling viser noen av de dilemmaene og vanskelighetene som er i innvandringsarbeidet. Det er klart at det fortsatt er mange ting som både må gjøres bedre og gjøres annerledes enn i dag for å få bedre flyt i saksbehandlingen internt i UDI og i behandlingen og apparatet for mottak og bosetting.

Rapporten dreier seg først og fremst om en periode under en annen regjering, hvor det var store problemer. UDI hadde særs lange saksbehandlingstider – ikke på asylsakene, for de var prioritert, men på alle andre saker. Derfor har man altså lagt om og sørget for å dele opp den juridiske avdelingen slik at vi ikke får tilfeller som man hadde tidligere, med 15 måneders ventetid på bl.a. familiegjenforeningssaker.

Jeg synes innstillingen også viser at vi stort sett er enige om behovet for å gjøre noe mer på en rekke områder. Og Regjeringen arbeider med å følge opp både Riksrevisjonens påtegninger og de synspunktene som har kommet i innstillingen. Jeg har bare lyst til å kommentere et par enkeltsaker.

Vi kan bli farlig fokusert bare på gjennomsnittlig saksbehandlingstid. La meg gi et eksempel på ulikheter i saksbehandlingstiden. Innenfor gruppen «antatt grunnløse» mottok vi i 2001-2002 noen fra Øst-Europa og noen bl.a. fra Mongolia. Forskjellen i saksbehandlingstid mellom dem som vi raskest klarte å behandle, nemlig de fra Romania, som man brukte gjennomsnitt 21 dager på, og de fra Mongolia, var altså over seks måneder. Hva er årsaken til det? Jo, den viktigste årsaken var at da det kom over 600 fra Mongolia, fantes det ikke tolkekapasitet i Norge, og det er en rettighet å bli tolket på eget språk. Det er en ganske vanskelig terskel når det plutselig kommer en helt ny gruppe. Dermed blir gjennomsnittet for disse gruppene en ganske lang saksbehandlingstid, mens forskjellen dem imellom er ganske stor. Derfor kan vi oppleve at selv om vi legger alt til rette for hurtig saksbehandling for en del grupper, får vi plutselig grupper fra land som ikke tidligere har vært representert, og der vi får to problemstillinger: Det ene er at apparatet vårt med tolker og alt det andre som skal til, ikke er klart. Det andre er rett og slett at vi har for dårlig kunnskap om forholdene i hjemlandet til disse, og derfor vil verifiseringstiden i asylsaksbehandlingen ta lang tid. Får vi grupper som vi har mange av, kjenner utlendingsadministrasjonen godt til forholdene og kan relativt lett avgjøre om det er en reell søknad eller ikke. Men får man f.eks. søkere fra enkelte land i Afrika som man har lite kunnskap om, og der man har få søkere, kan noen eksempler på dette vise at det tar svært lang tid. Jeg tror ikke vi må glemme det perspektivet når det gjelder hvorfor noen saker kan ta lengre tid, og hvorfor det ikke alltid er så lett å styre, for resultatene vi får, avhenger av hvor tilstrømmingen kommer fra. Vi kan ikke på noe tidspunkt klare å ha full beredskap på det.

I tillegg har jeg lyst til å understreke at Norge i europeisk sammenheng er blant de landene som har kortest saksbehandlingstid på asylsakene. Det kan i seg selv være et dilemma. Land med kort saksbehandlingstid på asylsaker for grupper som påberoper seg flyktninglignende årsaker, altså fra urolige områder hvor det er vanskelig å sende folk tilbake, vil være land man velger å reise til, for da får man raskt avklart situasjonen. Så når det i Norge for denne gruppen kanskje tar fem–seks måneder, mens det i andre land kan ta to–tre år før saken er ferdigbehandlet, vil det altså bidra til at vi får et høyere antall asylsøkere – fordi vi har rask behandling. Jeg understreker det fordi det kan være noen dilemmaer med det.

Så er jeg opptatt av at vi har en rekke områder hvor vi må jobbe bedre fremover. Vi er nødt til å ha en bedre servicegrad i UDI, gi bedre veiledning til dem som søker av ulike grunner. Vi er nødt til å få ned saksbehandlingstiden på en rekke områder. Vi er ikke minst nødt til å ha et bedre mottakskonsept. For jeg er enig med kontroll- og konstitusjonskomiteen i at vi er nødt til å se på det som går på psykiske problemer og atferdsproblemer. UDI har inngått en avtale om drift av et forsterket mottak, med driftsstart denne måneden, nettopp for å ha et tilbud til dem med de absolutt største psykiske og traumatiske problemer. Men mottak kan ikke være behandlingsinstitusjoner. Vi kan ikke ha et eget behandlingsinstitusjonsapparat innenfor psykiatrien i utlendingsforvaltningen. Så de fleste problemer må altså løses i samarbeid med det vanlige tilbudet.

I tillegg til dette mener jeg at det fremover må være viktig også å jobbe med spørsmålet om å få ned asylsøkertilstrømmingen generelt sett og forebygge at vi får så mange som vi får i dag. Det er klart at bosettingen for tiden er høy, men den er ikke høy nok. Én av grunnene til at vi må gjøre noe mer med tilstrømmingen, er at det ser ut til at vi fortsatt får svært mange.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Sandberg (FrP): Debatten rundt asylanttilstrømming og saksbehandlingstid har nå gått over tre–fire år. Så kan vi gjerne peke på Riksrevisjonens rapport, men også det som statsråden sier i forhold til at vi er i ferd med å lykkes. I hvert fall tolker jeg statsråden dit hen at nå har UDI fått ned saksbehandlingstiden. Men hva er egentlig de grunnleggende årsakene til at vi nå på en måte har fått gjennomsnittlig kortere saksbehandlingstid? Jeg reagerer ganske sterkt på at statsråden sier at vi har kortere saksbehandlingstid enn andre europeiske land. Det har jo en direkte sammenheng med at Norge har en meget liberal praksis i forhold til hvilke søknader vi skal behandle, mens andre land er mer restriktive og behandler mer reelle søkere.

Andre land behandler altså dem som kan ha grunnlag for å få opphold på asyl, mens i Norge behandler vi alt det som har å gjøre med åpenbar grunnløs, grunnløs og mulig grunnløs. Det er klart at det tar kortere tid å behandle en åpenbar grunnløs søknad selv om søkeren skal sendes ut. Kan det være årsaken til at statsråden nå prøver å gi uttrykk for at vi er i ferd med å få ned saksbehandlingstiden? Og er det sånn at statsråden nå vil følge opp det som lå i budsjettvedtaket i forhold til dette med 48 arbeidstimer i forhold til søkere?

Så vil jeg gjerne utfordre statsråden: Når vi snakker om åpenbart grunnløse eller grunnløse søkere og mulig grunnløse søkere, hvordan definerer statsråden de tre kategoriene? Har statsråden på en måte signalisert sitt syn på det i forhold til UDIs saksbehandlingsapparat?

Statsråd Erna Solberg: Det er faktisk slik at hvis vi ser på gjennomsnittstallene for i fjor for dem som er åpenbart grunnløse, og gjennomsnittstallene for det som blir behandlet som mer begrunnede søknader, så er ikke saksbehandlingstiden i gjennomsnitt så veldig forskjellig, det er kanskje én måned mer. Grunnen til det har jeg nettopp nevnt. Vi fikk en stor gruppe med mongolere som ble behandlet som åpenbart grunnløse, men hvor det var saksbehandlingsproblemer knyttet til det. Derfor er det viktig å se på ulikheten internt i disse gruppene. For noen grupper får vi stor tilstrømning fra områder nær oss som vi kjenner godt, vi vet på en måte flyttegrunnene, og vi har kapasiteten, apparatet for tolketjenesten og alt i orden. Der kan vi komme ned i en ganske kort saksbehandlingstid. Vi jobber med – og i sitt tildelingsbrev har UDI fått i oppdrag å komme frem med et opplegg for å følge opp Stortingets vedtak om 48 timers behandlingstid – å få ned tiden på disse sakene godt nok. I tillegg er det viktig å ta logistikken fra politiet til UDI, for asylsøkere opplever jo på en måte at søknadstiden deres har vært mye lengre enn det vi opererer med når det gjelder UDIs saksbehandlingstid, for det kan ta lang tid fra politiet har gjort førsteintervjuet, til sakene kommer inn til UDI. Der er det gjort mye for å få ned behandlingstiden i løpet av den siste tiden.

Når det gjelder spørsmålet om kortere saksbehandlingstid, har jeg lyst til å understreke det som går igjen – og som også står i innstillingen – i mine svar. Det er først og fremst i ikke-asylsaker vi har fått en dramatisk nedgang i saksbehandlingstiden. I de andre sakene er det faktisk også kanskje skranker for hvor langt ned vi kan komme, rett og slett på grunn av behovet for å verifisere opplysninger, gå tilbake igjen til hjemlandet. Det vil alltid avhenge av hvem som kommer.

Når det gjelder definisjonen av åpenbart grunnløse: Åpenbart grunnløse er definert etter landområder man kommer fra, basert på menneskerettighetssituasjonen og vurderingen der. Det er noe Stortinget tidligere har gitt sin tilslutning til, da spørsmålet om å differensiere behandlingen ble fremlagt under Stoltenberg-regjeringen.

Siri Hall Arnøy (SV): Statsråden påpekte i sitt innlegg en rekke utfordringer ved å nå behandlingstidsmål på det området vi her behandler en riksrevisjonsrapport på. Hun uttrykte også en viss ambivalens i forhold til ønskeligheten av å nå målet, slik jeg forstod statsråden.

Mitt enkle spørsmål til statsråden er todelt: for det første om statsråden tror det er realistisk innenfor den tiden hun bestyrer departementet, å nå behandlingstidsmålene som vi har satt oss, og om statsråden ønsker å nå disse målene.

Statsråd Erna Solberg: Jeg ønsker en kortere saksbehandlingstid på alle nivåer. Jeg ønsker ikke at kortere saksbehandlingstid, særlig på grunngitte søknader, skal gå ut over rettssikkerheten til de personene som kommer. Det å etterprøve forhold i hjemlandet er en del av rettssikkerhetsbiten, for å være sikker på at man ikke gjør noen urett som faktisk lider en risiko for å bli forfulgt ved hjemsendelse.

Når jeg påpeker at det kanskje kan være en «downside» ved det, synes jeg vi skal være ærlige, vi må være klar over at hvis vi har en veldig hurtig og god saksbehandling i en turbulent verden, har vi en annen strategi enn det jeg tror andre land har – rett og slett å bruke lang tid på det for å virke preventive. Så kan vi si at det er en verdi vi skal ha i vårt samfunn. Det synes jeg er fint at vi har. Men da må vi ikke problematisere så mye at vi faktisk også blir et land som det kommer svært mange asylsøkere til. Vi ser i dag at vi fra enkelte nasjonalitetsgrupper er et valgt land å komme til, fordi vi gir noen opphold av flyktninglignende årsaker. Samtidig har jeg lyst til å si at vi har en reform som gjør at det er vanskeligere å styre definisjonene av disse spørsmålene, idet vi ikke har en instruksjonsrett lenger og ikke lenger er inne i klagebehandlingen.

Så jeg synes det er viktig at vi ikke klager på alle tingene på en gang i forhold til asyl- og flyktningområdet. Vi må se at noen av de løsningene vi har, skaper dilemmaer. Min målsetting er å få ned tiden, men min målsetting er også å styre UDI på en måte så vi ikke setter urealistiske målsettinger som vi aldri kan nå. Derfor står det ikke åtte ukers saksbehandlingstid i det tildelingsbrevet som de har fått i år, for det er en urealistisk saksbehandling i forhold til innholdet i sakene. Og det er vel noe av det vi skal lære av den rapporten som Riksrevisjonen nå har kommet med, at kanskje vi i fem-seks år har styrt med urealistiske mål. Ingen organisasjon tar urealistiske mål seriøst hvis det går over lang tid.

Kjell Engebretsen (A): I debatten her kunne man få inntrykk av at det ville være noe problematisk dette med på den ene siden å prioritere og fremskynde arbeidet med å fastsette alderen på søkere når det kan være grunn til å tvile på de opplysningene de selv kommer med, og på den andre siden å gjøre dette arbeidet skikkelig.

Vår vurdering er at arbeidet med å få fastsatt alderen på mennesker som befinner seg i en sånn situasjon at man trenger å gjøre det, må gis prioritet. Vi hørte i debatten her at av dem som var til slik vurdering – på Ullevål sykehus, forstod jeg – var halvparten eldre; de var voksne. Og det er alvorlig. Men det betyr også at halvparten er barn. Da må vi ta innover oss at halvparten av disse faktisk er barn – barn med en opplevelse bak seg, kanskje med en oppvekst som vi har vanskelig for å forstå, og som er i en veldig fortvilet, vanskelig situasjon. Det å kunne prioritere dette og få dette på plass så raskt som mulig, tror vi er nødvendig. Jeg må spørre statsråden om hun deler det synet.

Statsråd Erna Solberg: I første omgang kan alderstestingen bidra til litt lengre tid. I det lengre løpet tror jeg at alderstesting kommer til å bidra til kortere tid, fordi man rett og slett må konsentrere seg om færre enslige mindreårige.

Det er ikke 50 pst. av alle som kommer som enslige mindreårige, som er over aldersgrensen, men av alle som er valgt ut for testing. Og det er en ganske stor andel av de enslige mindreårige som ikke åpenbart er under 18 år, som testes. Det er faktisk mer enn 50 pst. som er enslige mindreårige.

Jeg tror dette er et vesentlig område å prioritere arbeidet på. Vi må både få saksbehandlingstiden ned og ikke minst få bosettingstiden ned. I tillegg må vi gi bedre ordninger for barna, slik at flere voksenpersoner får tettere løp med dem i hele denne fasen. Derfor jobber Regjeringen med en ny både mottaks- og bosettings-policy, hvor vi altså skal knytte mottak og bosetting tettere sammen, og som skal gjøre at flere voksenpersoner kanskje følger dem tettere i hele løpet før de kommer i bosettingsprosessen, og de ikke opplever at de blir flyttet fra den ene landsdelen til den andre og må skaffe seg nytt kontaktapparat. Det krever et tett samarbeid med kommunene for å få gjennomført det, det krever kommuner som på forhånd forplikter seg til å ta imot enslige mindreårige, og det krever samarbeid med kommunene om mottaksstrukturen, med en helt annen type mottak enn det vi har. Dette er blant de tingene vi nå drøfter hvordan vi kan få til. Men med en søknadsmasse på nesten 1 000 – som det kan se ut til av tallene – enslige mindreårige ville det vært meget vanskelig å få til. Når vi nå får til alderstestingen, og vi får skilt ut dem som ikke er reelle enslige mindreårige, er det lettere å få til bedre mottaksordninger. Vi kommer til å prioritere å forsøke å få dette til for de yngste av barna, som trenger tettest oppfølging, på kort tid.

Jeg har lyst til å minne om at vi i selve asylprosessen behandler enslige mindreårige asylsøkere lettere enn vi behandler de andre, for da tar vi hensyn til at de er barn. Flere får opphold på humanitært grunnlag fordi vi ikke finner familiene deres. Det gjør jo at det er veldig attraktivt å forsøke å bli «enslig mindreårig» i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Sandberg (FrP): Jeg vil gjerne gripe fatt i det som statsråden sluttet med. Jeg tror at vi i større grad bør fokusere på det humanitære rundt de unge enslige asylsøkerne gjennom å finne deres biologiske foreldre, istedenfor å fokusere i størst mulig grad på å gi dem bosetting i Norge. Det mest humane her må jo være at disse unge menneskene blir gjenforent med sine foreldre, da fortrinnsvis i sine hjemland. Og der forstår jeg at det er en jobb på gang.

Men det som jeg er litt opptatt av, er hvordan vi behandler de enkelte asylsøkerne. Det er jo veldig få som har reelt asylgrunnlag, som får opphold i Norge. Jeg føler det litt problematisk, for vi snakker jo hele tiden på en måte om reparasjonsarbeid istedenfor å forebygge den utviklingen som vi har sett særlig siden i 1997, der vi har hatt en eksplosjon i forhold til asyltilstrømning til Norge.

I den forbindelse føler jeg at i hvert fall Fremskrittspartiet får veldig sterk motbør i forhold til at alle argumenter mot oss går i retning av folkeretten og Menneskerettighetskonvensjonen, og også FNs flyktningkonvensjon. Jeg skulle gjerne fått statsrådens syn på dette. For det er jo slik at det er utlendingsloven fra 1988 som fastslår om vedkommende har krav på beskyttelse i Norge. I hovedsak benyttes det tre forskjellige former for beskyttelse i Norge: enten asyl, opphold på humanitært grunnlag eller kollektiv beskyttelse. Vi vet at Norsk Lovkommentar, altså den øverste ekspertise på å analysere lover, sier at folkeretten og menneskerettighetskonvensjonen er underordnet norsk lovgivning. Jeg kan ikke tolke det annerledes enn at vi gjennom norsk utlendingslov kan regulere hvem som kan få opphold i Norge. Men stadig vekk møtes vi altså med det argumentet at det kan vi ikke gjøre, for da bryter vi Menneskerettighetskonvensjonen.

Fremskrittspartiet har nå fremmet en hel rekke forslag, i tråd med det som danske myndigheter har gjort. Jeg vil gjerne at statsråden også kommenterer om Norge kunne gå i den retningen som Danmark har gjort. De har på en måte fått forståelse for det i resten av EU også, for nå skal jo EU i større grad få en felles asylpolitikk i tråd med det som Danmark har innført. Er det problematisk for Regjeringen og Norge å gjøre de samme vedtak, rett og slett for å få redusert asyltilstrømningen – for så i neste runde å legge ned ressurser i jobben med integrering, slik som vi skal gjøre nå, gjennom en proposisjon som ligger i Stortinget?

Jeg vil i større grad fokusere på forebygging av at vi skal ha ytterligere asyltilstrømning i forhold til det som vi har nå. Jeg registrerer at statsråden i mange, mange runder nå sier at de har innført tiltak som skulle skape reduksjon, men vi ser at økningen fortsatt er til stede. Så jeg vil også utfordre statsråden på: Hvilke tiltak er det nå som har virket i forhold til å redusere asyltilstrømningen til Norge?

Ragna Flotve (SV): Det me alle kan vera einige om i desse sakene som er drøfta no, er at me har med svært sårbare menneske å gjera. Det er to problemstillingar som kjem fram. Det eine er saksbehandlingstida og korleis ein handterer ho, og det andre er innhaldet i asylmottaket.

Når me har å gjera med menneske som flyktar, og som er forfølgde i krigsområde eller kjem frå andre område der dei får problem – treng dei eit anna mottakssystem enn det dei statlege mottaka gjev dei i dag. Fleirtalet i komiteen uttrykkjer òg bekymring i si innstilling med omsyn til innhaldet i mottakssystemet. Det er eit stort behov for å vidareutvikla innhaldet på asylmottaka og stimulera til ein større brukarmedverknad og eit større engasjement. Oppfordringa til statsråden går på akkurat dette. Eg kjenner bl.a. til mottak som har sett i gang organisert aktivitet for born og unge, både dei som er der direkte som asylsøkjarar, borte frå foreldra sine, og dei som er der med familiane sine. Her kan dei verta aktiviserte i organisasjonsliv og knyta seg til nettverk som dei òg kan delta i etter opphaldet i asylmottaket i dei kommunane dei kjem til.

Eg trur at det er veldig mykje ein kan gjera ved å satsa på born og unge, og å gje dei ein god start. Det er klårt at ein kan førebyggja mange problem om ein grip inn i starten og lèt desse familiane og borna få kjennskap til landet vårt ut frå sine føresetnader, og integrera dei i lag med andre born og unge.

Dette handlar om auka ressurstilgang, og eg trur det òg handlar om ei haldningsendring i UDI og i dei einskilde mottaka. Utfordringa til statsråden er å setja i gang stimuleringstiltak som gjer opphaldet i mottaka lettare, som vil kunna hindra utvikling av psykiske lidingar, og som vil gjera integreringa i landet vårt lettare.

Statsråd Erna Solberg: La meg begynne med å svare på spørsmålet om hva vi har gjort noe med. Vi har hatt et målrettet arbeid mot åpenbart grunnløse asylsøknader, og vi har fått resultater av det. I januar i fjor var 44 pst. av dem som kom, fra land som var «åpenbart grunnløse», mens det nå er 9 pst. som kommer fra den typen land. Det har vært et målrettet arbeid med informasjonstiltak. Det har vært et arbeid knyttet til å endre på de tilbud man får i Norge, og til en hurtigere saksbehandling knyttet til de viktigste landområdene.

Vi ser at det har ført til resultater. Vi tar ikke æren for alt dette, for vi tror at det også skjer andre ting som gjør at disse tallene går ned. Det må sannsynligvis kontinuerlig være tiltak, ikke minst på informasjonssiden, når vi ser at det kommer slike strømmer av personer fra land som åpenbart ikke gir grunnlag for å søke asyl.

Når det gjelder andre landområder, er det helt klart at vi får en stor tilstrømning. Det er det ikke bare Norge som får. Sverige har også en sterk vekst i tilstrømningen fra landområder hvor det er grunnlag, der det altså er søknader som ikke er definert som åpenbart grunnløse. Det største landområdet for øyeblikket er det tidligere Jugoslavia, de forskjellige områdene som er der, som nå er separate land. Både fra Bosnia, fra Kosovo og fra Serbia får vi i dag grupper. En del av disse er fra minoritetsgrupper som fortsatt opplever trakassering lokalt, og som det pr. i dag er vanskelig å returnere. Men det er en løpende diskusjon om på hvilket tidspunkt man skal starte å returnere disse gruppene i stedet for å gi dem opphold – når er situasjonen mest stabil der?

Andre områder vi får svært mange fra, er Irak for øyeblikket. De siste ukene har tallet på personer fra Irak vært meget stort. Jeg tror at alle som følger med i media, skjønner hvorfor tilstrømningen fra Irak for øyeblikket er stort. Også fra Somalia har vi en stor tilstrømning, mens vi fra de landene vi har hatt bevisste tiltak rettet mot fordi de åpenbart er grunnløse, nå ser resultater, slik at vi på en måte har tatt dem jeg vil si ikke hadde behov for asylinstituttet, ut.

Så er det altså ikke slik at det bare er tre kriterier som gir grunnlag for opphold i Norge. Innenfor humanitært grunnlag finnes det tre ulike kategorier, hvorav to av dem går på såkalte flyktninglignende situasjoner. Det gjelder de fleste som får opphold i Norge. Det er personer som ikke har et individuelt grunnlag for forfølgelse, men som kommer fra et område hvor uroen er så stor at det er vanskelig å returnere dem, eller de får opphold fordi de kan oppleve å være i samme situasjon som en flyktning. De er i den samme situasjonen som mange av de kvoteflyktningene vi har, er i. De kan ikke være i det landet de kommer fra, men som individer ville de kanskje ikke blitt forfulgt. Derfor må vi nyansere disse forholdene.

Så til spørsmålet om hvor mange vi skal ta inn. Prosentandelen innrømmelser for øyeblikket er mindre enn den prosentandelen vi hadde tidligere. Den kan komme til å øke noe nå fordi vi altså har fått en tilstrømning fra land som har mer flyktningproblematikk knyttet til seg.

André Dahl (H): Hovedtalsmannen for Fremskrittspartiet, Henrik Rød, fant det for godt ikke å kommentere de tiltakene som har virket i Regjeringens politikk, f.eks. at man har fått en reduksjon fra 45 til 9 pst. i antall grunnløse på grunn av nye rutiner, og at tiltakene for aldersfastsettelse har fungert. Men det er jo ingen overraskelse, for man har ingen ting å tjene på at det skjer forbedringer, og de forbedringene som skjer, buldrer man kanskje bort på Stortingets talerstol eller helt andre steder, f.eks. på «fugleberget» i Holmgang.

Denne debatten viser – nå skal jeg være litt slem og si – at Fremskrittspartiet har en avart av troverdighet i flyktning- og asylspørsmål som man selvfølgelig må søke å opprettholde. Andre partier skal helst males med de fleste farger med hvor lite man har hørt på Fremskrittspartiet nærmest uansett hva som skjer eller har blitt gjort. Men det er politikk – «the show must go on»! Jeg sier det nå. Det kommer antakelig mer av det i neste sak. Det skal jo være et jubileum her om kort tid – en 25-årsdag skal feires. Det må være en stor jubileumspakke, et realt Kinderegg – to innvandringssaker i salen og fest etterpå, tre ting på én gang. Gratulerer forresten, representanten Hagen!

Jeg finner grunn til å si et par ting her. Jeg oppfatter ikke Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet som farlige i seg selv. Jeg ser heller ikke nødvendigvis at sersjantene Sandberg eller Rød, som strategisk nok sendes ut når gallupene begynner å dale litt, er farlige i seg selv. Egentlig er jeg ganske lei av å prate om Fremskrittspartiets politikk, for alle andre partier har i årevis vært nyttige idioter for Fremskrittspartiet og brukt altfor mye tid på å anklage partiet, som er for «folk flest».

Det som er min bekymring – det har ikke vært oppe her i salen i dag ennå, jeg antar at det kan komme litt i neste sak – er at jeg føler at Fremskrittspartiet bidrar til forflatning av en viktig debatt – ikke først og fremst nå, men en forflatning. Det er ikke ment som et løgnaktig angrep eller bakholdsangrep på Fremskrittspartiets politikk, som noen gjerne vil betegne det som, men det er en del tegn i samfunnet nå som jeg føler at Fremskrittspartiet rører i, og som andre kan benytte til en annen folk flest-politikk, som vi ennå ikke kan se rekkevidden av. Folk flest har mye fornuft, men folk flest har også historisk stått bak mye som ikke gavner mindretallet, for å si det forsiktig. Jeg var sterkt i tvil om jeg skulle si noe som helst i den retning i dag, om jeg skulle orke det, men i den grad vi ikke orker å drøfte en del grunnleggende menneskerettslige spørsmål når vi diskuterer innvandringspolitiske spørsmål, synes jeg vi som et demokratisk valgt organ har tapt.

Presidenten: Presidenten er noe usikker på hvorvidt det er høvelig å karakterisere sine medrepresentanter som sersjanter. Uansett bør det i hvert fall parkeres i en forsvarsdebatt.

Per Sandberg (FrP): Jeg har bred bakgrunn i Forsvaret, men jeg kom aldri lenger enn til å bli korporal. I så måte har jeg i hvert fall gjort framskritt. Jeg lar meg heller ikke provosere av slike gamle vyer, tanker og fordommer som representanten Dahl her kommer med fra talerstolen. Det som alltid har vært det grunnleggende problemet i norsk asyl-, innvandrings- og flyktningpolitikk, er akkurat det at vi ikke har tatt debatten, at vi ikke har kunnet ta debatten, og på en måte lagt forebyggende tiltak til grunn for å redusere det som vi ser er resultatet i dag: at 16 000 mennesker må bo i institusjon under forskjellige forhold, og at norske kommuner må ta imot 8 000–9 000 flyktninger hvert eneste år uten å ha kapasitet, ressurser og kompetanse til det, med det resultatet det kan få.

Årsaken til at jeg tok ordet, er både det som statstråden sier, og det som Dahl sier. Dahl må gjerne stå fram og forsvare Regjeringen. Statsråden er selvfølgelig forpliktet til det, og til å vise til de tiltakene som har virket, som det ble sagt. Men nå fikk vi altså for en uke siden forelagt oss tallene for 2002 fra UDI, og de tallene viser jo ingen resultater av disse tiltakene. Hvis vi har ønske om å fremme tiltak som reduserer asylsøkertilstrømmingen, som igjen, i neste runde, skal styrke integreringsprosessen, har vi jo mislyktes totalt siden 1997, da Bondevik I tok over. Da må vi gå inn på de tallene. Vi vet at statsråden og Regjeringen tidligere har sagt at enkelte år har vært unntaksår, eksempelvis 2001, fordi vi har fått en økt asylsøkertilstrømming. Når Regjeringen allerede på det tidspunktet gikk ut og sa at vi har innført tiltak som reduserer denne tilstrømmingen, og når tallene for 2002 viser at det fortsatt er økt tilstrømming, har altså ikke tiltakene virket. Og det er det Fremskrittspartiet vil fram til i debatten. Derfor er det kanskje på tide å se om vi kan bruke litt andre virkemidler i forhold til å redusere den totale asylsøkertilstrømmingen til Norge, slik at vi i neste runde kan bruke ressurser på og skape kompetanse i forhold til å integrere de menneskene som allerede har fått opphold i Norge, for jeg tror at vi gjør de menneskene en kjempestor bjørnetjeneste ved at vi tillater en fortsatt stor asylsøkertilstrømming til Norge.

Statsråd Erna Solberg: En av Fremskrittspartiets taktikker i slike debatter er å tillegge andre påstander om hva de faktisk har sagt.

Vi hadde en debatt for litt mer enn et år siden om at vi fikk altfor mange mennesker til dette landet som utnyttet asylinstituttet, og som ikke hadde behov for beskyttelse. Det sa vi at vi måtte gjøre noe med, og det har vi satt inn tiltak for å få gjort noe med. Vi har ikke satt inn tiltak for at vi skal stoppe hele tilstrømmingen av asylsøkere, for en slik ambisjon vet vi utmerket godt at vi ikke kan ha. Jeg styrer ikke – jeg kunne gjerne ønske at jeg gjorde det – situasjonen i Somalia, situasjonen i Irak, eller kan sørge for at folk oppfører seg pent mot hverandre på landsbynivå og på etnisk blandete områder i Jugoslavia. Men har folk behov for beskyttelse, har vi et asylinstitutt. Vi har også et beskyttelsestiltak innenfor humanitært opphold som gjør det mulig å bli. Derfor har det vi har sagt noe om, ikke vært at vi skal stoppe hele tilstrømmingen av flyktninger, eller at vi skulle få den delen av tilstrømmingen som er reelle personer med et behov for beskyttelse, men at vi skulle gjøre noe med de åpenbart grunnløse, fordi det bidrog til at asylinstituttet vårt rett og slett ble misbrukt. Det mener jeg at vi ser resultater av. Noe tror jeg er et resultat av at vi har gjort noe aktiv med det, noe kan også skyldes at forhold i enkelte av disse landene har normalisert seg litt mer. Det at man i Romania og Bulgaria er blitt vant til at man har fri adgang til Schengen-området, har gjort at man kanskje ikke beveger seg. At det forjettede landet Norge ikke var så forjettet likevel, og at det ikke var så lett å få lov til å bli der, er kanskje et rykte som etter hvert har kommet tilbake.

Vi synes ærlig talt at Fremskrittspartiet ikke bør forsøke å hevde at det vi sa vi skulle gjøre noe med, er det de ønsker å gjøre noe med, nemlig å få færrest mulig flyktninger til dette landet. Det vi sa vi skulle gjøre noe med, var utnyttelsen av asylinstituttet, og der har vi altså helt klare tall som viser at vi for øyeblikket er på rett vei. Men jeg tar alltid det forbeholdet at jeg vet ikke hvilket rykte som plutselig går i et område, rundt Leningrad eller andre steder, og plutselig får vi en tilstrømming på nytt igjen. Vi vil sette i gang tiltak knyttet til dette.

Så er vi også i en situasjon hvor det å treffe aktive tiltak for å gjøre noe mer med asyltilstrømningen er noe av det vi nå forsøker å finne ut av, men jeg er ikke sikker på om vi i Norge ønsker å gå så langt. Vi må bl.a. se på hva som gjør at vi er mer tiltrekkende enn veldig mange andre land, f.eks. for gruppen somaliere. Veldig mange andre steder har de en stor gruppe med mennesker uten en avklart situasjon, de får såkalt tålt opphold, de får ikke asyl, de kan ikke returneres, og vi får en større og større gruppe med personer som lever i Europa uten at de har avklart at de har lov til å være der. Jeg er ikke sikker på om dette er en ønskesituasjon for oss å ha mer og mer av i vårt land. Det virker kanskje preventivt, men kanskje smerten er for stor ved å ha slike tiltak.

Per Sandberg (FrP): «Ærlig talt», sier statsråden.

Jeg vil gjerne slå tilbake: Ærlig talt, statsråd! Å legge opp til en debatt fra talerstolen og diskutere hvilken agenda Fremskrittspartiet måtte ha, er vel et resultat av det statsråden sa på en nyhetssending i forrige uke, at undertegnede leflet med fremmedfrykten. Jeg trodde kanskje vi var ferdig med den type debatt. Det er vel det eneste argumentet Regjeringen og statsråden har igjen i forhold til å forklare seg bort fra at asylsøkertilstrømmingen til Norge fortsatt er eksplosiv.

Og når jeg peker på det som Regjeringen og statsråden sa i forhold til 2001, var det familiegjenforening som var det store i debatten den gangen. Stortinget måtte bevilge flere hundre millioner ekstra fordi familiegjenforeningen hadde eksplodert i 2001. Da sa statsråden og Regjeringen at det var et unntaksår, fordi det lå mange restanser på familiegjenforening. Men 2002 viser fortsatt en sterk økning også for familiegjenforening. Da har ikke Regjeringen og statsråden nådd sine mål. Og fortsatt er det slik at 80 pst. av dem som søker asyl, får nei.

Statsråd Erna Solberg: Hva er det Fremskrittspartiet har som politikk? Per Sandberg uttalte for to innlegg siden at Regjeringen hadde ønsket å begrense tilstrømningen av asylsøkere. Nå snakker han om familiepolitikk og familiegjenforeningsspørsmålene. Det er altså ikke asylsøkere.

På asylsøkerområdet har kanskje Fremskrittspartiet en annen politikk enn resten av oss, ved at de vil begrense det antallet som kommer hit, mens vi andre har vært opptatt av å begrense det antallet som ikke har noen grunn til å søke og bruke asylinstituttet. Her har jeg opplevd en bred støtte i Stortinget fra alle andre partier til at den gruppen skulle vi få til resultater for.

Når det gjelder familiegjenforening, vil jeg si at det restanseprosjektet som var ferdig 1. juli 2002, var knyttet til de gamle restansene på familiegjenforening. Det som sannsynligvis var unormalt, var at tallene i 2000 var lavere enn de ville vært det året hvis saksbehandlingstiden i UDI hadde vært tilfredsstillende.

Når det gjelder familiegjenforening fremover, tror jeg vi bare må innse at vi vil få mer familiegjenforening. Hvis man går bak mange av disse tallene og undersøker hvem det er som nå gifter seg med hvem, og i hvilken sammenheng, er det ikke sånn at det bare er innvandringsbefolkningen som genererer familiegjenforening. Det er også mange nordmenn som genererer familiegjenforening. Unge mennesker studerer og lever i utlandet. Vi har hatt en bølge de siste 15 årene som har gått ut på at vi skal internasjonalisere vårt samfunn. Flere av disse ungdommene får kjærester andre steder i verden, og de kommer hit. Flere og flere norske menn gifter seg med utlendinger. Vi kan lese ut fra statistikken hvilke land som topper den når det gjelder giftermål med norske statsborgere, og vi vet også noe om etnisk bakgrunn. Det er Russland, Filippinene og Thailand. Dette bildet er et bilde som jeg aldri har problematisert eller hatt som målsetting å redusere, for jeg tror faktisk at vi kommer til å leve med at flere og flere gifter seg med folk fra andre land, og at vi i fremtiden kommer til å få mer og mer familiegjenforening, bl.a. fordi vi har en oppvoksende slekt i dette landet som har utenlandsk bakgrunn, og mange av dem kommer til å gifte seg med personer fra hjemlandet sitt. Men da er spørsmålet: Er det et problem? Er det den familiegjenforeningen som er et problem? Jeg oppfatter ikke at vi skal gjøre den til et større problem, og si at det er det vi må forsøke å gjøre endringer på i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.