Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti 15 minutter hver, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Øyvind Korsberg (FrP) (ordfører for saken): Utfordringene med hensyn til bevaring av norsk villaks er mange og sammensatte. Noen trusler for villaksen er menneskeskapt, andre er naturlige og med store variasjoner. Derfor er det naturlig at det blir svingninger i antallet norsk villaks. Det er noen tiltak vi kan gjøre for å forbedre situasjonen. Derfor bør tiltakene som vi iverksetter for å styrke villaksen, være konkrete, målrettete og oversiktlige slik at det blir lett å måle effekten av de tiltakene som iverksettes.

Et av de tiltakene som man er i gang med allerede, er bekjempelsen av Gyrodactylus salaris. Jeg er glad for at vi i Fremskrittspartiet under behandlingen av Miljøverndepartementets budsjett klarte å øke den posten med 5 mill. kr i høst. Jeg tror det er viktig at man følger opp Direktoratet for naturforvaltnings handlingsplan for bekjempelse av gyro og er villig til å ta det løftet som er nødvendig, med ca. 30 mill. kr pr. år i en tiårsperiode. Jeg tror det er viktig at man kommer raskt i gang med disse tiltakene, i og med at man pr. i dag har 27 elver som er smittet av gyro. Det utgjør også store samfunnsøkonomiske tap på om lag 200–300 mill. kr pr. år. Om det er krise for villaksen, som enkelte hevder, er jeg litt forundret over at ikke regjeringspartiene og Arbeiderpartiet støtter forslaget som ligger her i dag, om å be Regjeringen komme med en tids- og finansieringsplan allerede i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett med hensyn til bekjempelse av gyro.

Et annet tiltak som er viktig for villaksen, er bekjempelsen av lakselus og de høye lakseluskonsentrasjonene som er i enkelte områder. Da er det samtidig viktig å huske på at lakselus er en naturlig del av laksens livsløp.

En samlet komite er positiv til det arbeidet som næringen og myndighetene har satt i gang gjennom nasjonal handlingsplan mot lus på laks. Vi har også registrert den gode effekten den såkalte «trøndelagsmodellen» har hatt. Den modellen bør kanskje innføres i andre deler av landet der dette er nødvendig. Det er også viktig at avlusningstiltakene blir samkjørt, og at man får mer forskning for å få mest mulig og best mulig effekt av de tiltakene man iverksetter.

Etter vårt syn er innføring av nasjonale laksefjorder og annet arealvern ikke noe positivt med hensyn til lakselusproblematikken. Siden vernet medfører flytting av anleggene lenger ut mot kysten, kan det bli mer lus på grunn av at man har mindre ferskvann enn man har lenger inn i et fjordsystem. Det kan også bli mer rømming av oppdrettslaks på grunn av at anleggene kommer lenger ut. De blir mer eksponert for et hardere klima med hensyn til vind, vær og strømforhold. Med innføring av arealvern kan man altså risikere at man skader villaksen, og det synes jeg er bekymringsfullt.

En av påvirkningsfaktorene overfor villaksen er rømt oppdrettslaks. Komiteen er bekymret over de tallene man har fått presentert. I fjor rømte det altså 630 000 laks og ørret, og det er helt klart for mye. Her har næringen en jobb å gjøre, for disse tallene må og skal ned. Og man blir heller ikke mer lystig til sinns når man leser det som står i bladet Fiskaren 21. februar, altså for noen dager siden, om at det hittil i år er rømt 160 000 laks og ørret. Det er klart at de tallene er bekymringsfulle. Her må næringen få gjort noe, og det ganske kjapt. Derfor er det viktig å sikre disse anleggene. Jeg er glad for at det kommer nye forskrifter i løpet av året, som skal sette en teknisk standard for anleggene med hensyn til å få ned bl.a. antallet rømt oppdrettslaks. Jeg er også glad for at alle de eksisterende anleggene skal få en forbedring i løpet av 2008. Likeledes er jeg glad for at næringen skal innføre en uhellskommisjon. Når man innfører en slik kommisjon, får man også rom for ytterligere forbedringer med hensyn til de erfaringene en slik kommisjon høster, og man kan bruke den kunnskapen man tilegner seg, til også å vedta nye krav etter hvert som man får ny kunnskap. Jeg er også glad for at vi har fått flertall for forslag til vedtak som går på at man skal ha propellbeskyttelse på båt som er i kontakt med oppdrettsanleggene, og bare med det tiltaket vil man kunne redusere rømningstilfellene en god del.

Et av forslagene til tiltak som flertallet i komiteen har kommet med, går på å påby merking av oppdrettslaks. Nå er det slik at dette med merking av oppdrettslaks for tiden er til utredning, og beslutningsgrunnlaget skal foreligge i løpet av året. Men samtidig går altså et flertall inn for å pålegge oppdrettsnæringen merking av oppdrettslaks. Jeg synes det er underlig at spesielt regjeringspartiene på en måte ikke vil avvente sin egen utredning, men vil pålegge merking uansett hvilke kostnader dette medfører for oppdrettsnæringen. Etter vårt syn må det være bedre eventuelt å bruke disse midlene på sikring av anleggene enn å bruke disse pengene på merking av laks. Innfører man et merkesystem, betyr vel det at man også skal innføre bøter for dem som får rømt oppdrettslaks, og det har de ikke skrevet noe særlig om i sine merknader. Men det er jo helt klart at det er det som er riset bak speilet. Jeg tror man må fokusere på at man må sette inn de tiltakene som er nødvendig for å få ned antallet rømt oppdrettsfisk først og fremst.

I 1989 ble det innført midlertidige sikringssoner for laksefisk, og ordningen var tenkt å skulle vare i fem år. Det er 13 år siden ordningen med midlertidige sikringssoner ble opprettet, og vi har dem fremdeles. Nå blir de riktignok fjernet denne gangen etter forslag fra regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, men det er jo i realiteten bare et navneskifte. For det blir akkurat de samme vernereglene, men bare med et nytt navn, og det er for så vidt ganske kreativt gjort, men det har ingen praktisk betydning. Når man innfører vernesoner og arealvern, slik man har gjort, bygger man på føre var-prinsippet. Man har ingen kunnskap. Etter 13 år med midlertidige sikringssoner har man altså ikke høstet noen kunnskap, så her gjør man noen grep som er ganske interessante. Man bør jo tilpasse vernet – i alle fall ha litt kunnskaper når man gjør det – og det gjør man ikke.

Man har hatt en lang prosess når det gjelder nasjonale laksefjorder. Rieber-Mohn-utvalget kom i sin innstilling i 1999 med forslag til laksefjorder og fjordsystem. Stoltenberg-regjeringen kom med en annen variant, Bondevik-regjeringen med en tredje og Stortinget i dag med en fjerde – med noen grensejusteringer. Ingenting bygger på vitenskapelige fakta, det dreier seg om politikk og politisk hestehandel. Det synes jeg er beklagelig. Flertallet i denne innstillingen har vernet så mye at man rammer Distrikts-Norge – ved å hindre oppdrettsnæringen i å få tiltrengte arealer til både en lokal og en nasjonal verdiskaping.

Det er ganske forunderlig at Fremskrittspartiet i mange debatter blir møtt med at vi ikke har noen distriktspolitikk. Det er vi som har distriktspolitikken! Vi ønsker å legge forholdene til rette for at oppdrettsnæringen innenfor miljøforsvarlige rammer skal få drive sin virksomhet. Men det ønsker ikke stortingsflertallet. Man ønsker et passivt arealvern – å tvinge bort oppdrettsnæringen, med den verdiskapningen og de sårt tiltrengte arbeidsplassene denne ville ha gitt veldig mange lokale kystsamfunn. Jeg vil nevne bare ett eksempel, Kvænangen i Troms. Der har man en lakseelv som årlig gir 300 kilo laks. Den har ikke vært sikringssone, og den har ikke vært med i Villlaksutvalgets innstilling. Nå har den plutselig kommet med. Jeg vil gjerne høre begrunnelsen til regjeringspartiene og til Arbeiderpartiet for hvorfor denne fjorden er blitt vernet. Den blir ganske interessant å høre.

Jeg tar opp de forslagene som Fremskrittspartiet er alene om, og de forslagene der Fremskrittspartiet er medforslagsstiller.

Presidenten: Øyvind Korsberg har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A): Fremskrittspartiet skiller seg ut i denne salen. De skiller seg ut på en negativ måte, både i denne saka og i miljøpolitikken generelt. Hver gang virkeligheten blir for ubehagelig, velger Fremskrittspartiet å lukke øynene og si at det ikke er sant. Vi har erfart det lenge i klimapolitikken, og vi erfarer det nå i forbindelse med villaksen.

Saksordføreren, Korsberg, gir tilsynelatende uttrykk for at Fremskrittspartiet vil være med på tiltak som vil gi villaksen et bedre vern. Men når de går mot de viktigste tiltakene, nemlig å verne leveområdene til laksen gjennom opprettelse av nasjonale laksefjorder, står deres politikk ikke til troende.

Vi er alle sammen enige om at oppdrettsnæringa er viktig. Men også oppdrettsnæringa må ta sin del av ansvaret for at villaksen nå er truet. Dette vil ikke Fremskrittspartiet ta innover seg. De velger i steden en tut og kjør-politikk, hvor oppdrettsnæringa får fullstendig forkjørsrett.

Min utfordring til representanten Korsberg er: Ønsker Fremskrittspartiet – gjennom sin politikk – å stå overfor etterkommerne og si at de valgte en tut og kjør-politikk, der oppdrettsnæringa skulle få full kjørekraft, at det ikke var noe viktig å ta vare på det biologiske mangfoldet og på den villaksen som er i elvene våre? Er det slik at storkapitalens interesser fullstendig skal overkjøre muligheten for næringsutvikling i elvene våre og i bygdesamfunnene for øvrig? Skal oppdrettsnæringa få fullstendig forkjørsrett i denne saka – framfor miljøet?

Øyvind Korsberg (FrP): Det går jo i alle fall an å ha to tanker i hodet samtidig.

Jeg vil bare påpeke hva en enstemmig komite sier i sine merknader når det gjelder forhold som påvirker villlaksen:

«Oppvekstforholdene i Atlanterhavet – naturlige variasjoner.»

Dette har sammenheng med temperatur osv. og med hvor mye fisk som svømmer der, og som har laks på menyen.

Og videre:

«Forsuring av vassdrag som følge av sur nedbør.»

Vi kjemper jo en evig kamp om å få lov til å kalke vassdragene der det er nødvendig. Uansett hvilken regjering det er som sitter med makten, så kutter man i disse budsjettene. Det gjelder også arbeiderpartiregjeringer. Vannkraftutbygging påvirker villaksen. Men nå har jo stortingsflertallet ganske klart sagt fra at det er slutt på de store utbyggingene av vannkraft, så det skjer vel neppe noen nye tiltak. Men man har i alle fall høstet mye kunnskap når det gjelder å ta vare på laksen i de vassdragene man bygger ut. Man har Gyrodactylus, som lever i ferskvann. Man kan iallfall ikke gi oppdrettsnæringen spesielt mye skyld for det. Det er vel mer uforsiktighet av dem som ferdes i de ulike vassdragene, som sprer smitten. Man har lakselus – en helt naturlig ting. Men i en del områder påfører oppdrettsnæringen mer lakselus enn det som er normalt, og her kan man gjøre noe for å bekjempe det. Rømning av oppdrettslaks er helt klart et ansvar som oppdrettsnæringen har, og som oppdrettsnæringen bør og skal gjøre noe med. Man har andre fysiske inngrep i vassdrag, og man har beskatning.

Med andre ord: Det er mange forhold som påvirker villaksen, ikke bare oppdrettsnæringen, som en næringsfiendtlig Gunn Karin Gjul tar til orde for.

Siri A. Meling (H): Representanten Korsberg påpekte helt riktig at rømt oppdrettslaks er en av hovedproblemstillingene i forhold til villaksen. Han kom inn på en del tiltak som gjøres, bl.a. de nye forskriftene om krav til merder, en uhellskommisjon og propellbeskyttelse.

Problemstillingen rundt merking er representanten ikke like enig i. Det er klart at rømming av oppdrettslaks er miljøkriminalitet i forhold til villaksen. Normalt sett er Fremskrittspartiet veldig opptatt av at det skal slås hardt ned på kriminalitet. Mitt spørsmål til representanten Korsberg blir da: Hvorfor gjelder ikke dette prinsippet også miljøkriminalitet for Fremskrittspartiet?

Øyvind Korsberg (FrP): Det er helt riktig at rømt oppdrettslaks er uheldig, og at det på en måte er miljøkriminalitet. Men det jobbes med en utredning om merking av oppdrettslaks, og vi synes det er riktig å avvente den utredningen. Jeg er litt forundret over at regjeringspartiene ikke vil vente til den utredningen er ferdig, som skal komme i løpet av året. For da vil man kunne vurdere alle mulige hensyn som man må ta i en slik sak. Det ene er hvem som skal bære ansvaret for kostnadene. Om det er oppdrettsnæringen som skal gjøre det, må vi iallfall få vite hva prisen vil bli før man pålegger oppdrettsnæringen en slik utgift. Det andre er hvilken type merking man skal ha. Det tredje er at vi må ta dyreetiske hensyn, altså hvordan laksen reagerer på en slik merking. Det går også på hvilken type merking man har. Vi stiller oss ikke avvisende til det, men vi vil avvente den utredningen som skal komme.

Hallgeir H. Langeland (SV): Det er litt artig at Lenins teoriar i desse tider igjen har fått ein ny vår med Carl I. Hagen i spissen, der omgrepet «nyttige idioter» blir bruka mot eit parti som iallfall ifølgje meiningsmålingane representerer eit fleirtal av det norske folk når det gjeld krigsmotstand. Mitt spørsmål er knytt nettopp til denne teorien som Lenin hadde i si tid. For det ein opplever i denne saka, er at Framstegspartiet på punkt etter punkt stiller på lag med FHL, altså oppdrettsnæringa.

Når det gjeld merking av oppdrettslaks, som representanten Meling nettopp tok opp, vil Framstegspartiet venta og sjå, og så koma tilbake til det. Mens ein frå Regjeringa si side seier at dette må skje, vil altså Framstegspartiet venta. Som det riktig blei påpeika, er Framstegspartiet alltid opptekne av at når det gjeld folk, må ein finna dei skyldige og straffa dei. Men når det gjeld dette feltet her, er det altså ikkje så viktig. Representanten Korsberg fortalde sjølv at 630 000 oppdrettslaks rømde i fjor, og 160 000 har allereie rømt i år. Det informerte han Stortinget om. Likevel er det altså ikkje viktig å merka oppdrettslaks, slik at ein kan straffa eventuelle syndarar.

Framstegspartiet vil eigentleg ikkje ha noko arealvern, fordi det kan avgrensa oppdrettsnæringa si verksemd. Dei vil heller ikkje stø det fagleg grunngjevne forslaget som faktisk er. Dei snakkar om at ein manglar forsking på området, men sjølv kuttar dei i forskingsbudsjettet.

Mitt spørsmål til Korsberg er: Er det slik at Framstegspartiet er «nyttige idioter» for havbruksnæringa i denne saka?

Presidenten: Presidenten tror man skal være veldig forsiktig med å innføre den typen debatteknikk som man bruker utenfor denne salen, i denne salen.

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg har ikke tenkt å legge meg på det lave nivået som representanten Langeland legger seg på i denne saken. Jeg synes det er godt gjort å trekke både Lenin og for så vidt Carl I. Hagen inn i en debatt som gjelder villaksen.

Det er ikke slik at vi nødvendigvis er på lag med FHL, havbruksnæringen. Men vi tar hensyn til de innspillene som de kommer med, akkurat på samme måte som SV tar hensyn til de innspillene de får fra alle de statsstøttede naturvernorganisasjonene som driver en aktiv lobbyvirksomhet her i huset. Det er ikke korrekt når representanten Langeland sier at 630 000 laks har rømt. Av de 630 000 oppdrettsfiskene som rømte i fjor, var 200 000 ørret.

Som jeg startet med å si som svar på replikken fra representanten Gunn Karin Gjul, må man ha flere tanker i hodet samtidig. Dette er en næring som utgjør en enormt stor verdiskaping i Distrikts-Norge. Den er også en stor næring når det gjelder nasjonal verdiskaping. I veldig mange festtaler blir det sagt at det er denne næringen som skal overta etter olje- og gasseventyret. Hvilke forhold skal vi legge til rette for for denne næringen? Hadde jeg trodd at arealvern var veien å gå for å sikre villaksen, hadde vi gjort det. Men det er ingen ting som tyder på det. Man har hatt 13 år med midlertidige sikringssoner, som er arealvern. Departementet skriver i et brev at man har ikke høstet noen erfaring av det. Å innføre mer arealvern er ikke veien å gå.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Synnøve Konglevoll (A): Når vi i dag behandler denne saken, har vi tatt et viktig steg i retning av en sterkere beskyttelse av villaksen. Når vi i dag går inn for opprettelse av 37 nasjonale laksevassdrag og 21 nasjonale laksefjorder, og samtidig forutsetter at vi skal gjennomføre runde 2 i 2004–2005, er det fordi villaksen trenger et spesielt vern.

I løpet av de tre siste tiåra er forekomsten av vill atlantisk laks redusert med 75 pst. globalt. De norske forekomstene har heldigvis ikke gått så mye tilbake, men også i Norge er villaksen truet. Om lag 50 bestander er utryddet, og en tredjedel av de 525 bestandene som er igjen, er enten truet eller sårbar. Den norske villaksen trenger derfor at vi tar vare på den, både fordi den i seg sjøl er truet, og også fordi Norges relative andel av villlaksen globalt har økt, for den er enda mer svekket i andre land enn i Norge. Den norske villaksen har dessuten stor genetisk variasjon og mangfold, fordi den holder til i vassdrag og fjorder spredt langs hele kysten. Norge har derfor et spesielt internasjonalt ansvar for å bevare villlaksen.

Det er positivt at vi har fått til et kompromiss mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i denne saken. Gjennom dette kompromisset har villaksen fått et sterkere vern enn det som lå i St.prp. nr. 79. Vi mener det er viktig at vi ved dette kompromisset gjeninnfører at det i noen av fjordene skal være forbud mot lakseoppdrett, ikke bare at man skulle si nei til ny virksomhet, slik som Regjeringa la opp til. Vi mener det er viktig å holde på at det i noen nasjonale laksefjorder faktisk ikke skal være oppdrett. I kompromisset går vi inn for at 13 fjorder blir forbudssoner, mens vi i de åtte øvrige følger Regjeringas opplegg, som sier nei til ny oppdrettsvirksomhet. Som en del av kompromisset går vi inn for å flytte grensene litt inn i noen av laksefjordene. Oppsummert er det et sterkere vern, men i noen tilfeller er grensa satt litt lenger inn i fjorden enn det Regjeringa la opp til.

Samtidig – og det er viktig for oss i Arbeiderpartiet – sier vi at når Regjeringa avvikler de midlertidige sikringssonene, slik de foreslo i proposisjonen, skal de likevel avstå fra å tildele nye konsesjoner for anadrom matfisk i disse områdene før Stortinget har ferdigbehandlet fase 2. Vi forutsetter at arbeidet med Samlet plan for vassdrag og Verneplan for vassdrag går som forutsatt, og at ferdigstillelsen av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder kan gjennomføres i 2004–2005. Vi ser fram til den behandlinga, og forventer at Regjeringa gjennom det arbeidet legger til rette for at villaksen får et nødvendig vern.

Det er ingen hemmelighet at næringa har tatt kraftig til motmæle mot innføring av nasjonale laksefjorder og laksevassdrag, det til tross for at næringas representant i Rieber-Mohn-utvalget gikk inn for det. Næringa har framhevet at man i stedet for vern kan gjennomføre tiltak. Jeg mener det ikke er snakk om et enten – eller, det må være et både – og.

Arbeiderpartiet er derfor fornøyd med at Regjeringa i prosessen har forpliktet seg sterkere når det gjelder tiltak mot rømming og tiltak mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Vi forventer at Regjeringa følger dette opp, og vi forventer at næringa sjøl tar et aktivt ansvar.

Lakseoppdrett har blitt en stor næring, og oppdrett av både torsk, skjell, kveite og piggvar, for å nevne noen arter, kan danne grunnlag for mange arbeidsplasser i distriktene framover. Men skal vi få til det, må vi sørge for at norsk oppdrettsnæring har et godt rykte ute. Dessverre har vi sett tragiske hendelser der død fisk er dumpet, med de farene for spredning av sykdom som det medfører. Dessverre har vi sett at antall rømninger har økt i 2002. Det er ikke en utvikling vi kan godta. Jeg synes det er bra at regjeringspartiene i innstillinga har en mer ambisiøs politikk når det gjelder rømming. I innstillinga er det et bredt flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, som tar til orde for en nullvisjon mot rømming.

Vi har ganske nylig hatt havmiljømeldinga på høring i komiteen. FHL understreket der at Norge markedsfører seg med ren natur og rent hav. Vi opplever i dag at skogindustrien tar til orde for økt barskogvern, fordi den selger sine produkter til land der kjøperne er opptatt av troverdighet når det gjelder miljø. Det kan også fort bli utviklinga for laksen og for annen oppdrettsfisk. Da må næringa sjøl gå foran. Det håper jeg den gjør, og jeg håper at vi gjennom sluttbehandlinga i 2004–2005 og gjennom aktive tiltak i åra som kommer, greier å gi villaksen et sterkere vern, av hensyn til villaksen, av hensyn til næringa sjøl og ikke minst av hensyn til kommende generasjoner.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg vil starte med å sitere litt fra Innst. S. nr. 168 for 1999-2000 om vern og bruk i kystsonen, som ble behandlet her i salen i 2000. Der skriver Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre i sine merknader at de

«mener det er viktig at alle sider ved kystverneplanen blir belyst. Flertallet viser til at havbruksnæringen har et betydelig utviklings- og markedspotensiale. Næringen har en stor betydning for norsk økonomi og distriktsutvikling. Flertallet viser til at flere kystsamfunn i dag er helt avhengige av oppdrettsnæringen, og avhengigheten vil trolig øke i årene som kommer».

Videre står det:

«En videre positiv utvikling av næringen vil bl.a. være avhengig av tilgang på egnet sjøvolum/areal.»

Da må jeg stille representanten Konglevoll spørsmålet: Hva kommer Arbeiderpartiet til å gjøre for at denne målsettingen som jeg refererte til, skal opprettholdes? Jeg vil også få stille spørsmålet: Hva er den faglige begrunnelsen for de grensejusteringene som Arbeiderpartiet har gjort? Hvorfor er det slik at noen oppdrettsanlegg har kommet utenfor sonen, mens andre har kommet innenfor sonen? Og jeg viste i mitt innlegg til Kvænangen, som et eksempel. Jeg bad om å få en begrunnelse for hvorfor Kvænangen er havnet i det beskyttelsesregimet som det legges opp til.

Til slutt: Det står i IV i forslaget til vedtak i Innst. S. nr. 134 at det «må gis en rimelig kompensasjon til eiere av oppdrettsanlegg som må flytte ut». Da vil gjerne jeg – og sikkert også eierne – i klartekst vite hva dette betyr.

Synnøve Konglevoll (A): Til det første vil jeg si at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet og et bredt flertall her på Stortinget er enige om at oppdrettsnæringa er en viktig næring, at oppdrettsnæringa har et stort potensial. Arbeiderpartiet har et stort engasjement for både oppdrettsnæringa og utvikling av marin næring generelt. Derfor mener vi at vi bl.a. i saker som behandles i f.eks. næringskomiteen, må ha et samarbeid mellom private og offentlige på dette området. Vi må ha en aktiv næringspolitikk i forhold til oppdrettsnæringa, bl.a. gjennom den torskesatsinga som Stoltenberg-regjeringa la til rette for, med hovedsete i Tromsø. Men samtidig må man i denne saken, nettopp slik Fremskrittspartiets representant sa flere ganger, ha to tanker i hodet på en gang. Det er altså nødvendig å ha tiltak for å beskytte villaksen mot den trusselen som den er utsatt for nå, nettopp av hensyn til at villaksen også er en genetisk ressurs for oppdrett av laks i framtida.

Når det gjelder Kvænangselva og Kvænangen, som representanten Korsberg spesielt spurte om, er Kvænangen foreslått av hensyn til laksebestanden i Kvænangselva, for det er viktig at det er en sammenheng mellom laksevassdrag og laksefjorder. Kvænangselva er et lite smålaksvassdrag, som ikke er påvirket av inngrep i dag, og hele vassdraget inngår i Verneplan II for vassdrag. Det er noe av begrunnelsen for at de er foreslått som nasjonal laksefjord og nasjonalt laksevassdrag i denne innstillinga.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg vil gjerne spørja om problemstillingar knytte til Villaksutvalet si innstilling, for Villaksutvalet gjekk som kjent inn for å verna 50 vassdrag og ni laksefjordar. Utvalet var her nærast samrøystes. Seinare har tolv organisasjonar pluss den europeiske miljørørsla slutta seg til det som står i Villaksutvalet si innstilling. Men det er berre SV som i dag fremjar dei synspunkta som Miljø-Noreg og Europa meiner er nødvendige for å ta vare på villaksen.

I januar 2000 var dåverande statsministerkandidat Stoltenberg sterkt ute og kritiserte Bondevik I-regjeringa for ikkje å ta godt nok vare på villaksen. I dag opplever me at Arbeidarpartiet inngår forlik med Regjeringa, der ein faktisk bidreg til å svekkja Regjeringa si eiga melding om dette. Med utgangspunkt i dei utsegnene som bl.a. Arbeidarpartiet kom med då dei var i opposisjon, er det grunnlag for å stilla spørsmål om ikkje Arbeidarpartiet her er på ville vegar i forhold til det behovet villaksen har, og det som Villaksutvalet peikte på, ikkje minst knytt opp mot dei internasjonale forpliktingane me har etter Bern- og Rio-konvensjonen og i NASCO.

Mitt spørsmål er: Er det forliket som Arbeidarpartiet og Regjeringa har funne fram til, nødvendig for å gjera det som Stoltenberg sa i 2000, nemleg sikra villaksen si framtid og sikra at me held våre internasjonale forpliktingar?

Synnøve Konglevoll (A): Det var Arbeiderpartiet som i sin tid satte ned Villaksutvalget, og tidligere arbeiderpartiregjeringer har hatt denne saken til grundige vurderinger. Stoltenberg-regjeringa presenterte et høringsutkast, som dessverre ble noe svekket i det som regjeringa Bondevik la fram.

Vi har i arbeidet med denne saken tatt utgangspunkt i Stoltenberg-regjeringas høringsutkast. Vi har forhandlet med Regjeringa, og vi er i dag glade for at det har blitt et sterkere vern av villaksen i denne innstillinga enn det Bondevik-regjeringa og statsråd Børge Brende la opp til. Vi synes det er positivt for villaksen, både fordi vi har fått forbudssoner flere steder, og fordi vi har fått klare forsikringer om tiltak når det gjelder f.eks. standardkrav til oppdrettsanlegg, og når det gjelder bl.a. rømming. Vi mener samlet sett at villaksen kommer bedre ut i dag enn det kunne ligget an til. Vi er glade for at Regjeringa er med på det. Vi vil også understreke at det her ligger føringer om at en runde nr. 2 skal kunne være raskt klar. Det er også et arbeid som vi ser fram til.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Inger S. Enger (Sp): Svært mange sentrale høringsinstanser, f.eks. Bondelaget, DN, Jeger- og Fiskerforbundet osv., gikk sterkt imot å oppheve de midlertidige sikringssonene. Regjeringa foreslo også å beholde dem fram til vernerunde nr. 2. Villaksutvalget mente vel egentlig noe annet, men det er nå så.

Noen av de midlertidige sikringssonene kan det være aktuelt å gjøre om til nasjonale laksefjorder i løpet av to år. En slik forlengelse av disse sikringssonene hadde jo ikke gjort så mye når de allerede har vært der i 13 år. De har tross alt eksistert siden 1989.

Jeg oppfatter det slik at Arbeiderpartiet ønsker å framstå som opptatt av villaksen. Mitt spørsmål blir derfor: Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet beholde de midlertidige sikringssonene til den andre vernerunden er avslutta? Vil det ikke virke vinglete og uforutsigbart å oppheve sikringssonene nå, for så å komme tilbake i løpet av kort tid og eventuelt gjøre de samme områdene om til nasjonale laksefjorder?

Synnøve Konglevoll (A): Det var jo slik, som Senterpartiet sikkert har fått med seg, at næringa var veldig kritisk til de midlertidige sikringssonene. Sånn sett kan vi si at vi har fjernet dem, men vi har også fått til forbudssoner, som vi mener var viktig å oppnå i denne saken. I tillegg til det er det jo slik at hvis formålet med å videreføre de midlertidige sikringssonene i to år er å unngå at det blir etablert oppdrettsanlegg der, har vi oppnådd det med denne innstillinga, fordi vi har et vedtak som skal fattes i dag, der det heter at det ikke skal tildeles konsesjoner i de områdene før man har runde nr. 2 på plass. Jeg synes derfor at vi har funnet fram til en god løsning når det gjelder akkurat det spørsmålet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Leif Frode Onarheim (H): Vi vil i dag vedta en rekke tiltak for å verne villaksen. Jeg er veldig glad for at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet fant frem til et forlik for å sikre at de gjenværende norske villaksstammer kan videreføres.

Bakgrunnen for forslagene i St.prp. nr. 79 og i innstillingen fra regjeringspartiene og Arbeiderpartiet er at om lag 50 laksebestander er utryddet, og at en tredjedel av de gjenværende 525 norske bestander er truet eller sårbare. Utryddelsen har skjedd fra 1800-tallet og frem til i dag og skyldes bl.a. sur nedbør, vassdragsregulering og lakseparasitten Gyrodactylus salaris.

Villaksen representerer store nasjonale verdier, både som næringsgrunnlag i distriktene og som genetisk ressurs for oppdrettsnæringen. Dessuten har vi i Norge et spesielt ansvar for å bevare de norske laksestammene fordi de atlantiske laksestammer som hadde sine hjemstedselver i andre land, er vesentlig redusert og til dels utryddet.

Selv om det er klart påvist at det er mange forhold som i dag påvirker villaksen, med til dels naturlige variasjoner, er det klart påvist at oppdrettsnæringen kan ha stor negativ påvirkning på villaksens utvikling. Når man derfor skal vurdere tiltak for å sikre de gjenværende norske villaksstammer, er det nødvendig å se på villaksens levevilkår, samtidig som vi skal sikre at oppdrettsnæringen kan utvikle seg videre til å være en betydelig produsent av mat til en stadig voksende verdensbefolkning og gi mulighet til stor og lønnsom næringsvirksomhet langs vår langstrakte kyst.

St.prp. nr. 79 har med dette utgangspunkt foreslått å opprette 37 nasjonale laksevassdrag og 21 nasjonale laksefjorder.

Jeg vil vise til at Villaksutvalget i 1999 la frem en NOU, «Til laks åt alle kan ingen gjera?» – riktignok med spørsmålstegn – bl.a. med forslag om opprettelse av 50 laksevassdrag og 9 nasjonale laksefjorder. Regjeringen Stoltenberg la deretter frem et høringsnotat om spørsmålet. Denne saken har således vært grundig utredet i flere omganger når vi nå behandler denne stortingsproposisjonen.

Komiteens flertall peker på at bekjempelsen av Gyrodactylus salaris må ha høy prioritet. Det er enighet om at gyro ikke har sammenheng med oppdrettsnæringen, og at smitte overføres både ved utsetting av fisk fra vassdrag som er infisert, og ved bruk av redskaper som også har vært benyttet i vassdrag med gyrosmitte. Bekjempelse av gyro må ha høy prioritet fremover, og jeg viser til at et flertall foreslo økt innsats mot gyro i statsbudsjettet for 2003. Samtidig ble det pekt på at bekjempelse av gyro må ses i et langsiktig perspektiv.

Oppdrettsnæringen er imidlertid ansvarlig for to forhold som truer villaksen. Dette er spredning av lakselus, og det er rømming av oppdrettsfisk som truer gyting i lakseelvene.

La meg først si noe om lakselus. Det er et faktum at utvandrende villakssmolt som blir påført store mengder lus når den går ut i havet, vil ha meget stor dødelighet – dette fordi lakselus trives og utvikler seg best i saltvann og eter på smoltens hud, noe som fører til problemer med saltbalanse, nedsatt immunforsvar og derav død. Samtidig er det slik at hvis oppdrettsanleggene blir skjøvet langt ut og blir liggende i fjordmunningene, så vil luseplagen bli større enn om anleggene ligger i fjorder med brakkvann med lavt saltinnhold. Det er derfor ikke tilstrekkelig å verne de innerste deler av fjordene som ligger utenfor laksevassdrag. Det må arbeides målbevisst for å redusere lusebestanden på oppdrettsfisken. Oppdrettsnæringen har selv tatt tak i dette problemet. Blant annet har det vært gjennomført prosjekter i Trøndelagsfjordene som har redusert luseplagen vesentlig. Komiteflertallet peker derfor på at tilsvarende prosjekter må gjennomføres i alle fjorder med oppdrettsanlegg som truer villaksen. Oppdrettsnæringen gjorde i 1990-årene en flott jobb med å få ned bruken av antibiotika for å bekjempe sykdom i oppdrett; en tilsvarende jobb må nå gjøres for å redusere luseplagen fra oppdrettsanleggene.

Det andre store problemet med oppdrettsanlegg i nærheten av lakseelver er rømming. Det er en uakseptabel stor mengde oppdrettsfisk som rømmer hvert år. Ofte kan det også være vanskelig å finne hvilke oppdrettsanlegg fisken har rømt fra. Rømt oppdrettsfisk som går ut i havet, for i neste omgang å komme tilbake til elver ved fjorden den har rømt fra, kan være svært skadelig for villlaksen.

Undersøkelser tyder på at lokale tilpasninger hos villlaksen påvirkes ved genetisk innblanding av oppdrettslaks i de ville bestander. Ved kontinuerlig innkryssing av rømt oppdrettsfisk over flere generasjoner vil derfor oppdrettslaksen og dens egenskaper prege de ville bestandene. Dette kan bidra til å svekke de ville bestandene og deres produktivitet og reproduksjonsevne.

Igjen er det slik at rømmingsproblemene løses ikke ved å flytte anleggene ut i åpent farvann. Høststormene og generelt røft vær kan øke faren for havari av oppdrettsanleggene. Det er langt viktigere å vurdere hvordan anleggene kan sikres mot rømming på en mye bedre måte. Komiteens flertall peker derfor på en del tiltak for å redusere rømming fra oppdrettsanlegg. Vi er meget fornøyd med at Fiskeridepartementet arbeider med en kravspesifikasjon til anlegg for oppdrett, og at det tas sikte på at et nytt regelverk blir gjort gjeldende fra 1. januar 2004.

Komiteen peker videre på at en rekke havarier som medfører rømming, skyldes at propellen på båter som benyttes i forbindelse med oppdrettsanleggene, kan ødelegge merdene. Komiteen foreslår derfor at det påbys propellbeskyttelse på båter som benyttes i tilknytning til anleggene.

Komiteens flertall mener at merking av oppdrettslaks både kan ha en preventiv effekt ved at rømt fisk kan oppspores, og kan bidra i markedsføring av fisken. Det vil, slik jeg ser det, bli et stadig sterkere krav fra forbrukere i mange land å få vite hvor laksen kommer fra, produsent og oppvekstvilkår, for å føle trygghet for den mat vi spiser. Merking av oppdrettsfisk må imidlertid gjøres kostnadseffektivt og dyreetisk forsvarlig. Det er et omfattende arbeid på gang for å utrede slike forslag.

I tillegg til de konkrete tiltak som jeg har nevnt, og som uansett må gjennomføres for å få en bærekraftig oppdrettsnæring, er komiteens flertall enig i behovet for etablering av laksevassdrag hvor vern står sentralt, og laksefjorder hvor oppdrett av anadrome fiskeslag enten ikke blir tillatt eller underlagt sterke restriksjoner. Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har gått grundig gjennom forslag til grenser for de foreslåtte laksefjorder og har fremmet et flertallsforslag med enkelte grensejusteringer. Dette er gjort med sikte på å få til et godt vern for villaksen, samtidig som det skal være mulig å sikre havbruksnæringen utviklingsmuligheter. For hver av disse grensejusteringer har faglige vurderinger blitt tillagt vekt. Det er også slik at i de fjorder hvor flertallet har justert grensene, vil det ikke være tillatt å ha matfiskanlegg for laksefisk – jeg kaller det ikke forbudssoner, og det er fordi det kan være aktuelt med andre fiskesorter i disse områdene. Dette gjelder også noen fjorder hvor grensene ikke er justert. For ikke å skape for store problemer for de matfiskanlegg som ligger innenfor slike grenser, gis det en frist på åtte år for å flytte anleggene, og flertallet peker på at det bør gis en rimelig økonomisk kompensasjon i forbindelse med slik flytting.

For å sikre fortsatt kompetanseoppbygging innenfor havbruksnæringen vil forsknings- og utdanningsanlegg fortsatt kunne operere innenfor disse grenser.

I 1989 ble det opprettet en del midlertidige sikringssoner som opprinnelig var ment å skulle vedvare noen få år. Disse midlertidige sikringssoner, som altså snart er 14 år gamle, er nå tenkt avløst ved den endelige vurdering av laksevassdrag og laksefjorder. Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet foreslår at de midlertidige sikringssoner som begrep nå avvikles, dog slik at nye laksekonsesjoner ikke tildeles innenfor disse områder før Stortinget har ferdigbehandlet forslag til supplering og ferdigstillelse av ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. Vi forutsetter at dette kan skje i 2004–2005. Grunnen til at vi har tatt vekk begrepet «sikringssoner» er at vi ikke skal få nye 13 år med midlertidighet.

I den forbindelse fremmer regjeringspartiene og Arbeiderpartiet også et forslag som ikke er inntatt i innstillingen:

«Stortinget ber Regjeringen holde av et rimelig antall av de planlagte 50 nye konsesjonene for matfiskoppdrett av laks inntil videre i påvente av at tidligere midlertidige sikringssoner for laks frigis for lakseoppdrett i forbindelse med supplering og ferdigstillelse av ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder i 2004/2005, slik at det kan bli mulig å benytte noen av de nye konsesjonene i disse områdene.»

Det er meget tilfredsstillende at flertallet i dag sikrer at tiltak settes inn for å bevare de laksestammer vi har i Norge. Samtidig er det meget tilfredsstillende at det samme flertall sikrer utviklingsmuligheter for norsk havbruk, under forutsetning av at næringen selv aktivt går inn for å løse luse- og rømmingsproblemene vi i dag har. Begge næringer, både fiske og turisme i forbindelse med våre laksevassdrag og oppdrettsnæringen, er bærebjelker i verdiskapingen i distriktene. Derfor er det så viktig å finne en god balanse mellom vern og næring. Det er ikke alle partier i denne sal som er opptatt av det. Derfor er jeg glad for at flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har funnet frem til en slik god balanse.

Jeg tar med dette opp det forslag som er fremmet av regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i denne saken, og som ligger på representantenes plasser.

Presidenten: Leif Frode Onarheim har tatt opp det forslag han refererte.

Det blir replikkordskifte.

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg kunne brukt litt av mitt innlegg til å sitere en del avisartikler der representanten Onarheim har vært ute og tenkt positivt om dette med å avstå fra å innføre et passivt arealvern, men det skal jeg ikke gjøre.

Representanten Onarheim sa i sitt innlegg at for hver grensejustering har faglige vurderinger blitt tillagt vekt. Da vil jeg gjerne vite hvilke faglige vurderinger som er gjort.

Og så må jeg få en oppklaring med hensyn til en del av det som står i disse forslagene, en oppklaring som jeg ennå ikke har fått. Det står under IV i forslaget til vedtak at det må gis

«en rimelig kompensasjon til eiere av oppdrettsanlegg som må flytte ut».

Jeg vil fremdeles vite hva dette betyr, og hva eierne kan forvente seg med hensyn til dette.

Og så vil jeg gjerne ha en oppklaring når det gjelder det omdelte forslaget. Der står det at man skal holde av et rimelig antall av de planlagte 50 nye konsesjonene. Det ene jeg vil vite, er hvordan dette forholder seg sett i lys av budsjettavtalen med Fremskrittspartiet. Det andre jeg gjerne vil vite, er: Hva er et rimelig antall?

Og så står det videre at man skal holde av et rimelig antall konsesjoner for matfiskoppdrett

«i påvente av at tidligere midlertidige sikringssoner for laks frigis for lakseoppdrett i forbindelse med supplering og ferdigstillelse av ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder i 2004/2005, slik at det kan bli mulig å benyttet noen av de nye konsesjonene i disse områdene».

Hvis man har tenkt å fjerne sikringssonene, hvorfor kan man ikke fjerne dem nå? Og hva er begrunnelsen for å vente til suppleringen? Og når man så har foretatt denne suppleringen, kan representanten Onarheim garantere at man da ikke kommer med et nytt kreativt navn og fortsetter det vernet som man tidligere har hatt, eller betyr dette at det avvikles permanent?

Leif Frode Onarheim (H): Representanten Korsberg og jeg var, tror jeg, på de samme møter, og vi har hatt ganske mye kontakt med forskningsmiljøene. Man har vurdert i hvilken utstrekning det er nødvendig med vern, hvor langt det bør være fra lakseelvene, og gjennomstrømningsforholdene i de sund hvor vi eventuelt skal sette grensen. Vi bygger på de faglige vurderinger som er kommet i løpet av de mange, mange kontakter vi har hatt både med forskningen og med andre instanser underveis.

Representanten Korsberg spør om hva en rimelig kompensasjon er. Det tror jeg er vanskelig å ta fra Stortingets talerstol uten å kjenne til både konsesjonens art, hvordan anleggets situasjon er, og hvor mye man eventuelt måtte investere uansett. Det som jeg tror vil bli resultatet, er en kombinasjon av å få tildelt en ny konsesjon i et egnet område og eventuelt en kompensasjon for å bidra til flyttekostnadene. Noe utover det tror jeg ikke det er riktig å si som stortingsrepresentanter, det må overlates til departementet å gå videre på det.

Når det gjelder hva som er et rimelig antall, mener næringen selv at 10 stykker kunne utsettes. Man kan spørre om dette egentlig er nødvendig. Det er vel nærmest fordi de som ligger innenfor disse sikringssonene, ikke har kunnet delta i noen av konsesjonssøknadene hittil. Det vil være urimelig om de skal fortsette å være utestengt.

Skal vi finne på noe kreativt nytt for å verne? Nå er det ikke sikkert at jeg blir med så lenge at vi får anledning til å påvirke det fullt ut, men jeg vil si at vitsen med å fjerne begrepet «sikringssoner» nettopp er at vi nå skal ta en beslutning. I 2004–2005 skal vi være ferdig med denne prosessen, og da vet man også hvor man kan drive lakseoppdrett.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg synest det er positivt at regjeringspartia og Arbeidarpartiet er einige med SV i at det skal koma ei merkeordning, og at ho må koma rimeleg raskt. SV har tidfesta eit tidspunkt for når dette skal setjast i gang. Det har ikkje regjeringspartia og Arbeidarpartiet gjort. Mitt første spørsmål er difor kva tid Høgre reknar med at ein kan setja i verk ei slik merkeordning, som, som representanten heilt korrekt påpeikar, er heilt nødvendig i forhold til m.a. å få gjort noko med dei store rømmingane som ein hadde i fjor. Ein ser no tendensar til at det kjem til å bli endå fleire rømmingar i år.

Så vil eg gjerne utfordra Høgre på dette med villaksen som merkevare, som òg Høgre var inne på, dette med «Norwegian salmon» som eit omgrep ute i Europa. Nutreco-sjefen seier at om det omgrepet blir svekt, om villlaksen i Noreg blir svekt, så vil merkevara kunne bli svekt, og det vil kunna føra til store tap for norsk oppdrettsnæring. No hadde ein eit villaksutval som nærast samrøystes gjekk inn for ei rekkje tiltak som var nødvendige for å verna villaksen. Dette avviser no Regjeringa og kjem med noko putl, eller noko veldig lite, i forhold til det som Villaksutvalet foreslo. Mitt spørsmål er: Er det som regjeringspartia gjer, i dag nok for å sikra merkevara?

Heilt til slutt: Miljøvernministeren og regjeringspartia valde i denne saka bort SV som samarbeidspartnar. SV stod for Villaksutvalet si innstilling. Me hadde 12 organisasjonar som bakka opp krava, og ei europeisk miljørørsle slutta opp om dette. Er representanten Onarheim nøgd med at det ikkje er Villaksutvalet si innstilling som vinn fram?

Leif Frode Onarheim (H): Tidspunkt for merking og gjennomføring er vanskelig å bestemme før vi har funnet frem til en egnet metode. Som jeg sa i mitt innlegg, er det viktig at man får en merking så raskt som mulig, men den må være dyreetisk forsvarlig.

Det må også kunne være mulig å bruke merkingen, som representanten Langeland var inne på, nettopp for å sikre at oppdrettslaksen kan markedsføres på en god måte. Jeg kunne holdt et foredrag på en time om merkevarebygging, men jeg skal ikke gjøre det. Men det er helt riktig, som representanten Langeland sier, at det er viktig at vi ikke ødelegger den image, det merket, som vi har når det gjelder laks. Det er først og fremst opp til oppdrettsnæringen å sørge for at man hele tiden holder en høy kvalitet. Det er det som vil avgjøre om man virkelig klarer å bevare dette gode merkenavnet. Samtidig er jeg veldig opptatt av å sørge for å gi villaksen et godt vern, og det har vi gjort nå. Jeg var i mitt innlegg inne på en rekke ting som var viktige for å sørge for at villaksen skulle kunne overleve. Dette er det aller viktigste vi kan gjøre. Samtidig er det viktig å sørge for at oppdrett ikke foregår rett i elvemunningene og på den måten ødelegger gyteplassene for villaksen. Jeg synes vi har gjort mye. Om det er nok, det vil alltid kunne diskuteres, men jeg tror vi har funnet en rimelig god balanse.

Hvorfor ikke SV som samarbeidspartner? Jo, det er ganske enkelt fordi vi også er opptatt av at vi skal ha en levende og god oppdrettsnæring langs kysten. Det skaper store inntekter for AS-Norge, og det gir gode arbeidsplasser og gode muligheter for Distrikts-Norge til å kunne utvikle seg videre. Det er vi opptatt av, og jeg synes det er leit at ikke SV også er opptatt av det.

Inger S. Enger (Sp): Svært mange høringsinstanser var kritiske til å pålegge oppdrettsvirksomheten å flytte ut av de nasjonale laksefjordene. Det er investert svært mye i anleggene, og de gir viktige arbeidsplasser og skatteinntekter i svært mange lokalsamfunn. Så vidt jeg husker, forslo Regjeringen at eksisterende anlegg ikke skulle pålegges å flytte ut, utflytting skulle eventuelt skje gjennom frivillige avtaler. Men i forliket – jeg innser at man må bøye seg litt i et forlik – ble det bestemt at en skulle pålegge oppdrettsanlegg å flytte ut innen 2011. I forliket står det videre at det skal gis en rimelig kompensasjon til eierne av de oppdrettsanleggene som må flytte, men det står ikke noe om arbeidsplasser og lokalsamfunn som blir rammet. SV og Senterpartiet har i denne saken fremmet et forslag, forslag nr. 7:

«Stortinget ber Regjeringen etablere en ordning hvor det ved eventuelle negative konsekvenser av vernetiltak gis økonomisk kompensasjon til lokalsamfunn, blant annet ved omstillingsordninger og utviklingsprosjekter for landbaserte oppdrettsanlegg.»

Er ikke Høyre bekymret for arbeidsplassene i og inntektene til disse kommunene som blir rammet?

Jeg har også lyst til å spørre representanten Onarheim: Hva innebærer egentlig «en rimelig kompensasjon» i dette tilfellet?

Leif Frode Onarheim (H): Jeg kan skjønne den bekymringen som enkelte ville ha hvis det var mange anlegg som lå innenfor disse sonene, og som måtte flytte. De undersøkelsene vi har gjort, tyder på at det er tre, kanskje fire, anlegg som ligger innenfor disse sonene, og som må flytte. Ett av anleggene ligger helt i elvemunningen. Jeg tror de aller fleste vil ha forståelse for at det å ha et oppdrettsanlegg som ligger i munningen på en lakseelv, ikke er særlig smart. De to andre anleggene, i Trondheimsfjorden, må flytte. Jeg skjønner at det er et problem, men det er likevel ikke et uoverstigelig problem, slik vi ser det. I tillegg er det altså tillatt å ha utdannings- og forskningsanlegg innenfor disse sonene.

Hvilken kompensasjon de vil få, svarte jeg på i mitt svar til representanten Langeland. Det er vanskelig å si hvor mye det kan bli, men jeg synes det må være, en forhandling mellom den enkelte som skal flytte, og departementet.

Når det gjelder lokalsamfunnet, mener jeg at jeg har vært i kontakt med de aller fleste som blir berørt. Det har vært en utrolig intensitet i kontaktene, og jeg føler at de aller fleste lokalsamfunn, med de grensejusteringer vi har foretatt, har kommet rimelig godt ut av dette, så det burde ikke være grunnlag for noen stor bekymring. Jeg mener egentlig at vi i dette forliket kan være litt stolte av at vi har klart å balansere dette på en god måte, slik at vi både har løst problemene for oppdrettsnæringen og samtidig latt laksen få forkjørsrett i disse fjordene. Det synes jeg er veldig bra.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Hallgeir H. Langeland (SV): Lat meg starta med å replisera til representanten Onarheim når det gjeld det at me i SV ikkje er opptekne av levande distrikt. Nettopp kombinasjonen av m.a. oppdrettsnæringa, reiselivsnæringa, og jeger- og fiskerinteressene var jo eit poeng i forhold til det som Villaksutvalet kom fram til. Nettopp derfor var òg Villaksutvalet nærast samrøystes i si innstilling når det gjaldt dei tiltaka som var nødvendige for å berga villaksen, samtidig som ein tok vare på miljøet og distriktsnæringa. Det er derfor heilt feil å nemna noko om at me i SV ikkje er opptekne av dette. Det vitnar òg om at ein ikkje ser på dei verdiane som merkevara villaks har, eller ser på dei verdiane som ligg i reiselivsnæringa knytte til villaksen.

Surnadal kommune, som representanten Onarheim sjølv har besøkt, reknar inntektene av villaks pr. år til 15–20 mill. kr. Dermed må ein innsjå at villaksen og det å taka vare på han, er ei svært viktig sak for å tryggja næringsinteressene i distrikta.

Eg har òg ein kommentar til forslag nr. 18, som no har dukka opp, om å halda tilbake ei viss mengd oppdrettskonsesjonar. Lat meg først seia at det er ikkje noko problem, for den ansvarsløysa som Regjeringa og stortingsfleirtalet har vist her i stortingssalen knytt til tildelinga av konsesjonar, er skammeleg. Først tildelte statsråden 50 konsesjonar over bordet før me hadde behandla proposisjonen om nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjordar. Så blei det vedteke eit budsjett der potten blei auka med 50 nye konsesjonar, fordi ein trong 240 mill. kr til saldering. At næringa i etterkant sa at dei ikkje hadde bruk for desse, og at det ikkje var nokon marknad for desse konsesjonane, gjer at det blir litt absurd når ein legg fram forslag om å halda nokre av dei tilbake. Konsesjonane blir haldne tilbake av seg sjølve. I Finnmark er det f.eks. ingen som har teke imot dei nye konsesjonstildelingane.

Så vil eg ta opp SV sine forslag, og forslag som me har saman med andre. Lat meg òg gjera merksam på at forslag nr. 15 ikkje skal vera med. Det har av ein eller annan grunn kome med ved ein feil.

Villaksen er i fare, og det må opprettast nasjonale laksefjordar og lakseelver. Regjeringa sitt forslag, som blir behandla i dag, er ikkje i samsvar med det Villaksutvalet, Direktoratet for naturforvaltning, ei samla miljørørsle – norsk og europeisk – og SV meiner må til for å berga villaksen. Regjeringa går no inn for eit dårlegare forslag, saman med Arbeidarpartiet, og dei skuslar bort sjansen til saman med miljørørsla og partiet SV å få skikk på oppdrettsnæringa og redda villaksen.

Villaksutvalet, leia av Rieber-Mohn, peikte ut oppdrettsnæringa sine store problem med lakselus og rømming av laks som dei viktigaste faktorane til at villaksen er i fare. Lakselus frå oppdrettsanlegg drep den ville smolten på veg ut i fjorden om våren. Årleg rømmer fleire oppdrettslaks enn det er gytande villaks i norske elver. Dei blandar seg inn i villaksen, som mister den genetisk lagra erfaringa som han treng for å overleva. Som representanten Korsberg riktig peikar på, er 200 000 av dei 630 000 som blir ramma, oppdrettsaure, som òg fortrengjer villaksen i forhold til f.eks. gyting.

Regjeringa sitt lakseforlik med Arbeidarpartiet tek ikkje omsyn til hovudkonklusjonen i Villaksutvalet, der ein seier at store oppdrettsfrie område og område med få anlegg reduserer problemet med rømd laks og lakselus. Dei ser bort frå konklusjonen om at oppdrettsanlegg må flyttast for å sikra villaksen – dvs. dei justerer no på det i forliket, med at anlegg skal flyttast på to plassar – og at ingen nye skal etablerast i 50 vassdrag og ni store fjordar. Statsråd Brende sitt forslag hakka dette opp og plukka ut 21 laksefjordar light. I 18 av desse er det inga forplikting om å fjerna eksisterande anlegg. Statsråd Brende sitt forslag opnar òg for eit meir intensivt lakseoppdrett når han avviklar vernet av 40 pst. av områda, som sidan 1989 har hatt eit forbod mot oppdrett. Dette skal han rett nok koma attende til. SV inviterte Regjeringa til i alle fall å flytta oppdrettsanlegg frå laksefjordane og å verna dei viktigaste enkeltområda for atlantisk villaks i verda, altså i Finnmark. Det ville statsråd Brende ikkje vera med på. Her blei han overstyrt av statsråd Ludvigsen. Miljøvernministeren og Regjeringa valde bort miljørørsla og SV og Villaksutvalet sine klare faglege råd. Villaksen var altså ikkje viktig nok.

SV er oppteke av at Noreg har eit særskilt globalt forvaltaransvar for villaks. Noreg har verdas største bestand av nordatlantisk laks, men me har allereie utrydda den frå 60 elvar, og han står i fare for å forsvinna frå 200 andre, ifølgje lakseregisteret til Direktoratet for naturforvaltning i 1998. Gjennom Bern-konvensjonen og Rio-konvensjonen og Noregs deltaking i NASCO har Noreg juridisk forplikta seg til å taka vare på, restaurera og sikra dei ville laksebestandane. Føre var-prinsippet skal gjelda i dette arbeidet. Derfor støttar SV opprettinga av nasjonale laksefjordar og laksevassdrag for å sikra villaksstammene i Noreg, og me følgjer utan unntak Rieber-Mohn-utvalet sitt forslag i innstillinga «Til laks åt alle kan ingen gjera?». Dette ville gje ei berekraftig forvalting av villaksen. Det inneber altså oppretting av 50 nasjonale laksevassdrag og 9 nasjonale laksefjordar. Villaksutvalet understrekar i tillegg at ein vurderer å utvida talet på nasjonale laksevassdrag. Det har òg SV gjort framlegg om.

Ei samla miljørørsle og diverse andre organisasjonar, m.a. Noregs Jeger- og Fiskerforbund, Noregs Naturvernforbund, WWF, Den Norske Turistforening, Norske Lakseelver, Noregs Grunneigar- og Sjølaksefiskarlag, Noregs Bondelag, Framtiden i våre hender, SABIMA og Natur og Ungdom anbefaler i dag at me utan unntak fullt ut følgjer Rieber-Mohn-utvalet sitt forslag om ei berekraftig forvalting av villaksen. SV konstaterer at det forslaget kjem til å få berre SV sine stemmer.

I ein del samanhengar blir det sagt at ein ikkje har forska på dette med sikringssoner, at ein ikkje har gjort stor nok innsats for å finna ut om det har noko for seg. Det er SV einig i. Kritikken blir m.a. reist frå Framstegspartiet, og han er heilt rimeleg. Problemet er berre: Kvar gong SV og andre føreslår at ein skal bruka pengar på å forska, blir det altså kutta. Seinast blei det nettopp av Framstegspartiet i samarbeid med regjeringspartia kutta i budsjettet. Dermed heng det ikkje heilt på greip når ein på ein måte kritiserer at det ikkje blir forska, så lenge ein sjølv kuttar i forskingsmidlane.

SV meiner at behandlingsmåten frå Regjeringa si side i denne saka om tildeling av nye laksekonsesjonar er urovekkjande. Regjeringa har sjølv fleire gonger gjeve uttrykk for at tildeling av nye laksekonsesjonar ikkje skulle skje før behandling av St.prp. nr. 79 for 2001-2002, altså den proposisjonen som me behandlar i dag, var ferdig. Dette ville ført til at Stortinget kunne ha behandla saka på eit fritt og uavhengig grunnlag. Regjeringa valde trass i dette løftet, etter brevveksling med Framstegspartiet, å leggja ut nye konsesjonar før den behandlinga me har i dag, var ferdig. SV vil derfor gjera det klart at me meiner at det ikkje må tillatast etablering av nye konsesjonar til oppdrett av anadrome artar i dei områda som ein no vurderer å utvida med i neste runde av oppretting av nasjonale laksefjordar og nasjonale laksevassdrag. Med utgangspunkt i det som er fleirtal i dag, kan det virka som ein følgjer opp SV sitt ønskje her.

SV beklagar at Regjeringa sitt forslag ser bort frå heile 40 pst. av områda som i dag blir omfatta av den mellombels restriksjonsordninga. Dette opnar desse områda for intensivt lakseoppdrett midt i villaksen sine utvandringsvegar, og det står i skarp motsetnad til Villaksutvalet sine tilrådingar. Regjeringa stykkjer opp dei ni biologisk, kulturelt og samfunnsmessig begrunna fjordområda i mange småfjordar. SV meiner at med dette grepet tek vi ikkje stort nok omsyn til at det er store oppdrettsfrie soner som nettopp har positive verknader for villaksen, som alle her, med unntak av Framstegspartiet, i utgangspunktet er einige om. Det er den største svakheita ved Regjeringa sitt forslag. Deretter kjem det at ein i forhold til Aust-Finnmark opnar for lakseoppdrett i det området der verdas viktigaste bestand av gytande atlantisk laks er. Dette står i sterk motstrid til det miljøvernministeren seier om Regjeringa sin miljøvernpolitikk.

SV viser til at Direktoratet for naturforvaltning i si høyringsutsegn 21. september 2001 minte om følgjande:

«Villaksutvalget la spesiell vekt på å sikre laksebestandene i Finnmark og foreslo laksefjordene Porsangen og Altafjorden samt en ny stor lakseoppdrettsfri sone øst for Kinnarodden.»

Direktoratet meiner at forslaget bør følgjast opp i Finnmark.

Dette skjer altså ikkje i dag. Det er berre SV som følgjer opp rådet frå faginstansen. Det er beklageleg.

Rieber-Mohn, leiaren av Villaksutvalet, skriv i Aftenposten 1. februar i år at «alle vesentlige og til dels sterkt motstridende interesser i laksespørsmålet» var til stede i Villaksutvalet då dei avgav innstilling. Rieber-Mohn konstaterer no at «mektige lobbyister synes å ha tatt avstand fra egne representanters arbeid i utvalget. I den senere tid har de operert i Stortinget». I klartekst er det altså m.a. oppdrettsnæringa som har klart å bidra til å overtala regjeringspartia og Arbeidarpartiet til å inngå eit forlik som ikkje er i samsvar med det som villaksen hadde behov for. Konsekvensen er altså at villaksen tapar.

Heile 20 milliardar kr er verdien av villaksen i form av fiske, reiseliv og kvalitetsomgrepet «Norwegian salmon». Det er m.a. derfor det er viktig å gjera det som nettopp Villaksutvalet la opp til. Men med det fleirtalet som me har no, er det oppdrettsnæringa som i dag vinn fram.

SV ønskjer i denne saka å ta Nutreco-sjefen på alvor når han seier at om ein svekkjer den norske villaksen, vil ein òg svekkja merkevara «Norwegian salmon». Derfor føreslo me at ein gjennomførde ei utgreiing av verdien av merkevara og vurderte kva som kunne skje dersom denne verdien blei devaluert av ei ikkje-berekraftig oppdrettsnæring. Det ville ikkje fleirtalet vera med på. Dei vil lukka auga og håpa at det går godt. Det beklagar sjølvsagt SV.

Eit par eksempel heilt til slutt, og eit par ting å tenkja på. Når det gjeld laksefôr, er det jo slik at Noreg importerer kolossale mengder med fiskeolje for nettopp å kunna gje denne laksen mat. Den olja blir henta frå fisk m.a. utanfor kysten av Peru og Chile. Dersom ein får den veksten som norsk oppdrettsnæring ønskjer seg og fleirtalet her legg opp til i dag i høve til denne problematikken, skulle det ikkje forundra meg om det vil føra til at ein fiskar opp all fisken utanfor desse fattige landa. Det perspektivet må ein heller ikkje gløyma når ein i dag behandlar denne saka og avviser Villaksutvalet si nærast samrøystes innstilling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg synes representanten Langeland redegjorde ganske godt og grundig for hvorfor SV i realiteten ikke vil ha oppdrettsnæring.

Så har jeg noen spørsmål, men jeg skal ikke bruke lang tid på dem. Så vidt jeg fikk med meg, trakk representanten Langeland forslag nr. 15. – Han nikker og bekrefter det. Samtidig bruker han Villaksutvalgets innstilling i omtrent hele sitt innlegg som argumentasjon for sitt syn, og da vil jeg gjerne ha litt mer forklaring på hvorfor man trekker forslag nr. 15.

Så er det slik at alle vil styrke villaksen, også oppdrettsnæringen, fordi det er en viktig ressurs for oppdrettsnæringen, men vi er uenige om hvilke tiltak man skal bruke for å styrke villaksen.

Jeg vil også ha en forklaring på forslag nr. 12, der det heter at «Stortinget ber Regjeringen om å innføre tekniske krav til alle oppdrettsanlegg fra 1. januar 2004». Jeg lurer på hvilke krav det her siktes til. Hva er kostnadene for denne utfasingen av de eksisterende anlegg? Jeg må også stille spørsmål om det rett og slett er kapasitet til å få faset ut disse anleggene i løpet av litt over et halvt år?

Hallgeir H. Langeland (SV): Det er heilt feil når Framstegspartiet seier at SV ikkje vil ha oppdrettsnæring. Tvert imot legg Rieber Mohn-utvalet si innstilling, altså Villaksutvalet si innstilling, opp til å ha ei levedyktig, berekraftig oppdrettsnæring. Det er utgangspunktet for at SV ikkje har problem med å stø denne innstillinga. Men det viktigaste er sjølvsagt at ein syter for å taka vare på dei internasjonale forpliktingane ein m.a. har i forhold til å ha ei levedyktig villaksstamme i Noreg. Det gjer SV med utgangspunkt i denne faglege, grunngjevne innstillinga, som no alle stikk av frå – minus SV og miljøbevegelsen.

Så til ei oppklaring i forhold til forslag nr. 15, som blei trekt. SV har teke opp Rieber Mohn-utvalet si innstilling i sin heilskap, og forslag nr. 15 ligg inne i denne. Eg veit ikkje kvifor det framleis står der, det blei trekt i siste komitemøte. Grunnen til at det blei lagt ut, var eit håp om at fleirtalet med den kunnskapen dei hadde fått om at ingen vil starta oppdrett aust for Kinnarodden, ville stemma for det. Det var ingen som ville ha desse konsesjonane. Nettopp derfor håpa eg at ein gjennom komitebehandlinga ville kunna få fleirtal for å stansa den oppdrettsnæringa ein hadde lagt opp til der, så lenge marknaden ikkje var interessert i det.

Det siste spørsmålet gjeld tekniske kvalifikasjonar. Eg synest det er eit merkeleg spørsmål. Når ein med utgangspunkt i dagens rømmingsstatistikkar sjølv ser at 630 000 oppdrettsfisk rømte i fjor, og sjølv ser at ein har hatt ei rømming på 160 000 hittil i år, seier seg nøgd med dei tekniske krava som er, minner det om ansvarsløyse i forhold til denne politikken, og det står ikkje SV for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ingmar Ljones (KrF): Tittelen på denne proposisjonen er «Om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder».

Føremålet med saka er å gje eit utval av dei viktigaste lakseartane i Noreg spesielt vern mot inngrep og aktivitetar i vassdraga, og mot oppdrettsverksemd i dei nærliggjande fjord- og kystområda. Føremålet er også å medverka til å sikra den norske villaksen i ein vesentleg del av verdas samla førekomst av vill atlantisk laks.

Arbeidstittelen for saka femner altså vidare enn tittelen tilseier. Dette har òg avspegla seg i det breie og sterke engasjementet som har vore i denne saka. Sterkt motstridande syn kjem også til uttrykk her i Stortinget, frå Framstegspartiet, som vil utsetja innføring av laksefjordar og laksevassdrag, til Sosialistisk Venstreparti, som vil føra vidare sikrings- og tiltakssonene og oppretta fleire laksevassdrag og laksefjordar enn det utvalet gjorde framlegg om.

Regjeringspartia er glade for at det blei eit tenleg forlik med Arbeidarpartiet som inneheld både restriksjonar og vern av omsyn til villaksen og samstundes tenlege vilkår for oppdrettsnæringa.

Ved behandlinga av saka har vi vore medvitne om det ansvaret vi har for å verna om og å ta vare på dei norske laksestammene. I mange andre land er mange av dei atlantiske laksestammene på det næraste utrydda, og det er difor ekstra viktig at dei norske villaksstammene blir verna, både som genetisk ressurs og som næringsgrunnlag rundt om i landet.

Samstundes har vi teke omsyn til at oppdrettsnæringa forvaltar store verdiar. Fisk frå oppdrettsanlegga er ein stor og verdfull ressurs med ein stor internasjonal marknad. Oppdrettsnæringa gir arbeidsplassar i Distrikts-Noreg, og næringa er peika ut som satsingsområde i åra framover. Dette har fleirtalet teke omsyn til.

Frå registreringsarbeidet som blei gjort på 1800-talet og fram til i dag, er talet på laksestammar redusert med om lag 50. Sjølv om ein del av laksestammene har blitt borte som ein naturleg del av omskifte i utviklinga, er det heilt klårt at menneskeskapte handlingar, som har ført til sur nedbør, regulering av vassdrag, og ikkje minst gyro for oppdrettsanlegga og lakselus, har gitt tilskunding til reduksjonen av laksestammer. Utfordringa er å verna om dei 525 norske laksestammene som er kjende pr. i dag.

Eg nemnde tidlegare at det har vore svært mange innspel i tilknyting til behandlinga av denne stortingsproposisjonen. Eg har ei kjensle av at det har gått føre seg ein prosess i oppdrettsnæringa, der dei stendig oftare fokuserer på sitt eige ansvar for å verna den norske villaksen. Oppdrettarane erkjenner at mengda av oppdrettsfisk som rømmer, har vore uakseptabelt høg fram til no. Difor peikar no næringa sjølv på måtar å redusera talet på rømt oppdrettslaks på. Her treng ein klåre lover og reglar, og ein må reagera strengt mot dei som ikkje følgjer regelverket. Det same gjeld kampen mot sjukdom på oppdrettsfisken. Det må bli obligatorisk å gjennomføra tilsvarande prosjekt som i Trøndelagsfjordane for å redusera lakselusa, der det trengst.

Kampen mot gyro må intensiverast tilsvarande. I budsjettet blei det òg lagt klåre føringar for å auka innsatsen for å rydda ut gyro. Båtar som blir brukte i oppdrettsnæringa, må ha propellvern. Utslepp av koppar på grunn av behandlinga av nøtene må reduserast og forbydast etter kvart som nye materialar i merdane blir tekne i bruk.

Næringa går også inn for obligatorisk opplæring for oppdrettarane, slik at dei kan bli medvitne om nødvendige verne- og miljøtiltak, og helse, miljø og tryggleik må visa att på ein god måte.

Det positive er at dette er framlegg som oppdrettsnæringa sjølv har utarbeidd. Når fisken rømmer, er det gjerne fortenesta for oppdrettarane som forsvinn. Difor er dei også så opptekne av det, i tillegg til at det altså blir innblanding med villaksen. Som arbeidsprogram bør oppdrettarane ha ein nullvisjon mot rømming. Altså: Nullvisjonen må vera siktemålet. Alle avvik er sjølvsagt ei stor belastning for alle. Det vil gi større inntekter for oppdrettarane å verna villaksen, og på den måten vil det vera ein vinn-vinn-situasjon – altså både vern av villaksen og samstundes plass for oppdrettsnæringa.

I behandlinga av saka har vi teke omsyn både til verne- og miljøinteresser og til næringsinteressene. Frå fleire hald er det hevda at det er store motsetnader mellom ulike interesser. Det er nok riktig. Men det er også sterke felles interesser som tek omsyn til både å ta vare på og hegna om villaksen og samstundes å sjå verdien av ei oppdrettsnæring som satsar riktig og miljøvenleg.

Det er viktig å understreka at Regjeringa sine hovudprinsipp for oppretting av nasjonale laksevassdrag og laksefjordar er klårt synlege i innstillinga. I debatten tidlegare i dag kunne det ikkje høyrast slik ut. Samstundes har det vore ein god kommunikasjon med oppdrettsnæringa og kommunane og dei mange som er opptekne av næringsutvikling i sine område, for å justera ein del av grensene i laksefjordane. Departementet la eit godt grunnlag i stortingsproposisjonen, og i det vidare arbeidet har det blitt nokre tenlege, praktiske justeringar. Dette stiller store krav til oppdrettsnæringa – å følgja opp dei tryggingstiltaka dei sjølve har gått inn for, som må praktiserast omgåande og formaliserast gjennom nytt regelverk med verknad frå 1. januar 2004. Året 2003 vil altså bli eit avgjerande år for å testa ut oppdrettarane sin vilje til å satsa på tryggleik og sjukdomsreduksjon i oppdrettsanlegga før det blir innført bindande regelverk frå 1. januar 2004. Aktiviteten i oppdrettsnæringa i 2003 vil ha innverknad på den endelege innstillinga om nasjonale laksevassdrag og laksefjordar som Stortinget skal behandla i 2004 og i 2005. Dette skal då sjåast i samanheng med behandlinga av tillegget til Verneplan 4, slik at vi kan få ei samla sak for dei vassdraga som skal vernast.

Det er overlag viktig at det ikkje går lang tid før villlaks og oppdrettsfisk kan ha kvar sine område med tilnærma optimal ressursutnytting og felles innsats for vern og bruk innafor ei berekraftig utvikling. Vedtaket i dag legg etter mi vurdering eit godt grunnlag for ei ansvarleg, berekraftig utvikling.

Inger S. Enger (Sp): Villaksen som Norge forvalter, er en unik ressurs. Vi har et særlig internasjonalt ansvar for å ta vare på de mange villaksbestandene som finnes hos oss. Villaksen betyr også mye for næringsgrunnlaget i mange områder. Dette er alle enige om. Det er derfor viktig å sette i verk tiltak som beskytter og tar vare på de ville laksebestandene. Det er også alle enige om. Det er først når tiltakene skal konkretiseres, at det blir litt delte meninger.

Forslaget om å opprette 37 nasjonale laksevassdrag har brei tilslutning, og Senterpartiet slutter seg også til dette. Jeg vil likevel understreke at de foreslåtte vernebestemmelsene for vassdragene må håndheves for å ta vare på laksebestandene og ikke trekkes i retning av et generelt arealvern. Senterpartiet forventer at omlegging til lokal forvaltning gjennomføres også for nasjonale laksevassdrag, på lik linje med andre vassdrag. Det ville være feil å begrense elveeierlagenes rolle innen forvaltningen.

Det må sørges for at også vassdrag som ikke er foreslått som nasjonale laksevassdrag, ikke får dårligere forvaltning enn tidligere. Disse vassdragene må på lik linje ivaretas når det gjelder forskning, overvåking, kalking, gyrobekjempelse og oppsyn.

Senterpartiet støtter også i hovedtrekk forslaget om å opprette 21 nasjonale laksefjorder. Vi har imidlertid et noe annet syn på hvordan den endelige avgrensingen av enkelte nasjonale laksefjorder skal være. Vi foreslår å endre grensene for Dalsfjorden, Nordfjord, Romsdalsfjorden, Sunndalsfjorden og Halsafjorden. Grensene foreslås i hovedsak slik som Villaksutvalget la opp til for de midlertidige sikringssonene.

Jeg vil også peke på at oppdrettsvirksomhet som ligger utenfor de nasjonale laksefjordene, kan ha innvirkning på villaksen. Det må derfor være en balanse mellom forvaltningsregimene som blir praktisert innenfor og utenfor laksefjordene.

Proposisjonen legger opp til at ingen eksisterende oppdretts- eller settefiskanlegg skal bli pålagt å flytte virksomheten. Når regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i dag får flertall for en slik flytting, mener Senterpartiet at alle kostnader knyttet til flytting, naturligvis må kompenseres fullt ut av staten.

Det gjenstår å se hvor effektiv ordningen med nasjonale laksefjorder blir, hvordan forvaltningsregimet best bør utformes, og hvordan den arealmessige utbredelsen av laksefjordene bør være. Senterpartiet har derfor fremmet et forslag om at ordningen skal evalueres etter ti år. Da skal en tenke på både forvaltning og arealer.

Vi støtter forslaget om å forlenge varigheten av de midlertidige sikringssonene for områdene som ikke blir gjort om til nasjonale laksefjorder nå. Det vil være uheldig med en kortvarig opphevelse av restriksjonene for fjorder som kanskje blir vernet igjen i løpet av et par år.

Senterpartiet understreker at konkrete tiltak må komme i tillegg til opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. Det må gjennomføres aktivt arbeid med bekjempelse av gyro og økt forsknings- og registreringsinnsats. Ikke minst må det settes fortgang i tiltak for å redusere problem med rømming og med lakselus. Det må arbeides videre med et system for merking av oppdrettslaks. Vedtak om nasjonal status hjelper ikke noe. Det er oppfølging og innsatsen etterpå som er avgjørende.

Jeg vil også ta opp Senterpartiets forslag.

Presidenten: Inger S. Enger har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gunn Karin Gjul (A): At Senterpartiet er opptatt av både miljø og distriktspolitikk, er ikke overraskende. Fremskrittspartiet har i dag forsøkt å skape en konflikt mellom miljø på den ene siden og næring og distriktspolitikk på den andre siden. Jeg regner med at representanten Enger fra Senterpartiet kan bekrefte at dersom det ligger en konflikt her, er det like mye mellom to ulike næringsformer, nemlig gjennom oppdrettsnæringen på den ene siden og bygdeturisme basert på laksefiske på den andre siden.

Arbeiderpartiet er også opptatt av at næringer som vil tape på vern, må få kompensasjon, noe som det også legges opp til ved at de oppdrettsanleggene som nå flyttes ut, må kompenseres. Men Senterpartiet og SV ønsker å gå enda lenger. De legger i et forslag opp til en generell kompensasjon til lokalsamfunn som blir rammet negativt av vernetiltakene. Jeg blir nødt til å utfordre representanten Enger på hvordan hun praktisk har tenkt å løse det. Jeg synes at det blir en hypotetisk problemstilling. Er det slik at alle lokalsamfunn som mener at det burde ha vært et oppdrettsanlegg utenfor kysten sin, skal få kompensasjon for det? Har også representanten Enger kanskje tenkt på den problemstillingen at et lite bygdesamfunn, f.eks. i Gauldalen, som taper på at laksenæringen har fått for mye framdrift, ikke får penger for det. Jeg tenker på at man i Gaula kan risikere å tape penger på laksefisket på grunn av at oppdrettsnæringen får for høy aktivitet. Er det slik at også det skal kompenseres gjennom disse forslagene?

Inger S. Enger (Sp): Jeg ble utfordret av representanten angående næring.

Jeg føler vel egentlig at Arbeiderpartiet og Senterpartiet står ganske nær hverandre på dette området. Begge partier prøver å få en balanse mellom oppdrettsnæring, som er en viktig næring, og villaks, som faktisk i svært mange deler av landet vårt er ei viktig næring, for laksefisket har gitt viktige inntekter til mange lokalsamfunn i over 100 år. Dette er viktig for fiskingens skyld, men det gir også inntekter til lokalsamfunn i forhold til overnattingstilbud, innkjøp osv.

Det er hovedsakelig innlandskommuner som får inntekter av villaks. Kystkommuner har derimot fått nye arbeidsplasser og inntektsmuligheter gjennom oppdrettsnæringen. Det er altså viktig å balansere disse to næringene.

Så kommer vi til noe som også ble nevnt, dette med å legge restriksjoner på oppdrettsvirksomhet i en del lokalsamfunn. Der kan noen få problemer. De blir fratatt skatteinntekter og arbeidsplasser som de har vent seg til å ha. Vi mener at det er svært viktig at disse lokalsamfunnene får en form for kompensasjon. Så vil man i hvert enkelt tilfelle vurdere hvordan det best kan gjøres, men næringsfond vil jo være et aktuelt stikkord her. Det er på den bakgrunn vi sammen med SV fremmer et forslag om at det gis økonomisk kompensasjon der hvor det blir negative konsekvenser av vernetiltak.

Hallgeir H. Langeland (SV): Litt i den same gata som det Arbeidarpartiet utfordra Senterpartiet på: No er det verkeleg grunn til å lura på kor Senterpartiet står i forhold til ein del politiske område. Me har høyrt at den nye nestleiaren vil ha gasskraftverk, og seinast i helga gjekk Senterpartiet i Rogaland inn for å byggja ut Saudavassdraget, pluss at dei gjekk inn for gasskraftverk, så dette sprikjer litt i alle retningar. Før kunne ein vita at når f.eks. Bondelaget og Norske Lakseelver sa noko, var Senterpartiet stort sett einig. I dag må me vel spørja oss om det er så enkelt. I denne saka er det jo SV som står saman med Norske Lakseelver og Noregs Bondelag om å krevja Villaksutvalet si innstilling vedteken. Senterpartiet vil ikkje det. Dei er ikkje opptekne av å følgja dei faglege råda som blei gjevne i innstillinga frå Villaksutvalet, og SV lurer på korfor.

Så til dette med lokalt næringsliv, som Senterpartiet seier at ein er oppteken av. Men når ein ikkje går inn for innstillinga frå Villaksutvalet, risikerer ein å setja i fare dei inntektene som Surnadal kommune, Bjerkreim kommune og andre har av nettopp villaksen. Sal av fiskekort i Surna utgjorde 1,5 mill. kr, og dei reknar inntektene frå villaks til å vera mellom 15 og 20 mill. kr i den kommunen. Det same vil gjelda f.eks. for Bjerkreim i min kommune. Så her er det noko som ikkje stemmer heilt.

Heilt til slutt. Senterpartiet er jo ikkje spesielt …

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Nå har ikke representanten Langeland tid til å spørre om noe mer.

Hallgeir H. Langeland (SV): Det er greit. Då stoppar eg der.

Inger S. Enger (Sp): Det virker for så vidt som om Langeland fikk sagt det han følte behov for.

Jeg vil begynne med å berolige representanten når det gjelder Senterpartiet og nye synspunkter. Senterpartiet har ikke endret syn når det gjelder gasskraftverk. Vi krever fremdeles CO2-håndtering og vil fortsette med det. Det var det.

Ellers var Langeland også bekymret for mitt forhold til Bondelaget. Det er for så vidt hyggelig at noen er bekymret for meg, men jeg må si jeg er mest opptatt av Oppland bondelag, som jeg har lokal tilhørighet til, så det passer veldig bra. Jeg har et utmerket forhold til dem, både når det gjelder laksefjorder og laksevassdrag.

Når det gjelder bekymringen for lokalsamfunnet, er jeg den første til å være med på den. Dette er vi veldig opptatt av, men både lakseelver og oppdrettsanlegg er distriktspolitikk, så det er her vesentlig å finne balansen. Senterpartiet har vært nøye på det. Vi sier at det er viktig at det skal være en evaluering etter ti år. Vi snakker om levende organismer her. Når vi bestemmer i dag at det skal være nasjonale laksefjorder i noen områder, hjelper det ikke med en bestemmelse, en må også gjøre ting i den sammenhengen. Derfor syns Senterpartiet det er svært viktig at en evaluerer og ser hvordan det går, og så får en eventuelt avvikle tiltak eller sette i verk nye tiltak. Det er et ønske fra både fylkeskommuner og også en del naturvernere. Jeg tror at hvis vi bruker tid på dette, får vi her til en bra utvikling for ulike distrikter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Trine Skei Grande (V): Jeg har vokst opp ved Norges vakreste og, etter min oppfatning, mest spennende lakseelv i Norge, nemlig Namsen, og har sett hvordan den har betydning for kulturliv, næringsliv og næringsgrunnlag. Slik sett syns jeg det er et stort skritt framover at man nå her i dag får etablert 37 nasjonale laksevassdrag og 21 nasjonale laksefjorder. Vi registrerer at det er et bredt flertall i komiteen for dette, noe Venstre er glad for.

Regjeringa gjorde visse endringer i Villaksutvalgets innstilling etter en omfattende høring, og det er slik det må være. Det er viktige og motstridende interesser i denne saken, men hovedvekten syns vi ligger på vernet av villaksen som det bærende prinsippet i så vel Regjeringas forslag som i det kompromisset mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet som blir vedtatt her i dag. I all hovedsak får det også støtte av Senterpartiet.

Hovedskillet i saken går, som i mange andre miljøsaker, mellom Fremskrittspartiet og resten av Stortinget. Fremskrittspartiet fornekter seg aldri som miljøets og miljøpolitikkens verste fiende. På den andre ytterfløyen har vi SV, og jeg har respekt for at partiet støtter seg til Villaksutvalgets innstilling og står på den. Etter Venstres syn er det nok litt enkelt. Vi mener at SV ikke tar innover seg de mange tungtveiende uttalelsene som har kommet i høringsrunden. Laksen er en av de viktige distriktspolitiske virkemidlene vi har, og balansen mellom villaks og oppdrettslaks må håndteres på en klok måte.

Venstre er glad for at det ikke blir noe hastevedtak om merking av oppdrettslaks, men at det blir vurdert etter de mange tiltakene mot rømningsfaren. Vi er meget skeptiske til snutemerking, som vi tror vil være lite effektiv og dertil påføre næringa enorme utgifter. Dessuten har det et dyrevernperspektiv, som jeg ikke syns er tatt opp i stor nok grad i det komiteen sier.

Oppdrettsnæringa har en enorm betydning for landet som helhet og for mange lokalsamfunn. Den skal være en bærebjelke i næringslivet og videreutviklinga av det framover. Dette må være med i den helhetsvurderinga vi foretar i dag.

Debatten om vern av villaksen vil nok ikke ta slutt i dag. Regjeringa skal komme tilbake med flere vurderinger om ikke så lenge. Dilemmaet mellom en viktig oppdrettsnæring og bevaring av villaksen er ikke løst en gang for alle sjøl om vi kommer et godt skritt videre med de vedtak som fattes i dag.

Til slutt må jeg også si som laksefisker at engstelsen over oppdrettsnæringa har blitt mindre den siste tida. Den satsinga som har vært på forskning innad i næringa, og det vi ser f.eks. i nedgangen i bruk av antibiotika og i nedgangen av lakselus, viser at dette er en næring som har tatt innover seg de miljøutfordringene som vi villaksfiskere har påpekt lenge. Jeg tror at vi kan klare å komme fram til løsninger der de to næringene kan leve bedre sammen.

Presidenten: Neste taler er Asmund Kristoffersen. Han er ikke til stede. Taleren deretter er Jan Arild Ellingsen. Han er heller ikke til stede. Da går de jo glipp av aktiv deltakelse. Da går vi over til statsråd Børge Brende – han er her!

Statsråd Børge Brende: Det ville vel vakt enda større oppmerksomhet hvis jeg ikke satt i salen her nå!

Presidenten: Det ville gått fort å bli ferdig da!

Statsråd Børge Brende: Ja. –

Stortingets tilslutning til opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er kanskje den viktigste milepælen i arbeidet for å bevare Norges unike villaksbestander.

Villaksen er spesiell for dette landet. Den representerer en av våre viktigste naturverdier. Og i århundrer har den også vært en viktig del av vår kulturtradisjon, vårt næringsgrunnlag og vår livskvalitet. Slik er det fortsatt.

Mange distrikter har betydelige inntekter fra turisme og aktiviteter knyttet til laksefisket. Selv oppdrettsnæringen, som er så viktig for landet og kysten, er basert på de ville laksebestandene. Jeg er glad for at et bredt flertall nå så klart tilkjennegir at man vil styrke innsatsen for den norske villaksen, og det er også et flertall som gir forutsigbarhet i forhold til dette i årene fremover. Det har også internasjonal betydning, ettersom Norge er verdens viktigste leveområde for denne unike arten av villaks.

I debatten har det vært svært stor oppmerksomhet om hensynet til oppdrettsnæringen, med god grunn – ikke bare fordi oppdrettsnæringen er viktig for landet og for kystdistriktene, men spesielt fordi det er en fremtidsnæring som vi skal satse på. Derfor synes jeg det er viktig å understreke at bildet ikke er så svart hvitt som enkelte har fremstilt det. Det er ikke et spørsmål om vi skal satse på villaksen, eller om vi skal satse på oppdrettslaksen. Vi må gjøre begge deler. Og det er heller ikke et spørsmål om vi skal satse på laksevassdrag og laksefjorder, eller om vi skal satse på bekjempelse av gyro og lakselus. Igjen: Vi må gjøre begge deler.

Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er viktig ikke bare for villaksen. De inngår også som en sentral del av en langsiktig næringsstrategi for oppdrettsnæringen. I et stadig mer miljøbevisst marked vil god miljøtilpasning og troverdighet i forhold til miljøutfordringene være avgjørende for næringens fremtid.

Det er også viktig å se litt lenger frem i tid. Regjeringen satser nå stort på å legge til rette for utvikling av oppdrett med marine arter. Jeg er sikker på at de nasjonale laksefjordene vil vise seg å bli viktige arealreserver for oppdrett med arter som ikke kommer i konflikt med villlaksen.

Jeg vil også sterkt understreke at nasjonale laksevassdrag og laksefjorder kun er ett av mange tiltak som er nødvendige for å sikre villaksen på lang sikt.

Når vi nå gjennom opprettelsen av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder gir en særskilt beskyttelse til tre fjerdedeler av den norske villaksressursen, må vi støtte opp under dette ved i tillegg å forsterke innsatsen mot Gyrodactylus salaris, iverksette generelle tiltak mot rømning og lakselus, etablere et mer effektivt sektorovergripende samarbeid og skaffe oss mer kunnskap.

Det finnes god generell kunnskap om vandringsatferden hos vill og oppdrettet laks, om forekomstene av rømt oppdrettslaks og omfanget av lakselus i naturen relatert til oppdrettsanleggenes beliggenhet. Denne viser at graden av oppdrettsaktivitet har betydning for mengden av rømt oppdrettslaks i elvene og forekomst av lakselus på den ville fisken. Dette vil gjelde så lenge det rømmer fisk fra anleggene og produseres lakselus i disse.

Studier av fiskerier og gytebestander fra alle deler av landet viser at elver som ligger i større soner med begrenset oppdrettsaktivitet, er minst frekventert av rømt oppdrettslaks. Det er også vist at andelen rømt oppdrettslaks i sjøfiskerier og gytebestander øker med økende tetthet av oppdrettsanlegg eller mengde utsatt smolt i anleggene.

Materialet som innsamles årlig i forbindelse med en landsomfattende overvåkning av laksebestandene, viser også at områder med minst oppdrettsaktivitet har minst forekomst av rømt oppdrettslaks i bestandene. De beste eksemplene her er Finnmark, Trondheimsfjorden og Jærkysten.

Den rømte laksen vil vanligvis vandre opp i elver i nærheten av rømningsstedet. Det er også slik at rømt oppdrettslaks trekkes mer mot elver med store bestander, og at store rømninger gir mer presis tilbakevandring til områder fisken er rømt fra.

Jeg er derfor glad for at Stortingets behandling av denne saken også har lagt stor vekt på helheten i innsatsen for å styrke laksebestandene. Her er det mange tiltak som ikke må ses på hver for seg, men i sammenheng, og som bidrar til at Norge kan ivareta sitt «regnskogsansvar»: Å sikre den nordatlantiske villaksen for fremtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Presidenten beklager for øvrig at han annonserte Jan Arild Ellingsen foran statsråd Børge Brende. Det var feil. Han er den neste på talerlisten. Og så prøver vi å pakke inn Asmund Kristoffersen etter Jan Arild Ellingsen.

Synnøve Konglevoll (A): Som det har gått fram av debatten, er det i denne saken et kompromiss mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet. Det er ingen hemmelighet at vi kunne ønsket å gå lenger, men vi har iallfall fått til et kompromiss som styrker bevaringa av villlaksen. Arbeiderpartiet har vært opptatt av at i 13 av de nasjonale laksefjordene skal det ikke være lakseoppdrett. Vi har også vært opptatt av at det er behov for sterkere tiltak. Vi peker i innstillinga på at lakselus, rømt oppdrettslaks og lakseparasitten Gyrodactylus salaris er viktige trusler mot villaksen, og at Regjeringa vil prioritere tiltak rettet mot disse truslene. Det skal utarbeides en forpliktende handlingsplan for gjennomføring av tiltak de neste tre årene. Vi viser til forslaget fra budsjettinnstillinga om at Regjeringa skal komme tilbake senest i forbindelse med neste budsjett med en vurdering av Direktoratet for naturforvaltnings handlingsplan mot gyro. Vi forventer at Regjeringa etter behandlinga av denne saken i dag gjør sine vurderinger til handling. Det ligger også inne forsterket politikk når det gjelder lakselus, herunder en mer aktiv politikk mot rømming, bl.a. V, om å innføre krav til propellbeskyttelse for båter brukt i oppdrettsnæringa. Og det er akkurat tiltakene mot rømming jeg vil be miljøvernministeren utdype. Flertallet sier i innstillinga: «rømt oppdrettslaks utgjør en betydelig trussel mot de ville laksestammene». Man tar også til orde for en null-visjon når det gjelder rømming. En nullvisjon er en ambisiøs målsetting, med tanke på at det i 2002 rømte om lag 630 000 fisk. Derfor vil jeg utfordre miljøvernministeren på at denne nullvisjonen må følges opp med handling, og jeg vil spørre: Hva vil miljøvernministeren nå gjøre for å nå denne visjonen?

Statsråd Børge Brende: Som jeg sa innledningsvis, synes jeg dette er en milepæl for bevaring av den atlantiske villaksen. Det er mange som har snakket i mange år om at vi burde fått til et vern, men i dag vil da Stortinget vedta at villaksen skal ha forkjørsrett i mange fjorder i forhold til annen type fisk, f.eks. oppdrettslaksen. Det er viktig, og jeg synes det er fint at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har inngått et solid og forutsigbart kompromiss her. Det er heller ingen hemmelighet at det har vært et behov for å øke innsatsen i forhold til gyrobekjempelse. I inneværende år har man økt denne til 16 mill. kr, fra et altfor lavt nivå fra tidligere, i samarbeid med Fremskrittspartiet. Regjeringen vil selvsagt komme tilbake med en gjennomgang av dette handlingsprogrammet som Direktoratet for naturforvaltning fremla i fjor, i forbindelse med budsjettet for 2004.

Når det gjelder rømning, er det et kjempeproblem, og når over 400 000 oppdrettslaks rømmer fra merdene i løpet av året og blander seg med villaksen, mener jeg at det er beklagelig at næringen ikke har tatt skikkelig ansvar her tidligere. Jeg synes at det forslaget komiteen nå har kommet med om at man skal ha krav om propellbeskyttelse, som et tiltak i tillegg til det fiskeriministeren har lagt opp til for øvrig, er fornuftig, og det har min fulle støtte. Et annet tiltak som fiskeriministeren har lagt opp til – som har ligget altfor lenge i en skuff i Fiskeridepartementet, men der skar da Ludvigsen igjennom – er å kreve ISO-sertifisering av disse oppdrettsanleggene. Det er helt nødvendig. Vi vil også ha krav til teknisk standard for anleggene for øvrig, forbedring av regelverk på driftssiden, vi vil komme med forslag om bedre rapporteringsrutiner og kvalitetssikring av rømningstall, og innføring av internkontroll og etablering av en havarikommisjon er også aktuelle tiltak for å få has på rømningen. Men poenget er at det er iallfall veldig uklokt å legge oppdrettsanlegg, hvor det er rømninger, rett utenfor verdens beste laksefjorder, slik enkelte ikke har motforestillinger mot i denne sal.

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg vet ikke om avslutningen på forrige replikk fra statsråden var myntet på Fremskrittspartiet, men det er iallfall bred enighet om å få gjort noe med de rømningstallene som oppdrettsnæringen har. Men i den forbindelse vil jeg gjerne spørre statsråden, som har profilert seg som en ivrig verneforkjemper med stor bekymring for det som skjer utenfor landets grenser: Hva har statsråden gjort, og hva vil statsråden gjøre, for å begrense og prøve å påvirke rømningstallene i andre land? I Irland rømte det 300 000 laks, fra Færøyene rømte det i 2001 600 000 laks, og fra Skottland rømte det i 2002 200 000 laks. Samtidig vet vi at det er mange land som har store mørketall, og da lurer jeg på hva statsråden har tenkt å gjøre i den forbindelse. For vi kan riktignok vedta ganske mye rart her på Stortinget, men vi kan ikke nekte laksen å svømme inn til kysten.

Statsråden nevnte at i disse sonene kunne man ha oppdrettet andre marine arter. Det er for så vidt helt riktig, men jeg har allerede registrert at protestindustrien, dvs. miljøvernorganisasjonene, som får statsstøtte av departementet, begynner å protestere mot torskeoppdrett og mot alle andre typer oppdrett. Så man kan jo ikke erstatte det med ny type oppdrett, for protestene vil komme uansett.

Så til slutt spørsmålet om midlertidige sikringssoner. Statsråden skriver i et brev til komiteen at vi har i dag langt bedre kunnskap om en rekke forhold med betydning for å kunne vurdere sonens effekt. Da vil jeg spørre statsråden: Hva slags undersøkelse viser han til?

Presidenten: Uten at det skal være noen kommentar for øvrig: Stortinget vedtar aldri noe «rart».

Statsråd Børge Brende: Det er helt riktig som representanten Korsberg var inne på, at den siste delen av min forrige replikk var myntet på Fremskrittspartiet i forhold til spørsmålet om klokskapen i å legge svære oppdrettsanlegg med store rømninger rett utenfor noen av verdens beste lakseelver. Så lenge oppdrettsnæringen ikke har fått skikk på rømningsbiten, vil også det arealvernet som Stortinget går inn for i dag, være en garanti for at også de ville laksestammene skal få leve i fremtiden. Representanten Korsberg sier at det er bred enighet om at man skal hindre disse rømningene. Men det er ikke nok å stå på Stortingets talerstol og si at vi er imot rømningene, poenget er at det må komme tiltak. Flere av de tiltakene var jeg innom i forrige replikkordskifte. Men så lenge det ikke er kontroll på det, registrerer jeg at det eneste partiet i Stortinget i dag som går imot at villaksen skal gis en forkjørsrett i en del av de viktigste nasjonale laksefjordene, er Fremskrittspartiet. Og Fremskrittspartiet må da ta ansvar for at man faktisk mener at det skal gå an å legge svære oppdrettsanlegg, hvor det rømmer tusenvis av oppdrettslaks og blander seg med villaksen, til slike fjorder.

Det er selvsagt riktig at også andre land sliter med dette problemet, og de får da rydde opp i sitt. Vi har nå startet med å rydde opp i de norske forholdene. Vi har de største og kanskje de viktigste villaksbestandene i hele verden. I den forbindelse har vi også et spesielt ansvar i forhold til det biologiske mangfoldet. Hvis oppdrettsnæringen nå får skikk på dette, vil også vår viktige eksportnæring ha et fortrinn, fordi den da vil ha et sterkere miljøstempel festet på seg. Da påhviler det alle å gi honnør hvis man får skikk på dette.

Når det gjelder de statsstøttede organisasjonene, bestemmer de ikke Regjeringens politikk – selv om de altså mottar statsstøtte og gjør en god jobb. Og som jeg sa i mitt innlegg: I fremtiden vil vi også åpne for andre marine arter, bl.a. i disse fjordene.

Hallgeir H. Langeland (SV): Lat meg starta med eit oppslag i Aftenposten i dag som går på at lakseoppdrettarane er teknisk konkurs, og at dersom ein held fram med den politikken som Stortinget har vedteke, nemleg å tildela 50 nye konsesjonar ut frå eit salderingsbehov på 240 mill. kr, vil situasjonen i næringa sannsynlegvis forverra seg.

No veit ein jo historia bak dette, der fiskeriministeren nærmast på sparket her i Stortinget først vedtok å tildela 40 konsesjonar og statsråd Børge Brende i samarbeid med Framstegspartiet så vedtok å tildela 50 til i budsjettbehandlinga. Så spørsmålet mitt er: Ser miljøvernministeren for seg at han kan gå inn på den linja som SV foreslo rett før jul, der ein stansar tildelinga av konsesjonar med utgangspunkt i at ein frå næringa si side og frå fagfolk si side faktisk bed om dette?

Punkt to er knytt til sjølve problematikken om villaks og villaksmeldinga. Eg synest det er bra at Regjeringa endeleg har lagt fram ei melding, for andre har somla med dette. Men så er spørsmålet: Kva er det ein har lagt fram? Og kven er det ein vel å samarbeida med? Det forundrar SV, med utgangspunkt i den profilen som miljøvernministeren har, knytt til miljøpolitikk. Som miljøvernministeren peiker på, har Noreg verdas viktigaste bestand av villaks, og me har gjennom Bern-konvensjonen og NASCO forplikta oss til å ta vare på dette. Villaksutvalet peikte på ei konkret løysing. Eit nærast samrøystes utval gjorde dette. Likevel vel miljøvernministeren ei anna løysing. Kvifor vel han ikkje SV og dei tolv miljøorganisasjonane som ønskjer eit betre vern?

Statsråd Børge Brende: Representanten Langeland er ofte opptatt av hvem regjeringspartiene samarbeider med i miljøpolitikken. Vanligvis er det jo budsjettforlik med Fremskrittspartiet som representanten Langeland ikke er fornøyd med. Nå er det også slik at han er forundret over at regjeringspartiene her har valgt å samarbeide med Arbeiderpartiet for å få til et godt forlik, et parti som jeg har forstått også er SVs prefererte samarbeidspartner i mange sammenhenger.

Nå tror jeg ikke vi skal legge så mye vekt på hvem vi samarbeider med, men på hva resultatet blir. I forbindelse med budsjettet fikk vi et godt miljøbudsjett i samarbeid med Fremskrittspartiet. Jeg synes at den avtalen vi nå har fått til med Arbeiderpartiet, er god. Jeg har registrert at noen mener at den innebærer et strengere vern for villaksen, mens andre mener at det er andre nyanser knyttet til det. Jeg skal ikke gjøre meg til noen dommer over det. Jeg synes at proposisjonen fra Regjeringen var god, men jeg synes også at det kompromisset som har kommet fram gjennom komiteens arbeid, er meget godt og meget solid. Det er ikke minst forutsigbart, fordi det er store partier som har sluttet seg til det, og det er noe vi kan videreføre i framtiden.

Så forstår jeg det også slik at SV er bekymret over tildelingen av konsesjoner og henviser til at Miljøverndepartementet har gjort det. Representanten Langeland vet meget godt at det er Fiskeridepartementet som tildeler disse konsesjonene. Men vi har et godt samarbeidsforhold, og Miljøverndepartementet er også høringspartner i disse sammenhengene.

Representanten Langeland sier at han er glad for at Regjeringen nå endelig har fremlagt en melding, og at det har tatt tid. Hele poenget er jo at det ikke er noen melding som ligger her, det er en proposisjon, slik at Stortinget i dag gjennom et plenarvedtak vil fatte vedtak om opprettelse av disse laksevassdragene og laksefjordene. Da vil det også være fjorder hvor villaksen har forkjørsrett, og de oppdrettsanleggene som er der, skal ut. Her skal altså villaksen som holder til utenfor verdens beste lakseelver, ha forkjørsrett. Det er det historiske.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Det ble for noen dager siden kommentert i noen av de større riksavisene at Stortinget var avventende i forhold til viktige saker, f.eks. gjaldt det debatten om Irak-krisen. Når man ser på salen i dag, i forbindelse med denne saken, som jeg ikke uten videre skal sammenligne med det som skjer i Irak, må man vel dra den samme parallellen, at Stortinget kanskje i større grad burde være mer engasjert i saker som man anser som viktige. Men det er vel ikke nødvendigvis slik at antallet personer i salen er synonymt med sakens viktighetsgrad, for i så fall hadde jeg vært bekymret.

Det det handler om, er likevel vern av villaksen. Jeg tror at vi har en kjempeutfordring i denne saken, for det det til syvende og sist handler om, er en balansegang mellom verneinteresser og næringslivsinteresser. Så vil det selvfølgelig være en politisk avveining hva som passer de enkelte partiene best, og det har vel også debatten her i dag vist. Det er iallfall for meg et paradoks at vi nå har en miljøvernminister som tidvis får mer stående applaus av SV enn av sine egne, men det er noe som jeg regner med at Høyre har kontroll på selv. Det skal jeg la ligge og ikke gå noe videre inn på.

Det er også slik at det etter hvert i Norge har utviklet seg mange typer vern, og det berører folk direkte og indirekte i ulikt omfang. Det er også slik at denne salen tidvis bekymrer seg mye for fraflytting fra distriktene og tilflytting til de større sentra. Da tror jeg at hvis vi skal være ærlige mot oss selv, henger dette sammen. Dess mer vern vi foreslår av ulik karakter, av ulik type, dess mer påvirker det livskvaliteten, hvordan folk faktisk opplever at de har det. Derfor synes iallfall jeg at vi skal være forsiktige med å tenke at vern er saliggjørende i forhold til livskvalitet. For noen vil det kanskje være det, for det finnes folk som er mer eller mindre ekstreme i alle varianter og i alle leier, men jeg tror at den gylne middelvei må være fornuftig her også. Jeg tror at med en økt satsing på bl.a. oppdrett, som flere har vært inne på, vil det kunne være med og redusere fraflyttingen fra distriktene. Vi må også se dette i sammenheng med de næringslivsmulighetene som finnes.

Videre har vi også etter hvert fått en del kystverneplaner som legger føringer for hva slags utvikling vi kan ha i forhold til oppdrett, som igjen legger store begrensninger, og som vi må ta innover oss når vi skal se på dette.

Så har det i denne saken vært snakket om oppheving av de midlertidige sikringssonene. Det har vært referert til når de ble innført, og det er vel nesten slik at det er hevdsrett på å la dem være permanente, men det håper jeg visselig ikke, selv om det forslaget som ligger her, etter mitt skjønn er å holde dem som i dag er berørt av midlertidige sikringssoner, for narr. Det man gjør her, er å si at man skal oppheve dem, men man lar konsekvensen være den samme. Det er altså ikke mulig for dem som ligger innenfor i dag, å få søkt ny konsesjon p.t., slik som jeg leser forslaget. Jeg forutsetter at flertallet har funnet at det skal være logikk i dette. Det er mulig at det er det, bare at jeg ikke ser det, men man burde kanskje ha tatt hensyn til gjennomstrømningen av ferskvann i forhold til lakselus. Man burde kanskje ha sett på rømningsproblemer i større grad enn det man tilsynelatende har gjort, og vurdert hver enkel fjord kanskje i et litt annet lys enn man faktisk har gjort. Jeg vil tillate meg å ta et eksempel fra min egen kommune. Jeg bor i en kommune som pr. i dag etter mitt skjønn har norgesrekord i vern, hvor over 60 pst. av landarealet er vernet gjennom ulike verneplaner. Vi har også en elv som er vernet, og vi fikk selvfølgelig også en midlertidig sikringssone i fjorden vår, som betyr at det legges føringer for oppdrettet. Det er en fjord med stor gjennomstrømning av ferskvann som gjør den ypperlig, og det har heller ikke vært rømningsproblemer der, meg bekjent. Men her viderefører man den midlertidige sikringssonen og lar de som holder til i denne fjorden, ikke få anledning til å videreutvikle sine selskaper. Det synes jeg er destruktivt. Man slår handa av dem på nytt igjen. Hadde det vært klimatiske eller andre forhold som tilsa at det var fornuftig å kjøre midlertidige sikringssoner videre, burde man ha gjort det. Men det er det ikke, bl.a. i denne fjorden. Ergo synes jeg man bommer.

Avslutningsvis skal jeg driste meg til å kommentere noe som statsråden sa i replikkordskiftet i dag. Han sa noe om forutsigbarhet. Hvis miljøvernministeren med forutsigbarhet mener at folk skal holdes i det uvisse, har han muligens truffet godt. Som sagt, for de som er berørt av de midlertidige sikringssonene, er ikke dette noen gledens dag. Tvert imot, de holdes videre for narr av stortingsflertallet, og det synes jeg ikke man skal gjøre. Da får man heller kalle en spade for en spade og enten si at vi skal ha dem permanent, eller så får man oppheve dem av respekt for dem som er berørt.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg beklager at jeg ikke var på plass i rett tid, men et medlem av Regjeringen holdt meg i et jerngrep på den andre siden av gaten her.

Jeg er imponert over resultatet av forliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, noe jeg med en viss grad av nøytralitet kan si siden jeg ikke sitter i komiteen som har behandlet denne særs vanskelige saken. Jeg har fulgt nøye med denne saken fra og med Villaksutvalgets innstilling og fram til dagens behandling.

Egentlig strekker min interesse seg tilbake til da jeg som åtte-niåring tok min første fire kilos villaks på stang og fram til dagens krevende situasjon i mitt bostedsfylke Møre og Romsdal, med en betydelig oppdrettsnæring og svært mange laksevassdrag og laksefjorder.

Dagens situasjon i store deler av landet krever nettopp det som forliket har fanget opp, en balanse mellom beskyttelse av villaksen kombinert med ivaretakelsen av vår meget viktige oppdrettsnæring.

Møre og Romsdal kan stå som et typisk eksempel på et område der en må finne en løsning både for oppdrettsnæringen og for villaks. Begge har svært stor betydning. I dette fylket finner vi landets tyngste forskningsmiljø på genetikk, oppdrett og avl av flere fiskeslag, ikke minst på laks, noe som også har stor betydning for eksport av kunnskap. Dette gjør at oppdrettsnæringen er meget betydningsfull i forskningsøyemed så vel som i næringsmessig henseende.

Jeg er enig i at en må rette meget stor oppmerksomhet mot de årsaksforhold som kan true villaksen. Forekomsten av vill atlantisk laks er i løpet av de siste ca. 30 år redusert med ca. 75 pst. Mange norske bestander har gått kraftig tilbake, og mange av de ca. 500 norske bestandene er meget sårbare.

Ut fra forskning vet vi at det er svært mange forhold som kan påvirke villaksen, f.eks. naturlige og ikke så lett forklarbare variasjoner i oppvekstvilkår i Atlanterhavet, forsuring av vassdrag, vasskraftutbygging, Gyrodactylus salaris, fysiske inngrep i vassdrag, beskatning, lakselus, rømming av oppdrettslaks m.m. Dette er komplekse årsaksforhold som krever mange forskjellige tiltak og forholdsregler i framtiden.

Et bidrag er opprettelse og forvaltning av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder som Stortinget i dag vil vedta. Med et slikt vedtak kunne en legge opp til store konflikter med oppdrettsnæringen, men jeg synes flertallet her har handlet svært klokt.

Jeg støtter opprettelsen av de navngitte nasjonale laksevassdrag, og jeg er meget godt tilfreds med det kompromiss som flertallet har funnet gjennom de angitte yttergrensene på de foreslåtte nasjonale laksefjorder. Gjennom dette har en f.eks. i Møre og Romsdal både beskyttet foreslåtte laksevassdrag og samtidig ivaretatt eksisterende oppdrettsanlegg i f.eks. Halsafjorden, Sunndalsfjorden og Romsdalsfjorden. Jeg er mer forundret over at ikke Fremskrittspartiet og SV kan gi sin støtte til nettopp disse løsningene.

Det er helt riktig å fjerne de midlertidige sikringssonene når en nå oppretter nasjonale laksefjorder. Å fastholde den gamle båndlegging av så store områder, ville ikke hjelpe villaksen. Det er akseptabelt at det i disse tidligere sikringssonene ikke tildeles nye konsesjoner før Stortinget senere har fullført behandlingen av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder, sett i lys av Samlet plan for vassdrag.

Jeg er ellers enig i komiteens sterke fokusering på tiltak for å hindre rømming. Det er helt uakseptabelt at rømming av laks igjen er skyhøy, noe som er til stor skade. Det tall som er nevnt tidligere i dag – om lag 630 000 rømte fisk i 2002 – er bortimot katastrofalt. Dette må oppdrettsnæringen ta ansvar for og omgående gjøre noe med.

Selv om lakselustrusselen mot villaks har avtatt, så er dette ennå ikke tilfredsstillende, og oppdretterne må sammen med myndighetene intensivere arbeidet for å redusere disse farene.

Gunn Karin Gjul (A): Forslaget om opprettelse av nasjonale laksefjorder og lakseelver er et viktig skritt i riktig retning for å sikre leveområdene til den atlantiske laksen. Den atlantiske laksen har i århundrer tapt mot skadelige inngrep utført av mennesker. I mesteparten av Europa forsvant villaksen allerede på 1800 tallet som en følge av forurensing og utbygging av de store elvene.

I løpet av de siste 30 årene er den samlede fangsten av atlantisk laks redusert med 75 pst. I USA er laksen nesten utryddet, og i Canada er bestanden så redusert at kommersielt fiske ikke er tillatt. Situasjonen for den nordeuropeiske bestanden er noe bedre. Men det innebærer at det nå ligger et tungt internasjonalt ansvar på Norge når det gjelder å forvalte den gjenværende bestanden av atlantisk laks på en bærekraftig måte. Vi forvalter nå alene nærmere halvparten av den totale bestanden.

I Norge har villaksen forsvunnet fra 60 vassdrag, og er i dag truet i nærmere 200 elver på grunn av menneskelig påvirkning. Sjøl om tilstanden for den atlantiske laksen er betydelig bedre i Norge, er vi nødt til å sette inn tiltak for å forhindre at vi kommer i tilsvarende situasjon som de andre landene.

Stortinget har i dag fått muligheten til å fatte vedtak som kan være helt avgjørende for å sikre at den atlantiske laksen overlever. Det er godt å kunne konstatere at flertallet tar ansvaret på alvor.

Det er opplagt at forurensing, kraftutbygging og lakseoppdrett er de største truslene mot villaksen. Villaksutvalget anbefalte derfor strengere regulering og overvåking av laksefiske, strengere krav til vannkraftutbygging og fiskeoppdrettere, og intensivering av forskning på problemet med Gyrodactylus salaris, lakselus og rømninger.

Flertallet, alle partiene unntatt Fremskrittspartiet, erkjenner at det er behov for restriksjoner i oppdrettsnæringa dersom villaksen skal reddes. Arbeiderpartiet mener det ikke er et enten–eller, men et både–og. Det er mulig både å ha en fortsatt ekspansiv og voksende oppdrettsnæring og samtidig ha et aktivt laksefiske i elvene våre. Men det innbærer at oppdrettsnæringa ikke kan få forkjørsrett i alle fjorder, og at det må stilles strengere krav til denne næringa.

Sjøl om det er snakk om milliardinntekter i oppdrettsnæringa, må vi ikke glemme at også laksefiske bidrar til arbeidsplasser og verdiskaping i mange små lokalsamfunn i Distrikts-Norge.

Kystkommunene i Trøndelag har store inntekter fra oppdrettsnæringa. De har de senere årene hatt lav arbeidsledighet og stor økonomisk vekst. Innlandskommunene har derimot opplevd fraflytting og økende arbeidsledighet. Deres mulighet er knyttet til bygdeturisme og inntekter fra de store lakseelvene.

I tillegg til at det ut fra et miljøperspektiv er viktig å ta vare på villaksen, er det også viktig ut fra å sikre bosetting og sysselsetting i næringssvake kommuner. Vi har ikke råd til å velge bort miljø og innlandskommuner for å profittmaksimere oppdrettsnæringa fullt ut.

Det er ingen hemmelighet at Arbeiderpartiet kunne tenke seg å gå lenger enn det som ble forliket med regjeringspartiene. Vi er likevel glad for resultatet av samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene. Gjennom kompromisset har villaksen fått et sterkere vern enn det Regjeringen hadde lagt opp til. Vi er spesielt glad for at vi nå får innført forbudssoner mot lakseoppdrett i mange laksefjorder, og ikke bare sier nei til ny virksomhet.

Arbeiderpartiet mener det er viktig å holde fast på at i de aller fleste nasjonale laksefjorder skal det faktisk ikke være oppdrett. Vi har også fått gjennomslag for at det ikke skal utdeles nye matfiskkonsesjoner i de områdene som har vært midlertidige sikringssoner, inntil neste runde om nasjonale laksefjorder og vassdrag er vedtatt av Stortinget i 2004–2005.

Vi tar i dag et viktig skritt i riktig retning. Om det er nok, vil bare framtida vise. Men gjennom sluttbehandlingen i 2004–2005, og ikke minst gjennom aktive tiltak i årene framover, har Arbeiderpartiet god tro på og godt håp om at villaksen skal få et sterkere vern.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Øyvind Halleraker (H): Behandlingen av denne saken har gått over lang tid, og jeg vil mene at komiteen har fått både ny og verdifull innsikt og kunnskap knyttet til så vel villaksens livsbetingelser som oppdrettsnæringens utfordringer.

I den offentlige utredningen «Til laks åt alle kan ingen gjera?» pekes det på en rekke trusler mot de verdifulle nordatlantiske laksestammene. Mye av dette er også fulgt opp i stortingsproposisjonen om laksevassdrag og laksefjorder.

Dessverre er debatten kommet noe ut av fokus ved at svært mye av argumentasjonen går på lakseoppdrett versus villaksen. På denne måten stigmatiseres en av Norges viktigste næringer urettmessig. Faktum er jo at utryddelsen av de 50 laksebestandene ikke er forårsaket av oppdrettsnæringen. Nei, det er helt andre årsaker, som har fått relativt liten oppmerksomhet i debatten, f.eks. sur nedbør, vassdragsutbygging og – selvfølgelig – gyrosmitte. Jeg vil hevde at forekomster av Gyrodactylus salaris i villaksens gytemiljø er selvforskyldt av villaksnæringen, og må håndteres deretter. Videre vet vi at lakselus er en naturlig parasitt som spesielt oppdrettsnæringen er opptatt av å redusere til et minimum. Økt saltgehalt i sjøen gir bedre livsbetingelser for lakselus.

Oppdrettsnæringens trusler mot villaksen dreier seg først og fremst om rømning. Dette er et problem som bransjen må ta alvorlig, og som det faktisk også er mitt inntrykk at den gjør. Målet må derfor være en nullvisjon for rømning, noe som antakelig er mulig ved økt fokusering på rømningssikre merder og spesielle tiltak for å unngå fysisk skade på merdene. Merking av laksen hindrer jo ikke rømning. Derfor har bransjen vært skeptisk til dette, en skepsis som også jeg tidligere har delt. Imidlertid ser jeg at merking f.eks. kan utføres sammen med vaksinering av fisken, som vil redusere kostnadene mye. Det kan også vise seg å være et verdiskapingspotensial i dette, idet sporbarhet og forbrukerforventninger om produktinformasjon kan optimaliseres og dermed tilfredsstille et framtidig markedsbehov. Det vil en av Norges viktigste eksportnæringer være tjent med.

Siri A. Meling (H): I løpet av de tre siste tiårene er verdens forekomst av vill atlantisk laks redusert med 75 pst. Den norske bestanden har også blitt redusert, men vi sitter allikevel igjen med ca. 25 pst. av den totale stammen internasjonalt. Det betyr at Norge i dag har en unik forekomst av villaks, og vi betraktes som kjerneområde for denne arten.

I USA er laksen nesten utryddet og ført opp på listen over truede arter. I Canada er bestanden så redusert at det ikke tillates kommersielt fiske. Det søreuropeiske bestandskomplekset er også meget svakt. Situasjonen for de nordeuropeiske bestandene er noe bedre. Denne informasjonen er et viktig bakteppe for å gi perspektiver på hvordan situasjonen for villaksen er, og for å påpeke at vi her også har et internasjonalt ansvar.

Mange har stilt spørsmål ved om vi trenger spesielle tiltak for villaksen nå som laksefangstene har steget kraftig i de siste årene. Det er riktig at de totale fangstene nå er fordoblet siden 1997, men de utgjør allikevel bare halvparten av det fangstene var på 1970-tallet. I Norge er en tredjedel av de gjenværende bestandene fortsatt truet eller sårbare.

Det er rene produkter fra et rent hav som er fortrinnet for norsk fiskeri- og havbruksnæring. Det har en kostnad å bevare den norske atlantiske villaksen som art, men det har også en kostnad om vi utrydder den. Vi skal ha opprett i Norge – mye mer enn i dag – men oppdrettsnæringen må være bærekraftig. Villaksen og oppdrettsnæringen må gå hånd i hånd.

Norsk næringsliv lever i stor grad av en langsiktig forvaltning av våre naturressurser. Fiske og havbruk – utpekt som sannsynlige hovednæringer den dagen petroleumssektoren reduseres – vil være avhengig av sunne hav- og fjordområder og av å kunne presentere en miljøprofil i verdenstoppen.

Balansegangen mellom miljøhensyn og næringsvirksomhet er ikke alltid like enkel, men jeg synes sluttproduktet i forbindelse med denne stortingsproposisjonen om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder har blitt et godt produkt, som kan ivareta disse hensynene på en god måte.

Leif Frode Onarheim (H): Under debatten har det kommet frem spørsmål om hvorfor man ikke fullt ut har fulgt Villaksutvalgets innstilling. På mange måter kunne jeg godt tenkt meg at det ville vært naturlig. På den annen side har jeg stor respekt for de høringer som komiteen skal gjøre. Vi har vært på mange høringer, vi har hatt mange innspill, og jeg går ut fra at de fleste i komiteen har merket seg at forskningsmiljøene etter hvert har fått en noe fastere holdning til hva de egentlig tror er hovedgrunnen til at villaksen blir truet. Det er noe av grunnen til at man har tatt en grundig gjennomgang og ikke i sin helhet fulgt Villaksutvalgets innstilling.

Jeg bad egentlig om ordet fordi jeg når det gjelder forslag nr. 18, ved nærmere gjennomgang har kommet frem til at utdeling av konsesjoner var en del av budsjettforliket mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet før jul. Av den grunn får jeg litt pustebesvær når det gjelder akkurat dette forslaget. Det skal være slik at når man inngår avtaler i Stortinget, skal de holdes. Man skal være troverdig i de avtaler man gjør. På den basis skulle jeg gjerne ha trukket forslaget. På den annen side har vi gjort en avtale med Arbeiderpartiet i denne saken som vi nå diskuterer, St.prp. nr. 79 for 2001-2002, og det gjør at jeg ikke kan trekke forslaget uten at det er enighet om det. Og det er ikke enighet om å trekke forslaget.

Forslaget ble fremmet etter sterkt påtrykk fra næringen, både fordi næringen jo ligger ganske vanskelig til økonomisk, og dessuten fordi det ville være rettferdig og rimelig at de som ønsket å ha anlegg, som ligger innenfor de midlertidige sikringsområdene, også skulle få anledning til å søke noen av de konsesjonene som skulle lyses ut.

På basis av det som er kommet frem – ønsket om å være troverdig og ønsket om ikke å skape problemer for det samarbeidet vi nå har med Arbeiderpartiet i denne saken – ber jeg om at forslag nr. 18 blir gjort om til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Representanten Leif Frode Onarheim har gjort om forslag nr. 18 til et oversendelsesforslag.

Torny Pedersen (A): Dette er en god dag for villaksen. Siden Villaksutvalgets innstilling NOU 1999:9 ble lagt fram, har ulike regjeringer arbeidet for å snu den negative utviklingen som var og er i ferd med å skje i forhold til de ville laksebestandene. Det er meget bra at flertallet i komiteen, dog ikke Fremskrittspartiet, mener det er nødvendig å beskytte villaksen ved å opprette nasjonale laksevassdrag og laksefjorder, selv om fangstene i Norge er fordoblet siden 1997.

I Norge ønsker vi å ta vare på villaksen, men vi ønsker også å ha et aktivt næringsliv der oppdrett er en del av virksomheten langs vår langstrakte kyst. For distriktene er dette en næring som er svært viktig. Den skaper arbeidsplasser og bosetting, og den skaper verdier.

Jeg bor ved Skjerstadfjorden i Nordland, en fjord hvor vannet er utrolig rent, da Saltstraumen renser de øverste 100 m hver 14. dag. Den er derfor meget godt egnet til oppdrett, fordi problemene med lakselus ikke finnes. Denne fjorden har hatt sikringssoner siden det ble innført i 1989, noe som selvfølgelig har hemmet oppdretterne i å videreutvikle arbeidsplasser. Om sikringssonene har hatt noen verdi for villaksen, strides de lærde om. Derfor er det bra at Arbeiderpartiet og regjeringspartiene er blitt enige om at disse sikringssonene skal avvikles, selv om det forutsetter at det ikke tildeles nye konsesjoner for oppdrett av laksefiske i disse områdene før neste runde med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er behandlet.

Samtidig er det viktig at de næringsaktørene som har hatt sikringssoner, ikke blir fratatt all mulighet til å søke nye konsesjoner. Derfor har Arbeiderpartiet og to av regjeringspartiene i dag lagt fram et forslag, som representanten Onarheim nettopp har omtalt, om å holde tilbake et rimelig antall av de 50 planlagte konsesjonene for matfiskoppdrett, slik at disse næringsaktørene har mulighet til en utvikling ved eventuelt nye konsesjoner etter neste behandling. Nå er det blitt et oversendelsesforslag, men det er jo der. Det er også viktig at statsråden legger neste sak som gjelder laksefjorder og laksevassdrag, fram til behandling så snart som mulig i forhold til næringen. Oppdrettsnæringen er opptatt av forutsigbarhet, ikke bare for seg selv og sin utvikling, men også for å imøtekomme de miljøkravene som Stortinget nå legger på denne næringen.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg er glad for at vi nå får et bedre vern om villaksen. Å bevare lakseartene er viktig ikke bare for det biologiske mangfold, men også for å bevare det naturlige liv i våre vassdrag.

For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å bidra til en balansert løsning mellom hensynet til vern av villaksen og oppdrettsnæringens interesser og muligheter for videreutvikling. Det er likevel villaksen, som i denne sammenheng er den svake part, som det må tas mest hensyn til.

Jeg er glad for den løsning regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har funnet fram til i komiteinnstillingen. I Trøndelag blir Trondheimsfjorden og Namsfjorden laksefjorder. Det er bra. Jeg er også glad for at de fleste gode lakseelvene som renner ut i disse fjordene, blir vernet som laksevassdrag.

Jeg har registrert at det meste av debatten har dreid seg om laksefjorder, her har konflikten vært størst. Debatten om elvene har vært mindre, men i villakssammenheng er det i elvene det største verdiskapingspotensialet ligger. Derfor er det viktig å verne om de gode lakseelvene.

I mitt fylke, Nord-Trøndelag, har en i denne omgang ikke tatt med Namsen og Verdalsvassdraget – to gode lakseelver. I mitt fylke er det vanskelig å forstå at fjorder vernes, mens elvene som renner ut i disse fjordene, ikke vernes. Jeg ser at Regjeringen vil vurdere å utvide antall laksevassdrag i forbindelse med Samlet Plan. Jeg har klare forventninger til at Regjeringen i neste runde bidrar til å gjøre de to elvene i mitt fylke, Namsen og Verdalsvassdraget, til laksevassdrag. Slik kan vi utvide vernet om villaksen og utvikle laksefisket i elvene som næringsveier. Det vil lokalsamfunnene stille opp på.

Harald T. Nesvik (FrP): Det er blitt en litt underlig avslutning på denne debatten. I den forbindelse vil jeg vise til representanten Torny Pedersen, som sa som følger: «Dette er en god dag for villaksen» – for så å argumentere for hvorfor det var viktig å oppheve sikringssonen som var rundt hennes egen stuedør, i hennes eget fylke, når det gjaldt Skjerstadfjorden.

Videre var vel Gunn Karin Gjul inne på viktigheten av restriksjoner i forbindelse med denne problemstillingen. Man skulle faktisk tro at vi hadde knapphet på areal i dette landet. Hverdagen er en helt annen. Er det noe vi har i Norge, så er det areal. Det er mulighet for en oppdrettsnæring til virkelig å kunne slå rot, til å utvikle seg og til å oppnå de eksportverdiene som vi har snakket om i en rekke festtaler i dette landet, og gang på gang fra denne talerstol.

I 1989 ble det opprettet 52 midlertidige sikringssoner. Noen er foreslått fjernet, noen er foreslått videreført. I den forbindelse vil jeg vise til at kanskje en av Norges desidert beste laksefjorder, eller oppdrettsfjorder, Storfjorden i Møre og Romsdal, er foreslått opprettholdt som sikringssone. Plasseringen av sikringssonene som en falt ned på i 1989, må da kunne sies å være meget vilkårlig. Man skulle tro at en eller annen person har sett på et kart, satt en strek og sagt at her skal sikringssonene være, uten å se potensialet de enkelte fjordene har, og uten å se på laksevassdragene som ligger innenfor disse fjordområdene.

Dersom man virkelig var opptatt av både næringen og villaksen, ville man i hvert fall vurdert, slik Fremskrittspartiet har foreslått, å skille mellom konsesjonene for laks og ørret. Regnbueørreten har ikke mulighet til å kunne formere seg med villaksen, og da burde regjeringspartiene, hvis de hadde vært opptatt av næringen, gått inn for dette forslaget – ikke minst fått dette utredet, noe som ikke er gjort.

Muligens ser enkelte på dette som en god dag for villlaksen, men undertegnede ser det som en katastrofe for oppdrettsnæringen, fordi man her viser manglende evne til å prioritere en næring som vi skal leve av i framtiden.

Sylvia Brustad (A): Etter det siste innlegget kunne det vært fristende å kommentere Fremskrittspartiets manglende vern om villaksen, men jeg skal la det ligge av hensyn til tida.

Jeg har noen kommentarer til forslag nr. 18, som representanten Onarheim nå har omgjort til et oversendelsesforslag. Fra Arbeiderpartiets side vil jeg gjøre det helt klart at i utgangspunktet er det ikke behov for verken å trekke forslaget eller å gjøre det om til et oversendelsesforslag, fordi vi mener at forslaget er veldig bra. Vi mener også, tatt i betraktning det Stortinget høyst sannsynlig kommer til å vedta litt senere i dag, at det er et helt riktig forslag. Men vi har forstått det slik at regjeringspartiene, som representanten Onarheim redegjorde for, har fått problemer i forhold til et tidligere budsjettforlik med Fremskrittspartiet. Jeg skal ikke kommentere det noe mer. Vi vil likevel akseptere at det blir gjort om til et oversendelsesforslag, men understreker at Arbeiderpartiet uansett mener nøyaktig det som står i forslaget. Og vi vil appellere til Regjeringa om ikke å dele ut de resterende konsesjonene med den hurtigtogsfart som det opprinnelig var lagt opp til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.