Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Kjell Magne Bondevik

• statsråd Erna Solberg

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg.

– Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Arbeidsledigheten vokser nå kraftig. Siden regjeringsskiftet høsten 2001 har ledigheten vokst fra om lag 60 000 til nå nær 100 000, dvs. omtrent 75 flere arbeidsledige pr. dag siden høsten 2001.

Spesielt alvorlig er det at antall langtidsledige øker, og at ledigheten blant unge og innvandrere øker. Og vi vet at ledigheten lett biter seg fast. Ledigheten går lettere opp enn ned. For Arbeiderpartiet er kampen mot ledigheten det viktigste i den økonomiske politikken. Vi mener at Regjeringen altfor lenge har vært altfor passive og ikke prioritert viktige tiltak mot den økende ledigheten. Mener statsministeren at en økonomisk politikk som har ført til en kraftig økning i arbeidsløsheten, 75 flere ledige pr. dag og kutt i dagpenger til de ledige, er en vellykket økonomisk politikk?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med representanten Stoltenberg i at ledighetssituasjonen er bekymringsfull. Derfor er kampen mot den økende ledigheten en hovedsak for Samarbeidsregjeringen. Vi fører en økonomisk politikk for bevisst å motvirke økende ledighet.

Ledigheten er vel nå omtrent på det samme nivået som da Jens Stoltenberg selv hadde et hovedansvar for den økonomiske politikken, nemlig da han var finansminister. Vi er ikke fornøyd med et slikt ledighetsnivå. Vi ønsker å bekjempe det. Derfor fører vi nå en økonomisk politikk som tar sikte på å redusere det som er en hovedårsak til ledighetsproblemet, nemlig et høyt norsk kostnadsnivå i våre bedrifter sammenlignet med dem vi konkurrerer med.

Når vi reiser rundt til bedriftene, får vi veldig klare signaler om at deres hovedproblem er en høy kronekurs og et høyt rentenivå. Samarbeidsregjeringen fører en økonomisk politikk som gjør at renten nå er på vei nedover. Den er nå 1 pst. lavere enn da vi overtok fra Stoltenberg-regjeringen. Kronekursen har begynt å synke. Dette vil kunne lette situasjonen. Sentralbanksjefen sa i sin årstale at den økonomiske politikken har bidratt til stabiliteten som gjør at vi nå kan få dette til.

I tillegg setter vi inn tiltak for aktivt å bidra til at de som er ledige, kan komme raskere over i ny jobb, både ved å styrke Aetat og ved å øke antall tiltaksplasser.

Jens Stoltenberg (A): Det er riktig at etter at kronekursen og rentenivået har vært på et rekordhøyt nivå og vi har hatt en sjelden stor avstand i forhold til det vi har i våre naboland, det dobbelte av hva det er i EU, er rentene og kronekursen på vei ned, og det er meget bra.

Problemet er at kronekursen er på vei ned fordi arbeidsledigheten er på vei opp. Det vi lyktes med på 1990-tallet, var jo at vi greide å bringe både kronekurs, rentenivå og arbeidsledigheten nedover. Kronekursen var stabil, rentene og arbeidsledigheten gikk ned.

Arbeiderpartiet har alltid advart mot å bruke økende ledighet som et virkemiddel i den økonomiske politikken. Målsettingen er å sikre norske bedrifter, sikre lav rente kombinert med lavere ledighet – ikke at økende ledighet blir hovedgrunnen til reduserte renter.

For øvrig har jeg lagt merke til at statsministeren nå begynner å legge skylden på opposisjonen. Opposisjonen, Arbeiderpartiet, har dekket inn alle sine forslag til påplussinger på statsbudsjettet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg tror nok det er for enkelt å si at kronekursen er på vei ned fordi arbeidsledigheten er på vei opp. Det er nok en helt klar sammenheng mellom et synkende rentenivå og en synkende kronekurs. Og etter at sentralbanksjefen holdt sin årstale i forrige uke, som var vanskelig å lese som noe annet enn et varsel om nye rentereduksjoner, har nedgangen på kronekursen skutt fart. Det sier noe om forventningene i markedet, og det viser at denne politikken virker.

Ellers vil ikke Samarbeidsregjeringen bruke ledighet som et virkemiddel i den økonomiske politikken. Tvert om, for oss er full sysselsetting et hovedmål i den økonomiske politikken. Derfor har vi også gitt betydelige skatte- og avgiftslettelser for bedriftene våre, slik at de skal klare å bevare arbeidsplasser og å skape nye. Arbeiderpartiet har vært imot flere av disse. Hvis Arbeiderpartiets politikk hadde blitt vedtatt, kunne situasjonen for næringslivet ha blitt enda vanskeligere.

Presidenten: Ettersom temaet er såpass alvorlig, vil presidenten tillate fire oppfølgingsspørsmål – først Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Jeg tror ikke det kan være tvil om at det er én årsak til at renten nå går nedover og at kronekursen er blitt svekket: de stadig stigende ledighetstallene som vi er vitne til. Det er vel ingen ting i det statsbudsjettet som sist ble vedtatt, som nå på nyåret skulle tilsi en endring i forhold til det som var før, annet enn at arbeidsledigheten dessverre er på vei oppover. Dette er selvfølgelig veldig dramatisk, og det betyr at det er nødvendig med tiltak fra samfunnets side for å hindre dette. Det er helt ufruktbart av Regjeringen å skylde på opposisjonen, og det er selvfølgelig like ufruktbart at man ikke sammen klarer å finne gode, nødvendige tiltak for å få arbeidsledigheten ned. Det som forbauser meg, er at Regjeringen hele tiden snakker om på lengre sikt, om revidert og om statsbudsjettet, om at det skal komme en bedring en eller annen gang i en udefinerbar framtid, men samtidig er det altså nye mennesker som stadig vekk må stemple inn på arbeidskontoret.

Tidligere har man i slike situasjoner gjort noe. For eksempel la regjeringen Willoch i sin tid fram en påskepakke, fordi det var nødvendig å få aktivitet fort. Da er min utfordring til Regjeringen: Vil regjeringen Bondevik ta initiativ til strakstiltak allerede før revidert budsjett for å få hjulene i gang?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: La meg først si at jeg er enig med representanten Djupedal i hans bekymring for stigende arbeidsledighet. Den rammer mange familier og setter disse i en vanskelig situasjon. Derfor er det en hovedsak for Samarbeidsregjeringen å bekjempe denne ledigheten.

Vi er ikke ute etter å skylde på opposisjonen, men vi må si fra om at hvis man nå legger om finanspolitikken, som faktisk har bidratt til å redusere renten og kronekursen, da slår vi inn på en feil vei, som kan komme til å øke ledigheten, som kan undergrave kampen mot ledigheten, og det kan ikke Regjeringen sitte rolig og se på. Dette har jeg tillatt meg å si fra om, fordi vi nå ser tendenser i Stortinget til at man vedtar en rekke utgiftsforslag uten inndekning. Samtidig vet vi at skatte- og avgiftsinntektene til staten ser ut til å bli lavere enn opprinnelig budsjettert, og dette kan til sammen skape en veldig utfordring i behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Vi må ikke stelle oss slik at budsjettopplegget sprekker.

Presidenten: Hill-Marta Solberg – til oppfølgingsspørsmål.

Hill-Marta Solberg (A): Et av hovedproblemene med å klare å styre den økonomiske politikken på en god måte er jo at Regjeringen har inngått en budsjettavtale med Fremskrittspartiet uten at de egentlig har et parti som da sammen med Regjeringen står bak det økonomiske opplegget gjennom året.

Jeg opplever det som en ren ansvarsfraskrivelse fra statsministeren når han i dag både i artikler og i radio beskylder opposisjonen for å bidra til økende ledighet, beskylder Arbeiderpartiet nærmest for å løpe rundt i Stortinget og danne flertall uten å vise til inndekning. Jeg må spørre: Mener statsministeren at den påplussingen som stortingsflertallet gjorde for å hjelpe folk som har problemer med strømregningen, bidrar til økende ledighet? Statsministeren sier at man i Stortinget vedtar «en rekke» forslag. Jeg lurer på hvilke andre forslag det har blitt flertall for i Stortinget etter jul?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er ingen ren ansvarsfraskrivelse. En statsminister må ha anledning til å delta i den offentlige debatt og si fra. Det har statsministeren gjort, og det kommer jeg til å fortsette med, fordi Arbeiderpartiets politikk på dette området er forvirrende. I det ene øyeblikket sier man at Regjeringen har brukt for mye penger, og i neste øyeblikk er man med på forslag – og ikke bare når det gjelder dem som rammes av høy strømregning – som vil drive utgiftene opp. Dette er dobbeltkommunikasjon. Man må velge én linje, og da må man bestemme seg for om man mener at Regjeringen bruker for mye eller for lite penger. Dette har statsministeren tillatt seg å si fra om. Det gjelder ikke bare dette med strømregningen. Det gjelder f.eks. dem som har barnehageplass betalt av sine bedrifter. Dette ønsker Arbeiderpartiet å subsidiere gjennom skattesystemet, og man har vedtatt det sammen med andre partier, uten inndekning – et forslag som for øvrig har en dårlig fordelingsprofil.

Presidenten: Øystein Hedstrøm – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Hedstrøm (FrP): Vi opplever i dag at deler av norsk industri forvitrer, legger ned sin virksomhet eller flytter til utlandet, og vi har passert over 100 000 arbeidsledige. Også skipsfarten, som i mange år har bevist sin egen fortreffelighet og i fjor seilte inn over 80 milliarder kr i eksportinntekter til Norge med betydelige ringvirkninger og over 70 000 arbeidsplasser på land, opplever store problemer, fordi vi i Norge ved Regjeringen ikke vil gi de samme rammebetingelsene som man har i EU, der man har som mål å bygge seg opp som maritim stormakt før år 2010. Vil statsministeren, som har ansvaret i Regjeringen, nå innføre nettolønnsordninger, nøyaktig de samme ordningene man har i EU, så kan skipsfarten og sjøfolkene våre brette opp skjorteermene og gjøre resten av jobben selv?

Presidenten: Presidenten er litt i tvil om sammenhengen mellom oppfølgingsspørsmålet og hovedspørsmålet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nå ligger det som kjent et Dokument nr. 8-forslag til behandling i Stortinget som går inn på disse spørsmålene, og regjeringspartienes standpunkter blir avklart i den forbindelsen. Vi har så langt ikke gått inn for en generell nettolønnsordning, og det er heller ikke slik at alle våre konkurrentland på dette området har det. Mønsteret er ganske varierende. Det som er et problem for vår skipsfart, er mye av det samme som for næringslivet for øvrig: et høyt rentenivå og en høy kronekurs. Det er nå på vei nedover. Hvis vi klarer å fastholde en politikk på dette området, forhåpentligvis også med Fremskrittspartiets bistand, som vi inngikk et budsjettforlik med, vil disse problemene gradvis bli redusert.

Vi har også varslet at vi vil ha en gjennomgang av alle ordningene for vår skipsfart ved å legge fram en melding for Stortinget om dette. Da kan vi analysere hvordan våre konkurransevilkår er i forhold til våre konkurrentland.

Presidenten: Odd Roger Enoksen – til oppfølgingsspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg er enig med statsministeren i at situasjonen i norsk næringsliv for øyeblikket er slik at det kreves et bredest mulig samarbeid i Stortinget for å unngå at arbeidsledigheten skal fortsette å øke. I så måte har selvsagt Regjeringen et problem i forhold til den samarbeidspartneren de har valgt i Stortinget, i og med at Fremskrittspartiet så snart anledningen byr seg, springer fra de avtaler de har inngått, og inngår andre forlik i Stortinget.

Men mitt spørsmål til statsministeren er: I den situasjonen vi nå er, skal Samarbeidsregjeringen fortsatt gjennomføre betydelige skattelettelser, skattelettelser som i hovedsak vil være rettet mot privatpersoner, og som i så måte vil virke forbruksdrivende? Det er det vi minst av alt trenger. Det vi nå trenger å gjøre, er å satse på å bygge opp næringslivet, satse på investeringer både i forhold til forskning, i forhold til nyskapning, osv. Hvordan har Regjeringen tenkt å møte denne situasjonen? Skal man fortsatt gi skattelettelser og samtidig kutte i bevilgningene over offentlige budsjetter til både forskning, nyskapning og velferdstjenester?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig i at vi skal bruke skatteinstrumentet for å stimulere til forskning og nyskapning. Det har da vitterlig Samarbeidsregjeringen gjort. Det er vi som har lagt fram og fått vedtatt SkatteFUNN-ordningen som nå gjøres gjeldende for alle norske bedrifter, altså at bedriftene kan sette av til forsknings- og utviklingsarbeid og få skattefradrag. Dette har blitt et veldig populært opplegg. Det er over 3 000 bedrifter som nå har søkt om et skatteproveny på ca. 1 milliard kr. Denne ordningen virker. Den bidrar til forskning og nyskapning.

Ellers er det jo en feilaktig påstand å si at vi har lagt fram skattelettelser som hovedsakelig går til private og husholdninger – tvert om! Cirka fire femtedeler av de skatte- og avgiftslettelsene Samarbeidsregjeringen har lagt fram og fått vedtatt, har gått til næringslivet og bedriftene. Det gjelder f.eks. fjerning av investeringsavgiften, som det for så vidt var flertall for tidligere, avskrivningsregler, flypassasjeravgift, dobbelbeskatning på utbytte (presidenten klubber), redusert toll osv.

Presidenten: Det var de oppfølgingsspørsmålene vi rakk å ta.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det var godt at presidenten slo det fast!

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg er glad for at statsministeren skryter av enkelte ting som Fremskrittspartiet fikk til under forhandlingene med regjeringspartiene om budsjettet.

Jeg har et spørsmål til statsministeren i samme lei som vi nå har vært innom. Han hevder at vi må føre en stram finanspolitikk, og at politikken må være i samsvar med budsjettet. Det har vi hele tiden merket oss. Men siden budsjettet ble vedtatt, har det skjedd meget dramatiske ting. Finanspolitikken er reelt sett blitt mye strammere enn planlagt, gjennom de skyhøye økningene i strømprisene. Det er det ene. Det andre er at arbeidsledigheten har vokst dramatisk, og at vi derved har fått økt utgiftene til arbeidsledighetstrygd og redusert skatteinntektene. Derfor er behovet for en egen tiltakspakke mot arbeidsledighet noe som nå bør tas opp. Jeg vil spørre statsministeren: Vil han sørge for at vi enten før eller i hvert fall som en del av revidert nasjonalbudsjett får en tiltakspakke mot økende ledighet som følge av at forutsetningene er endret dramatisk i virkelighetens verden i forhold til det de var under budsjettbehandlingen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen vil selvsagt i revidert nasjonalbudsjett komme mye inn på ledighetssituasjonen og vurdere tiltak for ytterligere å bekjempe den. Men det er samtidig viktig at vi ikke forandrer på det finanspolitiske opplegget, for da kan vi risikere å sette de rentereduksjonene og den reduserte kronekurs som nå er på vei, i fare.

Jeg viser også her til sentralbanksjefens tale, hvor han omtalte finanspolitikken og sa:

«Handlingsregelen» – altså for uttak fra Petroleumsfondet – «er blitt fulgt. Det gir i seg selv et godt bidrag til stabilitet.»

Dette var en klar karakteristikk av at Regjeringens økonomiske opplegg nå virker fornuftig for å få renten og kronekursen ned. Det er det viktigste bidraget til å bekjempe ledigheten. Innenfor de rammene er vi selvsagt innstilt på å drøfte tiltak mot ledighet, både når det gjelder tiltak som aktivt kan sette folk i arbeid, og tiltak innenfor arbeidsmarkedsetaten som kan bidra til at de som er ledige, raskere får ny jobb. Det er også et visst nytt interessant trekk i ledighetsbildet. Det er at relativt mange med høy utdanning, bl.a. innenfor IKT-bransjen, nå går ledige. Det kan kreve andre typer tiltak enn de tradisjonelle som man har brukt tidligere for å bekjempe ledigheten.

Men jeg vil igjen gjerne slå fast at Samarbeidsregjeringen tar ledighetsutviklingen på alvor. Det er en hovedsak for oss å bekjempe økende arbeidsledighet, fordi dette er et stort problem for dem som blir gående ledige. Det er ikke noe Regjeringen sitter passivt og ser på.

Carl I. Hagen (FrP): Handlingsregelen ble brutt med 2 milliarder kr allerede i inneværende års budsjett. I mellomtiden har altså inntektene sunket, og utgiftene har økt. Hvis man følger handlingsregelen, må enten Regjeringen øke skatter og avgifter eller redusere andre utgifter ytterligere. Begge deler vil medføre en økning i ledigheten. Er det virkelig slik at man skal, som andre også hevder, bruke en økt arbeidsledighet som hovedvirkemiddel i politikken for å få ned rente og kronekurs? Det er vi uenig i. Vil f.eks. Regjeringen sørge for at man når man aksepterer et moderat lønnsoppgjør, men likevel ikke et nulloppgjør, går inn med to tiltak, nemlig instruks til alle selskaper der staten har innflytelse om en forsvarlig lederlønnspolitikk i samsvar med det som vanlige folk får, og tilbud om skatte- og avgiftslettelser for å prøve å få til et frivillig nulloppgjør?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Handlingsregelen er ikke brutt. Den såkalte glatting når det gjelder realavkastningen, altså det å ta en forventet realavkastning over flere år og ikke mekanisk bare for det enkelte år, er ikke i strid med handlingsregelen. Det er i samsvar med handlingsregelen. Så Regjeringen har ikke brutt handlingsregelen. Det fikk vi jo sentralbanksjefens klare ord for. Han sa:

«Handlingsregelen er blitt fulgt».

Dette er et direkte sitat. Det er også dette som gjør at politikken nå begynner å virke, i den forstand at rente og kronekurs går ned. Samarbeidsregjeringen vil overhodet ikke bruke arbeidsledigheten som et virkemiddel, verken for å få renten ned eller for andre formål. Full sysselsetting er vårt hovedmål i den økonomiske politikken. Men da er det viktig å få renten ned.

Det inntektspolitiske samarbeidet som vi har innledet med partene i arbeidslivet, er også et viktig element i kampen mot arbeidsledigheten. Jeg har gjort det helt klart at lederne innenfor både staten og det private må gå foran og vise moderasjon hvis man skal forvente at arbeidstakerne skal gjøre det samme.

Presidenten: Presidenten vil tillate tre oppfølgingsspørsmål – først Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (A): Jeg synes det var en interessant runde mellom statsministeren og representanten Hagen. Det som er spesielt interessant, er at det er Fremskrittspartiet som er denne regjeringens parlamentariske basis, slik Carl I. Hagen selv har formulert det. Kristelig Folkeparti og Høyre valgte etter valget å danne regjering basert på støtte fra Fremskrittspartiet og har valgt å vedta budsjetter gjennom budsjettavtale med Fremskrittspartiet.

Samtidig ser vi at Fremskrittspartiet og Regjeringen er dypt uenige om hvordan den økonomiske politikken skal føres, og det skaper noe av den uforutsigbarhet, noe av den usikkerhet og noen av de problemene som norske bedrifter og norske arbeidsplasser sliter med. Derfor mener jeg det vi nå har vært vitne til, nemlig diskusjonen mellom Fremskrittspartiet, som er Regjeringens parlamentariske basis ifølge dem selv, og regjeringspartiene, understreker behovet for at vi får mer forpliktende samarbeid mellom partier i Stortinget, slik at vi kan ha stabile og forutsigbare regjeringsforhold her i landet. Jeg ville være tilhenger av et sentrum/venstre-samarbeid og lurer på hva statsministeren egentlig er tilhenger av.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nå skjønte jeg at Arbeiderpartiets parlamentariske leder la opp til en regjeringsdebatt. Statsministeren leder en samarbeidsregjering som jeg mener var det naturlige resultat av stortingsvalget høsten 2001, som styrer, og som styrer godt.

Stoltenberg har slått til lyd for et samarbeid mellom Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Nå forstod jeg at Senterpartiets nye, kommende leder nærmest avlyste det for et par dager siden. Når vi ser hvordan disse partiene spriker i sentrale utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål og i sentrale økonomisk-politiske spørsmål, ser jeg med en viss undring på det alternativet representanten Stoltenberg søker å bygge opp. Disse tre partiene er jo også uenige om bunnplanken i den økonomiske politikken, nemlig penge- og kredittpolitikken, og utformingen og praktiseringen av handlingsregelen. Så Samarbeidsregjeringen er det klart beste alternativet.

Presidenten: Per Sandberg – til oppfølgingsspørsmål

Per Sandberg (FrP): Jeg skal ikke forlenge debatten om regjeringskonstellasjoner, men jeg registrerer at Stoltenberg sannsynligvis burde ha kommet seg inn i regjeringslokalene fortest mulig for å bevise det som de påstår i opposisjon, og som de ikke gjør i posisjon.

Men det jeg ønsker å utfordre statsministeren på, er det å bruke arbeidsledigheten i forhold til kronekurs og rente. Jeg har veldig lyst til å tro på statsministeren. Vi vet at i dag går flere tusen anleggsarbeidere og folk innenfor byggebransjen ledige, og vi vet at det ligger mange prosjekter både i veisektoren og innenfor byggesektoren som bare venter på å bli igangsatt. I en situasjon da arbeidsledigheten er økende, burde vel Regjeringen iverksette noe i forhold til disse prosjektene, uten at det vil påvirke verken kronekurs eller rente, men rett og slett få folk ut av arbeidsledighetskøen, og derigjennom også spare de midlene som staten må utbetale i arbeidsledighetstrygd.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Vi er nødt til å se sammenhengene i den økonomiske politikken. Det var vel tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland som sa at alt henger sammen med alt. Slik er det også her.

Det er veldig mange prosjekter en kunne fristes til å sette mange penger inn i, og som isolert sett er fornuftige, men så kan resultatet bli galt. Hvis vi f.eks. nå blåser opp de offentlige budsjetter i løpet av dette året, står vi i fare for å undergrave kampen mot ledighet ved at renten ikke går ned, slik vi ønsker, og heller ikke kronekursen. Veldig mye av det som nå kastes fram om dagen, er jo tradisjonell motkonjunkturpolitikk som en førte på 1980-tallet og til dels på 1990-tallet, og som jo ikke gav de ønskede resultatene. Jeg må minne om at i 1993 – for øvrig under en arbeiderpartiregjering – var arbeidsledigheten rekordhøy, den var oppe i ca. 130 000. Vi må ikke føre en politikk som fører oss tilbake dit.

Presidenten: Øystein Djupedal – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Statsministeren henviste til Gjedrems årstale. Denne talen kan vel vanskelig forstås på noen annen måte enn som en innrømmelse av feil Sentralbankens styre har gjort gjennom flere år i form av feil vektlegging av det pengepolitiske mandat. Det ser man også i praktiseringen av dette mandatet, som nå heldigvis har fått en noe bredere tilnærming. Det betyr at det er denne ensidige vektleggingen av inflasjon, som også denne regjeringen har forsvart hele tiden, mens man ikke tar hensyn til produksjon, sysselsetting og ikke minst en stadig sterkere krone, som har slått norsk industri ut. Det er det som har slått norsk industri ut, ikke noe annet, i så stor grad.

Nå ser vi heldigvis at Gjedrem også i framtiden forhåpentligvis velger å vektlegge dette annerledes, altså at man tar med helheten i økonomien, ikke bare inflasjon. Da er mitt spørsmål til statsministeren: Er statsministeren enig i denne tilnærmingen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg har ikke noe å bemerke til sentralbanksjefens tilnærming til dette i sin årstale. Det var en klar anerkjennelse av at finanspolitikken nå virker. Det jeg har sagt i de siste dager, er at nå må vi ikke forskusle dette.

Det er helt riktig, som representanten Djupedal sier, at det mandat Sentralbanken har fått, ikke er en ensidig vektlegging av bare ett kriterium, at det skal siktes inn mot en inflasjon på 2,5 pst. på sikt noen år fram. Men innenfor den rammen har Sentralbanken en viss skjønnsmessig vurdering, og det utøves. Vi har ingen planer om å endre retningslinjene for Sentralbanken, som for øvrig ble lagt fram av den siste arbeiderpartiregjeringen, og som fikk bred tilslutning her i Stortinget.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Det foregår en veldig viktig og alvorlig dragkamp i Sikkerhetsrådet om hvilken vei som nå skal velges framover. På den ene siden står USA og Storbritannia utålmodige og peiser på i forhold til å ta i bruk militære virkemidler.

På den andre siden står Tyskland, Frankrike og Russland og vil at våpeninspektørene skal få mer tid. Det ser ut som om det såkalte FN-sporet har delt seg i to. Mitt spørsmål til Regjeringen er: Hvilket av FN-sporene støtter regjeringen Bondevik?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg vil ikke være enig i at det er to FN-spor. For meg er FN-sporet fredssporet. Det at det pågår en dragkamp forut for en behandling i Sikkerhetsrådet, er faktisk ikke unormalt – det er det normale. Slik var det også før vedtaket av resolusjon 1441, som jo førte til at våpeninspektørene fikk komme inn igjen i Irak, og at Irak for første gang beklaget invasjonen i Kuwait.

Vårt syn er at dersom våpeninspektørene nå kan rapportere om framgang, slik at fortsatte inspeksjoner og kontroll er meningsfylt, ja så skal våpeninspektørene få mer tid. Her følger vi en helt konsekvent linje, og jeg synes det er riktig at vi nå får høre våpeninspektørenes rapport tilbake til Sikkerhetsrådet. Først da har vi et grunnlag for å bedømme hvorvidt de fortsatt kan gjøre en meningsfylt jobb inne i Irak. Det er vårt håp, og det er vårt ønske. For den norske regjering er det maktpåliggende at vi kan få avvæpnet Irak uten bruk av militær makt, altså gjennom en fredelig løsning.

Det må også føyes til at det er først når Irak er satt under press, at de innleder et samarbeid. Det tror jeg ingen kan komme fra. Det er et paradoks for oss alle. Det var først da resolusjon 1441 ble vedtatt, at Irak åpnet landet for inspeksjoner. Og det var først etter nytt press gjennom både Blix" første rapport og utenriksminister Powells innlegg i Sikkerhetsrådet at de gikk videre på et fortsatt samarbeid.

Nå har Saddam Hussein fortsatt en sjanse. Hvis han fullt ut samarbeider med våpeninspektørene, mener vi det fortsatt er en mulighet for en fredelig løsning, og det er den norske regjeringens linje.

Kristin Halvorsen (SV): Paradoksene er vel flere enn som så. Det er vel slik at hvis USA og Storbritannia hadde kunnet ture fram akkurat som de ville, ville det vært krig i forhold til Irak for lenge siden. Det som har skapt det handlingsrommet som våpeninspektør Blix og hans folk kunne bruke til å legge nettopp det presset på Saddam Hussein som gjør at man også får innrømmelser fra Iraks side, er at det dras en flanke der Tyskland, Frankrike og Russland insisterer på at man skal ha mer tid, fordi den jobben faktisk er meningsfylt. Er det virkelig slik at man ikke har andre ambisjoner i utenrikspolitikken enn å lene seg tilbake og vente på hva som skjer i Sikkerhetsrådet, mens andre, toneangivende land er med på å skape det handlingsrommet som faktisk kan bety at denne konflikten kan få en fredelig løsning? Det er jo ikke slik at det er mangel på krigstrusler mot Saddam Hussein som har kjennetegnet den siste situasjonen. Det er vel heller mangelen på troen på at det faktisk kan bli en fredelig utgang.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen har langt høyere ambisjoner enn bare å lene seg tilbake, og vi lener oss ikke tilbake. Vi har vært aktive, vi er aktive, og vi bruker våre kanaler – både statsminister, utenriksminister, vår delegasjon i FN og våre ambassader i de viktige land.

Men Kristin Halvorsen var inne på noe. Det kunne ha vært krig for lenge siden hvis vi ikke hadde fått USA inn på FN-sporet. Det er nettopp det jeg har framholdt gang på gang: Hvis vi hopper av FN-sporet ved å forhåndskonkludere, legitimerer vi også at andre gjør det, som f.eks. USA. Det har jeg tillatt meg å si – og det mener jeg fortsatt – ville ha økt krigsfaren. Det er derfor det er så viktig å holde USA og Storbritannia og de andre på FN-sporet. Hvis Sikkerhetsrådet klarer å samle seg, tror jeg det er den beste måten å unngå en militær konflikt på. Det er det den norske regjering nå arbeider for. Kan inspeksjoner fortsatt være meningsfylte, vil vi gå inn for det.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Carl I. Hagen.

Carl I. Hagen (FrP): Sjefen for våpeninspektørene, Hans Blix, og den forrige sjefen, fra 1991 til 1998, professor Ekeus, også fra Sverige, har begge sagt at grunnen til at inspektørene i det hele tatt kom tilbake og ble akseptert inn i Irak igjen, var at resolusjon 1441 ble koblet sammen med militære troppeforflytninger og klargjøring til krig. De sier at uten at det var en troverdig trussel om en FN-aksjon, ville ikke inspektørene ha kommet inn i det hele tatt.

Er statsministeren enig i at det ansvaret som England og USA har tatt for å demonstrere også villighet til at FN kan sette makt bak sitt krav, er en forutsetning for inspektørenes arbeid, og at ikke engang gratispassasjerene Russland, Frankrike og Tyskland ville fått inspektørene inn hvis det ikke var for denne innsatsen og de store kostnader som USA og England har påtatt seg? Og er han enig i at den eneste muligheten til en fredelig løsning er at Saddam Hussein gir seg fordi han er redd for at det blir en aksjon?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er riktig at det er kombinasjonen av resolusjon 1441 og en trussel og et press som gjør at Irak gradvis har samarbeidet mer. Men det hører med i den paradoksale situasjonen som Irak-konflikten er, at det er også signalene om at det kan bli en fredelig utgang på denne konflikten hvis Saddam Hussein samarbeider, som gir meg håp om at det kan bli en fredelig løsning. For hvis Irak hadde stått overfor en situasjon hvor det var bare ett svar, nemlig krig, ville heller ikke Irak ha samarbeidet. Men fordi Irak også står overfor muligheten for at et samarbeid kan gi en fredelig løsning, øker det sjansene for det. Derfor mener jeg også at alle de som uttaler seg, og som demonstrerer for fred, faktisk har den funksjonen at de også er med og gir fredssporet et innhold. (Presidenten klubber.) Situasjonen er full av paradokser …

Presidenten: Tiden er ute.

Kjetil Bjørklund – til oppfølgingsspørsmål.

Kjetil Bjørklund (SV): Situasjonen i hele Midtøsten er meget spent som en følge av den militære opptrappingen rundt Irak og også på grunn av konflikten mellom Israel og palestinerne. Det har vært stor enighet i lang tid om at konflikten mellom Israel og palestinerne må løses før det kan bli stabilitet i regionen. Israel gjør ikke nok for å bidra til en fredelig løsning, til tross for gjentatte FN-resolusjoner.

I denne situasjonen har Norge igjen økt importen av forsvarsmateriell fra Israel. Synes statsministeren at det er uproblematisk at Norge kjøper forsvarsmateriell fra Israel i en slik situasjon? Eller kan statsministeren være enig i at det er et litt uheldig politisk signal å sende til omverdenen nå?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg må slå fast at norske myndigheter ikke har innført noen boikott av varer fra Israel, heller ikke på forsvarssektoren. Et forslag om dette ble faktisk avvist her i Stortinget i juni i fjor, slik at stortingsflertallet har ikke ønsket å slå inn på en boikottlinje. Stortinget er kjent med regelverket: Norge selger ikke våpen til land som er i krig, eller hvor krig truer, eller hvor det er borgerkrig. På den bakgrunn vil kjøp som utløser gjenkjøpsforpliktelser, ikke være aktuelt, og det er det da heller ikke i tilfellet Israel. Norsk våpenkjøp vurderes ut fra våre behov og den til enhver tid rådende situasjon i leverandørlandet. Det eksisterer ingen generelle retningslinjer med hensyn til anskaffelse av forsvarsmateriell fra land som er i en krigslignende situasjon, men det eksisterer særskilte retningslinjer for forsvarsmateriell fra Israel, og de tilsier at våpenkjøp herfra skal forelegges Forsvarsdepartementet og godkjennes av forsvarsministeren. Det er gjort også i disse enkelttilfeller.

Presidenten: Åslaug Haga – til oppfølgingsspørsmål.

Åslaug Haga (Sp): Irak-konflikten har utløst en splittelse også innen NATO. Vi skal ikke overdrive den saken, men saken må håndteres. Uenigheten i NATO har aldri dreid seg om det som Regjeringa stort sett har framstilt det som, et spørsmål om hvorvidt man skulle forsvare Tyrkia ved en krig i Irak. Det har alle vært enige om. Men det som er det underliggende spørsmålet, og det spørsmålet som må håndteres, er hvorvidt man ønsker at NATO skal utvikle seg til å bli en mer offensiv allianse, eller om NATO skal fortsette å være det det hovedsakelig har vært, en defensiv allianse. Noen land må nå altså aksle ei trøye i forhold til å bidra til å redusere spenningene i NATO. Norge har en mulighet til å gjøre det som NATO-land og fordi vi er utenfor EU, et EU som er dypt splittet i dette spørsmålet. Spørsmålet mitt til statsministeren blir da: Ønsker Norge å aksle ei trøye i forhold til å bidra til å bygge ned spenningen i NATO, eller vil man også her legge seg på en defensiv linje?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, verken her eller i andre spørsmål legger vi oss på en defensiv eller passiv linje. Vi ønsket å bygge ned de spenninger som hadde bygd seg opp i NATO, og som heldigvis i den aktuelle situasjon – alt når det gjaldt spørsmålet om forsvaret av Tyrkia – fant sin løsning, faktisk med aktiv norsk bistand. Så i den akutte situasjon var Norge aktiv, og vi vil være det framover. Jeg er enig med representanten Haga i at NATO har vært og skal være en allianse som i hovedsak har en defensiv karakter. Men som kjent, under NATO-toppmøtet i Praha, som jeg selv deltok i i fjor høst, vedtok NATO nye retningslinjer hvor vi også ser kampen mot masseødeleggelsesvåpen og kampen mot terror som viktige utfordringer. Det har jeg forstått at representanten Haga ikke er uenig i, og jeg har også forstått det slik at hun var enig i den linje som Regjeringen la seg på når det gjelder forsvar av Tyrkia i en eventuell krigssituasjon.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg vil stille et spørsmål til kommunalministeren. Kommunene sliter med for stramme økonomiske rammer. Kommunalministeren har gjentatte ganger sagt at kommunene kan spare store beløp og konkurranseutsette tjenester. Høyre-styrte Asker kommune har prøvd ut kommunalministerens oppskrift. I media de siste dagene har vi fått sjokkrapporter om tilstandene ved Risenga sykehjem, et sykehjem som drives av private. En pårørende sier det slik til VG:

«Jeg gjorde selv mye av jobben som sykehjemmet egentlig hadde ansvaret for. Men jeg vil på ingen måte kritisere pleierne. De gjorde alt de maktet. Jeg kritiserer det pengejaget som har gjort sitt inntog i pleiesektoren i Asker».

Mitt spørsmål til statsråden er: Mener virkelig statsråden at kommunene skal løse sine problemer ved å legge eldreomsorgen ut på anbud?

Statsråd Erna Solberg: Jeg tror ikke at kommunesektoren i dag kommer til å løse sine problemer bare ved å legge eldreomsorgen ut på anbud. Men jeg har lyst til å minne om at vi har ganske mange gode eksempler på at det faktisk er spart midler, at ikke minst bruken av konkurranse gir effektivitet også i offentlig sektor, altså innenfor kommunesektoren selv. Et interessant eksperiment er gjort i Os kommune, der samme sykehjem har to forskjellige avdelinger, og den ene er konkurranseutsatt, den andre er ikke konkurranseutsatt. Der sier lederen av den kommunale delen at det er helt åpenbart at den konkurranseutsatte delen bidrar til at de får et press og et incitament til å drive bedre, fordi de hele tiden kan sammenligne seg med andre som finner bedre driftsformer. Jeg mener at bare det å bruke konkurranse som instrument – det betyr ikke nødvendigvis at de private skal vinne anbudene – gjør at man finner frem til bedre organisasjonsformer. Så tror jeg at lignende eksempler som de fra Risenga vil man finne mange steder i offentlig sektor også. Jeg har sett mange rapporter tidligere som nettopp viser til at situasjonen i en del sykehjem også i offentlig sektor kan være vanskelig, ikke minst hvis det på de ikke best bemannede delene av døgnet dukker opp nye pasienter og man ikke er forberedt, og det ikke er god nok kontakt mellom dem som skriver ut, og dem som skal ta imot, nye pasienter. En av de interessante tingene som ofte skjer ved konkurranseutsetting, er at politikerne går fra å være forsvarere av det bestående til å være kritikere og lage bedre systemer for å følge opp anbudene, og derfor får man også mer offentlig debatt knyttet til resultatene i privatiserte og konkurranseutsatte sykehjem. Men jeg tror ikke at det går an å si at Risenga og det som er tilfellet der, på dette området er spesielt eller annerledes, og at ikke disse situasjonene kunne oppstått også på offentlige sykehjem.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg takker for svaret. Situasjonen på dette sykehjemmet er slik at fylkeslegen nå frykter at to dødsfall ved sykehjemmet skyldes bemanningssituasjonen. Ambulansepersonell måtte i mellomjula lete i 45 minutter før de i det hele tatt fant en pleier som kunne ta imot en pleietrengende pasient. Ordføreren i Asker, når han skal forklare dette, er mer opptatt av å snakke om anbudspapirene enn å snakke om ansvar. Jeg skjønner godt at kommunalministeren kan oppfatte dette som effektivt, og jeg forstår godt at de ansatte opplever et press. Mitt spørsmål er likevel: Er dette god eldreomsorg, og er det slike tilstander kommunalministeren vil ha rundt omkring i Norges kommuner? Er det dette som skal være konsekvensene av konkurranseutsetting?

Statsråd Erna Solberg: Nei, jeg tror ikke at dette er god eldreomsorg. Jeg tror vi har mye igjen før vi finner gode måter å drive eldreomsorgsinstitusjoner på, hvor kvalitet står sentralt.

Det er helt klart at vi har for lav bemanning en del steder innenfor eldreomsorgen. Men når Arbeiderpartiet nå velger å gjøre det til et spørsmål bare knyttet til konkurranseutsetting, tror jeg dessverre at denne situasjonen er utbredt også i norsk offentlig eldreomsorg. Vi har dårlig organisering av brukerressursene en del steder, og vi har for lav bemanning.

Jeg synes det er viktig at vi i forbindelse med konkurranseutsetting gjør en jobb knyttet til hvilke kvalitetskrav som skal settes. Et av de interessante anbudsprosjektene som vi har sett i løpet av det siste året, er i Trondheim kommune, som fordi de har god kontroll over utgiftene sine, har valgt å konkurranseutsette med en gitt pris og spørre: Hvilken kvalitet får vi for dette? De oppnår derfor en konkurranse om bedre kvalitet i eldreomsorgen, og ikke bare om å spare penger.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Per Sandberg.

Per Sandberg (FrP): Slike situasjoner som representanten Hanssen viste til i sitt hovedspørsmål, kan vi også finne i offentlige institusjoner som ikke er satt ut på anbud. Dette begynner å bli et generelt problem fordi mange kommuner sliter med underskudd. De aller fleste kommunene er styrt av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og det er i forhold til prioriteringer i den enkelte kommune at slike situasjoner oppstår.

Vi er alle enige om at eldreomsorgen nå lider under prioriteringer og stram kommuneøkonomi. Er det ikke nå på tide at også Regjeringen og statsråden følger opp Fremskrittspartiets ønske om en statlig fullfinansiering av både eldreomsorg og skole, slik at vi slipper den ansvarspulveriseringen som vi nå ser? Kommunene skylder på staten, og staten skylder på kommunene. Nå må staten inn med en fullfinansiering av disse oppgavene, slik at vi slipper slike situasjoner som det ble referert til i hovedspørsmålet.

Statsråd Erna Solberg: Det er mange store utfordringer i eldreomsorgen fremover. Jeg tror ikke svaret på de utfordringene er statliggjøring. Jeg tror svaret er å sørge for at det er flere som ønsker å jobbe i eldreomsorgen, at ressurser i dette landet blir styrt fra administrasjon og over på tjenesteyting, og at vi får god balanse mellom institusjonsplasser og en god hjemmebasert omsorg. Alt dette gjøres faktisk bedre i kommunesektoren enn hvis det gjøres av staten. Og det blir vel ikke mer penger av at staten overtar det? I så fall burde svaret vært å gi mer penger til kommunene over budsjettet. Da hadde de også laget en bedre løsning.

Jeg ser at det er mange utfordringer vi er nødt til å gjøre noe med, men jeg har også lyst til å si at når vi i 2002 kom i en underskuddssituasjon, var det bl.a. fordi vi fikk et høyt lønnsoppgjør midt i året som gjorde det vanskelig for kommunene å styre. Og det er dessverre slik at et høyt lønnsoppgjør (presidenten klubber) også går på bekostning av tjenestene.

Presidenten: Jens Stoltenberg – til oppfølgingsspørsmål

Presidenten kommer til å være like brutal mot alle når det gjelder taletiden. De fleste her har så lang erfaring i Stortinget, særlig med klokke og taletid, at de ser når tiden er ute.

Jens Stoltenberg (A): Jeg har et oppfølgingsspørsmål til statsministeren.

Risenga sykehjem har vært et flaggskip for dem som ikke bare ønsker privatisering, men kommersialisering inn i eldreomsorgen og sykehjemstjenestene. Private bedrifter har som hovedmålsetting å tjene penger, å få avkastning på investert kapital, og å gå med overskudd og altså få inntjening. Det kan ikke være hovedmålsettingen i eldreomsorgen. Der må kvalitet, omsorg og nærhet være hovedmålsettingen. Og det er det som er problemet med den økende kommersialiseringen og privatiseringen vi nå ser innenfor eldreomsorgen.

Dette har Bondevik tidligere advart veldig kraftig mot, bl.a. i en gripende god kronikk, hvor han advarer sterkt mot å la private kommersielle aktører få for stor rolle innenfor eldreomsorgen. Han mener at sykehjemspasienter i siste del av livet vil bli stelt av folk som ikke har tid til å holde dem i hånden. Kristelig Folkeparti vil derfor være varsomme med å la kommersielle aktører ta over innenfor helse- og sosialsektoren. (Presidenten klubber.)

Spørsmålet er om Bondevik er enig med kommunalministeren, som oppfordrer til mer kommersiell bruk (presidenten klubber).

Presidenten: Unnskyld meg, Jens Stoltenberg. Dette med taletiden gjelder deg også! (Munterhet i salen.)

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg vil stå ved det jeg skrev i denne «gripende gode» kronikken, som jeg fikk en så flott karakter av fra representanten Stoltenberg.

Kommunene har jo en viss frihet på dette området. Og det er klart at når de skal fastsette anbudsbetingelser og avgjøre hvem som eventuelt får et slikt oppdrag, så skal nettopp kvalitet og omsorg være avgjørende kriterier og ikke maksimal inntjening eller profitt for dem som måtte få oppdraget. Så det er opp til kommunene å være veldig strenge, og det er min oppfordring at de skal være det, slik at eldreomsorgen preges av kvalitet.

Derfor tror jeg ikke at private firmaer her vil få eller bør få en dominerende stilling. Jeg tror det offentlige i all hovedsak skal drive dette. Det avgjørende er at det offentlige har ansvaret for at det drives, og med kvalitet. Så får den enkelte kommune innenfor disse rammer benytte den friheten de har.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Mitt spørsmål går også til statsministeren.

SV og statsministeren er enige om at det er kvaliteten som er viktigst. Da har også statsministeren og Regjeringen et ansvar for å definere den kvaliteten. For det vil også styre ressursbehovet i kommunesektoren.

Slik det er nå, er det nesten ingen som tjener på de private tilbudene. Hittil har det vært urealistisk lave tilbud. De private tilbudene har vært preget av konkurs og dårlige tilbud til brukerne samt avvikling, og veldig mange kommuner og bydeler må ta over sykehjem som har gått med underskudd. De problemene disse kommunene får, kan veldig mange kommuner få etter hvert hvis man fortsetter med Regjeringens løsning med mer konkurranseutsetting.

Vil statsministeren ta ansvar for at kvalitetsmålene blir satt først, og at vi etterpå definerer hvor mye penger som skal til for å oppfylle disse kvalitetsmålene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen tar ansvar når det gjelder kvalitetsmål, både innenfor helsetjenesten og i eldreomsorgen. Når det gjelder eldreomsorgen spesielt, kommer det nå nye kvalitetsnormer som gir innhold til kvaliteten i eldreomsorgen.

Hvis det blir slike erfaringer som det representanten Karin Andersen nå refererte til, regner jeg med at det er noe kommunene merker seg og tar konsekvensen av. Det finnes nok ikke bare slike dårlige eksempel. Det finnes nok også noen andre som er klart bedre. Men det er det offentliges ansvar å fastsette kvalitetsnormer innenfor omsorgstjenestene. Det ansvaret har selvsagt staten. Det ansvaret har kommunene, og de må ta affære hvis det ikke holder i praksis.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg skal få stilla eit spørsmål til kommunalministeren.

Regjeringa grunngir den knalltøffe kommuneøkonomien med fare for press i økonomien. Men det å gi meir pengar til kommunane betyr at ein hindrar kutt og ikkje auka aktivitet, og dermed ikkje press, medan det å gi skattelette er å stimulera til større privat forbruk og dermed bidra til press. Samla skattelette for 2002 og 2003 er minus investeringsavgifta nær 11 milliardar kr. Folk med låg inntekt har med Regjeringa og Framstegspartiet sitt opplegg fått nokre hundrelappar, medan folk som tener ein halv million kr, ifølgje tal frå Regjeringa har fått 6 000 kr, og høgare inntekter langt meir. Regjeringa har varsla 14 nye milliardar kr i skattelette. Samtidig kjem meldingar om rekordstram kommuneøkonomi med kutt i skule og omsorg. Meiner statsråden verkeleg at barn og eldre skal ta kostnadene med Høgre sine skatteløfte?

Statsråd Erna Solberg: Den viktigste delen av de skattelettelsene denne regjeringen så langt har gjennomført, har gått til næringslivet. Jeg må si at jeg skjønner ikke en debatt som dreier seg om at hvis vi har høye lønnskostnader i dette landet, 36 pst. høyere enn gjennomsnittspartnerne våre, skal vi bidra til at industrien også har høyere kapitalkostnader, samtidig som vi sørger for at vi får konkurranseulikhet på alle områder, som fører til at bedriftene flytter raskere ut. Derfor har det vært viktig å gjøre en del av de skatteendringene for å stimulere til at bedrifter blir i landet, sørge for at det er folk som er interessert i å investere i norsk næringsliv. Hvis vi ser f.eks. på fiskeindustrien, hadde det vært viktig at vi hadde fått flere til å stille opp på det.

Jeg ser ikke det som en motsetning til at vi også klarer å satse innenfor kommunene. Kommunene har fått vekst i inntektene i år, men utgiftene har vokst mer. Da er spørsmålet: Er det viktigste å gi mer i inntekter eller å ha en politikk som går til angrep på hvordan utgiftene dannes? Det siste er det viktigste for å få bedre kommuneøkonomi.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg vil be statsministeren svara på eit oppfølgingsspørsmål.

Regjeringa sin stramme kommuneøkonomi, vedteken med støtte frå Framstegspartiet, inneber over 100 stengde kyrkjer, reduksjon i kyrkjelege stillingar, forslag om eigendelar ved vigsel og gravferd. Senterpartiet ynskjer å slå ring om ei open og inkluderande folkekyrkje. Vi opplever det absurd at ei Kristeleg Folkeparti-leidd regjering ikkje eingong kan syta for at ei slik fellesskapsordning som kyrkja er, er tilgjengeleg. I tillegg er der stygge kutt overfor barn og unge. Vi vil ikkje godta dette. Vi vil heller ikkje godta at Regjeringa snakkar vekk skatteletten til aksjeutbytte og redusert toppskatt med at han gjekk til næringslivet. Her er pengar som kan fordelast betre. Meiner statsministeren at barn og eldre no skal betala kostnadene med Høgre sine skatteløfte?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Svaret på det er selvsagt nei. Fire femtedeler av skatte- og avgiftslettelsene har gått til lettelser for bedriftene. Hadde vi ikke gitt dem, hadde situasjonen for mange av dem vært enda vanskeligere og kanskje ledigheten høyere. Jeg vet at det er partier her på Stortinget som gjerne vil øke skatte- og avgiftstrykket, også for næringslivet. Det er å undergrave kampen mot arbeidsledigheten. Det ønsker ikke Samarbeidsregjeringen. Det som har vært gitt av personskattelette, har i stor grad vært gitt til dem med lave inntekter bl.a. gjennom økt minstefradrag.

Jeg er glad for at Senterpartiet vil slå ring om en åpen folkekirke. Det ønsker også Samarbeidsregjeringen. Vi er i gang og ser spesielt på kirkeøkonomien. Det er veldig ulike prioriteringer i kommunene på dette området. Vi ser både på kortsiktige og på langsiktige tiltak for å gi bedre balanse i Den norske kirkes økonomi, slik at vi skal unngå slike eksempel vi har hatt noen av nå sist vinter, som også henger sammen med den ekstreme situasjonen på kraftmarkedet og strømprisene.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Reidar Sandal.

Reidar Sandal (A): Mange kommunar har svært trong økonomi. Det rammar skuletilbodet til barn og unge. Dessutan slår det svært negativt ut for tilbodet som eldre og pleietrengande har sterkt behov for. Statsråd Solberg har vore avvisande når desse forholda er blitt nemnde. Nytt materiale viser at kvardagen er svært alvorleg i mange kommunar. Underskota er store, og situasjonen har ikkje vore så ille gjennom heile etterkrigstida, hevdar Kommunenes Sentralforbund. Er statsråd Solberg like avvisande som før til påpeikinga av pengemangel i kommunane, eller er statsråden i det minste blitt litt audmjuk overfor problema som eldre pleietrengande slit med?

Statsråd Erna Solberg: Jeg er veldig ydmyk overfor de problemene som er i kommunesektoren. Det er ingen tvil om at 2002 var et vanskelig år, for man fikk mye høyere utgifter midt i året enn det man hadde forutsatt. Derfor kom veldig mange i en underskuddssituasjon fordi de hadde veldig kort tid til å ta inn igjen et rekordhøyt lønnsoppgjør fremforhandlet av Kommunenes Sentralforbund. Jeg har lyst til å si at jeg synes det er påfallende at en organisasjon som ramser opp alle grunnene til hvorfor underskuddet er oppstått, glemmer å nevne den ene grunnen som de selv hadde kontrollen over som arbeidsgiverpart, og ikke nevner lønnsoppgjøret som er det de fleste kommunepolitikere jeg møter, nevner først på listen av hva som brakte 2002 i utakt.

Vi er nødt til å jobbe med å få brukt ressursene bedre innenfor kommunesektoren, få grep om utgiftsveksten i Norge som en helhet, slik at de økte inntektene og den økningen av penger som kommunesektoren faktisk får inn, går til bedre tjenester og ikke bare til å dekke økte utgifter i årene fremover.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Jeg vil få lov til å følge opp overfor statsministeren, for jeg syntes det var interessant i stad å oppleve den forskjellen mellom statsministeren og kommunalministeren når det gjelder synet på konkurranseutsetting som et godt virkemiddel for å spare penger i kommunesektoren, for det er jo det dette går ut på.

Jeg har lyst til å spørre statsministeren om han deler det synet som kom fram i Nettavisen i dag, nemlig at kommunalministeren også kan tenke seg å kutte i kommunesektoren i revidert, slik at presset på tjenestene blir enda verre enn det de er i dag. Én av metodene kommunene da kan bruke, er f.eks. å effektivisere skolestrukturen sin, legge ned en grendeskole. I mange tilfeller er jo det som skjer da, at statsminister Bondeviks friskolelov gir foreldrene mulighet til å opprette en privatskole, med det resultat at staten har like store utgifter, kommunene sparer ingen penger – og de sitter igjen med bare én mulighet, å kutte i eldreomsorgen. Er statsministeren enig i dette?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Statsråd Solberg har ikke vært intervjuet av Nettavisen. Hun har ikke sagt det som representanten Karin Andersen nå refererer til, ifølge henne selv i hvert fall, og det velger jeg å tro på. Så dermed blir jo grunnlaget for spørsmålet egentlig borte.

Vi har i budsjettavtalen med Fremskrittspartiet sagt at vi skal ha en ny gjennomgang av kommuneøkonomien i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Som jeg har pekt på tidligere i spontanspørretimen, er situasjonen foran revidert nasjonalbudsjett ganske utfordrende, fordi noe av inntektene blir redusert, og Stortinget har vedtatt og er i ferd med å vedta nye utgiftsøkninger, som kan skape en sprekk. Det har vi tillatt oss å si fra om og advare mot. Så skal vi samtidig legge fram kommuneøkonomiproposisjonen for neste år. I den forbindelse har kommunalministeren sagt, senest på TV i går kveld, at det vil komme nye, friske penger til kommunesektoren.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp): Mitt oppfølgingsspørsmål går også til statsministeren, for dette handler om en alvorlig situasjon for kommuneøkonomien, og dermed om det offentlige velferdstilbudet. Jeg er for så vidt enig med kommunalministeren i at det er ikke bare konkurranseutsetting som er problemet, men det er kommuneøkonomien i sin helhet. Det er et tankekors når ordførere fra Kristelig Folkeparti sier at man hører statsministeren og Kristelig Folkeparti si at kommuneøkonomien skal være satsingsområde nr. 1 – og så kommer kommunalministeren og varsler innstramminger. Er det rart at man lurer på hvem som egentlig styrer?

Kristelig Folkeparti er jo et parti som tradisjonelt har ønsket å balansere det private forbruket i forhold til den offentlige velferden, ut fra den erkjennelsen at hvis man slipper opp for mye i det private forbruket gjennom skatteletter, har man mindre rom til satsingen på offentlig velferd. Jeg er nødt til å spørre statsministeren én gang til, ut fra det han har sagt tidligere i dag: Hvordan ser statsministeren på det dilemmaet i forholdet mellom privat forbruk og offentlig velferd, når Regjeringen allerede har gitt 19 milliarder kr i skattelette og har lovt titalls milliarder mer?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Hadde vi ikke gitt disse skatte- og avgiftslettelsene som for 4/5-dels vedkommende har gått til næringslivet, kunne situasjonen for våre bedrifter og sysselsettingen vært enda mer alvorlig enn den er. Vi følger klare strategier for å bekjempe ledigheten, for å ha en stram finanspolitikk som skal få ned rente- og kronekurs, for skatte- og avgiftslettelser til bedriftene, mer satsing på forskning og utvikling og en styrking av Aetat. Dette er en aktiv kamp mot ledighet, og det er noe av det viktigste for å beholde en sterk offentlig velferd.

Rentereduksjonen på 1 pst., som vi har bidratt til, har for øvrig gitt kommunesektoren en gevinst på ca. 800 mill. kr. Det hører også med i bildet. Jeg vet om flere kommuner som nå ser dette som et klart bidrag.

Samarbeidsregjeringen og Kristelig Folkeparti står, siden det ble spurt spesielt om det, for en videreutvikling av velferdssamfunnet, og vi er fullstendig klar over at kommuneøkonomien i så måte er viktig. Derfor er vi også opptatt av å bringe en balanse mellom inntekter og utgifter i kommunesektoren, og det arbeidet er i gang.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme. Vi går over til den ordinære spørretimen.