Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Per-Kristian Foss

• statsråd Laila Dåvøy

• statsråd Torild Skogsholm

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Hill-Marta Solberg.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg har et spørsmål til finansministeren.

Arbeidsledigheten fortsetter å øke, og vi nærmer oss 100 000 ledige. Økningen kommer over hele landet, og bare i industrien ble det 3 700 flere ledige sist måned. Regjeringens svar har jo i lang tid vært et stramt budsjett, lavere rente og lavere kronekurs. Arbeiderpartiet er enig i det, men har hele tiden også ment at Regjeringen har vært for passiv utover det å få vedtatt et stramt budsjett. Nå har Regjeringen varslet tiltak i revidert nasjonalbudsjett for å møte den økende ledigheten.

Da er mitt spørsmål: Betyr det at Regjeringen nå erkjenner at det er nødvendig å foreta seg noe utover det å få vedtatt et stramt budsjett, og innser finansministeren at arbeidsmarkedstiltakene må økes, og at staten må bidra mer aktivt til nyetableringer, bl.a. gjennom distriktspolitikken og næringspolitikken, når ledigheten øker?

Statsråd Per-Kristian Foss: Det er ikke behov for å innse det, for det står innskrevet i Regjeringens budsjettdokument, nasjonalbudsjettet, som ble behandlet i Stortinget i fjor, at usikkerheten om videre ledighetstall er stor, og at vi vil komme tilbake til spørsmålet, bl.a. om nivået på sysselsettingstiltakene, i revidert budsjett, som Stortinget får den 15. mai i år.

For øvrig er det riktig at det har vært en tendens til økende ledighet. Når det gjelder de tall som Aetat offentliggjorde i går, sier administrasjonsministeren i en uttalelse fra i går at tallene bekrefter en utvikling i arbeidsmarkedet som vi lenge har vært bekymret for. Vi kommer med en vurdering av situasjonen og mulige tiltak i revidert. Da er det viktig at de tiltakene ligger innenfor rammer som bidrar til å løse det hovedproblemet som nå representanten Hill-Marta Solberg også pekte på, nemlig et stramt budsjett som kan bidra til fortsatt kronekursdemping og rentenedgang.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg takker for svaret.

Jeg må også få minne om at da vi i Arbeiderpartiet presenterte vår bekymring for økende ledighet under behandlingen av årets budsjett, ble det karakterisert som svartmaling. Nå har tydeligvis Regjeringen også fått et annet syn på det.

Gjennom media i dag forteller finansministeren at han vil gi opp å kjempe for den differensierte arbeidsgiveravgiften. Den har jo vært et av de beste virkemidlene staten har rådd over i distriktspolitikken. Når denne ordningen nå står for fall, trues altså hver fjerde arbeidsplass i privat sektor i Nord-Troms og Finnmark og hver sjette arbeidsplass i privat sektor i det øvrige Nord-Norge. Dette vil bli en svært alvorlig situasjon, og mitt spørsmål er: Hva vil finansministeren gjøre for å unngå at et stort antall arbeidsplasser i distriktene forsvinner når Regjeringen nå, etter sigende, gir opp kampen for den differensierte arbeidsgiveravgiften?

Statsråd Per-Kristian Foss: Etter sigende – jeg uttalte meg ikke om dette til avisene i dag, og det jeg er gjengitt på der, er korrekt.

Vi har ikke gitt opp kampen for å beholde vesentlige deler av dagens differensierte arbeidsgiveravgift, men som representanten er vel kjent med, ble dette spørsmålet behandlet av EFTA-domstolen i 1999. Vi tapte der muligheten for å beholde endringen i ubegrenset tid. Fristen er nå der. Og la meg si det slik: De uttalelsene som representanten Schjøtt-Pedersen, på vegne av Arbeiderpartiet, antar jeg, har i dagens aviser om et fullstendig bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift utenfor sone 5, altså tiltakssonen Nord-Troms og Finnmark, er ikke riktige. Det er etter EUs regler ikke nødvendig å gå så langt.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Verre sløsing i et samfunn enn å ha ledige hender, finnes knapt. Dette taper den enkelte på, dette taper samfunnet på, dette taper næringslivet på, dette taper alle på. Og det betyr at i slike tider som vi er inne i, må staten drive aktiv motkonjunkturpolitikk for å få ledige hender i arbeid. Jeg registrerer at statsministeren nå har tatt dette problemet mer på alvor. Vi og flere andre partier har vært i samtaler med statsministeren og hans folk, der også finansministeren var til stede. Det setter vi pris på. Vi tror det er nødvendig med en nasjonal dugnad for å få ledige hender i arbeid. Vi har masse uløste oppgaver i vårt samfunn, mange ting som alle ser trengs å utbedres, bygges eller å få til, samtidig som vi vet at det finnes titusener ledige hender som kan gjøre jobben. Derfor er det nødvendig å kombinere her.

La meg da stille to helt konkrete spørsmål: Mange skolebygg i Norge må bygges, utbedres, gjøres bedre, så barna våre får bedre utdanning, bedre oppvekstvilkår. Hvorfor kan vi ikke bruke bygningsarbeidere til dette? Og det andre er: Vi har mange rasfarlige strekninger i Norge der skolebarn og andre ferdes på vei til skole og barnehage, hvorfor kan vi ikke utbedre disse? Det gir stor sysselsettingseffekt og liten kostnad.

Presidenten: Presidenten minner om at taletiden er 1 minutt.

Statsråd Per-Kristian Foss: Hovedspørsmålet om motkonjunkturpolitikk har vært diskutert mange ganger med representanten Djupedal, og om jeg ikke har overbevist ham om behovet for å innrette en slik politikk innenfor rammen av en stram finanspolitikk, så viser jeg iallfall til hva LOs sjeføkonom uttalte om dette da et slikt utspill kom i avisen. Han advarte sterkt mot å sprenge statsbudsjettets utgiftsrammer ved å gå inn for en form for motkonjunkturpolitikk, når det fortsatt er betydelig rom for at rentenivået kan gå ytterligere ned og på den måten skape et incentiv i økonomien, og at kronekursen ytterligere kan dempe seg for å hjelpe eksportindustrien. Jeg minner om uttalelser, så sent som i dagens aviser, fra fiskeindustrien, representert ved FHL, om at det er mye å gå på for å ta igjen det industrien har tapt som følge av høy kronekurs. Det rommet må ikke bli brukt opp av misforstått motkonjunkturpolitikk.

Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (FrP): Det er et trist ekteskapsløfte man blir vitne til mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen. Det går nemlig ut på: Vær tro mot det stramme budsjettet både i gode og onde tider. Men konsekvensen av det i den tiden vi nå står oppe i, er at Regjeringen og for så vidt Arbeiderpartiet velger å bruke arbeidsledigheten for å få kronekursen og renten ned. Og mitt spørsmål til finansministeren blir: Hvor lenge har Regjeringen tenkt å vente på at kronekursen kommer til det nivået Regjeringen finner akseptabelt, at renten kommer ned på det nivået Regjeringen finner akseptabelt, parallelt med at ledighetsutviklingen øker? Jeg vil bare minne om at vi allerede nå har nådd over de prognosene som Regjeringen stilte da den la frem statsbudsjettet for 2003. Vi har altså over 100 000 arbeidsledige i Norge allerede nå. Det er ingen grunn til å tro at dette vil gå over snart.

Statsråd Per-Kristian Foss: Bare for ordens skyld: Vi har ikke noe ekteskapsløfte. Jeg har betydelig respekt for ekteskapet, jeg, så det har ikke noe med det å gjøre. Jeg tror representanten Jensen er enig med meg der. Men jeg trodde i og for seg at vi hadde et budsjettforlik med Fremskrittspartiet. Og for ordens skyld: Vi har altså ikke noe budsjettforlik med Arbeiderpartiet. For ordens skyld: Det er ikke slik at Regjeringens prognoser for ledighet sprekker i forhold til dagens tall. Prognosene for registrert ledighet er 4,1 pst. på årsbasis; man ligger fortsatt under det. Men jeg tror – og det har jeg uttalt tidligere – at prognosene kan vise seg å være for forsiktige, men det kommer vi altså tilbake til en vurdering av som vanlig i revidert budsjett.

Svaret på spørsmålet om hvor lenge man må vente, er gitt av de samlede nærings- og arbeidstakerorganisasjonene i landet, som uttaler i tråd med det som er Regjeringens politikk, at det fortsatt er betydelig rom for rentenedgang i Norge, og fortsatt betydelig rom for at kronekursen kan svekke seg for dermed å styrke konkurranseevnen og trygge jobbene.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp): Vi hører det finansministeren sier om et stramt budsjett, men samtidig har jo de siste dagers samtaler vist oss at Regjeringen også kanskje ser det som formålstjenlig å bekjempe ledighet med mer enn bare et stramt budsjett. Spørsmålet om å føre en aktiv samferdselspolitikk, rassikring og også kapitaltilgang til næringslivet er områder som er viktige.

Mitt oppfølgingsspørsmål går i forhold til det representanten Hill-Marta Solberg spurte om når gjaldt den differensierte arbeidsgiveravgiften. En fjerning av avgiftsfritaket kan altså true til sammen 30 000 arbeidsplasser, og mitt ganske enkle spørsmål er: Dersom en nå vurderer å bruke en spesialklausul i EØS-avtalen for å få opprettholdt avgiftsfritaket i deler av landet, hvorfor prøver en ikke å bruke den samme klausulen for å få opprettholdt hele avgiftsfritaket, som jo både er fornuftig, ubyråkratisk og effektivt, og som kan være viktig for å hindre at flere blir arbeidsledige i dette landet?

Statsråd Per-Kristian Foss: Siden Senterpartiet nå spør, la meg for ordens skyld svare på de to spørsmålene som SV stilte. Vi har betydelig sans for å styrke ordningen med skolebyggoppussing, og også muligheten for ytterligere bevilgning til rassikring er med blant de ting Regjeringen vurderer frem til revidert nasjonalbudsjett. Det har kommet frem også under samtalene med flere av stortingspartiene.

Differensiert arbeidsgiveravgift skal jeg redegjøre for i forhold til EØS-komiteen i det møtet som er varslet på fredag, men la meg si det slik at vi ser gode muligheter for å bruke protokollprosedyren for den etablerte tiltakssonen. Hele ordningen har vi ikke fått noen støtte for å beholde, verken hos EUs politiske myndigheter, i kommisjonen eller blant enkeltmedlemsland, og premissene for det er meget tydelige i EFTA-dommen fra 1999 og i kommisjonens avgjørelse, som vel falt i fjor, overfor Sverige, som forsøkte en tilsvarende ordning. Så spørsmålet som representanten Arnstad egentlig stiller, er om EØS-landet Norge kan regne med å få en ordning som EU-landet Sverige ikke kan få.

Presidenten: Torstein Rudihagen – til oppfølgingsspørsmål.

Torstein Rudihagen (A): Eg vil følgje opp det siste litt, for det er jo ofte store ulemper med å etablere næring og drive ute i distrikta, ikkje minst kommunikasjons- og transportmessig. Målsettinga vår er jo å ta heile landet i bruk, og derfor må ein ha ein del målretta distrikts- og næringspolitiske verkemiddel, og det er dokumentert at SND har hatt mykje å seie i så måte. No er det redusert og blir bygt ned av noverande regjering. Landbruket har store utfordringar, og gjennom WTO- forhandlingane er importørane svekte, og produksjonsstøtta må truleg reduserast sterkt. Den differensierte arbeidsgivaravgifta har vore, som det har vore sagt her, eit av dei mest målretta verkemidla. I så måte er det jo meir konkurransejamnande enn det er konkurransevridande. Det ligg eit distriktsvenleg potensial i ny teknologi. Likevel viser det seg at det er nødvendig med ein del ulempekompensatoriske tiltak for å ta dette ut, og redusert arbeidsgivaravgift har i mange tilfelle vore avgjerande for ein del etableringar. Er det da rimeleg at vi må bøye unna overfor ESA i denne saka?

Statsråd Per-Kristian Foss: Spørsmålet er vel i og for seg feil rettet. Spørsmålet er om ESA er nødt til å bøye av overfor EU, og svaret på det er så langt vi har kunnet finne ut etter måneder, for ikke å si år, med politiske prosesser: Ja. Men det innebærer ikke at hele ordningen forsvinner. Jeg har god grunn til å tro at vi kan beholde vesentlige deler av ordningen og finne frem til andre kompensatoriske tiltak, som ble omtalt i Rudihagens innlegg, bl.a. utjevning i forhold til transportstøtte. Ordningen kan beholdes for primærnæringene, for fiskeindustrien og etter Regjeringens oppfatning også i tiltakssonen.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Siv Jensen (FrP): I forbindelse med Regjeringens budsjettkonferanse uttalte finansministeren i pressekonferansen at det nå skulle bli en pause i Regjeringens skattelettelser.

Jeg synes at det er vel så interessant om finansministeren kan orientere Stortinget om denne situasjonen, for hele Sem-erklæringen, som er Regjeringens grunnlag, bærer bud om en betydelig større offensiv i skatte- og avgiftslettepolitikken enn de signalene som nå kommer fra Regjeringen.

Da er jo spørsmålet om det er slik at Regjeringen nå har gitt opp deler av Sem-erklæringen. Eller er det slik at man har tenkt å ta igjen det man ikke klarer å gjøre nå, året etter? Det er paradoksalt at Regjeringen ikke ser at lavere skattesatser faktisk kan gi høyere skatteinntekter.

Statsråd Per-Kristian Foss: For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at Regjeringen har tenkt å orientere Stortinget om budsjettet for 2004. Det kommer på ordinær måte. Jeg har ikke brukt uttrykket «pause» i forhold til verken skatt eller andre deler av Sem-erklæringen. Regjeringen har ikke gitt opp Sem-erklæringens mål, men vi må gjøre oppmerksom på at økonomien i Norge frem mot 2004 er vanskeligere enn den var da perioden startet, og da dette året startet. Det er ikke nytt, kanskje, at det i internasjonal økonomi er betydelige problemer. Utrykket «krise» er brukt av mange analytikere. Ledigheten øker kraftig i land rundt oss, og veksten går kraftig ned i land rundt oss. Skatteinntektene i Norge svikter også i forhold til prognosene for inneværende år og for neste år. Det gjør at Regjeringen står overfor en vanskeligere budsjettsituasjon i 2004 enn forutsatt da vi gikk inn i året, og enn det situasjonen var da vi sist orienterte Stortinget om den økonomiske situasjonen, nemlig i nasjonalbudsjettet for 2003.

Siv Jensen (FrP): Vi har alle registrert at det går dårligere i norsk økonomi. Vi har også registrert at Regjeringen sier at skatteinntektene går ned fordi det går verre for norsk næringsliv. Men nettopp i en situasjon hvor økonomien går dårligere, hvor Regjeringen må nedjustere vekstanslagene, er det ikke da på tide å vurdere en alternativ økonomisk politikk hvor man fokuserer sterkere på den økonomiske veksten? Og et av de viktigste virkemidlene for å få økt økonomisk vekst, er en skattepolitikk som stimulerer bedriftene til å investere, som stimulerer folk til å arbeide, som gjør at det blir mer optimisme i norsk næringsliv enn man nå ser. Det er forstemmende at Regjeringen sitter så passiv og skylder på konjunkturene fremfor å utnytte mulighetene.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg registrerer at Fremskrittspartiet og regjeringspartiene har et ulikt syn på hva det er å være aktiv. Det å holde et budsjett og ikke foreslå endringer i budsjettet i annen uke i januar, slik Fremskrittspartiet gjorde, er faktisk en dyd i seg selv. Det å holde stramheten i budsjettet for dermed å legge til rette for å stimulere økonomien gjennom rentenedgang og derav følgende kronekurssvekkelse er en dyd som støttes av samtlige arbeidstakerorganisasjoner og samtlige arbeidsgiverorganisasjoner. Det er ikke passivitet, det er faktisk å holde en kurs.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Audun Bjørlo Lysbakken.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Siden finansministeren sist var i spontanspørretimen, har vi fått innstillingen fra hans partifelle Skauge. Skauge-utvalget har kommet med interessante signaler i forhold til utbytteskatten. Siden finansministeren etterlyser strakstiltak og motkonjunkturpolitikk som kan føres innenfor rammene, er det naturlig å spørre om ikke det nå er på tide å vurdere å få ledige hender i arbeid ved hjelp av å innføre en beskjeden utbytteskatt på 14 pst., slik som SV har foreslått, og slik som også Skauge-utvalget har innsett er vanlig i de fleste land og økonomier som vi kan sammenligne oss med.

Er finansministeren villig til å revurdere sin holdning til utbytteskatten hvis det kan være tiltak som innenfor rammene kan få ledige hender i arbeid?

Statsråd Per-Kristian Foss: Representantens omtale av utbytteskatten er saklig sett feil i forhold til hva som står i Skauge-utvalgets innstilling. Det er ikke en utbytteskatt etter gammel modell, det er en såkalt aksjonærmodell som har vesentlig andre sider enn den tidligere utbytteskatten. Forslaget fra Skauge-utvalget, kombinert med lettelser i marginalskatten og i formuesskatten, er interessante tanker som Regjeringen skal komme tilbake til i en stortingsmelding.

Hvis signaler fra representanten Lysbakken nå er at det også kan bli SVs politikk, åpner det jo betydelige muligheter. Sist jeg så representanten Lysbakken komme med forslag til tiltak i norsk økonomi, gjaldt det å begrense presset ved å redusere åpningstidene i forretningene. Det er et forslag som heller ikke er fulgt opp, og det er jeg glad for.

Presidenten: Hill-Marta Solberg – til oppfølgingsspørsmål.

Hill-Marta Solberg (A): Finansministeren og Regjeringen er normalt veldig fornøyd med at de har greid å gi 19 milliarder kr i skattelette, og i alle sammenhenger understreker finansministeren at det alt vesentlige av denne skatteletten er gitt til næringslivet.

Når vi nå ser utviklingen i norsk næringsliv, med økende arbeidsledighet, vil jeg spørre: Har denne skatteletten vært helt feilslått? Har den ikke hatt noen positiv betydning, slik som Regjeringen har pleid å omtale det, når vi likevel ser at arbeidsledigheten akselerer og vi får en så kraftig økning som vi ser over hele landet? Har disse milliardene vært feilslått?

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg kan berolige representanten Solberg, som jo også har stemt for de fleste av disse milliardene til bedriftene, med at det ikke har vært mislykket. Det har vært meget vellykket i forhold til å dempe en utvikling i en vanskelig internasjonal situasjon som ellers ville ha vært mye verre i Norge. Jeg minner representanten Solberg om at man i det sosialdemokratisk styrte Tyskland registrerer en ledighet på 10,5 pst. ved utgangen av februar. I det sosialdemokratisk styrte Sverige er det også en økende arbeidsledighet, fra et høyere nivå enn i Norge. Norge kommer tross alt ganske godt ut i en vanskelig internasjonal situasjon, men kronekursstyrkelsen i Norge har vært en særlig utfordring, som har måttet bli møtt med en politikk som tar sikte på å gjøre noe med det grunnproblemet og i tillegg stimulere gjennom skattelettelser. For bedriftene hadde det vært ille om Arbeiderpartiets forslag om ytterligere økninger av formuesskatten og utbytteskatten hadde blitt vedtatt.

Presidenten: Gjermund Hagesæter – til oppfølgingsspørsmål.

Gjermund Hagesæter (FrP): Norsk og internasjonal økonomi går ei usikker tid i møte. Norske bedrifter tapar oppdrag, og arbeidsløysa stig. Behovet for skatte- og avgiftslette har kanskje aldri vore større enn det er i dag.

Regjeringspartia har som kjent i Sem-erklæringa slått fast at det i perioden 2001-2005 skal gjennomførast skatte- og avgiftslettar på 25 milliardar kr i tillegg til fjerning av investeringsavgifta. I den siste tida er det sådd tvil om Regjeringa er i stand til å gjennomføre desse skatte- og avgiftslettane. Skulda for dette er blitt prøvd plassert på m.a. opposisjonen og på fallande aksjekursar og dermed mindre avkasting frå oljefondet.

Dersom Regjeringa no vel å gå vekk frå sine lovnader om skatte- og avgiftslettar, med grunngjeving i fallande aksjekursar og mindre avkasting frå oljefondet, viser ikkje dette då at handlingsregelen er moden for revisjon?

Statsråd Per-Kristian Foss: Regjeringen går ikke bort fra løftet om skatte- og avgiftslettelser eller andre løfter gitt i Sem-erklæringen, men balansen mellom ulike løfter må til enhver tid tilpasses den økonomiske situasjonen som landet er inne i. Det å gi skatte- og avgiftslettelser, slik som Regjeringen har gjort, på 19,7 milliarder kr, har vært en riktig politikk. Tempoet i videre lettelser må tilpasses den balansen jeg omtalte. Og hva er poenget med balansen? Jo, å få et budsjett som i seg selv bidrar til å dempe presset i økonomien og gir rom for at rentenedsettelser kan virke stimulerende. Det er faktisk en arbeidsdeling mellom finans- og pengepolitikk som Fremskrittspartiet tidligere har vært en sterk tilhenger av, partiet var jo en sterk tilhenger også av den målsetting for pengepolitikken som vi i dag fører. Da må man altså ta konsekvensen av dette og se at det er et samspill mellom pengepolitikk og finanspolitikk som skal fungere slik at det styrker konkurranseevnen og dermed trygger jobbene.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Finansministeren kan få lov til å sette seg ned, for jeg skal stille et spørsmål til barne- og familieministeren.

Kristelig Folkeparti var en gang opptatt av familiepolitikk. De har i mange valgkamper vært opptatt av familiepolitikk og sagt at det var viktig at familiene fikk gode og forutsigbare rammevilkår for sine barn. Det er vi hjertens enig i.

Stortinget har gjort et historisk vedtak om en satsing på barnehager som savner sidestykke. Barnehagene skal bli billigere, og man skal få en utbygging som gjør at man faktisk får en reell valgfrihet, at det finnes en barnehageplass til dem som ønsker det, til en overkommelig pris.

Min forbauselse er derfor stor over å legge merke til at Kristelig Folkeparti bruker mesteparten av sin energi og sine krefter på å motarbeide og så tvil om dette vedtaket og det historiske ved dette for hundretusenvis av landets småbarnsforeldre. En statssekretær sådde tvil om ulike ting ved dette senest i siste uke. Vi har også hørt dette fra Stortingets talerstol mange ganger fra ulike representanter fra Regjeringen.

Mitt spørsmål til barne- og familieministeren er: Føler ikke Regjeringen et ansvar for ikke å skape utrygghet blant mange hundre tusen småbarnsforeldre ved hele tiden å påpeke ting som Regjeringen mener, men som Stortinget ikke mener, istedenfor å brette opp armene og si at dette skal vi få til, nå skal vi bygge barnehager og få prisen ned?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg er glad for å kunne si at det er stor enighet, heldigvis, både i storting og i regjering om målene i barnehagepolitikken i dette landet – både det at vi skal skaffe nok plasser til alle og at vi skal ha en mye mer akseptabel foreldrebetaling enn det vi har i dag. Nivået på den er vi faktisk også helt enige om.

Som òg representanten vet, kommer Regjeringen tilbake til Stortinget allerede i april med en stortingsmelding og også med en odelstingsproposisjon om barnehager. Vi har også lagt inn store midler både i fjorårets budsjett og i årets budsjett, som absolutt viser en vilje fra både regjering og storting til å følge opp, nemlig å sørge for at alle får en barnehageplass så fort som mulig.

Når det er sagt, er det klart at det er noen elementer i barnehageavtalen som noen har tillatt seg å si noe om. Det statssekretær Width var ute med forleden, var – skal vi si – en slags tolkning av den kanskje for noen av oss gledelige nyheten at Senterpartiet har gjort et vedtak på landsmøtet om at man ønsker å se nærmere på deler av barnehageavtalen, som gjør noen usikre. Der tror jeg det er flere enn statssekretæren i Barne- og familiedepartementet som er noe usikre – kanskje også i befolkningen.

Øystein Djupedal (SV): Jeg er altså fremdeles svært overrasket over at et parti som iallfall markedsfører seg som familievennlig, bruker så mye tid og krefter på å motarbeide vedtak i Stortinget og opposisjonens ønske om å bygge barnehager og få til en makstakst, slik at det faktisk blir en valgfrihet for landets småbarnsforeldre. Det å si at man er enig om målene, er en tilsløring av virkeligheten. Regjeringen har fra dag én kjempet mot de vedtak Stortinget har fattet. De to milliardene som er bevilget på årets budsjett, har opposisjonen ansvaret for, ikke Regjeringen. Og de pengene som vil komme til neste år, vil det også være opposisjonen som sørger for å få på plass. Derfor er min forbauselse stor over at man ikke velger å samarbeide om dette, ikke for opposisjonen i Stortinget sin skyld, men simpelthen for de mange hundre tusen foreldre og små barn som er avhengige av at dette blir bra. Vedtaket i Stortinget er konfirmert en rekke ganger og vil skape verdens beste barnehagepolitikk i Norge. Men det som forbauser meg stadig vekk, er at Kristelig Folkeparti bruker krefter og tid på å motarbeide dette istedenfor å si at ok, så tapte vi det slaget, og så jobber vi nå sammen (presidenten klubber), fordi det tross alt er noe som er viktigere enn om Kristelig Folkeparti kan hakke videre på dette.

Statsråd Laila Dåvøy: Det er vanskelig å snakke i munnen på en ivrig stortingsrepresentant, men jeg må si at dette er – hvis det er lov å bruke ordet – tøv.

Øystein Djupedal (SV): Nei, det er ikke lov – for det er ikke det!

Statsråd Laila Dåvøy: Regjeringen har i to budsjetter på rad foreslått den største satsingen noensinne på barnehager i Norge. Det vi kjemper for, jobber for, er å få en best mulig barnehageavtale for befolkningen. Vi vet at det aller, aller viktigste for svært mange er å få en barnehageplass. Vi jobber nå med å finne en god modell for dette. Jeg håper at representanten Djupedal skjønner at våre og mine intensjoner er meget gode. Jeg vil egentlig invitere Stortinget til samarbeid om å finne en modell som er best mulig, for det er ikke gitt at den modellen som Stortinget har foreslått, er helt og fullt …

Presidenten: Da anser presidenten spørsmålet som besvart.

En liten kommentar fra presidentplassen til kommentaren fra Djupedal: Kommentaren er riktig, men det som er galt, er at den kommer fra representanten, den skal komme fra presidenten.

Det blir oppfølgingsspørsmål – Torny Pedersen.

Torny Pedersen (A): Jeg vil følge opp noe av det representanten Djupedal sa, om at vi føler at det som Stortinget har sagt, ikke blir fulgt opp fra Regjeringens side.

Vi hører stadig vekk fra foreldre til barn i barnehage at foreldrebetalingen fortsatt går opp, spesielt i de private barnehagene. Det var ikke Stortingets hensikt at kommunene skulle redusere sine utgifter til barnehagene når tilskuddet fra staten ble økt. Det skulle jo heller stimulere til mer utbygging og mindre foreldrebetaling. Hvordan følger statsråden opp kommunene for å forsikre seg om at de ikke reduserer tilskuddene til barnehagene? Og hvilket press legger statsråden på kommunene for at de skal følge opp målsettingen som er lagt fram til 2005?

Statsråd Laila Dåvøy: Dette er et av kjernepunktene i den barnehagepolitikken som har vært ført i Norge fram til i dag, nemlig at statlige myndigheter ikke har hatt gode nok virkemidler til å sørge for at de overføringene som blir gitt fra staten til barnehagene, faktisk blir fulgt opp. Dette har vi hatt et stort problem med. Det var også årsaken til at man i Sem-erklæringen tok til orde for en helt annen og ny finansieringsmodell, der man bl.a. skulle ta høyde for likebehandling av offentlige og private barnehager. Det vi har sett, er at det er de private barnehagene som har vært utsatt for en reduksjon i overføringer fra staten når driftstilskuddet nå har økt. Det er nettopp dette vi skal prøve å ivareta når vi nå i fellesskap – håper jeg – skal lage en ny finansieringsmodell, der vi får sterkere virkemidler. Men i dag har faktisk ikke en statsråd de nødvendige virkemidlene. Vi har tatt dette opp med KS i konsultasjonsmøter. Vi har skrevet brev, hvilket også KS har gjort.

Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (FrP): Jeg har et oppfølgingsspørsmål til finansministeren.

Ganske nylig har både finansministeren og statsministeren gitt uttrykk for at Regjeringen ikke har til hensikt å følge opp vedtaket gjort av Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen i høst om skattefritak for arbeidsgiverbetalt barnehageplass.

Jeg har lyst til å minne om at barnehageavtalen er en skriftlig inngått avtale mellom fire partier på Stortinget, akkurat på samme måte som det ble inngått en avtale om kontantstøtte i forrige stortingsperiode. Det betyr at Fremskrittspartiet ikke har til hensikt å bryte en skriftlig inngått avtale. Det betyr igjen at hvis Regjeringen utfordrer den avtalen, har ikke Regjeringen og regjeringspartiene noen å forhandle med i Stortinget. Betyr ikke det at Regjeringen må innse at de både må respektere og følge opp de vedtak som er lovlig gjort av Odelstinget og Lagtinget, av et solid flertall på Stortinget, fremfor fortsatt å trenere og trenere og skape usikkerhet om noe som mange venter på skal bli en realitet?

Presidenten: Jeg oppfatter det slik at spørsmålet ble stilt til Per-Kristian Foss.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg har også oppfattet spørsmålet, i all sin intensitet!

Jeg skal ikke legge meg opp i forholdet angående en avtale inngått mellom fire partier. Det har ikke Regjeringen noe med. Vi må forholde oss til vedtak fattet av Stortinget. Stortinget fattet et lovvedtak om en skattereform som ikke hadde budsjettdekning. Ingen – aller minst avtalepartnerne – gikk inn for budsjettdekning. Fremskrittspartiet var en slik avtalepartner.

Regjeringen har vesentlige innvendinger mot denne måten å gi skattelettelser på. Vi har to innvendinger. Én bør iallfall telle for Fremskrittspartiet, nemlig at en skattelettelse gitt til folk flest, ikke bør avgjøres av arbeidsgiver, men gis til den enkelte. Denne skattelettelsen er avhengig av arbeidsgivers velvillighet. Den andre innvendingen imponerer kanskje ikke Fremskrittspartiet like mye, men jeg har iallfall hørt at SV har lagt seg den på sinne, nemlig at dette gir en ekstremt skjev sosial profil. Høye inntekter kommer atskillig bedre ut med dette enn middels og lavere inntekter. Derfor har Regjeringen varslet at vi kommer tilbake til dette spørsmålet i revidert. Vi ser pr. i dag liten mulighet for budsjettdekning for en slik skattelette.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Eirin Faldet (A): Jeg vil stille spørsmål til barne- og familieministeren.

Opposisjonen på Stortinget har samlet seg om barnehageforliket, der det heter at barnehageplass skal være tilgjengelig for alle som ønsker det, i løpet av 2005, og at hver barnehageplass skal ha en makspris på 1 500 kr fra 1. januar 2005.

Det kan vel ikke være slik at statsråder i den sittende regjering på noen måte vil trenere de pålegg Stortinget gir. Jeg har derfor med undring notert meg at statssekretær Odd Anders With i Politisk kvarter den 17. mars uttalte at han er mer optimistisk nå i forhold til at vi kan få en finansieringsordning for barnehagene som gjør at det kan bli større fart og forutsigbarhet på utbyggingen, slik at alle kan få plass, og at det ikke bare blir billig barnehage for dem som allerede har plass. Derfor vil jeg spørre: Er det slik at den politiske ledelsen i Barne- og familiedepartementet ikke har til hensikt å etterleve den utbyggingsplanen og den reduksjonen i foreldrebetalingen som Stortinget har vedtatt?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg har lyst til å slå fast at Regjeringen kommer tilbake med en stortingsmelding og en odelstingsproposisjon i april, som kommer til å inneholde alle elementene i barnehageavtalen. Det må det ikke være noen tvil om.

Det som imidlertid er et problem – eller skal vi si en utfordring – er det som finansministeren her har sagt litt om. En annen utfordring som ligger i stortingsavtalen, er forholdet mellom det vi kaller for maksimalpris og utbygging. I noen av utredningene som Barne- og familiedepartementet har fått senest de siste dager, problematiseres også disse forholdene. Jeg kommer tilbake med konsekvensanalysene av dette. Det betyr ikke at stortingsavtalen ikke helt og fullt skal oppfylles, vi kommer tilbake med alle elementene, men det kan jo tenkes at man kanskje vil se nærmere på innretningen av deler av avtalen. For eksempel kan søskenmoderasjon, som også er besluttet i Stortinget, skje på svært ulike måter. Men alt kommer til å bli kvittert ut. Representanten kan være helt rolig for det.

Eirin Faldet (A): Jeg har merket meg statsrådens svar og burde kanskje føle meg betrygget, men jeg er ikke det. For oss som driver aktivt i politiske partier, er det et mål å få satt den politikken vi tror på, ut i livet. Jeg gjør oppmerksom på at sentralstyret i Kristelig Folkeparti så sent som 6. august 2001 uttalte følgende:

«En barnehageplass bør koste under 1 500 kr måneden. KrFs mål er at det innen 2003 skal være barnehageplass til alle som ønsker det.»

Innholdet i denne pressemeldingen er forbløffende likt innholdet i barnehageforliket vedtatt av Stortinget. Derfor vil det være interessant å høre statsråd Laila Dåvøy forklare hvordan hun som statsråd fortest mulig skal få gjennomført den politikk som sentralstyret i Kristelig Folkeparti står bak.

Statsråd Laila Dåvøy: Dette er vi absolutt ikke uenig i. Det er min intensjon – og det er det vi jobber for i Regjeringen, heldigvis med stortingsflertallet i ryggen – å få nok barnehageplasser og få en akseptabel pris, gjerne 1 500 kr, som Kristelig Folkeparti også har sagt. Det er ingen uenighet om det. Det Regjeringen imidlertid har sagt noen ganger – og da sier jeg ikke at vi ikke følger opp Stortingets vedtak – er at det ville være galt å ikke komme tilbake til Stortinget med de utredningene vi nå har foretatt, som viser konsekvensene av systematisk gjennomføring. Da snakker jeg om absolutt alle vedtakene, inkludert det som finansministeren også har sagt noe om her i dag. Det ville være galt av meg som statsråd å ikke komme tilbake og synliggjøre alle konsekvensene som faktisk følger av barnehageavtalen som ble besluttet av partier på Stortinget, uten noen som helst utredning. Dette er viktig for en statsråd også å kunne gjøre.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – May Hansen.

May Hansen (SV): Statsråden og Regjeringen er hovedansvarlige for usikkerheten om barnehageforliket rundt omkring i kommunene. Kommunene vegrer seg for å gjennomføre barnehageavtalen fordi de mener at departementet og statsråden er uklare på hvordan dette skal gjennomføres. Rundt omkring i Kommune-Norge skjer det nedskjæringer i barnehagesektoren, og man vegrer seg for nyetableringer og opprettelse av plasser på tross av stimuleringstilskuddet og på tross av økte bevilgninger over statsbudsjettet. Dette rammer barna. Hva vil statsråden konkret gjøre for å rette opp denne usikkerheten som har blitt skapt av henne og departementet?

Så har statsråden i sine svar hittil i dag snakket om sin gode modell. Hva er da statsrådens gode modell for å få til dette barnehageforliket?

Statsråd Laila Dåvøy: Når det gjelder det siste, kommer vi med en odelstingsproposisjon og en stortingsmelding i april. Vi holder på å legge de siste brikkene. Vi er ikke ferdig med arbeidet verken i Statssekretærutvalget eller i Regjeringen foreløpig. Det er ett svar.

Fortsatt er det kommunalt selvstyre i dette landet. Det vet representanten utmerket godt. Jeg er for øvrig veldig glad for det SV har gjort på sitt landsmøte. Jeg kunne egentlig ha ønsket å stille spørsmål til representanten – men det er jo ikke mulig – om hva man mener med at kommunene skal ha større frihet, for det har de faktisk vedtatt. Jeg synes det er en spennende diskusjon, og skulle gjerne tatt den også i relasjon til barnehager, men det er ikke aktuelt i dag.

Vi er ikke ansvarlig for usikkerheten knyttet til barnehagene. Det tar jeg sterkt avstand fra. Det er ingen regjering før oss som har gitt så mye penger til barnehageutbygging, og jeg finner meg på en måte ikke i å bli stilt ansvarlig for å ha skapt en usikkerhet. Det som har skapt usikkerhet, er et vedtak gjort av noen partier i Stortinget, der man har gått inn for en barnehagemodell uten å ane om den lot seg gjennomføre eller ikke. Og det er mitt ansvar å synliggjøre dette.

Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Giske (A): Det er helt riktig som statsråden sier, at vi har kommunalt selvstyre, men vi har også noen nasjonale rettigheter til velferdstjenester. Vi har f.eks. en lovfestet rett til grunnskole her i landet, og vi har en makspris i den grunnskolen, nemlig 0 kr. På samme måte har Stortinget nå vedtatt at vi skal ha en makspris i barnehage, og vi skal ha en lovfestet rett til barnehageplass. Da er det Regjeringens oppgave å gjennomføre den politikken og eventuelt komme til Stortinget med de tiltak som er nødvendige for å få det gjennom. Nå ser vi at barnehageutbyggingen går for sakte, og vi ser at mange kommuner legger på prisen istedenfor å redusere den. Da forutsetter Stortinget at statsråden kommer til Stortinget med de tiltak som skal til. Men vi ser stadig at regjeringsrepresentanter sier at det er barnehageforliket som er skyld i at vi har press i økonomien, og som gjør at det blir umulig å få et ansvarlig budsjett. Mitt spørsmål er: Kunne Regjeringen tenkt seg å gi avkall på sine hjertesaker, f.eks. mer skattelette eller dåpsopplæring til en halv milliard kr, for å få plass til barnehageforliket?

Statsråd Laila Dåvøy: Det siste henviser jeg til en budsjettdebatt, der man skal sette alle saker opp mot hverandre.

Når det gjelder forutsigbarhet, tror jeg det er noe av det viktigste også når det gjelder barnehagepolitikken. Jeg er enig med representanten Giske i at utbyggingen går for sakte. Det er ikke godt nok at vi fikk bygd 6 000 av 10 000 plasser i fjor, slik som det ser ut nå. Men problemet er også at det er jo ikke bare statsråden, altså jeg, som sier at det er skapt en type usikkerhet ved den avtalen som er inngått. De private barnehagene har sagt dette. KS har også vært ganske kritisk til deler av denne avtalen.

Det er to elementer jeg har lyst til å nevne i dette. Det er for det første maksimalprisen, som man synes er vanskelig. Men det går også på at det, sett fra PBLs side – jeg snakket med PBL senest i går – er en for dårlig tilrettelegging fra kommunene i landet vårt når det gjelder barnehager. Derfor vil vi også komme tilbake med virkemidler knyttet opp mot lokalapparatet. Men vi kommer tilbake med alle elementene i barnehageavtalen.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp): Jeg merket meg at statsråden i et tidligere replikksvar, i et forsøk på å så tvil om avtalen, skjøv Senterpartiet foran seg. Jeg har bare lyst til å si at det er det ingen grunn til. Senterpartiets landsmøte har sagt at vi helt klart skal stå ved den avtalen som er inngått. Vi sier også at det ikke er en avtale som er helt ideell i forhold til Senterpartiets program og Senterpartiets tanker om kommunalt sjølstyre. Men vi står ved avtalen, og vi ser på mulige endringer innenfor avtalens punkt to dersom det blir som ledd i en diskusjon i Stortinget.

Jeg skulle ønske at også Regjeringen kunne tatt det utgangspunktet at de erkjenner at det faktisk er inngått en avtale, og at de så tar en fornuftig og konstruktiv diskusjon med opposisjonen når de nå legger fram en sak. De svar som statsråden gir her i dag, gjør meg bekymret i forhold til det, for statsråden virker mer opptatt av å angripe opposisjonens avtale enn av å ta avtalen til etterretning og så arbeide konstruktivt i forhold til den. Det samme gjelder finansministerens svar og finansministerens og statsministerens uttalelser tidligere.

Mitt spørsmål er rett og slett: Vil Regjeringen ta avtalen til etterretning og så ha en fornuftig diskusjon og et konstruktivt samarbeid i Stortinget, eller skal en fortsette å angripe det på den måten en gjør i dag?

Statsråd Laila Dåvøy: Det kan sikkert diskuteres hvem som blir angrepet og ikke i ulike sammenhenger her. Jeg synes også at Regjeringen og jeg som statsråd har blitt angrepet for ikke å ville følge opp eller å ville lage barnehageplasser, for den del. Det er jo feil.

Jeg synes det er greit å få avklart at Senterpartiet står ved avtalen. Ikke desto mindre forstår jeg at det er muligheter for kanskje noen endringer innenfor den avtalen som er. Som jeg har sagt i mange sammenhenger i Stortinget, senest i budsjettdebatten i fjor: Når Regjeringen kommer tilbake med stortingsmeldingen, når vi har alle konsekvenser på bordet, når vi ser hvordan vi bør gå fram for å finne en best mulig modell, slik at vi fortest mulig får flest mulig barnehageplasser, og vi får en skikkelig god foreldrebetaling på det nivået som alle ønsker, da håper jeg at det går an å sette seg ned og forhandle om dette i Stortinget. Det er ingenting annet jeg skulle ønske. Det har vært nok av statsråder og stortingsflertall som har lovet foreldrene full barnehagedekning.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Morten Lund (Sp): Jeg har et spørsmål til finansministeren.

Eierne har blitt enige om å slå sammen DnB og Gjensidige NOR. Forbrukerrådet er meget skeptisk til konkurransesituasjonen etter en slik fusjon, sies det derfra. De tror tjenestene blir dyrere og dårligere og viser til erfaringer. Senterpartiet er helt enig.

Konkurransetilsynet la i februar fram en rapport med en kritisk vurdering av konkurransesituasjonen innen bank etter en eventuell fusjon, den som nå foreligger. Fusjonspartnerne har kjent til denne skepsisen, men de har samtidig sett at alle fusjoner og oppkjøp som eierne har blitt enige om, har blitt godkjent – med ett unntak, og det er BNbank i Trondheim, som lever selvstendig fortsatt, fordi Gudmund Restad som finansminister satte foten ned. Eierinteresser har gått foran forbrukerhensyn i alle de andre tilfellene.

Mener finansministeren at den vanlige forbrukers interesser har blitt godt nok ivaretatt i slike prosesser?

Statsråd Per-Kristian Foss: Ja, fordi vi legger til grunn den samme metode for behandling av konsesjonssøknader av den type som i regjeringen Bondevik I, der representanten Morten Lunds parti var medlem.

Jeg vil ikke kommentere den konkrete sak som representanten omtalte. Det ligger ingen søknad på mitt bord. Meg bekjent har ikke eierne tiltrådt avtalen heller, men styrene har gitt sine anbefalinger. Det er noe helt annet.

Generelt vil jeg si at konkurransen i det norske finansmarkedet er rimelig god. Tilskuddet av nye banker som har andre tilbud og til dels rimeligere tilbud enn de eksisterende banker, er bra. Ikke minst teknologien har gjort at Internett har kommet til, gjort det lettere å skifte bank og lettere å etablere banker. Hvis vi sammenligner bankmarkedet i Norge og de øvrige nordiske land, vil jeg faktisk hevde at konkurransen er rimelig bra, særlig innenfor privatkundemarkedet.

Dersom den omtalte fusjonen reiser konkurransemessige spørsmål, ligger det under Konkurransetilsynet i hovedsak å vurdere. Også Kredittilsynet vil ha slike vurderinger. Når de foreligger, vil Regjeringen på vanlig måte behandle konsesjonssøknaden, hvis det kommer en slik konsesjonssøknad.

Morten Lund (Sp): Mitt spørsmål var av generell karakter, men knyttet opp mot dette.

Jeg mener at det må gå an å se på erfaringene fra det som har skjedd. Konkurransetilsynet har bl.a. studert hva som har skjedd etter at Postbanken ble en del av DnB. Samtlige priser og gebyrer har blitt dyrere. Tilbudet har blitt dårligere.

Dagbladet har i dag en oversikt over prisene og en sammenligning av de store og de små. Det er de små bankene som gir de billigste tilbudene, og det er veldig stor forskjell.

Statsråd Norman har bedt Konkurransetilsynet vurdere å nedlegge et midlertidig forbud mot fusjon for å hindre at gjennomføring av det som nå er planlagt, skjer før søknaden eventuelt kommer til Per-Kristian Foss. Statsråd Gabrielsen har som aksjeeier ment at fusjon er industrielt riktig. De andre statsrådene gir signaler om at dette ser Regjeringen positivt på. Da synes jeg det er rart om ikke også (presidenten klubber) finansministeren vil uttale seg.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg vet ikke om jeg fikk med meg spørsmålet, for det forsvant. Men hvis spørsmålet gikk på om jeg kan svare, er svaret nei, fordi jeg behandler konsesjonssøknader, og jeg har ikke fått noen slik ennå. Jeg har ikke tenkt å avgi noe forhåndsløfte i forhold til en konsesjonssøknad. Det ville være helt galt.

Konkurranseministeren har på helt vanlig måte pekt på at denne saken må vurderes også ut fra et konkurranseperspektiv. Der kan det være innvendinger. Det har nettopp representantene for bankene selv faktisk uttalt. At det fra en eiervurdering kan være fornuftig, ser jeg også. Jeg minner representanten Lund om at Stortinget har uttalt at de ønsker at DnB skal bli en sentral norskeid finansinstitusjon. Jeg er sikker på at partene i denne avtalen er åpne for andre forslag fra representanten Lund, særlig hvis de hadde kommet på et tidligere tidspunkt.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Heidi Sørensen (SV): Jeg har et spørsmål til samferdselsministeren. 4. februar 2000 inngikk daværende samferdselsminister Fjærvoll en avtale med sin svenske kollega, Bjørn Rosengren. I den avtalen skisserte de at de skulle gå hjem og jobbe for toget, og målsettingen var at det å kjøre til Gøteborg skulle ta 3 timer og 20 minutter innen utgangen av 2001. Resultatet, hvis vi ser på den strekningen i dag, er at det tar over 4 timer, og at toget på svensk side har en gjennomsnittshastighet på 100 km/t, mens toget på norsk side har en gjennomsnittsfart på 80 km/t. Da lurer jeg på: Hva har statsråden tenkt å gjøre for å oppfylle denne avtalen fra februar 2000 om bedre togforbindelse mellom Norge og Sverige?

Statsråd Torild Skogsholm: Da er det en glede for meg å si at vi mener vi har oppfylt denne avtalen mellom Norge og Sverige. Det har vært behov for en del tiltak når det gjelder infrastrukturen på norsk side, for å legge til rette for bruk av bl.a. krengetog. Disse tiltakene har blitt gjennomført – det har vært gjennomført tiltak i størrelsesordenen 300 mill. kr nettopp for å imøtekomme dette behovet. Så vil det selvfølgelig uansett være slik at det går an å gjøre enda mer, og at vi kan få enda større fart på denne togtrafikken. Men etter departementets mening har vi innfridd vår del av avtalen. Vi kommer fortsatt til å satse på jernbane her i landet, og jeg vil minne om at vi har en rekordhøy satsing på jernbanen i inneværende år.

Heidi Sørensen (SV): Det forundrer meg at statsråden er fornøyd med at vi på Østfoldbanen har tog som ikke klarer en høyere gjennomsnittshastighet enn 80 km/t. Men la det ligge. I Sverige investerer man nå for hver krone man investerer på vei, 2 kr på jernbanen. I Norge investerer vi for hver krone vi investerer på jernbanen, 7 kr på vei. NSB har tapt passasjerer siste år, og det er kanskje ikke så rart når vi ser den investeringsprofilen. Jeg har lyst til å spørre statsråden: Vil hun ta initiativ til at vi får vridd investeringene i Norge også i retning av en større satsing på jernbanen? Og er det virkelig slik at vi er fornøyd når vi ikke klarer å kjøre fortere enn gjennomsnittlig 80 km/t på vår viktigste jernbane ned mot Europa?

Statsråd Torild Skogsholm: Jeg er opptatt av at vi skal legge til rette for god jernbanetransport her i landet. Også på vegsiden ligger vi faktisk lavere fartsmessig enn 80 km/t i gjennomsnitt til tider og på enkelte strekninger, så dette er ikke noe unikt slik sett. Vi har en utfordring i vårt land. Kartet ser ikke slik ut i Norge som det gjør i Sverige, bosettingen er helt annerledes i Norge enn i Sverige. Vi må satse på en samferdselspolitikk som imøtekommer de behovene vi har – på jernbanesiden og også på andre transportformer. Dette er viktig for meg, og derfor har vi nettopp valgt å prioritere jernbanen så høyt som vi har gjort i inneværende år. Jeg vil minne om at vi har store utfordringer også på andre områder. Det som har vært viktigst for oss når det gjelder jernbanen, er vedlikehold og drift, fordi det handler om sikkerhet. Og så har vi Fastlands-Norges største anlegg nettopp på jernbanen, Skøyen–Asker.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Bjørgulv Froyn (A): Mitt spørsmål går til samferdselsministeren.

Konsernet SAS er i krise, og dets største flyselskap, Scandinavian Airlines, er i ferd med å bli slaktet både på det nasjonale og det internasjonale markedet. Dette er ingen tilfeldighet, dette er et resultat av noe, et resultat av at denne regjering bevisst har besluttet ikke å gjennomføre en satsing for å sikre SAS som et norsk nasjonalt selskap, spesielt da naturligvis på innenlandsmarkedet. Denne regjeringen har siden den tiltrådte, gjort det den kan for å svekke SAS" rolle på markedet. Den har heller inngått avtaler med Air France, KLM, BA og Finnair på internasjonale ruter framfor å gjøre det med SAS. Dette får nå alvorlige konsekvenser for tusenvis av arbeidsplasser innenfor SAS-konsernet, og det vil kunne få konsekvenser for tusenvis av arbeidsplasser i distriktene som følge av svekket transporttilbud. Hva vil statsråden gjøre med det?

Statsråd Torild Skogsholm: Jeg er faktisk litt overrasket over spørsmålet, for det er ikke så mange måneder siden jeg stod i denne sal og ble møtt med motsatt problemstilling, at konkurransen var for liten, at prisene var for høye og tilbudet for dårlig rundt om i landet. Da ble det etterspurt en politikk fra Regjeringen som skulle bidra til å få prisene ned, og som skulle gjøre det mulig for folk å velge mellom flere tilbud og få lavere priser. Der har vi ført en aktiv politikk. Vi har fjernet flypassasjeravgiften, noe som har bidratt til å redusere flyprisene. Vi har fått flere aktører innen markedet, noe som også har bidratt til å redusere prisene. Dette er et gode for markedet. I forhold til at SAS har problemer, vil jeg minne om at jeg ikke står som eier fra den norske stats side – det er Næringsdepartementet, næringsministeren, som har den rollen. Men som ansvarlig samferdselsminister er jeg opptatt av at vi skal ha et godt tilbud her i landet. Da er jeg opptatt av at ja, vi skal ha plass for SAS her, og vi skal ha plass for andre selskaper, slik at vi har et bredt og godt tilbud og lave priser.

Bjørgulv Froyn (A): Jeg synes nok også en samferdselsstatsråd skal være opptatt av arbeidsplasser, i en tid da arbeidsløsheten øker så pass mye som det nå skjer i Norge.

La meg minne om at dette ikke er et argument mot konkurranse, men et argument for å beholde et nasjonalt basert selskap. Det er ingen tilfeldighet at Air France dominerer det franske markedet. Det er ingen tilfeldighet at det samme skjer for Alitalia i Italia eller Lufthansa i Tyskland. Det er avhengig av en nasjonal politikk hvor man legger forholdene til rette, hvor konkurranse kan fungere, men hvor man også beholder et nasjonalt selskap. Er dette en uinteressant problemstilling for statsråden?

Statsråd Torild Skogsholm: Det er vel kanskje andre nasjonale selskaper som er i enda større problemer enn SAS er. Så er det slik at det blir ikke flere arbeidsplasser av at vi ikke legger til rette for at folk skal kunne reise rundt om i landet, med et godt tilbud og til rimelige priser. Skal vi legge til rette for arbeidsplasser rundt om i hele landet, må vi ha et godt transporttilbud. Ja, vi trenger SAS, men vi trenger også andre som kan delta i dette markedet. Det er først da vi kan sikre at folk får et godt tilbud, at vi bevarer arbeidsplassene, og at det blir mulig å arbeide rundt om i hele landet og ikke bare i Oslo.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg har et spørsmål til barne- og familieministeren.

På lørdag kunne vi lese i avisene om at man i en moské i Oslo foretar sørgeritualer som består av selvpåført smerte gjennom pisking. VG kunne faktisk også gjennom billeddokumentasjon vise at barn helt ned til ti år var til stede og sågar deltok i disse ritualene. En talsmann for den shiamuslimske moskeen kunne fortelle at politiet i flere år har kjent til disse ritualene, og at barn både har deltatt og vært til stede. Jeg vil derfor spørre statsråden helt konkret om hun har vært kjent med at slike selvpiningsritualer forekommer i Norge, og om hun har vært kjent med at barn har vært til stede under utførelsen av pisking.

Statsråd Laila Dåvøy: Svaret på det er nei. Jeg har ikke kjent til og kjenner ikke til at det foregår på den måten. Jeg var i utlandet disse dagene, i Barcelona i Catalonia, og der var det en del oppslag i avisene hvor vi så små barn som ble pisket til blods. Det var ganske skrekkelig. Men jeg er ikke kjent med at dette skjer i Norge. Vi har heldigvis et barnevern i dette landet, og i den grad noe sånt skulle forekomme, regner jeg med at barnevernet umiddelbart vil få en melding om det og ta affære.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg takker statsråden for svaret. Det var veldig betryggende.

Når vi vet at politiet har kjent til at barn har deltatt i slike ritualer, men ikke har grepet inn, var det veldig betryggende å høre det statsråden sier nå. Vi forsøker å beskytte barna våre i Norge. Vi, som stortingsrepresentanter, lager lover og regler for at barn skal slippe å være utsatt for traumatiske opplevelser. Helt konkret: Når vi vet at dette foregår – dette vet vi, det er dokumentert nå – vil jeg spørre statsråden: Hva har statsråden tenkt å gjøre for å få slutt på det som åpenbart kan karakteriseres som barnemishandling i de shiamuslimske miljøene?

Statsråd Laila Dåvøy: I den grad dette er et problem i Norge og vi blir kjent med det, må vi selvfølgelig ta det opp i sin fulle bredde. Så langt er det ikke kommet noen henvendelser til barne- og familieministeren i alle fall om at dette er et problem. Vi har jo lover og regler. Vi har barneloven, og vi har barnevernsloven. Vi har veldig gode lover i Norge for nettopp å beskytte barnet i alle mulige sammenhenger når det dreier seg om det vi kan kalle for overgrep. Umiddelbart ser jeg ikke for meg at jeg kan gå inn og gjøre noe helt spesielt, men jeg lover å følge med i utviklingen. Hvis det skulle komme saker av denne karakter på mitt bord, skal vi selvfølgelig umiddelbart undersøke og ta affære.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.