André Dahl (H) (ordfører for saken): Stortinget vedtar ofte reformer og andre paradigmeskifter. Riksrevisjonens rapport om undersøkelsen av psykisk helsevern er en beskrivelse av et slikt stortingsvedtatt paradigmeskifte.

Opptrappingsplanen som ble vedtatt i 1998, pekte på svikt i alle ledd, behov for mentalitetsendring, omstrukturering og utbygging av hele tjenesteapparatet. 2,1 milliarder kr i driftsmidler og 3,7 milliarder kr i investeringsmidler ble forutsatt avsatt til styrking av den psykiatriske spesialisthelsetjenesten i løpet av planperioden, og da først og fremst til voksenpsykiatrien. Barne- og ungdomspsykiatrien var om ikke et stebarn i opptrappingsplanen, i alle fall ikke grundig nok eller helhetlig nok behandlet i sin tid.

Riksrevisjonens undersøkelse, som vi har til behandling her i dag, omfatter for øvrig ikke barne- og ungdomspsykiatrien heller, men det er verdt å skrive seg bak øret at en særskilt og ny strategiplan for barn og unge kommer om kort tid, slik at Stortinget får mulighet til å rette opp noe som ikke fikk den oppmerksomhet det fortjente i sin tid. Bare i løpet av få år har f.eks. en ny partydopgenerasjon vokst opp og skapt enda større press på psykiatrien.

Målet for Riksrevisjonen har vært å undersøke kvaliteten på de fylkeskommunale planene som et styringsverktøy for å gjennomføre opptrappingsplanen, og om det var etablert tilstrekkelige rutiner for resultatoppfølging. Undersøkelsen er som nevnt avgrenset til voksenpsykiatri og utvikling av distriktspsykiatriske sentre hva angår døgnbehandling, dagbehandling, poliklinikk, personell og økonomi i planene.

Riksrevisjonen konkluderer med at de fylkeskommunale planene ikke er informative, ensartede eller sammenliknbare nok til å fungere godt som styringsverktøy på grunn av manglende føringer fra departementets side. En samlet komite viser til dette og har merket seg at det daværende helse- og sosialdepartement brukte hele to år på å godkjenne de fylkeskommunale planene, bl.a. på bakgrunn av den varierende kvaliteten på disse planene.

Spørsmålet er da hvilken betydning dette reelt sett har hatt. Lå opptrappingsplanen bokstavelig talt i skuffen? Eller medførte ikke den lange godkjenningsperioden noen vesentlige forsinkelser i det hele tatt? Men hvis det forelå forsinkelse: Hva var i så fall mulige årsaker til disse, og hva ble eventuelt konsekvensene av dem?

Å vedta at det psykiatriske tilbudet skal sterkt desentraliseres, er enkelt nok. Å gjennomføre det med til dels sterke krefter imot er ikke like enkelt. Spørsmålet om hvordan en daglig arbeider og samarbeider i kommunene og spesialisthelsetjenesten, lar seg ikke regulere i plandokumenter. Det finnes ikke entydige standarder for behovsvurdering og dekningsgrad, verken nasjonalt eller internasjonalt. Oppgavene kan og bør løses ulikt, bl.a. på bakgrunn av ulike lokale forhold. Betydningen av samarbeid fremhevet i ulike styringssignaler og rundskriv samt pasientrettighetslovens bestemmelse om rett til individuelle planer er et verktøy som bør brukes, men det er ikke blitt brukt aktivt over alt.

I skjæringspunktet mellom nitid departementsoppfølging og lokale tilpasninger ligger det imidlertid et avveiningsproblem, for å si det forsiktig. En helt ny helsepolitisk tenkning forutsatte ikke akkurat små mentalitets- og holdningsendringer hos dem som skulle gjennomføre det i praksis. Statens helsetilsyn utferdiget i sin tid fyldige skriftlige tilbakemeldinger på fylkeskommunenes førsteutkast til planforslag, og det ble gjennomført konferanse med hver enkelt fylkeskommune.

Komiteen deler departementets oppfatning at dette var viktig, da det ikke bare var snakk om en utbyggingsplan, men å forankre en kvalitativ, ny tenkemåte. Lover, forskrifter, rundskriv og pålegg er generelt ikke alltid det eneste eller mest effektive virkemiddel en har til å gjennomføre psykologiske endringer hos verken brukere eller ansatte, for å si det slik. Den toårige godkjenningsperioden innebar således ikke at planen lå ubehandlet, og prosessen førte heller ikke til vesentlige forsinkelser i realiseringen av opptrappingsplanen.

Ved siden av departementets psykologiske bearbeiding – hvis det er lov å bruke et slikt uttrykk – av fagmiljøer, som noen steder til dels strittet imot, og lokale aktører ble det hvert eneste år igangsatt utbyggings- og utviklingsprosjekter i fylkeskommunene. Verken disse eller staten avventet sluttbehandling av planene før nødvendige tiltak ble iverksatt.

Riksrevisjonen har påpekt sen fremdrift etter tre år, og både et flertall og et mindretall i komiteen ser behovet for en sterkere oppfølging og forsering de tre siste årene av planperioden, på bakgrunn av at Stortinget etter tre år bare hadde bevilget 20 pst. av de samlede opptrappingsmidlene. Dette hadde imidlertid også en naturlig forklaring i at man i opptrappingsplanen la til grunn en forsiktig opptrapping de første årene, på grunn av personelltilgangen. Rekrutteringssituasjonen er for øvrig nå et lite lyspunkt. I statsbudsjettet for 2003 er for øvrig en brattere opptrapping i siste halvdel av planperioden vedtatt i form av en økning på 670 mill. kr. En egen investeringsliste er nylig fremlagt fra departementets side, og jeg viser igjen til at en egen melding for barn og ungdom legges frem om kort tid.

Men til slutt: En samlet komite påpeker som sagt behovet for en forsering i helseforetakene frem til 2006. Noen vil vel kanskje – og kanskje med rette – hevde at Høyre og Kristelig Folkeparti har en mer passiv tilnærming i sine særmerknader. Men som det der fremgår, har ikke vi store problemer verken med intensjonen eller forslaget som sådant, men mer i tilknytning til prinsipielle forhold rundt arbeidsdelingen mellom Stortingets komiteer. Dette er det nærmere redegjort for i våre særmerknader, som altså ikke innebærer noen materiell uenighet med komiteflertallet.

Berit Brørby (A): Det er all grunn til å være bekymret for utviklingen når det gjelder tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Spesielt alarmerende er det at stadig flere barn og unge havner i psykiatrien og blir der i lange perioder, eller hele livet ut.

Med dette som utgangspunkt er jeg glad for at Riksrevisjonen har satt søkelyset på gjennomføringen av den opptrappingsplanen Stortinget vedtok i 1998. Rapporten slår fast at Sosial- og helsedepartementet ikke var tydelig nok overfor fylkeskommunene da kravene til planene ble utformet. Heller ikke har departementet lagt stor nok vekt på kvalitet og utforming ved godkjenning av planene, hevder Riksrevisjonen.

Det kan ikke være slik at alle planer skal være like, og Stortinget har åpnet for lokalt spillerom. Jeg må innrømme at jeg har forståelse for departementets noe tilbakeholdenhet med å legge for sterke bindinger på hvorledes fylkeskommunene skal løse sine oppgaver. Det betyr naturligvis ikke at man på noen som helst måte skal fire på kravet til kvalitet. Derfor er det viktig at de svakheter Riksrevisjonen har påpekt, og som departementet har sagt seg enig i, rettes opp.

Endringer i samfunnet stiller oss overfor nye utfordringer. Det er viktig å tilpasse de psykiatriske helsetilbudene til det samfunnet vi lever i. Vi må derfor hele tiden holde trykket oppe i arbeidet med forebygging og behandling av psykiske lidelser. I disse spørsmålene har Arbeiderpartiet i mange sammenhenger stått sammen med regjeringspartiene, men under behandlingen av budsjettet for inneværende år gjorde vi det klart at vi ikke kan si oss fornøyde med at ventetiden fortsatt er så lang for barn, ungdom og voksne.

Arbeiderpartiet går i denne innstillingen sammen med SV og Fremskrittspartiet om å kreve en sterkere oppfølging av helseforetakenes satsing på tilbud til psykiatriske pasienter. Nettopp overføringen til helseforetakene gir økt mulighet til å øve innflytelse og styre satsingen på dette viktige området. Det er nødvendig at byggingen av distriktspsykiatriske sentre forseres.

En evaluering av hvor langt arbeidet er kommet, i forbindelse med statsbudsjettet for 2004, som komiteflertallet ber om, vil være et viktig virkemiddel for å kunne nå målet om et tilfredsstillende tilbud til pasientene. Jeg vil likevel utfordre statsråden til å gi sin vurdering av hvordan det faktisk står til med psykiatriplanene nå.

Ågot Valle (SV) (komiteens leder): Vi er glade for at Riksrevisjonen tok den viktige jobben det er å se på hvordan det går med det som skulle være den viktigste satsinga innen helse og levekår for psykiatriske pasienter. Hvis en tar inn over seg de mulige konsekvenser av den kritikken som kommer fram i denne rapporten, så er det egentlig en ganske alvorlig kritikk. Resultatet er at psykisk sjuke ikke får den hjelpen som både de, de pårørende og lokalmiljøet rundt hadde grunn til å vente seg da opptrappingsplanen ble vedtatt i 1998. Bakgrunnen for planen var at folk med psykiske lidelser, de som har de dårligste levekåra, også var de som mottok det svakeste tilbudet fra hjelpeapparatet.

Sjøl jobbet jeg med psykiatriplanlegging i en kommune før jeg kom inn på Stortinget. Jeg husker entusiasmen i forbindelse med den jobbinga og troen på at det endelig skulle komme en hjelp som var mer differensiert, mer tilpasset den enkelte og ikke minst mer samordnet mellom de forskjellige hjelpeinstansene. Og planen dro inn helheten: helse, arbeid, bolig, kultur, støttekontakter osv. – altså det som hele livet handler om. Nå møter jeg frustrasjoner ute over at en ikke har fått lov til å gjøre jobben så godt som en kunne gjøre.

Vi i SV sier ikke at hjelpen ikke er blitt bedre, men at opptrappingsplanen på langt nær er kommet så langt som en kunne forvente. Det betyr at mange som trenger hjelp til å ta fatt i livene sine, ikke får hjelp, fordi planene har vært mangelfulle, fordi det er gått for lang tid før planer er blitt godkjent, og fordi opptrappingsarbeidet derfor på langt nær har kommet i gang fort nok. En samlet sosialkomite uttrykte bekymring nettopp om dette i budsjettinnstillingen for 2003. Det har altså bare vært marginal nedgang av ventelistene innen psykiatrien, og særlig dårlig er det innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Nå omhandler, som saksordføreren sa, Riksrevisjonens rapport bare voksenpsykiatrien, men vi plikter også å ta innover oss i debatten de opplysningene som er kommet fram i Helsetilsynets tilsynsmelding for 2002. For hver dag en psykiatrisk pasient ikke får hjelp, kan det være dramatisk, men ekstra ille er det for barn og unge, som er i sin mest sårbare fase. De kan altså ikke vente.

Opptrappingsplanen la særskilt vekt på behovet for samordning av det lokale hjelpeapparatet og spesialisthelsetjenesten. De distriktspsykiatriske sentrene skulle på en måte være en samarbeidsarena og ha samarbeid som en utfordring. Rapporten viser at samarbeidstiltak mangler i mer enn halvparten av planene. Det kommenterer ikke departementet i første omgang, men kommenterer seinere at kravet om individuelle planer er innarbeidet i helselovene.

Hva hjelper det når Helsetilsynets rapport for 2002 viser at mindre enn en femtedel av kommunene og de barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkene har satt i gang arbeidet med individuelle planer. Helsetilsynet konkluderer med en nærmest total mangel på individuelle planer for barn og unge med psykiske lidelser. Ved noen av poliklinikkene vet en ikke at retten gjelder alle pasienter under psykisk helsevern, sies det. Videre sies det at helsetjenesten, særlig fastlegen, men også helsestasjonene og skolehelsetjenesten, ikke på en systematisk måte blir involvert i et samarbeid. Tilsynet avdekker mangelfull kunnskap om samarbeidspartnernes kompetanse, ansvar og myndighet. Resultatet, sier tilsynet, er at kommunene ikke henviser alle aktuelle barn, at de tilgjengelige ressursene ikke utnyttes, og at man ikke yter de rette tjenestene til de barna som har størst behov. Dette viser at noe av utviklingen er kommet utenfor kontroll.

En samdatarapport viser at sjøl om Stortinget har vedtatt en opptrappingsplan, har psykiatrien fått tilført en mindre relativ andel av ressursene enn andre helsetjenester – de taper altså i forhold til somatikken.

Kontrollkomiteen uttrykker at psykisk helsevern er en del av velferdsstatens infrastruktur og må være under politisk og demokratisk styring og kontroll. Men hva er det som skjer i helseforetakene? Vedtak skjer til dels uten offentlig debatt og i lukkede styrerom. Resultatet er en del steder at utbygging av tilbud skrinlegges, bl.a. distriktspsykiatriske sentre, og at stillinger blir stående ubesatte.

Det at noe blir unntatt offentlig debatt og dermed også, mener vi, unntatt demokratisk kontroll og styring, var noe av det kritikken vår gikk på i forhold til helseforetakreformen. Vi mener at vi nå må få nasjonale helseplaner som Stortinget vedtar og som er forpliktende for helseforetakene, og særlig er dette viktig sett i forhold til den psykiatriske satsingen.

Vi er glade for at det er et flertall som sier at vi nå må få en evalueringsrapport, eventuelt en utvidet tidsramme for gjennomføringen av planen, og om nødvendig komme med forslag om økte ressurser. Det er vi helt overbevist om trengs – det sa også departementet trengtes for i år, og det var SV villig til å prioritere også for i år. Men i det evalueringsarbeidet som må komme, må altså barne- og ungdomspsykiatrien løftes opp, og også tilbudene til dem som både har rusproblemer og psykiske problemer.

Harald T. Nesvik (FrP): Det er gledelig at Riksrevisjonen har foretatt den gjennomgangen så langt av psykiatriplanen som her foreligger. Det som nå blir det store spørsmålet, selvfølgelig, er hvordan de tingene og de signalene som kommer fra Riksrevisjonen, blir fulgt opp på et senere tidspunkt, slik at vi kan få en bedring med hensyn til de problemstillingene som her reises.

Når det gjelder det som også tidligere har vært omtalt, bl.a. av representanten Ågot Valle – det som dreier seg om distriktspsykiatriske sentre – er det veldig viktig. Dette er en av hovedpilarene for at psykiatriplanen skal kunne fungere ute i distriktene og ute der folk bor. I og med at vi har lagt ned det som tidligere var sentralinstitusjoner, er også distriktspsykiatriske sentre viktige. Der får man den hjelp som skal til, og der har man den kompetansen som skal til for å gi folk den hjelpen som de har behov for.

Psykiatriplanen legger opp til en veldig bratt stigning når det gjelder bruk av midler på slutten av planperioden. Det ser vi klart og tydelig kan bli problematisk. Det er så store midler som skal innfases i slutten av en planperiode at det er grunn til å sette spørsmålstegn ved om dette virkelig lar seg gjøre, eller om vi kommer til det punkt at det kommer en sak til Stortinget om at det ikke lar seg gjøre, og at planen må skyves videre ut i tid. Dette er å frykte. Jeg tror nok at vi burde vært flinkere til å fase inn mer midler og sørget for å få utbygd ytterligere kompetanse i en tidligere fase i planen. Jeg tror at dette må forseres på en bedre måte enn det som er tilfellet, jf. bl.a. oppslag i media i dag når det gjelder bruk av tvangsinnleggelser i psykiatrien i Norge, som ligger høyest i verden. Vi snakker om opp mot 37 pst. tvangsinnleggelser i psykiatrien i Norge. Det er alarmerende, i hvert fall når vi ser på de landene som det er grunn til å sammenlikne oss med. I tillegg går det på bruk av medisinering i psykiatrien. Det er også et tegn på at vi burde hatt mer ressurser, bedre bemanning, bedre tilbud, slik at vi kan få tatt problemene før de oppstår, eller i en tidlig fase når de oppstår.

Jeg tror også det er viktig at vi foretar en gjennomgang av den psykiatriplanen som allerede er vedtatt. Jeg tror vi har behov for det. Det har kommet flere signaler som faktisk viser at det kan være grunn til å foreta en gjennomgang av psykiatriplanen for å fange opp en del ting som jeg har nevnt tidligere, bl.a. tvangsinnleggelser, medisinbruk, manglende utbygging av distriktspsykiatriske sentre. Jeg tror disse tingene er veldig viktige, ikke minst når det gjelder barne- og ungdomspsykiatrien. Dette er et av de viktigste punktene som vi nå må satse på. Det går for tregt, vi må bli flinkere, og vi må ta dette mer på alvor og ikke skyve det foran oss.

Jeg håper at vi snart i hvert fall kan få til en gjennomgang av psykiatriplanen, og håper at Regjeringen vil prioritere dette arbeidet og sørge for at vi nå kan få en ny vurdering av planen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Den foreliggende sak berører et område hvor det er avgjørende at vi får til resultater til hjelp for de enkeltmennesker som er berørt av psykiske lidelser. Det er i tillegg et felt som har høy politisk prioritering på tvers av partipolitiske skillelinjer. Den kritikken som framkommer, tar jeg på denne bakgrunn svært alvorlig.

Riksrevisjonen har i sin undersøkelse avgrenset sine vurderinger til voksenpsykiatri og utbygging av distriktspsykiatriske sentre. Jeg vil innledningsvis minne om at opptrappingsplanen omfatter mye mer:

• utbygging av det kommunale tjenesteapparatet

• omfattende utbygging av boliger tilrettelagt for psykisk syke

• satsing på arbeidsrettede tiltak

• informasjon

• rekruttering, utdanning, kompetansehevende tiltak og forskning

Og ikke minst:

• en omfattende holdningsmessig omlegging med vekt på brukermedvirkning, mestring i et desentralisert tjenesteapparat

Allerede før opptrappingsplanen ble vedtatt, var det klart at mangel på fagfolk og mangel på planer ville være en flaskehals i forhold til den ønskede satsing. Det ble derfor etablert psykiatrirådgiverstillinger til å følge opp arbeidet med planene. Det var bred enighet om at planene var nødvendige, men det var også bred enighet om å komme i gang med opptrappingen, selv om planene ikke var på plass.

Jeg forstår kritikken om at det ble brukt opp mot to år på å godkjenne de fylkeskommunale planene. I denne fasen var det imidlertid en utstrakt prosess for å følge opp planarbeidet. I tillegg til å avholde konferanser og etablere planleggernettverk med fylkeskommunene for å få et grunnlag for en felles forståelse av opptrappingsplanens mål og virkemidler ble det godkjent og iverksatt nærmere 50 større og mindre investeringsprosjekter, slik at planprosessen ikke ble et hinder for å iverksette opptrappingsplanen. Stortinget er orientert om framdriften i budsjettframleggene for de respektive år.

Når det gjelder planenes funksjon som grunnlag for resultatoppfølging i spesialisthelsetjenesten, vil jeg vise til at de aktuelle kriteriene i planene er de samme som man benytter i Samdata psykisk helsevern. Det innebærer at man både på nasjonalt nivå og for det enkelte fylke eller region gjennom Samdata har et system for årlig kartlegging av resultatoppnåelse sett i forhold til de kvantitative målene for hele opptrappingsplanen og for den enkelte fylkesvise plan.

En av de viktigste forutsetningene for å få et bedret samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten er utbyggingen av distriktspsykiatriske sentre og desentraliserte barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker. Spørsmålet om hvordan en daglig arbeider og samarbeider i kommunene og spesialisthelsetjenesten lar seg imidlertid ikke regulere i plandokumenter. Betydningen av slikt samarbeid er imidlertid framhevet i styringssignaler, rundskriv og veiledning til kommunene og til spesialisthelsetjenesten. Pasientrettighetslovens bestemmelse om rett til individuelle planer skal utgjøre et viktig redskap for å forbedre samarbeidet mellom nivåene i helsetjenesten.

Jeg tror vi må erkjenne at arbeidet med å implementere de individuelle planene er kommet for kort. Jeg har derfor lagt stor vekt på i styringsdokumentene, både overfor kommunene og for helseforetakene og øvrige statlige instanser under mitt ansvarsområde, at bruken av individuelle planer som et redskap for samarbeid er svært sentralt og viktig.

Jeg vil understreke at av de 78 distriktspsykiatriske sentrene som er omtalt i de fylkeskommunale planene, er 61 allerede opprettet, mens ytterlige 17 er under bygging eller prosjektering. Av de 61 distriktspsykiatriske sentrene som i dag er opprettet, skal 32 bygges videre ut, idet de ennå ikke dekker alle funksjoner. Jeg vil også nevne den store økningen i antall personer som nå får hjelp, sammenliknet med hva situasjonen var før opptrappingsplanen. Dette gjelder alle grupper, men særlig barn og unge, hvor antallet som får hjelp, har økt med 40 pst. på tre år. Jeg vil også minne om at ventetiden for voksne har gått ned fra tre til to måneder i løpet av 2001 og 2002. Dette viser at opptrappingsplanen gir resultater. Men det er også en klar kjensgjerning at behovene øker samtidig som tilbudet øker, og derfor er det økte antallet som får hjelp, ikke identisk med nedgangen i ventelisten.

Et mindretall i komiteen anfører at etter deres mening «var de to første årene av psykiatriplanen fullstendig ute av kontroll». Jeg kan ikke se at det er framlagt noe i riksrevisjonsrapporten som underbygger en slik påstand. Som tidligere påpekt forhindret ikke den to år lange godkjenningsprosessen at det skjedde et planmessig samarbeid mellom departementet og fylkeskommunene for å få realisert opptrappingsplanens intensjoner. Og jeg vil minne om at både stortingsmeldingen om psykiatrien og selve opptrappingsplanen inneholder relativt detaljerte målsettinger og føringer fra Stortingets side, som selvfølgelig lå til grunn i de første årene før man fikk på plass de fylkesvise planer.

St.prp. nr.1 for 2002-2003 inneholdt en omfattende statusrapport og en gjennomgang av opptrappingsplanens overordnede mål og strategier. Jeg har notert meg at Stortinget ved sin behandling ikke hadde merknader til denne.

I komiteens forslag til vedtak bes Regjeringen legge fram en ajourført oppdatering av status for opptrappingsplanen i forbindelse med budsjettframlegget for 2004. Arbeidet med dette er allerede i gang, og jeg vil følge opp et slikt vedtak gjennom en bred rapport om status og forslag til nødvendige justeringer i budsjettframlegget for 2004.

La meg avslutningsvis minne om at med sykehusreformen er det lagt et grunnlag for en klarere og mer direkte oppfølging av foretakene for å realisere målene i opptrappingsplanen. Departementet har i brev til de regionale helseforetakene tydeliggjort styringspremissene for håndtering av investeringer gjennom foretakene samt hvilke prosjekter som totalt sett skal omfattes av planen i resten av opptrappingsperioden. For budsjettåret 2003 arbeider departementet med en særskilt oppfølging av investeringer generelt i helseforetakene og investeringer i psykisk helsevern spesielt, og med hvilke prosjekter foretakene må realisere dette året.

Departementets styring av de regionale helseforetakene vil i hovedsak skje gjennom to posisjoner. Først og fremst er det departementets årlige styringsdokument. I styringsdokumentene til de regionale helseforetakene for i år er det markert tydelig at gjennomføringen av opptrappingsplanen har høy prioritet. Dessuten vil det bli etablert et plan- og meldingssystem hvor foretakene må rapportere til departementet om virksomhet og resultater, og redegjøre for de planer som ligger for det kommende år. Dette systemet vil danne grunnlaget for departementets årlige styringsdialog med foretakene, og det vil være grunnlaget for departementets tilbakemelding til Stortinget i de årlige budsjettdokumenter.

Olav Gunnar Ballo (SV): Riksrevisjonen skriver i sin rapport at gjennomgangen er avgrenset til voksenpsykiatrien. Det kan jo finnes gode grunner til at man må avgrense en rapport, som at det man skal undersøke, blir såpass omfattende at det vil være uhensiktsmessig å gjøre kartleggingsarbeidet for bredt. Likevel er det noe visst symptomatisk ved at det er voksenpsykiatrien og ikke barne- og ungdomspsykiatrien man primært har satt søkelyset på. Dermed blir det slik på nytt at det er barn og unge som blir skadelidende, og som ikke får hovedfokus rettet mot de manglene som finnes nettopp når det gjelder behandling av denne gruppen. Alt tyder nå på at tilstanden er svært alvorlig når det gjelder behandling av barn og unge.

Hvis man ser på ulike artikler som har vært offentliggjort bare siste måned, kan man f.eks. lese i Aftenposten den 10. mars:

«Barn og unge med psykiske problemer møter uforsvarlige tjenester, sviktende samarbeid og mangelfulle planer».

Dette er ut fra opplysninger fra Statens helsetilsyn. Videre står det:

«Kommuner og helseforetak bruker penger som er tiltenkt psykisk syke barn og unge, på andre oppgaver, hevder Helsedepartementet.»

I tillegg hevder Tor Visnes ved Haukeland sykehus at de mottar til behandling psykotiske barn som er veldig mye sykere enn det man opplevde for noen år siden.

I en artikkel i Nationen den 13. mars står det å lese:

«Stadig flere barn med psykiske problemer havner på barnehjem i stedet for i psykiatrien.»

Barne- og familieetaten i Oslo kommune påpeker dette overfor Helsedepartementet. I enkelte tilfeller kan de psykiske lidelsene ifølge samme etat være klart dominerende. Men på tross av det blir flesteparten plassert i barnevernsinstitusjoner, med hjemmel i barnevernsloven, i stedet for i psykiatriske institusjoner med hjemmel i lov om psykisk helsevern. I artikkelen i Nationen påpekes det noe som for så vidt ingen av talerne har vært inne på, nemlig at dette ikke nødvendigvis bare er et spørsmål om ressurser, men det er også et spørsmål om lovgivning. Det som sies fra barnevernsetaten, er at det ofte er vanskelig å finne hjemmel i lov om psykisk helsevern, og at det i stedet er barnevernsloven som blir brukt.

Representanten Nesvik fra Fremskrittspartiet var inne på den høye andelen når det gjelder bruk av tvang ved innleggelse på helseinstitusjoner i Norge. Det kan være sammensatte årsaker til det, også det at loven i Norge er annerledes utformet, slik at man ved innleggelse i institusjon ikke kan omgjøre frivillig innleggelse til tvang. Men det er i hvert fall viktig å påpeke at når det i utgangspunktet ikke er mulig å få til behandling på andre måter, også når det gjelder barn og unge, må man ha en hjemmel for å kunne behandle dersom behovet er til stede, og så må man selvfølgelig begrense bruken av tvang når det ikke bør brukes.

Men det er helt åpenbart ut fra de mange rapportene som er kommet når det gjelder opptrappingsplanen, at det er et særskilt behov nå for å se på tiltak overfor barn og unge. Og er det ett område der opptrappingsplanen halter etter, er det nettopp når det gjelder barn og unge og behandlingen av disse. Det gjør at det kan være greit å få signaler om en gjennomgang fra Riksrevisjonens side nettopp på det feltet.

Jeg skulle også ha ønsket at helseministeren hadde kommentert en del av de siste opplysningene, for de går jo på bruken av ressurser på gale premisser. Det har vært en rekke oppslag i media som går på at psykiatrien ikke får de midlene den skulle ha hatt, og at det også til dels er kutt innenfor ulike psykiatriske tiltak, på tross av at Stortinget har vedtatt en opptrappingsplan. Det har vært et tema stadig vekk i denne salen. Det er klart at det også er med på å forsterke de problemene vi ser.

SV skrev et brev til Helsedepartementet i februar og bad om en oversikt over tilstanden når det gjelder ventetid. Det vi ser, er at det er en ventetid på behandling blant barn og unge på 92 dager, mens tilsvarende innenfor voksenpsykiatrien er 54. Tallene viser ikke store endringer for noen av de to kategoriene, og det er helt uendret innenfor voksenpsykiatrien. Men det er klart at når barn må vente nesten dobbelt så lenge som voksne må gjøre på å komme til en behandling de har sterkt behov for, så er det alarmerende. Er det noen gang man kunne ha oppnådd resultater raskt og mye raskere enn i andre grupper, var det nettopp ved å behandle barn i en akuttfase. Men vi ser at det forholder seg akkurat motsatt. Det er de voksne som venter halvparten så lenge, det er ikke barna. Det gjør at det haster med å komme i gang med målrettede tiltak for å oppnå resultater overfor denne gruppen også i et mer langsiktig perspektiv, hvis vi over tid skal kunne se at de psykiske lidelsene i befolkningen kommer under kontroll, også etter hvert som barn og unge vokser til og når voksen alder.

André Dahl (H): Jeg vil benytte anledningen til å understreke det flere har vært inne på, betydningen av individuelle planer. Der hvor det har vært tatt i bruk, som det gode verktøyet det er, har det vært vel anvendt tid og en god investering, som på sikt sparer ressurser og sparer unødig tidsbruk etterpå. Når det gjelder barn og unge, vil det – som jeg nevnte i mitt innledningsinnlegg – bli fremlagt en egen strategiplan for barn og unge. Stortinget kommer tilbake til det, og vi kan da diskutere situasjonen for barn og unge i sin fulle bredde.

Som jeg også nevnte i mitt innledningsinnlegg, er Høyre og Kristelig Folkeparti enig i intensjonen og merknadene som begrunner flertallsforslaget om en evaluering. Når det gjelder våre prinsipielle merknader, skal jeg ikke si noe om i hvilken grad dette har bikket over i en generell helsepolitisk debatt eller ikke. Jeg vil bare bemerke at vi får anledning til å diskutere en del forhold i tilknytning til Frøiland-utvalget, hvor vi kan ta noen grensedragninger mellom ansvarskontroll, styringskontroll og politikkutforming. Jeg vil bare på generelt grunnlag påpeke den generelle faren for at kontrollkomiteen fungerer som en ankeinstans for nedstemte generelle politiske initiativ i andre fagkomiteer. Men i den grad det i disse dager er mulig å bidra til sinnets munterhet og kun være uenig der det absolutt er nødvendig å være uenig, vil jeg til slutt anmode regjeringspartienes representanter om å slutte seg til komiteflertallets forslag.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Når barn og unge lider, når barn og unges psykiske helse er truet, tror jeg vi alle kjenner at vi lider med, og at vi blir opprørt når hjelpeapparatet ikke er i stand til å gi den hjelpen som trengs. Jeg deler den reaksjonen med dem som har talt barne- og ungdomspsykiatriens sak her i dag.

Det er en kjensgjerning at flere får hjelp – 40 pst. flere på tre år innenfor barne- og ungdomspsykiatrien – men det er en kjensgjerning, og den er alvorlig, at samtidig øker behovet for hjelp. Vi kan gjøre oss mange refleksjoner om hva som er årsakene til det, men det skal i hvert fall ikke herske noen tvil om at barn og unge skal prioriteres innenfor helseforetakene og innenfor kommunale tjenester når det gjelder forvaltningen av disse øremerkede midlene. Jeg legger i disse dager siste hånd på en egen strategi innenfor opptrappingsplanen for barn og unge for å spisse de prioriteringene, for å tydeliggjøre de prioriteringene for alle som arbeider på dette feltet. Jeg har i rundskrivet som fordeler disse øremerkede midlene til kommunene for 2003, sagt at minst 20 pst. av de pengene kommunene får øremerket til psykisk helse, skal gå til tiltak for barn og unge.

Vi vil komme tilbake til Stortinget med en rapportering, slik det ligger an til at Stortinget i dag vedtar, og jeg tror vi alle i forhold til det som framlegges som status, må ha en ydmykhet i forhold til behovet for å justere kurs. Jeg vil i hvert fall ha det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.