Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt adgang til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Åsa Elvik (SV) (ordførar for saka): Næringskomiteen har behandla Dokument nr. 8:52 frå representantane Arnesen, Sandal, Kristoffersen og Schjøtt-Pedersen. Forslaget handlar om å innføre ei ordning med statleg garanti i fiskerinæringa. Ordninga skal administrerast av SND, der SND skal få høve til å gi inntil 50 pst. garanti. Det er føreslått at garantiramma skal setjast til 200 mill. kr, med avsetning til tap på 50 mill. kr.

Komiteen har på grunn av tidsperspektivet ikkje hatt høyring i saka, men saksordføraren har for sin del hatt møte med ein del av dei mest sentrale aktørane. Det har i tillegg vore tilløp til debatt i media om forslaget.

Det er usemje i næringa i spørsmålet om dette er eit godt forslag eller ikkje. Fangstleddet, representert ved sine organisasjonar, har støtta forslaget, det same har Norske Sjømatbedrifters Landsforening, som representerer nokre av fiskekjøparane. Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening, avdeling for industri og eksport, har i styrevedtak gått mot intensjonen i forslaget.

Eg reknar med at mindretalet vil gjere greie for sitt syn, og eg vil bruke resten av tida mi på å klargjere korfor SV støttar forslaget frå representantane frå Arbeidarpartiet.

Norsk fiskerinæring har det siste året bevega seg frå milliardspådomar til dommedagsprofetiar. Årsakene til det som ein må karakterisere som ei negativ utvikling i dag, er mange og samansette. I den offentlege debatten blir det ofte peika på høg rente, høg kronekurs, varierande marknadstilgang, relativt høge lønnsutgifter og ein pressa ressurssituasjon. I tillegg meiner eg det er viktig å leggje til at norsk fiskerinæring dei siste åra har vore prega av overinvesteringar, overkapitalisering, privatisering og sentralisering av rettar. Vi har hatt ein statleg fiskeripolitikk som ikkje har teke utgangspunkt i kjend kunnskap om at robuste små og mellomstore bedrifter er dei som overlever, men som tvert imot gjennom SND har stimulert til investeringar i store såkalla industrielle lokomotiv som det dessverre ikkje har vore ressursgrunnlag for.

Fiskerinæringa er framleis ei delvis politisk regulert næring, og eg meiner derfor at det er ei politisk oppgåve å ta ansvar for å finne løysingar på dei utfordringane som vi står overfor i dag. For meg er det største paradokset av alle at fiskerinæringa er ei næring der det kloke lønner seg, ei næring der det er liten grad av målkonflikt. Likevel klarer vi å stelle oss slik at vi står overfor dei problema som vi ser i dag.

Fiskerinæringa bidreg vesentleg til norske eksportinntekter. Næringa er ikkje subsidiert, men bidreg tvert imot til verdiskaping og busetjing langs kysten. Men vi ser i dag at utviklinga går i feil retning. Konsekvensane av dei mange konkursane langs kysten er overtydelege. SV synest det er problematisk at tilfeldige konkursar langs kysten skal strukturere norsk fiskeindustri. SV synest det er problematisk at det at bankane ønskjer å redusere sin risiko og sin innsats i norsk fiskerinæring, skal vere avgjerande for kor vi skal ha fiskeforedling langs kysten i framtida. SV synest det er eit gedigent paradoks at i ei næring som har så store innslag av politisk styring, skal tilfeldige svingingar i marknaden rydde opp når vi finn det for godt. Det meiner eg er konteksten for forslaget frå Arbeidarpartiet.

Eg registrerer at dette er eg ikkje aleine om å meine. I førre veke vedtok fylkestinget i Troms ei utsegn i forhold til situasjonen i fiskerinæringa der ein bl.a. kjem med ganske hard skyts i forhold til Regjeringa sin politikk. Ein seier at ein politikk som byggjer på at dei som ikkje overlever, heller ikkje har livets rett, byggjer einsidig på marknadsmekanismens drivkraft og ikkje på dei politiske måla som er lova det norske folk. Ein av initiativtakarane til denne utsegna var Roy Waage, den einaste Kristeleg Folkeparti-ordføraren i landet som har reint fleirtal bak seg i kommunestyret, og som også er Kristeleg Folkepartis førstekandidat ved fylkestingsvalet til hausten. Det seier meg at vi står ikkje aleine i denne saka.

Det har i den offentlege debatten rundt dette forslaget vore peikt på at denne typen kortsiktige tiltak ikkje er det norsk fiskeindustri treng, ein er nøydd til å ta meir langsiktige grep. Eg klarer framleis ikkje å sjå at behovet for ein meir langsiktig og betre strategi skal hindre ein i å gjere kortsiktige grep når behovet er til stades. Derfor helsar eg forslaget frå representantane frå Arbeidarpartiet velkomme. Samtidig ser også eg behovet for å utfordre til ein betre og meir langsiktig politikk, og eg vil gjerne bruke høvet til å utfordre statsråden her. Har vi ein strategi? Har vi ein langsiktig strategi for norsk fiskeforedlingsindustri, eller skal vi alle saman kneppe hendene og setje oss ned og vente på at renta går ned og krona blir svekt? Eg klarer ikkje å sjå at det er godt nok. Eg klarer ikkje å sjå at det er nok i det heile. Eg klarer ikkje å sjå korleis berre det å sitje og vente på at renta skal gå ned og krona skal svekkjast, skal løyse dei mange og samansette utfordringane som norsk fiskeindustri står overfor.

Forslaget frå representantane frå Arbeidarpartiet er eit kortsiktig tiltak. Ja, det er eit godt kortsiktig tiltak, men vi treng også ein meir langsiktig strategi.

Bendiks H. Arnesen (A): Stortinget behandler nå et forslag som mange langs kysten har fattet stor interesse for, og som har utløst en stor debatt. Jeg har lyst å si at jeg synes saksordføreren har jobbet godt med denne saken og skaffet mye god informasjon.

Svært mange i næringen har hilst forslaget velkommen som en redning, mens noen få aktører har vært mer kritiske til forslaget.

Arbeiderpartiet har med dette forslaget tatt signalene fra våre kystsamfunn på alvor. Vi er opptatt av å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og av at hele landet skal være i bruk. Det er det som ligger i bunnen.

Spredt bosetting, livskraftige bygder og kystsamfunn og stor verdiskaping har alltid vært Norges kjennetegn. Dette mangfoldet har satt oss på kartet som en spennende handelspartner og som et spennende reisemål.

Det er påfallende at vi er kommet dit at kystområder og distrikter som har et rikt matfat og store naturressurser rett utenfor kjøkkenvinduet, skal være de som har det aller vanskeligst i dagens situasjon.

Hva er det som gjør at vi er kommet dit? Er det slik at vi som politikere har gitt fra oss alle muligheter til å påvirke denne utviklingen i mer positiv retning?

Fra hele landet kommer det meldinger om at fiskeindustrien sliter, og det blir fra mange hold hevdet at næringen er inne i den dypeste krisen på svært mange år. Ja, noen mener på over 30 år. I en slik situasjon forventer våre innbyggere og velgere handling fra oss som politikere.

Når vi fra Arbeiderpartiet fremmet dette forslaget, hadde vi forventet støtte fra et stort flertall i denne sal, men det vil etter alt å dømme ikke skje. Størst er nok overraskelsen over at Kristelig Folkeparti med sin uttalte holdning i slike spørsmål ikke vil støtte forslaget. Som saksordfører viste til, har man altså i Troms fylkesting nylig vedtatt en uttalelse som var fremmet av flere partier, deriblant Kristelig Folkeparti, og som nettopp etterspør den ordningen som ligger i forslaget. Jeg tror ikke noen mener at alt bestandig skal være slik det alltid har vært, men vi kan ikke bruke en vanskelig økonomisk situasjon og konkurser som virkemiddel for å strukturere en så viktig næring. Markedet spør mer og mer etter ferske produkter fra fiskeindustrien. Dette innebærer at industrien må være til stede langs hele kysten og ha lettest mulig atkomst til markedet.

Forslaget tar ikke sikte på å holde liv i bedrifter som åpenbart ikke har noen utsikter til å tjene penger. Målet er å hindre at mangel på driftskreditt skal føre til stopp og store begrensninger i fiskekjøpet, og hindre at bedriftene på grunn av likviditetspress skal tvinges til å selge produktene på et ugunstig tidspunkt.

Får vi den foreslåtte ordningen på plass, betyr dette i praksis at vi styrker de bedriftene som ennå har en mulighet til å overleve. I motsatt fall vil disse bedriftene på grunn av denne vanskelige situasjonen bli svekket og dermed stå i fare for å tape ytterligere. Etter mitt syn vil da bare de største bedriftene overleve, mens de mindre bedriftene må gi tapt.

Et det dette vi egentlig vil? Dette dreier seg ikke om noen subsidiering, slik noen har hevdet, men om et håndslag til en kriserammet industri. Dette er tiltak som kanskje ikke vil koste noe som helst for staten, men som vil hjelpe noen bedrifter og lokalsamfunn som sliter, men som har en stor mulighet til å komme ovenpå igjen. Etter mitt syn burde det være i alles interesse å bidra til det.

Ivar Kristiansen (H): Jeg tar opp forslaget fra mindretallet i komiteen.

Denne debatten minner meg litt om at mangler man argumenter, så hever man stemmen. Og jeg lurer jo mest av alt på hvorfor ikke dette forslaget ble fremmet der det hørte hjemme, nemlig i budsjettet for år 2003, men da var det ikke aktuelt.

Det må også i dagens debatt være tillatt å spørre: Hva er avsetningsproblemet? Hvor har vi det? Hvor er det mangel på kjøpere av de tilbudte fangstmengder vi har langs norskekysten? Meg bekjent foreligger ikke disse. Jeg tror det man gjør i debatten, er å stikke hodet i sanden og snu saken fullstendig på hodet, kanskje mer for å ydmyke enkeltpartier i denne salen enn for å ha som formål å få vedtatt denne ukens forslag om merutgifter for staten – under denne regjeringens durabelige kamp for å gjøre livet lettere for norsk konkurranseutsatt og eksportorientert industri.

Ukentlig får vi forslag presentert fra opposisjonen, på basis som denne, som har det til felles at man ønsker å drive norsk rentefot tilbake til det nivået den var på da Arbeiderpartiet satt i regjeringsposisjon, nemlig på Europa-toppen, og bringe norsk kronekurs tilbake igjen til gamle høyder, som igjen vil gjøre livet svært så surt for konkurranseutsatt industri.

Glemmer man at den ilandførte kvoten i år sammenlignet med den for fire år siden er redusert fra 850 000 tonn til at man i år skal dele 390 000 tonn mellom Norge og Russland? Glemmer man at det rett og slett er mye, mye mindre å dele på, jobbe med og bearbeide, og at man så durabelig har slåss for at norsk fiskerinæring skal ha de dårligste eksportbetingelser av alle næringer?

Jeg tror at hvis man hadde tatt en prat med eksempelvis Råfisklaget, som har ansvar for å forhandle frem førstehåndspris – som i fjor var altfor høy, langt over det som norsk industri på dette området var i stand til å tåle, og som har vært en høyst medvirkende årsak til konkursbølgen vi ser langs kysten i dag – og hvis de f.eks. kunne hjelpe til ved å øke sin kredittid fra dagens knappe ti dager til eksempelvis 30–40 dager, så hadde man mer enn hjulpet i den situasjonen som denne industri er i. Det hadde på ingen måte kunnet anses å være en slags konkurransevridning i det hele tatt, som et slikt forslag om statlig støtte og bidrag til dette området kan bli oppfattet som, i det markedet som er nærmest, som er viktigst, og som skal betale for de varer og tjenester som norsk fiskerinæring leverer. Konkurransevridning vil kunne være en risikofaktor som kan være et ødeleggende steg for norsk fiskerinæring, hvis dette forslaget i det hele tatt skulle bli vedtatt.

Og hva slags rettferdighet? Hvem er det som skal få denne garantien? Og hvem skal ikke få denne garantien? I det hele tatt er det min påstand at dette forslaget på lang sikt på nytt vil drive opp førstehåndsprisen. Den er i dag redusert, mer i takt med det som markedet er i stand til å tåle. Et forslag som dette vil igjen kunne bidra til å bringe opp førstehåndsprisen. Det blir større konkurranse om råstoffet, som igjen vil kunne gjøre situasjonen på litt lengre sikt mer vanskelig for norsk fiskerinæring.

Derfor er det min påstand at dette ikke kan anses å være et bidrag til å styrke basisen for norsk fiskerinæring. Uansett hvordan man snur og vender på det, er det en ubehagelig situasjon at vi også på landsiden har en overkapasitet. En overkapasitet både på landsiden og på sjøsiden er en dobbel trussel for lønnsomhet, men også for ressurssituasjonen på fangstsiden hvis man drar den totale overkapasiteten inn i dagens debatt, som det gjøres et nytt forsøk på å kunne bidra til.

Derfor kan dette ikke anses å være et forslag som vil bringe norsk fiskerinæring videre frem. Jeg kan heller ikke si at forslaget har fått noen varm mottagelse hos de aktørene som er satt til å skulle betjene fiskeindustrien. Samtidig anser jeg det som mer kuriøst at man gjør politiske fremstøt fra talerstolen her for å fortelle norsk fiskeindustri hvordan de skal gjennomføre sin business. Det tror jeg fiskeindustrien selv er bedre i stand til enn en politisk valgt forsamling.

Lodve Solholm (FrP): Det er litt merkeleg at ein frå Arbeidarpartiet og SV si side ikkje innser at det ikkje er berre i flåten det er overkapasitet, men også på landsida. Når eg høyrer frå representanten Arnesen at heile kysten skrik og ropar om dette, endåtil heile landet skrik og ropar om dette, og heile næringa skrik og ropar om støtte, må eg seie at eg kjenner meg ikkje igjen, eg, og eg er fødd og oppvaksen i tronge kår på ein del av kysten som driv med fiskerinæring. Og eg må seie at eg har hatt utruleg få telefonar. I motsetning til i ein del andre saker vi behandlar i komiteen som gjeld fiskerinæring, har det vore veldig få telefonar når det gjeld denne saka. Dei fleste telefonane har faktisk vore av den graden at dette, Lodve – dei brukar fornamn på meg på Mørekysten – må du gå imot. Eg har til og med fått telefonar frå fylket Sogn og Fjordane, som ein av forslagsstillarane er frå, med akkurat den same bodskapen. Eg har også fått den same bodskapen frå flåtesida – akkurat den same.

Når ein høyrer på Arbeidarpartiet og SV, verkar det som om liksom alt i fiskerinæringa er avhengig av dette. Men dersom det er riktig som representantane Arnesen og Elvik seier, så kan dei ikkje ha lese ei viktig setning i forslaget:

«Det forutsettes at kreditt gis der bedriftene er kredittverdige.»

Er det mange bedrifter som er det, då? Iallfall ikkje dei som i dag er på konkursens rand – og kanskje er konkurs. Og i tilfelle det er nokon som her har skrike, er det nettopp dei som har den problematikken at dei ikkje er kredittverdige, og ikkje får kreditt. Når ein skal avgrense desse bedriftene, ved at det «forutsettes at kreditt gis der bedriftene er kredittverdige, men likevel ikke oppnår lån i private banker», meiner eg at då er det sannsynlegvis ikkje ei einaste bedrift som vil vere i den situasjonen at ho vil få ein statleg garanti. Ein kunne alltids vedta forslaget, men eg trur ikkje det ville hatt nokon verknad i det heile.

Det er riktig det som representanten Kristiansen seier. Det er kanskje på sin plass å harselere litt over enkeltparti som har illojale partimedlemer som sit som ordførarar. Det er greitt nok. I så måte kunne det vere greitt å signalisere tilbake til SV at hadde SV høyrt litt på Wenche Fossen i forhold til korleis ein skulle gjere noko for fiskerinæringa og få marknadstilgang i Europa for fisk, og hadde ein vore villig til å ofre litt på landbrukssida for å få det til, hadde dét vore ei hjelp til fiskerinæringa som det verkeleg hadde smakt litt fugl av, og som langsiktig kanskje hadde vore viktig.

Eg trur vi er nøydde til å innsjå at fiskerinæringa på landsida må gjennom ei strukturendring og ei strukturering. Vi må berre innsjå det. Då trur eg vi er nøydde til berre å late næringa få ordne seg sjølv, late marknaden faktisk få ordne det sjølv. Hadde vi kanskje vore villige til å liberalisere meir råfisklova og deltakarlova, hadde kanskje også det vore med og hjelpt bedriftene og næringa til å få stabile leveransar og betre leveransar, til beste både for flåtesida, for landsida og for den norske statskassa, som er avhengig av den næringa som er den største eksportnæringa, dersom vi held oljen utanfor.

Så vår haldning er den same her som i komiteen: Vi går imot dette forslaget og vil leggje det ved protokollen.

Presidenten: Presidenten ser ingen betenkeligheter ved at representantene omtaler seg selv med fornavn på talerstolen.

Rigmor Andersen Eide (KrF): Vi vet at deler av fiskerinæringen står overfor en vanskelig situasjon. Det er det ingen tvil om. Flere fiskemottak står overfor usikre tider, med mulige konkurser som utfall. Det har vi fått vite. Dette skaper i sin tur problemer for deler av fiskeflåten. Fokuseringen på disse problemene har blitt enda tydeligere ved høy rente og den voldsomt sterke kronen vi har vært vitne til den senere tid. Symptomene som rammer næringen, er derfor de samme som rammer all eksportrettet industri.

Samtidig er det viktig å se på næringen isolert sett, for å se hva som karakteriserer de utfordringene den står overfor. Da snakker vi om utfordringer forbundet med råstofftilgang og situasjonen på enkelte fiskemottak. Råstofftilgangen er redusert, kvotene er fisket opp, det norske kostnadsnivået er høyt, råstoffprisene er for høye, og flere mottak sitter med fulle lagre til for høy pris – så fulle at enkelte ikke har anledning til eller kapasitet til å videreforedle fisken. Samtidig er mange av bedriftene tungt gjeldsbelastet. Da er det viktig å stille seg spørsmålet om ytterligere driftskreditt kun vil gi et midlertidig pusterom for enkelte aktører, om ytterligere driftskreditt kun vil øke den totale gjeldsbelastningen og gjøre det enda vanskeligere for industrien.

Et forslag om å innføre statlig garanti for driftskreditt vil slik sett på kort sikt kunne bedre avtakssituasjonen i områder med omsetningsproblemer, og vil være positivt for flåtens muligheter til å omsette fisk. Men samtidig er det helt klart at dette ikke vil kunne gjøre noe med de grunnleggende problemene som fiskeindustrien står overfor. Vi må ikke komme i den situasjonen at vi iverksetter ordninger som kun opprettholder en kapasitet på industrileddet som det ut fra dagens ressurssituasjon ikke er grunnlag for.

Det vil være veldig viktig å klare å snu den negative vurderingen av næringen som har oppstått etter flere år med problemer med markedstilgang, høy rente osv., fordi dette medfører at investorene vil ha en for stor risikopremie for å gå inn. Når kapitalen blir for dyr, og man dermed heller ikke får tilstrekkelig avkastning, bidrar dette bare til å forsterke de svingningene næringen er utsatt for.

I denne saken har det ikke vært fritt for at det har vært forsøkt å skape splid i Regjeringen ved å appellere til Kristelig Folkeparti om å snu i denne saken, slik SV snudde i nettolønnssaken. SV har også utfordret Kristelig Folkeparti til å «berge flere lokalsamfunn» ved å gi bankgarantier til fiskeindustrien. Vi er opptatt av distriktspolitikk og lokalsamfunn, og nettopp derfor ønsker vi å bidra til langsiktige løsninger.

La meg gjøre det helt klart at Regjeringen tar rammevilkår og konkurranseutsatt industris situasjon på alvor. Faktisk tar vi det så alvorlig at det er dette vi legger hovedvekten på i den økonomiske politikken.

Dette er å gjenta seg, men det er viktig å slå fast nok en gang at ved å føre en stram finanspolitikk og opptre ansvarlig i forhold til dette legger vi det beste grunnlaget for gode rammevilkår for næringslivet. Dette har da også resultert i rentenedsettelser i løpet av vinteren, som igjen har medført en svekket kronekurs. Nå er det riktignok urolige tider, som bl.a. medfører at kronekursen svinger, men likevel er det i disse tider viktig å slå fast at stabilitet fra vår side er absolutt hevet over enhver tvil! Mer konkret og i forhold til fiskerinæringen kan det være nyttig å se på en økning i kredittiden og bedre garantiordningene fra salgslagene for å lette omsetningssituasjonen og bedre risikobalansen. Kredittinstitusjonene må også ta sin del av ansvaret i en vanskelig tid, samtidig som anledningen bør benyttes til å vurdere ulike strukturtiltak.

Marit Arnstad (Sp): Det har vært mange overskrifter i løpet av høsten om bruk som er lagt ned, og kystsamfunn som kan legges øde. Det er alvorlige overskrifter som har skapt usikkerhet hos kystbefolkningen og usikkerhet for dem som er opptatt av arbeidsplassene langs kysten. 30 fiskebruk gikk konkurs i fjor. Fjoråret var dermed det verste konkursåret en har hatt i norsk fiskerinæring på ti år, men inneværende år kan altså bli verre. Spørsmålet blir da hvordan en håndterer en slik situasjon.

Jeg kan slutte meg til dem som i dag mener at det tiltaket vi diskuterer, ikke er et langsiktig tiltak for å komme over den krisen vi er oppe i. Det er jeg enig i. Men jeg mener allikevel at det er et helt nødvendig tiltak for å skape et robust og godt nok grunnlag for den langsiktige omstillingen som man bør foreta, og som bør være balansert, langsiktig og helhetlig. Jeg har ingen tro på at det å sitte og toe sine hender og la det ene bruket etter det andre forblø, og håpe at en del er igjen til slutt, er et godt grunnlag for en langsiktig omstilling. Tvert imot tror jeg at det å lage en «time-out» nå i form av den type garantiordning som her foreslås, som er kortsiktig, også vil kunne gi et bedre og mer robust grunnlag for en mer langsiktig omstilling. En langsiktig omstilling bør ha som mål både å skape en fornuftig struktur geografisk sett, skape en fornuftig struktur og balanse mellom de store og små i næringen og skape satsing på å utvikle nye muligheter, ikke minst knyttet til kvalitet, nisjer og nye produkter.

Men dette handler ikke bare om de ulike fiskebrukene og arbeidsplassene knyttet til dem. Dette handler om bosettingen langs hele kysten. Og jeg mener, i motsetning til Fremskrittspartiet, at det faktisk er for viktig til at markedet sjøl skal få ordne opp i det. Det er nok ett av kjernepunktene i uenigheten mellom Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Jeg tror at det er for viktig til at markedet skal få lov til å ordne opp i det sjøl, når dette handler om enkeltmennesker, hvor de skal bo, og hvor de skal leve i dette landet. Det handler om kystbosettingen og arbeidsplassene langs kysten.

Jeg har merket meg at det i innleggene fra regjeringspartiene har kommet fram en viss uenighet om hva som er årsakene til den problematikken man er midt oppi. Kristelig Folkeparti legger vekt på at det her er rammebetingelsene knyttet til høy kronekurs og høy rente som er årsaken til en del av de problemene fiskebrukene har kommet opp i. Høyres talsmenn på sin side sier at her er det overkapasitet som er problemet, og får da applaus fra Fremskrittspartiet i samme åndedrag. Jeg må si at jeg synes det er en dristig utfordring, både til næringen sjøl og til det politiske miljøet, å si at her er det en overkapasitet. Da går man rimelig høyt på banen, og da blir sjølsagt det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvis det er slik at Høyre og Fremskrittspartiet mener at det er overkapasitet når det gjelder fiskebruk, og de dermed mener at det er helt greit at det ene bruket etter det andre nå forblør på egen hånd, synes jeg også at de skal være ærlige nok til å fortelle oss hvilke det er som skal bort, og hvor mange flere det er som skal bort, slik at de som bor langs kysten, skal få vite hvor man vil miste arbeidsplassen, og hvor det er man eventuelt må flytte fra. Det er ikke snakk om arbeidsplasser i et nært arbeidsmarked der man har et alternativ. Det er i stor grad snakk om arbeidsplasser der det er få alternative arbeidsmuligheter, og det handler om bosettingen i de områdene det her er snakk om. Så hvis man skal gå så høyt på banen som det særlig Høyres talsmenn her har gjort, får man også være ærlig og si hvilke det er som skal bort i neste omgang, hvilke arbeidsplasser det skal gå ut over.

Jeg hadde håpet at vi gjennom det forslaget som Arbeiderpartiet her har lagt på bordet, kunne ha kommet fram til enighet om et tiltak som mer på kort sikt kunne ha gitt et pusterom i forhold til en del av de som nå sliter, og som kunne ha lagt et grunnlag for en felles drøfting mellom regjering, storting og næring om hvordan man skal klare å få til en mer helhetlig og langsiktig omstilling. Dessverre må jeg konstatere på Senterpartiets vegne at det ikke er tilfellet. Det er uheldig, etter min mening. I så måte har vi nok en gang gitt fra oss en mulighet til å kunne styre en utvikling i positiv retning.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg synes at forslaget om en garantiordning for fiskekjøperne er på sin plass. Det burde ha vært tatt opp for lenge siden. Jeg sitter selv i finanskomiteen. Vi har vært med på å legge ned Norges Banks kontorer. Fysisk er jo kontorene der, men de passer ikke inn i strukturen til Norges Bank, og dermed måtte de nedlegges. Dette har partiene til forslagsstillerne stemt for.

Vi hadde den bufferen at de som trengte lån, kunne gå til Norges Bank og få lån. De kontorene skulle aldri ha vært nedlagt. Da de ble nedlagt, var vi på opptur i næringen, men vi vet at den næringen som jeg representerer, svinger. Det går opp, og det går ned.

Den sittende regjering og flertallet i denne salen har gått inn for sentralisering av bankvesenet. Vi har gått inn for at sparebankene, andelsbankene skal bli aksjeselskap. Vi vet at det er banker som har områder i dette land hvor det ikke skal lånes ut penger, verken til hus eller garasje eller til fisk som henger på hjell eller ligger i salt. Det går forresten ikke an å tjene penger på å ha fisken liggende i salt, det er nå så sin sak. Men det er slik det er i denne næringen. Det går litt opp, og det går litt ned. Men vi vet samtidig at vi strukturerer bankene bort fra denne næringen. Jeg må spørre: Hvor lenge skal Distrikts-Norge bære de sentrale byene på ryggen? Vi har gjort det til dags dato, men det nytter ikke uten kapitaltilgang.

Jeg synes at det forslaget som har kommet på bordet, og som har vært til behandling i næringskomiteen, er helt betimelig. De som ikke har tilgang på kapital ellers, må få anledning til å låne penger. Nå kan vi godt si at forslaget kommer litt sent. Fisket er over når vi fatter endelig vedtak. Da er lofotfisket over, men da har vi igjen vårtorskefisket på finnmarkskysten. Vi vet samtidig at leveringsansvaret for fisken er fratatt havfiskeflåten og overlatt til kystflåten, for den skal fiske 25 pst. etter den 1. september. Vi har ikke opplevd et slikt fiske siden 1997. Det koster 34 mill. kr mer å fiske de 25 prosentene etter 1. september, på grunn av at fisken har tapt seg. Den er blitt mindre i Finnmark, og den har tapt seg i verdi. Det er ikke rogn og heller ikke lever i den, og det går mer i oljeforbruk. Hvorfor ble det slik at havfiskeflåten er fratatt leveringsansvaret og det er overlatt til kystflåten? Det har jeg ikke fått svar på enda. Det er en av tingene. Når fiskekjøperne i dag ikke har kapital nok, er det fordi de ikke får lånt penger i de bankene som allerede har satt en rød strek over distriktet. Jeg synes forslaget er godt.

Jeg må til slutt si noen få ord om forsyninger i distriktene. Det gjelder alle distrikter som må ha drivstoff til traktorer, til båter, til sjarker og til de større fartøyene. Det må leies tankbiler som må med ferje, og det blir dyrt drivstoff de får på Værøy, på Røst, på Fedje og «you name it». De får simpelthen ikke tankbåter til å gå til de distriktene, og de får dyrt råstoff. De store båtene kan gå til de sentrale havnene og få bunkret full tank, der har de avtaler med de store selskapene. Jeg håper Regjeringen tar det innover seg.

Hva vil Regjeringen gjøre med de distriktene som får så dyrt råstoff? Og hva vil den gjøre for å forsvare de mannskapene som ikke får inntekter, og som ikke klarer avdragene på hus og hjem? Hvilke virkemidler vil statsråden ta i bruk, slik at de alle sammen får?

Statsråd Svein Ludvigsen: Regjeringen deler den bekymringen som representantene som står bak forslaget, gir uttrykk for. Fiskerinæringen, og særlig foredlingsindustrien, er inne i en vanskelig tid med svekket likviditet og lønnsomhet, endog konkurser. Det må imidlertid legges til at det dessverre er en situasjon som mye av norsk næringsliv, særlig det eksportrettede næringslivet, sliter med. Den utfordringen har Regjeringen møtt med en politikk som næringslivet gir sin tilslutning til. Statsgarantier er ikke løsningen, særlig når man i forslaget tar det som gitt at garantiene skal vurderes i forhold til risiko, og man legger til at garantier bare skal gis til bedrifter som er kredittverdige, og det skal ikke være statlige subsidier knyttet til ordningen. Hvem er det da som kan nyte godt av dem?

Årets torskefiske har vært godt – det har vært svært godt. God tilgjengelighet og effektive fartøyer har gitt store ukefangster. Det er et paradoks at det gode fisket er blitt et problem. Vi har, som kjent, vært nødt til å stoppe torskefisket for deler av kystflåten som følge av at kvoten er tatt. Tross det rekordfisket har det altså ikke vært synbare problemer med omsetningen på grunn av manglende driftskreditter. Med andre ord: Problemet som skulle løses med forslaget, oppstod ikke i det omfanget som forslagsstillerne hadde forutsatt – heldigvis, vil jeg legge til. Det regner jeg med at også forslagsstillerne er enig i. Men jeg vil kanskje anbefale representanten Arnstad å gå litt bak tallene, når hun refererer til at 30 fiskeindustribedrifter gikk konkurs i fjor. Det vil nok være et litt mer nyansert bilde når man ser på hvilke bedrifter det var.

Gjennom årets regulering har vi altså oppnådd å sikre helårsdrift for størstedelen av fiskeflåten, og det bidrar så avgjort til å styrke industriens overlevelsesevne. For fartøygruppene under 15 meter er det heller ikke innført periodisering. Det er det heller ikke for havfiskeflåten, men det viser seg at den har et leveringsmønster som bidrar til at vi kan holde hjulene i gang i bedrifter over hele landet. Løsningen ved å la alt fiske foregå om vinteren, slik enkelte anbefaler, vil jo ikke styrke industriens overlevelsesevne, f.eks. i Finnmark.

Et slikt samarbeid er til gjensidig fordel, fordi landsiden dermed gis økt regularitet i leveransene samtidig som det bidrar til å trygge en bedre pris for fiskerne. Det bidrar til sysselsetting i fiskeværene. En slik tilnærming styrker kvalitetsfokuset og markedstilpasningen, og det gir rom for en bedre inntjening i hele verdikjeden.

For gruppene som omfatter de store kystfiskefartøyene – de over 15 meter, altså de gruppene som torskefisket nå er stoppet for – har departementet valgt å periodisere, som et redskap for å spre leveransene utover året, først og fremst av hensyn til industrien. Resterende deler av årets kvote vil bli tatt etter 1. september, og parallelt med torskefisket har vi også fiske etter andre arter, som sei og hyse. Det er viktig å holde det fisket i gang, for på den måten å holde industrien i gang.

Bakgrunnen for forslaget som er nedfelt i Dokument nr. 8:52, er frykten for omsetningsvansker som følge av en antatt manglende driftskreditt til dekning av industriens kjøp av fisk. Jeg har i mitt brev til næringskomiteen av 14. februar i år begrunnet hvorfor jeg ikke ser det som formålstjenlig med etablering av den foreslåtte statlige garantiordningen. Jeg synes det er vel verdt å legge merke til at fiskeindustriens viktigste organisasjon, FHL industri og eksport, har vært og er av samme oppfatning.

Hvordan har så avsetningen vært under det rekordstore torskefisket hittil i år? Vel, som jeg sier, har det ikke vært de synbare omsetningsproblemene. Der det har vært det, har det vært i et langt mindre omfang enn man kunne frykte.

Når det er sagt, må jeg også legge til at jeg selvsagt ikke har til hensikt å bagatellisere situasjonen. Det er eksempler på at det er anstrengt likviditet på landsiden, og at det har skapt problemer. Jeg er bl.a. de siste dagene blitt informert om at enkelte sunnmørske kjøpere av sei har møtt problemer, grunnet utilstrekkelig likviditet, driftskreditter og/eller manglende kredittforsikring. Samlet sett synes imidlertid ikke omfanget å ha vært nevneverdig større enn det vi har sett i tidligere år.

De vanskeligheter næringen har erfart, skyldes i hovedsak kombinasjonen av et særdeles godt torskefiske og industriens produksjonsmessige begrensninger i perioder med leveranser av store mengder fisk.

Norges Råfisklag har da også i perioder, og for enkelte områder, innført ukekvoter for å tilpasse fisket til produksjonskapasiteten ved landanleggene, og på den måten bidratt til å holde hjulene i gang, ved at man ikke får et kappfiske og et kappkjøp.

De to største fartøygruppenes kvoteandel er fanget og omsatt på svært kort tid. Dette viser at driftskreditten i bedriftene hittil ikke har vært en begrensende faktor i avviklingen av fisket.

Siden forslaget om statlige garantier for driftskreditter til fiskeindustrien ble fremmet i slutten av januar i år, har vi også sett visse tegn til bedringer i rammevilkårene. Det er imidlertid klart at vinterens fiske har blitt avviklet uten vesentlige avsetningsproblemer, så i så måte er jeg glad for at problemet som er beskrevet i forslaget, ikke oppstod i det omfanget man kunne frykte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg har registrert at høyrepartiene her i dag ikke har registrert noen støtte til dette forslaget rundt om i landet. Det er ikke inntrykket jeg sitter igjen med. Vi har både avisoppslag og skriv fra alle deler av landet som støtter dette forslaget.

Nå er det slik at Arbeiderpartiet veldig ofte beskyldes for bare å kritisere og ikke komme med forslag for å avhjelpe den dramatiske situasjonen vi har i hele industrien og i sysselsettingen i landet pr. i dag. Dette forslaget er ett av eksemplene på konstruktive forslag som har vært fremmet fra Arbeiderpartiet for å avhjelpe situasjonen. Men jeg registrerer at Regjeringen heller ikke synes særlig om dette forslaget.

Et lyspunkt får være at statsråden deler vår oppfatning av og bekymring over situasjonen langs kysten slik den nå fortoner seg. Mitt spørsmål blir da: Hva vil Regjeringen konkret gjøre for de kystsamfunn som er veldig hardt rammet av den krisen vi nå er inne i, og som er i ferd med å legge hele lokalsamfunn øde? Vi har i mange andre sammenhenger både omstillingsmidler og omstillingstiltak. Kan man tenke seg å gå inn med slike omstillingstiltak for disse lokalsamfunnene, som er så hardt rammet?

Statsråd Svein Ludvigsen: I iveren etter å forsvare et forslag som den industrien som skulle hjelpes, takker nei til, kan man lett falle for fristelsen til å bruke store ord. Den «dramatiske situasjonen» fiskeindustrien befinner seg i, «avhjelpe situasjonen», «legge hele lokalsamfunn øde» er uttrykk som representanten Arnesen bruker.

Jeg må spørre, når vi ser på avviklingen av et rekordgodt fiske i vinter: Hvor er denne dramatiske situasjonen? Dette er en beskrivelse av en situasjon som ikke har oppstått. Det synes jeg vi skulle glede oss over i stedet for å tegne et bilde som faktisk ikke er riktig. Men det finnes bedrifter som har problemer, og det er naturlig ut fra den situasjonen som all eksportindustri befinner seg i.

Når det gjelder lokalsamfunn som får problemer fordi de er ensidig avhengig av fiskeindustri, har vi hatt det i denne regjeringens levetid, og vi har gått inn med virkemidler i et samarbeid mellom Kommunaldepartementet og Fiskeridepartementet for å avhjelpe situasjonen. Sørøya er et slikt eksempel, hvor både Fiskeridepartementet og Kommunaldepartementet gikk inn og avhjalp situasjonen.

Men som sagt, det rekordgode fisket i vinter har vist at det ikke er avsetningsproblemer på grunn av driftskredittmangel som er årsaken til de problemene som blir beskrevet. Problemene har altså ikke oppstått i det omfanget som forslagsstillerne hadde tenkt seg. Det synes jeg er bra, og da synes jeg vi skulle glede oss over det i stedet for å tegne et bilde som ikke stemmer med virkeligheten.

Åsa Elvik (SV): Eg trur verken eg eller statsråden veit kva for eit bilete forslagsstillarane hadde av korleis årets fiske kom til å bli avvikla, og kva for konsekvensar det ville få for industrien. Eg greier ikkje å sjå korleis statsråden kan kommentere det. Eg må seie at som innbyggjar i ein kommune som er i ein svært dramatisk situasjon på grunn av situasjonen i fiskeforedlingsindustrien, lurer eg på om eg og statsråden lever i den same verkelegheita. Statsråden har sjølv gått ut og sagt at 30 bedrifter er gått konkurs utan å ha hatt behov for å nyansere kva for type bedrifter det har vore. Så at han legg det ansvaret på representanten Arnstad her i dag, klarer eg ikkje heilt å forstå. Eg må ærleg talt innrømme at fordi om statsråden i sitt hovudinnlegg sa at han ikkje følte behov for å bagatellisere situasjonen, må eg seie at i svarreplikken til representanten Arnesen var det nettopp det som skjedde.

Biletet er nyansert, og statsråden, som har den kompetansen og den kunnskapen som departementet har, i ryggen, skal sjølvsagt nyansere biletet. Men eg må seie at situasjonen for ei heil rekkje kystsamfunn er veldig dramatisk. Eg klarer ikkje å forstå kva interesse statsråden skal ha av å bortforklare det.

Frå Høgre og Kristeleg Folkeparti sine talspersonar i salen i dag har det vore fremja ein del alternative forslag til det forslaget som ligg på bordet. Høgres talsmann sa i sitt innlegg at å velte risikoen over på fiskarane ved å forlengje garantitida måtte vere eit ypparleg forslag. Eg lurer på om statsråden er einig i det, og om det er noko som ein oppfordrar Noregs Råfisklag til å ta initiativ til.

Framstegspartiet og Høgre har gått i tospann og sagt at den overkapasiteten som er i næringa i dag, må marknaden rydde opp i. Er statsråden einig i det også, og er det dette vi som bor i dei samfunna som faktisk blir ramma av utviklinga i dag, skal ha som trøst?

Utover det vil eg seie at eg håper at vi ved eit seinare høve kan få ein meir konstruktiv debatt om langsiktige omstillingar i norsk fiskeindustri.

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg bagatelliserer overhodet ikke – og det er jeg glad for ble bekreftet av siste taler – situasjonen som fiskerinæringen er i. Men la oss se på, for det kan kanskje være nødvendig når vi hører på debatten, hva det var dette forslaget skulle bidra til. Jo, det var å avhjelpe situasjonen med hensyn til oppkjøp av fisk, for man fryktet at det skulle være kredittmangel, og på den måten skulle ikke fisket i vinter kunne avvikles.

Vi kan konstatere at det har vært et rekordgodt fiske, til dels er kvoten tatt, og fisket har måttet stoppe. Men det har altså ikke blitt stopp i fisket, slik at det har ikke vært behov for disse garantiordningene. Og hva skulle disse garantiordningene ha avhjulpet, når det fra forslagsstillerne tydelig sies at dette skal gis til bedrifter som er kredittverdige, at det ikke skal ligge subsidieelement i det, og når næringen selv helt klart gir uttrykk for at statsgarantier ville medføre konkurransevridning? Såpass kunne man vel forestille seg at hvis en, to bedrifter fikk statsgaranti, ville bankene kreve statsgaranti for alle. Derimot er det en mer aktiv politikk som kan avhjelpe de problemene som fiskeindustrien har, og det er en økonomisk politikk. Det er markedspolitikk, det er strukturering, det er regulering, det er moderate lønnsoppgjør, det er innovasjon, og det er virkemiddelapparatet som kan bidra til det, og på alle de områdene har Regjeringen satt inn sterke virkemidler og politikk, og det gir resultater. Men det vil ikke gi resultater med en garantiordning i et fiske som har vist seg å ikke stoppe opp, heldigvis.

Marit Arnstad (Sp): Enkelte av oss har etter hvert blitt vant til å få høre at vi burde ha gått hjem og lest hjemmeleksen bedre og skaffet oss bedre kunnskaper. Jeg fikk høre det i dag av statsråden angående de 30 brukene som har gått konkurs. Da synes jeg det er grunn til å si at det bygger jeg på de tall og de uttalelsene som fiskeriministeren sjøl har kommet med. Så kan det jo hende at han i ettertid har nyansert det en smule, men det har han da gjort i etterkant av at Fiskeribladet, av alle, gikk inn i materien. Jeg kan være enig i at det kan være litt ulik bruk av tall knyttet til de brukene som gikk konkurs, men klag ikke over at jeg henter tallene fra unyanserte kilder eller uautoriserte kilder når jeg henter tallene fra fiskeriministeren sjøl.

Senterpartiet har understreket behovet for en langsiktig omstilling knyttet til fiskeindustrien. Men det er viktig for oss at det skjer på en ryddig måte, og det er vanskelig å forstå at det skulle være noe heldig utgangspunkt for det at en nå lar de sterkeste eller største enhetene klare seg gjennom kampen, mens andre skal forblø, og så skal en på den bakgrunn starte en langsiktig omstilling. Det synes jeg er uryddig. Derimot tror jeg at den type ordning vi har i fiskeindustrien i dag, nettopp kunne ha vært den overgangsordning som kunne ha lagt grunnlaget for en mer langsiktig omstilling. Jeg registrerer at det er det ikke grunnlag for å diskutere med Høyre og Fremskrittspartiet i salen.

Fiskeriministeren fikk et spørsmål fra representanten Elvik, som jeg vil gjenta. Det er knyttet til den overkapasitet i fiskeindustrien som representanten Kristiansen her var inne på. Jeg vil gjerne høre om statsråden er enig i at det finnes en slik overkapasitet. Mener han noe om hvordan den overkapasiteten skal reduseres, hvilke bedrifter som skal bort, og hvilke kystsamfunn som eventuelt må belage seg på at arbeidsplassene forsvinner i tiden framover?

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg ser ingen grunn til at representanten Arnstad skulle være sår, jeg har ikke antydet at hun skulle gå hjem og lese hjemmeleksen. Men når man knytter konkursen i fjor av 30 bedrifter tilknyttet fiskerinæringen til garantiordningen, så mener jeg å ha dekning for å si at det må man nyansere, for de 30 bedriftene ville ikke kvalifisere til denne ordningen som vi behandler i dag, og det er det jeg mener med å nyansere bildet. Man kan på en måte ikke trekke fram de 30 bedriftene som bevis for at det var behov for denne driftskredittordningen. Da må man i hvert fall innrette driftskredittordningen langt annerledes enn det forslagsstillerne hadde lagt opp til.

Når det gjelder overkapasitet, så skal jeg si to ting. For litt siden behandlet vi i denne sal St.meld. nr. 12 for 2001-2002 om rent og rikt hav, og hvor komiteen i den forbindelse helt klart gir uttrykk for at det er en overkapasitet i norsk fiskerinæring, og at man må tilpasse kapasiteten på fangstsiden og for så vidt industrisiden, som jo er en konsekvens av det, til det ressursgrunnlaget vi har. Regjeringen skal legge fram en stortingsmelding på fredag, der vi redegjør for tiltak for en bedre tilpasning av kapasitet og ressurs.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg forstår det slik at jeg kan tolke statsråden dit hen at han nærmest avblåser den krisen som er langs kysten, og som signaliseres veldig sterkt.

Når jeg har sagt og tatt i min munn såpass sterke ord som jeg har gjort, så er det ikke for å svartmale, men det er for å formidle en oppfatning og en opplevelse langs kysten som statsråden og vi andre må kunne ta innover oss. Når Norges Fiskarlag, Råfisklaget, Kystfiskarlaget, Norske Sjømatbedrifters Landsforening, Troms fylkesting og mange andre har poengtert at slik er situasjonen, så må Regjeringen og vi som sitter i Stortinget, kunne ta denne situasjonen innover oss og være villig til å sette inn virkemidler og tiltak som gjør at både enkeltfamilier, bedrifter og lokalsamfunn overlever i en vanskelig situasjon. Det har alltid vært slik, som representanten Bastesen sa, at det har gått opp og ned i denne næringen. Men man har vært villig til å sette inn virkemidler for å avhjelpe situasjonen, og jeg har ikke lyst til at vi skal legge kysten øde gjennom konkurser og gjennom nedgangstider for næringen. Derfor ber jeg igjen statsråden om å prøve å vise forståelse for de signalene som er kommet fra kysten i alle deler av landet.

Statsråd Svein Ludvigsen: Både fiskeriministeren og Regjeringen viser stor forståelse for de problemene som er langs kysten og i en eksportrettet næring som fiskerinæringen. Men den garantiordningen som er foreslått, og som vi drøfter i dag, er et virkemiddel som ikke er tjenlig i forhold til problemene, og bedriftene selv v/FHL gjør det helt klart at de ikke anser at dette er et hjelpemiddel som løser de problemene vi står overfor. Så når man tegner det som en konsekvens at man legger kysten øde ved at dette ikke vedtas, gjør man altså bruk av ord og begreper og beskrivelser som her ikke står i forhold, desto mer som en av forslagsstillerne, representanten Arnesen, selv sier at dette er en ordning som skal gis til bedriftene som er kredittverdige. Jo, men hvis de er kredittverdige, får de kreditt. Dette skal være en ordning som ikke skal innebære noen statlige subsidieringer. Men det er konkurransevridende, og det betyr statlig subsidiering. Det er derfor bedriftene betakker seg. Det er derfor Regjeringen har lagt opp til en økonomisk politikk som nå begynner å virke. Tre rentenedsettelser på kort tid, 1 1/2 prosentpoeng, er noe som monner i gjeldstynget industri og fiskeindustri. Skatter og avgifter er redusert. Vi har sterk innsats når det gjelder markedsforhold: Lakseavtalen, som er i ferd med å bli avviklet, EU-utvidelsen, der Regjeringen er sterkt inne sammen med næringen og forhindrer at det skal bygges opp nye markedsbarrierer, WTO-forhandlingene, frihandelsavtaler, og det vi gjør når det gjelder reguleringen for å ta ned overkapasitet, vil gi bedre resultater enn noe annet for på den måten å få til lønnsomhet i industrien. Og gjennom de periodiseringer som vi har gjort på reguleringene, sørger vi for at industrien får mulighet til å ha helårsproduksjon, og det bidrar til lønnsomhet.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg skulle holdt meg for god til å ta ordet i denne replikkvekslingen, men jeg synes forslaget er betimelig. At FHL, som er en sammenslutning av de større fiskebrukene, gikk imot at det skulle være en statlig garantiordning, må man bare bøye seg for. Men det er bare sånn at de små fiskebrukene trenger en bedre løsning enn det vi har i dag. Det er mange som venter på at Stortinget skal behandle dette forslaget, og det er mange som venter på at det skal bli en garantiordning.

Jeg må jo spørre statsråden om han venter på konkurser. Venter han på at mottakene ikke skal kjøpe fisk? Er det det han venter på? Er det da på tide å springe til og gi garantiordninger? Er det ikke nødvendig å ha litt overkapasitet i det rike fisket som vi har hatt til i dag? Selvfølgelig er det nødvendig. Selvfølgelig er det nødvendig at mottakene har tilgang på kapital til å kjøpe fisk til å henge på hjell og rive ryggbeinet av og strø salt på. Det skulle bare mangle at ikke vi i Stortinget skulle kunne behandle og vedta at mottakene skal få de nødvendige garantiene og lånene når de ikke kan få dem fra de bankene de måtte ha tilgjengelig.

Jeg må bare si det, slik at det er sagt, at fiskerne har tapt 40 pst. av inntektene sine ved reduksjon i prisene. Nå må jeg samtidig si til dem som er imot Norges Råfisklag og råfiskloven, at Råfisklaget har redusert prisene til fiskeren. Det skulle bare mangle at man ikke skal få betaling for den fisken som man etter sigende skulle ha ført på land. Det skulle bare mangle – det står om verdier. Fiskeforhandlerne skulle i det minste betale for fisken.

Statsråd Svein Ludvigsen: Representanten Bastesen sier at forslaget er betimelig. Ja, vi er enige om – og jeg har forsøkt å gjenta det ved flere anledninger nå at også jeg er bekymret for det – de problemer som en eksportrettet industri sliter med i dag. Det gjør Regjeringen noe med gjennom politikken. Men jeg konstaterer at det virkemidlet som her er foreslått, ikke er det som etterspørres, og det vil heller ikke ha en innretning som gjør at det løser et problem, for det er ikke et hovedproblem at det ikke er garantier og lån å få. For vi har altså, som jeg nå har sagt ved flere anledninger, gjennomført et svært godt vinterfiske, og det har ikke stoppet opp i oppkjøpene på grunn av manglende kreditter.

Når representanten Bastesen henviste til at fiskerne gjennom Råfisklagets priser har fått redusert førstehåndsprisen, har det først og fremst med markedet å gjøre, det har for så vidt ingenting å gjøre med mangel på kreditt eller noe annet. Så her blander man nok kortene en smule.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Asmund Kristoffersen (A): Arbeiderpartiet har gjennom forslaget om å få innført en ordning med statlig garanti for driftskreditt i fiskerinæringen bedt Stortinget om å gjøre noe med den dramatiske situasjonen i fiskerinæringen.

Fiskerinæringen i landets største fiskerifylke, Møre og Romsdal, har sagt fra på en måte som burde vekke både regjering og storting. Sunnmøre og Romsdal Fiskarlag sier bl.a. dette i et brev til storting og regjering, og jeg vil be representanten Solholm spesielt lytte til dette, siden han hadde fått få signaler:

«De siste 8 -9 månedene har fire til dels store fiskeriindustribedrifter, med til sammen ca. 200 ansatte, her i distriktet gått konkurs. Alle disse bedriftene var viktige arbeidsplasser i sine kommuner og i tillegg en viktig avtaker av fisk fra fiskeflåten i vårt distrikt. Pr. dato har ingen av disse bedriftene startet opp igjen. Det kan likevel legges til at den største av disse fire bedriftene, Sunnmørsfisk AS i Fosnavåg, vil starte opp igjen innen få dager.»

Brevet er datert 7. mars 2003.

Videre sies det:

«I tillegg er det vanskelig for kjøperne å få finansiert det kjøp av fisk som må til for å få normal avvikling av sesongfiskeriene. Etter opplysninger vi sitter inne med fra Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag ligger kjøpernes kredittrammer i dag på ca. 60 mill. kroner.»

Det sies videre at de private bankene ikke har ønske eller evne til å gå inn og gi nødvendige kreditter. Derfor viser Fiskarlaget til forslaget fra stortingsrepresentantene Arnesen, Sandal, Kristoffersen og Schjøtt-Pedersen om å etablere en ordning med statlig garanti for driftskreditt i fiskerinæringen. De sier det ville være et godt virkemiddel for å løse den situasjonen som fiskerinæringen nå er inne i. Dette sier altså fiskernes tillitsvalgte, som en skulle tro hadde begge beina både på dekket og på kaia.

Selv om vårt forslag ikke løser alle problemene i fiskerinæringen, sikrer det langt på vei at mottaksapparatet på land er i stand til å ta imot fisken. I en slik situasjon er det uforståelig at ikke representantene fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet vil støtte forslaget om statlig kredittordning, som ville løse de mest akutte problemene i næringen. Dette blir enda mer uforståelig når både regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er representert i næringskomiteen med representanter fra Møre og Romsdal.

Situasjonen er blitt ytterligere forverret siden vi fremmet vårt forslag. Det er derfor svært beklagelig at dette helt nødvendige forslaget ikke får flertall i salen i dag.

Presidenten: Uten å påberope seg spesiell sakkyndighet vil presidenten tro at hvis man har bena på dekket og kaien samtidig, er det en forutsetning at man er godt fortøyd.

Asmund Kristoffersen (A): Ja, det tror jeg nok!

Presidenten: – Og ikke har til hensikt å legge fra kai.

Reidar Sandal (A): Fiskerinæringa er inne i ein svært vanskeleg økonomisk situasjon. Dette er ikkje berre mine og Arbeidarpartiets ord. Dette er bodskapen frå fiskarar og representantar frå fiskesalslaga langs heile kysten vår. Svært mange av fiskekjøparane står fram med det same synet.

Kva må så gjerast når delar av fiskerinæringa ber om akutt hjelp? Vi må setje i verk tiltak som er målretta, og som kan føre oss ut av dei store vanskane som næringa er oppe i. Derfor har Arbeidarpartiet foreslått strakstiltak.

Forslaget vil gjere det mogleg for fiskerinæringa å komme ut av det uføret ho no er inne i. Nye konkursar kan avverjast. Fiskarane kan få selt fisken sin til ein brukande pris. Tilsette på fiskemottak kan igjen komme i arbeid. Næringa kan få ein positiv stimulans i ei vanskeleg tid. Vi kan få hjula i gang igjen.

Fiskerinæringa er ein krumtapp langs store delar av kysten vår. Den gir arbeid til mange både på havet og på land. Svært mange av dei som hentar utkommet sitt frå fiskebåten eller frå fiskeindustrien, har ikkje alternative arbeidsplassar å gå til. Slik er det for fiskaren og den kvinnelege filetarbeidaren i Vågsøy. Akkurat slik er det for dei som bur i Berlevåg, og som hentar inntekta si frå båten eller frå fiskemottaket. Alternativet for desse personane er arbeidsløyse, noko som i dette tilfellet ikkje er nødvendig dersom styresmaktene legg forholda slik til rette at fisken kan bli omsett og bearbeidd.

Vi saknar ein aktiv næringspolitikk i landet vårt. Regjeringa er passiv. Den saka vi no diskuterer, stadfestar nettopp det. Forslaget vårt inneber inga subsidiering. Berre kredittverdige bedrifter skal få nyte godt av ordninga som vi foreslår. Den skal ikkje favorisere noko distrikt. Vi tek eit initiativ for å hjelpe ei næring i store vanskar. Dette er aktiv næringspolitikk. Med dette viser vi vilje til å satse på kystsamfunna våre. Der finst det eit stort potensial. Her kan vi vere med på å skaffe store eksportinntekter. Vi gir på denne måten eit flott bidrag til å halde oppe busetjinga, spesielt i svært fiskeriavhengige område på Vestlandet og i Nord-Noreg.

Ofte høyrer vi at Høgre omtaler seg sjølv som det næringsvennlege partiet. I denne saka viser Høgre passivitet.

Kristeleg Folkeparti har tidlegare vore ein aktiv medspelar i å halde oppe aktiviteten i distrikta våre. Slik er det ikkje lenger. Partiet har skifta kurs, og har valt ny side i politikken. Det trur eg mange langs kysten vil merke seg.

Ivar Kristiansen (H): Jeg registrerer med stor interesse at Arbeiderpartiet ikke valgte å prioritere denne saken der den hører hjemme, nemlig i budsjettet for 2003.

Jeg registrerer også at Arbeiderpartiet, sammen med SV og Senterpartiet, nå velger å føre en dialog om denne såkalte dødslisten over hvem som må blø. De stiller det retoriske spørsmålet når jeg viser til det omtalte begrepet «overkapasitet», om jeg kan vise til hvem som i så fall skal bort. Dette illustrerer at man har en statisk politisk tankegang, som jeg må få lov til å returnere på den måten at det ikke er en politisk oppgave – heldigvis – å peke på hvilke bedrifter som skal leve og ikke leve for fremtiden.

Det blir et paradoks når man velger å se bort fra at man i løpet av fire–fem år på de fleste fiskeforedlingsbedriftene i landet har mistet eksempelvis mellom 200 000 og 300 000 tonn torsk til videreforedling. Man har mistet det som var basis for hele eksistensgrunnlaget. Samtidig har vi sett at Arbeiderpartiet har drevet en næringspolitikk som har vært så fiendtlig at den har drevet konkurranseutsatte foretak nærmest til konkursens rand systematisk. Da man gikk fra borde, hadde man altså plassert Norge på Europas rentetopp. Det er klart at med den kronekursen som norsk konkurranseutsatt industri skulle håndtere, så ble det en umulig oppgave. For de 14 bedriftene som gikk dukken på foredlingssiden i 2002 og de fem hittil i år, ifølge Fiskeribladet, er det hovedårsaken, og sammen med mindre kvantum fisk til bearbeidelse har det gjort at de dessverre har gått veien via skifteretten.

At det er flere som videreforedler norsk laks i utlandet enn her i landet, ser ikke ut til å bekymre representanten Marit Arnstad, men for meg er det et paradoks. Jeg tror vi kunne ha satt nokså mange hender i sving hvis vi hadde vært villige til å ivareta interessene i det markedet der norsk fisk skal klare seg.

Til slutt. Når jeg har sett at Norges Råfisklag har vært den institusjonen som kanskje har ivret mest for denne garantien, som har gitt oss det råd å gå på en statsgaranti, så er det jo et paradoks at de selv forlanger en garanti fra kjøper, og at de forlanger en oppgjørstid på maks ti dager. Det er klart at når en bedrift som skal videreforedle og håndtere, må ha to til tre måneder for å kunne få pengene igjen, så er det nærmest en håpløs oppgave hvis man lever med tapt egenkapital. Derfor tror jeg at Norges Råfisklag og fangstnæringen selv kan gjøre en innsats som vil mer enn kompensere det som eventuelt staten ville ha kunnet bidratt med i dette tilfellet.

Statsråd Svein Ludvigsen: Etter representanten Kristoffersens innlegg følte jeg behov for å komme med en kort kommentar.

Det ble vist til at fire store bedrifter på Møre er gått konkurs, og at det da skulle være eksempel på at hvis man hadde hatt statsgaranterte driftskreditter, ville man ha kunnet fortsette. Som regel er det slik at konkurser er et resultat av mangel på lønnsomhet, og at garantier bidrar ikke til lønnsomhet, men derimot til likviditet. Lønnsomheten blir ikke forbedret ved at Arbeiderpartiets to talere, representantene Sandal og Kristoffersen, nå nettopp sterkt understreket at disse ordningene ikke skal ha noe subsidieelement, og at de skal være for kredittverdige bedrifter. De bedriftene som har gått konkurs, har altså ikke vært kredittverdige, så da må man endre kriteriene for det forslaget man har kommet med.

Noen forveksler likviditet med lønnsomhet. Manglende likviditet er som regel et resultat av svak lønnsomhet. Da må vi gjøre noe med lønnsomheten, og jeg inviterer Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet sammen med regjeringspartiene og Fremskrittspartiet til å ta de grepene som skal tas i den økonomiske politikken, slik som vi gjorde det i budsjettet, at vi fører en stram budsjettpolitikk som nettopp bidrar til å redusere kostnadsnivået for bedriftene.

En statlig likviditetstilførsel gir ikke noen bedre lønnsomhet. Det utsetter bare problemet. Derfor kan vi ikke gå inn for det.

Heidi Grande Røys (SV): Eg har sete og lytta til debatten og kunne ikkje dy meg for å ta ordet. Når representantar frå Høgre skuldar mindretalet her i salen for å drive statisk politisk tankegang når ein politisk tek grep for å berge industri, vil eg påstå tilbake at det er minst like politisk statisk tankegang å svare med at marknaden skal ordne opp. Så kven som er mest statisk, trur eg vi kan krangle om til ganske langt ut på natta her i dag.

Det er jo Høgre sitt mantra at marknaden skal ordne opp i det heile, same kva og på alle frontar. Men det som skjer då, er at det er dei store innanfor fiskeindustrien som bestemmer korleis strukturen på fiskerisida skal sjå ut, og ikkje eit distriktspolitisk mål om busetnad og næringsliv i heile distriktet, og eg trur ikkje at Høgre enno har sprunge frå busetnadsmålet i distriktspolitikken.

Elles er eg òg forundra over at fleire av næringskomiteen sine medlemer ikkje har fått signal om den krisa som har ramma – iallfall har eg fått tallause telefonar, tallause brev og e-postar frå spesielt fiskarar og fiskesalslag i mitt distrikt, både sør for og nord for Stad som òg for så vidt er området til representanten Solholm frå Framstegspartiet, og eg synest det er merkeleg at han ikkje har fått den same pågangen. Men det kan vel ha noko å gjere med kven ein har von om vil rydde opp i problema.

Det var ein fiskar som ringde meg i januar. Han sa at det er jo ikkje hjelp i at vi har tidenes fiskeri når eg kanskje ikkje får levert fisken min i mars. Skal eg satse på å reise på Lofotfiske dersom eg ikkje får levert fisken på land? Ein fiskar må jo på lik line med andre næringsutøvarar tenkje langsiktig, og spesielt skipperar på dei små kystfartøya har jo eit mannskap å ta omsyn til, og dei har familiar på land som dei skal forsørgje. Så ei viss planlegging på lang sikt må ein jo kunne krevje. Og då er det klart at det er for seint å snu seg når konkursen har ramma så hardt som vi kunne frykte at han ville ramme. Vi skal alle vere glade for, som fiskeriministeren seier, at han ikkje har ramma så hardt. Men det er jo altfor seint å snu seg når krisa har ramma, for då står jo fiskaren der utan noko alternativ. Derfor må det vere nettopp vårt ansvar å gripe inn når vi ser teikn til ein slik situasjon. Og om ikkje garantiordninga ville ha vorte brukt, så stod pengane der. Men poenget er at løysinga var der for dei som hadde bruk for henne.

SV støttar ikkje forslaget frå arbeidarpartirepresentantane for å audmjuke enkeltparti i denne salen, som Ivar Kristiansen var inne på. Vi støttar forslaget fordi det er SV-politikk. Vi held på med SV-politikk kvar einaste dag, på lik line med det eg går ut frå at Høgre-representantane gjer, og ikkje for å audmjuke andre parti i denne salen. Det held vi oss faktisk for gode til.

Presidenten: Presidenten håper at antydningen om at denne debatten kan vedvare langt utover natten, ikke var ment som en oppfordring.

Olaf Gjedrem (KrF): Kristeleg Folkeparti tek dei problema som er melde frå kystdistrikta, på alvor. Me vil m.a. beda bankane visa atterhald med å forskottera konkursar, slik som eg har sett ein del tendensar til. Eg trur at ei slik haldning frå bankvesenet til å gje fiskeindustrien ein sjanse til å få ein ny oppgang kan vere ei betre løysing enn dette forslaget.

Grunnen til innlegget mitt var òg det representanten Sandal sa då han påstod at Regjeringa og regjeringspartia fører ein passiv næringspolitikk. Eg må seia at eg tykkjer det er litt underleg når den store melodien frå opposisjonen i fjor haust då me skulle ha eit stramt budsjett, var at me svikta alle, og at me ikkje hadde nok til dei fleste gode formål. Dette var prisen for at me skulle oppnå betre konkurransevilkår nettopp for denne industrien. Når me no har oppnådd at renta er nede, at kronekursen er på plass, og at lakseavtalen i tillegg er på veg ut, får me høyra at me er passive. Fyrst får me kritikk for å gjera noko. Når resultatet er oppnådd, får me ny kritikk for at me er passive. Det er litt vanskeleg for meg å forstå logikken. Samtidig får me kritikk for distriktspolitikken. Det er ein kritikk som Kristeleg Folkeparti ikkje har fått det siste året. Plutseleg dukkar han no opp utan noko førevarsel.

Regjeringa har gjennomført ein politikk som eg langt på veg meiner er med på å støtta distrikta i ein vanskeleg kamp mot sentrale magnetar. Me har oppnemnt ein distriktskommisjon, og me har ein aktiv, god dialog med distrikta for å leggja til rette for ei god utvikling og bremsa sentraliseringa. Derfor vil eg ta avstand frå den karakteristikken som blei gjeven av spesielt Kristeleg Folkeparti.

Det siste poenget mitt er at dette forslaget ikkje verkar. Det blir framstilt som om dette vil løysa eit problem i fiskeriindustrien, men samtidig seier forslagsstillarane at ein berre skal gje kreditt til dei i fiskeriindustrien som er kredittverdige. Men det er jo det som bankane har til oppgåve å gje, ikkje staten. Ein skal ikkje gje subsidiar. Ein skal ikkje gje spesielle rammevilkår som er konkurransevridande. Då er konklusjonen for min del klår: Dette er eit forslag som ikkje treffer. Då er det litt drygt å bruka så sterke ord. Det kan vera greitt å helsa heim, men det hjelper ikkje ein utsett industri som me i fellesskap skal prøva å hjelpa med meir eigna og direkte treffsikre verkemiddel. Både Kristeleg Folkeparti og Regjeringa er då innstilte på det i den utstrekning dette melder seg. Eg ser problema og vil vera med på å finna målretta løysingar.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.